Skrevet i : Behandling

Hva skal jeg si etter hele ni måneders pause fra bloggen?

Flere hundre innlegg har blitt kuttet ned til rundt 60 innlegg jeg vil ta vare på slik som at jeg har valgt å forbedre sider ved meg selv som gjør at jeg kan leve opp til det optimale og normale (hva nå enn det er...).

For dere som ikke vet hvem jeg er, så heter jeg Eilén. Jeg bor for tiden i Oslo og studerer. Jeg blogger om psykisk helse og ønsker å bidra til en ufarliggjøring av psykiatri, psykisk helse og diagnoser.

Det har skjedd mye på veldig kort tid og livet oppleves som at alt er snudd om til en mer positiv retning for meg personlig. Fordi livet forandrer seg. Det er nettopp tittelen som er tildelt verdensdagen for psykisk helse dette året.

For i dag er det verdensdagen for psykisk helse, og akkurat i dag er det kanskje større rom for å eksponere psykisk helse i form av arrangementer, konserter og appeller. Åpenhet rundt psykisk helse er viktig for nettopp å ufarliggjøre temaet i seg selv, men med lite forståelse eller ingen, overlever som regel fordommene også. Ta vare på hverandre og vit at alle har en psykisk helse.

Alle skal mene noe om alt. Det er vel en ting jeg må finne meg i på lik linje med alle andre, men jeg kan selv velge hva jeg skal ta til meg. Man kan ikke kontrollere alt her i verden, men tenk om man kunne det og tenk hvor utrolig slitsomt det hadde vært?

Historiene endres i takt med tiden, erfaringer blir gjort og kunnskap blir tillært. Så, her er jeg! Det siste året har det vært mye usagt, gjennombrudd,  opplevelser jeg er glad jeg har hatt og erfaringer jeg vil ta med meg videre i en positiv retning. Vi er, som arrangørene av verdensdagen for psykisk helse sier, mer sårbare når livet er i endring, enten det gjelder livsfaser eller ytre omstendigheter.

Throwback fra interrail-turen i sommer - Budapest.

Som nevnt over så endres historiene i takt med tiden, men ikke bare det, bloggingen endres også i takt med at man blir bedre. Jeg har fortsatt mye å si, mye å fortelle og jeg har nå i år fått en behandler jeg skal ha i noen måneder som har gitt meg kunnskap og mer innsikt i mitt eget "bilde" enn de behandlerne jeg har hatt tidligere. Ting blir visualisert, ufarliggjort og er det fortsatt farlig, så gjør vi noe med det.

Det siste året har det skjedd mye, men det har gjort meg godt.
Det er endelig tid for endring. Det er endelig tid for at ting går min vei. Og det er helt greit.

I år 2015 startet jeg å blogge, og jeg hadde flere følgere over en ganske god tid den perioden jeg var aktiv. Jeg vil derfor også legge ved noen av de gamle innleggene jeg har beholdt som har blitt mest lest i 2015 fra blogg.no da jeg er tidligere blogger der. Jeg håper dere vil fortsette å følge meg!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Heisann, alle sammen! 

Jeg har hatt en ganske stor pause og det er mye som har skjedd dette året. Jeg vil starte igjen med blogginnlegg og jevnlige oppdateringer fra Nouw sin plattform. Håper dere vil følge meg i tiden framover! 

5415207207

Likes

Comments

Skrevet i : Smerte

Du var aldri den som brukte hersketeknikker
men du satt på møtene og så på, og gjorde ingenting for å stoppe det.

Du var aldri den som spredde de første ryktene
men du sa deg enig i de ved å tie, og du hang etter de som snakket nedsettende om meg 

Du var aldri den som gikk hardt inn på hver sammenkomst for å fryse meg ut av hele miljøet og få meg til å føle meg totalt verdiløs
men du ville ikke ta meg inn i varmen eller hjelpe meg med å løse konflikten jeg ikke en gang husker hvorfor oppsto en gang.  

Du var ikke den som snakket nedsettende om meg, som spredde blant annet vulgære sexrykter om meg
men du sto med de som gjorde det og holdt med de alle månedene det pågikk 

Du var aldri den som satt deg to stoler bortenfor meg
men heller den som satt deg på enden av bordet så du slapp å ta parti i noe

Du var aldri den som la ut om meg på sammenkomster jeg ikke hadde psykisk styrke til å møte opp på
men du sto i gjengen og lot kritikken hagle imens én utenforstående agerte og sa i fra til meg per telefon
og du var vel heller aldri den som stilte meg spørsmål om hvordan JEG hadde det?


Når det helt klart foregikk noe på åpen scene foran alle?
Når det var så mange mennesker som snakket om meg bak ryggen min? 
Mennesker du var venn med og klamret deg fast i? 

Men jeg skal si deg en ting, jeg.

For det var du som smilte bredt der du tok i mot en pris for å være en helt.
For å være den som stiller opp for mobbeofre, siden du har vært offer selv.

"Helt eller heltinne er en betegnelse på en særdeles beundringsverdig person som har utført en stordåd og som av den grunn har vunnet stor heder og ære, eller som i fare og motgang, fra en svakere posisjon fremviser mot og viljen til selvoppofrelse, det vil si heltemot, for et større gode. En hovedperson i diktverk eller film er betegnet som en helt." - Wikipedia


Og nå skal du enda få en anerkjennelse til for den flotte jobben du gjør. Den jobben jeg aldri under noen omstendigheter så du gjorde for meg. Det som var så tydelig. Det som fikk meg sykehusinnlagt i én måned på grunn av alvorlig depresjon og nærmest grensepsykose på grunn av så mye stress, over så mange måneder. Ikke du, men det. (Ref. privat journal og diagnostikk under sykehusinnleggelse.)

På den måten du agerte på i en så alvorlig situasjon hvor jeg ikke hadde noen, var du den som valgte å tie.
Du var den som signaliserte at dette var helt greit at skjedde. Den psykiske terroren. Latterliggjøringen. De vulgære sexryktene, som til og med mennesker på 13 år gikk rundt å fortalte meg hvem som hadde sagt innad. Utfrysningen. Mobbingen. Du SÅ DET SKJE, og du gjorde det helt KLART hvilken side du var på; deres, ikke min. Og jeg spurte aldri noen om å ta side, men du står som du er og tar imot anerkjennelse etter anerkjennelse for den "kjempe gode jobben du gjør." Bekjempelsen du står så sterkt for. 

Og forresten, jo. 
Noen ganger kom du faktisk med uttalelser om meg også. Synsing om hvorfor jeg ikke møtte opp. Hvorfor jeg ikke kom på sammenkomster lenger. Synsing om hva jeg gjorde eller hva andre sa om meg som ble en virkelighet for dem. Du hørte på løgner om hva jeg var og hva jeg hadde gjort, uten å gjøre så mye som en liten bevegelse for å stoppe det. Du visste ikke, men du hadde jo fått høre det fra vennene dine, eller skal jeg kalle det kollegene dine? De diktet opp sammen hva enn de trengte for å ha noe å kritisere meg for som menneske. For å sette meg lavere og få meg til å forstå hvor ufattelig verdiløs jeg var. Uansett hva jeg gjorde var det feil. Hersketeknikker ble flittig brukt og spesielt dobbelt straffing. Hvis det var det de ville. Å få meg til å ville hate livet og meg selv, så har de klart det godt. Så jævlig godt. 

Jeg ble til og med tatt opp via mobiltelefon på lukket møte og hvor var du da? I taushetens boks uten så mye som å bare stille meg spørsmål om hvordan jeg faktisk hadde det? 

"Jeg visste ikke at du ble mobbet, jeg?" var det du svarte meg, når jeg sendte deg melding om at jeg synes at du ikke stilte opp nesten samme år som du fikk anerkjennelse FOR å stille opp, var urettferdig og dårlig. Hvordan kunne du ikke se det? Med all baksnakkingen som utbredte seg? All hetsen? At jeg alltid gikk aleine? Og faktisk alt nevnt over? Det var mange klokker som ringte for andre utenfor, men hvordan kunne ikke du av ALLE se det, du som hadde hatt erfaring med sånt tidligere? Burde det ikke ringe minst én liten bjelle for deg som tilsa at dette ikke er vanlig folkeskikk ovenfor mennesker? Jeg tror deg med at du har erfaring med å bli mobbet og det har jeg også. Derfor står jeg på mitt og skriker ut om noen blir urettferdig behandlet I PRAKSIS.

Du forteller at du aldri har sett noe til noe mobbing, men det virker som at du bør pusse vinduene du ser ut av eller sprekke boblen du er i. På grunnlag av at du aldri var den i "gjengen" som la ut de første ryktene, som satt deg to stoler vekk fra meg eller ga meg hånende blikk når jeg prøvde å forklare noe. Men vet du hva du gjorde? Du bare diltet etter. Du så på, men du var ikke aktiv selv. Og det eneste du gjorde var å forbli taus og bytte lag. Det signaliserte at du ikke kunne gitt mer faen og du byttet lag fordi du synes det var ubehagelig. Hvis du synes det var ubehagelig, hvorfor ringte ingen bjelle om at andre også syntes det? Som meg? Du gjorde ikke noe som helst annet, men forble i taushet og plutselig bare byttet lag.

Og kjære deg, vet du ikke det, du som har blitt mobbet selv at det er etterdilterne som har den største makten? At den som tier, samtykker? At det er de som dilter etter som er "alle andre"? Du har sagt det selv i avisen at du er den som vet hvordan det er å ikke ville leve lenger. Er ikke mitt liv verdig å bli kjempet for? For et liv kunne faktisk ha gått tapt om du ser alvorligheten i det, og nei, jeg legger det ikke over på deg.

Jeg bare sier at et hånende blikk er ikke så vanskelig å takle dersom ikke "alle andre" står å ser på at det skjer. En utfrysning av et menneske hadde gjort det ti tusen ganger bedre om én av de som var "alle andre" hadde brutt stillheten med å stille spørsmål om hvordan det faktisk gikk?

Men nei, du gjorde som "alle andre" og vendte ryggen til meg så jeg sto der mutters aleine og ikke hadde én eneste person som backet meg opp. 

Det er greit det, men det som er urettferdig er at du får anerkjennelse for noe du ikke en gang praktiserer i offentligheten. Som jeg har sett. Samme år du fikk anerkjennelse. Det er så jævlig urettferdig at du smiler bredt med sinnsykt god samvittighet og blir nominert til pris etter pris, og du tar det i mot. Og folk svelger det rått. 
Det er helt sinnsykt rått gjort, men vet du hva? 
Du får kose deg. Jeg håper bare at du tar dette innlegget her til ettertanke for det er andre natten min uten søvn, nettopp på grunn av den nye anerkjennelsen. Det tærer. Det verker. Det er som en byll. 

Du får kose deg med anerkjennelsen din og få den overrakt foran menneskene med kjempe god samvittighet og smil fra øre til øre. Sett den høyt på en hylle og sov godt om natten.
Håper du virkelig er stolt av "jobben" du har gjort for andre som satt i samme båt som deg. 

Kos deg. Virkelig. 

Likes

Comments

Skrevet i : Lesvos


//Aftenposten

Da er det avgjort. Telefonene er tatt. Billettene er booket. Hotellet er booket. 

Jeg reiser nedover i slutten av Januar som frivillig på Lesvos. 

Jeg begynte å søke litt rundt etter mer infomarsjon om Lesvos og flyktningsituasjonen der nede. Jeg har vært engasjert i flyktningkrisen ganske lenge og jeg har debattert mye rundt tematikken, samtidig som at jeg har måttet bryte kontakt med venner som har rasistiske holdninger som ikke er saklige. "De som hjelper flyktningene eller er for at de kommer inn er landssvikere!"

Ja vel, da får de nå synes dette, men jeg har et så sterkt ønske om å hjelpe. Være et medmenneske. Kjenne det selv på kroppen.
For all del, vær uenig og kritisk, men vær så snill. Vær saklig. 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

- Arnulf Øverland, Du må ikke sove

Menneskene som kommer over "dødshavet" kjemper for sitt liv. En 14 kilometersreise, et Helvete. Mennesker dør på veien mot et bedre liv. Barn, eldre, kvinner og menn drukner på veien mot frihet og blir begravd anonymt. Hva med familien som allerede har reist over? Hva med familien som har sendt familiemedlemmer over? Det er stor sannsynlighet for at de ikke får vite og at de bare sitter å venter. Uten svar. 

Flyktningene i de overfylte båtene er på vei mot det vi alle nordmenn tar for gitt. Trygghet og kjærlighet. 

IS regjerer og herjer med våpen og blod. Det er mye bak politikkens dører vi ikke ser, men som vi burde ha sett. Menneskesmuglere som tar gode penger for å få andre dødsredde over havet til et tryggere liv. Mafiaer som selger produkter til flyktningene så de kommer seg frem. Redningsvester fylt med papir, så hvis de faller i vannet, drukner de. 

 

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

- Arnulf Øverland, Du må ikke sove

Jeg tenker jeg oppdaterer bloggen jevnlig når jeg er der nede om det er slik at jeg har mulighet til dette.
Jeg kommer til å dele tanker, opplevelser og erfaringer for livet. 

Det er mange mennesker som vil hjelpe og det er veldig, veldig bra. Det er mange mennesker som ikke vet hvordan de kan hjelpe. Etter en oppdatering nede på Lesvos som jeg har fått, så er det mye barneklær, bæreseler og lignende. Det som trengs er joggebukser til menn, tights til kvinner og sokker til alle forskjellige aldre. 

Hjelp meg med å hjelpe! Hvordan? Du kan øverføre en liten sum til 1208 15 61786 så handler jeg inn nede i Lesvos. Dette hjelper Lesvos økonomisk i den situasjonen de er i, og samtidig hjelper det flyktninger som trenger varme, sårbehandling og flere andre artikler som dekker deres primærbehov. Er det slik at noen som leser dette innlegget har noe ekstra ull til overs (tynt) eller noen sokker som varmer, så er det bare å kontakte meg per mail eilen_holt@hotmail.com eller på Facebook

Og ja. Jeg reiser alene. 

Godt nytt år alle sammen. 

Likes

Comments

Skrevet i : Dikt av Eilén Holt

Hun sanser
Hun føler
Hun skremmer 
med ord 

Til andre
Om andre
men mest og først om seg selv

For avstand
Fordi følelser
er trygt og skummelt 
på en og samme tid 

Andres redsel for henne
Er hennes trygghet
Er hennes forsvar 
Er henne
Er hun

- Skrevet av Eilén Irene Holt ©
26.11.15

Likes

Comments

Skrevet i : Sykehus

Hei, Eilèn er for tiden innlagt på sykehus på uvisst tid. Det er mange av dere som har spurt etter henne og sendt bekymringsmeldinger, men det går greit nå og hun hadde nok satt pris på støttende meldinger i form av hjerter eller annet. Smil og vær glad, hun er snart tilbake med mer å dele for dere.

 

- L.

Likes

Comments

Skrevet i : Stunder

Vannet falt på fjeset i lag med tårene hennes igjen. Denne gangen var det ikke vannet fra dusjen. Det var det hun så fint fra barndommen gav navnet "engleregn". Hun gråt, hikstet og hylte ut av smerte, oppgitthet og sorg. Det var vel kanskje en trigger? 

For hun er så sårbar som glass. Glasset er henne. Det er allerede spekker og det skal så ørlite til for at et lite knips kan skape tusen knas. 

Så kom han ut av mørket imens hun snakket med seg selv. Han av alle farger kledd i hvitt. Han visste navnet hennes og gav henne en god, hard og lang klem. Så fulgte han henne hjem og hun fikk snakket ut. 

Takk. 

 

Stunder #1
Stunder #2 
Stunder #3
Stunder #4

Likes

Comments

Skrevet i : Psykisk helse/psykiatri


//Bildet er funnet her//

Det som sårer meg er det at mennesker rundt meg antar hva jeg bruker pengene mine på, at jeg ikke gjør noe på fritiden min eller at jeg rett og slett bare er lat. Det sårer meg utrolig at mennesker rundt meg ikke forstår, men jeg kan ikke forvente at de forstår heller - at jeg kjemper en kamp hver eneste dag. At jeg kanskje ikke orker å stå opp av sengen, ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg ikke makter følelsene jeg bærer med meg hver dag eller potensielle triggere. Jeg sa til meg selv at jeg aldri skulle ende opp uten jobb, og jeg driver fortsatt med det målet. Jeg leser nå på fritiden fordi jeg har to eksamener i November/Desember måned som jeg tar som privatist, og til nyåret er det to eksamener i fag jeg aldri har hatt undervisning i, så det blir spennende og krevende.

 

Dette året fokuserer jeg på å bli frisk nok til å takle universitetet til neste høst om jeg kommer inn og det å ta de fire siste eksamenene mine så jeg har vitnemål. 

 

Så det er mange mennesker rundt meg som hjelper til og jeg er veldig glad for at jeg skal begynne med flere samtaler nå i November. Jeg vet jeg kommer til å bli så utrolig sliten fordi det er mye å takle, mye følelser og ikke minst masse å tenke på. Dette må til for å komme seg over det verste, tenker jeg, og jeg er mer enn villig til å fortsette å kjempe. Mine kamper.

Jeg fortalte på møtet at jeg hadde så lyst til å skrive artikler for et magasin eller en avis, men det var uaktuelt siden jeg har så mye annet på aktivitetsplanen min og det kan resultere i en innleggelse over tid. Jeg tenker jeg skal bruke fritiden min til å også skrive til psykopp og andre psykisk helse blader for å få mer erfaring innenfor journalistikken. 

Jeg forstår at det nå kan oppfattes som at det kan virke frekt å spørre hva jeg driver med, men jeg synes faktisk ikke det. Jeg blir bare enda mer såret dersom du spør menneskene rundt meg om hva jeg driver med, for det er ingen som vet det like godt som meg. Jeg kjemper hver eneste dag selv om det ikke synes fysisk. Jeg prøver så godt jeg kan, og det eneste jeg ønsker er bare å "gli inn med alle andre". Jeg jobber med meg selv, men jeg er ikke et supermenneske. 

Jeg skal kjempe og bli bedre for å takle ting bedre. Jeg skal fullføre drømmen min og bli journalist som driver med undersøkende journalistikk. Jeg har bestemt meg, men følger det psykiske med? Det er bare å vente og se. 

Jeg jobber med meg selv og jeg er ikke en superhelt.
Men det er vel ingen?

Likes

Comments

Skrevet i : Stunder

Det varme vannet renner over hodet hennes imens hun sitter i fosterstilling i dusjen og hulker. Hun hyl gråter og lar seg selv føle på de forferdelige følelsene, og at marerittene som underbevisstheten hennes har prøvd å fortelle henne nå i flere uker, faktisk blir reelle. Hun husker ikke sist hun gråt så hardt som dette, kanskje det var når hun var barn? For ungdomstiden har aldri vært slik med så høy gråting. 

Det banker på. Vannet slutter å renne. 

"Demp deg litt, jeg snakker med noen" 

Det blir stille i fem minutter, før vannet kommer på igjen og strømmer like hardt som tårene hennes og blodet som renner ned i sluket. 

 

Stunder #1
Stunder #2 
Stunder #3

Likes

Comments

Skrevet i : Blogg-relatert

Det er ikke alltid det er problemfritt å blogge, spesielt ikke om man blogger åpent og med fullt navn. Det kan dessuten bli desto mer utfordrende å blogge om noe som er tabubelagt eller det å "stikke nesen fram" i offentligheten. Som mennesker skal vi takle medgang og motgang for å få erfaringer og lære noe. Vi skal takle alle former for tilbakemeldinger, både gode og ikke fullt så gode. I det sosiale skal vi takle at mennesker har meninger om vår måte å representere oss på, at de snakker bak vår rygg og ikke minst for de som blogger; at de også har meninger rundt det du skriver. Som jeg sier til mennesker som poster noe på nettet og får reaksjoner - "Du kan ikke poste noe ut i offentligheten som er provoserende og forvente at ingen reagerer." Ting vi legger ut for verden kan bli brukt i mot oss. Kanskje vil man av andre også bli sett på som et forbilde, og det er veldig bra det altså, men da har man et ansvar for hvordan man formidler ting og hvordan man formidler det. 

Jeg sier som oftest at jeg setter pris på tilbakemeldinger, for det gjør jeg, ingen tvil om det. Jeg setter pris på og tar til ettertanke alle de konstruktive tilbakemeldingene jeg får av dere lesere. Det gjør at jeg kan skrive bedre, mer forståelsesfullt og jeg lærer av dere, slik som dere sier dere lærer av meg. Jeg ønsker aldri under noen omstendigheter å bidra til noe negativt. Jeg får for det meste positive tilbakemeldinger på ting jeg skriver, både på mail, facebook og her på bloggen. Jeg har også fått mindre konstruktive tilbakemeldinger som jeg skulle ønske heller kunne vært formulert sakligere. Jeg som alle andre mennesker kan bli provosert, trist og irritert på noen ganger også. Jeg kan ikke regne med at alle skriver konstruktivt fordi det er mennesker i alle aldre som leser bloggen min og bekjente av meg som jeg ikke har snakket med på flere måneder. Jeg føler dessuten jeg bør være kritisk til hva jeg deler i form av at jeg kanskje kan ha unge lesere. 

Kjære lesere, jeg tar deres tilbakemeldinger til etterretning, men gleden av å blogge blir ikke den samme om alle andre rundt meg skal sette grenser for hva jeg skal skrive og ikke, når jeg føler jeg setter grenser nok selv. 

Jeg er et menneske som alle andre, med mangler og feil, og det er faktisk helt greit. Jeg tror faktisk at en perfekt blogg, med perfekte innlegg, perfekte utsagn og av et perfekt menneske ikke gir noe særlig til noen. Og det er vel ingen blogg som eksisterer og har alt det? Jeg er meg, mer kan jeg ikke være. Jeg håper jeg sprer informative innlegg fra et litt annerledes perspektiv, vel og merke.

Og jeg håper jeg kan spre følelser. Gode som vonde, men ekte.

Likes

Comments