Heisann!

Jeg har fått høre at jeg bruker denne bloggen for å få oppmerksomhet. Nei, jeg gjør ikke det. Jeg har skrevet flere ganger før hva jeg gjør med denne bloggen, men må nok gjøre det igjen. Jeg bruker bloggen til å få ut tanker og ting som plager meg, eller jeg føler at jeg på noen som helst måte kan hjelpe noen andre med. Jeg bruker det som min "safe place", en plass jeg kan skrive og fortelle det jeg egentlig ønsker å bare få sagt, men ikke føler er like lett å si som å skrive det her.

Jeg trenger ikke oppmerksomhet fra alle slik som mange andre kanskje trenger. Sannheten er: jeg hater oppmerksomhet! Jeg hater at ting skal handle om meg, det er ikke min ting. Hvorfor skulle jeg da prøve å få oppmerksomheten til alle og en hver? Jeg får den oppmerksomheten jeg ønsker og trenger jeg, mer enn det trenger jeg ikke. At folk som ikke engang kjenner meg, tørr å uttale seg om hva jeg liksom tenker og prøver på, skjønner jeg ikke. Når vi bor på en så liten øy som vi gjør, så ville jeg jo selvfølgelig få høre disse tingene om meg selv, som jeg ikke visste selv engang. Det er det som er litt morsomt med rykter, du får vite nye ting om deg selv som du ikke visste fra før av. Noen av tingene kan jo være interessante også, men det betyr ikke at det er greit.

Det er ikke greit å snakke negativt om andre til andre, når man ikke engang kjenner personen man snakker negativt om. Jeg som alle andre har også negative ting jeg kunne sagt om andre, men forskjellen på meg og mange andre er at jeg vet hva som er rett og galt. Jeg vet at det er galt å snakke negativt om andre og derfor gjør jeg det ikke. Det er dessverre altfor mange som ikke skjønner og vet dette. Uansett om man kjenner personen eller ikke så er det ikke greit. Det er en ting å tenke noe negativt om en annen person, men det er en helt annen ting å si noe negativt om en annen person. Noe bør man faktisk klare å holde for seg selv.

Jeg tar meg heldigvis ikke så nær av alle de negative tingene som blir sagt om meg lenger. Jeg har fått høre nok opp igjennom årene til å komme meg over det ganske fort når det kommer nye ting. Jeg prøver å fokusere på de positive tingene i livet mitt, ikke de negative. Til syvende og sist så jo mesteparten av de negative tingene bare oppdiktet og falske så er ingen grunn til å la det ødelegge noe. Jeg vet hva som er sannhet og ikke, det er det viktigste!


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 43 lesere

Likes

Comments

Heihei, dere!

Har noen av dere noen gang såret andre, med å holde sannheten skjult fra dem? Tenkt og trodd at du gjør det for deres beste, men egentlig så er det ikke sånn? Jeg har, ganske nylig, gjort det.

Jeg var, for ikke så lenge siden, ganske langt nede. Jeg trodde ikke jeg noen gang kunne klare å komme meg opp igjen fra det svarte hullet jeg hadde havnet ned i. Jeg så ingen utveier, bare flere og flere nedganger. En dag forandre alt seg, jeg begynte å være i bedre humør, tenke positivt og jeg kunne se oppganger. Jeg begynte å klatre sakte men sikkert opp fra det svarte hullet, og tilslutt nådde jeg toppen og kunne se lyset igjen.

Jeg har nå de siste ukene hatt det så mye bedre enn jeg har hatt på lenge. Jeg klarer å se de positive tingene i ting og ikke bare de negative. Livet er fult av overraskelser og jeg har nylig fått oppleve den største i livet mitt så langt. For første gang på evigheter føler jeg meg lykkelig. Jeg føler at jeg er verdt og betyr noe. Jeg klarer faktisk å være meg selv og føle at jeg betyr noe, noe jeg ikke har gjort på et par år.

Men selv om jeg føler meg lykkelig, er det fortsatt ting som går inn på meg og sårer meg og denne gangen er det min egen skyld.. Jeg har gjort ting galt for at jeg selv skal kunne klare å være lykkelig. Jeg har såret og brutt min tillit til noen av de som betyr aller mest for meg her i verden, for min egen del. Jeg har så utrolig dårlig samvittighet, og jeg kan ærlig innrømme at jeg hater meg selv litt for at jeg har såret andre for min egen lykke.

Jeg er og har alltid vært en person som setter andre sin lykke fremfor min egen, men denne gangen klarte jeg det ikke, jeg kunne ikke. Hvorfor det, er jeg ikke 100% sikker på, det bare skjedde. Å si at det bare skjedde er egentlig feil å si også, for jeg gjorde det bevisst, jeg visste bare ikke hva annet jeg skulle og kunne gjøre. Jeg klarte ikke tenke helt klart på hva om var rett og galt i forhold til meg selv og andre. Jeg gjorde det jeg trodde var det mest riktige, men det viste seg at uansett hva jeg hadde gjort så hadde det blitt galt mot en eller flere jeg er glad i.

Jeg har alltid sagt at ærlighet og tillit er de to aller viktigste tingene for meg i et vennskap og det er de. Jeg mener at man må kunne stole på at vennene dine forteller deg sannheten, uansett hvor vondt det kan gjøre. Jeg brutte en av mine viktigste regler og holdt sannheten skjult. Jeg måtte små lyve for å holde sannheten skjult fra noen av de viktigste personene i livet mitt, noe jeg angrer veldig på at jeg gjorde. Jeg har såret andre og jeg er så utrolig lei for alt jeg har gjort. Jeg har hatt det helt forferdelig inni meg de siste 2 ukene, men det er ikke det som er det viktigste. Det er min egen skyld at jeg har det slik. Det viktigste er hva jeg nå har gjort mot andre. Nå er sannheten ute og jeg skulle virkelig ønske at den kom frem med en gang og at det ikke skjedde på den måten som det gjorde.

Jeg er og pleier å være en ærlig person, det er jeg. Jeg er veldig dårlig til å lyve og det er det jeg hater mest her i verden å gjøre også. Når jeg var mindre løy jeg hele tiden og jeg lærte meg ganske fort at ingenting godt kommer ut av å lyve. Sannheten kommer alltid frem på en eller annen måte, og det er som regel på den harde måten. Det beste er å fortelle sannheten fra starten av, fordi jo lenger tid det går, jo verre blir det når sannheten kommer frem, uansett hvilken måte den kommer frem på.

En av grunnene til at jeg skriver dette innlegget er for å vise at jeg er ærlig. Vise at jeg ikke er redd for å fortelle sannheten uansett om det er noe negativt om meg selv. Jeg ikke er en perfekt eller feilfri person, ingen er det. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg kan gjøre totalt feile valg her i livet. Jeg har allerede tatt flere og jeg er sikker på at det står mange for tur, fordi det er sånn livet er. Alle lyver i blant, men det betyr ikke at de ikke kan stoles på etter det. Om det skulle vært saken, så kan vi ikke stole på noen, absolutt ingen.

Poenget mitt er at alle kan gjøre feil. Alle kan bli blinde på hva som er rett og galt i forskjellige situasjoner. Jeg er som sagt, veldig veldig, lei meg for at jeg har gjort noen andre vondt, men det er for sent å ta det tilbake. Det har skjedd og jeg har ikke tenkt til å gjøre det verre for meg selv med å tenke på det hele tiden og "hate" meg selv for det lenger. Jeg vet hva jeg har gjort galt og jeg har beklagd meg til de jeg har såret, mer enn det kan jeg ikke gjøre med det. Jeg må la det gå tid og så får jeg se hva som skjer i fremtiden.

Ærlighet varer lengst!






  • 45 lesere

Likes

Comments

Heisann!

5. skoledag er over og den første hele uken er godt igang. Bøker, skrivebøker, skrivesaker og pc er i hus og jeg er så klar for dette skoleåret jeg kan bli. Jeg skal ærlig innrømme at jeg egentlig er ekstremt skolelei, men jeg må få meg en utdanning slik at jeg kan få meg en ordentlig jobb i fremtiden.

Dette er jo tredje gangen jeg begynner i første på videregående så jeg kan heldigvis ta fritak i noen av fellesfagene. Det hjelper jo litt på motivasjonen at jeg ikke trenger å ha matte, naturfag og engelsk igjen. Dette betyr at jeg har noen fritimer innimellom de andre timene der jeg kan slappe av og gjøre det jeg vil før mer læring står for tur.

Dette året går jeg på helse og oppvekst. Jeg gikk barn og ungdom i fjor, som da betyr at jeg egentlig gikk andre året for det jeg går på nå. Skoleåret i fjor er ikke noe jeg er så veldig interessert i å snakke om. Det var mye fravær, mye ting som skjedde og jeg vil helst bare legge det bak meg og starte på nytt. Jeg skal nå fullføre dette året og så ta barn og ungdom opp igjen siden jeg ikke bestod det i fjor.

Jeg tror at jeg dette året skal klare meg bedre enn jeg har gjort i det siste. Det er fordi jeg som sagt får fritak i noen av fagene, samtidig så har jeg det så mye bedre med meg selv for tiden enn jeg har hatt på lenge og jeg tror jeg kan klare alt jeg vil, så lenge jeg bare jobber for det. Det er jo en veldig viktig ting for meg å få en utdanning slik at jeg kan få meg en jobb, slik at jeg kan starte meg en familie om noen år.

Jeg har ikke så lyst å starte en familie uten inntekt osv. fordi jeg vil at familien min skal ha det bra. Jeg vil at vi skal kunne leve et godt liv og da ser jeg på utdanning og jobb som en veldig viktig ting for det. Jeg er ikke så flink til å se hva fremtiden vil bringe, men jeg vet at om jeg virkelig ønsker det, så kan jeg klare å fullføre skolegangen med gode karakterer og få den utdanningen jeg ønsker å få.

Jeg vil ønske dere som nett har begynt et nytt skoleår, som lærling eller dere som jobber lykke til med det! ;) Må dere få et fantastisk år :)


  • 40 lesere

Likes

Comments

Heihei!😊

Jeg har innsett at omtrent alle blogginnleggene mine er i den litt "negative" kategorien. Der jeg tar opp ting som oppleves trist eller negativt. Hvorfor jeg gjør det, vet jeg egentlig ikke. Det bare blir sånn. Tingene jeg selv kan mest om og vet veldig mye om er de negative tingene.

Jeg har liksom vokst opp med å oppleve og sett andre oppleve negative ting. Det er det jeg legger mest merke til og det er det jeg husker best. Jeg syntes at det er slike innlegg jeg er best til å skrive. Jeg vil jo som sagt før, bare prøve å oppnå å kunne hjelpe noen med mine erfaringer og de rådene jeg har å komme med.

Det å dele mine livshistorier har aldri vært en lett sak for meg, det er ikke helt den personen jeg er. Etter at jeg startet denne bloggen er det liksom her jeg snakker om slike ting, her jeg får ut ting som jeg bruker mye tid til å tenke på og jeg liker det egentlig veldig godt. Det er godt å faktisk få det ut, selv om det ikke alltid virker slik.

Jeg har de 2 siste månedene gått igjennom en ekstremt vanskelig periode igjen. Mange ting som har skjedd og mange nye/og gamle ting å tenke på. Jeg har kommet til det punktet hvor jeg tenker hele tiden, men klarer ikke å tenke en tanke. Jeg gjør og sier ting jeg ikke egentlig har kontroll over helt selv lenger, både positive og negative ting.

Jeg er kjent for å alltid tenke det mest negative tingene om alt, uansett om alt viser det motsatte. Det er der alt det negative jeg har opplevd opp igjenom årene kommer tilbake. Det er det jeg husker best, og det er det jeg alltid kommer til å huske best. Jeg er blitt "vandt" til at negativt er der hver dag, uansett hva det gjelder.

Det burde jo så absolutt ikke vært slik, men det er en veldig vanskelig ting å snu på når det har vært slik så lenge du kan huske. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg innså for lenge siden at jeg ikke kunne ha det slik som jeg hadde det, men det gjorde jeg desverre ikke og det kan jeg ikke endre på nå.

Det jeg kan endre på er fremtiden min. Jeg kan selv være med på gjøre fremtiden min til den beste tiden i livet mitt, jeg må bare få bort alt det negative først. Selv om det kan være vanskelige tiltak som må taes, så må det gjøres. Jeg må fikse det jeg kan fikse i livet mitt. Det er ikke bare tankegangen min jeg må endre, jeg må faktisk tørre å ta det skrittet om å være ærlig med meg selv og inrømme at ikke alt er som det virker.

Kvitte meg med alt som gjør meg trist og negativt innstilt. Selv om det kanskje tilogmed er å kvitte meg med venner som ødelegger mer for meg enn jeg selv vil innse og tro. Selv om jeg er glad i den/de personene må jeg gjøre det som er rett for meg, for en gangs skyld. Jeg må bare slutte å være så pysete og faktisk tørre å gjøre det, for min egen skyld.

Det kommer ikke til å bli en lett sak å fikse alt, fordi det bygger bare stadig på seg med nye ting. En av de nyeste tingene er en situasjon jeg ikke trodde jeg kom til å oppleve eller finne meg selv i. Jeg kunne trengt et par råd faktisk. Hvordan kan man fortelle en av sine beste venner at man liker ham mer enn bare som en venn?

Jeg hadde egentlig aldri trodd at det kom til å skje, men det var noe som nylig skjedde som fikk meg til å innse at jeg kanskje ønsket mer med ham enn bare vennskapet vårt. Hvordan kan jeg fortelle ham det? For det kan jo slå ut på forskjellige måter. Det kan jo gå helt fint og vi fortsetter med å være venner, men det kan jo også slå ut med at han ikke vil være med meg lenger?

Så råd og tips om hva jeg skal gjøre om det er veldig velkommen😊

  • 39 lesere

Likes

Comments

Heisann!

Jeg har alltid lurt på en ting: Hvorfor er mange redd for å vise sitt "sanne" jeg? Man skal ikke være redd for å være seg selv. Man skulle nyte det og leve det livet som man er ment til å leve.

Mange velger å skjule seg selv bak en annen person de har laget. Noe jeg syntes er veldig trist. Hvorfor kan vi ikke alle bare være de beste versjonene av oss selv og nyte det?

På ungdomskolen laget jeg min egen slike person. Jeg var livredd for å vise meg selv for den jeg var. Livredd for at ingen kom til å like meg og min personlighet, men vet du hva? Det gjorde ikke de fleste med min falske personighet heller. Så hvorfor gjorde jeg det? Si det!

Selv om jeg lagde denne personen ble jeg mobbet, for både utseende og måten jeg var på. Problemet mitt var at jeg ikke innså hvor tåpelig det egentlig var å lage denne skyggepersonen. Hvorfor endret jeg ikke bare til meg selv når jeg ble mobbet? Det er et spørsmål jeg stiller meg selv ganske ofte og jeg blir egntlig temmelig irritert over meg selv for at jeg ikke tenkte på det før!

Jeg skulle vært meg selv og heller blitt misslikt for å være meg. Jeg tror det hadde vært en bedre trøst om jeg faktisk ble "mobbet" for å være meg selv, enn denne personen jeg lagde og oppførte meg som. Det høres kanskje veldig rart ut, men da kunne jeg ikke gjort så mye for det. Da hadde jeg vist min beste side og kunne ikke gjort noe bedre enn det.

Altså, når det kommer til mobbingen så er ikke det noe jeg tror hadde blitt så mye bedre for å være ærlig. Det var utseende mitt det gikk på og det er jo ikke noe jeg forandret på. Men det irriterer meg at jeg ikke skiftet til meg når den startet. Hvorfor valgte jeg å forbli denne oppdiktede personen?

Jeg har heldigvis kommet meg over det å lage falske personligheter. Jeg er meg selv og trives ekstremt godt som det. For meg er det ikke viktig å være øverst på popularitetslista. Jeg trives faktisk ganske bra på bunnen av den lista. Det er bare en liste, en ubetydelig liste som ikke burde eksistere. Det er liksom sånn: En "populær" liker deg ikke, ingen andre gjør det heller. Helt sykt om du spør meg!

Jeg valgte det rette for meg, og jeg er så glad for at jeg endelig har blitt voksen nok til å innse at det andre ikke betyr noe. Uansett hvor på popularitetslista du står, er du like mye verdt som alle de over deg, og alle under deg.

Så mitt råd til dere er: vær deg selv 110% og om ikke alle liker deg for den du er, så er det ikke verdensundergang. Man kan ikke bli likt av alle og sånn er livet. Man bør ikke gå rundt å tro at man er mye viktigere enn alle andre. Man bør sette pris på alle og en hver, akkurat slik som de er. Økonomi, utseende, relligion og hudfarge har ingenting å si og det burde virkelig ikke telle like mye som det har endt opp med å gjøre, pågrunn av nåtidens ungdom.

Jeg blir for å være helt ærlig flau over å være en del av dette samfunnet slik som det er blitt. Se deg selv rundt, legg merke til alle de vakre menneskene rundt deg. Vær den beste versjonen av deg selv og nyt det! Bedre blir det ikke!

  • 49 lesere

Likes

Comments

Heihei😁

Et enkelt spørsmål: Går det an å savne noen man egentlig aldri har hatt?

Jeg savner en person jeg kan dele alt med. En person som er der for meg igjennom fine og triste perioder. Noen som liker meg og elsker meg for den jeg er. En jeg kan elske og føle nærhet til. En som kan være både kjæreste og bestevenn på samme tid.

Jeg har hatt flere perioder der jeg trenger en slik person. Periodene har begynt å komme oftere og oftere og det er ikke noe jeg kan forandre på. Jeg vet at det er livets gang å ha det slik før denne personen kommer og forandrer alt, men hva skal en egentlig gjøre i mellomtiden? Hva skal man gjøre når man trenger en slik person oftere og oftere?

Jeg har skrevet flere "syns synd på meg" innlegg før, og dette vil nok bli enda et. Det er og har aldri vært hensikten at dere lesere skal synest synd på meg, det har det ikke. Jeg bruker bloggen som min som denne personen jeg trenger. Jeg skriver og mener akkurat det jeg tenker. Jeg skriver det jeg ville fortalt til den personen jeg lengter etter. Og jeg kommer til å fortsette med det.

Hver gang jeg er ferdig å skrive et litt "personlig" innlegg og det publiseres føler jeg meg alltid litt bedre. Jeg har fått ut tanker og ting jeg har lenge holdt inn i meg. Jeg får sagt det jeg trenger å gjøre og det blir med det samme litt lettere. Noen av dere tenker kanskje: Hvorfor ikke bare skrive en dagbok eller noe?

Jeg har prøvd, tro meg. Men det er ikke det samme. Jeg føler ikke jeg får frem det jeg vil der. Jeg kan skrive akkurat det samme som jeg skriver her, men sitter ikke igjen med samme følelsen etterpå, hvorfor? Jeg aner ikke, for å være helt ærlig. Kanskje det er fordi jeg liker å være en åpen person. Kanskje jeg liker å vise "de fæle" sidene i livet og ikke bare de fine tingene? Ikke vet jeg.

Jeg har skrevet i et par innlegg før at jeg føler meg alene, både fysisk og psykisk. Dette gjør jeg fortsatt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne endre på det. Jeg har folk rundt meg som jeg bryr meg så ekstremt mye om, men sannheten er: Jeg vet ikke om jeg er verdt lile mye for dem som de er verdt for meg. Det er ikke egentlig en så viktig ting om dette er tilfellet, men det gjør fortsatt noe i hodet mitt.

Å gå rundt å være usikker på om noen faktisk liker deg i det heletatt, om noen bare later som at de liker deg for en eller annen grunn eller tanken på om du har ekte venner eller ikke. Dette går bare på meg selv og min usikkerhet. Om noen av vennene mine leser dette så vil jeg ikke at dere skal blir lei dere eller noe for det jeg skriver.

Men det er et spørsmål som stadig dukker opp hos meg. Hvorfor klarer du ikke å få dine "egne" venner, Daniela? Hva er problemet med meg? Jeg har fellesvenner med lillesøsteren min og fellesvenner med storesøsteren min, med de alle var venner med søstrene mine først. Jeg føler at jeg alltid blir "nedprioritert" på en måte.

Det er som regel jeg som kommer opp med ting jeg kan gjøre med vennene mine. Eksempler: om vi skal ta en røyk, eller om jeg kan sitte på med de når de skal noe/på besøk til en venn. Om jeg ikke spør eller gir en lyd fra meg, så kan det gå flere dager uten at jeg ser dem. Jeg føler at jeg som regel går i veien for de, uansett hva vi gjør på. Jeg føler meg ofte utestengt og det er ikke en god følelse.

Jeg føler meg ikke like viktig i venneflokkene som alle de andre. Jeg skjønner ikke hva som er galt med meg, men noe må de være. Jeg er meg selv 110%. Jeg sier mye dumt og prøver alltid å være morsom, fordi om det ikke alltid faller i smak eller at noen skjønner det. Jeg tuller meg og prøver alltid å få de andre til å smile. Jeg er og kan være veldig serriøs om det trengs også.

Det som gjør det meste tristere med en gang er at jeg føler at jeg er den beste versjonen av meg selv, men at det ikke holder helt. Hva annet kan jeg gjøre? Det er ikke noe annet jeg kan gjøre, for da må jeg skifte personlighet og det er en ting jeg aldri kommer til å gjøre. Jeg skal være meg selv, det er den viktigeste regelen for meg. Om noen prøver å tvinge meg eller prøver å presse meg til å være noen andre enn meg selv så klarer de det ikke.

Jeg har jo selvfølgelig mine litt dårligere sider. Som foreksempel: Jeg kan lett bli eiesyk og sjalu. Jeg blir lett irritert av smålyder som andre lager. Som jeg vet de ikke kan slutte eller endre på. Det er bsre jeg som kan det. Jeg klarer ikke å forklare ting og velger ofte veldig feile ord når jeg skal si noe, så det blir ofte forvirrelser ut av det. Jeg er alltid negativ til meg selv uansett hva det gjelder og for mange blir det nok. Tro meg, jeg prøver daglig å være positiv til meg selv, men det går ikke.

Det er så mange ting jeg ikke liker med meg selv og jeg kan ikke noe for det. Om noen gir meg et kompliment så burde responsen min være: Tusen takk! men neida, jeg sier: ehm? er du blind,eller, ehm? nei. Jeg elsker å få komplimenter, men samtidig så hater jeg det. Aner ikke hvorfor, men der er bare slik.

Men tilbake til denne etterlengtede personen jeg snakker om. Når man er så langt nede at man virkelig trenger denne personen, når man trenger en klem eller et råd av den riktige personen, hba skal man egentlig gjøre da, når man ikke har denne personen?

Jeg kan se denne personen hver dag, tenke på ham, men hva hjelper det? Ingenting. Det gjør ting bare verre faktisk, fordi du vet det er ensiders forelskelse. Jeg tørr ikke engang å være helt ærlig med hva jeg tenker og føler for han. Jeg vet, fordi jeg har blitt fortalt at han ikke føler det samme. Vet du hvordan jeg reagerte? Jeg virket likegyldig. Jeg skrev flere ting jeg, selvfølgelig, angrer på at jeg skrev. Det er sånn jeg er. Jeg kan si ting en dag, og dagen etterpå angrer jeg noe så ekstremt. Denne gangen var ikke et unntak.

Jeg vet jo innerst inne at slik det er nå er det beste, men jeg får liksom ikke hjertet mitt (eheh) til å føle det samme om situasjonen. Jeg hsr hatt det slik som dette bare en gang før, og den endte like dårlig. Nå er hele situasjonen fucket, dere skulle bare visst😅

Jeg trenger å snakke med denne personen, jeg trenger å fortelle både det negative og det positive tingene, men hvordan? Hvardan gjøre det når du allerede vet at det ikke kommer til å forandre på noe? Jeg må fortsatt få det ut, jeg tror det er det eneste som hjelper, men jeg er stuck.

Nå er det jo bare kleint om denne personen leser dette da, men shit la gå.. Det skader ikke mer enn ting allerede har gjort så! Men jahh, det var alt for denne gang så vi snakkes nå sikkert igjen om ikke så  alt for lenge😉

Om noen av dere har noen tips som kan hjelpe meg så føl dete frie i kommentarfeltet😉

  • 95 lesere

Likes

Comments

Heisann😄
Jeg har tidligere skrevet et lignende blogginnlegg på en blogg jeg hadde før, men jeg tenkte et jeg kunne dele det med dere på denne bloggen også. Dette blogginnlegget skal handle om min "lidelse", Suddenly deafness👍

Suddenly deafness er det de kaller det når du bare plutselig blir døv, eller får veldig nedsatt hørsel på det ene øret. Man kan med tiden få litt av hørselen tilbake, men det er forskjellig fra person til person.

Jeg selv har ikke fått noe tilbake av det jeg mistet. Det eneste jeg kan høre på det venstre øret er om jeg har veldig høg musikk på i høretelefoner. Da kan jeg høre musikken veldig svakt, men får ikke med meg hva de synger.

Jeg ser ikke på det som en "lidelse", ikke nå lenger iallefall. Jeg har blitt litt vandt til det etter 1 og et halvt år slik.

Det er fortsatt litt plagsomt og slitsomt selvfølgelig. Jeg må fokusere veldig med å høre etter hele tiden og med å få med meg lyder, og det blir i lengden veldig slitsomt.

Rett etter att dette skjedde med meg var balansen min helt på trynet. Jeg gikk skjevt og mistet ofte balansen når jeg sto i ro. Jeg har øvd meg på å forbedre balansen siden jeg kom hjem fra sykehuset og den har blitt mye bedre nå.

En av de værste tingene jeg har opplevd med å bli suddenly deaf er at alle andre ikke vet det. De vet ikke at de må snakke høyt og tydelig til meg, og at de må stå på riktig side (høyre side) for at jeg skal få med meg hva de sier. Det er jo selvfølgelig en selvfølge at andre ikke vet det, når jeg ikke har fortalt det. Jeg kan ikke forvente at alle skal vite det heller. (Det gjør jeg ikke heller altså)

Det er heller ikke så lett å fortelle det til andre, det er i allefall slik jeg opplever det. Det er ikke akkurat den tingen jeg går rundt å elsker å fortelle til alle andre. Jeg liker ikke å få oppmerksomhet, så det er noe jeg pleier å holde til meg selv.

Jeg har som sagt blitt litt vandt til det nå, men det er en ting jeg aldri kommer til å vende meg til og det er at de jeg bryr meg om som vet at jeg har et døvt øre, tuller med det.

Det er et litt sårt tema fortsatt og det tror jeg det kommer til å være en god stund til. Det er fordi jeg ikke kan forandre på det, selv om jeg vil det. Det er ingenting jeg kan gjøre og jeg blir ganske lei meg når de spøker med det. Det føles som at det gjør meg litt mindre verdt og at de ikke tenker på hvordan jeg kan føle meg når de spøker med det. 

De tror jo bare det de sier er morsomt og slikt, men det er ingen av de som skjønner hvordan det egentlig er. Ingen av vennene mine eller familien min som vet hvordan det er. Noen av de tror de vet hvordan det er, men jeg kan love deg at de ikke gjør det. Da hadde de ikke tullet med det.

Når jeg var liten gikk jeg rundt å lurte på og innbilte meg hvordan det hadde vært å være døv. Og nå som jeg er halvt døv er det ingenting i nærheten av hva jeg innbilte meg.

Så jeg har en ting å si: ikke gjør narr eller lag spøker ut av andres hemninger, jeg kan love deg at det ikke er kult å være den personen det handler om, uansett hva det er!

  • 96 lesere

Likes

Comments

Heihei!😊

Har du noen gang følt deg utenfor eller uviktig blandt familien og vennene dine? Da er du ikke den eneste!

Jeg føler meg, nesten alltid faktisk, veldig utenfor når jeg er med vennene mine. Jeg føler ofte at jeg er veldig ubetydelig for dem og at det er lett for dem å "kaste" meg bort.

Jeg har på de 2 siste ukene mistet 3 personer som jeg så på som venner, mistet litt trygghet hos 2 av vennene mine og følt at 2 ikke egentlig liker meg så godt. Det har vært 2 ganske slitsomme og vanskelige uker for å si det slik.

Jeg har tenkt og tenkt til hjernen min ikke klarer mer tenking. Jeg har plutselig forsvunnet fra samtaler og ikke klart å følge med på hva som skjer rundt meg. Tanker svirrer rundt i hodet mitt hele tiden.

Tanker om hvorfor folk nesten alltid legger til et "men" når jeg spør dem om noe. Tanker om de egentlig vil at jeg sitter på med dem fra A til B, om de egentlig vil ha mitt selskap. Det er veldig slitsomt å gå rundt å tenke slik hele tiden

Du blir trett,  deprimert og ensom. Du vet ikke lenger hvem du kan stole på og hvem som faktisk er vennene din lenger.

De 3 vennene jeg mistet, mistet jeg basert på løyner. De hadde blitt fortalt at jeg hadde baksnakket dem og at jeg ikke er en person man kan å stole på og at jeg er en falsk venn.  Det gjorde veldig vondt å få vite at de da faktisk ikke stolte like mye på meg som jeg trodde og følte. Jeg hadde ikke gitt dem noe grunn til å ikke stole på meg, men likevell endte det slik som dette.

Det gjør fortsatt vondt at jeg mistet dem fordi jeg fikk skylden for å ha sagt ting om dem som ikke var sant og en samtale jeg faktisk ikke deltok i, noe den ene av vennene burde vite fordi personen selv var der og hørte på.

Det har gått opp for meg at jeg er et veldig lett offer. Folk er redde for å få skyld i ting selv så det er lett å skylde på meg. Jeg er ikke personen som sier "Nei, jeg sa ingenting, det var han som sa det og hun som sa det". Jeg selger ikke vennene mine på den måten, jeg tar heller støten selv, uansett om utfallet blir som dette.

Jeg har valgt å legge de vennskapene på hyllen og fortsette videre mot fremtidens vennskap. Jeg fikk se at de jeg trodde var vennene mine, faktisk ikke var vennene mine fordi det var så lett for dem å skyve meg bort. Jeg var uviktig for dem. De prøvde ikke engang å finne ut om det de ble fortalt var sant eller ikke før de tok besluttningene sine.

Jeg tror jeg også omgås daglig med folk som er litt falske med meg. De later som de liker meg bedre enn de egnetlig gjør, fordi de føler de må. Dette er en av tingene jeg tenker mest på. Jeg vil at folk skal være ærlige med meg og si akkurat det de mener, men ikke på fylla slik som har forekomt.

Jeg er veldig glad for de vennskapene jeg har nå, de jeg vet kommer til å holde en god stund til. Jeg er veldig glad i dem alle, noen kanskje mer enn det de er i meg, men det betyr ikke så mye lenger.  Det er de som gjør ting lettere, de som får smilet mitt frem. Det er det som betyr noe for meg!

Ps: Jeg beklager om noen av vennene mine leser dette og skjønner at deler er skrevet om dem. Jeg er glad i dere!

  • 141 lesere

Likes

Comments

Heisann😊

Venner... Venner er en veldig viktig og god ting å ha, så lenge de er ekte.

Jeg har ikke så mange venner, men de få jeg har er jeg så uendelig takknemmelig for at jeg har. Hva jeg skulle gjort uten dem vet jeg faktisk ikke. Ikke vil jeg finne ut av det heller.

Jeg har også et par "venner". Jeg vet de ikke liker meg så godt og det gjør jo noe med en, når man byr helt og fult på seg selv. Jeg er glade i dem, men jeg føler ikke at de er glade i meg og det gjør meg trist
😶

På grunn av dette så gjør det slik at jeg ikke legger dem til på bestevenn-lista mi for å si det sånn. Vi er venner, men jeg stoler ikke 100% på dem og om jeg forteller noe til dem, så virker det som at de ikke egentlig bryr seg.

Om det er en ting som gjør meg veldig trist, så er det å få vite at andre ikke kan stole på meg, og at de da ikke kan fortelle meg alt de har på hjertet.

Alle KAN stole på meg. Jeg sier ikke ting videre og jeg kan holde på hemmeligheter.
Jeg vil være en person som vennene mine kan stole på. Jeg vil være den vennene mine kan gå til om de virkelig trenger en som lytter
👌🏼

Jeg er en person som kan sitte i flere timer å høre på andre sitte å snakke om seg selv og sine problemer. Jeg liker å bare være til for å hjelpe andre.

Jeg har aldri likt noe særlig å snakke om meg selv, og det har ødelagt litt i et par av vennskapene mine. Dette fordi de ikke tror at jeg stoler på dem, noe som i alle tilfellene der dette har skjedd, ikke er sant.

Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg har fortalt ting videre før, men det betyr ikke at ingen kan stole på meg nå. Jeg er fortsatt meg selv og jeg er ikke personen som går bak ryggen på vennene mine.

De betyr alt for mye for meg til at jeg kunne gjort noe slikt
❤️

Jeg fikk vite en hemmelighet av ene veninnen min en gang. Jeg hadde det ikke bra med meg selv og slet veldig psykisk den gangen hun fortalte det til meg. Når jeg da fikk vite det, så ble ting verre for meg og jeg fortalte det videre til en annen venninne som jeg stolte på for å gjøre skuldrene mine lettere.

Jeg gjorde det for å lette litt på mine problemer, uten at det var "helt" mine problemer. Jeg angrer selvfølgelig idag at jeg fortalte det videre, men det ble gjort og ting har skjedd rundt det.

Jeg velger fortsatt å stole på venninnen min som jeg fortalte det videre til, uansett om det viste seg at hun hadde sagt det videre også. Jeg kommer til å stole på henne, til det eventuelt skjer igjen, fordi jeg mener att alle burde få en andre kjangs
👌🏼

Hun har fått vite mange ting, og det er bare en av dem hun har sagt videre. Det er akkurat det samme med meg. Jeg har fått vite så mange ting fra vennene mine som de ikke vil jeg skal fortelle videre, og det har jeg ikke heller, bortsett fra den ene gangen.

Jeg synest alle fortjener en andre kjangs. Jeg er ikke villig til å gi slipp på noen jeg er så glad i, for en ting de har gjort galt. Da hadde vi alle stått alene, uten noen rundt oss, ingen å snakke med, ingen å få trøst av og ingen å hvile på skulderen til.

Jeg får fortsatt høre 6 mnd etterpå, at jeg ikke er til å stole på og at jeg ikke klarer å holde på hemmeligheter. Det er ikke sant! Bare fordi jeg gjorde det en gang, en gang jeg har lært mye av, så kommer jeg ikke til å gjøre det igjen
😉

Jeg mener at jeg, som alle andre burde få en andre kjangs. En andre kjangs på å vise de som mener jeg ikke er til å stole på, at jeg faktisk er det! Fordi jeg vet jeg er en person man kan stole på.

Om du har en venn du er usikker på om du kan stole på lenger, tenk litt på det. Hvor mye vet denne personen om deg? Er det verdt å miste denne personen for godt?Har hun/han gjentatte ganger gått bak ryggen din og fortalt ting videre eller bare en gang?
Velg det som du mener er det riktige, men du må være sikker på at det du bestemmer deg for, er det du vil. Fordi det er ikke lett å endre på etterpå!

Gi alle en andre kjangs! Det fortjener dere begge!
😊🙌🏼




  • 117 lesere

Likes

Comments

Hei hei 😄

Et av mine første innlegg her på denne bloggen handlet om mobbing. Jeg har fått veldig mange hyggelige, fine tilbakemeldinger på det, og det er slike ting som får opp motivasjonen til å skrive flere slike innlegg☺️

Jeg ville i det innlegget prøve å hjelpe andre som har vært, eller er i samme situasjon som jeg hadde vært i. Det er nesten ingenting som betyr mer for meg enn å vite at jeg, som enkeltperson, kan hjelpe andre med mine "erfaringer", både negative og positive. Det gjør meg så glad!

Men nå til hva dette innlegget skal handle om: Selvtillit!

Det å ha dårlig selvtillit er ganske vanlig blandt ungdom. Det er veldig mange som sliter mye med det i hverdagen. Det å ikke tro på seg selv, eller å tenke negativt om seg selv er virkelig ikke bra. Du blir sakte, men sikkert ødelagt på innsiden, noe som absolutt ingen fortjener!

Ingen fortjener å tenke at de ikke duger til noe og at det sikkert ikke hadde betydd så mye om de ikke hadde vært her. Tingen er at det hadde betydd VELDIG VELDIG mye! Det hadde betydd så utrolig mye for familien din, vennene dine og alle andre rundt deg. Hadde ikke du vært der hadde de manglet noe for å gjøre ting komplett, de hadde manglet DEG! Noe som hadde vært forferdelig!

Jeg gikk rundt å trodde at jeg ikke var like mye verdt som alle andre. At jeg ikke betydde like mye. Jeg var faktisk så langt nede at jeg vurderte selvmord. Jeg prøvde det til og med, men jeg var for redd, jeg klarte det ikke. Noe jeg den dag idag er så utrolig utrolig glad for at jeg ikke klarte å gjennomføre.

Tenk om jeg ikke hadde vært her? Livene til familien min hadde blitt ødelagt. Nevøene mine hadde mistet tanten sin, søskene mine hadde mistet en søster, foreldrene mine hadde mistet en datter, besteforeldrene mine hadde mistet et barnebarn og vennene mine hadde mistet et venn. Noe jeg virkelig ikke ønsker at de skal oppleve!

Hadde jeg mistet en av vennene mine, eller et familiemedlem hadde jeg blitt knust. Jeg hadde mistet en av de som betydde mest for meg, en av de som deltok i livet mitt og gjorde jorden til et bedre sted å være! Jeg er sikker på at dere tenker slik også, og om du da tenker litt lenger så skjønner du hvor jeg vil.

DU er den personen til andre. Den personen som bidrar til at jorden er et bedre sted for de å være, en som betyr like mye for dem som de gjør for deg. Du hadde vært den datteren/sønnen/vennen som familien din og vennene dine hadde vært knust over at ikke var der lenger. De hadde manglet deg.

Jeg sliter fortsatt litt selv med dårlig selvtillit, men den er langt fra like dårlig som den har vært! Jeg klatrer sakte med sikkert oppover, og til slutt når jeg toppen. Keg har troen på meg selv! Jeg er viljesterk og vet at om jeg virkelig vill, så kan jeg klare alt. Uansett om andre sier jeg ikke klarer det.

Du må ikke høre på hva alle andre sier til deg, du må høre på deg selv. På den indre stemmen din som jeg snakket om i innlegget om mobbing. Det er den som bestemmer om du klarer ting eller ikke. Om du går rundt 24/7 å tenker at du ikke klarer en prøve, så klarer du den ikke heller. Ikke fordi du ikke kan stoffet, eller ikke har øvd nok, men fordi du hadde ikke troen på deg selv til å klare det.

Om noen sier til deg at du kommer til å stryke på prøven, så må du tenke "Nei, det kommer jeg ikke til å gjøre! Jeg kan stoffet og jeg vet at jeg klarer det", isteden for "Ja, det gjør jeg helt sikkert". Om du klarer det, har du allerede kommet veldig langt. Du må motbevise de som ikke tror på deg, vise de at du faktisk kan!

Så jeg har en oppgave til deg: Neste gang noen sier til deg at du ikke klarer noe, motbevis dem! Du vil kjenne hvor deilig følelsen av seier er!

Jeg har troen på deg!☺️




  • 128 lesere

Likes

Comments