Velkommen til min dagbok!
Denne bloggen har jeg opprettet for å dele mine tanker og følelser i hverdagen, men i frykt for å bli gjenkjent ønsker jeg å være anonym. Jeg setter stor pris på at dere respekterer det.

Jeg er ei helt normal jente på 21 år og som mange andre på min alder har jeg både jobb og egen leilighet. Ved første øyekast ser jeg ut som en hvilken som helst jente på gata - egentlig gjør jeg vel det ved tiende, tyvende og hundrene øyekast også. Jeg har et normalt utseende og en normal kropp, og jeg er dyktig på å skjule min største hemmelighet. Det har gått greit i flere år, men nå tærer dette på meg. Jeg trenger et sted å lufte tankene og følelsene mine uten at menneskene jeg kjenner skal få vite hvordan jeg egentlig har det. Er det èn ting jeg alltid har stått fast på, så er det at mine problemer er mine. Ingen andre skal bli brydd med mine problemer, ei heller skal dem få gleden av å vite at jeg sliter så mye som jeg gjør.


​For ja, jeg innrømmer at jeg har et problem. Jeg har et problem med kropp og mat. I flere år har jeg nektet, både til meg selv og til mine nærmeste. Men nå har det kommet til et punkt hvor jeg tillater meg selv å innse at jeg har en spiseforstyrrelse, jeg har et ekstremt komplisert forhold til kropp og mat. Jeg er sikker på at 90% av mine tanker i hverdagen handler om mat og kropp, hva jeg skal spise det neste måltidet og hvor misfornøyd jeg er med kroppen min. Som dere ser er det kun 10% av tankene som går til andre ting som jobb, sosialisering og lignende. Jeg trenger nok ikke å forklare at jeg har fokuset på helt feil sted og at dette har påvirket hverdagen min negativt i flere år.


Men, nå ønsker jeg for første gang å få hjelp og bli frisk. Jeg tror i hvert fall jeg ønsker det. Jeg er så sliten psykisk, jeg er så lei av å alltid måtte vite hvor mye kalorier, karbohydrater og fett det er i maten jeg spiser. Jeg er så lei av å stresse og få dårlig samvittighet av alt jeg putter i meg. Jeg er så lei av å ikke nyte et eneste måltid jeg spiser, uansett om det er min favorittmat. Jeg er så lei av å spise normalt blant andre mennesker for å skjule min sykdom, men deretter straffe meg selv hjemme med å spise minimalt. Jeg er så lei av å trene og trene og trene, uten å bli fornøyd med egen innsats. Jeg er så lei av at tankene under trening kun handler om hvor mye kalorier jeg forbrenner, trening gir meg ikke glede lenger. Jeg er så lei av å være så utslitt at jeg kun vil sove hele døgnet og ikke orker verken husarbeid eller sosialisering med andre mennesker. Jeg kunne ramset opp punkter i det uendelige, men poenget er at jeg har fått nok av å leve som en fange i min egen kropp.

Nå er det nok.
Jeg skal få tilbake kontrollen over min egen kropp og jeg skal bli den positive og livlige jenta jeg en gang var! 
​Jeg skal bli lykkelig igjen.


Velkommen til min reise, fra syk til frisk.

Likes

Comments