Header

God formiddag, godtfolk!

For å være helt ærlig sitter jeg fortsatt planta i sofaen, men jeg har faktisk sett en flim, et par episoder Friends, inntatt frokost og sunget meg gjennom hele albumet til Sondre Justad. Sa noen produktiv?

På fredag var jeg og Camilla på Rockefeller for å høre på Eva & The Heartmaker og jeg kan ikke si annet enn at jeg er heftig imponert. Tro meg når jeg sier at jeg er ekstremt kritisk når det kommer til sangkvalitet, vi snakker perfeksjonist til tusen, men jeg er så imponert at ord blir fattige. Eva synger så klokkerent at jeg fikk frysninger og jeg tror jeg kan si med sikkerhet at jeg vil bruke mer tid og penger på å høre henne igjen.

Jeg er så heldig at jeg har fått låne leiligheten til en venninne mens jeg er i hovestaden og jeg hadde tenkt til å smykke meg med kamera rundt halsen og vandre gatelangs i går, men den planen ble rask lagt på hylla da jeg så at regnet sprutet. Så, det ble en god gammeldags innedag, uten dårlig samvittighet, med Netflix and chill (no pun intended).

Eneste unntak var da jeg tok på meg vårjakka mi som ikke er det minste vind- eller vanntett og marsjerte et par minutter opp til Kiwi for å sikre meg en frossenpizza og rev med meg en Chai Latte på tilbakeveien. Da jeg entret heisen igjen tok jeg meg selv i å bli fascinert over hvor liten tid som skal til for at man faktisk ender opp som en druknet katt, for jeg hadde fanget mangfoldige med dråper både i kløfta og i håret, charming as ever.

Må innrømme jeg var evig glad jeg befant meg i en himmel av en seng omringet av puter i flertall og en gigantisk dyne da klokka rundet 2.30 i natt, mens jeg hørte på promillene nede i gata. Med et vindu åpent oppe i fjerde etasje føltes det likevel som de stod ved siden av senga mi, men det er jo litt av sjarmen her. Jeg sov i alle fall som en stein. 

Nå skal jeg pakke tingene mine og vende nesa mot Østfold. Løkka, takk for denne gang.


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Jeg kjenner ikke hele din historie, men jeg har sett deler av den de siste fem årene. Du med Gatemagazinet godt plassert i hendene, jeg i kassa i matbutikken. Vi fulgte alltid med på deg, ikke for å forsikre oss mot tyveri, men for å se at du hadde det bra. Du stjal ikke, var aldri frekk mot noen og gjorde ingen vondt. I blant sov du på jobb.

Nå møtes vi igjen. Jeg ser på deg der du sitter med hodet i fanget, på benken overfor meg. Jeg ser deg, men du enser ikke meg. Jeg kjenner deg igjen. Jeg vet hvor du er oppvokst, hvem foreldrene dine er og hvor gammel du er. Nå sitter vi her i samme rom og jeg får vondt. Jeg får fysisk vondt av at du har den skjebnen du har. Tenk at vi to, fra samme by, født inn i verdens rikeste land med samme utgangspunkt, kan den dag i dag ha så ufattelig forskjellige liv.

Jeg vet du har vært på avrusning opptil flere ganger og du var alltid så blid da du kom tilbake. "Hvordan går det med deg nå da? Det er så lenge siden jeg har sett deg”, sa jeg. "Nå går det VELDIG bra", svarte du. Du smilte, du oppriktig smilte. Det gjør du ikke nå.

Jeg vil snakke med deg. Spørre hvordan det går, hva du driver med for tiden. Men, jeg ser jo svaret rett foran meg. Jeg velger å la deg være nå, lar deg hvile det ut. Men jeg er ikke redd for deg, for du ville aldri gjort meg vondt. Jeg skulle ønske du kjente meg igjen, for det ser ut som du kunne trengt en venn nå.

Jeg blir sint. Sint på de som har behandlet deg stygt, de som går forbi deg og kaster dømmende blikk på deg rett foran nesa mi. Jeg vil kjefte på de. Ser de ikke at du har det vondt? Hva gjør det vel om du sitter her på benken og slapper av litt? Du har tatt dumme valg, men også noen riktige valg. Jeg håper så inderlig at du vil få det bra i fremtiden. Jeg heier på deg, vet du. Det har jeg alltid gjort.

Dagen etter ventet jeg alene på toget igjen. Og du da, hvor er du nå?

Likes

Comments

Mens snøen tidvis daler ned her i Norge så lengter jeg mer og mer til utlandet. For all del, hvite dyner og snødekkede tretopper er et vakkert syn - hadde det bare vart i mer enn en halv dag av gangen, som det gjør her jeg bor. Personlig er jeg svak for våren, når gresset blir grønnere, solen dukker opp og bakken er tørr. Du kan jo tro jeg forelsket meg i Paris da jeg for første gang reiste dit i april i fjor sammen med en av mine beste venninner.

Det var noe helt spesielt med denne byen, en magi jeg kun har følt på gjennom bilder, helt til jeg selv stod der. Jeg har aldri interessert meg for arkitektur, men bygningene i Paris kunne jeg sett på i dagesvis. Jeg har en stor fascinasjon for tomme gater, hvor rart det enn høres ut. Det er vel noe med det at det gir meg en ro og frihet, er det noe logikk i det?

Uttallige ganger har jeg bladd kamerarullen opp og ned for å se på bildene jeg knipset i løpet av de fire dagene vi var der. Av hotellet vårt, Eiffeltårnet, Champs Èlysée som var sprekkfull av mennesker morgen som kveld, makronene fra Ladurée, besøket på Tiffany's, de flotte bygårdene og våre mange selfies.



Senest i går satt vi og siklet på disse bildene og savnet etter en av verdens favorittbyer ble sterkere enn noen gang. Så sterkt at vi tok en visit innom det store internett og sjekket både fly- og hotellpriser. Ingenting ble riktignok bestilt, men jeg tror vi begge drømte om en kald øl på gresset i solsteken foran Eiffeltårnet i natt - I know I did. Jeg håper riktignok at franskmennene har lært seg bedre engelsk siden sist, men sannsynligheten for det trenger vi ikke diskutere engang.

- E

Likes

Comments

Hele livet mitt har jeg vært opptatt av det jeg ikke har. Hva jeg skulle hatt og hva som kunne vært. Min tyngste sorg er tapet av pappa, som døde da jeg var syv måneder gammel. Det var, er og vil alltid være veldig tungt. Hele livet har jeg prøvd å forestille meg et liv med pappa. Hadde vi hatt et godt forhold? Hadde vi sunget sammen? Hadde dere fortsatt vært sammen? Hadde han lært meg å kjøre bil? Hadde han ventet oppe når jeg kom hjem på nettene? Det er så mange spørsmål jeg aldri vil få svar på.

Jeg har alltid vært mammajente med store bokstaver. Jeg lurer på om jeg hadde vært det om pappa fortsatt var her? Jeg liker å tro at jeg hadde vært begge deler, for å være din mammajente er det beste som finnes. Jeg kunne virkelig ikke bedt om noen bedre enn deg.

Jeg har levd med en kronisk sorg så og si hele livet mitt, men jeg har også levd med en enorm kjærlighet for deg. For mammaen min, som leverte og hentet meg i barnehagen. Som kysset, klemte og tørket tårene alle de kveldene jeg lå i senga og gråt fordi jeg savnet pappaen min. Som holdt hånden min første skoledag. Som var med på øvelser og strøk kordrakta. Som lærte meg å bake pepperkaker fra bunnen av. Som var med og kjøpte min første bh. Som lærte meg å balansere kløtsj- og gasspedalen. Som støttet meg gjennom begravelsene til de vi har mistet på veien. Kjærligheten for mammaen min som den dag i dag fortsatt henter meg på stasjonen når jeg kommer hjem fra Trondheim.

Takk, Mamma. For at du har vært og er min klippe her i livet. For at du har jobbet og slitt for at jeg og Andreas skulle ha det bra. For at du har satt en varm middag på bordet og hjulpet oss med leksene. For at du har arrangert barnebursdager og stått timevis på kjøkkenet for å servere en nydelig julemiddag. Å være alenemamma til to kan ikke ha vært en dans på roser, men jeg håper at du er stolt av egen innsats, for det har du all grunn til.

Jeg har lært så mye av deg. Jeg er takknemlig, så uendelig takknemlig for alt du har gjort. Takk for matgleden, for kreativiteten og perfeksjonismen du har videreført til meg. Takk for evnen til å jobbe med hendene, til å nyte musikk og til å føle så intenst både på sorg og glede.

Jeg er glad på dine vegne, Mamma, for at du fant kjærligheten igjen. Jeg er glad for at du har noen som tar vare på deg nå som jeg og Andreas er ute av døra. Jeg er glad for at noen setter stor pris på deg og for at du har noen å dele middagen med i hverdagen. Takk, Jon.

Du skal vite at jeg er stolt over å ha deg som mamma. Med årene lærer man seg å sette mer pris på hva man har og ikke det man mangler. Sorgen etter pappa vil alltid være en del av meg, men kjærligheten for deg vil aldri slutte å vokse. Noe av det beste jeg vet er å klemme deg og som oftest er det vanskelig å gi slipp, så jeg velger å holde ekstra hardt. Takk, Mamma, for at du er deg og takk, for alt som nå ikke blir nevnt. Jeg er så ufattelig glad i deg. I går, i dag og i morgen. Til evigheten og forbi.

Likes

Comments

Tidlig i år bestemte jeg meg for å ha en krukke jeg skulle fylle med minner. Den skulle fylles av fine øyeblikk jeg ville huske resten av livet, gode stunder med kjære venner og alt som hører med.

Kort tid senere viste det seg at dette året skulle gi meg større sorger enn jeg trodde var mulig. Jeg bestemte meg fort for at krukken skulle inneholde verdifulle øyeblikk. Bestemor og tanten min ble begge alvorlig syke i løpet av kort tid og dette gav meg tanker og følelser som var alt annet enn fine. Men de siste dagene, timene og minuttene med disse menneskene var noe jeg ønsket å huske for alltid. Jeg ønsket å huske detaljene og datoene hvor ting skjedde, uansett om det var godt eller vondt.

 

Nå er det august og krukken har fått nye lapper i seg hver eneste måned siden jeg startet. Smil og tårer, sorger og gleder. Alt fra resturantbesøk med mine beste venner, fra da jeg fikk leilighet i Oslo og bestemor og tantes siste åndedrag. Uansett hvor fint eller trist det er, så skal det ned i krukka, for den har blitt så mye mer enn det som i utgangspunktet var planen.

Dagen hvor bestemors begravelse fant sted var stille og kald, den hvite, glitrende frosten pyntet gresset på kirkegården. Konserten med Ellie Goulding i Oslo spektrum var minst like bra som den forrige jeg var på. Tantes siste åndedrag var på en regntung fredagsmorgen. Årets første pølser ble lagt på grillen i solsteken på Hvaler sammen med Siv, Camilla og Milo, dét var en fin dag.

Alt dette sitter klart i hjernebarken min den dag idag, men om 20 år gjør det nok ikke det. Da skal jeg ta frem krukka med store, fete tall som forteller meg at dette var i 2014. De lysegule postitlappene skal ta meg tilbake til dette året hvor jeg i løpet av én måned opplevde tapet av både bestemoren og tanten min. De skal minne meg på hvor bra sommeren var, hva min første adresse i Oslo var og hvor mye jeg satt pris på vennene og familien min.

Krukka mi er fyllt med store gleder og dype sorger, verdifulle øyeblikk og livets gang.

Likes

Comments