Bestefar har fått kreften tilbake og jeg ligger slapp i senga og skulle ønske jeg kunne gjøre noe for å hjelpe, men de er litt for langt unna. Godt å kunne titte på bilder av oss tre i ny og ne, og så fikk jeg litt kos av pusen da jeg tvang meg selv ut en tur i sted.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Oss to i skogen borte fra alt det andre / to hekser i skogen lærer seg å klatre i trær.

Likes

Comments

Skriver og trykker blomster og hører på tom waits mens jeg venter på at søvnen skal ta meg.

Likes

Comments

Øynene mine brenner, men det går egentlig fint. På ny finner jeg meg forbauset over hvor fort og lett man blir vandt til å sove med noen andre. Bare sove. Nærheten. Og hvor rart det er å sove alene. Vi gikk på tur i går kveld. Tok banen opp og gikk innover skogen. Der inne finner jeg alltid en ny energi jeg ikke visste, men håpte, jeg hadde. Har for mye å gjøre, og det har hopet seg opp. Vil skrive noe poetisk, men finner ikke ordene. Bekken sildrer ute; jeg håper den for sildre for alltid og alltid. Skulle egentlig lese, men orda hoper seg opp i hverandre, og jeg vil heller ligge her med kinnet mot bamsefar og det gule lyset mot øya og se inn i denne skjermen. Må sove, men tankene går for fort. Hodet er våkent og øynene kjennes ut som om de er på dødsleiet. Nå klager jeg, det er ikke så ille.

Lurer på hvordan jeg hadde vert om jeg tok andre valg i livet, men jeg er jo i bunn og grunn glad for de valgene jeg tok, de jeg var med selv om det var vondt, og at jeg kom tilbake og hjem da det ble for mye og for lite på samme tid. Det ble for stort og kaotisk og bråkete. Her, spesielt med deg, er alt rolig på innsiden selv om det ikke alltid er det på utsiden.

Merker hodet mitt trekker konklusjoner jeg ikke tror på til tider. Om at også du skal plutselig bli lei av meg eller finne svakheten min irriterende og dra til noen andre. For det var det som skjedde sist, og han har ikke lenger makten til å snakke seg ut av det som skjedde. Hodet mitt forstår, men vil ikke forstå. Får flashbacks til rop og null forståelse for mitt litt mentalt ustabile hode. Når du hevet stemmen mer enn du merket selv og jeg begynte å skjelve. Når du ikke forstod hvorfor jeg skalv og ble så oppgitt over at du ikke kunne stoppe det med en gang at du stormet ut. Når jeg sovnet av både utmattelse og tid, og du vekket meg i sinne fordi vi skulle se denne episoden sammen og jeg burde kunne ha øynene åpne i hvertfall tre timer til. Jeg forstår hvorfor jeg holdt med deg så lenge, for du var noe kjent som jeg kunne være hos. Men jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke dro da du kyssa noen andre første gang, hvorfor jeg ble for å lindre dine sorger mens mitt hode ble bare mer forstyrret og selvbildet brast. Du får meg fortsatt til å tvile på at jeg er verdig noen som helst, men på ny er det nok i bunn og grunn min feil som ikke dro da du kysset noen andre for andre gang. Du skulle tenke så mye, og ikke la følelsene styre. Du hadde så originale tanker, trodde du, og ble irritert da jeg sa jeg forstod og at jeg hadde hatt samme tanker før uten å forme ord rundt dem. Da jeg ikke kunne forklare mine tanker rundt det samme fordi jeg tenker i bilder og ord hulter i bulter heller enn lange setninger, og du dermed ikke trodde på at jeg forstod. Men du er fortsatt det barnet som hadde det så vondt, og jeg ville passe på og bli passet på. Det var ikke noe fysisk smerte, og det er jeg glad for. Likevel får du meg ennå til å tenke at også hun kommer til å dra fra meg eller kysse andre jenter. Hjernen i meg vet at hun ikke er som deg, at hun ikke har de samme impulsene, at hun er glad nok i meg til å ville ha bare meg og ingen andre. Men likevel er det en sprekk i mentaliteten som skriker av redsel for at hun skal gjøre som deg og andre før deg. Klarer ikke helt finne ut av hvorfor det måtte til. Hvorfor grave i såret i stedet for å lage et rent kutt og fjerne kontakt? Hvorfor komme gråtene til meg, angrende for alt vonde du gjorde mot meg mens du sier at jeg ikke fortjener slik vondskap, men likevel gjøre det samme igjen? Jeg forstår alt. Jeg forstår, og jeg skulle ønske jeg ikke forstod noe som helst.

Noen ganger må man bare skrive og se hvor ordene tar en. Vil få deg ut av systemet, vil ikke ha deg i tankene lenger for jeg vil ikke ha deg, men likevel er du der og ødelegger uten at du vet det, for jeg får flashbacks til å bli totalt ignorert og ikke snakket til på timer fordi du ikke vet hva du skal si når jeg er redd for at du har det ille og vil hjelpe. Alle ting jeg hadde glemt eller presset bort for å gjøre bildet av deg litt bedre, har kommet fossende på i det siste og jeg forstår ikke at jeg holdt ut.

Hun - den gode, snille, forståelsesfulle og vakre - og jeg dro på fjellet i går og gikk utenfor stier og fant oss selv under tunge grangrener og bjørkeblad. Med deg kan jeg le og si dumme ting og det går bra. Med deg kan jeg være redd og usikker uten at du blir sint på meg for det jeg føler. Med deg kan jeg være bare meg, og enn hvor klissete det er så er det akkurat slik. Med deg trenger jeg ikke være smartere enn jeg er.

Noen ganger er jeg redd for å si til deg at det ikke går bra selv om jeg jo vet at du vil vite når det ikke går bra så du kan hjelpe. Jeg vil ikke tappe deg som hun gjorde da hun ikke hadde det bra. Det siste jeg vil er å tappe deg slik, men jeg fortsetter å minne meg selv på at du har det godt med meg. At vi passer på hverandre. At alt er gjensidig og godt. Skrevne ord er lettere enn de som blir sagt.

- le lapin

Likes

Comments