Kjærligheten i mitt liv.

Det eneste jeg kommer tilbake til.

Jeg elsker deg.

For det er bare oss

Du og jeg

Jeg og du

oss.

Bokstaver og toner

dere to

meg og dere to

dere og meg

meg og dere

oss tre.

Klisje

Klisje

Klisje

for alltid.


Jeg tror jeg nettopp skrev et dikt.

Jeg kan ikke bedømme det som et dikt, for jeg leser ikke dikt. Men jeg liker ord, og rytme. Det er jo poesi, så da skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke liker poesi. Deter litt for streit for meg kanskje. Meg som elsker rap, av alle ting i denne verden å elske. Av alle rare musikkformer der ute så har jeg klart å bli kapra av rap. Og jeg liker ikke rap en gang. Men jeg liker one linere, jeg liker setninger i sanger som får meg til å le, smile eller måpe. Jeg som egentlig ikke liker følelser, liker bare sanger som får meg til å føle noe. Og det er alltid dumme ting, litt for dumme ting til at jeg kan skrive de ned. Men så liker jeg egentlig ikke rap, tror jeg. Jeg vet ikke helt hva jeg liker.

I dag liker jeg Frank Ocean. Skikkelig godt. Jeg liker alle som får meg til å åpne et word-dokument og i dag har Frank Ocean fått meg til å gjøre nettopp det. To faktisk. Men det er kanskje ikke bare han, det er litt Chance the Rapper som igjen er litt på grunn av Kanye, også. Så det er vel de tre da, de tre og meg. Og jeg liker egentlig bare to av de. Akkurat nå liker jeg Andre 3000- men ikke godt nok til å utdype mer der.

I går likte jeg Taylor Swift. Og så er jeg ganske sikker på at det skal en Arctic Monkeys sang til før jeg liker de igjen også. Men akkurat nå, i dag så er det Frank Ocean jeg liker. Det er noe med den klokkerene stemmen hans, og noe med alt det som ligger bak. De mange mange timene med låtskriving og produksjon som ligger bak det hele. Masse arbeid. Arbeid jeg kunne trivdes med. Tror jeg.

Men jeg vet ikke helt. Fordi det å bli musikkprodusent i 2016 virker som et veldig dumt karriereønske. Men så tror jeg likevel at det er det jeg vil bli. For jeg vil ikke skrive om musikk. Jeg elsker musikk for mye til å kunne ha et nyansert nok forhold til og gjøre noe så simpelt som å skrive om det. Det blir for enkelt. For noe så komplekst fortjener mer enn ord. Det fortjener forelesninger, kun basert på den enkelte. Det enkelte kanskje. Hvert enkelt album fortjener forelesninger. Men så er det ingen som vil høre på noen snakke om musikk på den måten. Fordi vi later bare som at vi liker musikk av og til, men så liker vi det egentlig ikke så godt. Det blir for det meste bakgrunnsstøy.

Men det er jo alt.

Jeg liker kjærlighet også. Sånn uten helt å forstå det. Man elsker foreldrene sine fordi man må det, samme med all nær familie. Venner liker man fordi det blir vane å være med de, og man er glad i de fordi man regner med at livet hadde vært betraktelig kjipere uten de. Men med musikk... det ligger noe i at en person som er helt fremmed for meg og bor i andre delen av verden kan lage noe som treffer meg rett i hjerterota. At noens ord som man har null relasjoner til kan vekke følelser. At Kanye West har fått meg til å gråte. At jeg kan telle på én hånd antall ganger jeg har hørt Mockingbird av Eminem de siste fem årene uten å gråte. Det ligger noe i det som virker mye sterkere enn alt annet, da. Uten å si at jeg setter mer pris på musikk enn på mennesker- fordi musikk er jo mennesker, indre sjeleliv og alt det der. Mennesker i den reneste forstanden ever. Men herregud, hvor sjukt er ikke musikk? Hvor sinnssykt irrasjonelt er det ikke at noen helt tilfeldige toner på et piano sammen med en helt tilfeldig stemme kan få deg, der du sitter tusenvis av mil unna til å føle noe? Hvor sinnssykt er ikke det? Av og til tenker jeg for meg selv at det eneste jeg forstår meg på er musikk, at jeg kanskje er programmert annerledes fordi jeg relaterer mer til musikk enn til mennesker. Men jeg forstår jo faen ikke musikk heller. Skjønner det ikke.

Bøker. Jeg liker å lese. Men jeg hater å lese. Jeg liker å bli dratt hodestups inn i et annet univers, spesielt i førsteperson, men kanskje enda mer i tredjeperson. Men fy faen som jeg hater å bli dratt like hodestups ut av det igjen. Et helt jævla univers... borte, før jeg helt rekker å skjønne at det er der. Og det er så urettferdig, at de fleste sånne univers bare eksisterer på rundt 300 sider. Mennesker som er bragt til live bare for å dø igjen når man lukker boken. Så derfor leser jeg aldri. Er i protest.

Og så er det en ganske sjuk ting at vi som mennesker ser oss nødt til å finne på helt andre mennesker som ikke eksisterer bare for å se eller lese om dem i noen timer, og så la de dø igjen. Jeg har alltid vært mer interessert i hva som skjer når man lukker boken. Hva som skjer med hele dette universet etter siste side. Og jeg tror det er derfor jeg ikke fullfører noe. Fordi det ikke er noen naturlig siste side... eller kanskje det er det. Jeg vet ikke. Jeg skjønner detikke helt.

Jeg vil bare skrike ut om hvor bra det er. Om hvor fantastisk kult det er at jeg som 14 åring i 2010 forelsket meg i et album. Og at jeg nå som 20 åring i 2016 kanskje elsker det albumet mer enn noen gang. Det at jeg hørte det og skjønte at det lånoe helt ekstremt bra der, og at jeg seks år senere fortsatt blir overrasket over hvor mye som faktisk ligger der.

Musikk er makt. Musikk har makt over meg. Styrer meg. Gir meg energi. Tapper meg for energi. Får meg til å tenke. Får meg til å le. Gråte. Smile. Bli sint. Bli lei meg. Bli glad. At noen andre har makt til å gjøre så mye med meg bare ved og gi ut en sang. Det er jo helt sinnssykt.

Men jeg elsker det. 


​Dette ble skrevet mest fordi jeg har mistet en snusboks på rommet mitt et sted og derfor ikke får sove. Men også litt fordi jeg tror Blonde er et nytt My Beautiful Dark Twisted Fantasy, for meg. Og fordi MBDTF faktisk er det aller aller beste. 

Likes

Comments

Vet ikke når denne teksten er fra heller. Før påske, tror jeg. En lørdag. Men hver lørdag har vært lik bortsett fra de jeg har valgt å dra på byen på. Så kan være fra når som helst. :)


Jeg føler meg mer levende i fylla.

Jeg lever for de timene i uka hvor jeg får føle på det å leve. De timene i uka hvor det er musikk, og red bull og røyk. De timene i uka hvor man ikke har vondt lenger,kanskje. De timene i uka man ikke har kontroll, og derfor heller ikke har konsekvenser. Det er så mye lettere å være meg en fredagskveld, enn det er en lørdagsformiddag.

Jeg har aldri likt lørdager spesielt godt. Aldri vært spesielt fan, eller taklet de spesielt godt. Sjelden hatt en morsom lørdagskveld. Ikke helt sikker på hva viskal med lørdag, når vi har fredag. Men det er vel bare meg.

Lørdager føles ekstra tomme når de tilbringes sånn her. Med mine fem minutter med dagslys klokken seks i dag morges da jeg akkurat hadde kommet inn døra hjemme og sto bøyd ut av vinduet og kastet opp alle de fem nuggetsene jeg hadde klart å få i meg på McDonald’s, til tross for at jeg kjøpte 20. Ble fem nuggets og fem biter pomfri, og en halv fanta. Husker ikke hvor mye det kostet. 4 pund? 6pund? 8 pund? Bortkastet?

Har ikke telling på hvor mye drikke det ble. Spriten holdt i massevis, men jeg hadde angstkveld. Angstkveld betyr en flaske vin i tillegg. Angstkveld betyr røyk. Spriten vår er vel tom nå, den også. Vinflasken er tom, røykpakken er tom og lommeboka er i minus. Men... jeg vet ikke jeg. Jeg hadde det veldig gøy. Det eren av de kveldene man streber etter. Det er forventningen man alltid har til ådra ut, men som veldig sjelden treffes.

Det er deilig å bli full klokken åtte, men sitte og drikke med et mål om å bli full i to timer til, før man drar videre og bestemmer seg for å kjøpe alt de har avred bull og vodka. Det er ikke fullt så deilig å bli servert tequila shot, påtequila shot, på tequila shot. Med tilsatte smaker. Æsj.

Faen, men ned skulle det.

Når jegvil så drikker jeg som en villmann. Har jeg gått to meter fra baren med to glass i hånda, kan du vedde på at begge glassene borte lenge før jeg har kommet meg så langt som to meter. En slurk og det er borte. Eller ti slurker og så vil jeg ikke ha mer. Ikke så god på å finne mellomting. Fortsatt ikke helt sikker på om grå er en greie, hva skal grå bety?

Ikke helt sikker på at alt er svart eller hvitt heller. Kanskje det er gult og blått, med lillatoner. Kanskje lilla er grått. Jeg liker lilla. Jeg innbiller meg at verden er i farger, men jeg bor i en grå by, så gud vet hva det betyr. Jeg vet jo ikke hva grå er.

Byen miner så liten. Nabolaget mitt er så lite. Universitetet er mikroskopisk. Jeg vet ikke jeg. Føler meg klaustrofobisk her. Det går ikke an å puste helt. Jeg tror jeg pustet ganske fint før jul, da alt var stort og ukjent. Men jeg er i en bysom arealmessig er mindre enn den bittelille øya jeg er fra, det kjennes på kroppen.

Samtidig er det litt fint å vite hva jeg selv vil. Jeg må ha noe større. Noe med ukjente partier. Noe nytt, kanskje. Hjemmekjære meg. Jeg vil ut i verden. Leker med tanken på USA, vet at det blir med tanken. Vil aller helst ha mamma i lomma sånn at jeg vet at hun har det bra til en hver tid. Min aller største frykt i verden er å miste mamma. Det håper jeg hun vet, for det har jeg aldri sagt til noen før.

Føler liksom at mye går tilbake til denne midtlivskrisen jeg påstår å ha. En ordentlig en kanskje. Kanskje ikke så mye midtlivskrise som... eksistensiellpanikk. En frykt som går langt over angsten jeg er så vandt til å leve med. Eksistensiell panikk. Men ikke bare på mine vegne, på alle jeg kjenner sine vegne og flyktningbarn. Tenker en del på flyktningbarn som drukner, og så lurer jeg på hva jeg har gjort for å fortjene så mye mer enn de. Og så føler jeg at jeg burde sette mer pris på at jeg har så mye mer enn de hadde, men så er jeg norsk, og vi er ikke så flinke til å sette pris på ting, tror jeg.

Også terrordrømmene. De jeg fortsatt har. De jeg ikke blir kvitt. Den frykten som påen side får meg til å relatere med Trump, selv om jeg egentlig ikke gjør det.Frykt og hat er liksom veldig nærme, og jeg hater ingen, jeg er bare veldig, veldig redd.

Men det går så mye lengre enn at jeg fikk mitt første panikkanfall på flere år fordijeg fikk øyekontakt med naboen i to sekunder. Det er så mye dypere enn det. Det er bagateller, som jeg egentlig ikke bryr meg så mye om.

Men, jeg føler meg av og til ganske levende edru også. Jeg er jo klar over at jeg er i live edru, og jeg tenker mye på det å være i live. I fylla lever jeg, og jeg tror det er en ganske stor forskjell. Jeg svever litt, liksom. Lever i min helt egne boble hvor det bare er meg og musikk, en boble det er sinnssykt vanskelig å sprekke. En boble jeg setter så pris på. 


Men det er bare en hobby, jeg lover

Byen min er bae.

Natta.

Likes

Comments

oi. clickbait? Kanskje jeg deler denne bloggen en dag men enn så lenge er den min, min helt egne plattform. En sånn mellomting hvor jeg ikke graver meg selv inn men ikke helt slipper det ut heller. Bare min. Jeg vet ikke helt hva dette er, eller når det er fra. Men noe sier meg at det er en edru-onsdag i januar en gang.


Det er onsdag og jeg tenker påpenger.

I går var det tirsdag, og jeg tenkte penger.

På mandag var jeg for opptattmed å bruke penger til ogfaktisk tenke på de.

Egentlig er det vel torsdag. For klokken er langtover midnatt, og sovedyret jeg var før jul har takket for seg selv og forlatt meg. Trøtt er jeg enda. Trøttere enn før. Jeg vet hva løsningen er, løsningen befinner seg kanskje 200meter fra her jeg sitter . Men løsningen har blitt en barriere som hodet mitt ikke helt vil la meg bryte igjennom.

Så da sitter jeg her da, sovepiller igjen. Sovepiller som barefunker hvis man prøver. Men hvis man prøver, tenker man, og det går alltid galt når man tenker. Bare ikke tenk.

Tankene mine går fort. Det er som å prøve og lgeetter biler på motorveien, du ser den, du følger etter den, men mens du følger etter den blir den borte. kommer det enda en, og du prøver nytt, men er den borte også.

Det er slitsomt å jage disse bilene.

Jeg vet ikke helt hva disse bilene vil, hvor de skalhen, hvor de har vært, eller hva de prøver å formidle. Men de er der jo, og kjører de videre, alltid.

Jeg så bilen , skulle skrive den ned, og er den borte.

Karpe Diem er som tusen av disse bilene, samtidig.Motorveien i rushtiden. Bilulykker på motorveien. Karpe Diem er sånt jeg skulle ønske alle hadde, at jeg, uten å ødelegge de kunne gitt de til mine nye venner, at mine gamle venner kunne forstått og satt pris dem sånn som jeg gjør.

Ni år var jeg første gang jeg hørte Karpe Diem. I år blir jeg tjue og de er fortsatt blant dem jeg holder nærmest. Jeg blir lei meg når jeg leser kommentarfelt, men jeg har en barriere i hjernen som ikke lar meg skrive i mot dem.

Denne barrieren som tvinger meg til å sjekke opp i vinduet jeg ikke egentlig vil se inn i, bare fordi jeg vet at hvis jeg ikke ser inn i det, går det galt likevel. Kanskje.

Kanye klarer ikke å bestemme seg for et albumcover, eller et albumnavn. Han har jo sagt at dette ikke bare er årets album, men livets album. Store ord som jeg vet han ikke følger opp til. Han har allerede lagd livets album, det ga han ut i 2010.

Jeg har aldri vært forelsket i et menneske, jeg har vært litt betatt, men jeg har aldri vært forelsket.Jeg tror likevel jeg vet hvordan det føles, og jeg vet at jeg er forelsket i MBDTF. Ikke lyrisk, da. Jeg liker han ikke lyrisk, men jeg tror det er fordi at jeg nesten bare liker Karpe den måten, og ingen kan en måte leve opp til dem.

Magdi sier at det ikke er ett ord for kleint på arabisk, og at han synes norsk er kåkete, kronglete og hardt. Men sier han ganske mange ord norsk som hverken er kåkete, kronglete eller spesielt harde.

Poenget er vel at fire måneder i England har fått meg til å innse hvor mye jeg liker norsk. Ikke nødvendigvis Norge, og i alle fall ikke Oslo (selv om jeg elsker Oslo), men norsk, som språk. Det er ikke et ord engelsk som fungerer like godt som kronglete.Engelsk er for stort, det har for mange variasjoner, og det er for mange somforstår det.

Norsk er noe eget. Noe bare fem millioner kan. Det erfantastisk, det. Vi har noe eget. Noe som er vårt. Noe bare vi forstår. Og selv om folk synes det høres ut som både tysk og svensk, er det ingen av delene: det er vårt.

Engelsk er et verdensspråk, et språk som snakkes over hele verden i forskjellige tonefall og variasjoner. Et språk som tilhører alle.

Jeg har en unaturlig tanke om at det å bare kunne engelsk, ikke telles. Hva vet du egentlig om livet når du bare kan engelsk? Hvordan kan språket ditt være et verdensspråk? Hva faen betyr det for deg?


Fordi
språk er jo identitet, husker jeg å ha lest. Det var vel egentlig ikke så lett. Og det handlet vel om nynorsk. Jeg liker å late som at jeg er i mot nynorsk, bare fordi vi er fem millioner mennesker som helt fint hadde klart å ha ett skriftspråk. Men er det jo noe i det med språk da.

Jeg er veldig glad i ord, liker jeg å tro.Selv om man aldri skulle trodd det. Jeg snakker ikke slik som en som er glad iord, snakker. Jeg snakker som om jeg er fra Jordal, men så ligger det noe i det også, da. Noe med tilhørighet. Noe med at hodet mitt ikke helt tillater meg å være borte fra Oslo grunn av alle de nye ordene jeg går glipp av. Det hørtes nesten litt mer desperat ut enndet egentlig er. Litt desperat er det jo, naturligvis.



Dette var forrige uke. Mine siste 24 timer i Chester dette skoleåret. Her snublende på vei hjem fra Tramways.

Her fra en torsdag i januar med en av mine favoritter

​Det var vel egentlig alt jeg hadde å dele med meg selv i dag. Skal bli bedre på det her. Sånn for min egen del. 

​Livet var noe helt annet i januar

Likes

Comments