It's time to open a new book and start a new adventure.

Snipp, snapp, snute.... da var eventyret mitt ute. Men kun for denne gangen. Jeg har allerede bestemt meg for å komme tilbake hit igjen, og i mellom tiden får jeg dra andre steder og oppleve andre land.

Oppholdet mitt her har vært helt fantastisk. Det er veldig rart å tenke på at jeg nå sitter på flyplassen og venter på flyet som skal ta meg hjem til Norge. I 8 uker har dette stedet vært hjemmet mitt og jeg har sakte men sikkert blitt vandt til kulturen og livsstilen her. Det blir annerledes å komme hjem, men også litt deilig. Jeg tror det er på tide for denne gang. Og det er veldig godt å vite at jeg har fått venner og "familie" som jeg kan komme tilbake til når jeg bestemmer meg for å reise til Afrika igjen.

Mens jeg har vært her, har jeg opplevd litt av hvert og det har ikke vært en kjedelig dag. Jeg er utrolig glad for at jeg sa ja til å bli med på safari når jeg fikk sjansen. Det er en av opplevelsene som står høyt på lista mi. Det å se elefantene så nærme bilen var ganske spektakulært. Og når jeg bestemte meg for å gå mot en elefant som tok seg en spaser tur - hjertet banket rimelig fort når jeg innså hvor nærme jeg var elefanten.

Det å lee i Afrika har også vært en opplevelse i seg selv og jeg må si jeg trives veldig med den afrikanske livsstilen. Det eneste jeg ikke klarte å vende meg til var african time og at ting gikk ganske sakte. Men jeg har jo kommet gjennom det. Jeg tror jeg kommer til å se tilbake på dette eventyret og huske hvordan det er å gå rundt på gata eller gjennom markedet. Sola i ansiktet, vinden som blåser håret overalt og menneskene fra hver sin side og kant som prøver å få oppmerksomheten min. Jeg er klar over at de ville snakke med meg fordi jeg er hvit, men jeg likte uansett at de tok seg tid ut av deres dag for å snakke med meg. Den afrikanske livsstilen er ganske enkel, og det er det som gjør livsstilen så spesielt. De har ikke så mye, det er veldig enkelt og greit, men likevel klarer de å få samfunnet gående og de klarer å finne nye løsninger.

Landskapet er også noe jeg kommer til å savne her. Det blåe havet, hvite strendene, store safari trær, masse grønt og mount meru som var i bakgrunnen hvorhen jeg var. Jeg tror bildene viser litt mer av skjønnheten.

Men mest av alt kommer jeg til å savne barna jeg har møtt her. De er jo hele drømmen min og grunnen til at jeg har ønsket å komme hit. Det er barna som har fått meg til å nyte dagene mine og de har fått meg til å smile og le. Det er disse barna jeg kommer til å savne mest, men jeg er sikker på at fremtiden er i gode hender når det gjelder disse barna. Og jeg gleder meg allerede til å se dem snart og se hvor mye de har utviklet seg. Det blir veldig spennende. Jeg kunne ønske de skjønte hvor takknemlig jeg var for å ha møtt dem og jeg tror de aldri kommer til å forstå hvor stort inntrykk de har gitt meg.

Jeg har lært så utrolig mange ting her og vil si at denne reisen har forandret meg som person. Jeg er meg selv, men jeg har blitt litt klokere, tøffere og en god del kunnskapsrik. Jeg har hatt oppturer og nedturer. Første uka endte opp med brannskade fra kokende vann og siste uka endte opp med brannskade fra en kokende sol. Afrika har testet mine grenser, men jeg har ikke latt meg knekke og jeg har kun kommet sterkere gjennom dette. Jeg har kjent på hjemmelengselen mens jeg har vært her, men det tror jeg kun har vært godt.
Selvom det er trist å si hade og at jeg føler jeg etterlater en del av meg, blir det også utrolig deilig å komme hjem til min egen seng og en varm dusj. Jeg kjenner også at jeg trenger en del klemmer så det skal bli godt å få kos og kjærlighet.
For mye av en god ting er jo heller ikke bra, så da er det best at jeg ender turen på et godt vis også komme tilbake når Afrika kaller meg igjen.

Tusen tusen tusen takk for en ubeskrivelig og uforglemmelig tur, Afrika!
Og takk til alle som har lest og fulgt med på turen min hut. Dette har vært helt utrolig og jeg er glad jeg har fått sjansen til å dele erfaringene mine og opplevelsene mine med dere. Håper dere har likt alle innleggene mine. Det blir fint å se tilbake på dem når jeg savner mitt andre hjem. Snakkes når jeg har kommet hjem til Norge igjen.
Ha det bra!

-CORNELIA

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Man lærer så lenge man lever

8 uker virker kanskje ikke så lenge men jeg lærer noe stadig vekk. Jeg har lært ting om meg selv som jeg ikke viste om, men jeg ar også lært masse om verden.

Her er 5 ting jeg har lært mens jeg har vært på drømmereisen min:

1. Smil og vær åpen.
Du kommer langt med et smil her i verden. Vi mennesker er ikke så annerledes fra hverandre, men likevel klarer vi å separere oss og ikke tørre å bli kjent med andre. Jeg merker fort på humøret mitt om noen er sure rundt meg, i motsetning til hvis noen smiler og er glade. Og så fort du smiler så har du vist at du er vennlig og ikke dømmer. Jeg klarer ikke å slutte å smile mens jeg er med de andre afrikanerne, og selvom vi ikke snakker samme språk klarer vi å kommunisere gjennom å smile til hverandre. Dette gjør at man blir mer åpne. Hva er vitsen i å gjemme alt for seg selv og ikke tørre å dele noe? Du kommer ikke så særlig langt med det. Jeg har hatt noen spennende samtaler med folk her om drømmer og om livet, kun ved å åpne meg opp litt og ikke være redd for å vise følelsene mine.

2. Afrikanere er noen av de snilleste menneskene jeg har møtt.
Nå har jeg også vært heldig, og ikke møtt på så mange slemme. Og jeg er veldig klar over at det er en del slemme folk, men det er det jo overalt. Jeg kjenner ikke at jeg har en grunn til å være redd her, for alle vil jo bare være snille og snakke med den hvite jenta. Jeg kan være ærlig å si at noen ganger er det litt irriterende at de er snille, men dette er jo så teit å si så jeg fokuserer kun på at de vil det beste.
Jeg har definitivt lært noe av afrikanerne her, og det er å være blid og snill mot folk man møter. Her sier de hei til hverandre og spør hvordan det går. Vi gjør jo det hjemme også, men her er de faktisk opptatt av det og vil høre på svaret. Det liker jeg.

3. Trust yourself and be yourself
Dette er noe pappa har sagt til meg så lenge jeg kan huske. Og jeg har alltid følgt det han har sagt. Men jeg har virkelig kjent det her. Jeg stoler 100% på den jeg er og kjenner på hva hjertet mitt forteller meg. Og jeg har fått mange venner ved å kun være meg selv. Ikke gi slipp på den du er kun fordi ting virker litt vanskelig. Jeg har nok ikke klart å følge mitt råd på dette, men jeg har prøvd og jo mer jeg har vært her, jo mer har jeg vært meg selv og stolt på den jeg er.
Jeg er ikke redd for å dømme meg ut og jeg prøver ikke å være noen andre enn meg selv.

4. Ikke pakk for mye.
Jeg vet dette virker som en veldig rar lærdom men den er ganske viktig haha. Og jeg har sett på det på denne måten:
Hvis du pakker en full koffert(eller sekk), hvor skal du få plass til de nye opplevelsene du får mens du er å reiser? Dette er en metafor.
For man kan jo ha opplevelsene i hodet. Greia er at hvis du pakker alt i kofferten fra livet ditt før du reiser, har du ikke plass til det du får med deg når du er der. Jeg har gitt bort masse av det jeg pakket så jeg har klart å pakke ned alt jeg har kjøpt og fått og gjort mens jeg har vært her. Men når jeg pakket tenkte jeg på hvor mye det har å si. For du går rundt å tenker "nei jeg kan ikke kjøpe det for jeg har ikke plass". Kofferten din skal ikke være kun med gamle livet ditt, derfor er det virkelig med plass fra det nye livet ditt og alt du opplever.

5. Verden er ganske lik overalt.
Da jeg gjorde meg klar på å komme hit, tenkte jeg at alt skal være annerledes. Og det er jo det. Men i bunn å grunn er alt likt også. Det er biler her, akkurat som i Norge. Eneste forskjellen er at bilene er litt mer ødelagte.
Hovedpoenget er at det er en sol på dagen og måne på natta, det finnes snille og slemme mennesker, noen dager er bra mens andre dager er mindre bra osv. Man kan finne forskjeller overalt i verden om det er det man ser etter. Men ellers er alt likt. Og det er dette som er viktig å tenke på når man reiser. Man kommer til et nytt land og ny kult så det er viktig å respektere det, men man må ikke bli skremt at alt er annerledes for det er ikke sant.

Likes

Comments

Og 5 dager....

Da var det på tide med siste uke oppsummering. Er veldig rart å tenke på at dette var min siste uke her. Og tiden gikk sååååå fort!
På mandag kom jeg jo hjem fra Zanzibar så det ble ikke noe jobb på meg da. Vi dro heller en siste gang til masai market for å hente et maleri til, og da fikk vi 2 gaver som var personlige- med navnet vårt og alt! Dette er en av tingene jeg kommer til å savne mest med Tanzania. Ikke at jeg får presanger (selvom det er kult) men det at menneskene er så vennlige her. Tror jeg aldri har smilt så mye som jeg gjør nå mens jeg er her.
De er snille og de bryr seg. På tirsdagen ble jeg hjemme fordi solbrentheten gjorde sååå vondt og da var det mange afrikanere som genuint sa å det er vondt osv.

På onsdag dro jeg tilbake til jobb og da hadde barna tegnet blomster til meg og sagt at de savna meg. Det var utrolig snilt. Det var også international day of the girl child. Som FN oppfant. Så da passet jeg på å formidle rettighetene til barna slik at de vet det. Man tror at barn ikke forstår sånne "seriøse" ting, men de forstår mye mer enn vi tror. På torsdag var det en ny dag på jobb igjen, også dro vi på noen møter med projects abroad. Også var det min siste social dinner, vi spiste på samme sted som min første social dinner så det var litt gøy. En fin avsluttning. Og det var også fredagen, en fin avsluttning med barna. Jeg var der ganske lenge og kjente at jeg ville savne alle barna når jeg kommer hjem. Men det er jo bare bra for da kan jeg komme tilbake til dem.

På lørdag tok vi med vår klasse og læreren på barnehjemmet til hotellet og der fikk de kost seg masse og de bada masse og hadde det gøy. Jeg tror de smilte hele tiden haha, de var kjempe glade for at de fikk den opplevelsen. Det var første gang de hadde vært utenfor barnehjemmet så da måtte vi jo ta dem med til hotellet. Også måtte vi si hade en gang til og da begynte barna å gråte. Det var vanskelig å ikke gråte selv, men jeg trøstet meg med at jeg kommer tilbake.

På søndag dro jeg til en afrikansk kirke og så på "konfirmasjon". Det var veldig annerledes enn her hjemme, men jeg stor koste meg. Etter kirka dro vi til et annet barnehjem der 3 av de som konfirmerte seg hadde en liten feiring. Jeg synes dette var veldig morsomt å være med på for da fikk jeg sett alt afrikanerne har å by på, men har jo mye mer å se så da må jeg jo bare tilbake.

Nå er det ikke lenge til jeg drar hjem igjen. Jeg har storkost meg her og skal nyte den siste dagen min.
-CORNELIA

Likes

Comments

Jeg kan ærlig si at dette barnehjemmet står litt i kontrast med det andre barnehjemmet jeg jobba på. Her var ingen av dagene like, stamfaren er ikke like mye på topp som cradle of love. Men likevel får de den til å gå rundt. Og det går ikke an å sammenligne de ulike barnehjemmene rundt om i Arusha, for alle har sine unike preg og alle har en felles verdi- nemlig å ta vare på barna.
Fruitful ga meg fler utfordringer og jeg måtte alltid tenke på nye løsninger hele tiden. Det var veldig spennende og jeg likte meg godt.

Jeg var mer som en lærer på dette barnehjemmet og nå skolen var ferdig hjalp jeg til med å gjøre i stand lunsj, vaske alle kopper og tallerkner og leke med barna. Og med tanke på at dette barnehjemmet ikke var i helt tipp topp standard var det alltid et barn som klarte å kutte seg på noe eller skade seg på en annen måte. Så da kom doctor Sletbak og hjalp dem. Som sagt: nye utfordringer hele tiden. Dette gjorde at jeg erfarte veldig mye og lærte mer om meg selv. Jeg fikk også oppleve å ta med en av barna til sykehuset fordi han hadde vondt i magen. Dette var veldig spennende og åpnet opp øynene mine mer på hvordan situasjonen er her.

Fruitful består av 3 klasserom, med en lokal lærer. 2 soverom (en for jenter og en for gutter). Et kjøkken, og et ute. Lekeplass og grusbane. Og ca 50 barn. Mange av barna går enten på skole et annet sted eller boarding school. Det er 15 jenter og 15 gutter som bruker soverommene, og noen av de andre barna sover i huset til grunneieren av stedet. Det sier litt om situasjonen. På grunn av at barnehjemmet ikke er stort nok, får de ikke lov til å ha vanlig skole der, dermed er barna avhengig av at noen sponser dem eller får dem til en skole.

Fruitful orphanage has given me a lot of experiences and new challenges everyday. I am so happy that I have witnessed being apart of this orphanage.
I was a teacher of a class with 3 girls. They were 8, and most advanced so we had a lot of fun. After class I helped getting lunch ready, I washed the dishes and did many activities with the kids.

Each day was different and each day has given me new things to think about and opened my eyes to this country. The orphanage is not big enough to actually run a proper school, so there is only one teacher and 3 classrooms. That means that these kids miss out on a lot of the basic education. But even though they miss out, they are really working and learning everyday and that is what counts.
It really warms my heart when the kids thank me for teaching them, it makes me know that they appreciate the time and effort I put in these kids.

Like I mentioned, the orphanage is not big, but there are around 50 kids there. And only 2 bedrooms. One for girls and one for boys. Some of the kids don't sleep there because they go to boarding school, others sleep in the same house as the director.

I am so thankful that I get to experience this and the memories I have of fruitful orphanage will live with me forever.

-CORNELIA

Likes

Comments

Zanzibar, you treated me good

Så lenge jeg kan huske har jeg sett bilder av hvite strender og lyseblått hav og drømt om å være der. I magasiner, på sosiale medier og på tv'n kan man se disse stedene og tankene flyr rundt om hvor deilig det hadde vært å ligget i den hvite sanda med milkshake i hånda og bølgene som treffer føttene. Og nå kan jeg si at jeg også har vært i et av de magasinene!
Så fort vi kom til rommet vårt var det på med bikini og solfaktor 50. Vi kom oss fort til stranda og var der hele dagen helt til vi så en fantastisk solnedgang.

Beach day!!

Vi var på stranda hele lørdagen og jeg kan trygt si at jeg aldri skal undervurdere solas krefter! Jeg har da ikke blitt så brun denne turen, men rød- ja rød har jeg klart å bli. Og jeg har ikke bare blitt rød men jeg har blitt så solbrent at når folk så meg sa de au. Jaja, man lærer så lenge man lærer. Hadde jeg på solkrem? Ja, jeg hadde 50 i solfaktor. Ble jeg solbrent? Ja. Hadde jeg en fantastisk dag på stranda? JAAAA. Elsker å se på havet og den hvite stranda som gikk så langt man kunne se. Var utrolig fint.

Snorkling på Bill Gate sin private øy

What? Hva er livet mitt egentlig? Har jeg faktisk opplevd å svømme på Bill Gate sin private øy? Ja, det er vel bare check den av lista mi ✔️
Jeg hadde glemt hvor gøy det er å snorkle, det minte meg om pappa og hvordan vi alltid dro på snorkling når vi dro på ferie når jeg var liten. Og nå har jeg opplevd å snorkle i Afrika! Det er jo ikke akkurat the Great Barrier Reef, men det er på lista mi.

Det var en kjempe fin tur, først en lang båttur på en trebåt også snorkling, lunsj på stranda også en fin båttur tilbake. Det var en veldig fin dagstur som jeg kommer til å huske på når jeg kommer hjem til kalde Norge

Likes

Comments

Jeg har aldri helt skjønt når folk sier at tiden flyr, men gjett om den gjør! Tiden min her har gått så fort og nå kan jeg faktisk se hvordan været i Norge er når jeg kommer hjem. Det er ikke til å tro.

Så da var tiden kommet, og jeg byttet barnehjem fra cradle of love til fruitful. Og jeg lå i senga mi mens Maria (hun norske) var på vei oppover Kilimanjaro- hun kom seg på toppen.

Jeg hadde ikke så lang uke på barnehjemmet, men koste meg likevel. Etter en lang gå tur kom vi til barnehjemmet og barna ventet spent på andre siden av gjerdet. De kom løpende mot meg mens de ropte "teacher teacher". Gjett om de var klare til å lære noe nytt. Morningen startet med vanlig matte, engelsk og geografi. Jeg hjalp til, også ville læreren at jeg skulle ta over den ene klassen for de trengte hjelp med å lære å telle på engelsk. Så jeg tok for meg utfordringen jeg hadde fått og gikk inn i klasse rommet.
"Good morning teacher" sa barna i kor. Jeg svarte "good morning, How are you?" Og da reiste alle barna seg opp og sa "we are fine today madam Thank you and How are you today madam?" Dette klarte de å si, men å telle til 10 var litt vanskeligere. Men jeg gir ikke opp så nå kan alle barna telle og de er kjempe stolte av seg selv, og jeg er også stolt at de klarte det. Dagen fortsatte med å hjelpe til med lunsj, vaske opp, leke med barna og rett og slett passe på at de har det bra.
På tirsdag måtte jeg ta en av barna til sykehuset, han hadde kasta opp i 4 dager i strekk. Det var veldig interessant å oppleve hvordan sykehuset er her. Det var mange i kø og få leger. Var der i noen lange timer før vi fikk noen medisiner og turet tilbake til barnehjemmet.
På onsdag var jeg geografi lærer, ville nok aldri tenkt at jeg skulle være det. Om noen hadde sagt til meg for 2 år siden at jeg skulle være geografi lærer i Afrika ville jeg nok ledd og sagt de tulla. Men der stod jeg. Med klassen min på 3 jenter, en geografi bok i hånda og kritt i den andre. Jeg tegnet og skrev på tavla mens jentene skrev og svarte på spørsmålene.

Community day

På torsdag dro vi ikke til barnehjemmet, men heller til en skole som projects abroad har bygget selv for masai barna. Disse barna kommer fra en veldig stor klan som heter masai, altså urbefolkningen i Tanzania. Disse barna får som regel ingen opplæring og dermed får de ingen muligheter til å gjøre noe annet med tanke på at de ikke har en utdannelse. Så på community dagen kom alle de frivillige sammen for å fikse på skolen. Vi malte, lagde sement og fikset muren, kappet treplanker og selvfølgelig lekte med barna. Det var veldig kult å se hvor pengene mine har gått, og jeg fikk god samvittighet for at jeg hjalp disse barna til å ha en fungerende skole som de kan være i. Kanskje noen av barna blir den nye presidenten? Hvem vet?

Senere på kvelden måtte vi si hade til verts broren vår som skulle dra til universitetet. Han hadde kommet inn på en veldig bra skole som hadde de studiene han ville, og han gledet seg veldig. Det var trist å si hade, for han har faktisk blitt en storebror for meg og har passet på meg mens jeg har vært her. Det blir rart uten han. Men jeg er veldig glad for at han får en utdannelse. Og jeg vet at det ikke er siste gang jeg får sett han.

Zanzibaaaaaar!!!

Klokka 7.30 på fredag morgen ble jeg hentet av taxi som kjørte oss til Arusha AirPort. Men hvorfor skulle jeg til flyplassen? Jo, jeg har nemlig opplevd et av de mest populære turist stedene i verden- nemlig Zanzibar. Dette er rene paradiset og jeg har opplevd det på en alder av 18! Jeg føler meg kjempe heldig. Og det var så verdt det!

Vi tok sånn lite propell fly! For en opplevelse haha, det var kjempe gøy! Kun plass til 10 stykker. Etter en 50 minutters flytur landet vi trygt og greit. Så fort vi gikk ut av flyet ble vi møtt av en bølge av varme og jeg kjente ferie følelsen komme med en gang!
Fortsettelsen følger....

-CORNELIA

Likes

Comments

På grunn av leve standarden i Arusha blir barna hardt rammet av å bo i slums med stor overbefolkning. Resultatet blir at noen av barna havner i "glemme boksen". Men heldigvis er det ingen av barna på fruitful orphanage som blir glemt.

Fruitful orphanage

Her bor det ca 40 barn, litt vanskelig å holde styr på alle barna når de løper rundt. Til og med eieren har sagt at han ikke helt vet hvor mange som er her. Grunnen til dette er ganske enkelt, barna kommer og går.

Dette barnehjemmet står også i stor kontrast med barnehjemmet som jeg jobbet på først. Her er det dårlige standar og mye mer jobb som må gjøres. I tillegg er ikke området stort nok så da har ikke barnehjemmet fått tillatelse fra myndighetene i Tanzania til å drive en skole. Det vil si at disse barna 3-10 år får ikke en grundig opplæring. Barnehjemmet har 3 "klasserom" og 1 lokal lærer som har droppet å være lærer på en ordentlig skole og velger heller å bruke tiden sin på disse barna. Vi trenger fler av han. Barna blir delt inn i alder og hvor høyt nivå de har. I mitt klasserom er det kun 3 jenter. Disse jentene er eldst og har et høyt nivå. Vi gjør dem klare til å forhåpentligvis en dag gå på skole.

Arusha er en utviklet by som tiltrekker mange turister og viser sjarm rundt hvert hjørne. På den andre siden sliter byen med stor overbefolkning på 416.000 mennesker. Og da kan dere tenke dere at alle disse menneskene er ikke så heldige som eier hus eller har en bra levestandard. Arusha er en av de fattigste regionene i et av de fattigste landene i verden. De fleste menneskene overlever med jordbruk osv, men etter at "kaffe krisen" kom, har det rammet en del av befolkningen.

Og dette går jo utover barna igjen. Stadig fler og fler prøver å finne nye muligheter for å overleve. Disse nye mulighetene er som regel at de søker tilflukt til gatene. Nummeret av barn på alderen 12-18 som jobber på gata har steget enormt det siste året. Og når overbefolkningen har blitt så stort problem har dette også rammet familiene. Mor og far klarer ikke å ta vare på barna og det er her barnehjemmene kommer inn. Arusha har veldig mange barnehjem, men likevel ikke nok. Og de barnehjemmene som er her, er ikke alltid i tipp topp standard.

Det er vanskelig å se alt dette og vite at det ikke er så mye jeg får gjøre. Og jeg kan ikke redde hvert eneste barn, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg lærer noe nytt hver dag om livet her og liker utfordringene som kommer mot meg.

Fruitful orphanage har ikke så mye å skryte av, men de har fantastiske barn som lyser opp hver gang de ser meg og roper "teacher". Barna er sjarmen av dette barnehjemmet. Fruitful kunne like så godt være et hull i bakken og jeg ville fortsatt sett på stedet som et vakkert sted på grunn av barna.

Det var tankene for i dag, tenkte å vise litt forskjell på de stedene jeg jobber.

-CORNELIA

Likes

Comments

Hei! Jeg har glemt å skrive for uke 5, så uke 5 og 6 kommer etter hverandre. Og nå er jeg i uke 7 så blir fort et nytt blogginnlegg om det.
Denne uka har rett og slett flydd forbi og jeg har til og med glemt å skrive noe om den, men bedre sent enn aldri. Har blitt litt vandt med afrikansk tid nå, alt er veldig pole pole her (pole pole betyr sakte).
I allerfall denne uka var siste uka vår med barna på cradle of love. Det var veldig trist å si hade til dem, selvom de ikke skjønte at vi dro haha. Uka gikk relativt fort, det var ikke så mye som skjedde. Var rett og slett min normale hverdag: våkne, dra på jobb, dra hjem, sole meg, gjøre noe gøy, spise middag og sove haha. Men selvfølgelig er det jo 100 ganger mer spennende enn det da. På torsdag var det enda en social dinner. Da tok vi opp nesten hele restauranten, vi er veldig mange her nå. Jeg spiste god gresk mat og koste meg. På fredagen dro nesten alle av oss frivillige til et karaoke sted som heter empire og der måtte jeg også si hade til han britiske som skulle dra tilbake til England. Det er det eneste jeg ikke liker med å reise er å si hade, men som også er en veldig stor del av oppholdet og opplevelsen. Det å si hade er noe som kan være trist når personen har betydd noe,men samtidig kan det være at hade egentlig kun er "ses senere". Alle de herlige menneskene jeg har møtt er jeg nødt til å si hade til for å dra hjem igjen, men jeg vet at de jeg har knyttet meg til kommer jeg til å se igjen. På lørdag ble det enda en dag på masai market, nå fikk jeg mitt maleri som ble laget spesielt for meg og det var sååååå fint! Lørdagen ble avsluttet med en digg dag på hotellet, det trengte vi. Søndagen gikk ganske fort og hun norske dro for å gå opp fjellet Kilimanjaro.
Nå er det kun 2 uker igjen med fruitful orphanage også er det jeg som skal hjemover. Gleder meg til hva de to neste ukene har å tilby.

-CORNELIA

Likes

Comments

Uke 4
Whaaat 4 uker allerede??? Kun 3 uker og noen dager igjen! Det er veldig rart hvor fort tiden går. Men jeg nyter hvert eneste sekund og jeg må si at Afrika har blitt bedre og bedre for hver eneste dag. Jeg liker meg veldig her og vet at dette blir et sted jeg kommer til å dra tilbake til. Jeg lærer noe nytt hver dag, både om meg selv og om kulturen og landet og menneskene. Jeg er så glad for at jeg får oppfylt drømmen min og hver dag på vei til jobb ser jeg ut av vinduet på daladala (bussen) og tenker "wow er jeg faktisk her?" Tenk at jeg er her! Jeg er så glad! Jeg tror at afrikanske livet virkelig har gjort noe med meg, jeg elsker det.
Denne uka har gått utrolig fort og det er nok fordi jeg var omringet av de fantastiske barna. Så denne uka var rett og slett veldig bra. Måtte si hadet til en nederlandsk jente som jeg har blitt god venn med, men jeg vet at nå kan jeg besøke henne i Nederland. Vi har også fått enda fler frivillige her og det er så deilig å se så mange med samme lidenskap. På fredag var vi på restaurant med en britisk gutt, italiensk jente og sveitsisk dame. Det var utrolig koselig. Også dro vi på en live music bar og afrikansk musikk er så kult!
På lørdag derimot våkna vi begge (hun norske og jeg) opp og var forkjølet så det var ikke like kult. Men vi dro både på masai market og på hotell og koste oss. Og på søndag dro vi på et lite eventyr. Da dro vi til en cave som tawla stammen lagde for mange år siden. Det var kjempe trangt men veldig fascinerende å se hvordan de beskyttet seg selv. Videre dro vi til et fossefall og det var veldig fint. Jeg følte jeg var i en annen Disney film igjen og jeg bare koste meg hele veien. Og til slutt dro vi til en kaffe plantasje og så hvordan de lagde kaffe. Det var veldig interessant selvom jeg ikke liker kaffe. Det er veldig kult at jeg får oppleve hvordan ting blir gjort her, noe jeg aldri har tenkt over før. Så jeg er super fornøyd og trives. Nå er det ikke mange uker igjen så jeg skal kun nyte og oppleve så mye som mulig den siste tiden igjen.

- CORNELIA

Likes

Comments

I have now been working for 1 week at cradle of love, which is a baby home that cares for babies 0-3 years old. These babies have either been abandoned or their mother has died during delivering them so they are left without care. Cradle of love do not call them self an orphanage because they believe that the kids will get a home and at the age of 3/4 they will be with a family member. But due to the lack of supplies and money that the families have, it is sometimes hard for them to take care of a newborn, so cradle of love helps these babies and love and cares for them until they are kids and able to eat solid food and are potty trained. After being here for 1 week I have connected to all the kids and they are little heart breakers. They are so adorable and super fun to be around. They always make me smile and makes my dream come true every single day. Cradle of love was the first established baby home in Arusha and it is a very nice and clean place. I really enjoy being there. I really hope that the babies get their forever home and don't have to be transferred to an orphanage. They are so smart and kind and I only see bright futures for all of them.


Nå har jeg jobbet på cradle of love i 1 uke og det har vært en urolig uke. Jeg kan ikke tro at disse barna ikke har noen som kan ta vare på dem. De er helt spesielle og hver en av dem har klart å fange hjertet mitt. Jeg vet allerede nå at det blir vanskelig å si hade. Noen av barna her vet allerede at de skal tilbake til bestemor eller pappa'n sin når de blir litt eldre. Mens andre har vi ikke informasjon om for de ble kun forlatt. Det er en gutt der som vi ikke vet når er født eller om han har familie fordi han ble funnet i en skog like ved en elv der mange aper og andre dyr var. Og nå er han på cradle of love og smiler og sprer glede overalt. Han har fått navnet gift og det synes jeg han passet veldig godt. En annen jente der skal egentlig bli henta av faren sin snart, og på torsdag skulle hun bli henta men faren kom aldri. Dette er 2 gangen han ikke har kommet. Det er veldig trist å høre alle historiene, men jeg elsker å leke og være med disse barna og de gir meg så mye glede og kjærlighet. Jeg håper virkelig jeg får hjulpet dem så mye jeg kan og jeg håper de får et hjem de trives i snart.

-CORNELIA SLETBAK

Likes

Comments