Barnevernsmamma/pappa

I dag har jeg hatt en skikkelig kosedag med barna mine. Vi har virkelig storkosa oss, og alle barna har vært i sitt ess. Slike opplevelser holder jeg tett til mitt hjerte, det er minner som aldri vil forsvinne. Minner jeg tar med meg som kjære skatter. Umistelige diamanter. Det er rett og slett uvurderlige minner, som får de vanskelige tingene til å stilte, iallfall for en liten stund.

Vi har hatt mange slike opplevelser i årenes løp. Bjørneparken, Tusenfryd, England, Tyskland, Badeland, Nord-Norge, Kristiansand, Hunderfossen. Alle bildene, all latteren, alle smilene, alt sammen. Minner som aldri vil dø. Minner som vil leve evig i en kjærlig mors hjerte. Minner som barnevernet ALDRI kan ta fra meg.

I morgen venter en ny kosedag, med like mye latter, smil og gøy som vi har hatt i dag. Det er ekstra spesielt nå, i dag, denne helgen, denne jula. For jeg vet ikke hvor lenge jeg får ha dem. Jeg vet ikke om jeg får oppleve flere kosedager, flere julaftner eller nyttårsaftner, flere turer til Tusenfryd eller Kristiansand. Jeg vet ikke om jeg får se de herlige smilene og høre den trillende latteren demmes når de virkelig er i sitt ess. Barnevernet mener nemlig at jeg ikke evner å gi dem nok omsorg, og har derfor fremmet sak til fylkesnemda om permanent overtakelse av omsorgen for mine barn.

Verden raknet den dagen. Jeg husker at jeg så opp på himmelen etter å ha gått ut av døra, DEN døra, døra som åpnet et nytt kapittel i mitt liv. Jeg var stemplet som dårlig mamma, så dårlig mamma at barnevernet mener at de kan yte bedre omsorg enn meg. At de elsker barna mine mer enn meg, at de kjenner barna mine bedre enn meg. Jeg husker at jeg så opp på himmelen, så på alle skyene som fløy over meg, også tok jeg meg i å spørre meg selv, hvorfor fortsetter verden å bevege seg? Hvorfor må jeg våkne til en ny dag i morra. En ny dag i overimorra. Nye dager, nye uker, nye mnd, alt bare ett sekund, ett minutt, en time, en dag, en uke, en mnd nærmere den dagen da barna mine forsvinner, som sandkorn mellom fingrene mine.

Derfor er det er bittersøt helg jeg deltar i nå, jeg er her 100% for barna mine. Lar dem få styre, lar dem få bestemme, lar dem få prøve. For jeg vil at de skal huske dette de også. At de skal huske alle de fine tingene de opplevde sammen med mamma. Slik at de aldri glemmer. Slik at de aldri glemmer hvor høyt jeg elsker dem, og slik at de alltid vil forstå, at jeg aldri kommer til å gi dem opp.

Jeg er sliten, bena mine vil ikke gå lenger, men de gjør det. Øynene mine vil ikke se lenger, men de gjør det. Ørene mine vil ikke høre mer, men de gjør det. Hjertet mitt burde ikke banke mer, men det gjør det. Så jeg må leve meg gjennom dette her, pine meg gjennom dette her. Jeg må det, for jeg er mamma. Det er mine barn, mine umistelige, fantastiske, skjønne og herlige barn. Og om barnevernet virkelig tror de kan vinne over meg, så tar de skammelig feil. Visst er de mektige, men jeg kan FAEN eg være mektig jeg også. Hell, jeg er en løvemamma, og det farligeste stedet du kan være i hele verden, det er mellom en mor og hennes barn.

Så jeg skal gi dere i barnevernstjenesten et løfte her og nå. Vær forskiktig med å pushe meg lenger mot stupet, for dere vil følge med. Uansett om jeg skulle være en av de heldige 5% som vinner i fylkesnemda, så tro ikke for ett sekund at kampen min ender der. Når dere bestemte dere for å betale en sakkyndig psykolog til å skrive nesten 50 sider med løgner om meg og min mann, ja, da bestemte dere også at dere skulle skaffe dere en fiende for livet. Og tro meg, når jeg sier det, meg ønsker ingen å ha som fiende. Det er en egenskap ved meg selv jeg ikke er videre stolt over å ha, men jeg kan knuse deg som om du skulle ha vært en vannmelon. Og det er akkuratt det jeg har tenkt til å gjøre, skvise all saft ut av denne etaten som skjuler seg bak et fancy navn og dette flotte greiene som de kaller for taushetsplikt. Jeg har fritatt dere for all taushetsplikt i min sak, så bare prøv å gjem dere bak den når NRK og TV2 kommer på døra deres. For de er på vei. Jeg er nemlig LEI av å bli ljugi om, lei av å få falske anklager mot meg. Så jeg skal kjempe tilbake, og jeg GIR MEG IKKE PÅ SVARTE MØKKA!!

Likes

Comments

Til Info

og jeg tør gjette på at vi alle har vært en av dem også! De som lovpriser barnevernet. Det ligger jo litt i ordet "barnevern". De verner barna. De barna som har foreldre som drikker seg drita eller ruser seg inn i koma hver dag. De barna som daglig blir vitner til grov vold, de barna som blir seksuelt misbrukt av sine nærmeste. De barna som til stadighet kommer hjem til tomt hus, eller blir etterlatt hjemme mens mamma eller pappa eller begge drar på fest. De barna som blir låst inne, de barna som nærmest blir sultet til døde. Barnevernet, barneVERNET! Men er det egentlig sånn?

Det triste svaret er NEI. For det er ikke tilfellet. Det er ikke disse barna som får hjelp. Det er vel ingen av oss som noensinne vil glemme Christoffer saken, eller saken om den stakkars lille gutten som ble funnet i Oslo, sultet til døde. Hvor var barnevernet da? Hva gjorde de? Hvorfor grep de ikke inn? Hvor var vernet for disse to stakkars guttene? 

Det er det jeg har tenkt til å informere om i denne bloggen! For jeg syns det er viktig at vi ALLE får vite og får forståelse for hvordan dette systemet fungerer. Hva de velger å bruke tiden, pengene og ressursene sine på. Hvorfor Christoffer og den lille Oslo gutten ikke fikk hjelp i tide. Hvorfor det har vært internasjonale demonstrasjoner mot det norske barnevernet, hvorfor den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Haag har tatt inn over 8(!) saker om det norske barnevernet og hvorfor så mange barn og foreldre ytrer seg kritisk om dette systemet. 

Jeg har ikke som mål å skremme deg, eller ødelegge for de barna som virkelig trenger hjelp. For EN ting vi alle kan være enige om, er at de barna som lever i situasjoner som beskrevet over her, de både trenger og fortjener at vi ser dem, støtter dem og hjelper dem. 

Send meg gjerne din historie på Mail (dakombarnevernet@gmail.com) så skal jeg legge den ut her. Jeg ønsker også gjerne å følge familier gjennom rettsapparatet, enten det dreier seg om fylkesnemnd, tingrett, lagmannsrett, høyesterett eller menneskerettighetsdomstolen. Enten du står midt i omsorgsovertakelsen eller jobber for tilbakeføring. Her skal alles stemme frem. Ingen historie er for liten, for stor, for tung eller for vanskelig. Her skal du bli hørt og møtt med respekt, enten du er barn eller forelder, bestemor eller tante. 

Jeg blir glad hvis du følger og deler. 

Likes

Comments