​Heeyy! Long time, no see...

Men vi er back in business, tilbake på skolen og hverdagen er på plass. Det vil si, ikke alt er helt som normalt. Jeg (Ada) har vært hjemme fra skolen i to dagen på grunn av influensa, og Eirin er også på vei til å bli syk, dessverre. Når alle bor vegg i vegg og bruker alt av samme fasiliteter så smitter det så FRYKTELIG fort, og man har ikke kontroll på egen syketilstand. Man må nesten bare ta tiden til hjelp, og prøve å bli frisk. Jeg kan hvertfall si at jeg er ganske så lei av å ligge inne nå, men det er det som skal til. 

Over til noe mer hyggelig! Vi lagde en video av turen til Hawaii, som selvfølgelig må deles her på bloggen. Kommenter gjerne hva dere synes!!! 

Enjoy!

Sykeklemmer fra Ada (og Eirin <3)

Klikk på linken under.

https://youtu.be/Xgv96suMwh8


Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Hei, og god jul fra Idaho

Mens store deler av den norske flokken reiste hjem for å feire jul med familie, er Synne og jeg blant dem som ønsket å oppleve en amerikansk jul. Heldige som vi er, befinner vi oss nå i Idaho hos verdens koseligste ektepar.

Det er nå over en uke siden vi ankom kalde Idaho. Vi var så heldige å få komme å bo hos vertsfamilien faren til Synne hadde da han var på utveksling i USA for 26? år siden. Synne har også møtt dem tidligere da hun og familien, sammen med familien til Ada, var på ferie i USA for 2 år siden. Vertene våre, Barbra og David, bor like utenfor byen Boise i Idaho, nordvest i USA. De er begge to i 60årene og nylig pensjonerte. Sammen med dem skal vi feire både jul og nyttår, noe vi har sett frem til veldig lenge.

Vi forlot Concordia og Missouri allerede natt til 16. desember, klare for nye opplevelser. Etter en lang natt med lite søvn ankom vi Boise, hvor vi ble tatt i mot av Barbra og David. Etter en rolig ankomstdag var det mye som sto på kalenderen fremover. I løpet av de første dagene ble vi tatt med på alt av severdigheter i nærområdet. Vi besøkte parker dekorert med de utroligste lys og juledekorasjoner, utforsket det både ville og truede fuglelivet i nærområdet, var på sightseeing i Boise, så den nye starwars filmen på kino, og vi fikk til og med tid ti litt shopping. I tillegg var vi på besøk i nabostaten Oregon, i en liten by som heter Ontario. Byen ligger bare en liten time fra der vi bor, og det var i denne byen familien bodde da Synnes far var på utveksling. David viste oss rundt i området, hvor vi fikk se skolen Synnes far gikk på, og huset de bodde i på denne tiden. Vi var også innom et museum som tok for seg kulturen og bakgrunnen til de fire største befolkningsgruppene i byen. Ontario er en by hvor det er samlet folk fra mange ulike kulturer. De fleste stammer fra europeere, mellom-amerikanere, indianere og japanere. Av den grunn har de laget et museum som viser hvordan alle disse folkegruppene kom til byen, og hvordan deres kulturer og tradisjoner har vært med på å skape det samfunnet de har i dag. Dette ble for min del en både interessant og lærerik opplevelse.

Videre inn i ferien kom vi godt i gang med juleforberedelsene. Flere dager gikk med til å bake og kokkelere på kjøkkenet. Etter to dagers arbeid hadde vi ikke mindre enn 8 forskjellige julekaker og godterier klare for høytiden. Personlig synes jeg det er utrolig kjekt å se og lære om tradisjonene de har i julen her i USA sammenlignet med hjemme. Vi fikk både lage og smake på kaker og mat som vi aldri før har sett. I tillegg fant vi ut at vi også skulle lage en av våre norske julefavoritter, brente mandler. Dette ble en stor suksess, og var til stor glede for både oss og våre amerikanske verter.

Selve julefeiringen vi har fått ta del i er ganske annerledes enn hva vi ellers er vant med. Istedenfor å ha en stor feiring den 24. desember slik man har i Norge, hadde vi et enkelt måltid bestående av pizza. For dem er det derimot 1. Juledag som er den virkelige feiringen. Da ble det disket opp med skinkestek, søtpoteter og eplepai. Vi fikk også besøk av moren til Barbra som er hele 99 år gammel! Sammen med oss feiret hun både 24. Og 25. Desember. I likhet med hva vi er vandt med åpnet vi også gaver kvelden 24. desember. Julesokkene derimot, fikk vi ikke lov å åpne før neste morgen.

Til tross fro at julen ble litt annerledes enn hva jeg ellers er vandt med, har jeg hatt en utrolig fin feiring. Selv om det er rart å være uten familien i en tid som dette, angrer jeg ikke et sted på at jeg ikke dro hjem. Det er nok mye takket være de fantastiske vertene våre, som har tatt oss i mot med åpne armer, og ikke minst min reisepartner Synne.

Juleklemmer fra Eirin <3

Likes

Comments

Hei fra varme Concordia!

Ja her skulle man ikke tro det var desember i det hele tatt. I dag har det vært rundt 15 grader og vindstille ute, men det legger ikke demper på julestemningen. På rom 211 (Ada og Eline) har vi dekorert som aldri før med lyslenker, glitter, julestrømper og julekrans. Julemusikk står på for fullt, og favoritten er selvfølgelig Jul i Svingen-albumet! Vi prøver å få med oss én episode hver dag, men vi har falt litt av nå. De er det dog en svært god grunn til! Det er nemlig finals-week her på Saint Paul High, noe som vil si at vi har prøver i alle fag på fire dager. Jeg er ferdig med biologi, comparative doctrine (religion), matte og personal finance (økonomi). I morgen har jeg spansk, og så har jeg historie på fredag. Dessuten har vi også tre basketballkamper denne uken, så øving til finals har foregått på bussen, på tribunen og på rommet til langt på natt. Heldigvis har det gått ganske så greit til nå, og nå ser vi faktisk lyset i enden av tunellen! Lyset er Norge, og jeg kan helt ærlig ikke vente med å pakke sammen og komme meg på flyet. Det skal bli helt fantastisk deilig å komme seg hjem for noen uker. Vi snakker faktisk nesten ikke om annet... :)

I det siste har det ikke skjedd så altfor mye. Disse tre ukene mellom Thanksgiving og jul har blitt brukt til skolearbeid og basketballtreninger. Vi har også hatt en slags ”skoledans” som heter Thanksmas, hvor vi kledde oss til fest, og så var det fin middag og dans. Faktisk en veldig bra kveld, selv om jeg ikke hadde de største forventningene på forhånd. Vi har også vært en del med ”vertsfamilien” vår, og de har invitert oss hjem på mat, men også tatt oss med på amerikansk fotballkamp! Det var en helt syk og enorm opplevelse, for kampen var på en station som rommet 75.000 mennesker. Jeg tror aldri at jeg har sett så mange mennesker på en gang før. Det som var spesielt med hele opplevelsen var å se hvor mye folk gjorde ut av en kamp. Blodfans møtte opp dagen før på parkeringsplassen for å drikke, spise og varme opp til kampen. De hadde griller, telt og til og med flyttbare toalett utenfor bilene sine. Vi dro den ikke så langt, men vi var med på ”tailgating”, som vil si at man griller mat utenfor før man går på kamp. En skikkelig amerikansk opplevelse kan jeg fortelle dere.

Vi (meg og Synne) har også vært med familien på juletrehugging. Vi kjørte enda lenger ut på landet, og der var det en slags gård, hvor man kunne hugge ned sitt eget juletre så lenge man betalte for det. Skal jeg være ærlig, så var ikke trærne så veeeldig fine, men når vi fikk pynt på det, så var det ikke så gale lenger. Det er uansett kjekt hver gang ”familien” tar oss med på noe. Vet faktisk ikke om jeg har fortalt om dem på bloggen før. De er i alle fall et par på 28 år som har ”ansvar” for oss, og for å ta oss med på litt av hvert i helgene, og invitere oss over på middag osv, siden vi bor på internat. De er helt strålende folk. Mannen er biologi-læreren min, så jeg kjente ham litt fra før :)

I dag har jeg fått julegaven min fra roomien, og det var en basketballkurv som man kan henge på døren, med en gummiball. Jeg har blitt helt HEKTA på å skyte på den, og folk tar turen innom rommet for å skyte noen skudd. Det har blitt ganske folksomt her inne i dag, så får vi se hvor lenge folk har interessen. Jeg kommer hvertfall ALDRI til å bli lei av den. Jeg klarer nesten ikke konsentrere meg om å øve til finals for det er så gøy å stå og skyte!

Dette blir sikkert siste innlegg før jeg reiser hjem, og Eirin reiser til Idaho med Synne for å feire jul. Hvis vi ikke skrives, så sier jeg det nå: God jul alle sammen. Og takk for følget nå i høst. Spesielt takk til alle dere fine som har kommentert så mye kjekt! Det setter vi så stoor pris på!

Juleklemmer fra Ada (og Eirin<3)

"Familien"

Lass med sjokolade fra mamsen!

EKTE fotballfans! Go Chiefs!

Likes

Comments

Heisann!

Det ble ikke så mye blogging fra Hawaii, men det var ikke fordi vi ikke gjorde noe, tvert i mot. Ferien er en av de beste jeg (Ada) har vært i hele mitt liv, og Maui må nok være det vakreste stedet jeg har sett. Temperaturene var opp mot 30 grader hver eneste dag, og havet hadde en temperatur på godt over 25. Jeg måtte tenke meg om noen ganger på hvilken måned det var, for det var svært lite som tydet på at det var slutten av november på den vakre stillehavsøyen. Vi har dermed vendt tilbake til Concordia svært brune og fine, noe vi har fått veldig mange kommentarer på. Man skulle ikke tro at det gikk an å bli brun i november, men det er altså motbevist.

Vertene våre, Esther (29) og Katelyn (31), jobbet mye, så vi rakk ikke å bli så veldig godt kjent med dem, men de få dagene de hadde fri tok de oss med på litt av hvert. Den ene dagen gikk vi på tur opp et fjell, omringet av helt ubeskrivelig vakker natur. Turen var ikke så veldig lang, men vi kom opp på et veldig fint utsiktspunkt. Etterpå kjørte vi helt fra havet og opp på en vulkan. Jeg hadde ikke de store forventningene, men for en opplevelse! Kjøreturen opp var på litt over en time, så det sier jo sitt om hvor mange høydemetre vi forflyttet oss. På toppen av vulkanen skulle vi se solnedgangen. Selv om vi dagene før hadde ligget på stranden på akkurat samme tid, så var det ikke like varmt på toppen der for å si det sånn. Vi hadde ikke med oss så mye varme klær til Hawaii, så vi måtte låne jakker og bukser fra jentene. Toppen lå på ca. 3000 moh, som jo faktisk er høyere enn det høyeste fjellet i Norge. Solnedgangen var SÅ vakker der oppe, og var absolutt verdt den lange kjøreturen.

Neste kveld var det klart for Thanksgiving. Vertene våre skulle jobbe på torsdagen, som er selve Thanksgiving, så vi tok feiringen på tirsdag. Vi dro til noen venner av dem, og så tok alle med litt mat hver. Vi fikk feiret vår aller første Thanksgiving, som er en ganske så stor greie i USA, med blant annet kalkun, potetmos, stuffing og så sinnsykt mye annet. Det var altfor mye mat! Vårt bidrag var en gulrotkake, som vi tror falt i god smak hos dem og vennene deres, det var i alle fall det de sa til oss. Vi satt ute den kvelden, og så solnedgangen fra der vi spiste. Selv om de andre har feiret Thanksgiving mange ganger før, så tror jeg at denne var ekstra spesiell, siden vi var omringet av palmer og Stillehavet slo mot steinene i vannkanten.

Nå er vi altså på plass i litt kaldere Concordia, selv om det fortsatt er ganske så varmt her til å være november. Minnebanken er fylt opp med helt uforglemmelige minner fra Maui. En kulere og mer eksotisk ferie skal man lete lenge etter. Det begynner sakte men sikkert å nærme seg juleferie nå, og jeg skal hjem til Norge <3 <3 <3. Før det gjenstår det tre uker på skolen, hvor en av dem er ”finals week” med prøver i alle fag, på én uke. Det blir nervepirrende, og kommer til å kreve mye jobb, men det klarer vi nok greit. Ellers driver vi begge på med basketball for fullt, og første kamp er på torsdag (!). Vi har faktisk ikke peiling på alle reglene osv, så det kan faktisk bli veldig interessant, og flaut hvis vi driter oss ut. Nivået er nemlig ganske høyt, siden det faktisk er amerikansk high school basket. De vi spiller med og mot har spilt hele livet, mens vi har to uker med basketball under beltet. Vi får håpe at vi ikke må spille så mye den aller første kampen, siden vi uten tvil trenger mer trening.

Mange klemmer fra Eirin og Ada!

Over skylaget på toppen av vulkanen!

Likes

Comments

Da er vi allerede ferdig med dag 4 her i Stillehavsparadiset, og vi nærmer oss halvveis i denne drømmeferien.

De foregående dagene har gått med til å nyte solfylte dager på stranden, hvor vi flittig jobber med brunfargen. Med temperaturer på mellom 25 og 30 grader, og en stekende sol, har vi virkelig ingenting å klage på.

Vi har vært utrolig heldige med beliggenhet av leiligheten vi bor i, med gangavstand til det aller meste. Bare et par minutter unna har vi strender liggende på rekke og rad. For litt variasjon bytter vi gjerne strand flere ganger daglig. Strendene er omgitt av krystallklart vann, og mellom dem er det masse korallrev. Både gårsdagen og dagen i dag brukte vi på å utforske korallrevene. Vi leste oss opp på undervannslivet, og leide oss snorkelutstyr, for å så legge på svøm. Etter bare et par minutter fikk vi øye på vår første havskilpadde! Med et skall med en diameter på rundt en meter, svømte den rolig og majestetisk videre, uten å ense mye til oss entusiastiske og interesserte nordmenn. Begeistret og overlykkelig over å ha sett vår første skilpadde, fortsatte vi jakten på flere. Vi hadde heldigvis lykken med oss, og fikk sett hele 7 fantastiske havskilpadder. De brydde seg lite om oss, og vi kunne svømme så nære vi bare ville. Dessverre fikk vi ikke tatt noen bilder da vi var under vann. Heldigvis ble vi kjent med en mann fra Canada, som fikk fanget øyeblikket. Han lovet å sende bildene med det samme han kommer hjem igjen, så det er bare å vente i spenning på det.

Utenom dette har vi endelig, etter flere måneder, fått tilgang på et ordentlig kjøkken. Dette har ført til at vi har laget flere av måltidene våre hjemme. Kveldene her nede har gått med på å lage mat og spasere, blant kjæresteparene, på stranden under de vakre solnedgangene.

Så langt har vi vært mye på egenhånd fordi vertene våre jobber 12-timers nattskift. Dette har ført til at de sover mens vi er våken og visa versa. I natt er en av de siste nettene de skal jobbe, så fremover har de lovet å ta oss med rundt på øyen for å utforske. Dette er noe vi ser veldig frem til, og håper på flere minnerike opplevelser.

Mange klemme fra Eirin, Ada (og Synne) fra dette eksotiske paradiset <3

Likes

Comments

Herregud. Vi er ankommet Hawaii. Dere har ingen aning på hvor sinnsykt surrealistisk dette er.

Vi sto opp i natt, og ble hentet kl 02.45 av en smørblid amerikansk dame som kjørte oss til flyplassen. Siden den tid har det gått slag i slag. Etter en helt knirkefri reise med stopp i Dallas, Texas, landet vi på flyplassen i Maui. Da vi gikk ut av flyet slo varmen mot oss, og vi så palmer og "hula-hula-mennesker" i alle retninger. Det var akkurat som på film! Våre søte verter hadde med seg hawaii-kranser med ekte blomster som vi fikk rundt halsen!

Nå i ettermiddag har vi spist pizza og gått litt rundt i området. Maui er helt fantastisk, med de vakreste strendene du kan tenke deg. Atmosfæren på øyen er veldig avslappet, man skulle ikke tro det finnes en verden utenfor øyen. Vi er liksom på et helt øde sted, hvor det ikke finnes bekymringer! Hawaii altså. Lite visste vi om at søknaden til et utvekslingsår i Missouri skulle føre oss til ferie alene på en vakker øy, langt ute i Stillehavet... Vi er så heldige. Så fryktelig heldige.

Klokken nærmer seg 19, og vi er stuptrøtte, men det er for tidlig å legge seg enda. Tidsforskjellen her er 11 timer fra Norge, som er nesten et halvt døgn! Det sier litt om hvor i verden vi befinner oss.

Nyt bildene av de vakre omgivelsene og vakre menneskene.

Mange varme og solfyllte klemmer fra Ada (og Eirin+Synne!)

Likes

Comments

Heisann!

Det er meg, Ada, som tar en kort tur innom bloggen. Klokken begynner å nærme seg 12 på kvelden, og det er bare tre timer til meg, Eirin og Synne blir hentet utenfor og kjørt til flyplassen! Turen går til Hawaii, og man kan si at vi er rimelig spente på hva som venter oss. Flyturen er lang, litt over 10 timer, og tidsforskjellen er 12 timer fra Norge! Jeg tror aldri jeg har vært så langt vekke hjemmefra før, men det skal bli skikkelig kjekt å reise til et så kult sted som Hawaii. I hele ettermiddag har vi pakket, ryddet og vasket rommet, vasket klær, spist, dusjet og vært på trening, i tillegg til at vi har fått unnagjort siste delen av skolearbeidet før ferien. Ferien begynner i morgen og varer til neste søndag, så den varer i nærmere to uker. Jeg kjente i dag at det virkelig skal bli deilig med fri, for nå har vi gått på skolen i over tre måneder i strekk, uten ferie!

På Maui, Hawaii blir vi forhåpentligvis møtt av en hyggelig jente på 28 år som skal være verten vår. Hun har faktisk gått på samme high school som vi går på nå, og faren hennes er pastor på skolen. Ut i fra det hun har kommunisert til oss via mail, skal vi få et helt supert opphold. Jeg tror vi skal få surfet, badet, gått i fjellene og late oss på kafeer og restauranter. Det skal bli helt herlig, men ganske spesielt å reise på en sånn ferie uten foreldre, for det er jo det vi er vant til. Nå må vi finne ut av alt selv og betale for alt selv (... hehe). Menmen, vi har jo vært flinke og selvstendige i mange måneder nå, så det skal nok gå greit.

Nå er det snart på tide å få seg noen få timer på øret før alarmen ringer kl. 02.15. Vi har nettopp gått en ”hade-runde” her på jentedormen, og klemt hverandre før alle spres til ulike deler av USA og verden. Det blir veldig rart å være vekke fra alle sammen i to uker, for vi har bodd oppå hverandre i 100 dager nå. Men som sagt skal det bli deilig med et avbrekk fra hverdagen her i Concordia.

Da har jeg egentlig ikke så veldig mye mer å melde. Jeg kan jo avslutte med en væroppdatering. Her i Concordia er det vakker høst, med lite regn, og temperaturen ligger stabilt på 10+ grader. På Maui har vi sett at det er nærmere 30 grader og en luftfuktighet på 80%! Vi har derfor pakket alt av sommerklær og bikinier! Stor kontrast til min kjære roomie Eline, som har kofferten full av ull og fleece. Hun skal til Alaska! Det blir så kjekt å høre om hvordan alle har hatt, det der de har vært, når vi møtes igjen. Kanskje vi kan oppdatere dere på utfluktene til alle verdens hjørner også!

God natt-hilsen fra Ada!

Likes

Comments

Hei, dette er Erling. Og eg har fått i oppgave å skriva eit innlegg til bloggen til Eirin og Ada. Når dei først spurte om eg ville skriva eit innlegg til denna bloggen eg har høyrt så mykje om, vart eg særs gla. Dette måtte jo bety at dei hadde trua på at eg óg kunne skriva eit brukande innlegg. Eg sa nei, men etter litt overtaling sa eg ja, for å så gløyma at eg skulle skriva det. Så no sitt eg her på søndag å skriv eit innlegg ingen i Norge kjem til å lesa før mandag. Garantert.

Som sagt så heite eg Erling. Eg bur i Øystese, nærmere sagt Soldal. Soldal er verdas finaste plass noken gong oppdaga, med fleire fantastiske attraksjoner, ihvertfall ein. Soldal er ein kort kjøretur rett opp frå Øystese, men på denna turen får du sett ein dal så vakker at du skulle tru at du drøymde. Soldals største attraksjon er “Skårsvatnet” eller “gullfiskdammen”, kor det symjer gullfiskar fritt saman med aure, ål (som ingen har sett, men etter soga skal finnast der), stingsill, blodigler og bendelorm. “Skårsvatnet” er soldals eige basseng, og er ein høgt verdsett badeplass også av folk nede i bygde, som kjeme for å bada der fordi det blir så varmt om sumaren. Soldal har og ein samling av dei hyggleigase folkene på jord. Men nok om da.

Eg gjekk vg1 i Øystese og fekk veta om utvekslingsprogrammet allereie før eg byrja der. Eg tykkja det høyrdes kjekt ut, men hadde ingen planar om å dra. Eg søkte kun i tillfelle eg kom til å ombestemma meg. Då me var på infomøte på skulen for dei som skulle dra, hadde eg bestemt meg for ikkje å dra, men etter å ha høyrt på dei som var her i fjor, kunne eg ikkje la vera å dra. Så no sitt eg i USA, og angrar ikkje eit sekund på at eg dro.

Eg rekne med at dei så lese detta innlegget har lest dei andre inleggene også. Eg skal prøva å ikkje gjennta dei, og unnskyld viss eg gjer det.

Når me reiste så kjendte eg ganske mange. Av gutane kjendte eg David og Eivind, og av jentene så kjendte eg alle frå Øystese. Likevel var det særs spennande å møta alle dei eg ikkje kjendte ennå.

Flytruen frå Bergen til Amsterdam var grei. Flyturen frå Amsterdam til Minneapolis var verre. Eg trur eg aldri har vore med på noko så keisamt (bokmål: kjedelig). Eg var rastlaus og det tok aldri slutt. Det er heilt fasinerande kor lang tid ein kan sitta på det same flyet, i den same stolen og vera keisam. Og når me var framme i Minneapolis var det bar å komma seg på flyet til Kansas city før ein såvna, men tilslutt var me framme på skulen; tidlig norsk tid, seint lokal tid. På guttedormen blei me møtt av ein morsk mann med langt skjegg, som kalte seg for Mr. B. Han viste seg i ettertid til å vera ein kjernekar.

Sidan har det gått i skule og fotball, eller “soccer” som dei kallar det for her borte. Eg var skeptisk på om eg skulle spela sidan eg ikkje spelte det heime i Norge (og nei eg var ikkje eit tilfelle av “eg blei skada så proffkariera gjekk i vasken”, eg var eit tilfelle av “no vart da seriøst her”). Eg blei med på treningane sidan eg synast at fotball er kjekt og nesten alle dei andre norske gutane også var med. Trenarane var veldig hyggelege. Hovudtrenaren heiter “coach Smichdt” og er også læraren min i kjemi og fysikk. Han er den “chillaste” læraren eg noken gong har møtt. Han undervisar effektivt i 30 min for å ta pause resten av timen. Og er han i godt lage, vill han finna eit morosamt YouTube klipp og le seg skakk i hel. Assistenttrenarane er “coach T”/ den snille, “coach Willi” den unge, som får oss klare før kamp og “gamle Coach” ein av bibeloversettarane på skulen. Han kan ikkje noke om fotball, men er særs hyggelig. Eg fortsatte eigentleg berre fordi coach lot meg starta kampane, og då kunne eg jo ikkje slutta. Laget gjorde det særs bra og me hadde vonne 17 og tapt 5 kampar. Det var heit til me kom til “distict”. Me tapte finalen der 1-0 med eit tullemål. Hadde vunne finalen, hadde me våre vidare til “state”, samme som i cross country. Det var óg litt ekstra bale å tapa district i år, sidan i fjor vant lage state, noke som Kurth (vår norske kontaktlærar) var særs flink å påpeika.

Eg tipper det eg skriv no er sagt i alle blogginlegga til no, så eg skal ta det kjapt igjennom. Maten varierar mellom usunn og usunn, og etane og ikkje etane. Dusjane har sprukket og treff alt anna enn kroppen når du dusjar. Dei siste dagane har det ikkje vore varmtvaten i dusjen. Skulen er eit par hakk for kristen for min smak. Me står litt for mykje i kappellet som er tre dagar i veka. Skulen byrjar for tideleg. Læraren i R1 gjer for mykje lekser, men derimot gode karakterar. Norsklæraren (Kurth) gjer for mykje lekser, og dårlige karakterar. Så alt i alt har eg det kjempestas og kosar meg som Mr. B som kruser rundt quad på sin blå Honda shadow. (Samme motorsykkel som eg har, heima på Soldal. Verdas vakraste plass på jord).

Til alle norsklærar som lese detta; Unskjyld. Eg brukar vanlegvis ikkje fritida mi på blogginlegg.

Helsing Erling

Likes

Comments

Etter nesten tre måneder med løping og cross country, er sesongen nå over for godt. Det er både rart å trist å tenke på at den foregående uken og helgen var den siste uken med trening, og det siste cross country meetet jeg vil delta på.

Denne helgen ble det nemlig arrangert state mesterskap i Jefferson city. Kvalifiserte løpere fra hele staten var samlet for å løpe mot hverandre. Både Henriette, Leah og jeg kvalifiserte oss til dette forrige helg, og var derfor klar til å løpe lørdag morgen. Vårt løp startet allerede kl. 9, noe som førte til at det ble en tidlig morgen for vår del. Siden Concordia ligger rundt en og en halv time unna Jefferson city, valgte vi å reise inn til byen på fredag sammen med treneren vår. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med å sove hos foreldrene til rektoren på skolen vår. De var utrolig gjestfrie og tok oss i mot med åpne armer.

Vi forlot campus like etter skolen fredag ettermiddag. Kvelden ble brukt på å gå gjennom løypen før meetet, før vi gikk ut for å spise sammen med paret vi bodde hos. På forhånd hadde vi fått beskjed om at vi skulle løpe på en golfbane, noe vi syntes hørtes greit ut. Golfbanene vi har løpt på tidligere har vært relativt flate og fine løyper, men en ting kan jeg si dere, golfbanen i Jefferson city, den er ikke flat. Aldri før har jeg sett en golfbane med flere eller brattere bakker enn den vi var nødt til å løpe på. Da vi etter en stund hadde kommet over sjokket med løypen, ble vi vist rundt i Jefferson city. Til tross for at byen er hovedstaden i Missouri, har den bare rundt 43 000 innbyggere. Likevel var den sammenlignet med Concordia, med sine 2000 innbyggere, en storby for oss. Det store midtpunktet i byen er state capitol, som er en stor, majestetisk bygning. Denne var opplyst på kveldstid, så jeg fikk tatt noen bilder da vi kjørte rundt den. Ellers var det vanskelig å ta gode bilder på grunn av mørket. Noen av dere husker kanskje også at vi har nevnt Jefferson City i et tidligere blogginnlegg. Det var nemlig her Ada besøkte fengselet som hun skrev om på bloggen for et par uker siden.

Da vi møtte opp på løpet lørdag morgen, fikk jeg meg en overraskelse. På forhånd forventet jeg at løpet skulle ligne dem vi har deltatt på tidligere, men der tok jeg feil. Da vi kom frem var det tilskuere og løpere over alt. Folk hadde utstyrt seg med plakater, bjeller og andre ting for å støtte sine løpere. Biler og skolebusser var til og med malt med navn til utøvere som skulle konkurrere. Det var først da jeg sto midt oppi alt dette, jeg forsto hvor stort og viktig det egentlig er. Bare det å ha kommet så langt i utgangspunktet, og å få muligheten til å delta, føles nå som en ære.

Heldigvis hadde vi også med oss egne fans fra skolen. Så og si alle de norske hadde skrevet seg opp på turen, til tross for at det betydde at de var nødt til å reise kl. 6 en lørdags morgen. Mange av de andre løperne på laget vårt var også tilstede for å heie. Dette var noe jeg personlig satt utrolig stor pris på. Jeg tror ikke alle selv forstår hvor mye det betyr å ha noen der under løpet, som roper og heier på deg. Med dem tilstede føler jeg virkelig jeg må presse det lille ekstra. Omtrent over alt i løypen var det folk fra skolen som heiet meg frem. Når jeg passerte dem fikk jeg tankene over på noe annet enn den tunge løypen og hvor langt det var igjen. Det kom også godt med at våre tilskuere skrek og ropte høyere enn alle andre. All ære til dem for det. Uten dem hadde ikke opplevelsen vært halvparten så stor.

Til tross for upåklagelig heiing, gikk det ikke helt slik jeg håpet når det gjaldt løpingen. Tiden min var langt unna PR og flere av dem jeg normalt slår var foran meg. Likevel ser jeg på state som en positiv opplevelse som jeg helt klart kommer til å ta med meg for resten av livet.

Klemmer fra Ada og Eirin

Vår søte trener fikk dette kortet med ballongen levert til oss i timen på fredag.

Var litt vel sliten etter å ha kommet i mål.

Likes

Comments

Hei dette er Synne og nå var det min tur til å oppdatere dere litt om livet her borte. Når jeg reise hit kjente jeg én person og det var Ada. Vi har vært venner så lenge jeg kan huske. Jeg kjente ikke Eirin før vi dro, men har blitt veldig godt kjent med henne og mange andre på denne tiden!

Jeg gikk på Langhaugen på vg1 og har alltid hatt en drøm om å dra på utveksling. Jeg visste ikke om dette opplegget før rundt november i fjor, og det var Ada som fortalte meg det. Vi kom begge med og jeg gledet meg veldig. Tiden har gått så utrolig fort og nå er vi allerede i uke 12. Vi har fått opplevd så utrolig mye allerede og vi har mye igjen å glede oss til. Jeg og Eirin har vært så heldige å ha fått være med Ada sin familie til New York som var en opplevelse for livet.

Hjemme drev jeg med fotball og har en plan om å gjøre det her og. Soccer for jenter er på våren og derfor måtte jeg finne noe annet å gjøre før det. Jeg prøvde først volleyball men der hadde de så mange gode og de trengte ikke mange nye som bare skulle være der ett år. Derfor prøvde vi oss på cross country og jeg var egentlig ganske skeptisk i starten. Jeg har pleid å jogge litt hjemme utenfor fotballen, men aldri gått på det som en sport. Jeg må si at det har vært en opplevelse jeg ikke ville ha vært for uten. Trenerne våre har vært så utrolig snille og motiverende og ikke minst alle de andre på laget og. Etter første uken med trening trodde jeg aldri at jeg skulle komme meg gjennom det, men nå er vi faktisk kommet til veis ende. I dag hadde nesten alle sitt siste løp og vi løp «district». Vårt jentelag kom som nummer 3 av 16 som jeg er veldig solt av. Bare lag 1 og 2 kommer videre til «state» der de beste konkurrerer, men heldigvis kunne de 15 beste også kvalifisere seg individuelt. Både Eirin, Lea og Henriette kom på topp 15 og jeg er veldig stolte av dem. Tenk at de neste lørdag skal konkurrere mot de beste i staten. Etter å ha vært med på 8 løp blir det veldig kjekt å stå å heie på andre, for en gangs skyld😊

Jeg trives altså veldig godt her borte! Det var veldig lett å bli kjent med de andre siden vi alle var i samme båt. Det har ikke vært like lett å bli kjent med alle amerikanerne siden de har sine venner og gjenger, men det er nå sånn. Det er veldig deilig at vi bor på skolen for da er det så korte avstander. Ikke bare til skolen men også treningen er rett utenfor døren. Jeg synes det går veldig bra på skolen her borte. Jeg har kjemi, fysikk og r1-matte. Fagene er kanskje litt lettere her borte, men det er nok matten jeg jobber mest med. Siden de fleste hadde gode nok karakterer til den første terminen kom vi av «study hours» som er 1,5 time hver kveld vi må gjøre lekser. Nå er vi litt mer fri og kan gjøre lekser når vi vil.

Jeg skal ikke reise hjem til julen som flertallet av de norske skal. Når min pappa var på utveksling bodde han hos en familie i Idaho og de er jeg så heldige å få besøke. For 2 år siden var min og Ada sin familie i USA sammen og da fikk jeg møte de. De heter Barbara og David og er veldig snille og gavmilde. Jeg har faktisk fått to pakker av dem mens jeg har vært her. Jeg gleder meg veldig til å feire en amerikansk jul og tenker at jeg må benytte sjansen mens jeg har den. I Boise, Idaho er det også mer fjell enn her så kanskje vi til og med får stått på ski. Her i Concordia er det så flatt som man får det nesten. Eirin skal også være med til den familien i julen så det blir veldig kjekt <3

Jeg har fått den store æren av å fortelle hvor vi skal feire thanksgiving! Nemlig …. Hawaii! Det er faktisk helt surrealistisk og en drøm jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Det er meg, Ada og Eirin som reiser sammen. Det var en stor tilfeldighet at det ble dit for vi skulle egentlig til California først, men så fant ikke Pastor Mehl (jobber på skolen) noen familie til oss der. En gang når vi satt i bilen med konen hans, fortalte hun oss at de hadde en datter på Hawaii som gjerne ville ha besøk. Da måtte vi bare benytte sjansen! Det blir egentlig som en høstferie for oss og ferien er fra 15.november til 26.november. Tidlig onsdags morgen går flyet til Maui, Hawaii og vi gleder oss veldig. Nå har vi kjøpt flybilletter selv både til thankgsgiving og jul vi føler oss ganske voksne. I alle fall siden vi er blitt så reisevante og skal ta mange fly alene.

Jeg vil oppsummere med å si igjen gratulerer til Eirin, Lea og Henriette som skal til «state» neste uke. Mottoet til treneren vår har hele tiden vært «the faster you run the sooner your done.» Vår gode venn Mina liker å vinkle det på en litt annen måte: «jeg liker å holde meg i komfortsonen min, derfor driver ikke jeg med løping».

Hilsen Synne

Likes

Comments