Header

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Da er det mandag, ny uke, nye muligheter og jeg håper dere har hatt en fin helg. For min del ble helgens høydepunkt Ivar Formos Minneløp med påfølgende høsttakkefest med gode folk. Som dere kanskje h…

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Pjoooh! Som nevnt tidligere har jeg i disse dager sansen for det alternative, allsidige og varierende. Det har faktisk blitt noen mil på løpeskoene siste ukene, og jeg elsker det. Forrige uke var jeg…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Det blir litt opphold mellom blogginnleggene for tiden, men desto mer interessant er det vel å lese innleggene som kommer fra denne kanten?! 😉 I disse dager er det offseason for fulle mugger, med sv…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Vel hjemme fra Trøndelag, gjennomført "10-dagers-kur" og anatomi-eksamen var det ganske godt å gå inn i helgen med ro i sjela. I går sto høstens første utfordring på agendaen, nemlig Oslos Bratteste.…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Mens morfar ligger å sover i nabostolen, benytter jeg anledningen til å oppdatere denne fantastiske bloggen med både vlogg og blogg. Jeg befinner meg fortsatt på Malm, hvor jeg tilbringer ekte kvalit…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Daaaaa er sesongen over og søndag syklet jeg mitt siste ritt for 2017, en 30 kilometer lang tempo på Feiring. Med svært lite hardøkter den siste måneden, mangel på litt av hvert og generelt noe lei a…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Vel overstått valg og fire nye år med Erna i spissen! Er du fornøyd eller misfornøyd med valgresultatet?! Over til sykling, som Erna også har vist sin interesse for da hun stilte opp på åpningsetappe…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. I mangel på ord følger et lite blogginnlegg med videoblogg, fra tirsdagens klubbmesterskap.  10 kilometer tempo, uten vending og første konkurranse og hardøkt på tre uker. Lurer du på hvordan det gik…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Mens valgkampen er i siste innspurten, VM i Bergen nærmer seg og Edvald Boasson Hagen ble disket etter dagens seier i Tour of Britain kommer jeg med et lite blogginnlegg i videoformat, denne gang. Si…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Innimellom kommer man til det punktet hvor man rett og slett trenger en pause. Hodet sier kjør, men kroppen sier stopp. Etter legebesøk i går, mange runder med meg selv og gode råd fra andre har jeg …

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Da sitter man her. Igjen. Litt rådvill, lettere frustrert og noe betenkt. Kongerittet på lørdag ble en kort affære, ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å sykle fort, men rett og slett fordi kroppen er helt ute av det. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hva det er, men noe er det.

Kanskje er jeg feiltrent eller overbelastet på et vis, kanskje er det noe "bugg" i kroppen, kanskje er jeg bare totalt ute av form og balanse. Noe er det.

Hildegunn og jeg reiste ut til Nannestad lørdag morgen, begge skulle starte i elite-klassen. Hun litt mer erfaren enn meg når det kommer til terrengritt, selv om denne løypen visstnok ikke skulle være av de mest tekniske når det kom til terrengpartier. Grus, traktorveier og asfalt.

Heldig som jeg er hadde jeg fått lånt meg en sykkel fra den lokale sportsbutikken i Nittedal - Glømmi Sport, og jeg gledet meg i grunn til rittet. Det er alltid kult å prøve noe nytt, selv om dette ikke var av den mest ekstreme utfordringen. De siste ukene har kroppen vært både av og på, men i mitt stille sinn har jeg tenkt at smellen 2017 er forbi og jakten på å finne god form i gang.

Starten gikk klokken 11, både elite herrer og kvinner i samme felt. Regn og god stemning. Etter 500 meter "master" var rittet i gang, farten ble satt opp og allerede etter 100 meter sleit jeg.

"Hva er det som skjer?" tenkte jeg for meg selv. Jeg klarte ikke henge på halen av feltet en gang, og det etter under én kilometer syklet. Vanligvis pleier jeg jo ikke ha noe problem med høy fart.

"Kom igjen da, Emma" tenkte jeg for meg selv, men kroppen lystret ikke.

Jeg ble liggende sammen med fire andre damer og to herremenn, og det ble ikke kjørt spesielt fort, men det føltes som om jeg syklet dobbelt opp med bremser pluss ryggsekk. De beste var langt foran, og før jeg tenkte tanken om å bare stå av var jeg innstilt på å prøve. Kongerittet skulle mest av alt være en god gjennomkjøring og opplevelse for min del. Bryte ut litt, prøve noe annet.

Den lange stigningen kom, og igjen skrek kroppen etter å bare stoppe opp. Ikke presse mer. To alternativer dukket opp, mens jeg pustet og peset på halvhøy puls.

1) Sykle gjennom, bare for å gjennomføre og kjøre deg selv mer ned i senk.
2) Snu, stå av, få noen til å hente deg.

Etter noen runder med meg selv falt jeg på det siste alternativet. Frustrert, lei meg, oppgitt. Det verste jeg vet er når kroppen ikke lystrer uten at jeg helt kan sette fingeren på hva eller hvorfor. I min verden er det forskjell på å ha vondt når man i utgangspunktet har god fysikk. Du har den vonde vondhetsfølelsen, men med frisk melkesyre og du har den vonde vondhetsfølelsen, men med en kropp som bare skriker stopp og ikke klarer å pushe slik du pleier eller vil.

Jeg trodde kanskje det skulle hjelpe å gjøre noe helt annet, konkurrere på en annen sykkel og jeg gledet meg til 65 vonde kilometer på terrengsykkelen. Slik ble det ikke. Det ble 16 sure kilometer. Med det utgikk også søndagens Ronde van Vestkant.

Hva nå?! Ja, det er ikke godt å si. Akkurat nå føles det ut som at det skal et mirakel til for at sesongen skal avsluttes med stil. Jeg vil sykle de siste rittene i år, men vi får se. I morgen blir det en tur til Volvat for å utelukke sykdom, også må vi bare ta en dag av gangen.

I mellomtiden blir det rolige dager fysisk, og jeg retter fokuset på oppstart av normal hverdag med studier og jobb. Sommerferien er offisielt over for alle og en hver, og det skal egentlig bli godt å koble på hjernen igjen.

Veien er målet, og livet er opp- og nedturer. Jeg klager ikke, syklingen er absolutt ikke alt her i verden, selv om det er en aktivitet jeg bruker mange timer på i løpet av året og helst vil prestere i.

Med det ønsker jeg nettopp DEG en herlig uke.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Etter en lang dag i bil tur-retur Telemark bærer dette innlegget preg av dagens tankevandring.

Innimellom surrer man seg inn i et nett. Akkurat som en edderkopp som spinner sitt eget nett, og blir sittende fast. Hvordan kommer han seg ut? Kommer han seg ut i det hele tatt? Lager han et så bra nett at han klarer å karre seg ut og tenke "mission completed" eller blir han værende der til noen plukker han ut, dreper han eller tar bort både han og nettet med en klut?

I overført betydning. Vi mennesker har også en tendens til å gå inn i et mønster. Et godt et, som gjør at vi vokser, utvikler oss eller når målet vårt. Eller et negativt mønster. En negativ spiral. Som gjør at vi kanskje føler vi sitter fast, og hverken kommer oss hit eller dit. Venter bare på at noen skal hjelpe oss eller dytte oss ut av mønsteret.

Skape noe nytt.

Men, i motsetningen til edderkoppen som kanskje ufrivillig blir dratt ut av spindelvevet sitt som han har laget helt selv, så kan vi mennesker på mange måter velge å bli i mønsteret eller prøve å komme oss ut av det selv. Et mønster som bare gjør at vi går rundt vår egen akse uten å komme noen som helst vei eller dit vi ønsker, og de gangene vi prøver å bryte ut av det så kommer noen og drar oss tilbake. I stedet for å løfte oss frem, og heie på at du gjør noe annet, noe nytt. En annen side av typiske mønstre er at det er trygt og godt å bli der. Kjenner du deg igjen?

Kanskje lager edderkoppen spindelvevet sitt nettopp fordi han vil ha et trygt og godt sted å være.

Sykkeltøy: BLUR-kitet fra Abracadabra Cyclewear . Foto: Stian Gregersen

De siste ukene. etter Tour de Hallingdal, U6 og NC Sandefjord har vært litt sånn følelsen av å gå rundt sin egen akse og ikke komme noen vei. I bunn og grunn er motivasjonen på topp, jeg vet hva jeg vil og ikke vil, jeg vet hva målet mitt er og jeg forstår hva det krever. Jeg gjorde et forsøkt på å bryte ut av mønsteret jeg hadde surra meg inn i over tid, ved å ta noen dager helt fri, samle overskudd, trene alternativt og det hjalp. Kroppen responderer igjen, jeg trener normalt igjen og har hatt ett par gode uker med kvalitet.

To temporitt senere er det fortsatt noe som mangler og som idrettsutøver kan det være frustrerende å kjenne på den følelsen, uten og helt sette fingeren på hva. Og mønsteret? Det er slik; Trene, spise, hvile, litt sosialt, litt forpliktelser (studier/jobb), trene, spise, hvile, sykle konkurranser. Også er det gjerne de samme rittene som går igjen hvert år, de samme intervalløktene hver uke, den samme frokosten, legge seg til samme tid, stå opp til samme tid.

Det er bra, og det er slik det bør og kanskje være, man kan ikke teste ut nye økter og ting til enhver tid midt i sesongen, men innimellom hvis man føler man sitter fast i spindelvevet kan det kanskje være en idé å bryte mønsteret for å utvikle seg og skape ny inspirasjon, glede og lyst.

Nettopp fordi det er fort man vil sykle. Ikke lage spindelvevet enda større så man ikke kommer seg ut. Derfor bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å bryte mønsteret litt når det kommer til trening og ritt.

Sykkeltøy: BLUR-kitet fra Abracadabra Cyclewear. Foto: Stian Gregersen.

Og det er her Hildegunn kommer inn i bildet. Hun er terrengsyklist og landeveissyklist, som for tiden bor i Nittedal, like ved meg. Sammen med hun og en annen gjeng har vi hatt noen fine treningsturer sammen, på nye veier og med mye prat. For et par dager siden spurte hun meg om jeg ikke ville være med å sykle Kongerittet. Et terrengritt på 67 kilometer, uten de verste stipartiene, men for meg som altfor sjeldent sykler i terrenget gjennom sesongen er dette noe som bryter mønsteret mitt.

​​Store ting og små ting, men innimellom er de små tingene vel så viktige. 

Rittplanen min for høstsesongen er satt, og i utgangspunktet sto Ronde van Vestkant på planen denne helgen. Et ritt av typen treningsritt med noe laber konkurranse. Ikke veldig utfordrende, men ritt-trening er ritt-trening har jeg tenkt.

Hvorfor ikke gjøre noe annet mot oppkjøringen til svensk cup og siste NC-ritt?! Jeg takket derfor gledelig ja til utfordringen fra hun, og etter en prat med sjefen på Glømmi Sport var jeg så heldig å få låne en splitter ny Hard Rocx-sykkel. På lørdag stiller jeg til start i eliteklassen på terreng, og skal prøve meg på noe jeg faktisk ALDRI har gjort før; nemlig å sykle et ordentlig terrengritt (selv om det ikke er av det mest tekniske rittet sånn sett).

Kongerittet byr på både grus, asfalt, sti, motbakker og utforkjøringer og jeg gleder meg til å gjøre noe jeg ikke har gjort før.

En STOR takk til Glømmi Sport som er så greie å låner bort sykkel til meg for helgen! Takk til Hugo som gjorde de justeringene som skulle til. Hva skulle man gjort uten de lokale heltene i bygda?! #takknemlig 😊

VI BLOGGES

Snop/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Da er høstsesongen i gang, og i går var det duket for den berømte og prestisjefylte KalasRekordMila på Harestua. Ti kilometer tempo. Full pinne. Også ligger det i ordet, her er det om å gjøre og sette rekorder på mila.

Smellen 2017 sitter fortsatt i kroppen og formen er langt unna det vi kan kalle topp, men etter én uke med nesten hvile og noen gode økter denne uken var det ikke annet å gjøre enn og prøve lykken. Inspirert av Warholm sitt VM-gull, som viser at alt er mulig bare man trener riktig og er litt "gæren" i hodet. Som i grunn ikke er bare bare, for det krever en enorm innsats på flere plan.

Jeg digger egentlig 10 kilometer temporitt, jeg elsker generelt tempo og lysten etter å sykle fort er stor, men det kommer ikke akkurat gratis. Akkurat som det meste her i verden, det må jobbes for og det er jo også litt av morroa.

Med Nybrent sitt glutenfrie brød innabords, god oppvarming og kjentfolk stående i løypa var det i grunn bare å klinke til ut i fra dagsformen. Forholdene i går var veldig bra. Sol, lite vind og god temperatur.

10 kilometer er kort, men hardt og naturligvis gjelder det å holde en jevn høy fart hele veien. Jeg følte jeg fant en grei flyt, men likevel var det ikke nok trøkk til å sykle så fort som jeg egentlig vil.

Tiden ble 14.31, bedre er jeg ikke for øyeblikket, men jeg vant klassen min (damer senior). Noen sier at seier er seier, og det er det kanskje, men jeg er 40 sekunder bak min beste tid (som også er den norske rekorden jeg tok som junior) på 10 kilometer tempo og det er der lista ligger. Det er der drømmen ligger, å sykle raskere på 10 kilometer tempo enn det jeg gjorde som junior. Gjerne slå den norske seniorrekorden på 13.38. MEN, det kommer ikke gratis, og det er lettere sagt enn gjort. Likevel er det lov å håpe, drømme og prøve.

Foto: Thomas Jansen IF Frøy
Uansett, det var stas å stå øverst på pallen på hjemmebane og kroppen responderte ok. Frem til slutten av september går det slag i slag, og jeg skal gjøre mitt for å få mest mulig ut av høstsesongen.

Med litt tålmodighet, smarthet og riktige valg spiller forhåpentligvis kroppen mer på lag utover.

Jeg vil også benytte anledningen til å gratulere lagvenninne Trine Hansen med en meget sterk tid på mila i går. 13.58 er sterkt og til inspirasjon. En stor takk til de som heiet under rittet i går, og takk til CK Nittedal for et utmerket arrangement.

Da ønsker jeg alle dere kjære lesere en fortreffelig helg - og bli gjerne med i konkurransen jeg har gående sammen med Swix, som du finner her .

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90


Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Apropos løping, fysisk aktivitet og det å være utendørs.

I samarbeid med Swix inviterer vi deg til å være med på en aldri så liten konkurranse, hvor du selvfølgelig kan vinne en premie som du kan bruke nettopp i fysisk aktivitet.

Det være seg gåtur, løping, sykling, styrketrening eller bare for å se litt ekstra sporty ut en lat søndag. La oss inspirere hverandre til å bruke sensommeren og høsten på å være utendørs. Premien er en deilig Swix RaceX supertrøye, som passer perfekt til både løp, styrke, gåturer, under trøya på sykkelsetet eller til fritidsbruk.

Du trenger bare gjøre følgende for å delta:

Del et bilde fra en av dine gode opplevelser (hva som helst) utendørs i fysisk aktivitet, enten på facebook eller instagram, tagg SWIX (swix_sport på instagram) og legg ved hashtaggen #råpåutetrening. Søndag 13.august trekker vi en heldig vinner, både dame (rød) og mann (hvit).

Kjør da! 😉

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90


Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Det finnes mange måter å koble ut på. Finne inspirasjon. Hente energi. Få tankene over på noe annet. Klarne hodet.

Tenk at ett par sko, skog, regn og et badevann kan gi så mye.

Det er nesten noe hellig over det. Noe åndelig. Noe helt spesielt. Selv om jeg ikke har noe grunnlag for å si hva som er hellig og åndelig, og ikke.

Likevel. Regnet dusker ned. En formiddag i august. Frokosten er fortært. I hyggelig selskap, denne gangen. Dagen som kan se ut til å bli grå og trist, dagen hvor det egentlig frister mest å bli sittende innendørs.

¨Hva skal vi gjøre?¨

Inspirert av de som gjennomførte Norseman, inspirert av løperne i friidretts-VM, inspirert av de som tenker utenfor boksen. Og selv er vi på jakt etter den gode følelsen, den som fyller deg med energi og gir deg inspirasjon og motivasjon til å fortsette arbeidet.

Vi finner frem treningstøyet vårt, ikke sykkelskoene, men løpeskoene og 1000 meter senere er vi i skogen.

¨Hvor skal vi løpe?¨

Uten å ha blitt enige om antall timer, kilometer eller rute på forhånd. Uten noen agenda, det skulle kun gå rolig og en av oss ville gjerne bade. Veien blir bare til mens vi løper, og etterhvert finner vi vannet. Det lille tjernet oppe på åsen her. Som ligger der. I sin stillhet. Hver dag. Alene og majestetisk.

Vi stuper ned i vannet. Grått, grønn skog, regn.

¨Hvorfor får vi denne energiboosten av dette?¨

Plutselig føler vi oss som to nye mennesker. Begge to. Nye ideer, ny inspirasjon, ny energi. En ren og skjær glede. Så enkelt. Kanskje det er følelsen av å være i live.

Det er sannelig ikke godt å si hvorfor, men ut i fra mitt ståsted er løping en aktivitet som gir meg uendelig mye. Enten alene eller med andre. Med ett par sko, treningstøy og egen kropp. Ingen hjelpemidler.

Jeg roper TAKK for at skogen finnes, for at jeg er frisk nok til å være i fysisk aktivitet. og for at noe så enkelt kan gi så mye.

"Man slutter ikke å løpe fordi man blir gammel", sa Dipsea Demon (96).
"Man blir gammel fordi man slutter å løpe."
(Født til å løpe av Christopher MCDougall)


Det finnes mange måter å koble ut på. Finne inspirasjon. Hente energi. Få tankene over på noe annet. Klarne hodet. I mine øyne er løping én av dem.

Det var dagens lille filosofering fra meg.

Og med det ønsker jeg deg som leser alt godt.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Det har gått noen dager og snart uker siden forrige blogginnlegg, og jeg har hatt en skikkelig ferie. Fra alt som har med blogging, skriving, jobbing og sosiale medier å gjøre. Til dere som er faste lesere og følger mine prestasjoner og "prestasjoner" på sykkelsetet gjennom bloggen, så kan jeg meddele at både Tour de Hallingdal og U6 Cycle Tour 2017 ble fullført. Her kommer et lite og ærlig dypdykk i noen følelser og tanker.

Det ble ingen topp 5-plassering sammenlagt i år, men det ble en 15.plass sammenlagt etter en 10.plass på tempoen. Kort oppsummert var det helt innafor. Jeg var med feltet inn hver dag, men klarte aldri hverken å komme ordentlig fra i brudd eller gjøre en skikkelig spurt, jeg kjørte så smart jeg kunne for å klare og gjennomføre med et ok sammenlagtresultat, men de helt store resultatene uteble.

Likevel, elleve ritt på ti dager var interessant og gøy. Da jeg kom hjem fra denne ti-dagersbolken for to uker siden tenkte jeg som så at dette ble hverken hardt nok eller bra nok for meg. Jeg fikk aldri de helt store resultatene jeg ønsket meg i U6 Cycle Tour, jeg følte meg freshere enn jeg hadde trodd på forhånd da jeg kom hjem til Norge. I stedet for å prioritere restitusjon og hvile de første dagene, ble forrige uke en uke med mye trening + andre sommeraktiviteter. Tanken min var "nå skal jeg ta et steg videre", fordi "jeg vil bli bedre og klare bedre".

Det er ofte slik at når man gjennomfører noe som man har hatt som et litt fysisk og psykisk krevende mål, kan det oppstå en rus av både endorfiner, adrenalin og høy mestringsfølelse som gjør at man kanskje ikke slapper helt av når man kommer hjem og faktisk bør slappe av. Samtidig som man har bygget opp store forventninger om hvor hardt det kommer til å bli og hvor sliten man vil være. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg var fornøyd med å ha syklet ti dager med konkurranser, fordi det har jeg aldri gjort før.

På mange måter følte jeg at jeg ikke helt hadde fått ut det jeg var god for, samtidig som jeg følte meg rimelig seig i kroppen under hele U6-uken. I tillegg følte jeg at jeg gikk hele uken i Tidaholm og ventet på at "NÅ løsner proppen" og "NÅ når jeg klimaks". Fordi sånn var det i fjor, og det var det forventningen min var på forhånd.

Ti dager med konkurranse har jeg nå lært at krever sitt, både fysisk og psykisk., men det er egentlig ikke før den siste uken at jeg har merket det. Både på kropp og sinn.

Målet etter Tour de Hallingdal og U6 Cycle Tour var NC5 i Sandefjord, som ble arrangert i går. 125 kilometer i en teknisk og til tider tøff løype, som også er neste års NM-fellesstart.

Men så er det denne kroppen og dette hodet, for spiller ikke de på lag er det lite som er vits. Man kan tvinge seg til mye gjennom å tenke positive tanker og være tøff i hodet, men på et tidspunkt må kroppen også spille på lag. Også er det det motsatte. Kroppen kan være superfresh og egentlig i god form, men er ikke hodet mentalt med kan djevelen på venstre skulder få deg til å kjøre ut når som helst.

Tirsdag våknet jeg med en skikkelig kink i nakken og følte meg generelt crap. Jeg reiste ut for å trene intervall, men for første gang på lenge kjente jeg bare at jeg måtte avbryte økten og komme meg hjem. Melkesyra var ikke typisk vanlig melkesyre, den var surnet. Surmelk. Skikkelig. Melkesyra hadde gått ut på dato.

Onsdagen og torsdagen gikk, og kroppen ble ikke noe bedre. Fredagen kom og gjennom hele denne dagen var det store spørsmålet til meg selv "skal jeg stille til start i morgen eller kaste inn håndkleet?!". Jeg trente en lett tur, hvilte, spiste og ladet opp slik jeg ville ladet opp til et ritt. Noe inni meg sa at det ikke var noe vits i å starte, og jeg måtte virkelig mobilisere for å i det minste være mentalt med, selv om kroppen ikke var 100 prosent.

Magefølelsen sa en ting, mens hodet noe annet. Innimellom vil man kanskje mer enn det kroppen egentlig tillater, og noen ganger kan man bli overivrig i treningsarbeidet. Rett og slett glemme å lytte til kroppen, som faktisk er verktøyet som skal bli brukt.

Lørdagen kom og jeg var innstilt på å få til en så god konkurranse som mulig ut i fra den dagsformen som var. God oppvarming, nok næring og væske innabords. Generelt i godt humør og klar for start. Med Team Skjerstad.net på plass.

Åtte runder. 125 kilometer. Den første runden gikk lett, nettopp fordi det ikke gikk noe fort. Den andre runden ble det kjørt hardt opp den bratte bakken, og jeg satt fint med. Og derrrr. Litt over halvveis i bakken. Det føltes ut som om hele den sure melka ble tømt i kroppen min på én gang, hjertet slo ikke normale slag og hammern slo meg hardt i hodet. Helt mørkt. Helt natta. Omtrent ikke mulig å sykle videre. En skikkelig uggen følelse. Fullstendig stopp.

Jeg vinket "goodbye" til hovedfeltet. Og sto av da jeg ankom passering ved start og mål.

"Hva skjer?" tenkte jeg, samtidig som jeg visste svaret. Kroppen er sliten og trenger hvile, og i stedet for å være tøff nok til å hvile når jeg burde hvilt, ville jeg være tøff nok til å trene mer. I tillegg til å være super-Emma som kan kombinere både toppidrett og sosiale aktiviteter, noe jeg i grunn vet ikke fungerer. For det har jeg jo prøvd før, men jeg følte meg så full av energi.

Etter evaluering av de siste ukene ble treneren min og jeg enige om at det eneste som gjelder nå er å roe helt ned noen dager. Ta helt fri. Komme ovenpå med overskudd, få kroppen tilbake til hektene og se frem mot de neste konkurransene. Når man er vant til å trene hver dag over lengre tid, handler faktisk det valget om å ta helt fri også om å være tøff i hodet. Noen ganger er faktisk ikke hvile oppskrytt.

Uansett. Det er ikke noe dramatikk i dette og jeg depper absolutt ikke, selv om jeg helst skulle vært "ship shape" og syklet fra alle sammen i går, men realiteten sier at der er jeg ikke. Akkurat nå.

Nå skal de neste dagene bli brukt til å koble fullstendig av, hvile, samle overskudd og gjøre meg helt klar til del to av sykkelsesongen. Da er det godt man har marka like utenfor døra, for der finner man både ro og inspirasjon. Det er også godt at man har gode mennesker rundt seg som gir energi og omsorg.

Veien er målet og den veien er både humpete, bratt, lang og fin, man bør tåle både opp- og nedturene.

På denne veien har jeg også med meg et støtteapparat som jeg er evig takknemlig for at jeg har og som jeg neppe ville klart meg uten.

En stor takk til dere - you know who you are!

I´ll be back!

Tilslutt håper jeg alle dere lesere har en fortreffelig fin sommerferie.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Rundt og rundt og rundt og rundt, og litt mer rundt. Så mange ganger at jeg nesten ble svimmel. Sving, sving, sving. Sykle, sykle, sykle. Eller litt lettere beskrevet; Tut og kjør.

I dag sto gateritt på programmet. En øvelse jeg ikke er spesielt glad i. Likevel har det blitt et litt elsk/hat-forhold til denne øvelsen. Elsk fordi det er litt gøy med utfordringer, action og satse på at gudene er med på å bidra til og unngå velt. Hat fordi det er kaotisk, start, stopp, ingen jevn flyt og rykk og napp hele veien.

For ti år siden kunne jeg vel strengt tatt droppet å stille til start, men det som er så godt med at årene går er også at man lærer, erfarer og blir (forhåpentligvis) sprekere. Så det at jeg har failet så mange ganger i denne øvelsen, gjør det jo desto mer gøy at jeg endelig mestrer gateritt bedre. Det lønner seg med andre ord å øve på det man ikke liker eller mestrer så godt.

Foto: Ståle og Claus Nilsen.
Starten for oss i damer elite var ikke før klokken 15.45 i dag, så jeg fikk god tid til å kjenne på at kroppen begynner å bli sliten og (kanskje mest) hodet begynner å lengte etter late dager hvor man ikke må forberede seg mentalt på at i morgen er en ny dag med konkurranse. På den annen side er jeg også både fysisk og psykisk innstilt på å avslutte U6 Cycle Tour med stil, og det var det som sto i hodet mitt når jeg gispet etter pusten de første 20 minuttene av rittet.

Etter å ha dyttet bort djevelen på venstre skulder kom jeg inn i "flowen", koblet ut hodet og hang med så godt jeg kunne i slangen som strakk seg gjennom løypen. Det skal sies at jeg var farlig langt bak, flere ganger, men jeg kom meg inn sammen med hovedfeltet og er fornøyd med det. Selv om jeg naturligvis aller helst skulle vært rå nok til å vinne. Den gang ei, alt til sin tid får en vel si😉

Foto: Ståle og Claus Nilsen.
Med hele CK Nittedal-gjengen stående i løypa og i det vi kaller "depot" (hvor man kan få service hvis det skulle skje noe), var det jo også viktig for meg at trenern holder en viss standard.

En ting er å si til utøverne sine at "sånn og sånn skal det gjøres", en annen ting er å vise det selv. I action. Noe som vi alle vet kan være lettere sagt enn gjort.

Heiaropene fra utøvere med foreldre underveis ga meg motivasjon og energi til å holde ut disse 15 rundene, langt utenfor komfortsonen min. Rundt og rundt og rundt.

Det skal også sies at "kidza" i klubben har gjort en god innsats i U6 Cycle Tour. Noen er helt ferske, mens andre har holdt på lenger. Felles for de er at de gir det de kan, ut i fra hvor de er og det er meget bra. Enda bedre er det jo at de er like blide etterpå. Ståle som slo seg kraftig etter en velt under UM i starten av juli har reist helt til Tidaholm med gips på den ene armen for å høste lærdom, spre glede, gi moralsk støtte til oss andre. og pushe watt på rulla.

Snakk om god gjeng! Idrett er tross alt samhold og glede. Og vi liker det.

I morgen venter en kortere fellesstart, i det vi kan kalle en tøffere løype med to bakker som kommer til å bli ganske så avgjørende. Mens vi venter på at startskuddet går strekkes bena så langt som mulig opp etter veggen og batteriene settes på lading, for dag nummer ni.

Vel blåst! Håper dere kjære lesere har en super sommer.

Tidaholm kan forøvrig anbefales hvis du ønsker å komme deg til en landlig liten perle, kort vei fra Norge😉

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Da er man halvveis inn i U6 Cycle Tour, og denne 10-dagersbolken nærmer seg sakte, men sikkert, slutten. Likevel gjenstår tre viktige etapper, og da gjelder det å holde fokuset oppe.

Dagen i går og i dag har bestått av to fellesstarter. I går med 84 kilometer, fire runder og en løype med svinger, grus og muligheter for høy fart. Bena mine føltes utrolig nok lettere igjen i går, og jeg hadde derfor et mål om å kjøre offensivt og være med på å prege løpet. Det var vanskelig å komme fra i går, hver gang noen prøvde å stikke fra ropte hele feltet "hey.hey,hey" og etappen endte tilslutt med en massespurt i altfor høy fart og kaotiske tilstander. Pingle som jeg er, safet jeg meg inn i bakre del av hovedfeltet, men likevel fornøyd med hvordan jeg kjørte underveis i rittet.

Step by step, og veien er målet.

I dag var vel det vi kan kalle "dronningetappen" av dette svenske etapperittet. Tre runder i en løype på 31 kilometer og med "hele" 665 høydemetere. Denne løypa ble avsluttet med en jevn stigning på cirka tre kilometer inn mot mål, som naturligvis ble den delen av rittet som man kan kalle det kritiske punktet. Da er det godt man kommer rett fra Tour de Hallingdal og er vant til lengre stigninger.

Her bommet jeg kraftig i fjor, og ble tatt igjen 500 meter før mål. I år gikk det avgårde et brudd på den andre runden, og de holdt unna helt til vi nærmet oss mål. Vi kjørte på for å ta de inn, og da bakken nærmet seg stakk hun gule (ledertrøya) og like bak fulgte jeg og to andre ryttere. Vi fikk faktisk en luke til hovedfeltet, men med i underkant av én kilometer igjen til mål kom det en gruppe fra hovedfeltet i en viss fart og jeg var så stiv at det ikke var mulig å spurte noe særlig. Jeg havnet likevel på en 24.plass, og er ok fornøyd med egen innsats.

Timing og tøffhet er to ord som streifer meg i denne sammenhengen.

I skrivende stund gjør jeg noe som det blir gjort mye av denne uken, nemlig å ligge med bena høyt. I senga. Opp etter veggen. Om noen har noen gode film- eller serietips - fyr løs!!

Mor og far kom hit i går for å se på to etapper, men reiste hjem etter en bedre lunsj i Tidaholm i dag. Veldig hyggelig at de tok turen hit, desto mer langsomt når de reiste hjem igjen.

Livet på tur.

I morgen er det sen start, som betyr laaaaang frokost og forhåpentligvis sove litt lenge. Det skal sykles gateritt, også kalt criterium på sykkelspråket. 15 runder på 2,3 kilometer med svinger og høy fart. Det kan bli spennende!

Nå blir det straks middag med folket fra Nittedal!

VI blogges

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Med stive, støle og noe slitne ben reiste jeg i går videre fra Gol til Tidaholm (i Sverige). Tour de Hallingdal ble avsluttet i går morges med nok en tøff etappe, men jeg trenger ikke si noe mer om den siste etappen enn at det ble en aldri så liten kollaps..

Bilturen fra Gol til Tidaholm ble derfor brukt til å nullstille seg, både fysisk og psykisk, selv om det å nullstille seg fysisk kanskje tar noen flere dager enn en seig biltur. Jeg lå som nummer ti sammenlagt før den siste etappen, men ble nummer tolv etter fem etapper og mange høydemetere. Med to hyggelige stopp underveis på bilturen, kom jeg meg omsider frem til Sverige sent i går kveld og fikk en god natt søvn.

Fra det ene til det andre. I dag startet U6 Cycle Tour. Her var jeg med for første gang i fjor og jeg synes dette etapperittet var så bra at jeg bestemte meg for å prøve lykken i Sverige, også i år. Forutsetningene er dog noe annerledes, men jeg håper at kroppen vil spille på lag utover i uken.

I formiddag åpnet rittet med en 3,2 kilometer lang (eller kort) prolog. Flatt, snu, flatt, en seig liten bakke og flatt mot mål. 3,2 kilometer høres kort og greit ut, men her gjelder det å gi MAKS og det svir. Både i ben og pust. En skikkelig syrefest og vrenging av lungene på drøye fem minutter.

Jeg ga det jeg hadde ut i fra dagsformen, og sier meg ok fornøyd med en 22.plass av 54 startende. Midt på treet og helt greit.

Damefeltet her består av færre norske enn i fjor, men mange utenlandske fra både Sverige, Danmark, Nederland, Belgia, Tsjekkia. Så jeg skal nok få mer enn nok å bryne meg på også denne uken.

Nå gjelder det bare å lade opp så godt som mulig frem til i morgen. Da venter fire runder på 21 kilometer (inkludert gruspartier) og totalt 84 kilometer. Det er vel bare å forberede seg på høy fart, støtebonanza og smaken av blodsmak.

Med en så kort dag på setet blir det også en del dødtid, og da er det godt man har kjentfolk som bor like i nærheten og som også er alene på tur. Middag for to er tross alt hyggeligere enn middag for én.

Jeg sier bare; LIVET PÅ TUR 😊

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Da ligger jeg rett ut på sofaen her på hytta. Veldig sliten. I dag startet dagen tidlig og to etapper sto på agendaen; Tempo og fellesstart. Vekkeklokken ringte litt før klokken 06.00, og det å brekke seg opp før grevlingen, tvinge i seg frokost også opp i høy puls før klokken har slått halv ni. Det er ikke akkurat en favoritt.

Tempoen var 10 kilometer lang, og her var regelen at det ikke var tillatt med temposykkel, men alt annet tempotilbehør var lov. Løypen var først fem kilometer flat (på GANGVEIEN) før vi skulle opp til mål hvor vi også skulle klatre litt. For min del fant jeg aldri noen god flyt, og kroppen føltes heller ikke 100 prosent. Jeg syklet inn til en 14.plass, og er ikke sånn superfornøyd med det. Kirsti debuterte på tempo i dag, og kom inn på en fin 20.plass.

Etter tempoen var ikke klokken rukket å slå ni en gang. Vi syklet oss ned, også var det bare å finne noe "vettugt" å slå i hjel de neste timene med....

Neste start var ikke før klokken 14.33, så Sølvreven og jeg fant ut at det ikke var noe poeng i å reise tilbake til Nesbyen. Derfor ble vi i Gol sentrum, og mens han gjorde ting som støtteapparatet pleier å gjøre prøvde jeg og få meg en etterlengtet powernap. Som da foregikk med musikk på ørene, på en sofa i resepsjonen. Kjempeopplegg!

Etter ett par timer på sofaen og litt lunsj i sentrum var det straks klart for ny etappe. Dagens hardeste. 31 kilometer og 934 HØYDEMETERE. Noe som i grunn kan regnes som en ren klatreetappe med 18 kilometer stigning fra Gol sentrum og opp til Storefjell Høyfjellshotell.

Vi kjørte først en sjarmørrunde på drøye 10 kilometer før vi skulle opp til denne berømte toppen, som nesten var over tregrensen.

Inn i bakken ble det satt fart, syra meldte seg og pulsen var høy. Etterhvert kjente jeg at her må jeg kjøre i mitt tempo for å ikke gå på en kjempesmell underveis. Og slik ble det. Vi ble en liten gruppe på cirka sju ryttere som lå å "jaktet" de foran oss, som for så vidt ikke trengte å la seg skremme av oss.

Over ser du innspurten og et typisk tryne som Susie får når hammeren melder seg for alvor. 18 kilometer stigning var langt i dag, og tungt.. Vi kom oss til toppen. Gjelten slo meg i spurten, men jeg ble nummer 11 på etappen og holder fortsatt 10.plassen sammenlagt.

Kirsti gjorde også en hederlig innsats på den andre etappen i dag, og vi kan vel i grunn si oss delvis fornøyd med egen innsats begge to.

Pjooooh! For en dag! Fint på toppen var det, i det minste.

I morgen er det den siste etappen av Tour de Hallingdal, og den blir minst like tøff som i dag. Vi skal sykle 67 kilometer med nesten 1300 høydemetere.

Starten går klokken 08,03 også i morgen. Her i Hallingdal er det ingen hvilehjem, men det positive med å starte såpass tidlig er jo at vi får desto mer ut av dagen. Noe som passer meg bra ettersom turen går rett videre til Tidaholm og U6 Cycle Tour.

Livet på tur!

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments