Virker nesten som om denne bloggen har sakte, men sikkert, begynt å bli et sted jeg løper til når jeg ønsker å snakke om ting jeg ikke vil ha visse folk til å lese, haha. Jeg vet at denne bloggen er ganske skjult, selv om jeg har delt den med venner og jeg vet noen få som leser og sjekker her noen ganger, men det er folk jeg stoler på.

Så hva er det denne gangen som gnager på meg og gjør ting vanskelig? Jo, det skal jeg si er mye på en gang. For det første føler jeg at jeg har blitt stukket i ryggen av den jeg virkelig stolte på mest. Jeg vet du sannsynligvis ikke leser dette, men om du gjør det, her har du hva jeg virkelig tenker. De tingene jeg ikke klarer å si direkte til deg. Jeg er skuffet. Jeg er knust. Du spyttet løgner i ansiktet mitt gang på gang, og jeg trodde på deg. Jeg som hadde stengt meg inne. Jeg som hadde lovt med meg selv å aldri tro på de samme løgnene igjen, trodde på deg når du sa det, og til min store forbauselse, var du ikke den jeg trodde.

"Jeg kommer ikke til å gi deg opp."
"Jeg går ingen steder."

Bare to av mange ting jeg føler du har løyet om. Kanskje du ikke gjorde det når du sa det, men det er nettopp derfor du aldri sier noe sånt til noen. Fremtiden er brutal, og du må alltid tenke på at det du sier er ikke alltid det du fullt mener. Du sa du skulle alltid være der for meg, men når jeg ringte deg på natten mens jeg gråt til jeg hadde vondt, var du ikke der. Når jeg ikke fikk puste og trengte bare å snakke med deg, var du ikke der. Om du har skyldfølelse nå, så er det nøyaktig det du fortjener, fordi du har virkelig ødelagt mye for meg.

Jeg angrer ikke på minnene vi har, det var fint så lenge det varte, men det som gjør så vondt, er det faktum at du var villig til å gi det opp så lett. Du prøvde virkelig, sa du, men du lyver bare igjen. Prøvde? Du får meg til å le. Ingen svar når jeg ringer. Ingen sympati når DU er grunnen til mitt problem. Ingen svar på meldinger. Ikke tok du kontakt ( om du gjorde det, var det grusomt sjeldent ). Ikke en gang når jeg mistet en jeg var utrolig glad i og måtte gå hver dag og bli minnet på at han var borte. Ikke en gang dagen jeg så ham for siste gang før begravelsen ( som jeg informerte deg om når var ) fikk jeg noe fra deg. Jeg driter fullt i at du 'ikke visste hva du skulle si' fordi det er den mest pysete grunnen til å ikke ringe eller sende melding jeg har noen gang hørt i hele mitt liv.

Når den du elsker har det vondt, skal du faen meg være der for dem.

Jeg skulle skjønt det da.

Jeg skulle gått bort fra deg når du gjorde det mot meg.

"Hater du meg?" var det siste du spurte meg, og jeg svarte nei, men vet du hva?

Jeg tror faktisk jeg hater deg nå. Fordi du prøvde ikke. Du prøvde ikke i det hele tatt.

​Og det er bare en liten del av hva jeg har vondt av tidlig på morgenen fordi jeg ikke finner søvn.

Det er enda mer problemer som plager meg i dag, problemer jeg har allerede nevnt her før, men som har blitt slettet etter hvert. Dette innlegget har jeg ikke tenkt til å slette, fordi nå er jeg ærlig talt så sliten av å måtte late som ingenting.

Jeg er glemt.

Det er det jeg er. Året mitt på folkehøyskolen var fantastisk. Jeg har så gode minner derfra, men når jeg sitter her nå, tenker jeg bare om og om igjen på det alle sier til meg: "Minner og venner du har med deg resten av livet."

Jeg trodde det først ja, men så begynte jeg å skjønne hvor lite verdt jeg var. Jeg kan bare tenke på to personer av de 130+ personene jeg ble kjent med som har kontakt med meg i dag. Jeg er så utrolig glad i dem for at de ikke går fra meg, men jeg ser KONSTANT folk som legger ut bilder fra det året, og jeg ser at de besøker hverandre hele tiden uansett hvor langt unna de er fra hverandre, og her sitter jeg på pcen min og bare kjenner smerten, fordi jeg bar aldri så spesiell for noen. Haha, ja, jeg var sikkert spesiell for han en stund men se hvem som snudde ryggen og gikk til slutt ( akkurat som jeg sa ). Jeg var aldri den beste vennen noen fant som de alltid ville være med. Jeg bare. Var der. Jeg eksisterte der blant alle disse elevene. Jeg var ikke noen.

Jeg er fortsatt ingen.

Det har dere bevist.

Takk for gode minner, men jeg begynner å ønske jeg bare kunne ta alt tilbake og glemme det hele.

Jeg vil bort.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

EDIT: ​Etter at jeg skrev dette ble alt ordna, og jeg hadde egentlig lyst til å slette innlegget ganske fort, men det virker som om dette er noe folk føler med, og derfor lar jeg det være her. Jeg er utrolig glad i besteforeldrene mine, og de har vært en fantastisk støtte for meg, så ikke ta dette som en 'jeg hater familien min' type ting. Det var bare et øyeblikks sinne som måtte ut.

​                                                

​Men det betyr ikke at du ikke får bestemme hvordan det påvirker meg og mine følelser.

Jeg skjønner at når folk sier noe, og de får en negativ reaksjon, er dette en av de første forsvarsmekanismene man bruker i håp om å lappe sammen såret, men noen ganger er det ikke du som får velge om du har rett eller ikke. Om du sårer noen med ord, skal du ikke finne en unnskyldning som får deg til å stå uten å faktisk si unnskyld for det du sa.

Om det sårer noen, sier du unnskyld. Ingen forklaring på 'hvorfor du sa det' eller noen grunn til hvorfor jeg ikke skal ta det så hardt. Jeg styrer ikke mine følelser. Jeg kan ikke si til meg selv at 'nei, jeg har ikke lov å bli trist av det så da sier jeg ingenting'. Man må tenke litt iblant selv, selv om du er voksen og jeg såvidt har begynt å bli voksen.

Jeg synes heller ikke det var stort hyggelig av deg å si 'du er snart tjue år' som respons til tårene mine. Hva har alder med det å gjøre? Gråting er ikke noe man bare har rett til når man er barn. Tårer kommer uansett hva, og bare fordi jeg er snart tjue år gammel, betyr ikke det at jeg ikke får lov til å gråte.

Så jeg gikk. Jeg gikk fra jobben dere har vært snille nok til å gi meg for sommeren, fordi jeg fikk vondt, og trengte å gråte uten deres kommentarer. Jeg gråt til jeg ble sliten, og så sovnet jeg, noe som er en helt vanlig reaksjon for meg når jeg gråter.

Jeg vet at det dere sa ikke var vondt ment, men deres reaksjon etter at jeg ble helt klart lei meg, såret meg mest. Det faktum at dere, som voksne mennesker, ikke kan se når dere sårer deres egen familie, overrasker meg. 

Etter at jeg våknet noen timer senere, gikk jeg ned for å hente mobilen og diverse jeg hadde lagt igjen i min hast for å komme meg vekk, og jeg er ikke overrasket over å bli snakket til. Jeg satt pris på at du ville snakke med meg om det, men jeg prøvde å gi tegn om at jeg ikke ville det nå, og da å få 'vil du heller reise hjem da?' etter meg, gjorde bare enda mer vondt. Jeg har det vondt inni meg, men det virker ikke som om det betyr noe.

Jeg er uendelig glad i min familie. Jeg er utrolig glad i dere, men det betyr ikke at dere kan såre meg uten å ta konsekvenser for det. Dere vet at jeg ikke har hatt det så alt for lett i mange år, men velger allikevel å være sånn mot meg.

Jeg tenkte faktisk på det. Vil jeg heller hjem ? Og for å være helt ærlig, om det er sånn jeg skal føle meg hele tiden, så ja. Da vil jeg heller hjem. Jeg vet det ødelegger så utrolig mye for planene mine. Jeg vet det kan forhindre meg i å besøke Ike på grunn av mangel med penger og at jeg kommer til å måtte løpe etter en jobb ganske fort, men hodet mitt verker, og de siste dagene har bare bragt opp mer og mer smerte som bygger seg opp inni meg, og får meg til å eksplodere når det faktisk treffer der det er verst.

Jeg vet at i deres øyne overreagerte jeg, men prøv å sette dere i mine sko. Prøv å kjenne hvordan det føles å bli fortalt konstant at jeg ikke kan spare penger. Prøv å føle på følelsen av å være ubrukelig og verdiløs. Kanskje da, kan dere forstå hvorfor dere såret meg så inderlig.

Om dere på en eller annen magisk måte leser dette, så vil jeg at dere skal vite jeg er ikke sint. Jeg er ikke skuffet, og har definitivt ikke tenkt å oppføre meg som en drittunge mot dere resten av tiden min her, men dere har virkelig såret meg, og jeg håper dere forstår hvordan ordene deres påvirker meg. Jeg reagerer forskjellig fra dere.

Ja, det var kanskje bare en spøk, men jeg ler ikke.

Likes

Comments

Jeg har ikke akkurat vært så flink på å skrive her, har jeg ? Nei, jeg har en tendens til å slutte med noe jeg prøver å holde oppe, og mange ganger snudde jeg meg mot denne bloggen ( fordi den får ikke så mye oppmerksomhet ) for å slippe ut følelsene mine. Jeg har egentlig ikke noe interessant liv, og derfor synes jeg nesten det er meningløst å dele det om det bare er det samme hver eneste dag. Jaja, jeg tenkte ikke å skrive fordi jeg har noe interessant å si denne gangen, men det er mer at jeg følte for å oppdatere ting.

Her er en liste over småting jeg har gjort eller gjør nå for tiden:

Dro opp til Sæbø til mine kjære besteforeldre for å jobbe på bakeri med dem og tjene litt penger.
Spilt mye Pokémon GO.
Gått mange fine turer med Sibas ( hunden til besteforeldrene mine ).
Spilt Volleyball med søskenbarn og deres venner, som jeg synes er ganske hyggelige.
Vært sammen med Emilie og nydelige Linn, hennes lille bebi.

Ellers er det ikke så mye som skjer egentlig.

Jeg har kanskje tenkt meg en tur opp til Grimstad etter at jeg kommer hjem for å være med Ike, fordi han har kommet seg inn på en skole han ønsket svært å komme inn på ( jeg er så stolt av deg, vennen ), og da flytter han inn på hybel. Jeg har ikke sett han siden Mai, og det er ingenting annet jeg ønsker enn å være med han akkurat nå.

Jeg kan prøve å oppdatere litt mer, enten det bare er noen bilder eller noe spennende jeg har gjort i det hele tatt. Jeg håper på mer eventyr i livet mitt sånn egentlig, men jeg er en så sliten og liten person og trenger å samle så mye krefter så jeg kan dra ut på eventyr.

Åhja !! Og jeg har også fått spilt inn min nye originale sang som jeg skrev i løpet av den siste tiden min på Folkehøyskolen. Med hjelp fra en god venn i studio, ble den helt utrolig og jeg er så veldig fornøyd med den! Det hadde så klart ikke vært mulig uten hjelpen fra læreren min og en medelev, som hjalp meg å finne min egen 'sound'.

Likes

Comments

Har ikke skrevet så mye i det siste. Grunnen bak det er at jeg ikke har gjort så mye jeg ser som verdt å 'skryte' om. Jaja, jeg har vært en liten tur på hytta i Risør da, og Risør er en av de fineste stedene jeg vet om. Spesielt om sommeren. Alt er vakkert der, og man finner alltid en svane som vil bli kompis med deg, noe som jeg fant.

Hadde en fin samtale med den også. Den kom helt bort til meg og begynte å lage noen rare lyder, så jeg lagde lyder tilbake. Så nok ikke helt ut som jeg hadde noe vett da, men jeg hadde det fint så da er det det som gjelder, synes nå jeg. Nei, jeg stresser egentlig med jobb og diverse, fordi NAV hjelper meg så godt de kan. Jeg skal nok finne en vei, uansett hvor vanskelig det blir.

Jeg leser Ronja Røverdatter da. Den er superfin.

Ellers har jeg egentlig ikke gjort så mye annet enn å være med venner og 'catcha' opp litt med dem.

Inntil videre,

-M.

Likes

Comments

Oi! Nettet ble borte for en stund siden, og jeg fikk ikke mulighet til å skrive noe på den tiden. Pappa har nå kommet hjem, og nettet er oppe og går igjen så nå kan jeg fortsette å se på iZombie på Netflix. Ja, de dagene som har gått har jeg egentlig bare sittet og sett på film. Jeg så mange filmer jeg ikke har sett på en stund, og fikk da litt nostalgia følelse av de fleste av dem. Jeg har også vært ute litt og besøkt mamma på Klovnen Kafé, noe som alltid er koselig.

En stund tilbake var jeg oppe hos mamma som bor med besteforeldrene mine, og vi gikk oss en koselig tur til Brannåsen. Jeg skal ikke lyve å si at jeg er så veldig sporty, så jeg hadde en vannflaske stappet i lomma som ble trukket opp litt for mange ganger. Mamma derimot er fem ganger så sporty som meg, og derfor var oppoverbakkene ikke noe problem for henne.

Etter den dagen klipte jeg også håret mitt kort. Det var deilig å bli kvitt de forferdelige flokene som hadde samlet seg overalt, og håret mitt hadde ikke tålt all fargingen det hadde gått igjennom mens det har grodd, og derfor er det bedre å klippe det av og starte på nytt, synes jeg! Det er også en deilig klipp når det er sommer og varmt, så da slipper jeg å svette på grunn av langt hår i det hele tatt.

Ellers har det egentlig ikke skjedd så alt for mye. Jeg har vært mye med venner og 'catcha up' litt med dem. Livet er ganske greit.

Tenkte å legge til en sang også. Tror jeg skal begynne å ha sanger på slutten av innlegget så ofte som mulig for å dele hva jeg hører på mest.

Inntil videre,

- M.

Likes

Comments

Jeg har fortsatt ikke satt meg helt til rette hjemme, mest fordi det ikke har gått helt opp for meg enda at jeg bor her nå og ikke på folkehøyskolen. Jeg har også fått feber etter at jeg kom hjem, smittet av alle andre som har ligget syke hjemme, og derfor har jeg brukt meste parten av dagene mine hjemme på å sove og prøve å bli frisk igjen. Feberen er ikke forferdelig høy lenger nå. Jeg føler meg ihvertfall bedre etter at jeg fikk i meg en kvart pizza etter 36 timer uten mat. Det er virkelig dritt hvordan man mister matlyst når man er syk, og uansett hvor hardt man prøver å overbevise en selv om å spise, så funker det bare ikke.

Jeg gikk glipp av syttende på grunn av feberen også. Mamma ba meg holde senga istedenfor å dytte meg selv til å gjøre noe jeg helt tydelig ikke var i form til, så vi ble enige om at vi heller skulle feire vår egne lille syttende mai på et eller annet tidspunkt senere, muligens når Ike kommer hit så han kan bli med.

Jeg ga resten av pizzaen til storebroren min, som nektet å ta hele. Han satt en del av den i kjøleskapet til meg senere, noe jeg setter stor pris på. Jeg har vært hjemme alene siden jeg ble syk, ikke at jeg klager så mye fordi det er litt deilig å kunne slappe helt av hjemme når man føler seg så fæl.

Nå på et annet tema - jeg vurderer å klippe håret mitt kort igjen. Kanskje ikke så kort som jeg hadde det en stund tilbake, men jeg lurer på om jeg skal klippe det noe ala Erika Linder, som er en av mine store forbilder.

Vet virkelig ikke jeg.

Inntil videre.

- M.

Likes

Comments

Ja. Da var skoleåret over. Jeg ble vekt i dag av at Torbjørn, musikklæreren, ringte meg. Han ba meg komme til lyd test og litt øving, så jeg slang på meg det jeg hadde som ikke var pakket ned, og løp av gårde til gymsalen. Alle andre så ut til å være mektig opptatte med å rigge opp og sette opp til foreldre, venner og andre skulle ankomme Birkeland. Etter en kjapp gjennomkjøring av de to sangene vi skulle fremføre senere, ringte jeg pappa for å høre når han tenkte å komme. Jeg var smålig skuffet og lei meg når jeg hørte at han ikke kom til å være der før kanskje fire-fem tiden, men jeg forstod også at han ikke kunne la småsøsknene mine være helt alene i seks+ timer heller, så jeg brukte tiden min alene på å se meg rundt i rommet mitt en siste gang. Jeg satt der en stund før jeg beveget meg ut og leverte romnøkkelen min. Det var tungt å legge den fra meg i boksen, fordi jeg visste at nå var det slutt på året. Dette var virkelig den siste dagen jeg kom til å se disse menneskene før alle kom til å spre seg rundt omkring.

Da jeg gikk ut møtte jeg på Emil. Vi stod der bare en stund, og så ville jeg sette meg ned på en benk som stod i nærheten. Hælene på skoene mine begynte å kjennes, så jeg brukte all tiden jeg kunne på å sitte så jeg måtte slippe å ta av skoene og bytte dem ut med Converse skoene mine (som jeg ikke hadde hatt noe i mot i det hele tatt, men det er ikke akkurat fint å ha på sko som har blitt bytta lisser på og tegnet på med både penn og tusj). Jeg hadde hentet årboken min, og jeg tok meg et minutt å bare tenke over det hele. Det tok ikke lang tid før jeg kjente tårene presse på, og jeg klarte ikke å holde meg stort lengre. Jeg slapp det ut, selv om det bare var for noen få sekunder. Emil satt ved siden av meg, og han klappet meg trøstende på ryggen og klemte på meg. 'Begynner du allerede?' spurte han.

Nei, hele dagen var bare trist, synes jeg. Det var tungt å måtte si hadet til alle sammen en siste gang. Etter både konsert og taler, var det på tide å dele ut vitnemål, og rett før det ringte pappa og sa han var framme om to minutter. Jeg løp ut, og vi rakk fint å komme oss inn og sette oss klare. Med vitnemålet i hendene mine, gikk vi alle opp på scenen en siste gang for å fremføre en medley som vi alle hadde øvd på gjennom allsang timene, og jeg kjente nok en gang at tårene ville ut.

Alt sluttet med at elevene og lærerne ble igjen i salen, og vi fikk god tid til å si hadet og klemme hverandre. Jeg måtte klemme mange flere ganger, og jeg gråt så mye at til slutt var det ikke noe mer igjen. Det tok tid, men jeg kunne endelig gå ut til pappa som stod ved bilen, ferdig pakket og klar, og jeg løp for å hente Ike så han kunne si hadet til både meg og pappa. Jeg kjente virkelig at jeg ikke ville dra. Ikke enda, men jeg måtte, og etter at jeg hadde tatt ordentlig tid til å si hadet til Ike, satte vi oss inn i bilen, og det var tre timer til vi ankom Holmestrand.

Jeg hadde fått vite at Kjell, katten vår, hadde vært borte i en hel uke. Alle hadde vært ute og sett etter han uten lykke noen steder. Jeg kjente hvor redd jeg var, og så fort jeg kom hjem byttet jeg sko og jakke og gikk ut sammen med lillesøsteren min for å lete og rope etter Kjell. Jeg har opplevd mange ganger før at han kommer når jeg er den som roper spesifikt, og som mange vet har dyr et instinkt at de må ut og lete etter noen de er glad i når de er mye borte. Jeg har en mistanke at det var muligens det, og han var ute for å se etter meg, men jeg tror også at det kan bare være at katter har løpetid nå. Uansett grunnen til at han stakk av ut vinduet (han har blitt innekatt siden vi flyttet til sentrum fordi vi vil ikke at han skal være rundt veier og biler og masse folk); jeg gikk av gårde. Det tok cirka fem minutter av gåing og roping, og jeg snur hodet mitt rundt et hjørne når vi passerer en liten vei inn bak noen blokker. Der, ved en av de sammensatte garasjene, foran porten - der tuslet Kjell. Han var skitten, så tynn ut, og når vi ropte ut etter han så han bare opp en liten stund før han snudde tilbake til hva nå enn han var så interessert i. Jeg ba lillesøsteren min bli hvor hun var, for jeg ville ikke at Kjell skulle løpe vekk.

Stille og rolig gikk jeg mot han med hånden min strekt ut. Jeg sa navnet hans igjen, og han kikket opp en gang til. Denne gangen forble blikket hans på meg, og han begynte å mjaue og gikk mot meg. Så fort han var ved hånden min, strøk han hodet sitt mot den. Han mjauet fortsatt, og jeg plukket han opp. Lillesøsteren min gråt av glede, og vi fikk han hjem.

Han fikk i seg mat, og jeg har vasket han litt fordi han er så skitten. Nå har han bare sittet å gaulet i flere minutter i strekk, så både jeg og pappa har kommet frem til konklusjonen at det er helt sikkert løpetid for han, eller at han vil ut noe inderlig.

Jeg kunne ønske at han kunne få være ute så mye han ville som før oppe i nabolaget, men jeg vil ikke ta sjansen på at han ikke kommer tilbake heller. Folk her kan finne på å plage dyr, og Kjell hadde noen få sår og kutt her og der som jeg tenker kommer fra en slåsskamp han har hatt med en annen katt.

Han er ihvertfall trygt hjemme, og det er alt jeg ønsker.

Dagen har vært tung, og jeg har sovet dårlig de siste to nettene på rad, så jeg tenker å legge meg snart. Først skal jeg se om jeg finner en film av noe slag, og om jeg ikke gjør det, er det nok på tide å legge seg.

Nå teller jeg dagene fram til jeg ser Ike. Bare rundt to uker-ish så kommer han hit.

Helt til slutt: takk for et fantastisk år på Folkehøyskolen Sørlandet til de jeg har delt denne tiden med.

Inntil videre,

-M.

Likes

Comments

Den siste kvelden her er . Jeg burde egentlig ikke sitte her alene på internatstuen og skrive når jeg kan sitte der nede med alle andre og ha en siste samtale med dem, men jeg kjenner meg bare så alt for sliten. Det var en lang kveld med både opplegg og annet fra lærerne og elevene, og jeg er ikke redd for å si at jeg gråt som bare det. Du vet den følelsen du får etter at du har grini litt for mye og du føler deg tom og tung? Den følelsen sitter igjen, og jeg lengter egentlig bare etter senga som jeg skal sove i en siste gang. Det er siste gang jeg våkner en morgen på Birkeland. Jeg skal hjem.

Og de ordene har kommet så alt for fort. Året gikk alt for fort, og jeg vil ikke dra enda. Jeg har lengtet etter tryggheten hjemme nesten hver dag her, men jeg har også funnet en egen trygghet her blant alle disse flotte menneskene. Det var en åpen mikrofon del av kvelden, og det var så alt for mange fantastiske ting som ble sagt. Tårer falt overalt, fra folk jeg aldri trodde jeg skulle se gråte, og mange fant mot til å stå på den scenen og si noe. Noen fant mot i det å bare stå der med angst krypende fra tuppen av tærne till det siste hårstrået på hodet, mens andre fant mot til å dele noe som har ligget tungt på skuldrene lenge. Selv jeg fant motet til å stå der og fortelle om en grusom hendelse som skjedde meg i påsken, og støtten jeg fikk var helt fantastisk.

Det er så mange gode mennesker i verden, og en hel gruppe av dem har gått på samme bakke som meg hver dag her i et år. Vi har delt så utrolig mye sammen, historier som borer seg dypt innerst i hjerterota.

Jeg kommer til å savne alle disse menneskene, og jeg kunne virkelig ønske at jeg fikk mer tid til å bli kjent med hver og en av dem, men i morgen drar jeg hjem, med minner fra dette året som for alltid kommer til å sitte. Jeg kommer til å tenke tilbake på dette året og smile bredt når jeg husker de forskjellige personene jeg har blitt kjent med.

Når noen sier at et år på folkehøyskole er en fantastisk opplevelse: ja, da lyver de ikke.

Jeg kommer til å savne alle sammen så forferdelig mye.

Inntil videre,

- M.

Likes

Comments

Det er ikke noe nytt at jeg er livredd for fremtiden. Jeg har alltid vært en person som lever i øyeblikket, som ikke liker å planlegge hva jeg skal gjøre fordi jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å komme dit. Utfordringer i livet mitt har alltid holdt meg tilbake fra å nå den gleden jeg ønsker, men som mamma sier: 'den eneste som kan finne motivasjonen til å bli bedre, er deg'. Jeg har alltid tenkt slik. Jeg har gitt det samme tipset til andre, men jeg har aldri klart å finne den motivasjonen jeg så sårt trenger for å fortsette. Jeg er snart tjue år, og det virker som om jeg har bare tatt bittesmå skritt fra da jeg var femten.

Vi gikk tur bare noen minutter siden. En siste tur før jeg drar hjem til Holmestrand i morgen. Jeg gikk sammen med Ike og Bjarne, og vi kom inn på temaet 'å komme seg ut av senga selv om dagen er tung'. Det var mye snakk om det og fremtiden, og plutselig husket jeg tilbake til da jeg danset. Jeg husket hvor glad jeg var da jeg beveget meg til musikken, enten det var på scenen eller i øverommet. Jeg husket også at for en stund tilbake, da jeg bodde hos mine besteforeldre, kom jeg en dag hjem fra kino. Jeg husker at begge var litt småbrisne, muligens fra et glass vin eller to. Bestefar begynte da å spørre meg hvorfor jeg sluttet å danse. Jeg syntes at det var rart hvordan han spurte om noe sånt, når det var år siden jeg hadde danset. Sist gang jeg danset, fikk jeg høy feber på dagen det var forestilling, og jeg hadde ikke lært meg dansene nok til å kunne stå på den scenen og danse med den samme sikkerheten jeg hadde før. Etter det danset jeg aldri igjen på den samme scenen. Jeg visste ikke helt hva svaret mitt var på spørsmålet, og jeg tenkte litt før jeg kom fram til at det var fordi jeg begynte å slite så mye med depresjon og andre ting, og det tok tid og krefter ut av meg å jobbe med det. Alle timene hos psykologene gjorde at jeg gikk glipp av mange dansetimer. Dager hvor jeg bare ville sove gjorde at jeg gikk glipp av enda mer.

Depresjon tok vekk gleden med dans. Jeg følte at jeg ikke kunne komme tilbake fordi jeg skuffet alle når jeg ikke var der for forestillingen.

Så klart... Jeg har alltid savnet å danse. Jeg har noen ganger danset bare for moro skyld alene på rommet mitt, eller jeg har brukt speilsalen på skolen her for å danse. Jeg har aldri mistet gnisten.

Så jeg tenkte tilbake på alt dette, og plutselig kjente jeg noe inni meg: motivasjon. Jeg ville danse igjen. Jeg vil stå på den scenen igjen og danse, vise andre hva jeg føler ved å bevege meg rytmisk. Jeg vil tilbake til den tiden da alt var så mye lettere. Så etter at jeg sa dette til Bjarne, skjønte jeg at jeg virkelig mente det. Det var ikke en 'hva om jeg begynte å danse igjen' men en sterk 'jeg skal danse igjen'. Til sommeren skal jeg jobbe med besta og besten på Sæbø i bakeriet de eier, og jeg kan bruke litt av pengene for å begynne å danse igjen til høsten. Dette gjorde meg så glad, så jeg tok opp telefonen med en gang og ringte mamma'n min som var på jobb. Hun fant tid til å høre på meg og hva jeg ville, og så sa hun noe som fikk meg til å føle meg helt fantastisk.

"Jeg synes det er litt morsomt at du ringer om dette her nå, fordi her om dagen så sa faktisk bestemor til meg 'kan ikke du få Mina til å danse igjen?' og nå ringer du og sier at du vil begynne å danse igjen!"

Jeg ville nesten grine. Det er ikke bare jeg som vil at jeg skal danse igjen. Jeg vil tilbake på den scenen og smile bredt fordi jeg gjør noe jeg elsker. Jeg vil danse igjen. Jeg SKAL danse igjen.

Jeg skal jobbe meg mot dette. Jeg jobbe meg mot dette. Til høsten skal jeg være der igjen, klar for å danse og smile igjen.

"Det er bare du som kan gjøre deg selv glad, og du må gjøre de tingene som gjør at du blir glad igjen." - Noe annet som mamma sa til meg på telefonen før hun måtte løpe til kunder.

Hva som skjer ved siden av dansing, det vet jeg ikke, men jeg vet at jeg skal danse igjen.

Jeg gleder meg.

Inntil videre,

- M.

Likes

Comments

Da er jeg her igjen da, med enda et innlegg som lovet. Klokken er 10:47, og jeg og romkameraten min har gjort ferdig rom vasken vår lenge før de andre. Det er deilig, men jeg er også små-urolig for at vi ikke har vasket grundig nok og det er derfor vi ble så raskt ferdig.

Jeg får en tung og trist følelse av å se på rommet når det er så tomt. Det minner meg om da jeg tok mitt første steg inn i dette rommet. Jeg kom etter min nye romkamerat, og det stod litt ting rundt omkring som tilhørte henne. Jeg så noen bilder, og jeg gjetta sammen med familien min hvem det var på bildene som jeg skulle dele rom med hele skoleåret. Mamma la til at hun så hårkur for nybleiket hår, samt krem som muligens ble brukt til å smøre på en tatovering. Jeg var nysgjerrig, engstelig, redd og spent den dagen, og i løpet av året har jeg satt meg til rette her. Følelsen inni meg er vanskelig å beskrive når jeg tenker på at jeg drar hjem i morgen. Jeg drar vekk fra det stedet jeg har tatt meg selv i å kalle 'hjemme' noen ganger. Jeg drar vekk fra de menneskene jeg har blitt kjent med, og det er trist at jeg ikke kommer til å stå opp og se dem hver dag lenger.

Jeg kommer ikke til å gå inn i røykeskuret lenger å se noen jeg kan slå av en prat med. Jeg får ikke lenger meldinger fra diverse folk som lurer på om de kan få en røyk fra meg. Jeg kommer ikke til å sitte på internatstuen lenger å se film med en gjeng med folk jeg har blitt glad i. Jeg er helt ubevisst på hva som venter meg i fremtiden nå, og jeg kunne ønske jeg kunne hatt ett år til her.

Men så klart er jeg på topp samtidig, fordi jeg skal hjem igjen. Hjem til gamle venner, hjem til familie. Jeg skal hjem til pappa, mamma, min lillesøster, storebror og lillebror. Jeg skal hjem til Kjell, den lille katten vår som har en flekk over munnen som får det til å se ut som han har en halv bart. Maya, min beste venn, kaller han for 'half-mustache cat'. Jeg har savnet tryggheten jeg føler hjemme, og selv om jeg drar hjem til et ganske nytt liv, vet jeg at alt kommer til å gå bra. Uansett hvor redd jeg blir, har jeg familien min der med meg.

Jeg har sagt hadet til en av mine beste venner allerede. Han dro av gårde i dag tidlig, tilbake til Trondheim. Det er så langt unna Holmestrand.. Det gjør vondt å gi en siste klem til noen du har blitt så glad i, og du vet at det kommer til å være lenge igjen til du kan klemme dem igjen.

Nei, denne følelsen er ekkel. Jeg liker den ikke i det hele tatt og jeg vil virkelig at den skal sette seg på et tog og forsvinne. Jeg vil at den skal langt, langt vekk, sånn at jeg kan finne glede i hvert øyeblikk sammen med denne gjengen av folk jeg har blitt så glad i. Så klart, noen av disse folkene bor faktisk overraskende nærme meg, og derfor kan jeg besøke dem, men alt kommer jo an på tiden jeg har, og tiden de har. Jeg bekymrer meg virkelig for mye om dette, men hva annet skal en gjøre? Jeg tror ikke noe som dette skal være lett i det hele tatt.

I går snakket jeg med mamma. Når jeg kommer hjem skal jeg og henne ut og feire sammen. Jeg er så glad i mamma'n min altså, og jeg gleder meg så utrolig mye til å se henne igjen og ikke kjenne stresset av at jeg ikke har nok dager til å være sammen med henne mer. Pappa ringte også, og vi snakket sammen om når han kommer i morgen for å hente meg. Vi snakket om plass i bilen, fordi hans egen bil har brutt ned litt, og derfor må han låne en annen bil (som jeg husker er utrolig liten), men det skal nok gå så bra så. Jeg gleder meg så mye til å være med han, og jeg håper vi kan spille en runde med biljard på denne skolen før vi drar. Pappa'n min er utrolig dreven i biljard, og å spille mot han er rett og slett et tapt håp fra første kule som treffer.

Å dra hjem igjen til han - jeg blir glad av bare tanken. Jeg har savnet å være rundt familien min, og jeg gleder meg til å tilbringe mer tid med både pappa og mamma, for ikke å glemme mine søsken. lillebroren min og lillesøsteren min har jeg savnet så inderlig mens jeg har vært borte, og jeg har konstant fått meldinger fra dem om at de savner meg, og de gleder seg til jeg kommer hjem. Jeg gleder meg jeg også, englene mine. Jeg kommer hjem så fort som mulig, og denne gangen drar jeg ikke igjen på en god stund.

Jeg får prøve å dra pappa ut på kino en tur kanskje? Som vår lille feiring av at jeg har endelig kommet hjem for å bli. Å dra på kino med pappa er en av mine favoritt ting å gjøre, for vi har så lik humor at vi kan hviske dårlige vitser til hverandre under filmen og le av det begge to. Pappa må nesten ha tørrere vitser enn meg, men jeg lærer fortsatt av den beste.

Jeg gleder meg også utrolig mye til å komme hjem fordi jeg kan ta tid ut av dagen min og gå ut en tur. Jeg kan stikke innom Klovn Kafé, der mamma jobber, med en bok hvor jeg kan sitte og slappe av i stillheten, snakke med mamma når hun har tid til å sette seg ned. Sommeren ser ikke så verst ut når jeg tenker på det slik som jeg gjør nå. Ike kommer også en tur til meg etter cirka to uker siden skoleslutt, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å grine når han må dra fra meg igjen, fordi jeg vet ikke om jeg kommer til å se han på en god stund. Jeg kommer nok til å grine i morgen også når jeg må dra fra denne fantastiske skolen. Birkeland er virkelig rik med vakker natur og hyggelige mennesker, fra de du passerer på gaten (de smiler nesten alltid og sier alltid hei), til de som sitter i kassen på butikkene her og de som jobber på små restauranter rundt omkring. Dette stedet er virkelig uforglemmelig.

Jeg tenker å ta en siste gåtur i skogen i dag. Jeg må nesten få sett det en siste gang i dagslys før jeg drar herfra og muligens ikke kommer tilbake til det jeg husker. Jeg drar selvsagt Ike med meg, enten han vil eller ikke.

Inntil videre.

- M.

Likes

Comments