Hahaha, det er helt latterlig. Jeg utsatte oppkjøringen først i april, så i mai, og nå da også i juni. Du skjønner. I natt hadde jeg ett mareritt jeg virkelig ble satt ut av, og det føltes så virkelig at jeg måtte slå på lyset, gå å se om det var noen på andre siden av senga. Jepp. Det var nemlig en som skulle komme å drepe meg fordi jeg skulle ha oppkjøring, skjønner du! 😂

Så ja, litt av en natt. Jeg tok dessverre drømmen med meg ut i kjøringen i dag. Eller, jeg trodde ikke at noen skulle drepe meg i trafikken, men nervene ble med meg. Jeg presterte da ikke mitt ytterste, og ettersom man må avlyse oppkjøring minst to dager i forveien, sa jeg til kjørelæreren at det kanskje ikke var tid nok til å jobbe meg opp igjen.

Hun var enig. Ettersom jeg ikke ble "snakket rundt" og fikk troen på meg selv igjen, var det like så greit å avlyse. Hun skal ha litt ferie nå i juli, så det blir da altså ikke oppkjøring før i august en tid. Litt trist, men jeg tenker det er bedre det, enn den eventuelle reaksjonen jeg vil få, skulle jeg stryke.

Third time is a lucky charm, they say.

Så jeg skal unne meg ferie selv nå i juli, kose meg med Storm i ferien hans, og ha null tanker hva gjelder kjøring! Kanskje det er det jeg trenger, en pause fra dette evige maset av kjøring hit og dit, som har pågått i ett halvt år?

I hope so!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Noen ganger tror jeg tankene mine prøver å ta kverken på meg. Jeg vet jeg kan kjøre, jeg vet jeg er flink, jeg vet at jeg er en veldig rolig person, og at alt vil gå bra. Som kjørelæreren sa til meg; du virker som en veldig lugn person. Og jeg er det. Jeg er rolig, og jeg blir aldri stressa eller nervøs over noe. Jeg vet jeg kommer til å klare det.

Men det jeg derimot ikke er så flink til, er å ikke tenke det i hjel. Jeg føler det er så mye som står på spill nå. Ole flytter ut neste helg, og da må jeg faktisk komme meg rundt helt selv. Jeg kan ikke være avhengig av pappa for å få Storm i barnehagen, eller for å handle mat, dra på trening. Og så er det så uendelig mange jeg gleder meg til å motbevise, vise at jeg får til det her jeg også, tross hva enn de måtte tenke. Men da må jeg jo igjen hoppe tilbake til det jeg skrev her om dagen; jeg tror jo til tider hele verden er ute etter å ta meg. Så jeg gleder meg til å vise "verden" at jeg har fått førerkortet jeg også, bitches!

Jeg har kjempet hardt for dette, brukt uendelig mye energi, tid og penger. Jeg har vært på Sunnaas sykehus, jeg har fått godkjent førerkort vurdering - I´m all set.

Problemet er vel heller at jeg har fortalt om det, det er det som ødelegger. Det at jeg på facebook og blogg har fortalt at heeeeei, snart er det oppkjøring! Det skulle jeg ikke ha gjort, for å si det sånn! Under det som skulle ha vært forrige oppkjøring, var det så mange som skrev til meg i messenger, lurte på hvordan det hadde gått. Så jeg ødelegger jo på mange måter for meg selv, ved å være så åpen om det. Jeg setter opp forventninger mot meg selv, og da tenker jo jeg automatisk at hvis jeg stryker, tenker folk "men det burde du jo ha skjønt". Ett lite eksempel; ett familiemedlem har faktisk sagt til meg at vedkommende tror jeg ikke vil klare det, uten at jeg egentlig bryr meg nevneverdig om akkurat det.

Så det er jo ett press. Jeg setter opp ett press, og andre setter opp ett press. Om det vil gå utover kjøringen min på oppkjøringen, vet jeg faktisk ikke. Det er Oslo jeg skal kjøre opp i og jeg er jo vant til å kjøre der, men det behøver ikke å bety at det er noe mindre vanskelig av den grunn. Jeg kommer helt sikkert til å få en vanskelig rute, det er så typisk min flaks.

Så jeg vet ikke jeg, altså. Siste vurdering tas til mandag, også er det oppkjøring en annen dag.


Likes

Comments

Alle har den, I know. Det er jo ingen som faktisk vil dø, selvom jeg er fullt klar over at noen tar selvmord. Men har du alt på stell slik det funker for deg - du vil jo ikke dø med det første. Eller siste. Jeg tror dog at de som har hatt nære erfaringer til nettopp døden selv, jeg vil tro frykten kanskje stikker litt dypere hos de. Det kan jeg skriver under på.

Noen ganger må jeg bare fysisk slå av hodet. Bare gjør noe annet, ikke tenke en eneste tanken om døden, når den vil skje. Det er dessverre ikke like enkelt. Det er også derfor jeg lenge ikke ville være nær noen.

Min bestemor har fått x antall hjerneslag. Det siste tok livet av henne. Det var vel i 2009 eller 2010, mulig også 2011. Før dette hadde vi jo meg i oktober 2008, selvom dette var påført. Så kommer vi oss til 2013. Jeg får en telefon fra Tyrkia, mamma hadde fått slag, vi måtte komme ned. Kjære hjerne, la meg være, du har gjort nok skade. Det gikk jo ikke så bra, noe de fleste har fått med seg. Jeg mistet all farge i ansiktet og var nære døden jeg også, for dessverre - mamma døde. Ikke at dette var i like stort omfang, men når valpen min døde kun to måneder etter mamma og alt det dramaet som fulgte med - da kom sorgen min.

Jeg tror jeg var psykisk ødelagt i omtrent ett år. Jeg fikk meg hest, men all denne baksnakkingen i stallen tok knekken på meg. Jeg klarte det bare ikke. Den reisen var lang nok til at den satt merker, og jeg slet, jeg slet lenge.

Så fikk jeg da dette kallet. Baby. Storm. Hvor dårlig jeg ble. Så blir han født, det var komplikasjoner, men jeg holdt meg veldig rolig. Luft i brystet som presset på hjertet, og ja, det var mye i en så liten kropp. Men jeg var hos han, jeg var alltid nær han. Også skjedde jo alt det andre jeg ikke har fortalt særlig mye om på denne bloggen, men vi snakker barnevern og at jeg virkelig fikk testet hva jeg var god for i 8 måneder. Det var også ved fødselen til Storm jeg lærte at nå, nå er det nok. Drit i alt annet, det er ikke verdt din tid.

Jeg trodde jeg hadde klart å jobbe meg opp en fin base, en fin base ved å vite hva som var verdt en tanke eller ikke. Helt til jeg endelig kom tilbake fra ett eler annet, og fikk høre at det hadde vært fest i mobilen min som lå på lading. Jeg får lånt en annen telefonen, og tror du faen i meg ikke det er hjernen som hjemsøker meg IGJEN da?

Jo. Rett før jul i fjor. Tante hadde fått hjerneslag og hjerneblødning.

Altså. Altså. Altså! Først har vi bestemor - hjerneslag. Så har vi meg - påført hjerneslag og hjerneblødning, og hvor utrolig alvorlig dette faktisk var. De måtte fjerne halve hodeskallen min, lungene hadde klappet sammen, det samme en sykepleier ved siden av meg 24/7 i to uker fordi jeg måtte passes på, og jeg lå i koma i tre måneder. Det er ikke en god lengde å ligge i koma i, det tilhører sjeldenhetene at man får ett godt resultat utav det. Den jobben som fulgte etter gidder jeg ikke gå inn på. Så var det da i 2009/2010/2011(husker ikke hvilket år). Bestemor dør faktisk av enda ett hjerneslag. Okai. Jeg var ikke så "voksen" psykisk da, så jeg tror ikke jeg forsto så mye av det.

I 2013 dør mamma av at hun ble hjernedød. Først hjerneslag, så hjernedød. Okaaaaaaaai.... Det skal sies at hun røyket mye og vel kanskje ikke var verdens sunneste akkurat da, men greit. Det fulgte mye vondt med akkurat det. Så dør valpen min. Okai, helt greit, selvom jeg da tok det veldig tungt. Det var ikke verre enn å miste mamma, men det forsterket det.

Desember 2016. Enda en jævla telefon, og denne jævla hjernen. Igjen. Det får meg automatisk til å sette ett spørsmålstegn ved når det er min tur, det virker jo så enkelt. Så enkelt å dø. Det er ingenting jeg vil, men jeg er redd for det. Jeg vil ikke dø nå, Storm trenger meg. Men det har kommet så brått på meg, så uventet, så fort. Og så forbanna ubehagelig. Jeg sitter igjen med en frykt om at det kan skje når som helst. Det neste millisekundet kan faktisk være mitt siste. Ja, absurd å tenke slik, men det er jo faktisk sant. Men jeg må faktisk virkelig ta meg i tankene noen ganger, for jeg har hørt meg selv tenke at jeg kanskje ikke burde ta den godteri biten der, kanskje det er akkurat den som gjør blodet mitt for tykt til å føres gjennom blodårene mine. Eller at jeg kanskje ikke burde ta sovemedisin, hva om jeg sovner inn eller det tykner til blodårene mine? Jepp. Helt absurd.

Så jeg er lei. Lei av at hjernen og døden har preget mitt unge liv så utrolig mye, så utrolig mye at det på mange måter har formet fremtiden min. Denne frykten som liksom aldri slipper. Jeg vil ikke dø, men jeg skal jo faktisk det. Nå, eller om 60 år. Og denne uvissheten, den er skummel.

Frykten for å dø lever etter beste evne


Likes

Comments

Endelig. ENDELIG! Endelig sitter kjøringen også i Oslo! "Du har bra potensiale til å klare det nå altså, Charlotte!" Så nå nærmer jeg meg målstreken!

Kjøringen gikk omtrent knirkefritt i dag, og det var som jeg sa til kjørelæreren; det sitter nå, det er noe som har slått seg på! Da sa hun at det var vanlig, at det bare slår seg på over natta, når du minst aner det! Denne reisen har vært både slitsomt og hard, med noen hinsides opp- og nedturer. Først startet jeg hos Pers trafikkskole i februar i fjor, der var jeg egentlig ferdig i mai, men da hadde jeg ikke lenger lyst til å kjøre mopedbil, da ville jeg bil.

Det viste seg at kjørelæreren jeg hadde da, Joachim, ikke hadde den utdannelsen som trengs til spesialopplæring på bil, så jeg måtte bytte trafikkskole og lærer. Jeg begynte vel ikke ordentlig der før i august, og han kjørelæreren hadde jeg NULL kjemi med. Så det var både bortkastet tid og penger. Men så viste det seg at Hafslund Trafikkstasjon ville at jeg skulle til Sunnaas Sykehus for førerkort vurdering, så fastlegen sendte i vei en henvisning, uten å egentlig spørre meg. Herregud, som jeg gruet meg.

Oktober kom, jeg var ett vrak av følelser, Sunnaas er ett spesielt sted for meg. Jeg lærte meg å tenke, forstå, snakke, spise, gå, alt det på nytt i en alder av 17 år etter trafikkulykken. Jeg var lettere sagt ett vrak. Psykologen ymptet frempå at jeg hadde gjort det dårlig på noen av testene(de tester hvor kjapt du reagerer, hvordan du løser oppgaver, hvordan du tenker, alt på en pc), og jeg gikk gråtende tilbake til rommet. Så hører jeg en gå med bestemte skritt mot mitt rom. Det var ergoterapeuten som kom med beskjeden om at jeg skulle kjøre dagen etter. HERREGUD! Som sagt; jeg var ett vrak av følelser, gode og vonde. Morgendagen kom, jeg kjørte bra, og kjørelæreren dro meg igjennom til tross for at psykologen var skeptisk. Så det endte i favør av meg, jeg fikk lov!

Der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bruke den kjørelæreren jeg ikke hadde kjemi meg, og kontaktet faktisk hun jeg kjørte med på Sunnaas. Hun hadde ikke ledig før sent i desember, så jeg bestemte meg for å vente til da.

Vi startet ordentlig opp i januar, og tidlig i april hadde jeg egentlig første oppkjøring. Men så gikk prøveoppkjøringen dritt, så jeg trakk meg. Så fikk jeg ny oppkjøring tidlig i mai, men da ble jeg dårlig i kroppen av ymse årsaker, og lå rett ut i sengen. Avlyst igjen. Så det har vært ganske mange opp- og nedturer!

Og nå er vi her igjen. Oppkjøring.

Jeg har ventet lenge på at det skulle løsne, at jeg skulle få den følelsen som sa til meg at det her, det her klarer du. Jeg har selvfølgelig tenkt dette tidligere også, men nervene har tatt meg, jeg har ikke fått kjenne på denne siste sikkerheten jeg trengte for å mestre det problemfritt. Det sitter mye psykisk, og der har jeg manglet den troen på meg selv, den solide. Ikke den hvor du hører på de rundt deg at du klarer, men den som leser og løser trafikken uten hjelp, den som tenker av seg selv.

Og i går, i går kom den. Den satt.
Den kom her i Fredrikstad, på en runde fra Gressvik og opp til Borg kjøpesenter og hjem igjen. Den kom, den satt, den var min. Endelig! Jeg var så glad, men samtidig litt skeptisk fordi det var her, Fredrikstad, og ikke i Oslo hvor jeg skal kjøre opp. Oslo er jo ett vanskeligere "terreng" å kjøre i, så jeg var en smule skeptisk. Men jeg møtte opp der i dag jeg, med troen på meg selv, og det satt der også! Så det har skjedd over natten, nå forstår jeg og skjønner jeg det på den måten jeg skal.

Så neste uke blir en skremmende uke! Jeg håper nesten jeg gjør masse feil på de to doble kjøretimene jeg har før oppkjøring, så jeg lærer av de og ikke gjør de igjen. Men igjen, nå sitter det jo, så kanskje på tide at jeg forstår at jeg kan kjøre feilfritt nå, ikke forvente at jeg skal gjøre feil? Da kommer de jo, venter jeg på de. Det gjorde jeg ikke i dag, selvom jeg faktisk gjorde en feil, believe it or not. Det var en buss som sto på en bussholdeplass, så blinket den ut litt sent i forhold til hvor jeg var, så jeg bremset bilen ganske kraftig ned så han kom ut. Dette var feil, da jeg kjørte i 70 sonen, og man har kun vikeplikt for buss opp til 60 km/t. Så jeg gjør ikke det igjen!

Men som kjørelæreren sa; du har bra potensiale til å klare det nå altså, Charlotte!

Likes

Comments

ENDELIG! Endelig sitter kjøringen! Har venta på denne dagen since like forever 😂 Har i allefall ventet på denne dagen siden jeg gjorde det dritt på prøve oppkjøring i april, så den kom til helt rett tid nå 😊

Selvfølgelig, det gjenstår å se om det sitter i Oslo også, er jo der jeg skal kjøre opp. Jeg har en tendens til å jinxe alt sånt ved å skrive det, så nå har jeg vært føre var, skrevet det en liten stund før oppkjøringen, slik at jeg da kan prøve og feile litt før oppkjøringen, så er jeg ferdig med det! Jeg har en dobbel kjøretime i morgen, jeg får be kjørelæreren ta meg med på noe vanskelig, se om det sitter der også. Jeg er nødt til å få kjørt litt mer her hjemme også, så jeg ser for meg at det nok blir litt krangling med pappa, han er nemlig ikke så glad i å sitte på. Og da snakker vi alle, ikke bare meg. Så da må jeg få kranglet meg til litt kjøring, haha!

Mandag neste uke blir en spennende dag, da det er da vi skal vurdere om jeg er klar for oppkjøring eller ikke. Har to doble kjøretimer den uka der, og sååå... Og så skjønner du, så! Så får vi bare se hvordan det går 😊

Jeg er ikke spesielt spent eller nervøs akkurat nå, da jeg tenker at hvis kjørelæreren sier jeg er klar, så er jeg klar. Så får jeg bare ta å se på oppkjøringen som en vanlig kjøretime, prøve å ikke bli nervøs eller stressa. Kjørelæreren har selv sagt det, jeg virker som en "lugn" person, så jeg får prøve å ta det med meg videre i oppkjøringen. Det er jo også i Oslo jeg har lært meg å kjøre, så da blir det mest naturlig å kjøre opp der!

Tenk deg det. I oktober i fjor var jeg på Sunnaas sykehus for førerkort vurdering, det samme sykehuset som jeg lærte meg til å gå, spise, prate, tenke, forstå, ikke bruke bleie, det samme sykehuset jeg våknet opp etter tre måneder i koma. Og nå står jeg her igjen. Midt oppe i noe som kan endre både livskvalitet, livsglede. Jeg husker jeg var så spent på Sunnaas. Så spent og nervøs at jeg gråt. Psykologen hadde nemlig sagt til meg at jeg ikke skårte så høyt som jeg burde på noen av testene, og da gikk jeg tilbake til rommet mitt, og nærmest hulket. Mens jeg satt der, hørte jeg at det kom noen som gikk med bestemte skritt mot rommet mitt. Det var ergoterapeuten, og hun sa så fint at jeg skulle få lov til å kjøre dagen etter! Dagen etter møtte jeg opp i resepsjonen, hvor ergoterapeuten og kjørelæreren var, det er også den kjørelæreren jeg har i dag. Jeg kjørte bra, og i ettertid har faktisk kjørelæreren sagt at psykologen var litt skeptisk når hele gjengen satt og vurderte meg, og at det var kjørelæreren som dro meg igjennom og sa at dette klarte jeg! Så, med andre ord; jeg får lov til å kjøre, og jeg har godkjennelsen fra "øverste hold" selvfølgelig gråt jeg litt da også, det er noe spesielt med å være på ett sted du har så mye gode og vonde minner i fra, spesielt vedrørende noe som betyr så mye for meg

Så nå håper jeg at jeg klarer å holde hodet på plass, fokusere riktig, og ikke la meg selv bli nervøs eller stresse. Dette kan jeg, og nå er det på tide å vise det frem!


Likes

Comments

H e r r e g u d . . . .
For en start på dagen! Ole drev med ett eller annet, jeg var på badet, hadde dusjet og slikt. Han er av typen som egentlig aldri tenker konsekvenser av ting han gjør, og med det mener jeg; han kan fint gå ut til bilen for å hente noe, og da ikke lukke utgangsdøra, derav er det stor sjans for at hundene kan stikke av.

Og gjett om de gjorde..... Zalo og Reva har stukket av, hører jeg. Jeg var faktisk inne på badet og skiftet bleie på Storm da. Jeg ba Ole ta over inne på badet, så skulle jeg finne de. Ringer pappa og hører om han kjenner noen på Gressvik som kan se etter de, og babla vel egentlig litt uforståelig. Så kommer det ei jente bort til meg og sier at hun hadde sett de løpe opp mot Trondalen, og at hun ikke ville ta de fordi hun var redd hunder. Da byttet jeg og Ole på igjen, da han er kjappere til beins enn meg.

Jeg hadde smått litt panikk da, de dyra der betyr mye for meg. Hadde lyst til å både gråte, skrike, samtidig som jeg forbannet Ole så godt jeg kunne. Så ringer han meg, sier han ikke finner de, og jeg bare; DU SKAL FINNE DE FØR DU DRAR!!!!!! Jeg begynner å få dårlig tid, sier han. Jeg repliserte med å si at det var synd, for han skulle finne de før han dro. Enkelt og greit. Hahaha 😂 Han ringte pappa(han kan nemlig brukes til mye, haha) også, og da ser han samtidig at datteren til hun ene som bor i rekkehus leilighetene, kommer gående med både Zalo og Reva. Milo er for lat og hjemmekjær til å stikke av.

Jeg var jo fortsatt ganske panisk innendørs, så jeg smurte Storm med solkrem for å bevare roen. Så hører jeg at det går noen på grusen utendørs, og når jeg stikker hodet bort til vinduet, ser jeg til min store glede at Ole kommer med de ❤

Jeg er usikker på om det har skjedd de noe, om de har slått seg eller ikke. Ole hørte nemlig ett høyt pip samtidig som han hørte en bil bremse, så han tenkte kanskje en av de hadde blitt påkjørt. Men det virker ikke helt som om det har skjedd, tror bare de er slitne etter all løpingen. Zalo piper litt, men det tror jeg er grunnet løpetiden Reva snart skal få. Reva er liksom ikke den typen som gjør så mye ut av seg, så henne er jeg litt mer usikker på. Så jeg får bare se det an utover dagen! 😊


Likes

Comments

En fæl uvane jeg har, er at jeg svært sjeldent lar andre gjøre seg opp sin egen mening om meg. Jeg tenker og tror at alle tror stygt/dumt/vondt om meg. Uten at jeg faktisk har noe bevis på nettopp det.

Jeg tenker at alle mener jeg er syk, svak, dårlig mamma, dårlig venn, ikke kapabel til noe, er stygg, får ikke til noe - you name it; jeg har garantert troen på at du tror det om meg. Og det ikke av positiv verdi. Jeg tror rett og slett at alle vil meg noe vondt, de unner meg ingenting godt. Absolutt ingenting. Jeg vet ikke, men jeg vil nok også si at det har gitt meg noen fordeler. Jeg er veldig sta, har en vilje av stål, og det å motbevise andre er noe jeg brenner for. Jeg vil kjempe, jeg vil vinne, og derfor tror jeg også jeg har kommet meg så langt som jeg har gjort hva gjelder rehabilitering etter ulykken. Det at jeg vil. Jeg er bedre. Jeg er best. Jeg skal være bedre enn deg på akkurat dette, du skal ikke få ta meg. Du skal ikke knekke meg. Det er nesten som om jeg til tider har fått for meg at jeg har hele verden i mot meg. Jeg må slåss og kjempe til krampa tar meg. Jeg forventer nærmest at hver eneste en er i mot meg. Hodet mitt forteller meg det. Jeg prøver å ytre ett ønske om at jeg vil ha flere venner, "nye". Men hvordan jeg uttrykker meg på både facebook og blogg, viser hi egentlig at jeg kan være en liten sinna gris til tider, og det er det ikke fristendes å omgås.

Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn, men jeg vet at jeg legger mer merke til hvordan jeg har vært nå som jeg har fått Storm. Jeg leser facebook statuser "back in the old days", og jeg gremmes. Herregud, hva var det jeg holdt på med? Hvorfor skrev jeg akkurat det der? Hva tenkte jeg med?

Jeg tenker at alle ser på meg som syk. Ikke verdt noe. Hjerneskadet(altså, det stemmer, men ikke i den favør som andre sier det i) som i at jeg rett og slett ikke fortjener å leve, ha det bra, være verdt noe, være noe. Lås a inne på Veum, liksom. At jeg ikke fortjener venner, ikke fortjener familie, ingenting godt, jeg burde bare ikke være noe. Jeg tenker aldri at folk tror noe godt om meg, det får de liksom ikke lov til, det vet jeg de ikke gjør. Og de får heller egentlig ikke lov til å mene noe annet.

Og det ødelegger, det gjør det. Det ødelegger sjansene mine for å få venner, sjansene mine for å få meg jobb, ett sosialt liv, en kjæreste. Jeg vil vise den jeg er utad, den blide, den glade, den omsorgsfulle, den morsomme. Men ordene mine ødelegger for meg. Det at jeg er så flink til å formulere meg og uttrykke meg - det ødelegger. For ja, for noen år siden, var jeg veldig hissig og amper i skrivingen min. Sjansen for at jeg forsvarte meg mot deg på både facebook og blogg fordi du enten hadde sagt noe jeg ikke var enig eller gjort noe, den var der. I aller høyeste grad. Og jeg har hatt ganske mange lesere. Så jeg har vel omtrent skrevet(skremt) bort alle som tror godt om meg og vil henge med meg, fordi jeg tror de har trodd dårlig om meg.

Jeg tenker aldri at folk ser opp til meg og den jobben jeg har gjort. Jeg tenker aldri at folk synes jeg er flink som har kommet meg så langt som jeg har gjort, tross disse over 85% sjansene det var for at jeg ville dø. Jeg tenker aldri at folk synes jeg er flink som måtte lære meg til å gå, ikke bruke bleie, spise, prate, forstå, tenke, i en alder av 17 år. Pappaen til Storm har faktisk ofte sagt til meg; men de har faktisk aldri sagt det der, du legger opp til en krangel ut av noe du tror. Hvor jeg får det fra? Ingen anelse.

Jeg vet ikke hva det kommer av. Det kan være så mangt. Det kan være mobbingen på ungdomsskolen, det kan være mobbingen etter ulykken, det kan være all den kranglingen med navnløs fordi jeg liksom skulle være så dårlig for å få mer penger i erstatning som navnløs ville ha, det kan være når broren til eksen min sa jeg var så hjerneskadet at han måtte rømme, hvor han deretter lå hjemme og gråt hos meg når han fortalte det. Det kan være alt mulig. Jeg husker ikke når dette startet, så jeg finner heller ikke roten til det.

Men jeg vet det setter en stopper for meg. Har du fulgt meg på både facebook og blogg, har du nok også sett forandringen. Men jeg blir liksom aldri kvitt denne følelsen av at det alltid er noen ute etter å ta meg. Jeg tar overhodet ikke på meg en offerrolle, da jeg ikke er redd for å si hva jeg mener og rette på folk. Men jeg tror altså at de fleste er ute etter å ta meg, og nå sa det pling i hjernen min. Den mener jeg startet med dette tullet når mobbingen på nettby begynte, der jeg fortsatt lå på Sunnaas og ikke klarte så mye selv. Når daværende ble til en annens kjæreste, og den mobbingen han, mora hans, den nye kjæresten hans, hennes venninner, når den mobbingen starter omtrent rett etter jeg var nyfødt. For det har jeg vært, jeg har vært som en nyfødt baby i en 17 årig kropp, jeg måtte lære meg til å tenke, forstå, snakke og alt det på nytt. Det gikk dog litt fortere med meg enn med en faktisk nyfødt baby, men jeg har vært der.

Jeg skulle ønske jeg visste hvorfor. Jeg skulle ønske jeg forsto hvorfor jeg tror at alle tror dårlig om meg. Nå som jeg nærmer meg førerkortet, er jeg veldig redd. Jeg er redd mobbere og teite folk skal ringe meg inn til politiet fordi en hjerneskadet person kjører på veien. At naboen vil gjøre det. En eller annen random gammel bekjent. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke unner meg selv at andre tror godt om meg. Det hadde spart meg for så mye.

Jeg har prøvd å forklare hva hyperestesi er, som jeg har. Det er rett og slett at hvis jeg tenker negative tanker, er trist og lei, reagerer kroppen med å gi meg fysisk vondt. Jeg kan være sengeliggendes av mine egne tanker. Og det er selvforskyldt. Så jeg håper jeg snart kan klare å leve, leve det livet jeg fortjener, uten at jeg tror noen vil ta det fra meg. Nå skal ikke jeg være nazi og si det er sånn absolutt alle tenker om meg, for det mener jeg ikke.

Jeg mener derimot at jeg er for dårlig til å være med de. Ikke som i sykdom, men som i at de har ett bedre liv enn meg, og da vil jeg ikke ødelegge det for de. Det er det jeg tror jeg gjør - ødelegger fordi jeg er sånn jeg er.

Ett lite eksempel; i dag møtte jeg på ei jente jeg ser opp til, uten at jeg faktisk kjenner henne, vi gikk noen år på samme barneskole. Henne ser jeg opp til fordi jeg føler hun har lykkes i livet, har gode venner og ser bra ut. Hun sa hei til meg og smilte, jeg gjorde det samme tilbake, selvom jeg rett før dette hadde lyst til å gjemme meg bak en bil. Jeg hadde ikke lyst til at hun skulle se den mislykkede personen jeg er. Det hjalp jo heller ikke at jeg hadde fett hår og var usminket. <- Ser du den tankegangen jeg har om meg selv? Jeg føler liksom ikke at jeg er verdt det. Uten at jeg vet hvorfor. Egentlig har jeg god tro på meg selv og mine verdier, men ikke hva gjelder andres syn på meg.

Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, eller hvorfor jeg tror sånn. Men jeg vet det ødelegger for meg og min fremtid, og det skal jeg fikse opp i. Så blir jeg også forhåpentligvis kvitt mye av smertene i kroppen.


Likes

Comments

Den følelsen du gir meg
Den kjærlighetene du gir meg
De klemmene som er så varme
Dine små varme hender
Den bekreftelsen du gir meg
Den tilliten du gir meg

Hva hadde jeg vært i dag, hadde det ikke vært for deg? Hvor hadde jeg vært i dag, hadde jeg ikke fått livet i retur fra deg?

Noe har endret seg. I oss begge. Nå nylig, vi mestrer alt alene. Det er fortsatt litt krig under bleieskift, men jeg har en helt annen ro over det nå. Og det skjedde nå nylig. Det er så fantastisk. Du roer deg med en gang jeg får lagt deg på stellebordet, du lar meg pusse tennene dine enklere enn aldri før, du gir meg den tiden jeg trenger for å gjøre deg "klar". Du er fantastisk ❤

Du gir meg så mye kjærlighet, nærhet og tillit når du kryper opp til meg i sofaen, setter deg ved siden av meg, lener deg inntil puppen/magen min - og sovner ❤

Det er den bese bekreftelsen noen kan gi meg. Det å bare sette seg inn til meg, stole såpass mye på meg at ja her, her er det trygt, her kan jeg sovne. Den følelsen. Den betyr så mye, og den kom på helt riktig tidspunkt. Den kom når jeg trengte det som mest. Ja, selvfølgelig har vi hatt det fint tidligere også. Men etter han begynte i barnehagen, spesielt nå også i år, har han vært veldig avhengig av pappaen sin. Og det har vært vondt. Og når da ting har forandret seg, ting har skjedd, jeg har vært ganske sliten etter utallige turer inn og ut av Oslo, smerter her og der, og ett tanke virrvarr ut av en annen verden - det var godt at det løste seg nå. Det er deilig at jeg endelig får lønn for strevet.

Så jeg tror vi skal få det ganske greit jeg, Stormen og jeg.

Han viser meg det så godt, og det setter jeg så stor pris på ❤ Nå er mamma en av mine største kjærligheter, sier Storm. Jeg forteller han det hver dag, mamma elsker deg. Og jeg tror han forstår det 👦❤

Likes

Comments

Jeg har tre uker på meg til å få det til å sitte nå, tre uker. Ja, jeg snakker kjøring og førerkort. Og jeg er så LEI!

Prøver å formulere dette til å ikke bli noe negativt, men jeg er kjempe sliten nå, og da har jeg ikke alltid guarden min like godt oppe. Men nå er jeg da altså der at jeg kjører nærmest prikkfritt, også er det disse små idiotiske feila som ødelegger for meg.

I dag, for eksempel. Hadde kjørt litt, og så kom jeg til ett lyskryss hvor det ikke var markert i veien hvor jeg skulle ligge, kun lysene. Jeg skulle rett frem, så da la jeg meg til høyre. Dette var feil, da det var en vei som gikk til høyre, det var også en pil til høyre rett ved de andre lysene. Men jeg hadde jo aldri kjørt ett sted hvor det ikke var markert i veien, så dette var jo nytt for meg. Det hele endte jo da faktisk opp med at jeg kjørte på rødt, fordi jeg hadde lagt meg feil og fulgte det andre lyset. Herrefred så irriterende.

Det var en episode til også, uten at jeg husker helt konkret hva det var. Jo! Jeg glemte blindsonen min! Jeg lå i felt nummer to, hadde da ett felt til venstre, pluss ett til høyre. Jeg skulle da legge meg over i høyre felt, da man som regel alltid skal velge dette feltet, skal man ikke kjøre forbi noen. Dette var på slutten av kjøretimen, og dusten sjæl glemte å sjekke blindsonen sin. Kjørelæreren sa ifra, jeg fikk lagt meg inn igjen, men ikke langt nok, jeg lå fortsatt for nærme han jeg i førsten glemte å sjekke om var det. Tok meg litt i det da, og kom levende hjem igjen.

Ser du? Det er sånne idiotiske feil! Og det er faktisk slike ting jeg kan stryke på, det at jeg faktisk ikke husker det mest elementære. Oslo blir du forvirra av, da det er så mange rare veier der, og det er så sikk sakk at det går ikke an. Noen ganger lurer jeg på hva de som har lage veinettet faktisk tenkte med. Det er så mange rare løsninger 😂

Uansett. Jeg fikk ikke noe spesifikt jeg må trene på etter i dag, men jeg ha mengdetrening. Jeg må få det til å sitte, være sikker i det jeg gjør. Kjørelæreren var veldig klar på dette, jeg må få mengdetrening, da på høyfarts vei, landevei, og sentrums kjøring m.m. Så får vi se! Jeg har tre dobbelttimer igjen før oppkjøring nå, og på den andre timen skal vi vurdere hvor jeg er hen i løypa da, og eventuelt avlyse. Det var som jeg sa til kjørelæreren; jeg kan ikke stryke da jeg reagerer fysisk på alt jeg føler på psykisk, nå skal også Ole flytte og jeg vil være mye alene med Storm, og da kan jeg faktisk ikke stryke, for da vil kroppen min nærmest kollapse, tror jeg.

Det fine med det hele, er jo at kroppen min er skikkelig teit om dagene. Veldig vond og øm, og jeg tror det nærmer seg tid for botox igjen, litt smertestillende. Håper jeg får det før oppkjøring, så kroppen kan være litt mer medgjørlig og ikke plage meg så mye.

Until we meet again

Likes

Comments

Jeg drømmer mye om fremtiden, og det tror jeg er den beste egenskapen jeg har, det at jeg klarer å se lyst på tiden fremover, samme hvor nå enn mørkt jeg måtte ha det. Jeg drømmer mye om mennesker, mennesker jeg har lyst til å møte, prate med, bare være rundt. Jeg drømmer mye om ting jeg vil gjøre, hva jeg er sikker på at jeg skal gjøre. Drømmene mine redder meg fra å gå helt under de dagene jeg våkner på natten fordi jeg har så vondt, jeg vet det kommer noe bedre. Det er opp til meg, og jeg skal få det bedre. Enkelt og greit.

Absence og fingern for eksempel. Jeg drømmer om å danse med de, kanskje være med i en slik konkurranse som de var med i, Mitt Dansecrew. Jeg har det i meg, selvom det helt garantert hadde blitt en real omsetting i tankegang og det fysiske i kroppen. Jeg er så kreativ, så løsningsorientert, også er jeg en "kamphund". Sier du at jeg ikke klarer noe, klarer jeg nettopp det du sa jeg ikke kom til å klare. Grunnen til at jeg velger nettopp disse, Absence og Fingern, er fordi de gav meg så utrolig mye når de deltok i Mitt Dansecrew. De fikk meg til å smile, til å ville være med de, de inspirerte meg så til de grader. Men det er ikke slik at jeg vil delta med andre som har handikapp, jeg vil konkurrere mot mannen i gata, vise at jeg kan. Jeg vil ikke ha noen fordeler grunnet skadene mine. Jeg hadde nok ikke deltatt i ett slikt program nå, da kroppen min ikke er der den skal være nå. Så først og fremst trene tilbake kroppen min, få tilbake den gode livsgleden sånn ordentlig. Men så - hvem vet?

Toby også, han som var med på Norske Talenter, HAN OGSÅ! Jeg vil danse med han, jeg vil lære, jeg vil bli inspirert, jeg vil vise at jeg kan jeg også. Ja, det er dansing det går i, jeg blir så inspirert. Det at folk faktisk klarer å fremføre en historie så bra, vise og dra meg med inn i en helt annen verden, jeg blir nesten takknemlig. Greit, jeg klarer nok ikke å matche Toby med det første eller siste, for som Suleman(dommer i norske talenter) sa; dette var verdensklasse. Men at jeg bare kunne få se litt på det han gjør, ta det steg for steg - hvem vet hvor jeg er om fem år?

Førerkortet også. Akkurat dette drømmer jeg ikke så mye om, da jeg synes det tar nok av min tid allerede nå, da orker jeg virkelig ikke å drømme om dette også. Men jeg drømmer om ting som kommer etter førerkortet. Det at jeg faktisk kan dra ut, dra på besøk til folk, gjøre hva jeg vil uavhengig av andre. Jeg ser for meg så mye, drømmer om så mye. Jobb, mer fritid, mer muligheter, større omgangskrets. Eller har jeg kanskje blitt for gammel til å få nye venner nå? Det bor så mye mer i meg enn hva som vises, så mye vilje, så mye mot. Jeg drømmer om å få vise at jeg duger jeg også, jeg får til noe jeg og. Jeg vil ikke være henne man ser haltende på gaten, lurer på når hun skal falle. Jeg drømmer om å være alle andre enn henne. Det er ikke snakk om å rømme fra realiteten, for er det ei som nærmest begraver seg i den, så er det vel meg. Men jeg snakker om at jeg må få lov til å oppfylle drømmene mine, selvom det trolig ikke blir med Absence, Fingern eller Toby. Men at jeg kan få gjøre dette jeg også. At jeg kan få vise. Oppnå. Være. Være noe annet enn hun som ble truffet av flere tonn og fikk over 85% sjanse for å ikke overleve. Jeg vil vise at jeg kan inspirere jeg også, at jeg også kan være med på program lignende mitt dansecrew. At jeg får til. At jeg vil.

Men dessverre er ikke realiteten alltid like snill mot meg. Da snakker jeg altså kropp, fysisk. Virkeligheten.
Etter jeg startet ordentlig med førerkortet i år, har det tatt alt jeg har av tid og energi. Jeg har ikke orket å trene, selvom jeg husker så godt den gleden jeg fikk ut av det. Kroppen min har egentlig forfalt siden jeg opererte puppen i oktober i fjor, og jeg veier nå over 80 kg. Jeg følte jeg hadde god kontroll mot oppkjøring som først skulle ha vært i april, men jeg måtte utsette, jeg var ikke helt på gir. Jeg gruet meg kanskje litt. Så skulle jeg da ha en ny oppkjøring i mai, og da gruet jeg meg jo enda mer. Som jeg har nevnt før, jeg reagerer fysisk på hva jeg tenker psykisk. Så den vonde følelsen jeg satt igjen med som fortalte meg at jeg kunne stryke, den vonde følelsen jeg da ville sitte igjen med, jeg tenkte på disse ikke så positive tingene, og dette reagerte kroppen min dårlig på. Jeg var faktisk nærmest sengeliggende i to uker grunnet tankene mine, så det ble heller ikke oppkjøring i mai.

Selvfølgelig har kroppen begynt å tulle nå også, nå som oppkjøring er innen rekkevidde. Jeg har hatt to netter på rad nå, hvor jeg har våknet av smerter. Den ene natten spydde jeg også grunnet de. Det går bare ikke. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke havne nede i den dalen der igjen, da forrige gang var VOND. Makan til tull denne kroppen driver med. Problemet nå, er at Ole flytter ut 1. Juli. Det er i og for seg ikke ett problem akkurat det, oppkjøringen er problemet. Hva om jeg ikke består? Da er jeg jo nødt til at kroppen spiller på lag. Tror nok ikke det blir ett problem, jeg presterer når jeg må. Men frykten, den er der. Frykten for at det kan skje, og det påvirker meg vel til en viss grad.

Så vi får se. Ett steg av gangen. En drøm av gangen. Maybe then. Jeg vet i allefall at jeg gleder meg til drømmene mine, til en hverdag uten så mange intense smerter, jeg vet den vil komme der fremme!


Likes

Comments