Header

Åndelighet

Hei kjære dere.

Nå sitter jeg her å puster litt i bakken. Disse to ukene har bare flydd av gårde med masse besøk av familien Norge og Danmark. Om en liten time kommer neste besøk igjen som skal være her til søndag. Det er veldig koselig med besøk. Bortsett fra at huset vaskes helt rent etter hvert besøk og frem til neste besøk så hadde en vaskedame vært genialt hoho. Været har virkelig ikke vært på vår side denne sommeren så til søndag pakker vi bilen og kjører til Croatia. Jeg elsker kjør-selv-ferie og det skal virkelig bli deilig med sol og sommer 24/7. Barna har ikke fått badet i år og vi har vært 2 ganger på stranden uten å fryse oss ihjel. Så nå gjør vi noe med det. Jeg orker ikke mer 16-17 grader!

Det er jaggu meg deilig å bo nærme Europa. Tar oss ca 15 timer så er vi ved krystallblått hav og 28 grader. Jeg tenkte litt for meg selv her om dagen. Om vi skulle kjøre til Nord Norge herifra så tar det 26 timer. Litt sykt å tenke på.

Blandt de her to ukene så har jeg og mine kjære danske hatt barnfri. Og jeg mener det, om det er noen der ute som klager på at de er sliten etter å ikke hatt barnefri på en mnd burde ta seg en bolle. Her er det så lenge siden at vi husker ikke sist, vi snakker om år! Så da vi fikk hotell opphold og barnefri i bursdagsgave så måtte jeg klype meg i armen og holde igjen tårene. Får det har alltid vært så fjernt og man blir jo veldig vant til å være sammen med barna hele tiden. Så vi dro på hotellet en time unna og mollkoste oss. Det var sååå påtrengt i alle kanter. Dette lever jeg lenge på. Så da vi kom tilbake igjen så var det to slitene besteforeldre og to opplagte foreldre som møttes igjen haha.

Jeg må bare dele litt av vår hverdag her. Vi hadde bestemt oss at i sommer så skulle vi være hjemme siden vi fikk så mye besøk fra alle sammen at vi skulle kose oss med dem. Og Danmark er jo fantastisk å feriere i. Så våknet jeg opp en morra å så at vi skulle på ferie, til ett varmt land. Så jeg brukte noen dager på å gå rundt å kjenne litt på det før jeg nevnte det for familien. Sune kjenner meg så godt nå at visst jeg nevner noe som jeg er sikker på så protesterer han ikke. Så her en kveld så sa jeg rett ut til han at vi skulle på ferie til ett varmt land. Han bare gikk rett inn på Hotels.com og sjekket litt ut. En time etterpå hadde vi bestilt overnatting. Turen var i boks.

Samme var det da vi kjøpte oss bil. Allerede i januar sa jeg til guttene at vi kom til å kjøpe oss ny bil og det skjedde i juni. Guttene bare frøste litt av meg , for på det tidspunktet så var det så fjernt for en ny bil i hus. Hele våren sa jeg at den kom til å bli hvit bil vi skulle eie. Så da juni kom så spørr Niklas meg, "Mamma tror du vi får en ny bil?" Ja svarte jeg han og at jeg følte det ble neste fredag. Dette var tors-fred uka før. Og da hadde vi iallfall ikke snakket noe om bil what so ever. Helt ut av det blå begynte Sune å se på bil. Han dro faktisk også å så på bil, en sort bil som vi alle likte. Men jeg sa , det er ikke den. Den vi skal ha er hvit. Sune sa ifra seg den bilen uten å nevne så mye om det. Så kom fredagen og volá så var Sune å hente bilen utenfor København. Nå står det en hvit bil på gårdsplassen vår.

Man kan jo selvfølgelig velge om man vil lytte til dette eller om man vil gå imot. Sune kunne jo ha bestemt seg for at det ikke skulle bli hvit men sort. Men når det skjer gang på gang at ting stemmer så hvorfor gå i mot noe som er bestemt på forhånd? Er ikke det litt å leve litt i flyten? Det er jo veldig gjensidig her hos oss. Er det noe jeg føler meg veldig sikker på når han sier noe så går jeg jo aldri i mot det. Da følger jeg denne energien. Det handler jo om å ikke ha kontroll, men å slippe den.

Jeg har ikke noe behov for å fremstille meg som at jeg kan se alt eller gjøre meg sterkere, jeg har behov for å flyte med det som skjer både inni meg og utenpå. Utenpå er jo med på å gi meg tilitt til at energiene vil meg og min familie godt. Om jeg ikke har tilitt så blir det jo veldig vanskelig å ha flyt i livet sitt. Å være i flyten er noe som kan provosere mye. Mennesker liker ikke at mennesker er i flyt. Men er det noe jeg har lært på min vei så er det å lytte til seg selv. Gjør jeg noe som mennesker ikke liker så vet jeg at jeg gjør det rette for meg selv og min familie. Det vil alltid vært noen der ute som prøver å stoppe oss, alltid! Men er vi flinke til å registere dette uten å gå inni det så har man kommet veldig langt vil jeg si.

Nå ser jeg frem til å flyte med i ferien vår, oppleve og leve. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gå i graven å tenke på at jeg har levd ett kjedelig liv. Jeg ønsker å si ja til alt og ha tilitt til at jeg skal dit jeg skal, for å lære mest mulig her på jorden. Nå blir det deilig med ferie med guttene mine og slappe av. Ladde opp batteriene for høsten. Noe jeg også gleder meg enormt mye til. Utvikle meg enda mer, både som mamma, kjæreste og veileder. Min spirituelle reise og min jordiske reise 💜


Alt godt til dere der ute og kose dere resten av sommeren, så blogges vi snart igjen .

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Opplevelser

For en deilig dag vi har hatt her i dag! Jeg tok barna med meg på stranden siden Elias tok ferie en dag før tiden og endelig har varmen kommet hit. Enn så lenge! Så det er bare å nyte den mens man kan. Det gjorde noe med hodet mitt iallfall det skal være sikkert og visst. Litt flere fregner og en glad kone, ikke så mye som skal til 💗

Jeg og Niklas har som sagt alltid hatt ett veldig godt forhold og her om dagen så spurte han meg ett spørsmål som virkelig fikk meg til å bruke hodet litt. " Mamma, ville du ha blitt en baby igjen og oppleve alt på nytt igjen?" Og egentlig ville jeg ha svart, aldri i livet. Men ett slikt spørsmål må kjennes på sånn dypt inni deg selv, slik jeg måtte her. For ville jeg virkelig det, var livet mitt ille eller hva var det som gjorde til at jeg ville svare, aldri i livet. Hva om jeg ikke opplevde alt jeg gjorde, hadde jeg hatt denne visdommen inni meg da, svaret er mega enkelt..NEI! Jeg vet jeg har gått igjennom livet mitt og tenkt på alt jeg har angret på, alt jeg skulle ha vært foruten, alt jeg burde ha glemt osv. Men det var før. Jeg tenker veldig veldig sjeldent på det som har vært, fordi jeg har lært meg at det fikser ikke på noenting. Jeg angrer ikke på noe, jeg hater ingen, jeg er ikke bitter, jeg sliter ikke psykisk, jeg har lært meg at jeg alltid ta meg selv på alvor om det er noe.

Hadde det ikke vært for alle mine opplevelser uansett hva dem innebar så hadde jeg ikke hatt to nydelig barn og en mann som jeg elsker.. Jeg hadde heller ikke følt meg så balansert og fokusert på veien min som jeg er nå. Jeg hadde nok aldri fått kjent på så mange gode ting som jeg gjør i dag, eller fått oppleve hva mine verdier er hadde det ikke vært for fortiden min.

Jeg er glad for alle froskene jeg har kysset, partylivet som jeg var i, uviten og naiv til tider, vinglete, surrete, flyttet så utrolig mange ganger, rotløs ja gudene vite alt jeg ikke har gjort. Jeg er glad for alt dette i dag. Glad for at jeg har levd! Glad for at jeg lever ett veldig rolig liv med alle rundt meg som er glad i meg og som jeg er glad i. Jeg har savnet kjærligheten så sterkt i alle år, nå er den her og jeg elsker det! Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg hadde mine venniner og familie rundt meg, for de savner jeg titt og ofte.💗 Men jeg trenger å være akkurat her nå, akkurat i dette som jeg er i nå. Det har vært så viktig for meg , det ER viktig for meg. Jeg har grunnmuren på plass og det er meg selv og guttene mine. 💗

Jeg har vokst enormt spirituelt de 4 siste årene, jeg tenker ikke på klarsynte men ånden i meg selv. Dette har vært enormt viktig for meg, det har vært ett veldig behov for meg. Å se meg selv helt alene, vært min guide i mitt eget liv. Det har gjort meg så sabla trygg men også litt skremmede på en god måte. Avgjørelser jeg gjør nå er min egen stemme, meg selv som tar. Fortiden har hjulpet meg enormt med dette, selv hvor vanskelig den var da. Så ser jeg alt så mye mer tydeligere nå, jeg skjønner så veldig mye mer av meg selv og det jeg står i. Når mennesker fra utsiden mener at jeg skal gjøre det ene eller det andre så tar jeg kun til meg det som er rett for meg, masse filter! Dette filtret hadde jeg ikke i min fortid, aldri! Men jeg skulle ønske jeg hadde det. Jeg gjør svært sjelden ting som jeg ikke føler er riktig for meg eller min familie. Følger magefølelsen min, for den gir enten ja eller nei..ikke noe i mellom!

Jeg hadde nok aldri vært her jeg er i dag , hadde det ikke vært for fortiden min. Fortiden er jo livet mitt, den har jo formet meg til den jeg er i dag. Den prøvde jo hele tiden å fortelle meg om den røde tråden jeg skulle følge men hva hjalp det når jeg var travelt opptatt med alt annet! Men jeg skulle kanskje ønske at jeg hadde det bedre med meg selv i flere år enn det jeg hadde. Skulle ha vært mer snill mot meg selv. Så ja , jeg ville nok ha levd det om igjen.

Jeg spurte samme spørsmål til Niklas , så tenker han litt så sier han " Ja men jeg skulle ønske jeg hadde den viten jeg har nå igjennom de årene" Han er altså 16 år. Da kjente jeg at jeg skulle ønske jeg tenkte akkurat som han da jeg var 16 år. Så trygg på seg selv, trygg på hans fremtidsplaner og trygg på at han har hatt ett godt liv selv om det er 16 år av ett helt liv. Niklas, du er så fin du 💗

Likes

Comments

Åndelighet

Hei fine lesere.

Vi leser ofte " Fordi du fortjener det" på sosiale medier. Jeg kjenner det er noe som trigger meg når jeg leser det. Jeg vet ikke helt om jeg liker det. Ikke det at jeg ikke ønsker mennesker godt, for det gjør jeg virkelig. Men jeg trenger ikke å se langt for å se på dette, nemlig meg selv. Jeg er jo selvfølgelig glad for all medgangen jeg får. Men å fortjene det er kanskje en annen ting..Som at jeg har tjent meg til denne medgangen, som at jeg jeg ha jobba meg ihjel for å kommet hit jeg er. Det er noe her jeg ikke liker. For skal jeg virkelig gå igjennom livet mitt å tenke på at jeg fortjener å være her?

Om noen sier til meg at jeg fortjener det, så trigger det meg. Om noen sier jeg fortjener å ligge på stranden å sole meg, eller ta ett glass vin eller ha egen tid. Jeg fortjener det jo ikke, jeg velger det. Jeg velger å gjøre det , velger å gå ut av de dagelig mønstrene og gjøre ting som er godt for meg. Å fortjene noe er egentlig litt negativt ladet ord.

Det er som at vi jobber for noen og når man har klart det så feire man liksom det med å gi en premie til seg selv, men hva med å jobbe for seg selv og rett og slett tjene seg selv? Da blir plutselig det å fortjene noe litt annerledes i det hele?

Vi mennesker går jo igjennom veldig mange ting i løpet av ett liv og skulle man hele tiden gi seg selv premie for hver motgang man har gått igjennom så gjør man det kanskje ikke for seg selv,men for at man gjør det lettere å håndtere motgangen? Som denne gullroten som ligger der fremme, man tenker sikkert 1000 ganger " Bare jeg klarer dette så får jeg den" Kjenner dere det presset som ligger i dette? Og ja, man trenger motivasjon og noe å se frem til. Men å si feks at "visst du klarer dette så skal du få den tingen eller de pengene" Da mister man jo litt selvtilitt i det hele, for tenk om man faktisk tok ett tak i seg selv og driter i premien og faktisk ønsker det selv og ikke ha alle disse krykkene rundt seg for å komme til målet.

Kanskje det ligger for mye forventinger i alt dette? Skal man oppnå noe så må man gå veien, sånn er det bare. Man skal kanskje ikke forvente så mye eller føle at man fortjener så mye. Går man hele tiden å har dette i bakhodet så blir kanskje veldig slitsomt å leve. Hva om man tenker at alt er som det er og det kommer det som skal komme din vei? Du er akkurat der du skal være, kanskje ikke gi dette så mye motstand. For med en gang du går i motstanden så presser du deg selv av veien.

Går man inn i en offerrolle om man hører at man fortjener alt det beste? Kanskje litt..Man mater å mater personen som man synes synd på. Man hjelper utrolig mye mer om man ikke sier så mye. Og nå høres jeg veldig kald ut. Men la meg utdype det litt. Om jeg sitter å rører noe i hjertet på en person og jeg ser personen sliter med å holde igjen tårene så går ikke jeg inn å bryter dette, jeg lar det skje uten å røre personen. Jeg går ikke bort å trøster, fordi jeg ser personen trenger å få det ut. Når personen er på vei "ned" fra gråten så trøster jeg. Da har personen stått i det selv og forløst noe helt alene og den følelsen for personen blir veldig fin. La oss si at jeg går å stryker på ryggen til personen, så linkes det med en gang til da personen var en baby. For da strøk mammaen eller pappaen babyen på ryggen når den var trist og da ble den rolig. Så om man trøster på feil tidspunkt så skjer ikke forløsningen så sterkt som den skal om man ikke trøster. Det er egentlig veldig fint å tenke over hvor mye man klarer å stå i det uten alle krykkene rundt oss.

Mye mulig at man er uenig her, men det er helt fint det også. Dette er bare mine tanker


Likes

Comments

Åndelighet

Instagram@elisabethgimsoy