Uncategorized
[gallery ids="71,171,143,30,94,97,59,36" type="columns"]

Etter en god stund uten å klare å skrive noe særlig, da er det på tide å slippe seg litt løs.
Hvor skal jeg starte?
Nå har jeg vært flere måneder innlagt i psykiatrien, der jeg en lang periode har vært i konstant dissosiasjon, etter at jeg havnet på akutten på sykehuset etter et suicid forsøk. Var først i somatikken noen dager før jeg ble overflyttet på tvang på akuttpsykiatrisk avdeling. Etter fem dager der, bar det videre til den kjente, trygge posten jeg har vært ut og inn av siden 2014. Jeg kom hit i september og har vært her til nå. Utskrivelsedato er nå satt til 18. Mai 2017. Jeg synes det virker lenge til, men ser og at å bli utskriven nå er et gigantisk hopp. Tidvis (ganske lenge) omtalte jeg min egen leilighet for «rommet», jeg skjønte ikke hvorfor mine ting var plassert inn i flere ukjente rom, i tillegg var der ting som tilhørte min mor og bestemødrene mine. Dette er jo ting jeg har arvet men jeg klarte ikke koble. Jeg har vært en barnedel av meg selv over en lengre periode. Tidvis har jeg ikke kjent igjen de personene jeg i voksen alder kjenner. Nå faller jeg veldig lite ut. Men episoder har det vært. Heldigvis kan jeg se på enkelte episoder med et smil, men det er en stor fylleangst følelse å få høre hva jeg har gjort og sagt i denne perioden. Nå har jeg kommet meg veldig. Kan ikke sammenlignes. Julen ble igjen fjerde år på rad tilbragt i psykiatrien.
På rommet mitt her på avdelingen så ligger det uendelige spor av den barnedelen jeg har vært.
Etter at jeg «returnerte» til her og nå og kom en periode der angsten grep meg fullstendig, etterfulgt av en depresjon jeg ikke kan sammenligne fra tidligere depresjoner. Jeg fikk en blanding av fullstendig angst og en depresjon med sterk følelse av å måtte avslutte livet. Livet var over, og kunne ikke fortsette, det var rett og slett kun an fortid. Livet var en fortid, mens døden var her og nå og en god fremtid. Eneste løsningen var å kaste håndkleet inn og gi opp. Jeg har invistert så mye de siste årene at jeg følte alt gikk i røyk. Ingenting jeg gjorde var bra eller med et hint av håp. Alt var like over som det var i sommer, da jeg forberede min død. Den hadde bare vært på pause med en barnedel som tok over. Jeg var en figheter, men den forsvann en plass på vårparten 2016, og ble sterkere og sterkere utover sommeren. Jeg følte at alle rundt meg ga meg signaler på at dette var riktig, men jeg ser i ettertid at jeg tok feil. Rasjonelt sett er det ingen som gir tillatelse til å ta sitt eget liv, når de har investert så mye i mitt «liv». Da hadde de gitt seg for lenge siden. Men for meg var valget tatt. og jeg tok det på nytt på nyåret i år. Jeg var på nytt helt klar. Dokumentet(boken) var fremdeles ferdig, men det trengtes noe redigering. Jeg ordnet håret, fann klar kjolen, tok på meg korset mitt i gull fra dåpsdagen min 12. september 1982, og ordnet alt. jeg var mye redd, tenk om jeg ikke fikk det som jeg ville. Bamsen m in måtte være med i graven, jeg måtte ha led lys, jeg måtte ha det koksgrå teppe mamma har strikket. Ingen røde roser, men orkideer og lilla blomster. Ingen fugl på graven, men en sommerfugl. Ønske om Olav Stedje i begravelsen, der sanglisten var klar, til og med salmene var klar, bortsett fra de mamma ville eventuelt tilføye. Kjærlighet fra Gud måtte jeg ha. Alle brev lå kryptert inn i en kode som en person kan. Det var lite å forandre på siden i sommer, men klar ble de. Men etter ny start på antidepressiva og noen gode samtaler for litt over en uke siden, klarete jeg å snu mye. Ja jeg har verdi, det er håp, det er en mening. Jeg må bare se mulighetene.- For de er der. De har lagt lenge skjult eller vært borte, men nå sniker det seg sakte og sikkert tilbake til at det finnes en mening.

Det vil være en lang vei å gå fremdeles til et brukbart liv som er verdt å leve. Jeg ser ikke alt for meg enda, men det kommer litt etter litt. Jeg har mine episoder enda, men det er mindre. Jeg er mindre deprimert, jeg er lite suicidal. Men av og til kommer tankene snikende mer enn andre ganger. De ligger der, de er ikke en planlagt handling, det er en siste utvei. Jeg må fremdeles ha muligheten, men jeg vil kanskje ikke trenge den. Noe der fremme er det kanskje? Mye må på plass, men alt kommer ikke på plass bare jeg knipser. Men når de håpløse tankene kommer, så svelger jeg spyttet mitt flere ganger, helt til det er tomt(som regel tre ganger). Spiller litt Pokemon go, hører på musikk (noe jeg ikke har ønsket på nesten et år.

Jeg sitter her og skriver i kveld, noe som har vært vanskelig og tidvis helt fjernt og umulig, men det kommer seg. Nå vil jeg skrive mer og mer.

Jeg var tre timer i leiligheten min i går og tre i dag, og det var en positiv opplevelse begge dager. Jeg dusjet i leiligheten min i dag, det har jeg ikke gjort siden september 2016. Jeg har vært alene i leiligheten 3 ganger denne uken, noe som har gått over alt forventning bedre enn ventet og vell så det. Både i går og i dag følte jeg for å være lenger. Vipps så har tiden forsvunnet. Og jeg har kommet meg tilbake til avdelingen slik jeg skulle. Jeg drakk kaffi, så tv, nytte stillheten og det var ikke så tomt og ubebodd som det har vært siden september. Dette gir meg mer å gå på. Jeg bare håper det fortsetter. Men klart, jeg føler nå at på en uke har jeg kommet langt. Bortsett fra en episode der jeg disossierte så pass at jeg gikk i en tunell, der biler, busser og lastebiler tutet i 60 km/h. Tunellen ble stengt og jeg ble hentet ut av politet. Dette skremte meg veldig. Men jeg tror at mye hadde med at jeg anstrengte meg mye i forkant av en time til en turnuslege, der jeg trodde jeg skulle ha med følge fra avdelingen, men så endte det at jeg reiste alene, det var ikke min fastlege, det var i en bydel jeg har rømt fra. Mye redsel på legekontoret, mye redsel i bydelen og på et tidspunkt etter det var over og jeg var på vei tilbake til avdelingen så har hodet koblet ut. Jeg har vært innom byen i følge handleposene fra snop og barne leketøy på BR-leker. Hvordan jeg har kommet meg på buss og gått inn i tunellen er et mysterium i hodet mitt, men kanskje det ikke er så viktig. Viktigheten er at dette mest sannsynlig aldri vil skje igjen. Jeg har ikke lagt ut på vandring om nettene igjen, men hadde en natt der jeg var litt ute, men kom meg fort igjen. Jeg har ikke skadet stomien.

Jeg har noe å se frem til nå. Et liv der triggere fra traumene blir mindre. Jeg skal få ny stomi, noe jeg tror kan hjelpe meg mer enn noen i hele verden kan sette seg inn i. Den er midlertidig og ikke permanent slik som den jeg har nå. Men urostomien er et eget kapittel. Jeg mestrer nå å stelle den selv, jeg har et bedre forhold til den. Jeg klarer nå å kalle den uroklompen igjen, noe som har vært noe fælt er på vei til å bli bedre. Den har vært en lykke med mye hjelp når den kom på plass. Så gleder meg til den nye, og ønsker den hjertelig velkommen. Hva jeg skal kalle den har jeg ikke funnet ut, men den skal få et fint navn den og. Dette er noe av det som jeg tror og håper kan hjelpe meg mye i hverdagen og på sikt til å håndtere traumene mine og at jeg kan disossiere mindre. To lykke poser er bedre en en (stomiposer). hehe.. galgenhumor er veldig viktig…

Likes

Comments

Uncategorized
Jeg havnet på pam på fredag. På tvang. Nå er det søndag. Jeg er mer motivert for å kjempe, men skjønner ikke hvordan ting skal bli bedre. Men her går det ikke an å bli. Jeg har det skikkelig vondt inni meg. Er livredd. Ble lovet at det skulle være kvinner som kontakt men både i går kveld og i kveld har eg hatt menn. Jeg er livredd. Alle minner kommer tilbake selv om ting er gammelt. 
Betanien skulle ringe hit med info fredag, men det kom ingen info. Det må ha skjedd noe. Jeg tror kanskje ikke de har sviktet. Men hvem vet. 
Jeg mobiliserer mye. Har falt litt vekk når jeg ikke har klart å mobilisere mer. Jeg har det skikkelig vondt. 
Er redd jeg ikke kommer på Betanien i mirgen, redd de lurer meg. Enten her eller der. 
Når jeg legger meg ned dunker hjertet igjennom madrassen. Og når jeg går føles det ut som jeg mister fotfeste. 
Jeg må bare klare dette. Jeg må holde ut. Ting blir iallefall ikke bedre på dette huset. Det er ingen snakk, kun noen som ser inn vinduet i intervaller. Skvetter hver gang. 
Det var godt med litt frisk luft idag med en ansatt. Var ute i ca 15 min. Gjorde godt. Og det var fantastisk å få være med støttekontakten i leiligheten i går. Følte alt på nytt og alt var så stort. Det var bedre på haukeland enn her. På haukeland snakket de og det var ingen alarmer eller skrik. 
Nå krysser jeg fingrene på at jeg får komme på dps i morgen. 

Likes

Comments

Uncategorized

Så ligger jeg her, bak låst dør på et isolat på haukeland sykehus. 
Det hele startet for en god tid tilbake. Jeg bestemte meg 98% sikkert i midten av juli. Tok til meg et annet navn for å gjøre en person glad. Jeg ville hedre han. Etterhvert i planleggingen ble det tilslutt 100% sikkert at dette var det rette å fullføre. Et planlagt besøk skulle først gjennomføres. Det var vondt men og godt. Følte jeg virkelig fikk avsluttet. 

En endring i planen førte til at jeg utførte det jeg skulle en dag før tiden. Jeg svelget 5 pakker med Paracet, en del Sobril og resten av dosetten. Jeg lå og ventet på at det skulle bli stille. Hjertet slo mot gulvet der jeg lå med kjempe vondt i magen. Når jeg senere våknet lå jeg i mitt eget spy på gulvet. Jeg kjappet meg å vaske og dusje bort oppkast. Alt var klart i leiligheten. Alt var ordnet. Alt boss var tømt, alt ryddet, men det skulle se uskyldig og bebodd ut. På posen min skrev jeg en hilsen til alle med koden på pc til alle brev til de som har og er betydningsfulle. Dette var viktig for meg. Jeg har kommet meg så langt, men føler livet ikke kommer seg lenger. Det gjør bare vondt inni meg, mens tanken på å sove for godt roer meg. 
Mens jeg vasket ventet jeg på å dø. Men det skjedde ingenting. Jeg prøvde å hoppe, men nei jeg ville ikke se slik ut. Jeg hadde håpet om å fremdeles dø av tablettene. Jeg spurte støttekontakten et hypotetisk spm om en kunne dø lenge etter en slik intox. Så kom den dårlige samvittigheten overfor henne når ho sikkert skjønte det var meg sjølv og ikkje et hypotetisk spm. Så lovte jeg å ta kontakt med akutteamet, hun kom ned. Taxi til legevakten og taxi opp på haukeland. Det var nervepirrende å ikke vite om jeg trengte behandling eller ikke. I følge blodprøvene ble det behandling. Jeg innrømmet kun to pakker med paracet, men det var fem. Men de spurte ikke flere ganger. Men blodprøve sa vell sitt. Ble jeg på haukeland eller om jeg ble videresendt til dpset jeg hører til. Klokken bikket tre og det ble bestemt full runde med motgift. Jeg ble liggende i tre etapper. Først en time, så fire, så seksten. Så ble det bestemt at jeg skulle få reise dit 1215. Men etter klokken ble to etterlyste de ambulansen som skulle frakte meg. Og da viste det seg at det var feil i bestillingen om at de hadde lagt inn feil dato. Så ble det mye telefoner mellom ambulanse og leger. Men endte med at jeg ikke fikk reist siden klokken bikket 1500 og da er det forsent å bli flyttet over til dps siden de er uten lege der etter tre. Så var neste spm sandviken, men det ser ut som jeg ikke skal dit. Ser ut som jeg skal bli verende her på observasjonsposten bak låst dør og fastvakt til i morgen. I går hadde jeg en mann som fastvakt hele ettermiddagen bak låst dør med nøkkelkort. Det er et rent helvete. Han kunne godt drepe meg, men å ta på meg var uaktuellt. Men han var ok. I natt en pratesalig godt voksen dame som hadde mange rare meninger. Så jobber det en sykepleier her som kommer fra hjemstedet mitt. Men de snakket igår om gastro posten, og det hadde vert verre siden familiemedlemmet til den dømte sykepleieren jobber på den posten. 
Kanskje lurte de meg bevisst ift dps. Kanskje jeg ikke er velkommen der. Kanskje jeg blir overvåket. Kanskje kanskje kanskje. Jeg blir sprø. Best å smile og gjøre som de sier. Men jeg orker ikke. Prøvde å skrive meg ut slik at jeg kunne dø for godt. Men fikk ikke skrive meg ut. Meningsløst alt sammen. 
Jeg er så skuffet fordi jeg ikke klarte det. Jeg er skikkelig lei meg. Dette har vært så nøye planlagt helt til det ikke gikk og jeg i tillegg gjorde dumme valg. Hadde jeg bare holdt kjeft hadde jeg mest sannsynlig hatt kalde hender idag og vært på en fantastisk reise. 
Hvorfor må jeg være så ærlig og samvittighetsfull? Hvorfor er det sånn? 
Jeg er fremdeles bevisst på mitt valg. Jeg har tatt et valg og står ved det. Men vil ikke at det skal gå ut over noen. Vil at alle blir ivaretatt og skal få det bra. Når jeg har tapt kampen så skal det ikke gå ut over andre. 
Hvordan veien blir nå er ganske usikkert. 

I går bæsjet jeg på meg. Men kviknet raskt til så fikk reddet buksen selv om trusen ikke klarte seg. Men engangs tena truser går vell an det og for en dag. 
Jeg er ferdig og makter lite. Ligger her og later som ingenting. 

Jeg var og er klar til slutten. Jeg kjempet meg inn til verden, jeg kjempet underveis. Og skal kjempe meg ut av denne verden. 

Likes

Comments

Uncategorized

Lukt på blomsten - blås ut lyset! 

Vell etter mange ganger så fungerer ikke denne pusteteknikken. Jeg har pustet i firkant, jeg har pustet inn med munn og ut med nese og jeg har pustet alle veier, ut inn og inn og ut, men kroppen responderer ikke. Selvsagt får jeg puste, men pusten er tung og vanskelig. Den jobber motsatt. Husker innimellom ikke om det er ved innpust magen skal inn eller ut. 
Nå har jeg lagt i sengen og telt til 100, for så å telle fra 100 til null igjen, om og om igjen teller jeg fremlengs og baklengs. Jeg har skrudd på mindfullness appen, men jeg klarer ikke ligge eller sitte i ro. 
Dagene går forbi meg. Jeg sitter fast. Alt går raskere enn meg. Alle haster mens jeg er fastlenket. Jeg prøver å holde følget, men kroppen stritter i mot. Det som egentlig er enkelt og basalt er blitt vanskelig og rart. I går klarte jeg ikke ta medisinen min. Det er 5 dager siden jeg skiftet pose som eg skal gjøre hver dag. Men jeg klarer ikke forholde meg til det. Jeg vil heller dø enn å skifte pose en gang til. Jeg har brent meg også i går. Merket det først i dag tidlig. Jeg mister mer og mer kontroll. Jeg er sliten av meg selv. Jeg hater hele meg. Pappa har rett igjen. Og jeg klarer ikke sette ord på noe lenger. Jeg prøver å mode meg opp til hver gang en kontakt eller behandler vil snakke med meg. Men det sier stopp, og vipps er hodet tomt. 
Det er så mye som er så kapslet inn. Og jeg blir bare mer og mer avstengt. Stenger til og med meg selv ute inni meg. 

I går gjorde jeg meg klar, skulle klare å snakke med behandler, men neida, kom inn, såg på bokhyllene, permene satte meg helt ut. Jeg kan føle at de beveger seg mens jeg sitter i ro. Jeg kan føle at pappa er der hele tiden. Jeg må jobbe hardt for å holde hodet mitt tilstede. Jeg sliter intens med å ikke dissosiere. Tilslutt må jeg bare gå, uten at jeg klarer å si så mye. Jeg går derfra med stor mislykket følelse. Jeg kjenner tårene presser, men ikke f... om jeg vil ha tårer i tillegg. Da kommer slagene. 
Jeg er redd innimellom. Men jeg tør ikke gi beskjed. Jeg blir så liten da. Jeg vil ikke være liten. Jeg hater lille meg. Hadde jeg i det miste kunne vært like sterk som da jeg var liten når jeg blir liten nå så hadde det vært greit. Men jeg blir liten og avkledd. 
Hadde jeg kunnet snakke om alt som skjer så kanskje jeg hadde fått ro. Men det er forbudt. Og jeg vil ikke bli sett på som rar heller. Jeg vet for eksempel at pappa ikke er her. Men flere ganger for dagen tror jeg det. Jeg hører han. Som regel alene men av og til samarbeider både han og sykepleieren for å ta meg. De ler sammen. Jeg får grei beskjed om hvordan jeg skal ligge. Hører pappa klart og tydelig. Jeg snur meg til sånn at han kommer bedre til. Innerst inne burde jeg vite at jeg ikke trenger å verken høre eller gjøre det han sier. 

Kontakten min skulle komme inn halv to idag. Etter en stund i sengen så kjenner jeg som om pappa er her, og det kjennes helt virkelig. Jeg tar meg selv i å tenke at han må skynde seg å bli ferdig sånn at kontakten ikke ser han. Hallo???? Han er jo ikke her på ekte. Jeg blir fortvilet men kommer meg ingen vei. 
Jeg kan ikke ha på sko annet enn når jeg går. Når jeg sitter i ro så må de av. 
Det var vanskelig i timen på fredag. Mens behandler snakket så beveger helle rommet seg og jeg tror jeg sitter på fanget til pappa. Jeg ser for meg at behandler ser på og reagerer ikke. Men jeg vet også at han er ikke der. Men permene beveger seg. Det er for mange av de. Jeg klarer ikke se på de. 

Jeg glemmer med ett og stadig vekk at jeg er 34 år. 
Jeg kjenner at jeg orker ikke ha det slik jeg har det, uten å vite hva jeg skal gjøre. Jeg vil forsvinne. Jeg vil på ekte dø. Jeg orker ikke dette mer. Jeg står på stedet hvil. Jeg vil gi slipp. Prøver å tenke på ting som kan holde meg i livet. Hvorfor holdes det alltid noe igjen. Kanskje jeg skal ta til meg det om at jeg skal sette meg først fremst. Tror i tillegg at alle hadde hatt det bedre uten meg. Det er jeg sikker på. Hvorfor føler jeg en forpliktelse til å overleve? Jeg er bare et nummer i rekken. 

Navnet mitt og boken min er klar. Alt peker i samme retning, så hvorfor i helvete ligger jeg her? 

-Meningsløst

Likes

Comments

Uncategorized

Det herjer inni meg. Kort tid til jeg fyller år. Enda et år er gått og jeg står plantet på to ben, vell og merke ni tær. 

Det er mye som foregår på samme tid. Bådde inni meg, men også utenfor. Mye blir tøyd og mye blir dradd i. Nye følelser og gamle sammen hånd i hånd. 

For en tid tilbake så fortalte jeg i ren paranoiditet angående behandlingssystemet om at min far tok kontakt. Jeg trodde seriøst at behandler og team hadde logget seg inn på min facebook og lest hva han hadde skrive. Eg ble så paranoid. Da brast hemmeligheten. Den brast så det sang etter. Den brast både på kontakt, men også vhsen. Plutselig så raknet det for meg. 

Jeg føler jeg har kjørt på rødt lys, sviktet  og gjort noe alvorlig gale og forbudt. Jeg kjenner jeg burde holdt klekkelig kjeft. 

Min far vil treffe meg. Han vil ha en siste gang med meg som vanlig. Jeg blir uteolig skiftende. Jeg vil ikke møte han, jeg vil ikke se han, jeg vil ikke gi han kroppen min. Jeg skammer meg. Jeg har møtt han flere ganger i voksen alder der han sier det er siste gamgen. Men blir det noen gang siste gangen. Jeg blir frem og tilbake. Jeg har til og meg masse vondt av han i det siste. 

Jeg både vet og ikke vet hva jeg skal gjøre. 

Likes

Comments

Uncategorized

Ja hva skal man ellers gjøre enn å eksistere? Jeg ser livet mitt på siden. På siden går jeg som tre personer. Den voksne går og går uten mening. Den lille er livredd og vil gi opp, mens fighteren i meg drar lengst. 

Jeg er spent denne uken. Jeg fyller år. Det er ikke noe jeg liker siden den bringer med seg skjelden noe godt. 

Friskt i minnet er videoen fra min 5 års dag. Med ALF kake og fem små lys. Jeg sitter der kledd i rosa og hvitt, med diadem og smiler. Jeg ser på filmen at jeg er glad. Det er synlig at gleden i meg er stor. Men etter en stund skurrer det på videobåndet, og der hopper melodi grand prix in, sikkert fra 1986 vil jeg tippe  og den ruller og går, faktisk ganske underholdende å se på dresser, kjoler og musikk fra 80' tallet. Men midt i en sang uten at jeg husker hvilket land så starter skurringen igjen. (Var ganske irriterende med vhs bånd som skurret.) Det er video av lille meg igjen, denne gang med pappa. Litt lengre hår så muligens litt eldre enn 5 års bursdagen. Dette er verken bursdag eller glede. Det er en film som hadde blitt beslaglagt hos politiet. Jeg ligger der så liten, mens han er like stor som alltid. Jeg ble større etterhvert men han ble aldri mindre ekkel eller skummel. Det ble den samme skyggen på veggen uansett hvor mye eldre jeg ble, pappa var like mørk og ekkel på veggen ved siden av sengen. Nå i voksen alder skjønner hvorfor jeg så skyggen hans. 

Denne gangen stopper jeg filmen før den får mulighet til å skurre. 

Han vet ikke at jeg har den. Han vet ikke at jeg "ryddet" opp tingene hans når han flyttet ut fra dame nr 2 i rekken. Det ble sølvtøy, klær og en haug med vhs. Men det er kun den ene vhs kassetten som var i en slik form. 

Vell, 7 års dagen ble hakket noe verre, men desto bedre endte det. Pappa flyttet ut denne dagen. Mamma som er frivillig avholds drakk seg kjempe full. Så full at ho røykte. Eg har verken før eller etter sett ho verken røyke eller drikke. Vell feiringen av min dag har ikkje blitt bedre kan man si. Er blitt helt paranoid. Tror alt som skjer denne dagen er min feil siden jeg er født denne dagen. Pappa har helt rett i ting han gjentar seg si: 




  1. Du er satans ektefødte datter

  2. Du skulle aldri vært født

  3. Du kan kun brukes som en hore



  • Ja jeg skjønner ikke mye av dette livet, det blir mindre og mindre mening. 

  • Jeg skulle ønske jeg var død og var oppe hos bestemor

  • Ja, jeg er datteren av en satan, men tror ikke den ektefødte eventuelle datteren til satan er mitt navn, for så vidt jeg vet om alt forhistorisk så er den ingen med mitt navn som går rundt i 2016 på snart 34.

  • Men for all del, ja jeg er desverre datteren til en satan 

  • At han kaller seg det selv er jo litt vittig. Men for all del...


Vell, nå legger jeg meg for denne gang. 

Likes

Comments

Uncategorized
image


Du ligger der på sovesofaen. Du teller mønsteret på putene. Du synes sofaen er litt hard. Men du må være helt stille, min venn...

Snart hører du skrittene. Du blir redd. Det knyter seg i hele kroppen. Du vil gjemme deg. Men hvor? Skrittene kommer nærmere. Du har lyst å hyle. Men du må være helt stille, min venn...

Du er redd. Du vil så innderlig vekk. Men før du vet ordet av det er du fanget. Du har en liten kropp mens han er et stort monster. Du fester blikket ditt på bøkene i bokhyllen. Du teller de. Det gjør så vondt mot madrassen. Men du må være helt stille, min venn...

Det river i hele deg. Du prøver å holde tårene inne. Du tar en fot utenfor sovesofaen. Du har litt kontakt med foten på rammen under madrassen. Du er så inderlig redd. Du vil at det skal være over. Du vil hyle i smerte. Men du må være stille, min venn...

Du mister synet på bøkene. Du hører ingenting. Du kjenner smerten. Du kjenner fremdels at han holder deg hardt. Du kjenner tårene sprenge på. Men du får ikke lov å grine. Du får ikke lage en lyd. Du må være stille min venn...

Du kjenner lukten av blod, alkohol og svette. Du hører pusten hans overdøver hele deg. Du håper det snart er over. Du vet det kun er fredag, så helgen er nettopp begynt. Du håper at det holder at han puler deg. Du håper du slipper mer. Du har lyst å spørre om det er lenge igjen. Men du må være stille, min venn...

Du kjenner smerten avtar. Du ser han er på vei til å slutte.. i allefall trodde du det. Men det var bare starten. Han er for stor for din lille munn. Men du er glad du har husket å ta med lypsyl. Du brekker deg lille venn, men du svelger alt ned igjen. Ikke brekk deg så høyt. Du må være stille, min venn...

Du har for liten munn. Du må svelge riktig lille venn. Du må forte deg. Det kommer mye urin. Svelg riktig så du ikke hoster, da blir det verre lille venn. Du syns det er for varmt i munnen. Men du må være stille, min venn...

Du tenker mye på å bli voksen. Du gleder deg til å slippe dette. En dag skal du bli voksen og dette bli historie for deg. Du tenker mye på å bli eldre. Du venter på å bli så stor at du slipper dette.I mens må du holde ut. Du kan ikke si det til noen. Du må være stille, min venn...

I dag er du voksen. Men den lille vennen inni deg er der endå. Den slipper ikke tak. Du lurer fremdeles på når det er over min lille venn... Det vil ikke være over. Det er ikke mye forskjell på tid, sted og minner. Minnene er så virkelig.

Jeg vet det er over men det er så virkelig. Jeg er voksen og han gjør meg ingenting fysisk lenger. Men psykisk fortsetter alt som før. Bortsett fra at jeg nå er voksen og ingen liten venn.. det er minner som ikke vil bli glemt. Kroppen min husker, hodet husker. Og alt blir som om jeg ikke er voksen, men heller ingen liten venn...

Likes

Comments

Uncategorized
image


I dag er det søndag. Jeg føler vi fremdeles er på mandag. Følelsene mine henger etter. Tiden stopper opp hos meg, mens resten av verden er travelt opptatt med å komme seg videre. Er det noe vi skal nå? Ikke jeg i allefall. Jeg skulle ønske jeg kunne si stopp eller spole. Spole til noe som er bra og sette på pause. Bare bli i det minuttet der ting føles ok. Trenger ikke være tipp topp, men bedre enn verst.

Mens jeg danser vals, så føles det som resten av verden er fullt i gang med swing. Jeg holder ikke takten. Det går for fort. Jeg vil hoppe, men bena mine vil ikke.

Det gjør vondt. Veldig vondt.
Jeg føler meg alene. Kanskje vil jeg være alene? Det er bedre å være alene fysisk enn å være en del av "å gjøre sammen" mens alt du føler er å ikke være en del av de. Du er alene og forblir alene. Kanskje jeg ble skapt feil?

Hvordan leve et liv uten livet?

Jeg ser for meg inni hodet mitt ting der fremme. Men jeg er ikke mentalt tilstede. Jeg ser jeg skal ditt og datt men jeg selv deltar ikke. Det er ikke meg, det er skallet mitt. Som en robot som er stilt inn uten en hjerne. Noen styrer roboten, men roboten styrer ikke seg selv. Akkurat der har du meg.
Noen sier jeg skal leve derfor er jeg i livet. Kroppen min skriker etter hvile men noen holder den oppe selv om den vil legge seg ned i stillhet med et ønske om fred.

Hvem vet hvem som har rett?
Kanskje min far har rett?

Jeg er en verdiløs sjel. Det har bare blitt misforstått.

Jeg er i min formening ikke glad i meg selv. Jeg hater meg selv. Så hvorfor skulle andre like meg når jeg ikke makter meg selv?
Verden hadde hatt det mye bedre uten meg. Det er jeg overbevist om. Jeg er bare for feig. For feig til å gi opp. Tenk om det er det som er meningen.

Jeg ser for meg at jeg dør, og når alt er over jubler alle at endelig! Endelig forsto hun det. Endelig!

Jeg skjønner at personer som har sin jobb i å hjelpe folk ikke kan godta å anbefale døden som løsning. Den ser jeg klart og tydelig.

Når jeg tenker meg om så er det flere som har sagt at en får de ærlige svarene fra barn og fulle folk. Nå har det seg sånn at prat om livet og døden ikke akkurat har vært tema blant barn. Men av min stadig fulle far har jeg fått høre mang en gang at jeg har null verdi. At han skulle ønske jeg aldri ble født. At jeg kommer til å dø og at jeg er satans ektefødte datter. Hvem har sagt at han tar feil?

Likes

Comments

Uncategorized
image



Livet går sin gang. Uten en vil eller ikke.
I morgen er jeg litt friere. Kanskje lettere å tenke når verden rundt krever mindre.

Jeg står utenfor en blokk.
Tenker over mine valg som jeg har, og som jeg må ta.
Jeg ser rundt meg. Der er flere personer nede ved neste blokk. Hunden min vil videre, men jeg har stoppet opp i min kropp. Jeg vil bevege bena mine, jeg vil hjem. Selv om det er få skritt igjen før jeg er hjemme har kroppen sagt stopp. Jeg og mitt hodet har ingenting det skulle sagt. Kroppen vinner. Jeg blir stående slik lenge.

Nå ligger jeg i fosterstilling i sengen. Vil ikke ligge, vil sove men vil ikke miste taket. Hva skal jeg gjøre?
Verden står igjen stille. Jeg hører ingenting. Setter på musikk på mobilen men hører ingenting. Ørene har mistet taket. Jeg må skrive og skrive. Panikken tar meg snart. Jeg er lammet. Kan kun bevege hodet litt og fingrene. Bena mine er låst sammen. Jeg ser bokstavene rulle avgårde på mobilen mens jeg skriver dette. Jeg klarer ikke stoppe.
Kanskje om jeg stopper nå så stopper alt. Det kan ikke bare være over nå?
Hunden min må komme i trygg havn i morgen, så kan hele meg bare stoppe.

Jeg tenker mye på livet og døden. Om jeg vil leve eller dø. Jeg blir ikke enig med meg selv. Egentlig vil jeg dø, men kanskje vil jeg kjempe. Men orker jeg å kjempe? Eller er jeg delt i flere biter slik at kvart av meg vil kjempe seg tilbake til et liv, mens resten har gitt opp?

Når vet man at tiden er inne?
Når alt er forbeholdt døden?
Når kontrollen takker for seg?
Eller vil man aldri finne dette ut?
Kan det være sjebnebestemt?
Ikke vet jeg...

Men det jeg vet er at jeg er mettet. Jeg har ingenting positivt hverken nå eller foran meg.

Kan ting snu? Eller blir det slik som før? Håpet vinner, livet fortsetter helt til alt sier stopp?

Egentlig er jeg bare feig. Jeg holder ut på et vis. Men hvorfor?
Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor er jeg så redd.

Jeg er redd for både livet og døden. Men det føles så rolig å sovne inn. Men jeg s samtidig ikke å hoppe i det. Feigheten er for stor. Hvorfor?

Hva er denne vitsen?
-Alt går i en sirkel.
Inni meg er det kaos. Utenpå ser det mer rolig ut. Men hva betyr det?

Nå har jeg vært i en annen verden en stund. Jeg kviknet til av telefonen, de ringte fra posten.
Hvorfor later jeg som ingenting?

Hvorfor er jeg utstyrt på denne måten? Hvorfor er jeg redd for å vise og fortelle hvordan ting er? Hvorfor føler jeg skam i det jeg kjenner en tåre er på vei?
Hva er galt med å vise hvor jævlig ting er? Kanskje jeg da hadde hatt det bedre? Akkurat som om tårene er kun mine og de skal sjules.
Kanskje hadde det vært bedre å sluppet folk inn i det vonde. Men jeg kan ikke det heller.

Jeg kjenner en sterk trang til å forsvinne. Jeg vil bort fra alt. Bort fra alle forventninger og bort fra et liv som ikke har betydning.

Hodet mitt er fullt i skrik og rop. Jeg tar på armen min, prøver å skyve bort alle dyrene med hender. Men de vil ikke bort. Det hjelper ikke.

Hjelp meg sånn at jeg kan hjelpe meg selv!!! (Oops, det var denne sirkelen da)
Må bare innse at jeg er for lenge siden borte. Jeg har null verdi. Alt er en grå sky. Jeg orker ikke dette mer.

Slipp meg fri!

Likes

Comments

Uncategorized

Flere ganger har jeg hørt at det er godt å se for seg et trygt sted. 

En ting er å se for seg et slikt sted, noe annet er å ha et slikt sted. Vell og merke er det både på godt og vondt. Men inni meg må det være et trygt sted. 

Jeg har et slikt sted, det er på badet mitt. Der går jeg ikke inn og føler meg trygg bevisst. Men jeg kommer til meg selv etter at jeg har falt bort. Oftest våkner jeg på dette badet mitt. Jeg har nettopp våknet der og bevegd meg tilbake til sengen. Jeg har mest lyst å hyle. Men tungen hindrer meg å åpne munnen min. Jeg vil ringe opp og snakke med en nattevakt, men jeg kan ikke. Jeg har et besøk her som ligger og sover. Jeg har mobilisert i hele kveld slik at hun ikke skal merke at jeg ikke har det bra. Jeg klarer ikke vise meg selv. Klokken er nå 01:52, jeg er overtrøtt, klarer ikke lukke øynene. Hunden min ligger tett inntil meg, jeg føler det blir for nært. Jeg vil ikke ha nattslangen i, så den henger fritt uten å være tilkoblet. Jeg får sikkert ikkje sove i natt heller. Jeg var trøtt tidligere, men det har gått over. Jeg tørr ikke lukke øynene. Føler meg skikkelig dårlig. Jeg vet det ikke er mange dagene igjen, men jeg aner ikke hvordan dette skal gå. Ting beveger på seg. Hendene vokser, og dyrene blir flere. Jeg har vondt bak øynene og hodet er tungt. 

Nå setter jeg på litt Albert Åberg og håper på litt ro. Jeg har sølt ut hele såpebobleflasken min på badet. Men jeg trenger den jo ikke. Jeg må huske at jeg er voksen. Men barnet inni meg vil så mye. Helst alt på en gang. Den voksne i meg er håpløst oppgitt. 

Kanskje er det barnet inni meg som holder meg i livet? 

Likes

Comments