Hvem har egentlig laget dette kroppspresset som jeg og mange andre tusen jenter og gutter føler?

Det har alltid vært så lett å skylde på sosiale medier og offentlig personer. Men i det siste har jeg tatt et par runder med meg selv og jeg kom frem til at, vet du hva? Det er faktisk ingen andre enn meg selv som har laget dette presset jeg føler. Jeg har blitt mobbet siden første klasse på barneskolen og helt frem til tredje klasse på vidergående (ikke like mye nå, men ett par kommentarer her og der), jeg fikk slengt kommentarer daglig der folk følte et enormt behov for å fortelle meg at jeg var feit, stygg, verdiløs, venneløs og at jeg ikke fortjente å leve, dette er selvfølgelig faktorer som var med på at jeg utviklet denne følelsen og det enorme presset jeg følte men det er også min feil, jeg valgte å fokusere mer på de negative kommentarene og ikke de positive kommentarene, som jeg fikk høre fra de folkene som faktisk betydde noe for meg, det var de kommentarene jeg burde lagt mer vekt på. 

Jeg la et så ekstremt stort press på meg selv - jeg skulle være tynn, være sunn, ha gode karakterer og fine klær. Ingen av desse faktorene førte til at jeg ble mer glad i meg selv og kunne akseptere meg selv, de førte bare til at jeg kastet opp igjen maten min i ett desperat forsøk på å bli tynn nok, jeg sleit meg yt på skolen fordi det eneste som betydde noe for meg var gode karakterer, jeg sluttet å spise og alt dette førte til at jeg begynte med selvskading. Tenk deg det! Jeg påførte meg selv så mye skade og smerte fordi jeg følte jeg ikke levde opp til samfunnet sine krav, som egentlig var mine egne krav.

Til syvende og sist så vet jeg at jeg er bra nok og sterk nok til å komme meg igjennom dette hinderet, det vil bare ta litt tid. Men en ting vet jeg, og det er at mens jeg er inne i denne prossessen skal jeg IKKE hate meg selv, fordi jeg har rett og slett ikke tid til å hate meg selv.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Depresjon handler ikke bare om en dårlig dag, eller en dårlig uke - depresjon er mørket der hvor ingen annen farge strekker til og hvor du føler deg tusen kilo tyngre når morgenen kommer og du skal opp av sengen. Depresjon er når det minste negative ord kan ødelegger hele dagen din og at det å skulle stå opp og ta på seg klær krever alt av den lille energien du har igjen. Depresjon er så mye mer enn bare en diagnose på et papir - det er en diagnose som mange ikke forstår.

Når jeg er inne i en dårlig periode så følels det ut som om jeg har en stein som ligger over meg, den er så tung at jeg ikke klarer å flytte den - med andre ord, jeg blir bare liggende i sengen og se med et helt tomt blikk opp i taket, og kanskje en tåre triller nedover kinnet mitt. Jeg har også de dagene der jeg klarer og flytte denne steinen, men når jeg kommer hjem er jeg helt tom for energi og jeg blir liggende i sengen resten av dagen, og når kvelden nærmer seg kan jeg ligge og gråte i flere timer - gjerne til to/tre på natten. Jeg slutter å spise og drikker minimalt med væske, eller så spiser jeg ekstremt mye både sunt og usunt men kaster det opp igjen i løpet av dagen.

I mine dårlige perioder så vil jeg helst slippe å snakke med noen, jeg vil ikke finne på ting med noen som helst og det eneste jeg gjør er å ligge i sengen min å gråte - jeg isolerer meg helt fra alt og alle.

Jeg sier ikke at jeg bare har dårlige dager, for det har jeg ikke selv om de fleste dager er dårlige. Men de dagene hvor jeg føler at livet faktisk er ganske greit, venter jeg egentlig bare på et stort tilbakeslag, et tilbakeslag hvor jeg ligger i senga og gråter, isolerer meg helt og får mye fravær fra skolen men mest av alt er jeg redd for at jeg skal gå tilbake til selvskadingen som jeg drev med før.

Jeg er sliten og redd..


Likes

Comments

« Beklager, men jeg tror ikke at det blir noe mer mellom oss. »

Navnet ditt dukker opp på telefonenskjermen min, smilet mitt blir enormt men det forsvinner raskt når jeg leser meldingen. Tårene begynner å trille nedover kinnet mitt og det føltes ut som noen fysisk river hjertet ut av brystet mitt. Jeg får ikke puste og det føles ut som jeg skal dø, smerten er utholdelig. ¨

Jeg har alltid hatt en mur som har beskyttet meg fra å bli såret, jeg har aldri latt noen bryte ned denne muren - før du kom. Du fortalte meg at du elsket meg og jeg falt for deg, hardt. Jeg trodde aldri at noen skulle klare å elske meg, og hvertfall ikke en så fin person som deg. Jeg følte meg som verdens heldigste og du fikk meg til å føle meg bra nok, noe jeg aldri har følt. Du var alltid den jeg kunne sende en melding til dersom livet var tøft, du var den jeg sendte en melding til når noe bra hadde skjedd, og du var også den jeg sendte en melding til helt ut av det blå med tre små ord, som jeg virkelig mente - « Jeg elsker deg. »

Jeg sendte deg en melding « Hva har jeg gjort galt, hvorfor forlater du meg som alle andre, du sa du aldri skulle forlate meg! ». Du svarer « Det er ikke deg, det er avstanden mellom oss - den blir for stor og jeg takler ikke å savne deg så mye. ». Jeg forstod ikke hvordan du bare kunne kutte meg ut så lett, elsket du meg egentlig?

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Nå noen dager senere forstår jeg deg, jeg forstår hvorfor det ikke kunne bli oss to,men det gjør ikke mindre vondt av den grunn. Selv om jeg har akseptert det går jeg fortsatt rundt med en stor klump i magen, om noen sier noe som minner meg om deg må jeg virkelig ta meg sammen for å ikke begynne å gråte - jeg sparer det heller til jeg kommer hjem og er alene. Det værste er om natten når jeg skal legge meg og når jeg skal stå opp, det er da savnet er størst - ingen godnatt melding hvor du forteller meg at du elsker meg, og ingen « god morgen jenta mi, ha en fin dag idag! ». Savnet er så stort at jeg ikke får nok søvn, jeg spiser ikke og alt som er i tankene mine er deg, livet føles så ekstremt tomt og meningsløst ut nå.

Jeg vil ikke at du skal klandre deg selv for det som skjedde, vi har begge skyld i det og jeg tilgir deg, værsåsnill ikke tro at jeg hater deg - for det gjør jeg på ingen måte. Du har gitt meg noen av de beste månedene i livet mitt, og jeg vil aldri glemme deg. Tusen takk for alt du har lært meg, tusen takk for at du fikk meg til å føle meg elsket og bra nok og tusen takk for at du har hjulpet meg igjennom noen tunge perioder - jeg setter ekstremt stor pris på det.

Jeg skal prøve å leve livet som normalt, jeg kommer til og komme meg videre og smerten vil ta slutt en dag, jeg vet bare ikke når.

Likes

Comments

''Men kjære deg jenta mi, en firer er bra! du burde være stolt.'' - Mamma.
''Men mamma, du forstår ikke! jeg trenger den femmeren for å føle meg bra nok!'' - Meg.

Jeg har aldri vært noe særlig flink på skolen, hverken på barneskolen eller på ungdomskolen. De fagene jeg har slitt mest med er matte, Norsk og naturfag. Dette er de tre fagene jeg hater mest, naturfag og norsk er så utrolig tørt men matte derimot syns jeg faktisk er gøy, jeg klarer bare ikke å prestrere så bra på prøver, selv om jeg vet at jeg kan det. Hjerneteppe er noe dritt.

Det var ikke før på vidergående at jeg begynte å få bra karakterer, jeg var fokusert og gikk på en linje som jeg selv hadde valgt. 5'erene begynte å renne inn og til slutt var jeg så vandt med de, det som skjedde da var at så snart jeg fikk dårligere enn en 5'er så begynte jeg å gråte og følte at jeg ikke levde opp til forventningene som folk hadde til meg. For meg så var 4+ en dårlig karakter.

Det er en situasjon jeg husker veldig godt, vi hadde hatt en prøve og ei venninne av meg fikk en 3'er, selvfølgelig var jeg stolt over henne og så at det var jo en bra karakter og hun burde være stolt. Det jeg fikk til svar var ''Hvordan kan du si at en 3'er er bra når du som får en 4'er trekker deg helt vekk fra omverdenen og begynner å gråte?'' akkuratt i dette øyeblikket vart jeg egentlig mest irritert fordi karakteren tre er bra i seg selv, den var bare ikke bra nok for MEG på grunn av de  høye kravene jeg hadde til meg selv.

Etter jeg begynte å få bra karakterer følte jeg at familien min endelig hadde noe som de kunne være stolt over på mine vegne. Begge søskenbarnene mine er veldig flinke innen idretter, men jeg har aldri interissert meg noe særlig innen idretter så når karakterene mine ble høye så var det de karakterene som skulle gjøre de stolt, fikk jeg da en 4'er sa jeg ikke noe. 




Likes

Comments

Heisann, velkommen til min blogg - Disturbed Mind.

Denne bloggen kommer til å omhandle alt som skulle falle meg inn, og da gjerne i hovedsak mine egne tanker. Bloggen kommer til å bli min ''dagbok'', et sted hvor jeg kan la tankene mine komme ut.

Tenkte og dele litt generell informasjon om meg:
Jente, 18 år og fra Møre og Romsdal. Jeg liker å synge, danse, skrive og høre på musikk, har også funnet interessen for trening i det siste. En ting som jeg synes er viktig å nevne er vell at de fleste av innleggene mine kommer til å komme på kveldstid\nattestid da jeg elsker å være våken på natten og det er som oftest da jeg skriver best.

Likes

Comments