ANTREKK
NÅR JEG VAR 13 ÅR...

.. kastet jeg alle mine klær som ikke var svart, hvit eller grå. Jeg husker grunnen var fordi kjæresten til pappa hadde nesten kun klær i de fargene, og jeg syns hun var en så pen dame med tøff klesstil. Så da for nesten alle klær og jeg kjøpte kun klær i disse fargene. Det komiske er at det fortsatt er litt sånn med meg - jeg bruker nesten kun disse fargene, men kan kanskje "spice it up" med en rosa jakke, t-shirt i foskjellige farger eller et par lyse jeans. Er ikke like redd farger lenger, men holder meg gjerne til de som ikke er så veldig sterk, sånn som beige, lyserosa, mørkegrønn eller mørkeblå. Er det noe jeg hater så er det sterke farger og neonfarger.


JEG ER EN RØD PERSON...

.. i følge boken jeg nettopp leste, "Omgiven av idioter" av Thomas Erikson. Anbefaler det sterkt til alle, og spesielt dere som arbeider i grupper, da den virkelig kan bidra til forståelse for hvorfor du ikke forstår deg på noen mennesker. Du finner den her! Erikson beskriver her mennesker oppdelt i fire farger som representerer personlighetstyper; rød, gul, grønn og blå.

Jeg er en miks av rødt og blått - dette betyr at jeg er utrulig ivrig og kan lett synes folk er treg, og ofte opplever meg "omgiven av idioter". Røde personligheter finner du ofte i lederroller og maktposisjoner - ikke fordi de er besatte av makt, men at makt gjør det enklere å få viljen sin igjenom. Fordelen er at jeg er veldig effektiv, men ulempen er at jeg fort kan overkjøre mennesker som arbeider for sakte i en gruppe. Samtidig er jeg litt blå i det at jeg er veldig analytisk og systematisk i mitt arbeid. Boken beskriver dette så utrulig bra at jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen veldig i minst en, ofte to farger. For meg var den så bra, fordi jeg forstår mer av meg selv og hva jeg bør være bevisst, samtidig som den gjør det enklere og vite hvordan andre mennesker kan oppleve meg. I tillegg har jeg fått større forståelse for hvordan man skal/bør kommunisere med de ulike fargene på beste måte.


JEG KAN IKKE SPISE...

.. foran ukjente mennesker. Eller jeg føler meg veldig lite komfortabel og mister matlysten. Tidligere var det så ille at når jeg for hjem til Sverige (med fly/tog), spist jeg ikke på hele turen (minst 24 timer) fordi jeg ikke ville at folk skulle se meg spise. Det høres kanskje skikkelig teit ut, men jeg tåler liksom ikke tanken av å trykke i meg en baguett mens et ukjent person sitter rett foran meg og kikker på. Det er helt greit når man er ilag med noen som er kjent, men det er når jeg er alene dette er et problem. Som første gangen jeg og Anita (en av mine nyeste bekjentskaper) var ute å spiste første gangen - da hadde vi gått på skolen sammen noen dager - og jeg husker hvor sulten jeg var, men kunne ikke få i meg noe av thaimaten. I dag, når vi er på restaurant, spiser jeg som en hest foran hun liksom hehe!


Hehe, dette var noen skikkelig rare ting om meg. Liker dere slike innlegg?


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments