Det var en forferdelig opplevelse for meg. Å ligge der på gulvet i gymsalen mens hele klassen så meg. Jeg klarte ikke å bevege på meg. Jeg hadde vansker med å puste, med å se, og med å høre. Alt var så vondt. Jeg ble kjørt hjem av gymlæreren og bare slappet av resten av dagen. Vi fikk ringt moren min, og vi bestilte en legetime. Hvorfor skjedde dette?

Jeg tok blodprøver hos legen, jeg spurte om jeg hadde migrene. Vi bestilte også time hos øyelege, siden jeg hadde hatt så vondt i hodet den uken alt dette skjedde. Jeg har ikke migrene, og synet mitt var det ikke noe galt med. Blodprøven viste at jeg hadde jernmangel, noe som kunne forårsake fallet. Så jeg startet med jernpiller. Noe som hjalp litt for svimmelheten.

Smertene var likevel der. Og de ble sterkere og sterkere for hver dag som gikk. Alt jeg gjorde nå var vondt. Rundt i mai bestilte vi en massørtime til meg. Jeg fikk én time hver dag i fire dager. Dette var hos en som egentlig hadde spesielle metoder man skulle velge i. Men han kjente på kroppen min at jeg trengte alt. Han fortalte også at jeg var svak i ryggen. Jeg prøvde så godt jeg kunne å fikse det. Da jeg var ferdig med alle de fire timene, fortalte han at hvis jeg ikke fikk fikset ryggen min, kunne det gå opp til hodet, og det kunne gjøre slik at jeg aldri fikk beveget hodet mitt fra side til side igjen.

Så var det 17. mai. Denne dagen var heller ikke så bra for meg. Nakken min var ekstremt vondt og jeg klarte ikke, det jeg fryktet på, å bevege hodet mitt mot høyre. Det gjorde så vondt, at den eneste måten for meg å se noe bak meg uten å snu hele kroppen, var å snu hodet mot venstre. Jeg var redd. Redd for at jeg aldri kunne bevege hodet mitt mot høyre igjen. Men etter en uke eller to, fikk jeg det til uten at det skulle gjøre så vondt.

Det er litt deilig å få ut dette, kjenner jeg.

Likes

Comments

Jeg slet med å komme meg gjennom hverdagen, jeg sliter med å komme meg gjennom hverdagen. Rundt juleferien 2015, fikk jeg en jeg kjenner til å se på ryggen min. Er ikke helt sikker på om han er utdannet massør, fysioterapeut eller hva det var. Han kunne i hvert fall hjelpe meg litt med ryggen min.

Etter at han fikk sett og tatt litt på ryggen min, sa han at jeg var veldig svak i ryggen. Så jeg måtte begynne å trene den opp. Han la også merke til at det ene benet mitt var lengre enn det andre, og at det kunne være en sammenheng til mine plager.

​Etter nyttår startet jeg med å trene. Jeg ville bli sterkere i ryggen, så jeg hadde på en måte en motivasjon til det. Jeg fant ut at trening var noe jeg likte veldig godt, og jeg fortsatte. Men ting ble ikke bedre, det ble faktisk verre.

En dag på skolen hadde jeg det ekstremt dårlig. Vi hadde skole fra halv ni til halv 4, og jeg prøvde å holde ut. Fravær har aldri vært noe jeg har likt, så jeg prøvde å holde meg så mye unna det som mulig. I de to siste timene hadde vi gym, og det var akkurat i begynnelsen av den gymtimen det skjedde. Jeg hadde det så ekstremt vondt i ryggen, og nå hadde det gått opp til hodet. Jeg tror at jeg ikke fikk nok blod opp til hodet, og det gjorde at jeg ble svimmel og falt om. Det var nå alvoret startet.

Det er enda ikke slutt.

  • 5 lesere

Likes

Comments

Jeg skrev et innlegg på begynnelsen av desember hvor det står mye om smerte og hva jeg klarer å takle på hverdagen, og hva som må prioriteres. Det sto også litt om at jeg var hos legen for det og at jeg skal til Ortoped. Men når begynte jeg å få disse smertene?

​Det spørsmålet klarer jeg ikke å svare på. Jeg kan virkelig ikke huske når alt dette startet. Mye fordi det har gått gradvis. Det jeg kan si er at jeg nå har smerter i absolutt hele kroppen, men det startet med bare ryggen. Tror jeg. Det er i hvert fall i ryggen jeg har kjent det mest. Og jeg har hatt vondt der i flere år, type 7-8 år. Kanskje mer. Jeg trodde det selvfølgelig var vanlig å få vondt i ryggen. Det er jo det etter at du har sovet dårlig, kanskje? Trent og blitt støl. Sittet for lenge i sofaen. Vært for mye på mobilen, kanskje? Mange mulige årsaker til at du får vondt i ryggen. Så jeg tenkte ikke så mye mer på det.

Etterhvert kjente jeg at jeg ikke klarte å sitte stille for lenge, det gjorde vondt. Det var som om noen stakk en kniv inn i ryggen min. Ikke hele, men det var spesifikke steder det gjorde mest vondt. Jeg begynte å klage. Dette var for omtrent 2-3 år siden.

Er dette bare begynnelsen av min smerter? Hva tror du?

Likes

Comments

Jo, jeg er en jente på 17 år. Å blogge har jeg prøvd på i flere år, men alltid sluttet. Jeg vil si at jeg er en omtenksom person, jeg er snill og ofte veldig glad. Jeg er en god lytter, jeg gir ofte tips til andre. Jeg har en kjæreste som er ekstremt glad i meg, og jeg har en god og snill familie. Livet mitt funker egentlig ganske greit. Trodde du?

Etter dette tror du sikkert også at jeg snakker om depresjon, at jeg har det så ekstremt bra, men likevel er deprimert. Der tar du feil. Jeg sliter ikke med depresjon, og det er jeg ekstremt glad for. Ja, jeg har hatt mine dårlige tider som ungdom, men det var nok bare en fase. Jeg er fortsatt en ungdom, men har lært at å slite med depresjon, det gjør jeg ikke.

Dette var meg for ett år siden. Ser jeg glad ut? Ja, jeg gjør jeg. Er jeg glad? Ja, siden dette var fra en oppgave vi hadde på skolen hvor jeg hoppet av en huske. Det var tross alt veldig gøy! Så hvorfor skrev jeg at livet mitt var ganske greit, trodde du? Jo, nå skal du høre. Langt inne i den glade jenta du ser der, har hun vondt. Jeg har vondt. Ikke psykisk, men fysisk. Jeg har lært meg selv å leve med det, men det funker ikke mer. For hver dag som går, blir der verre.


Jeg tror ikke at denne historien er spesiell, likevel så er den det. Siden dette handler om meg, om livet mitt og hvordan jeg takler det. Ingen andre der ute har det som meg, men mange andre der ute har det på samme måte.

Er du villig til å høre mer?

  • 10 lesere

Likes

Comments

Blogg

Lenge siden sist jeg har skrevet noe her. Blogging er kanskje ikke for meg, eller. Jeg vet ikke helt. Jeg har hatt lyst kjempelenge å skrive noe, men jeg er bare for sliten til å klare å ha noe å skrive om eller til å i det hele tatt skrive. Jeg må helt ærlig si at bare ved å skrive dette, sliter det meg ut. Men jeg skal prøve å forklare, selv om jeg kanskje har mistet den ene leseren jeg hadde.


I det siste har jeg ikke gjort annet enn å ligge i sengen etter skolen. Da mener jeg de siste månedene. Jeg har ikke klart å gjøre noe, ikke se på en serie heller. Så jeg har bare fokusert på skolen, prøvd å holde meg ut der. På grunn av dette har jeg kontaktet legen, men fikk ikke legetime før forrige mandag. Da tok jeg blodprøver for å finne ut om det var noe jeg manglet som kunne være grunnen til at jeg er så sliten. Jeg har ikke fått svar enda, men jeg skal tilbake til legen tirsdag den 20.

Jeg har veldig vondt i hele kroppen, og det har jeg hatt i flere måneder nå. Smerter i ryggen har jeg hatt i flere år. Så jeg snakket med legen om dette også. Han sa at jeg vil bli henvist til en ortoped, men når, det vet jeg ikke. Vi får se. Jeg håper på veldig snart egentlig. Siden smertestillende hjelper ikke.

Jeg vil egentlig bare bli bra igjen. Derfor vet jeg ikke om blogging er noe for meg eller ikke. Eller om det bare er det at jeg ikke klarer på grunn av alle smertene i kroppen.

(Beklager for et innlegg uten bilde, men jeg har dessverre ingenting å vise siden jeg ikke har gjort noe i det siste)

Likes

Comments

Som sagt har jeg ikke en blogg for å bli kjent og sånt. Jeg liker ikke så skrive så mye av den typen "dette har jeg gjort i dag" med mindre det virkelig var noe spennende. Så bare for å ha sagt det, var jeg ute av huset i går, mer spesifikt, i Tønsberg. Denne gangen ikke med mamma, haha. Jeg var med to av mine venninner og det var utrolig koselig. Men, vi er ikke av den typen som passer på å få dette dokumentert overalt, så ingen bilder ble tatt, hverken til å bli lagt ut på Instagram eller for at jeg skal skrive et innlegg på min blogg.

Så ja, det var kort om dagen i går. Jeg gjør ikke så mye spennende for tiden, denne helgen her har vært mest for å slappe av, noe jeg har kjent på at jeg har trengt. Selv om ja, jeg hadde høstferie for en uke siden. Men jeg bør ikke slite meg selv ut på bare en uke, så det har vært utrolig deilig å kunne slappe av, noe jeg skal gjøre resten av denne søndagen.

​Selv om jeg har hatt få innlegg i det siste, og lite å komme med, så betyr ikke det at jeg skal slutte med å blogge. Det er ikke planen min. Jeg føler bare på at hvis jeg ikke har noe spennende eller interessant å skrive om, hvorfor skrive i det hele tatt? Jeg gjør jo dette for min del, så hvis jeg har en fast leser her ute, så vil jeg bare si at jeg er veldig takknemlig for at du vil følge med på livet mitt selv om det ikke er så innmari spennende, haha.

En ting jeg vil si er at i morgen, altså neste uke, starter jeg med lavkarbo, så jeg kommer nok til å skrive mye om hvordan dette vil gå for meg. Jeg vil også bare nevne at jeg starter ikke med lavkarbo for å bli tynn! ​Jeg gjør det for å holde meg unna det usunne og for å hjelpe moren min med å gå ned i vekt. Hun syntes nemlig at det er vanskelig å starte med det når hun da må lage to middager til familien, så da har hele familien tenkt til å starte med lavkarbo. Noe jeg syntes er veldig bra.

  • 14 lesere

Likes

Comments

Som dere sikkert har skjønt, så blogger jeg ikke hver dag. Dette fordi jeg ikke blogger for å få lesere og for at dere alltid skal ha noe å lese her hver dag. Mitt mål innenfor blogging er mest for meg selv. Så jeg ville egentlig bare forklarer dette til dere, selv om jeg vet at mange lesere, det har jeg ikke. Tror ikke jeg har én fast en gang. Mer over til hvorfor jeg blogger og hva dette hjelper meg for. Ofte har jeg mye løs tid hvor jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å få ut mine tanker. Jeg orker ikke å se på Netflix engang. Jeg ser egentlig ganske sjeldent på Netflix, med mindre jeg er med kjæresten. Så derfor startet jeg en blogg for å fylle ut denne tiden på. Jeg personlig føler at det er mye letter (og gøyere) å skrive mine tanker ut på en blogg enn i en dagbok. Siden det er den tanken på at det faktisk kan være noen som leser dette som gjør det mer artig. Dagboken min blir låst og liggende på rommet, så jeg føler ikke at jeg får noe ut av det. Det er ikke bare nok for meg å dele det som er i mitt hodet uten å kanskje få tilbakemeldinger på det jeg sier. Jeg vil liksom at andre skal se meg og det jeg gjør, men likevel så er én nok. Jeg trenger ikke flere tusen lesere, jeg skal ikke ha en blogg for å leve av det. Jeg vet hva jeg skal gjøre etter videregående, jeg vet hva jeg vil leve av. Så dette er ikke for å bli kjent av hele Norge.

Jeg ville bare få ut dette for å forklare hvorfor det ikke alltid kommer ut et innlegg hver dag. Hvorfor jeg ikke driver med sponsing og det. Jeg har en plan, som jeg sikkert kommer til å fortelle om senere.

​Bare for å ha et bilde å dele med dere.

  • 15 lesere

Likes

Comments

Blogg

Eller kakao da. Mest kakao. Det er så godt! Spesielt nå når du kjenner at luften kommer alle mulige veier og det er kaldt. I det siste har drukket i hvert fall en kopp med kakao hver dag, det er ikke sunt. Men det er det eneste som frister nå når det er så kaldt ute. Komme hjem og holde på den deilige koppen. Det er bare så herlig! I går var jeg også på Kafferiet her i Horten, og jeg tok ikke en kopp med latte nei. Kakao med krem ble det! Jeg føler på en måte at det er det eneste som funker på denne tiden av året. Ikke te eller kaffe, men kakao. Jeg burde begynne med noe annet.

Likes

Comments

Foto

Jeg kom hjem tidligere i dag enn planlagt. Noe som var utrolig deilig. Jeg skal også starte senere på skolen i morgen, som vil si kvart over 12 i stedet for halv ni. Jeg får slappet av i morgen før skolestart. Grunnen til at vi starter senere i morgen er at vi har en foto oppgave som skal leveres neste onsdag. Da har vi hatt to uker på oss. Så egentlig skal jeg bruke morgningen på å ta bilder i morgen før skolen. Men siden jeg skal ta de i dag, trenger jeg ikke å tenke så mye på det i morgen. Oppgaven er å ta miljøportrett. Noe jeg må si jeg er veldig dårlig på. Så før middag i dag skal jeg ta bilde av faren min på tur med Kira, og i kveld skal jeg ta bilde av naboen min som er en håndballspiller.

Nå sitter jeg egentlig bare på sofaen og slapper av mens jeg venter på at min far skal komme hjem. Dette innlegget her har tatt litt lang tid å skrive siden Pusur, vår katt, ville ha oppmerksomhet, haha

Nå blir det mye kos med Pusur. Muffins ved siden av har jeg også, de fra i går. Veldig godt!

Likes

Comments