Nå er det en god stund siden sist jeg skrev noe her, så hvorfor ikke gjøre noe med det? For å ikke gjøre det alt for langt, så kan jeg enkelt og greit si at det har vært masse tanker og stress i livet mitt den siste tiden. Jeg står nå ovenfor valg som kan sette hele livet mitt på spill, og jeg sitter med valgene i hver hånd mens de vipper opp og ned for å gjøre det umulig for meg å klare og velge. Det er da snakk om innleggelse hos diverse steder, da så klart på grunn av anoreksi.

For ikke lenge siden var jeg på besøk hos Modum Bad. Vi kan vel oppsummere ved å si at jeg ikke trivdes der i det hele tatt. Hele stedet ga angsten min angst, og alle innvoller ville egentlig bare opp i halsen og ut. Det førte til at jeg så vidt var der en time eller noe. Lærepengen min her var å stole mer på magefølelsen, uansett hvor stort preget den kan være av sykdommen og angsten. I går tok jeg og foreldrene mine turen til Capio Anoreksi Senter, og tanken på det stedet har vært noe mer positivt. Slitsomt og tungt var det i hvert fall uansett. Møtet varte i ca. to timer, hvor jeg fikk greie på tilbudet de hadde samtidig som de fikk greie på min situasjon. Også fikk jeg en liten omvisning, da. Det virket mye hyggeligere der enn på Modum i hvert fall, og behandlerne konkluderte med at jeg var ordentlig alvorlig syk (som om jeg ikke har hørt det ofte), men uheldigvis for dem- og heldigvis for meg, så var det fult for øyeblikket og kom nok ikke til å bli ledig før i august. Noe som gir meg god tid til å tenke over dette her. Hadde de gitt meg tilbudet med en gang hadde jeg nok sagt nei, for det å ta så store avgjørelser såpass fort er ikke min aller beste evne. Derimot ville de ha meg inn på Ullevål, da mente de RASP så klart. De har nemlig et 4-6 ukers innleggelsestilbud der, og de mente det kunne være en grei oppstart for meg mens jeg eventuelt ventet på plass hos Capio. De var jo så bekymret for å la meg være hjemme i venteperioden (sett at jeg takker ja til tilbudet deres)

Helt ærlig så er jeg livredd. Jeg er livredd for disse sentrene det er snakk om og behandlingsmetodene deres. Jeg er redd for følelsene og helvete som måtte kommer hvis jeg legger kontrollen i hendene på noen andre. Vettskremt, rett og slett. Hadde det vært akseptabelt hadde jeg så klart låst meg inne på rommet mitt, pakket meg under dynen og vært der resten av livet, men det virker jo litt dumt da. Det er jo så mye jeg egentlig vil her i livet, så da blir jo spørsmålet: "Vil jeg dø, eller vil jeg leve?" For det er jo det som er dilemmaet her, og for de aller fleste så er jo ikke det et dilemma engang. Jeg regner med at mennesker med en frisk og fungerende hjerne velger livet uten å nøle, men så er det jo ikke så lett heller da. Skjermet fra verden, den trygge lille hulen, som egentlig ikke er så trygg allikevel.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Jeg hører stadig om mennesker som skal finne seg selv, og det er ikke alltid jeg helt skjønner meningen med det. Her om dagen åpnet øynene mine seg litt, og jeg startet å tenke litt rundt det. Det er kjent at personer med anoreksi ofte mister seg selv, og ender opp med en identitet hvor sykdommen har hovedfokus. Jeg kjenner meg så klart igjen, og jeg merker at klumpen i magen vokser litt når jeg har startet å innse at jeg ikke var noen før sykdommen heller. Av en eller annen grunn vet jeg mer hvem jeg er nå, og hvem jeg ønsker å være. Problemet er bare at det er enklere sagt enn gjort. Når du har slitt med psykiske sykdommer i flere år og glemt hvordan det er å være frisk, så er det vanskelig å finne frem motivasjonen til det. Jeg liker nemlig å tro at når du vet mer om hvem du er og hva du vil, så er det ikke like vanskelig å finne det du trenger for å gå fremover mot retning Frisk. Problemet kommer jo også når du har denne klebrige kappen jeg kaller angst, for det er jo nettopp det det er- en klebrig kappe. Den klistrer seg til deg uten at du kan si noe på det, og når du først klarer å rive deg litt løs fra den, så fester den seg bare mer like etter. Hvordan skal man bli kvitt den nå da? Det er vel ved å se angsten i hvitøyet og oppsøke den. Lære seg at det ikke er så skummelt allikevel. For ved å gjøre det så må den vel slippe taket til slutt? Da har den jo ikke lenger noe å klebre seg fast til.

Det er i hvert fall det jeg har startet å fortelle meg selv. At du må begi deg ut på det lille du fremdeles brenner for, oppsøke det lille som gjør deg glad og forsøke å ignorere all smerten og angsten du møter på veien. For jo mer du finner ut av, jo mer du starter å like og jo mer du starter å ville- det er da du er på vei til å finne deg selv.  Når du starter å se hvem du er, det er da du skjønner hvor du skal.

Likes

Comments

For nøyaktig atten år siden, klokken 16:34, kom jeg til verden. Jeg hadde absolutt ingen anelse om hva som lå i vente. Det å ha bursdag er egentlig ikke en stor greie for meg, men i går på vei til Sverige så fikk det meg til å tenke på et litt dypere plan. Jeg startet å tenke på alle nyfødte, alle med en fremtid foran seg de ikke engang er klar over, for det er jo ingen som riktig vet hva som vil skje. Som den pessimistiske realisten jeg er, startet jeg å tenke litt mørkere. Jeg startet å tenke på alle de 267 menneskene som blir født hvert minutt, og på hvor mye grusomt de og deres kommer til å oppleve. Noen av de vil ikke rekke å bli 15, andre vil miste en forelder som 5-åring. Noen vil bli utsatt for alvorlige ulykker, og andre vil slite psykisk. Noen vil bli misbrukt, andre vil misbruke. En kan være fremtidens helt, den andre kan være med på å skape en ny krig. Vi aner virkelig ingenting om hva som kommer til å skje før vi sitter midt oppi det, og det er en skremmende tanke. Jeg for eksempel, ante jo ikke at jeg ville få en psykisk sykdom som truer meg på livet. Men her er jeg allikevel, nå atten år. Men som den optimistiske realisten jeg er derimot, så har jeg vært heldig. Selv om jeg ikke har det bra, så kan jeg få det bra. Jeg er heldig som ikke mistet en forelder når jeg var fem, og heldig for at jeg har fått sjansen til å leve et liv i atten hele år. Jeg har vært heldig fordi jeg har fått gleden av å oppleve og lære, både på godt og vondt. Det er dere også. Mange av oss har det jo helt fantastisk. Vi kan snakke og vi kan høre, vi kan gå og vi kan løpe. Vi kan bygge opp og bryte ned. Det er ikke alle som er i stand til det de burde, og selv de anser seg som heldige.

Som min herlige mor sa til meg her om dagen når hun sa seg imot på mitt syke strev etter perfeksjon: "Perfeksjon finnes ikke, så slutt og strekke deg mot noe som ikke eksisterer. Så lenge du er frisk, har et fint liv eller klarer å finne glede rundt deg, så er du heldig." Og selv om jeg kanskje ikke vet hva som venter rundt neste sving, og selv om jeg kanskje ikke har det så bra som jeg kan ha det- så har jeg det så "perfekt" som det kan få blitt akkurat . For jeg er heldig, og jeg håper jeg er det en stund til. Jeg håper 3-åringen som mistet foreldrene sine blir adoptert av en fantastisk familie. Jeg håper personen som voldtok en 12 år gammel jente blir satt bak lås og slå. Jeg håper gutten som mistet moren sin til en bilulykke har de beste menneskene rundt seg. Jeg håper de som mobbet 16-åringen for utseendet sitt gjør opp for seg og sier beklager, og jeg håper hun får bygget opp selvbildet sitt igjen. Jeg håper at 20-åringen, som nå har slitt med anoreksi i åtte år, klarer å bli frisk. Jeg håper at den 54 år gamle faren som mistet datteren sin lærer å se at det ikke var noe han kunne ha gjort og starter å tilgi seg selv. Jeg håper at jenta som drømte om å bli pianist, men skadet hånden i en ulykke, finner en løsning allikevel. Jeg håper at den blinde mannen du så på gaten i dag blir smilt til av alle han møter, for selv om han ikke kan se, har han allikevel behov for et smil. Jeg håper at alle får eller finner glede i noe, og at det dukker opp noe positivt etter noe fælt. Jeg håper dere har noen som kan hjelpe dere opp fra bunnen, og jeg håper dere hjelper tilbake når dere kan. Vi er heldige, så hjelp andre med å være det også. Håp for at andre er like heldige som deg.

Likes

Comments

// bildet er hentet fra Pinterest

Dette er ment til mine egne. Dere er så gode og kjære, og til alle foreldre der ute: husk at dere blir satt pris på i det skjulte.

Først og fremst må jeg si unnskyld. Beklager for at jeg har rotet til familien og oppfører meg som djevelen selv. Dere må vite- om dere ikke vet det allerede, at dette er utenfor min kontroll. Jeg vet at jeg gjør en hel del dere må se på med smerte, og er fult klar over at dere lider like mye som meg, for det er ikke noe som kan sammenliknes med å se sitt eget barn forsvinne uten å ha noe ordentlig å gripe fatt i. Dere må også vite at jeg tar til meg og lytter til alt dere sier, selv om jeg hele tiden klager om at jeg har hørt det samme tusen ganger. Dere må være klare over at jeg er ufattelig sliten, for selv om det føles ut som deres krig, så må dere huske på at det faktisk er min- dere har bare vært så uheldige og bli en sår del av det. Jeg kan høre dere om kveldene når dere tror ingen hører etter. Jeg kan høre all frustrasjonen dere slenger og diskuterer med hverandre. Jeg hører dere noen ganger si at dere føler at det er deres feil, og at dere må være nødt til å gjøre noe galt siden det aldri kommer lyse tider. Ingenting er deres feil, så vær så snill og ikke legg det på deres skuldre. Jeg skjønner at dere føler dere maktesløse, og jeg skjønner godt hvorfor dere lurer på hva dere har gjort for å fortjene et slikt barn. Vit at jeg elsker dere. Jeg elsker at dere står med føttene plantet i helvete sammen med meg. For selv om alt rundt oss brenner, så holder dere likevel frem en bukett med roser. Tusen takk for at dere er sammen med meg om dette, selv om dere føler at dere sklir lenger vekk fra meg. Dere er ikke dårlige foreldre, og dere må slutte å skylde på dere selv. Uten dere hadde jeg vært fullstendig fortapt, selv om jeg støtt sier at jeg klarer og ordne alt på egenhånd. Takk for at dere maser og irriterer meg med snakket om å prøve litt hardere selv om jeg ikke gjør det, for hadde dere ikke sagt et ord hadde jeg nok ikke vært her. Tusen takk for at akkurat dere ble foreldrene mine, for det finnes ingen bedre. Takk for at dere kjemper med meg. Selv om jeg aldri sier det, så setter jeg ufattelig stor pris på alt dere gjør. På alt dere ofrer. Dere må bare være snille og ha litt tålmodighet med meg.

Likes

Comments

Selv om det har skjedd en god del dritt i livet mitt den siste tiden, så klarer jeg ikke la være å tenke på den fantastiske våren som nærmer seg med stormskritt. Når du hører og ser fuglene komme tilbake, de første knoppene på trærne starter å vise seg og solen starter å varme ordentlig. Snøen smelter, og du kan høre dryppingen fra takrennen. Du kan starte å spise frokostene dine ute fremover, og varmen og det at alt starter å vokse til liv igjen bringer frem en glede og lykke som har ligget gjemt hele vinteren. Når den lykken starter å komme frem, det er da du vet at det kommer lysere tider.

Hver eneste vår fylles kroppen min med helt ny energi. En energi som er positiv og motivert til fine dager og nye muligheter. Som om kroppen kaster vekk den energien som har slitt deg ut og stresset deg under hele mørketiden. Jeg klarer rett og slett ikke vente til alle mulighetene starter å tre frem. Jeg kan nesten ikke vente med å våkne ordentlig til liv og ta et tak om livet og omfavne verden. Denne sommeren skal jeg gi mitt beste, og jeg skal reise så mye at jeg til høsten vil være et nytt menneske- slik det er hvert eneste år.

Likes

Comments

Hvorfor har det seg slik at jeg nesten alltid ender opp med store og dype tanker om natten? Hvorfor har det seg slik at jeg ikke engang alltid forstår meg på hva jeg selv føler, og hvorfor jeg gjør det? Hvorfor har det seg slik at jeg ligger hjemme i sengen min akkurat nå, og ikke på sykehuset? Hvorfor har det seg slik at jeg ikke føler meg sett eller hørt?

Blir jeg egentlig sett eller hørt? Hvorfor føles det ofte som at ikke selv jeg er i stand til å høre og se meg? Er det fordi jeg er alene, eller er det fordi jeg er gæren? Kan det ha noe å gjøre med hvor dårlige mennesker er til å oppfatte ting? Kan ikke selv jeg være i stand til å oppfatte hva det er som skjer med meg? Kanskje vi ikke oppfatter noen ting? Kanskje vi tror vi vet noe uten å egentlig vite?

Er jeg egentlig syk? Hva om jeg er frisk? Hva om det er normalt å bli sint uten grunn, ha storhetsplaner om at jeg er den som skal redde oss alle, for så og bryte sammen i tårer bare sekunder etter? Hva om det er meningen at jeg skal hoppe slik rundt i et kaos av egne tanker? Er tankene egentlig mine? Jeg kan da ikke være syk? Det er vel meningen at jeg ikke skal kontrollene mine egne tanker? Det er vel meningen at jeg skal ha planer om å redde verden? Det er vel meningen at jeg skal føle at jeg er noe det ene sekundet, for å så rase sammen når jeg skjønner at jeg ikke er det? Er ikke jeg frisk? For er det ikke meningen at jeg må krabbe under mitt eget speilbilde? Det er vel meningen å få drapstrusler i sitt eget hode? Jeg er jo ikke syk?

Likes

Comments

Det har kommet til et punkt hvor det ikke lenger føles ut som at du er i live. Bare puster. Hva er så målet med livet når du ikke engang er tilstede for å leve det? Hva må en gjøre for å få klar sikt, slik at du finner tilbake til veien? Er det i det hele tatt verdt å lete seg frem? Hva om du har rotet deg så langt bort som overhodet mulig- at du aldri kommer tilbake? Alt du kan se er mørke og tåke. Det finnes ingenting du kan gripe tak i lenger. Det eneste eksisterende her ute, er deg. Alene og usikker vandrer du rundt, og det eneste som får deg til å fortsette er myten om en vei ut. Du vet innerst inne at noe slikt ikke finnes, ellers hadde du aldri vært her ute så lenge. Hva er opp, og hva er ned? Hva er rett, og hva er galt? Du må spørre deg selv: Er jeg på avveie, eller på rett vei?

Likes

Comments

Helt fra jeg var liten har jeg alltid drømt om å reise verden over. Oppleve ulike kulturer, møte nye mennesker og se verden fra ulike sider. En eller annen dag håper jeg så absolutt at det blir virkelighet, og jeg er allerede i gang med sparing til reiser. Når man ikke har så mye å gjøre slik som meg, så ender man alltid opp med altfor mye tid til å gruble og tenke på fremtiden og hva du som person har lyst til å stå for. Heldigvis lærer jeg nye ting om meg selv hver dag, og prøver konstant og oppnå hva enn jeg må for å nå frem til følelsen av fullkommenhet.

Jeg har lyst til å reise å hjelpe mennesker i nød, og jeg vil også reise for å lære ting jeg aldri ville ha lært andre steder. Jeg har et såpass hardt tak rundt dette at det rett og slett har blitt mitt eneste mål. Jeg vil få verden til å åpne øynene for at alle faktisk kan hjelpe alle. Vi kan alle sammen bidra til noe godt og til et fellesskap som inkluderer hele verden. Slik jeg har startet å se det de siste ukene så er det så mye som kan gjøres for å endre veien vi mennesker har valgt å gå.

Likes

Comments