Imorgen skjer det. Vi skal til Prosgrunn! Opp grytidlig og kjøre, har time kl 8.00. 


Wish us luck...!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

Mars har ikke vært veldig snill mot meg, egentlig. Jeg vet jo at flere jeg kjenner har termin nå i mars, i tillegg til hun i februar, men da to fikk sine små med en dags mellomrom, røska det ille i hjertet... Så nå har tre av fire bekjente fått sine små innafor februar og mars, og enda har ei til termin snart. Husker ikke datoen. Men det er skikkelig sårt at de får oppleve sine små jenter friske og raske, og får dem med seg hjem! Jeg skulle hatt en liten en på ca 7 uker nå og vært langt inne i ammetåka. Men neida, isteden sitter jeg inne i en mørk og dyster tåresky... For all del, jeg unner alle disse mammaene sine friske, søte små, men å glede meg noe mer ut over å gratulere dem med barna klarer jeg ikke. Om dere leser dette - håper dere forstår. Men jeg tror faktisk det hadde vært verre dersom de hadde fått gutter... Det hadde minnet enda mer om det jeg ikke har. Som jeg skulle hatt... Jeg vet at man gjerne får en etter-reaksjon 6 måneder etterpå, og tror at ved å være forberedt på akkurat det så har jeg klart å unngå den dypeste grøfta.

Men det er ikke bare mørke skyer og dype grøfter om dagen. I helgen var vi og besøkte familie på Lillehammer. Der fikk vi endelig møte nevøen vår som ble født i oktober. Og hilst på hans storesøster igjen også. Kjempehyggelig! Dessuten var det dåp og vi var faddere for lillegutt. Fantastisk hyggelig å bli spurt og vi koste oss sammen med familien. Jeg var litt redd for at jeg skulle reagere negativt på noe vis - sånt har man jo ikke alltid kontroll over. Men det gikk helt fint og er så glad for å endelig bli kjent med ham også. Ja, kjente det stakk i mens presten prekte i kirka, men overlevde det også. Det skal sies at verken mannen eller jeg er kristne, men respekterer andres tro.

Uansett - nå nærmer det seg med stormskritt datoen for tidenes motsetninger. Samme dag skal vi først til Fertilitetsklinikken i Oslo, for så å ha urnenedsettelse for Balder. Det blir en merkelig dag, og det blir en merkedag. Jeg både gruer og gleder meg, og tror jeg kommer til å være sliten når kvelden kommer. Tiden er inne for nye forandringer og nye veier. Sender en takk til alle som er med oss i alt dette og som støtter oss på veien. Nå skal resten av påsken brukes til å slappe av og samle energi. 



I loved you like there was no tomorrow.

And then one day,


There wasn't...

Likes

Comments

Idag fikk jeg telefon fra Fertilitetsklinikken i Oslo, og fikk time der 4, april! Samme dag som urnenedsettelsen til Balder... Kanskje det blir en merkedag for forandring, for avslutning av ett kapittel og starten på et nytt. Balder vil alltid være vår førstefødte og ha en spesiell plass i hjertene våre. Savnet kommer alltid til å være der. Likevel liker jeg tanken på at han skal bli "storebror" en dag... 

For første gang på leeeenge begynner jeg endelig å se fremover med litt mer glede og ro. Skuldrene henger ikke fullt så høyt oppunder ørene lenger.


Likes

Comments

Tiden går så fort, men også uendelig sakte! Nå skulle Balder vært ca en måned gammel, og det har jeg virkelig kjent på de siste dagene. Men vi er også på vei videre. De siste par ukene har jeg vært hos legen og fått henvisning til Bærum Sykehus slik at vi kan få henvisning videre derfra til evt ivf. Men den timen er først i mai... Og jeg kjenner mye på at klokka tikker. Så jeg har også kontaktet et par private klinikker for å høre hva de har å si. Hvorfor skal det være så vanskelig?

Heldigvis klarer Hais og jeg å snakke godt sammen, om gleder og sorger, om tanker og bekymringer. Og jeg vet at Hais er min største støtte uansett hvilke avgjørelser jeg tar. Så nå håper vi på en liten en iløpet av 2017 isteden... Aller best er det om vi får det til på egen hånd, men sier heller ikke nei takk til litt hjelp.


Likes

Comments

Idag skinte sola over en frostet verden utenfor stuevinduet da jeg sto opp. En nydelig dag med tynt håp om vår, selv om trærne var dekket med et tynt lag av hvitt. Jeg sitter med en varm kaffekopp og ser ut på verden utenfor med mitt eget lille, tynne håp. Et ønske. Et så inderlig ønske... At denne måneden så går det.

Vær så snill?


Likes

Comments

Først og fremst: Gratulerer med morsdagen, Mamma! Du har vært en fantastisk støtte for meg det siste året, spesielt siden vi mistet Balder. Er så glad i deg! Og til alle dere andre mammaer der ute. Jeg ønsker dere alle en flott dag.

På den annen side - morsdagen i år for min del kan gå hjem og vogge... Jeg husker da jeg så på kalenderen etter at jeg fikk termindato og så at det var en uke mellom den og morsdag. "God timing" tenke jeg og smilte for meg selv. "Mest pyton timing" har jeg tenkt den siste uka hvor vi alle har blitt bombadert med "husk gaver til Valentine's og Morsdag på søndag!!!" fra alle kanaler. Hva har jeg å feire? Ingen kort eller hilsener til mamma fra lille gutten vår.

For all del, jeg unner alle mammaer der ute en flott morsdag. Men jeg vil bare at hele feiringen skal gli forbi i stillhet. Hvorfor skal jeg feire den når jeg ikke har et barn hos meg å være mamma for? Noen barnløse mammaer synes kanskje det er fint å feire, men dem om det. For meg er det bare sårt og vanskelig. Enda en påminnelse om det vi kunne hatt, skulle hatt. Og enda ikke får.

For ingen spire på vei denne måneden heller. Hvorfor i svarte skal det være så himla vanskelig? Nå skal vi prøve en gang til, og funker det ikke da heller, skal sykehuset hjelpe oss videre. Det virker jo ikke som at vi skal klare å få det til på egen hånd... Obduksjonsrapporten har vi enda ikke fått heller, men den vet vi jo kan ta tid. Var på kontroll på sykehuset på fredag, og snakket litt om veien videre. Spiller ingen rolle hvordan vi oppnår målet, jeg ønsker meg bare muligheten til en helt egen frisk og velskapt tofoting i armene. Ønsk oss lykke til. 

Fortsatt god morsdag til dere. Jeg blir med på feiringen et annet år.


Likes

Comments

Det er idag, det. Termin for deg og meg, Balder. Tenk, hadde alt vært som det skulle, kunne vi ha møttes nå. Blitt kjent med hverandre. Men nei. Så heldige var vi ikke. Dagen har gått fint, egentlig. Jeg tenkte ikke over datoen idag før utpå kvelden da jeg så den på dataskjermen...

Imorgen får vi besøk av familien til faselavens-lunsj. Blir så godt å se igjen foreldrene mine, søsknene mine og deres kjære, selv om vi ses ofte. Nevøen vår. Som svigerinnen min sa da jeg lå på sykehuset der hun jobber (på en annen avdeling) og min mor spurte hvordan det gikk at hun tok seg av hele familien vår mens hun var på jobb - "familien kommer først"... Hun var virkelig fantastisk! Hele familien min er og har vært fantastisk etter at vi mistet deg, Balder! Historien om Balder kan man lese her.

Om noe godt kom ut av dette, så må det være at denne familien er blitt knyttet enda nærmere sammen. Og bare det at alle godtar deg som noe ekte, en virkelig person som trengs å sørges over, gjør hele prosessen så mye enklere. Bare det at min egen mamma kan snakke om deg ved navn... Bare det varmer et knust mammahjerte.

Kanskje er det ikke verdens undergang likevel. Jo, verden er fortsatt usannsynlig urettferdig, men jeg har et lite spirende håp idag. Kanskje februar har noe godt for seg likevel. Vi får se.

Små føtter laget dype spor i våre hjerter.

Likes

Comments

Igår var en trist dag - vår lille ilder Amanemonee, eller Amee til hverdags, forlot oss og vandret over Regnbuebroen. Amee rakk å bli 7 år gammel, en anstendig alder for en ilder. Hun var husbondens første egne ilder, og min syvende, med et herlig gemytt og fungerende general i FFF - Ferret Freedom Fighters... Den posten står nå åpen - vi for se om Tezla overtar stillingen eller om det ender med at Micro overkjører Tezla helt. Tezla er nå 5, og omplasseringsilder. Hun og Amee tålte ikke hverandre det første året, men så ble de bestevenner. Micro er snart 2 år, er hitteilder og tøff som juling. Tezla liker IKKE Micro, men vi håper kanskje de kan kommer over ens etterhvert.

Amee var ei bastant, men vennlig dame. Hun var snill mot alle, men tøff og rett på sak om du ba om trøbbel. Utspekulert og barnevennlig - hun taklet små og store unger, og lot oss voksne få vite når hun hadde fått nok av kos og klapp. Hun var ikke så glad i å sove i fanget, men av og til på sine eldre dager kunne hun komme opp i fanget for litt kos og en blund. Spesielt til "pappa".

Disse små kaprer hjertene våre mens de er her hos oss, og det er ikke lett å si farvel. Men igår var det på tide, hun var syk og hadde vært det en stund. Hun ble bedre, og verre, og bedre igjen. Men nå var hun sliten og hadde vondt, hun mistet pels og slikket på seg sår. Det var på tide å la henne slippe. Hun har det bedre der hun er nå. Og det var en lettelse også å la henne gå nå, det var hennes tid nå. Sov godt, lillemor.

Helt vanlig sovestilling...

​Tezla passer på Amee. 

Likes

Comments

Når man har opplevd marerittet med å miste et barn, hender det at de gode dagene er "few and far between". Såkalte "normale" dager er det mest av, noen er tunge, andre er helt for jævlige. På den andre siden er det noen fine dager også, dager man kan se frem til. 

Rett før påske skal vi i dåp til yngste nevøen vår, og vi har sagt ja til å være faddere. Kjempekoselig å bli spurt og tenkt på! Vi gleder oss massemasse! 

I august skal to herlige mennesker gifte seg, og vi er invitert til vielse, fest og morro. Jeg bestilte hotell idag, og vi tar det som en liten ferietur. 

Og ikke minst: nå er det helg...! :) Hele to dager med fri. Skal bli godt.

Likes

Comments

I forrige uke fikk jeg endelig ringt krematoriet for å sette en dato til urnenedsettelsen. Hun i andre enden sa vi egentlig burde ha den før påske (fordi urner oppbevares max 6 måneder), men sa vi kunne få i starten av april om vi ville. Jeg ville gjerne for da er det ikke så kaldt lenger - Hais klarer ikke kulda pga ryggen. Og da er i tillegg våren og lysere tider på vei. Jeg ennå ingen aning om hvordan det hele vil foregå, men det har vi litt tid til å finne ut av.

Jeg leser i avisene nå om eggdonasjon vs sæddonasjon. At det første ikke er lov, men det andre er. Jeg har lest kommentarfelt (dumt gjort, jeg vet) hvor noen folk - som oftest barnløse, frivillig eller ufrivillig - mener skattepenger ikke burde gå til å gjøre eggdonasjon gratis om det blir lovlig. Om politikere som mener det vil være skadelig for barn fra donerte egg, men ikke donert sæd... Ærlig talt, da burde adopsjon vært forbudt også, da. Jeg har tenkt en del på dette. For ja, vi sliter med å bli gravide. Det er ikke lett! Ikke for oss. Jeg vet jeg kunne bli det, men kan jeg bli det igjen? Og om det er noe feil med meg eller med mine egg, så er vi som de sier på engelsk - "screwed". Vi har ikke penger til å gjennomføre evt eggdonasjon i utlandet. Ikke til å adoptere heller. Og det er ikke så sikkert at vi kan bli fosterforeldre heller.

Jeg har tenkt mye på deg i det siste, Balder. Om alt vi ikke får oppleve sammen. Om sjansene vi aldri fikk, pappa, du og jeg. Hvor mye jeg misunner alle som har friske barn. Levende barn... Barn i det hele tatt. De som kan få barn bare ved å tenke på det. De som aldri har opplevd det å miste.

Men likevel er jeg glad for at vi hadde det lille vi fikk sammen. Vi har en sønn, og selv om du ikke er med oss fysisk så er du i våre hjerter. Vi var bare max uheldige...

 Love hurts... Jaggu. 

Likes

Comments