Da er vi allerede ferdig med dag 4 her i Stillehavsparadiset, og vi nærmer oss halvveis i denne drømmeferien.

De foregående dagene har gått med til å nyte solfylte dager på stranden, hvor vi flittig jobber med brunfargen. Med temperaturer på mellom 25 og 30 grader, og en stekende sol, har vi virkelig ingenting å klage på.

Vi har vært utrolig heldige med beliggenhet av leiligheten vi bor i, med gangavstand til det aller meste. Bare et par minutter unna har vi strender liggende på rekke og rad. For litt variasjon bytter vi gjerne strand flere ganger daglig. Strendene er omgitt av krystallklart vann, og mellom dem er det masse korallrev. Både gårsdagen og dagen i dag brukte vi på å utforske korallrevene. Vi leste oss opp på undervannslivet, og leide oss snorkelutstyr, for å så legge på svøm. Etter bare et par minutter fikk vi øye på vår første havskilpadde! Med et skall med en diameter på rundt en meter, svømte den rolig og majestetisk videre, uten å ense mye til oss entusiastiske og interesserte nordmenn. Begeistret og overlykkelig over å ha sett vår første skilpadde, fortsatte vi jakten på flere. Vi hadde heldigvis lykken med oss, og fikk sett hele 7 fantastiske havskilpadder. De brydde seg lite om oss, og vi kunne svømme så nære vi bare ville. Dessverre fikk vi ikke tatt noen bilder da vi var under vann. Heldigvis ble vi kjent med en mann fra Canada, som fikk fanget øyeblikket. Han lovet å sende bildene med det samme han kommer hjem igjen, så det er bare å vente i spenning på det.

Utenom dette har vi endelig, etter flere måneder, fått tilgang på et ordentlig kjøkken. Dette har ført til at vi har laget flere av måltidene våre hjemme. Kveldene her nede har gått med på å lage mat og spasere, blant kjæresteparene, på stranden under de vakre solnedgangene.

Så langt har vi vært mye på egenhånd fordi vertene våre jobber 12-timers nattskift. Dette har ført til at de sover mens vi er våken og visa versa. I natt er en av de siste nettene de skal jobbe, så fremover har de lovet å ta oss med rundt på øyen for å utforske. Dette er noe vi ser veldig frem til, og håper på flere minnerike opplevelser.

Mange klemme fra Eirin, Ada (og Synne) fra dette eksotiske paradiset <3

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Herregud. Vi er ankommet Hawaii. Dere har ingen aning på hvor sinnsykt surrealistisk dette er.

Vi sto opp i natt, og ble hentet kl 02.45 av en smørblid amerikansk dame som kjørte oss til flyplassen. Siden den tid har det gått slag i slag. Etter en helt knirkefri reise med stopp i Dallas, Texas, landet vi på flyplassen i Maui. Da vi gikk ut av flyet slo varmen mot oss, og vi så palmer og "hula-hula-mennesker" i alle retninger. Det var akkurat som på film! Våre søte verter hadde med seg hawaii-kranser med ekte blomster som vi fikk rundt halsen!

Nå i ettermiddag har vi spist pizza og gått litt rundt i området. Maui er helt fantastisk, med de vakreste strendene du kan tenke deg. Atmosfæren på øyen er veldig avslappet, man skulle ikke tro det finnes en verden utenfor øyen. Vi er liksom på et helt øde sted, hvor det ikke finnes bekymringer! Hawaii altså. Lite visste vi om at søknaden til et utvekslingsår i Missouri skulle føre oss til ferie alene på en vakker øy, langt ute i Stillehavet... Vi er så heldige. Så fryktelig heldige.

Klokken nærmer seg 19, og vi er stuptrøtte, men det er for tidlig å legge seg enda. Tidsforskjellen her er 11 timer fra Norge, som er nesten et halvt døgn! Det sier litt om hvor i verden vi befinner oss.

Nyt bildene av de vakre omgivelsene og vakre menneskene.

Mange varme og solfyllte klemmer fra Ada (og Eirin+Synne!)

Likes

Comments

Heisann!

Det er meg, Ada, som tar en kort tur innom bloggen. Klokken begynner å nærme seg 12 på kvelden, og det er bare tre timer til meg, Eirin og Synne blir hentet utenfor og kjørt til flyplassen! Turen går til Hawaii, og man kan si at vi er rimelig spente på hva som venter oss. Flyturen er lang, litt over 10 timer, og tidsforskjellen er 12 timer fra Norge! Jeg tror aldri jeg har vært så langt vekke hjemmefra før, men det skal bli skikkelig kjekt å reise til et så kult sted som Hawaii. I hele ettermiddag har vi pakket, ryddet og vasket rommet, vasket klær, spist, dusjet og vært på trening, i tillegg til at vi har fått unnagjort siste delen av skolearbeidet før ferien. Ferien begynner i morgen og varer til neste søndag, så den varer i nærmere to uker. Jeg kjente i dag at det virkelig skal bli deilig med fri, for nå har vi gått på skolen i over tre måneder i strekk, uten ferie!

På Maui, Hawaii blir vi forhåpentligvis møtt av en hyggelig jente på 28 år som skal være verten vår. Hun har faktisk gått på samme high school som vi går på nå, og faren hennes er pastor på skolen. Ut i fra det hun har kommunisert til oss via mail, skal vi få et helt supert opphold. Jeg tror vi skal få surfet, badet, gått i fjellene og late oss på kafeer og restauranter. Det skal bli helt herlig, men ganske spesielt å reise på en sånn ferie uten foreldre, for det er jo det vi er vant til. Nå må vi finne ut av alt selv og betale for alt selv (... hehe). Menmen, vi har jo vært flinke og selvstendige i mange måneder nå, så det skal nok gå greit.

Nå er det snart på tide å få seg noen få timer på øret før alarmen ringer kl. 02.15. Vi har nettopp gått en ”hade-runde” her på jentedormen, og klemt hverandre før alle spres til ulike deler av USA og verden. Det blir veldig rart å være vekke fra alle sammen i to uker, for vi har bodd oppå hverandre i 100 dager nå. Men som sagt skal det bli deilig med et avbrekk fra hverdagen her i Concordia.

Da har jeg egentlig ikke så veldig mye mer å melde. Jeg kan jo avslutte med en væroppdatering. Her i Concordia er det vakker høst, med lite regn, og temperaturen ligger stabilt på 10+ grader. På Maui har vi sett at det er nærmere 30 grader og en luftfuktighet på 80%! Vi har derfor pakket alt av sommerklær og bikinier! Stor kontrast til min kjære roomie Eline, som har kofferten full av ull og fleece. Hun skal til Alaska! Det blir så kjekt å høre om hvordan alle har hatt, det der de har vært, når vi møtes igjen. Kanskje vi kan oppdatere dere på utfluktene til alle verdens hjørner også!

God natt-hilsen fra Ada!

Likes

Comments

Hei, dette er Erling. Og eg har fått i oppgave å skriva eit innlegg til bloggen til Eirin og Ada. Når dei først spurte om eg ville skriva eit innlegg til denna bloggen eg har høyrt så mykje om, vart eg særs gla. Dette måtte jo bety at dei hadde trua på at eg óg kunne skriva eit brukande innlegg. Eg sa nei, men etter litt overtaling sa eg ja, for å så gløyma at eg skulle skriva det. Så no sitt eg her på søndag å skriv eit innlegg ingen i Norge kjem til å lesa før mandag. Garantert.

Som sagt så heite eg Erling. Eg bur i Øystese, nærmere sagt Soldal. Soldal er verdas finaste plass noken gong oppdaga, med fleire fantastiske attraksjoner, ihvertfall ein. Soldal er ein kort kjøretur rett opp frå Øystese, men på denna turen får du sett ein dal så vakker at du skulle tru at du drøymde. Soldals største attraksjon er “Skårsvatnet” eller “gullfiskdammen”, kor det symjer gullfiskar fritt saman med aure, ål (som ingen har sett, men etter soga skal finnast der), stingsill, blodigler og bendelorm. “Skårsvatnet” er soldals eige basseng, og er ein høgt verdsett badeplass også av folk nede i bygde, som kjeme for å bada der fordi det blir så varmt om sumaren. Soldal har og ein samling av dei hyggleigase folkene på jord. Men nok om da.

Eg gjekk vg1 i Øystese og fekk veta om utvekslingsprogrammet allereie før eg byrja der. Eg tykkja det høyrdes kjekt ut, men hadde ingen planar om å dra. Eg søkte kun i tillfelle eg kom til å ombestemma meg. Då me var på infomøte på skulen for dei som skulle dra, hadde eg bestemt meg for ikkje å dra, men etter å ha høyrt på dei som var her i fjor, kunne eg ikkje la vera å dra. Så no sitt eg i USA, og angrar ikkje eit sekund på at eg dro.

Eg rekne med at dei så lese detta innlegget har lest dei andre inleggene også. Eg skal prøva å ikkje gjennta dei, og unnskyld viss eg gjer det.

Når me reiste så kjendte eg ganske mange. Av gutane kjendte eg David og Eivind, og av jentene så kjendte eg alle frå Øystese. Likevel var det særs spennande å møta alle dei eg ikkje kjendte ennå.

Flytruen frå Bergen til Amsterdam var grei. Flyturen frå Amsterdam til Minneapolis var verre. Eg trur eg aldri har vore med på noko så keisamt (bokmål: kjedelig). Eg var rastlaus og det tok aldri slutt. Det er heilt fasinerande kor lang tid ein kan sitta på det same flyet, i den same stolen og vera keisam. Og når me var framme i Minneapolis var det bar å komma seg på flyet til Kansas city før ein såvna, men tilslutt var me framme på skulen; tidlig norsk tid, seint lokal tid. På guttedormen blei me møtt av ein morsk mann med langt skjegg, som kalte seg for Mr. B. Han viste seg i ettertid til å vera ein kjernekar.

Sidan har det gått i skule og fotball, eller “soccer” som dei kallar det for her borte. Eg var skeptisk på om eg skulle spela sidan eg ikkje spelte det heime i Norge (og nei eg var ikkje eit tilfelle av “eg blei skada så proffkariera gjekk i vasken”, eg var eit tilfelle av “no vart da seriøst her”). Eg blei med på treningane sidan eg synast at fotball er kjekt og nesten alle dei andre norske gutane også var med. Trenarane var veldig hyggelege. Hovudtrenaren heiter “coach Smichdt” og er også læraren min i kjemi og fysikk. Han er den “chillaste” læraren eg noken gong har møtt. Han undervisar effektivt i 30 min for å ta pause resten av timen. Og er han i godt lage, vill han finna eit morosamt YouTube klipp og le seg skakk i hel. Assistenttrenarane er “coach T”/ den snille, “coach Willi” den unge, som får oss klare før kamp og “gamle Coach” ein av bibeloversettarane på skulen. Han kan ikkje noke om fotball, men er særs hyggelig. Eg fortsatte eigentleg berre fordi coach lot meg starta kampane, og då kunne eg jo ikkje slutta. Laget gjorde det særs bra og me hadde vonne 17 og tapt 5 kampar. Det var heit til me kom til “distict”. Me tapte finalen der 1-0 med eit tullemål. Hadde vunne finalen, hadde me våre vidare til “state”, samme som i cross country. Det var óg litt ekstra bale å tapa district i år, sidan i fjor vant lage state, noke som Kurth (vår norske kontaktlærar) var særs flink å påpeika.

Eg tipper det eg skriv no er sagt i alle blogginlegga til no, så eg skal ta det kjapt igjennom. Maten varierar mellom usunn og usunn, og etane og ikkje etane. Dusjane har sprukket og treff alt anna enn kroppen når du dusjar. Dei siste dagane har det ikkje vore varmtvaten i dusjen. Skulen er eit par hakk for kristen for min smak. Me står litt for mykje i kappellet som er tre dagar i veka. Skulen byrjar for tideleg. Læraren i R1 gjer for mykje lekser, men derimot gode karakterar. Norsklæraren (Kurth) gjer for mykje lekser, og dårlige karakterar. Så alt i alt har eg det kjempestas og kosar meg som Mr. B som kruser rundt quad på sin blå Honda shadow. (Samme motorsykkel som eg har, heima på Soldal. Verdas vakraste plass på jord).

Til alle norsklærar som lese detta; Unskjyld. Eg brukar vanlegvis ikkje fritida mi på blogginlegg.

Helsing Erling

Likes

Comments

Etter nesten tre måneder med løping og cross country, er sesongen nå over for godt. Det er både rart å trist å tenke på at den foregående uken og helgen var den siste uken med trening, og det siste cross country meetet jeg vil delta på.

Denne helgen ble det nemlig arrangert state mesterskap i Jefferson city. Kvalifiserte løpere fra hele staten var samlet for å løpe mot hverandre. Både Henriette, Leah og jeg kvalifiserte oss til dette forrige helg, og var derfor klar til å løpe lørdag morgen. Vårt løp startet allerede kl. 9, noe som førte til at det ble en tidlig morgen for vår del. Siden Concordia ligger rundt en og en halv time unna Jefferson city, valgte vi å reise inn til byen på fredag sammen med treneren vår. Etter litt frem og tilbake, endte vi opp med å sove hos foreldrene til rektoren på skolen vår. De var utrolig gjestfrie og tok oss i mot med åpne armer.

Vi forlot campus like etter skolen fredag ettermiddag. Kvelden ble brukt på å gå gjennom løypen før meetet, før vi gikk ut for å spise sammen med paret vi bodde hos. På forhånd hadde vi fått beskjed om at vi skulle løpe på en golfbane, noe vi syntes hørtes greit ut. Golfbanene vi har løpt på tidligere har vært relativt flate og fine løyper, men en ting kan jeg si dere, golfbanen i Jefferson city, den er ikke flat. Aldri før har jeg sett en golfbane med flere eller brattere bakker enn den vi var nødt til å løpe på. Da vi etter en stund hadde kommet over sjokket med løypen, ble vi vist rundt i Jefferson city. Til tross for at byen er hovedstaden i Missouri, har den bare rundt 43 000 innbyggere. Likevel var den sammenlignet med Concordia, med sine 2000 innbyggere, en storby for oss. Det store midtpunktet i byen er state capitol, som er en stor, majestetisk bygning. Denne var opplyst på kveldstid, så jeg fikk tatt noen bilder da vi kjørte rundt den. Ellers var det vanskelig å ta gode bilder på grunn av mørket. Noen av dere husker kanskje også at vi har nevnt Jefferson City i et tidligere blogginnlegg. Det var nemlig her Ada besøkte fengselet som hun skrev om på bloggen for et par uker siden.

Da vi møtte opp på løpet lørdag morgen, fikk jeg meg en overraskelse. På forhånd forventet jeg at løpet skulle ligne dem vi har deltatt på tidligere, men der tok jeg feil. Da vi kom frem var det tilskuere og løpere over alt. Folk hadde utstyrt seg med plakater, bjeller og andre ting for å støtte sine løpere. Biler og skolebusser var til og med malt med navn til utøvere som skulle konkurrere. Det var først da jeg sto midt oppi alt dette, jeg forsto hvor stort og viktig det egentlig er. Bare det å ha kommet så langt i utgangspunktet, og å få muligheten til å delta, føles nå som en ære.

Heldigvis hadde vi også med oss egne fans fra skolen. Så og si alle de norske hadde skrevet seg opp på turen, til tross for at det betydde at de var nødt til å reise kl. 6 en lørdags morgen. Mange av de andre løperne på laget vårt var også tilstede for å heie. Dette var noe jeg personlig satt utrolig stor pris på. Jeg tror ikke alle selv forstår hvor mye det betyr å ha noen der under løpet, som roper og heier på deg. Med dem tilstede føler jeg virkelig jeg må presse det lille ekstra. Omtrent over alt i løypen var det folk fra skolen som heiet meg frem. Når jeg passerte dem fikk jeg tankene over på noe annet enn den tunge løypen og hvor langt det var igjen. Det kom også godt med at våre tilskuere skrek og ropte høyere enn alle andre. All ære til dem for det. Uten dem hadde ikke opplevelsen vært halvparten så stor.

Til tross for upåklagelig heiing, gikk det ikke helt slik jeg håpet når det gjaldt løpingen. Tiden min var langt unna PR og flere av dem jeg normalt slår var foran meg. Likevel ser jeg på state som en positiv opplevelse som jeg helt klart kommer til å ta med meg for resten av livet.

Klemmer fra Ada og Eirin

Vår søte trener fikk dette kortet med ballongen levert til oss i timen på fredag.

Var litt vel sliten etter å ha kommet i mål.

Likes

Comments

Hei dette er Synne og nå var det min tur til å oppdatere dere litt om livet her borte. Når jeg reise hit kjente jeg én person og det var Ada. Vi har vært venner så lenge jeg kan huske. Jeg kjente ikke Eirin før vi dro, men har blitt veldig godt kjent med henne og mange andre på denne tiden!

Jeg gikk på Langhaugen på vg1 og har alltid hatt en drøm om å dra på utveksling. Jeg visste ikke om dette opplegget før rundt november i fjor, og det var Ada som fortalte meg det. Vi kom begge med og jeg gledet meg veldig. Tiden har gått så utrolig fort og nå er vi allerede i uke 12. Vi har fått opplevd så utrolig mye allerede og vi har mye igjen å glede oss til. Jeg og Eirin har vært så heldige å ha fått være med Ada sin familie til New York som var en opplevelse for livet.

Hjemme drev jeg med fotball og har en plan om å gjøre det her og. Soccer for jenter er på våren og derfor måtte jeg finne noe annet å gjøre før det. Jeg prøvde først volleyball men der hadde de så mange gode og de trengte ikke mange nye som bare skulle være der ett år. Derfor prøvde vi oss på cross country og jeg var egentlig ganske skeptisk i starten. Jeg har pleid å jogge litt hjemme utenfor fotballen, men aldri gått på det som en sport. Jeg må si at det har vært en opplevelse jeg ikke ville ha vært for uten. Trenerne våre har vært så utrolig snille og motiverende og ikke minst alle de andre på laget og. Etter første uken med trening trodde jeg aldri at jeg skulle komme meg gjennom det, men nå er vi faktisk kommet til veis ende. I dag hadde nesten alle sitt siste løp og vi løp «district». Vårt jentelag kom som nummer 3 av 16 som jeg er veldig solt av. Bare lag 1 og 2 kommer videre til «state» der de beste konkurrerer, men heldigvis kunne de 15 beste også kvalifisere seg individuelt. Både Eirin, Lea og Henriette kom på topp 15 og jeg er veldig stolte av dem. Tenk at de neste lørdag skal konkurrere mot de beste i staten. Etter å ha vært med på 8 løp blir det veldig kjekt å stå å heie på andre, for en gangs skyld😊

Jeg trives altså veldig godt her borte! Det var veldig lett å bli kjent med de andre siden vi alle var i samme båt. Det har ikke vært like lett å bli kjent med alle amerikanerne siden de har sine venner og gjenger, men det er nå sånn. Det er veldig deilig at vi bor på skolen for da er det så korte avstander. Ikke bare til skolen men også treningen er rett utenfor døren. Jeg synes det går veldig bra på skolen her borte. Jeg har kjemi, fysikk og r1-matte. Fagene er kanskje litt lettere her borte, men det er nok matten jeg jobber mest med. Siden de fleste hadde gode nok karakterer til den første terminen kom vi av «study hours» som er 1,5 time hver kveld vi må gjøre lekser. Nå er vi litt mer fri og kan gjøre lekser når vi vil.

Jeg skal ikke reise hjem til julen som flertallet av de norske skal. Når min pappa var på utveksling bodde han hos en familie i Idaho og de er jeg så heldige å få besøke. For 2 år siden var min og Ada sin familie i USA sammen og da fikk jeg møte de. De heter Barbara og David og er veldig snille og gavmilde. Jeg har faktisk fått to pakker av dem mens jeg har vært her. Jeg gleder meg veldig til å feire en amerikansk jul og tenker at jeg må benytte sjansen mens jeg har den. I Boise, Idaho er det også mer fjell enn her så kanskje vi til og med får stått på ski. Her i Concordia er det så flatt som man får det nesten. Eirin skal også være med til den familien i julen så det blir veldig kjekt <3

Jeg har fått den store æren av å fortelle hvor vi skal feire thanksgiving! Nemlig …. Hawaii! Det er faktisk helt surrealistisk og en drøm jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Det er meg, Ada og Eirin som reiser sammen. Det var en stor tilfeldighet at det ble dit for vi skulle egentlig til California først, men så fant ikke Pastor Mehl (jobber på skolen) noen familie til oss der. En gang når vi satt i bilen med konen hans, fortalte hun oss at de hadde en datter på Hawaii som gjerne ville ha besøk. Da måtte vi bare benytte sjansen! Det blir egentlig som en høstferie for oss og ferien er fra 15.november til 26.november. Tidlig onsdags morgen går flyet til Maui, Hawaii og vi gleder oss veldig. Nå har vi kjøpt flybilletter selv både til thankgsgiving og jul vi føler oss ganske voksne. I alle fall siden vi er blitt så reisevante og skal ta mange fly alene.

Jeg vil oppsummere med å si igjen gratulerer til Eirin, Lea og Henriette som skal til «state» neste uke. Mottoet til treneren vår har hele tiden vært «the faster you run the sooner your done.» Vår gode venn Mina liker å vinkle det på en litt annen måte: «jeg liker å holde meg i komfortsonen min, derfor driver ikke jeg med løping».

Hilsen Synne

Likes

Comments


Heisann alle sammen der ute i den store verden, fra Ada denne gangen!

Nå er det mandags kveld her hos oss i Concordia, og study hours er over, noe som vil si at vi selv velger hva de resterende timene denne kvelden skal brukes på. Vi har prøve i matte i morgen (R1) og Eirin har prøve i fysikk, så det er det vi til nå har øvd på. Vi har også vært på trening i dag. På cross countryen løper vi som aldri før, og det er lagt opp til at vi skal være i toppform nå, siden ”district” og ”state” nærmer seg. Både jeg og Eirin er kvalifisert til district-løpet, men vi må være blant topp 15 i vårt distrikt for å kvalifisere oss til ”state”, så vi får se hvordan det går. Det vi i alle fall kan konstatere er at vi aldri noen sinne har vært i bedre form enn det vi er i nå. Vi har 6 løpeøkter hver uke, og ofte er det lengre distanser. Vi trener også styrke hver eneste dag, så musklene er stadig i bruk (og forhåpentligvis blir de større dag for dag). Det blir spennende å se hvor lenge vi klarer å opprettholde formen, for sesongen er snart over, og da skal selvdisiplinen satt på prøve hvis vi skal ha som mål å holde oppe treningsmengden.

Noen lurer kanskje på hva som skjer etter cross country-sesongen er over, og vi er neimen ikke helt sikre selv. Vi har begge lyst til å prøve oss på basketball, men siden det bare er begrensede plasser på laget, og vi bare er her for ett år, skal det bli spennende å se om vi klarer å kapre en plass hver. Det hadde i alle fall vært skikkelig gøy å få være med på en ekte lagsport, og få føle på den virkelige amerikanske high school-opplevelsen. Før de tider gjenstår det som sagt to løp, hvor det ene kan føre til deltagelse i ”state”. Det skal bli spennende å se om vi kan måle oss med de beste i ”distriktet” vårt!

Skolen går absolutt sin vante gang, og jeg tenkte å fortelle litt om opplegget vi har her. Som jeg har nevnt en gang før, så har vi alle fagene hver dag, noe som resulterer i samme timeplan hver dag. Timene her varer bare i 45 minutter hver, så de er i gang så fort som mulig, uten så mye dill-dall før og etter. Selv om vi er ”juniors”, og går i 11. klasse, har vi fag sammen med mange som er både eldre og yngre enn oss. I matteklassen til eksempel, er det elever fra tre ulike klassetrinn, men alle er på samme nivå. Man velger altså fag ut i fra nivå og interesse isteden for at fagene er basert på hvilket trinn du tilhører. Når det kommer til programfag har vi valgt litt forskjellig. Eirin har valgt fysikk, kjemi, R1 og engelsk, mens jeg har valgt en litt mer uvanlig kombinasjon; økonomi, engelsk, R1 og biologi. Jeg ville egentlig ha sosiologi, og ikke biologi, men det passet ikke inn i timeplanen min. Det vil si at jeg står foran et valg til neste år, om jeg enten ønsker å gå videre med biologi og matte (realfag) eller sosiologi og engelsk (samfunnsfag), som er totalt ulike veier å gå. Jeg er uansett fornøyd med planen jeg har nå, og alle fagene går ganske så greit for både meg og Eirin. Vi har veldig ofte prøver, ca. annenhver uke i hvert fag, men de er ikke alltid så store til gjengjeld.

Til neste år blir timeplanen vår litt annerledes enn alle andre i tredjeklasse, for vi slipper nemlig KRLE, eller religionsundervisning. Det skal dog sies at vi får mer enn overdose av religion her. Vi har religion tre ganger i uken, som alle hjemme skal ha i 3. klasse, men undervisningsopplegget er ganske annerledes. Læreren vår er utdannet pastor, og han er en svært konservativ mann med mange spesielle meninger. Han tror ikke på evolusjonen, men på skapelsen, noe som i og for seg er naturlig siden han er kristen, men det er totalen av hele virkelighetsbildet hans som er noe spesielt. Han mener blant annet at han synder til Gud, fordi han bekymrer seg for ungene sine. Han mener at bekymringene tyder på at han ikke har full tillit til Gud, og dette skammer han seg over. Når han underviser i klassen blir det lite konkret, for han snakker ut i fra sine egne overbevisninger, og prøver i bunn og grunn å omvende oss. I undervisningen bruker han Bibelen stadig, og går ut i fra at vi har oversikt over den. Det har vi absolutt ikke, for vi sitter 25 norske, helt blanke, når han stiller spørsmål fra et tilfeldig kapittel i den enorme boken. Jeg tror ikke jeg er den eneste som knapt har åpnet en Bibel før Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har følt meg så lite kristen som jeg gjør her borte. Hvis det er dette som er kristendom, er jeg langt i fra kristen. Meningene til pastoren er han dessverre ikke alene om, men de speiler faktisk samfunnet. Eldre, men også unge som vokser opp i byen, er blant annet i mot homofili og abort, og jeg tror ikke de forstår helt hvor vanlig dette er for oss fra Norge (og resten av verden). I byen er det utrolig få mørkhudede, og de eneste med mørkere hudtone er de internasjonale på skolen vår. Det er ikke mer enn 30 år siden ”fargede” ikke kunne gå ute på natten i byen, men var tvunget til å forlate byen før midnatt. Jeg håper at ting er annerledes nå, men vi hører stadig om konservative sjeler som har vanskelig for å godta at mørkhudede deltar i kirken etc. Jeg vil konkludere med at mange som bor her er trangsynte, og lever med skylapper, uten å helt innse hvilken utvikling som har skjedd i verden de siste 50 årene. Det kan gjelde ulike familiekombinasjoner, ekteskap mellom ulike ”raser” (grusomt ord) og likekjønnede, transseksualitet, bytte av kjønn, adopsjon osv.

Det høres kanskje ut som vi har komme til et grusomt sted, men tvert i mot. Siden skolen er internasjonal, er de fleste lærerne over gjennomsnittet imøtekommende og hyggelige. De står på pinne døgnet rundt for at vi skal ha det bra! Lærerne inviterer oss hjem på middag, kjører oss på butikken, er trenerne våre på sportene vi driver på med og kommer innom på dormen for å se at vi har det bra og baker kake til elevene. Jeg kan med hånden på hjertet si at lærerne og foreldrene rundt denne skolen er noen av de mest åpne og varmeste folkene jeg har møtt. Mange av lærerne er ikke så kristne at det preger alle valg de foretar seg i hverdagen, men det preger derimot de grunnleggende verdiene de har, noe som i bunn og grunn er en bra ting. Jeg ser derfor mange fordeler med kristendommen, for det fører til et trygt miljø hvor man kan stole på at det alltid vil være noen der, uansett hva det måtte gjelde.

Vi har virkelig fått oppleve et sterkt foreldreteam rundt skolen. De stiller opp på alt av dugnad, hvor noen lager mat mens andre bygger tribuner rundt fotballbanen. Hver helg når vi er på cross country-løp har mødrene til de på laget bakt ”pizza bread”, kuttet opp frukt, bakt cookies og muffins, og kjøpt inn energibarer og sjokomelk til hele laget. Treneren stiller opp med hjemmelaget bakverk og har med is på trening. Jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne denne varmen med, men kan trygt si at jeg aldri har vært borti lignende. Vi i Norge kan i alle fall lære at det ikke alltid skal så mye til for å gjøre store forskjeller.

Det ble et langt innlegg om mye forskjellig, men kan vel konkludere med at det ble en slags statusoppdatering på livet her borte nå. Vi er over halvveis til jul nå, og det er en helt SYK tanke! Jeg skal hjem, noe jeg gleder meg masse til, selv om livet her borte ikke er så aller verst :)

Tusen mill klemmer fra Eirin og Ada


<3

Likes

Comments

Mitt namn er Eline, akkurat no går eg på skule i USA. Eg trivst grådig godt, og skulen har stått til alle forventningane eg hadde då eg for heimafrå. Eg bur eigentlig i Norheimsund, Ca ein time frå Bergen. Eg gjekk fyste året mitt på Øystese Gymnas, der eg dreiv med toppidrett volleyball. Eg spelar og volleyball her i USA. Utanom skulen i Noreg jobbar eg på Nille Norheimsund og eg likar og å vera med venane mine.

Heilt si eg byrja på ungdomsskulen og fekk veta at gymnaset hadde eit opplegg om å studera i USA har eg alltid hatt lyst til å prøva det. Eg var ganske usikker på om eg sko reisa eller ikkje i byrjinga, si bestevennen min ikkje kom inn. Etter å ha tenkt med meg sjølv litt kom eg til den konklusjonen om at ho kom til å vera her når eg kom heimatt, så eg tok turen.

Eg hadde eigentleg ikkje så veldig høge forventningar, for dei som var her i fjor sa det var dritkjedeleg og me kom til å sakna heima mykje. Dette har eg ikkje merka noko til, eg veit ikkje kva dei som var her i fjor gjorde, men eg har vertfall hatt det sinnsjukt kjekt her borte og har blitt positivt overraska på alle område utanom maten..

Som eg nemnte tidligare spelar eg og volleyball her borte. Eg var ganske stressa i byrjinga på grunn av at eg ikkje hadde spelt volleyball heile sommaren og opplegget her er heilt annleis. Det tok ikkje lange tida før me var komme inn i det, og då vart det mykje lettare. Trenaren her borte er heilt ny i år, og han seier heile tida ”dette er ikkje min måte å trene på” og så trenar han oss slik uansett? Eg skjønar meg ikkje heilt på han eigentleg. Me har vunne 4 av 22 kampar denne sesongen og me hadde den lengste taperekka på 5 år, dette seier kanskje litt om at trenaren ikkje er heilt god. Det verkar som om volleyballen ikkje er komme lenger enn 1980 med måten dei spelar på. Det er mange ting me gjer mykje lettare og smartare i Noreg. Men nok om volleyball!

Eg bur og ilag med Ada, som styrer denne bloggen. Det er kjempe kjekt å bu med ho, me går veldig godt over ens og har alltid mykje å prata om. Me prøver å ha annakvar til å gå ut med bosset og støvsuga golvet. Me er flinke å jobba med skuleabeidet og eg trur eigentleg det er litt magi på romme vårt for eg har aldri vå så flink på skulen som eg er no :P på ein skala frå ein til ti, er ho desidert ein tolv.

Det eg syntes er det beste med USA er at me bur så sentralt. Det tar oss 2 minutt å gå til klasserommet og 5 minutt å gå til butikken. Dette er ikkje eg vane med, som bur på bygda. Skulen går og veldig bra her borte og det er eg fornøgd med. Eg har og fått meg mange nye venar, både norske og internasjonale. Dette syntes eg er veldig morro. Det som kunne vore litt betre er dei arrangerte turane. No er det berre ein arrangert tur i månaden og då er det enten shopping, fornøyelsespark eller Walmart.

Som mange av dei andre norske skal eg og heim i jula. Dette mest på grunn av at eg trur det hadde blitt litt for lenge å venta heilt til mars for å sjå mammo og pappen att. Det som blir bra med å komma heim i jule blir å sjå familien min att, og eg har fått eit nytt tantebarn medan eg har vore her borte så eg gleder meg veldig til å få helsa på ho. Det blir sjølvsagt kjekt å sjå venane mine att, men nett no er det ikkje så veldig mykje eg saknar så eg tenker eigentleg ikkje så mykje på det. Det blir og digg å få i seg noko ekte middag i staden for den maten dei har her.

Heimlengselen min ligg på sånn 2 på ein skala frå ein til ti. Så eg er nok ikkje den som saknar heime mest.

Ja eg har altså funne meg ein type her borte. Han er heilt fantastisk og me har vore på kino og sett på forskjellege ting rundt om her i staten. Dette hadde eg aldri trudd kom til å skje og eg var eigentleg ganske imot å få meg type her borte. Så eg lure veldig på korleis dette blir når eg kjem heim att for godt. Haha, neidå tulla berre.

Likes

Comments

Som flere av dere nok har fått med dere har Ada, Synne og jeg tilbrakt helgen i New York med Ada sin familie. Erik, Adas far skulle til New York for et møte og så på det som en flott mulighet for å få møte Ada igjen, før hun skal hjem til jul. Synne og jeg var så heldige å bli invitert med, noe vi setter stor pris.

Vi forlot Saint Paul fredag før lunsj for å komme oss til flyplassen i Kansas city. Etter avtale med skolen skulle en av pastorene kjøre oss. Vi sto klare utenfor avtalt møtested, men ingen pastor dukket opp. Etter lang tid med venting gikk vi inn for å høre med lærerne om de visste noe. De mente han burde være på vei, og at vi bare skulle vente litt til. Da han fremdeles ikke dukket opp fant vi ut at vi var nødt å ringe ham, noe vi gjorde lurt i. Han var nemlig på vei til Kansas city for å plukke oss opp på flyplassen. Ettersom han hadde kommet et stykke på vei, og vi etter hvert begynte å få dårlig tid, var konen hans nødt til å kaste seg i bilen og kjøre oss istedenfor. Ikke akkurat en god start på reisen vår, men vi rakk heldigvis flyet og kom oss vel frem.

Da vi etter en kort flytur ankom New York fant vi oss en taxi utenfor som tok oss til leiligheten vi bodde i på Upper West Side, Manhattan. Flyet til Adas familie landet like etter vårt, men på en annen flyplass, så vi tre fant leiligheten og møtte verten på egenhånd. Da vi ut på kvelden snart var fulltallige, dro vi ut for å spise og få med oss noe av denne utrolige byen. Verken meg eller Synne har vært der før, så for oss var alt veldig nytt og spennende. Ada og familien derimot har vært der et par ganger tidligere, og viste oss velvillig rundt.

Første stopp var Times Square. Her ble vi møtt av lys, blinking og reklame fra alle kanter. Til tross for at klokken hadde tikket nærmere 11 på kvelden, var gaten fullt opplyst av alle de lysende skiltene. Jeg ble helt overveldet da jeg først så det. Endelig var jeg i byen jeg så lenge har drømt om å besøke. Det var ikke bare selve gaten som var med på det sterke inntrykket, men også folkene og atmosfæren. Gule taxier omga oss hvor enn vi vendte blikket, og mennesker fra alle verdens land befant seg rundt oss. Etter 7 uker i Concordia, med en befolkning på bare 2,500, var det virkelig en stor forandring å komme til NYC med sine 8 millioner. Etter bare et par timer i byen så vi alle slags mennesker, alt fra halvnakne kvinner til viktige forretningsmenn. Byen inneholder virkelig alle typer folk. Vi måtte selvfølgelig prøve å fange den fantastiske opplevelsen i bilder, noe som fort endte opp med å omtrent fylle opp kamerarullen. Da vi etter en god stund var ferdig med bildetaging bar det hjem igjen, hvor vi alle sammen sluknet fort.

På dag to var vi allerede ute av leiligheten før klokken var passert halv ni. For å få mest mulig ut av det relativt korte oppholdet vårt, bestemte vi oss for at det var viktig å komme tidlig i gang. Vi hadde på forhånd laget en liste med alt i vi ønsket og se og besøke mens vi var i byen. Vår flinke reiseleder Agnethe (Adas mor), hadde plottet alt inn på et kart og fikk på magisk vis manøvrert oss gjennom byen med stil. Kan ikke si vi sløste tid på omveier akkurat. Vi brukte dagen på å utforske den litt nyere delen av byen. Ettersom alle vi jentene er ganske store Gossip Girl fans, måtte vi selvfølgelig innom flere av de kjente innspillingsstedene. Viktige steder som Grand Central Terminal og The Palace Hotel var selvfølgelig plottet inn på vår to-do-list, og var blant stedene vi besøkte på vår første dag. Det var helt uvirkelig at vi fikk se og være på akkurat de samme stedene som viktige scener i serien har blitt spilt inn bare noe år tidligere.

Like ved Palace Hotel lå tilfeldigvis St. Patricks cathedral, som en stor kirke i NYC. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenk å besøke kirken, men ettersom vi blant annet har snakket om den på skolen, fant vi ut at vi like gjerne kunne ta turen innom. Det var svært fascinerende at en gammel kirke kunne ligger midt i New York omgitt av skyskrapere og høymoderne bygg.

For min del, var de virkelige høydepunktene denne dagen The Rockefeller Center eller Top of the Rock og Central Park. På toppen av den rundt 70 etasjers høye bygningen hadde vi utsikt utover hele New York. Det var først da vi sto her at jeg virkelig forsto hvor stor denne byen er. Den ene veien hadde vi utsikt mot Empire State Buliding og financial district, mens vi den andre veien hadde hele Central Park foran oss. I Central Park tok vi oss en liten spasertur inn til stedet der Chuck og Blair (Gossip girl) giftet seg. Jeg forstår godt at det er nødvendig med en park som denne i en by som New York. Atmosfæren i parken var en helt annen enn inni selve byen, og man kjente at man fikk et avbrekk fra alt det hektiske som foregikk utenfor. Vi var også innom delen av parken som er dedikert til John Lennon. Her var vi til og med vitne til et frieri, som heldigvis endte med et ja til stor glede for både frieren og alle tilskuerne. Kvelden endte vi med middag på en italiensk restaurant like i nærheten av Times Square. Her spiste vi sammen med en kollega av Erik og hans familie, noe som var veldig hyggelig.

Vi kommer til å blogge mer fra New York i løpet av uken, men ettersom vi fikk gjort så utrolig mye da vi var der, følte vi det beste ville være å dele turen i to.

Vi beklager så mye for at det ikke er vedlagt bilder til dette innlegget, men vi opplever for tiden litt tekniske problemer. Vi skal prøve å få det fikset så fort som mulig!

Mange klemmer fra Ada og Eirin

Likes

Comments