Det ble litt lengre mellom sist innlegg enn jeg så for meg, men dagene går så fort når man skal sjonglere full jobb, barn, mann og produksjon til egen bedrift. og for ikke å glemme hussalg og oppussing !!!

For rett før sommerferien var over fikk jeg beskjed om at min stahet og utholdenhet hadde " paid off ", og jeg kunne med stolthet si at jeg igjen hadde ordnet meg fulltidsstilling! Og som jeg savnet arbeidslivet! Det høres kanskje rart ut, men bare det å ha en grunn til å kle seg i noe annet enn joggebukser igjen, var stort. Og det å ha sjansen til å bli kjent med nye mennesker, være sosial og ikke minst få lov å dele lidenskapen med barneklær og tekstiler med noen på en daglig basis!

Så i dag kan jeg med stolthet fortelle at jeg jobber ved byens (Trondheim) kuleste barne og ungdomsbutikk; Reinskou i Thomas Angels gate 10.  Butikken åpnet dørene 10 august , så vi er fortsatt ferske. Men det er så kult å få være med fra starten!

Men det er jo ikke nok å "bare" jobbe fulltid. Man må jo ha litt mer å drive med. Så i tillegg til 2 unger og en mann som skal ha sin dose av oppmerksomheten min, så har vi jo kjøpt nytt hus, rett over gata fra det gamle, der vi holder på å lage utleieleilighet i kjelleren. Det vil si; vi måtte begynne på scratch, for her være det bare murvegger og uisolert tak.

Sånn ser det ut i kjellere

Og som om ikke det var nok så tikker det jo jevnlig inn bestillinger på mitt lille enkeltpersons foretak.

Ja så glemte jeg jo at jeg holder på å ta lappen også da , 15 år på overtid!

Jeg klager ikke altså! Selv om det til tider går litt trådt og vi er litt slitne og lei, så er jeg evig optimist og ser alltid lyset i tunnelen 😉 For tenk bare hvor bra det blir når vi har solgt det andre huset, hvor mye bedre rå vi får når leilugeten er klar og utleid og hvor mye enklere det blir med transport av unger og diverse når begge kan kjøre, og hvor artig det er hver gang jeg ser en liten krabat med Elida Pampida logoen  på klærne sine. Tenk hvor mye vi får til når vi bare bestemmer oss for det! 😊

Konklusjon: vi er kjempeheldige!


Ha en strålende søndag da dere!

Julie Christine

Se den fine familien min?!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Har du noen gang våknet på morraen og bare kjent at 'dette går bare en vei; nedover'. Kjent at den lille kløen i halsen har spredd seg som ild i tørt gress og presser seg ut i bihulene. Du merker at det er bare snakk om tid før feberen setter inn , så du hiver deg over dagens gjøremål før alt håp er ute og sofaen er din eneste venn(?)

Sånn var gårsdagen. Jeg rakk akkurat å sy ferdig denne deilige Liberty of London krageromperen før feberen satt inn.

Når jeg sier akkurat, så var detsånn at i det jeg satte den siste trykknapper i, så reiste ståpelsen seg på armene mine og hjertet begynte å slå fortere. Da var det gjort. Jeg tok meg en paracet og la meg under teppet på sofaen. Det fristet litt å bare bli liggende, men jeg stabbet meg opp i senga etterhvert.

Så våknet jeg allerede 0455 i dag morgen. Ikke av ungene , men av skjelvinger.

Så går jeg nå her innpakket som om det skulle vært midtvinters og prøver å få guttungen til å sove så jeg kan få meg litt hvile. Men i dag ser det ut som at han ikke har planer om å være så medgjørlig.... Er ikke det typisk?!

Håper dere har en bedre tirsdag enn meg.... *syntes synd på seg selv

Julie

Likes

Comments

Vår eldste er ei snodig og kul jente på 3 år som har fått navnet Elida etter sin .... hva blir det tro.... mener det blir tippoldemor på fars fars side. Når det kom til hennes navn så kom det som lyn fra klar himmel og det ble bare sånn. Allerede i 2 mnd, før vi i det hele tatt visste om det ble gutt eller jente, så hadde vi navnet klart(!)
Og like plutselig som navnet hennes dukka opp kom jeg på navnet på det lille barneklesfirmaet mitt. For hva ble vel mer naturlig å bruke enn navnet hvor inspirasjonen hadde sitt oophav. Og som det sies; kjært barn har mange navn, derav kallenavnet mitt på gojenta vår Elida Pampida.

Men, tilbake til overskriften.
Søgne, der jeg på mange vis føler at jeg egentlig kommer fra. I et nabolag der jeg delvis er vokst opp ,der bestemor og bestefar alltid har bodd. Der bor det ei god og blid dame ved navnet Karin K (utelater den ubetydelige men avslørende delen av etternavnet ). Og av uviss grunn for meg, så har hun ved flere anledninger blitt kalt Karin K med rompa på skrå. Dette er noe som har festet seg i mitt minne , som jeg av en enda mer uviss grunn brakte til live foran min da 2,5 år gamle datter som navnet ikke rimer på langt nær like bra, men som alikevel har festet seg hos Elida. Utrolig hvordan gamle minner får ett nytt liv uten at man alltid tenker så mye over det ;)

En liten innføring i navnet til Elida og hvordan det har fått sitteget liv på et vis 😂

Kreative drømmer fra meg til deg

Julie

Elida en vår

Likes

Comments

Ja, da var det altså torsdag allerede. Og i morra så overtar vi vårt nye hus. men lite er pakket, og sytingene mine ligger fortsatt å flyter både over kjøkken og spisestue. I nyhuset skal mor få seg egen "momcave" til alle prosjektene. Men det spørs jo hvor lang tid det tar før prosjektene flyter over i andre deler av huset da. Store ideer = stor plass!

Men inntil videre får jeg ta til takke med spisestua og kjøkkenbordet. Et hjem skal jo tross alt gjenspeile beboerne 😂

Så i går kveld, som så mange før, satt jeg ved symaskina. Jeg hadde funnet et nytt mønster som måtte trstes. Jeg merker jo nå at det er litt synd at jeg ikke får kle opp Elida lenger, for der er det egenrådigheten som trår til ved klesvalg. Og Otto kan jeg jo nesten ikke kle opp i søte jenteklær - eller!? Hehe. Nei det får han få velge selv om han vil teste ut når han blir større. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg kler opp lillegutt i "drag" 😂 (ikke at det er noe galt med det asså.....)

Men så tilbake til gårsdagens syprosjekter. Jo dere ser det at jeg har fått litt sansen for det nostalgiske den siste tiden, for det er jo så i vinden for tia. Følger med på moten jeg da vet du (flirer litt av seg selv).
Så det fine mønsteret som ble testet i går var ei herlig lita kyse sydd i et deilig liberty of London stoff, for dere som vet hva det er. Hvis ikke dere vet det så anbefaler jeg dere å google det. Ihvertfall om dere liker blomster !



Om dere har spørsmål om mønsteret eller tekstiler jeg bruker, så er det nå bare å spørre! Og er det noe annet dere lurer på så kan dere bare ha det så godt! Neida , bare spør!


kreative tanker fra meg til dere

Julie

Likes

Comments

Nei har du sett!
Har jeg ikke gått å skaffet meg blogg igjen? Men denne ganga.... Denne ganga blir det litt annerledes. Jeg er blitt eldre *viskestemme og videre.

La meg introdusere meg sel; mitt navn er Julie Christine Mydland Utstrand - men dere kan kalle meg Julie. Det får da være måte på hvor mange navn man skulle måtte ha bruk for vel?
Vel, jeg er ei jente/dame/kjærring - alt ettersom hvordan man ser på det - på hele 33 år. Ikke kan jeg forstå at jeg har blitt 33 år i en vending, da jeg er sikker på jeg akkurat var 26 og nyforelsket - hehe.

Man kan vel alikevel si at en god del ting har skjedd på den tiden som tilsier at min tidsfølelse er feil. På de siste 7 årene har jeg flyttet 4 ganger i Oslo og snart flytter vi for andre gang i Trondheim. Jeg har blitt samboer, senere kone. Vi har fått katt, og katten har senere flyttet ut. Jeg har blitt mor 2 ganger. Vi har kjøpt 2 hus. Vi har feiret kjærligheten flere ganger, feiret nye liv og tatt farvell med gamle.
Livet har rett og slett vært tilstede på godt å vondt gjennom alle syv år.

Men min historie som jeg tenkte å dele med dere startet for 2 år siden. Da tørket jeg støv av den gamle husmor symaskinen som jeg "lånte" av min mor , for å teste ut gamle kunster.
det skjer nemlig noe når man får sitt første barn. Plutselig så er alt fokuser man tidligere kunne tildele seg selv, flyttet over til dette nye lille menneske. Og mitt behov for å kreere blusset opp i full blomst. etter bare en måned så fløy det ene plagget etter det andre ut av sykroken jeg hadde laget meg. Og før jeg visste ord av det hadde jeg fått sneket meg med på et lokalt designkollektiv og kommet videre som deltaker i første sesong av #symesterskapet (ikke at det var stort å skryte av)😂
Siden den gang har jeg jobbet mye med mine ferdigheter og teknikker og begynner å se en ramme rundt barneklesmerket mitt, som jeg så fint oppkalte etter min datter; nemlig Elida Pampida.
Nå jobber jeg , det vil si hjernen jobber, 24 tiner i døgnet med nye ideer og løsninger.
Ting tar tid, men som de sier så ble ikke Roma bygget på en dag. Og man.må ha litt tålmodighet om man skal klare å holde hodet over vannet med hverdagens strabaser med barn, mann og hus i tillegg.

Men jeg håper dere vil være med på veien og gi meg litt konstruktive tilbakemeldinger og/eller oppmuntrende ord.

kreative tanker fra meg til deg

Julie

  • 88 lesere

Likes

Comments