Header

Oppi jula når vi skal feire barnet som ble svøpt og ble lagt i en krybbe, er det ”alle mot alle” i kvinnelig sykkelsport. Jentene klager på at de ikke får nok, trenerne får ikke utøverne ikke satse nok og presidenten bortforklarer seg mens han vent…

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Tredje søndag i advent, syv dager igjen til jul og her kommer en aldri så liten update MED vlog (som ble noe amputert fordi gopro fikk kuldesjokk). Og apropos kuldesjokk, dagens sykkeltur bar preg av…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Det å leve som en idrettsutøver er på mange måter et privilegert liv. Et privilegert liv fordi vi kan styre hverdagen selv, men samtidig ikke fordi det krever struktur og disiplin for å innfri satte …

Likes

Comments

Det snør det snør, tiddelibom... Det er ikke alltid like optimalt å være syklist i Norge gjennom alle de fire årstidene, spesielt på dager som i dag hvor snøen laver ned, man skal ut før klokka 9, brøytebilene har ikke vært på gangveiene og trikkes…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. I grunntreningsperioden mot ny sykkelsesong er det mange detaljer man kan jobbe med, forbedre og utvikle i alt fra treningsarbeid, rutiner og til utstyr. Én av tingene jeg har valgt å ta tak i er sit…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Mørketiden er i full anmarsj, den første snøen har kommet og mens kuldegradene sniker seg sakte men sikkert innpå oss, frister innekosen også mer og mer. Dørstokkmila blir kanskje lengre og lengre i …

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Da var man offisielt på gang igjen med grunntreningsperiode mot ny sykkelsesong og nye muligheter. Etter siste rittet for 2017-sesongen i slutten av september har jeg brukt oktober til en alternativ …

Likes

Comments

...eller noe i den duren... La oss starte dette innlegget på vanlig vis med den berømte strofen; Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Uken nærmer seg slutten, og "ti-dagerskuren" min er snart over for denne gang. Sist gang var jeg slite…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner. Derrrrrr var det fredag igjen. Jeg håper dere nyter den. .  Høsten og november viser seg virkelig fra sin nydeligste side. Sol fra skyfri himmel, frost og frisk luft. Rett og slett magisk, og det gir en sto…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere. Ny uke, nye muligheter og for oss syklister er offseason offisielt over. Det betyr grunntreningsperiode og store muligheter for å grunnmuren stein for stein, gjennom noen mørke måneder med høst og vi…

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

La oss ta et litt ironisk dypdykk inn i rosabloggeverdenen. Les ironisk, for blogginnlegg som dette blir ikke hverdagskost her på nouw.com.

I dag startet dagen med en tidlig egge-frokost, morgenvisp på rulla for å få varmen (hybelen er nemlig blitt et kuldehøl) og en eksplosiv spurt gjennom dusjen før jeg inntok frisørstolen på Ritas Salong, rett nedi gata her. Ettersom jeg bor i Nittedal synes jeg faktisk det er litt fint å støtte opp om de lokale butikkene osv. Og enda bedre, man sparer miljøet😉

Jeg satt meg i stolen klokka 10 og gikk ut døra klokka 14. Med andre ord var det noen av dagens mer fornuftige planer som gikk dunken, men håret trengte stell etter altfor mange måneder uten og det er utrolig hvor godt det er å ha noen timer med velvære på en ellers grå og iskald tirsdag i oktober.

Hvis du bor i Nittedal er denne frisørsalongen til å anbefale. Jeg klipte meg hos Stine, og det ble rett og slett fire meget hyggelige timer i frisørstolen. Takk til Ritas Salong for et godt resultat og god service.

Så, til deg som er altfor vant til å se meg i hjelm, i treningstøy, svett, usminket og ustelt. Her er noen bilder av dagens frisyre som endte med sporty fletteinspo-look. Jeg skal tross alt på skitrening i kveld. Litt sånn Lisa-gikk-til-skolen-følelse😏
Da bærer det tilbake til studiebøkene om menneskets fysiologi...

Jadddda, det blir vel folk av meg også tilslutt.

Over og ut, folkens - nyt regnværet i kveld.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Håper dere har hatt en nydelig helg og kost dere i regnværet som aldri kom til Østlandet.

I dag tenkte jeg å touche innom et lite tema som vi alle sannsynligvis står overfor i ny og ne. Nemlig når kroppen sier én ting, hodet og den såkalte "magefølelsen" noe annet. Hva velger vi å følge?! Konsekvensen kan bli stor eller liten, betydningsfull eller ikke gjøre noen forskjell i det hele tatt.

Som dere kanskje har fått med dere har oktober vært den store løpemåneden for min del, og jeg har digga det. Det har vært befriende, gøy, deilig og interessant å teste ut kroppen på andre måter enn fra sykkelsetet. Oslos Bratteste ga mestringsfølelse, Ivar Formos Minneløp ga en helt annen form for mestringsfølelse og Hytteplanmila som gikk på lørdag skulle være min debut i 10 kilometer løp på asfalt.

Jeg har lest litt i boken "Født til å løpe", og jeg kan si meg enig i at vi mennesker er faktisk født til å løpe, vi har bare blitt latere med åra og ettersom løping, på mange måter, er en så "ærlig", er det fort gjort å unngå det. Likevel, som med alt annet, etter å ha gjort det noen ganger kommer mestringsfølelsen og den gode opplevelsen av å komme seg litt og litt raskere frem, uten for mange vondter.

"Hvis man tror man ikke ble født til å løpe, fornekter man hvem man er", står det i boken.

Over til overskriften. Etter at halsen hadde "murret" (som vi kaller det i Team Skjerstad.net) hele forrige uke, våknet jeg opp fredag med tett hode, sår hals og slapp kropp. Av ren vane hoppet jeg rett i treningstøyet og sto klar til å løpe ut på en lett økt etter frokost, men kroppen føltes ikke bra og jeg ble stående å tenke "skal, skal ikke?!". Inni hodet mitt ville jeg ut, men kroppen var ikke i slag. Jeg droppet økta, og ble liggende i fosterstilling på sofaen hele dagen. Slapp og ute av form. Er det noe kroppen responderer på når den ikke er i form, så er det hvile. Kvelden kom og jeg følte meg mye bedre, pakket baggen for lørdagens konkurranse på asfalt, la meg tidlig og sov som en baby. Lørdag morgen kom, jeg følte meg fresh bortsett i fra at forkjølelsen fortsatt satt i. Og så lenge man ikke har feber eller er slapp så er det vel innafor å konkurrere?! Kroppen klarer jo det meste, bare viljen er der.

Jeg spiste en god frokost, i treningstøy, kjente i grunn hva jeg burde gjøre i dag og tok en telefon til coachen min. Litt for å få den bekreftelsen jeg søkte "det er lurt av deg å ikke stille til start i dag". Og ja, som idrettsutøver høres man kanskje litt hypokonder ut, men alle har vi lov til å lytte til kroppen når det trengs og ikke pushe når man ikke bør pushe.

Coachen ga hverken klarsignal om å stille til start eller la være, tipset var "du kan reise ut, varme opp også kjenner du etter hvordan kroppen er og om den er klar for å ta i". Fortsatt nølende til hva jeg skulle gjøre, gjorde jeg nesten som coachen sa. Jeg løp ut hjemmefra for å se hvordan det var å få puls. Gikk noen runder med meg selv; "skal, skal ikke?!".

Det høres kanskje overdramatisk ut for deg, men det er det absolutt ikke, dette er mer en typisk problemstilling man ofte står overfor som idrettsutøver. Vi er, på lik linje med "normale" mennesker, avhengig av at kroppen spiller på lag, men en vanlig forkjølelse merkes kanskje mer under fysisk aktivitet enn på arbeidsplassen eller skolebenken.

Valgets kvaler. Jeg valgte tilslutt den safe veien denne gangen, og droppet å stille til start på Hytteplanmila. Surt, men lurt. Helgen ble i stedet brukt til sakte tid og sofaslaberas, og i morgen håper jeg å være "back on track" på treningsfronten igjen. Og smart som coachen min er lar han utøveren selv ta valget, og heller etterpå kommentere godkjent eller ikke godkjent. Livet generelt handler mye om små og store valg, og livet har lært meg at "magefølelsen" som oftest har rett.

Budskapet mitt fra meg til deg er å følge magefølelsen (som egentlig ikke finnes), det er faktisk lov til å kaste inn håndkleet og legge seg selv til lading når kroppen ikke er 100 prosent. Selv om man på mange måter bare kan kjøre på videre.

Nå nærmer oktober seg slutten, offseason er snart forbi og fra neste uke av skal jeg starte opp på grunntreningsperiode mot 2018 igjen. Med Fara Cycling på laget, har også den ytre motivasjonen fått seg en real boost. Med en god pause fra alt som har med sykkel å gjøre gleder jeg meg til å ta fatt på en vinter med mye allsidighet og variasjon. Og 2018?! Veien blir til mens man går, med både motbakker, utforkjøringer, fartsdumper, svinger, blod, svette, tårer og en god dose idrettsglede.

Med det ønsker jeg deg en fin uke. La oss stoppe opp å ta et pust i bakken innimellom alle slaga. Store ting og små ting.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Da er det mandag, ny uke, nye muligheter og jeg håper dere har hatt en fin helg.

For min del ble helgens høydepunkt Ivar Formos Minneløp med påfølgende høsttakkefest med gode folk.

Som dere kanskje har fått med dere har jeg fått litt løpedilla, og for å gjøre oktober litt mer inspirerende har jeg valgt å delta i noen konkurranser hvor man kun trenger løpesko og egen kropp som "verktøy". Helt enkelt og greit, og sammenlignet med sykling hvor man trenger utstyr til nesten alt, er løping en utrolig behagelig konkurranseform. Jeg var på plass 50 minutter før start, og på de 50 minuttene fikk jeg parkert, hentet startnummer, spist, varmet opp i drøye 20 minutter og pustet litt før start.

Jeg har aldri løpt konkurranser før, og dette ble min debut i terrengløp. 17 kilometer opp Vettakollen, Frønsvollen og Skjennungstua i Nordmarka. Mye sti, stein, røtter, gjørme og ekstremt våte løyper i tillegg til at løypa ikke akkurat var flat med sine 488 høydemetere fordelt på 17 kilometer. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var ganske spent før start, for dette var helt nytt for meg.

Starten gikk, og her startet både gutter og jenter sammen. Hundrevis av løpeglade og hylspreke mennesker til start. Fra null til åtte kilometer var det i grunn stigning nesten hele veien, og første ordentlige bakke var opp til Vettakollen. Med gangsperre fra onsdagens styrketrening og en noe trøtt kropp tok jeg tipset jeg hadde fått på forhånd, om å ikke løpe på meg for mye syre opp Vettakollen. Her var det bare å lange ut i fancy skigang, og jeg tok det i mitt eget tempo, men med legger stive som stål.

Opp Vettakollen tenkte jeg bare "shit, 17 kilometer med dette her blir sinnsykt hardt". Også skjedde det noe interessant. Etter fire-fem kilometer kjente jeg at jeg bare ble sprekere og sprekere, og jeg kom inn i den etterlengtede flytsonen. Hvor jeg bare løp, pustet, løp, pustet, løp og pustet. Stoppet og drakk godt på hver drikkestasjon, og løp videre. Opp til Frønsvollen og Skjennungstua tok jeg igjen flere av jentene som hadde passert meg opp Vettakollen, og det ga en tung syklist som prøver seg på løp motivasjon.

Med seks kilometer igjen begynte jeg å følge med på klokka. Målet mitt før start var å komme meg inn i mål på 1.40. De siste kilometerene var det bare å lange ut i laaaaaange løpesteg med korte, stutte sykkelben, selv om jeg var sliten kunne jeg ikke annet enn å smile inni meg, for dette var gøy. Jeg kom i mål på tiden 1.37. 169 i snittpuls. 179 i makspuls. Med andre ord en rimelig seig lørdag i skogen.

På vei tilbake til bilen sjekket jeg resultatlisten for moro skyld, og det viste seg at jeg ble nummer sju i klassen min (kvinner 24-39 år) og nummer 11 totalt. Noe jeg er veldig fornøyd med, selv om jeg ikke stiller opp i løpekonkurranser med fokus på resultatet. Her er det mestringsfølelsen, utfordringen og gleden som henger høyest.

Jeg har konkurrert mye opp gjennom årene, og løping synes jeg er en fascinerende form for konkurranse. Ikke bare er det hardt og brutalt, men det er noe med det at du ene og alene bruker kroppen for å komme deg raskest mulig frem.

Takk til Lyn Ski for et meget godt arrangement. Fin løype, god stemning langs løypa og hyggelige mennesker på drikkestasjonene.

Takk også til Hoka One One for levering av de beste terrengskoene (Hoka Speed Instinct 2) jeg noen gang har hatt. Ingen tegn til gnagsår, særdeles godt grep i glatt og vått terreng og lette på foten.

Også en stor takk til Babis Pizza som leverte den beste pizzaen jeg har smakt på lenge i går.

Nå skal jeg ta fatt på en ny uke og lørdag er planen å delta i Hytteplanmila, som blir noe annet enn Ivar Formos Minneløp da det skal løpes 10 kilometer så fort man kan på asfalt.

Med det ønsker jeg alle og en hver en nydelig uke! Hvis du lurer på om du vil ut å løpe deg en tur, ikke lur noe mer, bare gjør det😉

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Pjoooh! Som nevnt tidligere har jeg i disse dager sansen for det alternative, allsidige og varierende. Det har faktisk blitt noen mil på løpeskoene siste ukene, og jeg elsker det. Forrige uke var jeg med på fellestrening til skiløperne i Team Nittedal. En hufseøkt, som var helt pyton, men utrolig givende og gøy. Jeg har ikke hufset på årevis, og med x antall sykkelmil i bena sier det seg kanskje selv at spensten og lettheten i kroppen forsvinner sakte men sikkert.

Før klokken slo ni i morges var jeg ute av døren for å ta fatt på ei ny hufseøkt. Etter nesten to timer trening med hufseintervaller har lungene fått sprengt seg, kroppen kjørt seg og jeg konkluderer igjen med at ski- og sykkeltrening er to forskjellige ting. I kveld får jeg lov til å slenge meg med på Nittedal IL sin styrketrening for skiløpere, og jeg gleder meg.

Du kan jo se filmsnutten under hvis du lurer på hvordan en syklist hufser. Hvor er spretten og teknikken?! 😉

Og apropos løp og hufsing! Jeg har nylig inngått et samarbeid med Hoka One One, og mandag fikk jeg en pakke i posten fra Hoka med to par nye løpesko og litt annet stæsj. Ett par for grus/asfalt og ett par for terreng. Jeg fikk testet ut det ene paret i dag (speed instinct 2), og anbefaler virkelig disse skoene. En drøm å løpe med, rett og slett. Lette på foten, sitter godt, bra grep og myke i kantene.

Nå skal det pugges idrettsfysiologi (igjen) før økt nummer to og en bedre middag i kveldingen.

Håper dere kjære lesere har en nydelig uke, i dag er det "lille-lørdag" og det betyr at helgen er like om hjørnet. IGJEN.

Livet altså. Livet.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Det blir litt opphold mellom blogginnleggene for tiden, men desto mer interessant er det vel å lese innleggene som kommer fra denne kanten?! 😉

I disse dager er det offseason for fulle mugger, med svært lite sykling og helt andre aktiviteter på agendaen. Etter årets sykkelsesong har behovet etter å gjøre noe helt annet enn å tråkke rundt og rundt på sykkelen vært stort, og i stedet for å tøye strikken mer enn nødvendig har jeg i samråd med treneren min fulgt lystene og gjort/prøvd helt andre ting.

Og i det ligger, tro det eller ei, mye syre.

Som for eksempel å kjøre en ti-dagers-kurs med 15 intervalløkter på ti dager, gå 20 kilometer fottur i skogen med sekk på ryggen, bestige Gaustatoppen i vakkert høstvær, være med på barmarkstreningene til skigruppa i Nittedal IL eller utfordre meg selv med å delta i løpekonkurranser.

Gleden kommer ikke av seg selv, og innimellom må man gå nye veier for å finne tilbake til selve idrettsgleden eller gnisten, som i mine øyne er veldig viktig. Ikke det at idrettsgleden har vært borte, men å bryte ut av mønsteret som ikke fungerte som det skulle har vært helt nødvendig. Og er det en ting som motiverer meg så er det nye utfordringer på nye veier, i form av å prøve noe helt nytt.

Oktober blir derfor preget av en offseason på nye veier. Og det som er så fint med å begi seg ut på nye veier, er at man åpner opp for andre ting som gir nye impulser, meninger og lys i livet.

Etter en av de beste høstferiene på lenge, er jeg klar for å ta fatt på en ny periode med trening, studier og jobb. Og til helgen er jeg påmeldt Ivar Formoes Minneløp - som kan bli en interessant affære. 17 kilometer løp med hundrevis av ekte løpere.

Med Hoka på laget håper jeg de nye skoene gir meg et lett løpesteg når Vettakollen, Frønsvollen og Skjennungen skal bestiges på lørdag.

Det var alt for denne gangen - og jeg ønsker dere en fortreffelig uke, folkens. Husk at det finnes mange veier til Rom✋

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Vel hjemme fra Trøndelag, gjennomført "10-dagers-kur" og anatomi-eksamen var det ganske godt å gå inn i helgen med ro i sjela.

I går sto høstens første utfordring på agendaen, nemlig Oslos Bratteste. 2,7 kilometer rett opp. 407 meter stigning. Start i bunn av Wyller og mål ved Tryvannstårnet. En rimelig seig tur hvor man virkelig får kjenne syra sprute ut fra alle kriker og kroker av kroppen. 4000 deltakere, og premien er en blå topplue, heder, ære og god atmosfære. Felles for alle som kommer i mål er at de smiler og oser av positiv energi.

Jeg har vært med i dette løpet en gang tidligere, og det var i 2013. Det ga på mange måter mersmak, men av en eller annen grunn har jeg ikke meldt meg på igjen. I høst derimot kjente jeg at det var på tide å konkurrere i noe annet igjen, gjøre noe helt annet, og for en uke siden meldte jeg meg derfor på Oslos Bratteste. Sist gang kom jeg meg opp på 23.30, og når jeg skulle velge pulje under påmeldingen i år valgte jeg derfor damer 20-23 minutter (noe som viste seg å være damer elite). I håp om at formen har blitt noe bedre med årene.

Etter en grei oppvarming rundt og rundt med hundrevis av andre løpere strammet jeg derfor musklene for fotografen, dro på smilebåndet og følte meg klar for å kjenne litt på syra igjen. For vondt er jo gøy, og her skulle jeg tross alt konkurrere på en arena uten noe særlig forventninger til meg selv annet enn å komme til mål sliten. Like blid!

"Da kan elite-damer gjøre seg klare til start!" ropte de på høytaleren.

Jeg følte meg ikke helt hjemme og tilpass, men herlighet, eliteløper for en dag i motbakkeløp er ikke hver dag, så her gjaldt det å suge inn stemningen, se og lære. Med et titalls hylspreke jenter og damer rundt meg på startstreken, lette som en fjær og med lange slanke løpeben var det bare å bite tenna sammen, se opp og disponere løpet riktig. Sykkelben eller ei, jeg skulle til toppen sammen med noen av de andre jeg startet med.

Frem til halvkjørt løp gikk det bokstavelig talt rett opp i en drøy kilometer, deretter en liten slette hvor man kan lange ut litt med lange løpesteg (for dem som har det), før den siste stigningen opp mot Tryvannstårnet på en liten kilometer. Starten gikk og jeg følte meg superfresh, og BÆM, etter et lite stykke i skigang (som lignet mer på sykkelgang) meldte syra seg for alvor i leggene. Eller, det er ikke syra heller, man blir bare stokk stiv. Det er helt ubeskrivelig! Sykt vondt, likevel litt godt.

De letteste fjærene spratt avgårde, mens jeg måtte unngå å tråkke hull i underlaget for å komme meg opp. Vel oppe fra den første stigningen brukte jeg den lille flata som var til å løpe bort syra/stivheten i leggene, jeg kikket på klokka og bestemte meg for at den siste stigningen fra sletta og opp til mål skulle løpes. Eller trippes. For det er begrenset hvor mye løping det kan bli med 15 til 30 prosent i stigning. Dette for å unngå den verste syra og stivheten i leggene. Og når jeg skjønte at jeg kunne komme under 23 minutter var det bare å trøkke til, for å innfri målet jeg hadde inni hodet mitt før start.

Jeg seilet i mål på tiden 22.34 (ikke ofte jeg må sette meg ned etter målgang), ble nummer ni i klassen min (damer 23-34) og nummer 48 totalt av alle jenter som stilte til start. Noe jeg i grunn er veldig fornøyd med. En solid pers, et ok resultat, men mest av alt en veldig god mestringsfølelse og et supert arrangement. Tommel opp! .

En annen ting som er så bra med dette arrangementet er at det er utrolig mange som deltar, uansett form og fasong. I tillegg til at man kan møte igjen mange kjente fjes, som man hverken ser eller snakker så ofte med ellers. Noe som alltid er hyggelig! Hele arrangementet er sosialt og en god atmosfære, med tusenvis av deltakere og hundrevis av heiafolk langs løypa.

En av de jeg møtte før og etter konkurransen i går var Wenche Stensvold. Tidligere proffsyklist og ei sjukt sprek dame som har vært gjennom litt av hvert i livet sitt. Hun klinte til med en god tid i går, og denne dama er virkelig til inspirasjon. Hun er en av de som viser at det meste er mulig, bare man har viljen til å gjøre det. Mange velger å gi opp, noen gjør det umulige mulig. (t.v). Ei annen spreking som dukket opp på toppen i går var selveste frk. Urke fra vår tid på NTG. Fotballspilleren jeg ikke har sett siden vi sluttet på NTG for årevis siden. Kudos for bra løp, Hanna! (t.h). 

Gårsdagen ga absolutt mersmak, men det beste av alt var at jeg endelig kjente litt på den ekte idrettsgleden igjen. Noe jeg ikke har kjent på en liten stund, fordi høsten har vært rimelig tung. Alle sammen liker vi nok å kjenne på mestringsfølelse, vi kan ruse oss fælt på det og det føles godt. Og med mestringsfølelsen kommer også den gode opplevelsen, og de to sammen kan gjøre underverker for kropp og sjel.

I dag er kroppen stiv og støl, men før regnet melder sin ankomst skal den nye Fara-sykkelen testes ut på Nittedals flotte landeveier. Jeg har faktisk ikke hatt lyst til å sykle på lenge nå, men i dag kjenner jeg at det frister. Kanskje er det som min gamletrener pleide og fortsatt kan si til meg i ny og ne; "Emma, du trenger gode opplevelser og da kan alt skje".

Takk til støtteapparatet i Team Skjerstad.net som stilte opp i går (selv om de ikke rakk å se meg komme i mål).
Takk til Oslos Bratteste for et fantastisk arrangement!
Takk til Hoka for levering av meget gode sko!
Takk til Swix for pustende og deilig løpetøy!

Med det ønsker jeg deg en nydelig søndag😊

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Mens morfar ligger å sover i nabostolen, benytter jeg anledningen til å oppdatere denne fantastiske bloggen med både vlogg og blogg.

Jeg befinner meg fortsatt på Malm, hvor jeg tilbringer ekte kvalitetstid sammen med min kjære morfar. Jeg vært her i én uke, og skulle egentlig reist hjem i går, men bestemte meg for å bli noen dager ekstra.

Dagene her går dobbelt så sakte som hjemme, til tider kan det til og med føles som om tiden nesten står stille. Noe som er en utrolig behagelig følelse. Her er det de aller næreste tingene som gjelder, som "hva skal vi ha til middag i dag?", "hva skal vi se på TV?" eller morgenstundene hvor vi bare sitter på kjøkkenet og ser utover vakre Trondheimsfjorden. Blikkstille. Vakker. Mens praten går om alt og ingenting, kaffekanna tømmes, avisen leses og frokosten fortæres. Helt enkelt, og utrolig godt. Enda bedre er det jo at været er så fint som det er. Indian summer har meldt sin ankomst til trivelige Trøndelag, og det nytes.

Utenom dette fylles dagene opp med ett par treningsøkter om dagen (nei, ikke på sykkelen), husarbeid og lesing til fredagens anatomi-eksamen. Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg prøver jeg meg på et lite fysisk prosjekt, som nå nærmer seg slutten. Det er offseason, og en fin mulighet til å gjøre noe annet enn og dunke mil på sykkelen. Det nytes!

Høsten er en vakker tid, og det er bare å nyte den, folkens. 

Nå skal det pugges art.genius, scapula, femoris, humerus, ulna og gluteus maximus. 

​VI BLOGGES !

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Daaaaa er sesongen over og søndag syklet jeg mitt siste ritt for 2017, en 30 kilometer lang tempo på Feiring. Med svært lite hardøkter den siste måneden, mangel på litt av hvert og generelt noe lei av alt som har med sykling å gjøre, var det ikke annet å forvente enn og bli grundig satt på plass av tempodronningen Thrude Natholmen.

Den dama er råsterk - grattis til deg med en sterk tid på tampen av sesongen.

Høstsesongen min har vært preget av litt for mye stang ut (synes jeg selv) og nå er det på tide å nullstille seg, evaluere og se fremover mot nye muligheter.

Og hvordan gjør jeg det?! Jo. Etter rittet søndag reiste jeg direkte opp til Malm for å få noen rolige dager som husmor hos morfar med stillhet og minimalt med mennesker, mas og kjas. I tillegg har jeg begitt meg ut på et lite prosjekt eller forsøk som strekker seg over ti dager. Filmsnutt under:

Hva dette prosjektet spesifikt går ut på skal jeg beskrive ved en senere anledning, men jeg kan si så mye som at jeg definitivt ikke skal ligge på latsiden de neste to ukene.

Innimellom må man gjøre noe helt annet for å finne tilbake til seg selv. Du har din måte å gjøre det på, jeg har min, men fellesnevneren er kanskje å legge vekk det som har gjort at du har stanga hodet inn i veggen over en lengre periode. Få klarhet i ting og gå noen runder med seg selv.

Også kan man jo selv velge mellom å 1) kaste inn håndkle og gi seg eller 2) finne tilbake gleden og å tro på at du kan klare å reise deg igjen.

Det gjenstår å se, så følg med videre😉

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

Vel overstått valg og fire nye år med Erna i spissen! Er du fornøyd eller misfornøyd med valgresultatet?!

Over til sykling, som Erna også har vist sin interesse for da hun stilte opp på åpningsetappen av Ladies Tour. Under NC-rittet i Hamar denne helgen derimot, var det ingen Erna å se..

Norgescup-avslutningen var en tre-dagers med gateritt fredag, tempo lørdag og fellesstart søndag. Her skulle jeg aller helst stilt alle dagene, men det ble kun tempoen for min del. Saker og ting har ikke helt gått som jeg har ønsket de siste ukene, og akkurat nå er det ikke noe poeng i å tøye strikken lengre enn nødvendig.

Derfor reiste jeg til Hamar for å gjøre det beste ut av 12 kilometer mot klokka, i et ganske så fint landskap. Duvete terreng, åker og eng så langt øyet kunne se.

Med mye annet i tankene var hovedfokuset mitt å gjøre det beste ut av situasjonen; Gjøre forberedelsene som normalt med å varme godt opp, fokusere på enkle arbeidsoppgaver underveis i rittet og å kjøre det jeg kunne ut i fra dagsformen. Noe jeg følte at jeg klarte.

Med sofaform etter to uker uten trening og generelt mye lapskaus i august, sier det seg selv at man ikke kan legge lista like høyt som ellers, men likevel har jeg alltid ambisjoner når jeg stiller til start i et temporitt. Nettopp fordi jeg elsker tempo og jeg har lyst til å få ut potensialet mitt.

Etter 18 minutter sykling kom jeg i mål på en tolvteplass. Og ja, du leser riktig mellom linjene, det er ikke noe særlig å skryte over. Samtidig som jeg sykler mot ryttere som har trent og konkurrert jevnt i det siste, og man kan sjeldent stille til start å tro man skal prestere hvis hodet/kroppen er et helt annet sted. Likevel var det jevnt opp til topp ti og fem, så det er i grunn ingen "krise i leiern".

Lørdagens temporitt var også årets nest siste temporitt. Denne uken mobiliserer og trener jeg mot å kjøre en god 30 kilometer tempo under Feiringrittet på søndag, og etter det pakker jeg ned årets sykkelsesong, nullstiller meg og går videre.

Learning by burning. Learning by doing. Never give up. Det kommer tross alt nye muligheter, bare man vil og kan. Jeg gleder meg til å starte på null, bygge videre på grunnmuren og sykle nye konkurranser i 2018.

Like blid!

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine

Likes

Comments

Hei bloggen og alle mine tusen millioner lesere.

I mangel på ord følger et lite blogginnlegg med videoblogg, fra tirsdagens klubbmesterskap. 

10 kilometer tempo, uten vending og første konkurranse og hardøkt på tre uker.

Lurer du på hvordan det gikk?! Da kan du ta en titt på filmsnutten under. NB, noe dårlig lyd.

VI BLOGGES

Snap/Insta @emmakristine90

Likes

Comments