Timeglass. Det er jo litt sånn livet er. Du får en gitt tid, men du får da litt mer enn ett minutt, "heldigvis". Det er jo ingen som går rundt og tenker "Nå har jeg en time mindre å leve" når det har gått en time, hvor fatal er ikke den tankegangen? Men en må uansett tenke på hva en skal bedrive tiden sin med, selvom jeg nok har en litt annen tankegang enn deg rundt det, da jeg har fått erfare hvor fort ting kan snu. Hvor kjapt tiden går, og hvor mye jeg må gripe tak i tiden for å kunne føle at jeg lever. At jeg er noe. At jeg betyr noe. Kan noe. Vil noe. Må noe.

Jeg står i en liten boble nå. Det største spørsmålet for meg, lyder tør jeg? Samfunnet er ikke spesielt aksepterende hvis man er litt annerledes, men det gidder jeg ikke å gå noe mer inn på, da hver og en har sin egen mening. Men det gjør at jeg er skeptisk. Jeg har lyst til å satse, jeg vet jeg kan. Jeg vet jeg vil. Viljen har jeg, staheten har jeg, og setter jeg meg ett mål, når jeg det. Jeg er kreativ, løsningsorientert, og gir meg ikke før jeg får det til. Og det gjør jeg - jeg får det til.

Ja, folk kan nok og vil nok stille spørsmål til "bruken av meg" når en først ser meg, da det ikke er mange som we venstrehendt, ei heller så mange som har blitt truffet av flere tonn og som etter det står så sterkt som det jeg gjør. Men man tenker ikke slik. Førsteinntrykk regjerer, og jeg skulle ønske mitt var annerledes.

Jobb. Utdanning. Jeg VIL! Men holder det? Holder det å ville? Livet er kort, jeg har ikke mye tid på å bestemme meg. Jeg må ta det valget nå. Jeg må sende mailer og søke skoler, jeg må satse nå. Hva jeg tenker på? Frisør. Hahaha, hvordan skal du klare det? Jo, det skal jeg fortelle deg. Når jeg har klart å omstille meg fra å være høyrehendt til å bli venstrehendt, da klarer jeg det. Prøv å tørk deg i rumpa med venstre hånd når du er høyrehendt, så forstår du hva jeg mener 😊

Nå har jeg snart førerkortet, en frisør utdannelse er på fem måneder tar du det privat, og så er det tre år i læretid, tror jeg at jeg leste. Men tør jeg det? Kommer samfunnet til å la meg få lov til det? Leger, fysioterapeuter og ergoterapeuter er helt YOU GO GIRL!!! Så jeg har jo de med meg, Men kommer skolen til å la meg? Kommer arbeidsplassen til å godta meg slik jeg er? Jeg er jo en så blid og utadvendt jente som sprer godt humør og mye glede, men frykten min for å ikke bli godtatt, den er der. Det at jeg også tror at samfunnet mener ditt og datt, gjør det jo ikke enklere, folk får ikke den sjansen de fortjener. Men jeg husker at folk har vært sånn og sagt diverse, og det henger i.

Jeg er jo faktisk nødt til å sende de skolene en mail, forklare situasjonen og faktisk utdype hva som har skjedd og hva det har gjort, men at jeg også får til ting på min måte. Kanskje noe annerledes, men jeg får det til.

BLÆ!

Jeg er nødt til å ta tak i livet nå, nødt til å sjanse, nødt til å prøve. Men jeg må jo også si at jeg husker hva den skolen i Danmark sa. Jeg forklarte i mailen hva som har skjedd, og dette godtok de. Helt til de ringte meg. Ho spurte forskjellige ja/nei spørsmål, og det hele endte med at ho sa ho ikke ville ha meg på skolen deres, fordi ho ikke forsto meg i telefonen. Jeg mener . . . . . . .er det rart jeg har blitt skremt og har den oppfattelsen av samfunnet som jeg har?

Så. Jeg skal sende de en mail, og så får jeg ta en avgjørelse når jeg har fått tenkt meg mer igjennom!

PS; ikke en gang tenk den tanken om at jeg ikke klarer, da jeg har klart å bli truffet av flere tonn og overleve det, jeg har klart å overleve traumatiske og alvorlig hjerneslag og hjerneblødning, jeg har klart å overleve punktert lunge, jeg har klart meg uten halve hodeskallen en liten stund, jeg har klart å lære meg å spise, drikke, gå og snakke helt på nytt i en alder av 17/18 år med egentlig bare en halvside av kroppen som er brukbar. Det er også jeg som har ligget i koma i tre måneder og hatt ett ytterst bra resultat av noe som egentlig prosentvis ikke ville gå bra, og som det er få andre i verden som har klart. Så er det noen som klarer, så er det meg!


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Under kjøretimen i går, hadde jeg ett vikeplikts brudd og noen få plasserings feil. Jeg sa til kjørelæreren at jeg følte jeg kjørte bra, men jeg unnlot å nevne at jeg faktisk ikke fikk med meg vikeplikts bruddet, haha. Ho sa også at nå var jeg der i læreprosessen at jeg kanskje gjorde en ny feil hver time, men at dette trolig ville gå seg til når jeg fikk oppleve det å "miste kontroll" under glattkjøringen, som er til mandag.

Jeg tolket det hun sa dit hen at jeg ikke er klar for oppkjøring med det første, og så vel på det med litt ambivalente følelser. Men så våkner jeg da i dag til en melding fra Statens Vegvesen, og jeg trengte faktisk flere timer på å fordøye det som sto skrevet. Hæ? Javel? Men... Hæ?

Jeg har oppkjøring om seks uker. SEKS UKER! Jeg kommer ikke til å si dato eller tidspunkt til noen, annet enn at det er om seks uker. Jeg forsto det egentlig ikke, dette var ikke slik jeg opptattet kjørelæreren i går. Så jeg brukte faktisk flere timer på å fordøye, jeg brukte flere timer på å forstå at jeg faktisk har oppkjøring da. Jeg er ikke av typen som blir nervøs under slike hendelser, jeg tenker litt slik at når kjørelæreren mener jeg er klar, da er jeg faktisk klar. Går det dritt, har kjørelæreren bedømt meg feil, så det får ho ta på sin kappe(og min lommebok). Easy like that!

Så. Skal klare det, jeg! Må bare få hodet litt mer på plass og bli litt mer fokusert, ikke la meg påvirke av useriøse ting og folk. Wish me luck 🌟


Likes

Comments

Om du skulle tvile på min omsorgsevne både psykisk og fysisk hva gjelder Storm, også vedrørende det hvis jeg blir alene med han ved ett samlivsbrudd, vil jeg bare minne deg på en ting; jeg klarer dette, og det har jeg de sterkeste beviser på.

Men hvis du trenger en påminnelse, skal jeg gi deg det!

23. Juli 2015. Ti dager etter Storm ble født. Det kom en fra barnevernet, men da må jeg igjen få si at jeg hadde involvert barnevernet i saken noen måneder før, fordi jeg var så dårlig, og ville være føre var.

"Du får ikke lov til å holde han, løfte han, bære han, være alene med han, og er du det, må han flytte." Jeg klarte ikke si noe før på natten, jeg var i sjokk. Det var jeg forøvrig hele helgen og. Men mandag kom, denne personen kom tilbake, og da hadde jeg en hel hær i ryggen min. SeksjonsOVERLEGE(store bokstaver så du forstår hvor heavy den tittelen er), fysioterapeut, fastlege. Og noen venner. Men de tre som jeg føler veier mest, seksjonsoverlege, fysioterapeut og fastlege - alle sa jeg klarte dette 100% bra.

Det ene førte til det andre, og plutselig fikk Storm ny fysioterapeut, Helge troppet opp som min fysioterapeut, og pappa stilte opp hjemme når Ole var på jobb. Det betydde derimot ikke at han gjorde noe, men jeg fikk ikke være alene med Storm. Brått hadde jeg også miljøarbeider fra barnevernet inne hos meg hver dag, i åtte måneder. Det tok sitt av meg, men ikke på den måten at det preget forholdet mitt til Storm.

Åtte måneder senere kom. Alle samlet seg igjen. Alle dyktige som faktisk har peiling, da sa det samme - dette klarte jeg, og det har jeg klart fra start.

Det er mye jeg har unnlatt å nevne her nå. Men er det en ting jeg ikke finner meg i, så er det at folk stiller spørsmål til min omsorg for Storm, og at jeg ikke kan være alene med han. Fuck you, bitches. Bare for å understreke det.

Så pass på hva du sier og tenker, jeg har beviser som motsier nettopp det.


Likes

Comments

No warning sign, no alibi
We faded faster than the speed of light
Took out chance, crashed and burned
No, we´ll never ever learn

I fell apart, but got back up again
And then I fell apart, but got back up again

We both could see, crystal clear
That the inevitable end was near
Made our choice, a trial by fire
To battle is the only way we feel... alive

I fell apart, but got back up again
And then I fell apart, but got back up again
And then I fell apart, but got back up again

If I could end the quest for fire
For truth, for love, for my desire
Myself

I fell apart, I fell apart
I fell apart, I fell apart

But got back up again


Tvil aldri på meg, det er det dummeste du gjør.


Likes

Comments

Jeg skulle ønske jeg ikke var så ung. Jeg skulle ønske jeg kunne slette hva som har skjedd fra minnet. Jeg skulle ønske jeg husket det gode bedre enn det vonde. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det bare vil komme mer. Jeg skulle ønske jeg visste mer om fremtiden enn hva jeg faktisk gjør. Jeg skulle ønske det, jeg skulle faktisk ønske det.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble mobbet på ungdomsskolen. Jeg skulle ønske jeg visste da, hva som lå foran meg i årene fremover. Jeg skulle ønske at jeg visste at det kun var ett år på videregående og den lykken med å endelig få meg en kjæreste, jeg skulle ønske jeg visste at det var bare dette ene gode året og disse fem kjæreste månedene jeg fikk. Jeg skulle ønske det. Om jeg hadde tatt livet av meg, hvis jeg hadde visst? Nei.

Jeg skulle ønske jeg ikke ble mobbet på ungdomsskolen, slik at jeg slapp å dra til miljøterapeuten min på time den 7. Oktober 2008, kl. 14.45. Jeg skulle ønske jeg hadde fått meg kjæreste litt tidligere, slik at vi kunne avsluttet disse timene på ett tidligere tidspunkt, så jeg slapp å dra dit den 7. Oktober 2008. Jeg skulle virkelig så sårt ønske det.

Det jeg aller mest hadde ønsket, var at han så meg. Jeg skulle ønske han så meg. Jeg skulle ønske han så meg, så jeg slapp å bli truffet av flere tonn. Jeg skulle ønske kroppen og hodet mitt tålte å bli truffet av flere tonn, jeg skulle ønske jeg slapp punktert lunge, jeg skulle ønske jeg slapp disse kompliserte bruddene, og sist men ikke minst, jeg skulle ønske jeg slapp både hjerneslag og hjerneblødning. Jeg skulle ønske familien min slapp å vente i to uker, for å få vite om jeg ville overleve eller ikke. Jeg skulle ønske jeg ikke lå i koma i tre måneder. Jeg skulle ønske jeg visste hva jeg hadde fremfor meg i årene da, jeg skulle virkelig det.

Jeg skulle ønske jeg ikke våknet opp som en "voksen" baby. Jeg skulle ønske jeg kunne prate når jeg våknet, jeg skulle ønske jeg kunne forstå, jeg skulle ønske jeg kunne gå, og jeg skulle ønske jeg ikke var så sint og frustrert. Jeg skulle ønske at min daværende kjæreste ikke utsatte meg for all nettmobbingen fra han, hans venner, mammaen hans, hans nye kjæreste, hennes venner. Jeg skulle ønske jeg ikke våknet opp fra en dyp og alvorlig koma, etter en alvorlig ulykke hvor prosentene for at jeg ikke ville overleve, de var på nærmere 90%. Jeg skulle ønske jeg ikke våknet opp fra det, og så var mobbing noe av det første jeg ble utsatt for, når jeg kom litt mer til meg selv.

Jeg skulle ønske det ikke gjorde så vondt å trene og få behandling, slik at mamma og pappa ikke måtte gå ut av rommet fordi de ikke tålte å høre meg skrike. Jeg skulle ønske at hjemkomsten ble mildere enn hva den ble. Jeg skulle ønske jeg ikke husket at jeg hadde venner. Jeg skulle ønske jeg ikke var så forbanna angripende når jeg begynte å blogge. Jeg skulle ønske jeg og Harry ikke var så hissige og kranglet som bare pokker, da jeg vet dette gjorde mamma sliten. Jeg skulle ønske jeg ikke blogget så mye dritt om Harry, da jeg brått fikk hele den eldre garde fra Selbak imot meg, og selvfølgelig Harry. Jeg skulle ønske mamma slapp å stå i mellom pest og kolera, Harry og meg. Jeg skulle ønske jeg aldri traff Thomas, da dette forholdet kun var sex, og hvor mye det preget meg i etterkant. Jeg skulle ønske jeg følte det var sex jeg måtte gi, for å bli godtatt. Jeg skulle ønske jeg aldri møtte Per, fordi jeg ønsket så hardt å bli godtatt. Å bli ønsket. Jeg skulle ønske jeg slapp den siste opplevelsen hvor jeg ble tvunget til sex sent i 2012, jeg ville ikke dette, jeg strittet imot. Jeg skulle ønske folk faktisk tok meg mer seriøst når det gjelder hva jeg har opplevd, jeg skulle ønske folk forsto at det er ting jeg ikke finner på.

Jeg skulle ønske jeg aldri flyttet til Trondheim. Jeg skulle ønske jeg aldri ble dårlig da. Jeg skulle ønske jeg forsto signalene mamma sendte da. Jeg skulle ønske jeg aldri møtte Ole da, det ble ett pleier pasient forhold, og nå er det over. Jeg skulle ønske mamma aldri døde 12. September 2013. Jeg skulle ønske Lano ikke døde kun to måneder etter mammas død. Jeg skulle ønske jeg ikke var så kranglefant med min mormor og tante da, og at jeg ble behandlet mer rettferdig. Jeg skulle ønske jeg ikke forsto da, at det kun er pappa som vil meg mitt beste. Jeg skulle ønske jeg forsto da, at pappa og Ole var de eneste som hjalp meg og stilte opp for meg. Jeg skulle ønske en del av meg ikke døde da, og jeg skulle ønske jeg hadde funnet den delen igjen.

Jeg skulle ønske jeg ikke var så uvenn med mormoren min, da det var ho som sa at barnevernet måtte kontaktes, når jeg annonserte graviditeten. Jeg skulle ønske jeg ikke selv tok kontakt med barnevernet da. Jeg skulle ønske at de ikke var så slemme mot meg. Jeg skulle ønske de forsto at jeg er mer enn det ser ut som jeg er, og jeg skulle ønske jeg slapp disse månedene med den konstante trusselen og redselen. Jeg skulle ønske at ikke enda en del av meg døde da, nå er det to deler av meg jeg ikke finner.

Jeg skulle ønske jeg ikke har vært så krass og kranglefant med absolutt alle, selv Oles familie. Jeg skulle ønske folk forsto mer, slik at de kanskje også hadde forstått frustrasjonen min.

Jeg skulle ønske jeg slapp å miste flere deler av meg selv, jeg skulle ønske det ikke var det som gjorde at jeg i dag er den personen jeg er.

Jeg orker ikke krangle mer. Jeg vil være blid, jeg vil være glad, jeg vil vise at er det noen som kan, så er det meg. Og det er jeg. Jeg er blid, glad, morsom, omtenksom - men jeg er redd, det er jeg. Jeg har ikke flere deler av meg å miste nå. Enda jeg vet jeg vil takle hva nå enn som kommer min vei, men jeg vil fortsatt ikke miste flere deler. Jeg ønsker så sårt å finne disse to store delene, jeg savner de. Men dessverre vet jeg at det vil kom mer. Jeg vet at en dag vil pappa dø, og han er den brosteinen jeg trenger i mitt liv. Jeg kan miste alle andre, bare ikke han. Bare ikke min pappa. Men det vil jo skje. Det vil skje deg, det vil skje meg. Problemet er at jeg bare vet hvor vondt det gjør. Jeg vet hvor vondt det var å miste mamma. Å miste den delen. Jeg har mistet bestemor etter flere hjerneslag, jeg har mistet mamma etter blodpropp i nakken som derav gjorde at hun ble hjernedød, jeg har selv opplevd hjerneslag og hjerneblødning, og jeg vet hva det gjør med en. Og nå - ett familiemedlem har fått hjerneblødning. Denne personen er syk fra før av, så det hjelper ingenting på. Og så får jeg høre at denne personen trolig aldri vil kunne gå igjen. Og da tenker jeg får meg selv, "jeg håper du slipper". Jeg håper du slipper å oppleve alt det vonde som er følgene etter hjerneblødning. Jeg håper du slipper. Jeg unner ingen dette, da unner jeg heller h*n å dra til himmelen. Og da får jeg igjen høre at tiden fremover vil bli vond, og da har en annen sagt at da orker ikke denne personen noe mer.

Jeg ønsker meg flere venner, jeg ønsker meg jobb, jeg skulle ønske jeg ikke synes det er vanskelig å bli knyttet til noen, vennskapsmessig eller forholdsmessig. Jeg skulle ønske jeg ikke var så redd for å miste personer. Jeg skulle ønske jeg ikke har opplevd døden så nært fra flere hold. Jeg skulle ønske.

Jeg skulle ønske.

Men dette er historie. Det har skjedd, det skjer ikke. Jeg er ei blid og glad jente, utadvendt og omtenksom, og det skal jeg fortsette å være. Men det hender jeg setter meg ned, er sliten, og reflekterer over livet. Jeg blir som oftest trist, det er heller ikke så ofte jeg gjør det, jeg har mye på planen med den beste sønnen i verden, trening og førerkort. Men hvis jeg da tenker slik, sier jeg ofte til meg selv; det har skjedd, det skjer ikke. Det skal ikke stoppe meg fra å ha ett vellykket og godt liv!

Likes

Comments

Jeg sto utenfor trafikkskolen og postet ett bilde av meg selv som sto i regnet, og avsluttet med; "FML - men litt regn stopper ikke meg!" Altså... Nei, regnet stoppet meg ikke, men FML gjorde!

Herreguuud, som jeg tulla og fjasa i dag! Altså, jeg klarer bare ikke å forstå det, jeg gjorde ting jeg aldri har gjort før. Den FML´en satt seg skikkelig i meg, og jeg var en helt annen person bak rattet nå, enn hva jeg pleier å være. Jeg har KUN fått masse skryt for hver kjøretime etter jeg startet der ordentlig i januar - i dag fikk jeg ingenting. Hahaha, jeg forstår det bare ikke. Hva skjedde? Hvem tok over rattet? Hvorfor kjørte bilen annerledes enn hva jeg ba den om å gjøre? Hvorfor gjorde den annerledes enn hva jeg tenkte jeg skulle gjøre? Vræl. Jeg holdt til å med på å kræsje!

Jeg skulle ut på en to felts vei, og jeg hadde vikeplikt. Jeg så dette, men plutselig var mitt felt litt kortere enn hva jeg trodde det skulle være, og brått trodde jeg han som kom bakfra på to felten kjørte saktere enn hva han faktisk gjorde, så jeg bare slang meg ut, jeg! Heldigvis var han bak såpass våken at han ikke kjørte inn i rumpa mi, så jeg slapp unna. Det var også flere ganger jeg nærmest dro med meg ting på høyre side, fordi jeg kjørte for nærme.. Altså - er det mulig? Jeg forstår det bare ikke!

Kjørelæreren min sa at jeg måtte bruke høyre speil mer, observasjon, observasjon, observasjon, observasjon, observasjon. Når jeg blir sliten har jeg også en tendens til å dra bilen litt til høyre(som nevnt ovenfor), og jeg forstår bare ikke hvorfor. Sitter igjen med den verste følelsen, og jeg reflekterer mye over hva i all verden det var som skjedde i dag. Nå er jeg faktisk usikker på om jeg vil kjøre opp i Oslo i det hele tatt.

Jeg har også fått dato for oppkjøringen i dag, og det er faktisk ikke så lenge til. Jeg må få orden på dette pronto, ellers er jeg bare nødt til å avlyse. Jeg trenger også å få øvelseskjørt mye, men jeg kjenner dessverre ikke så mange som stiller opp for meg. Jeg har pappa, men han har nok med sitt, så da står jeg liksom igjen der litt alene.

Urg... Det kommer til å bli en slitsom tid frem i mot oppkjøring. Hodet mitt kommer til å kverne oppkjøring opp i fillebiter, jeg kommer ikke til å kunne klare å ta en pause fra tenkingen, og jeg tror nesten jeg kommer til å gå på veggen. Etter oppkjøring, mulig før også, SKAL jeg på ferie!

Og klarer jeg ikke oppkjøringen, går jeg hvert fall på veggen. 🚑

Likes

Comments

Utdanning. Jobb. Førerkort.
Tre ganske så utpregede ord som gjelder meg akkurat nå.

Jeg har snart førerkortet, det har jeg før sommeren i år. Da har jeg all verdens muligheter foran meg, som jeg kan utføre whenever I want too. Det bor ubegrenset med muligheter i meg, og jeg er så klare for å bruke av de.

Men så var det nettopp det. Det å faktisk bruke disse mulighetene. Det er det begrenset med folk som vil la meg gjøre. Jeg kunne godt tenkt meg en utdannelse, jeg lærer ting fort, husker det jeg må huske. Så det er klart - jeg vil. Og det er nå jeg er ung. Såklart, jeg har kroppen min. Jeg har litt mindre energi enn "normalt".Jeg har også talen min. Men nettopp disse tre nevnte, er noe som vil sette en stopper for meg hva gjelder både utdanning og jobb.

Alle forstår meg. Jeg prater bare litt lavt og snøvler når jeg prater, men alt er mulig å trene opp. Det ser kanskje ut som om jeg er svak og er på vei til å tryne når jeg går, men ingen av delene stemmer. Nummer en; jeg er overfølsom på innsiden(og utsiden) av kroppen, og det gjør at jeg for eksempel kan kjenne om muskelen er på vei til å "slippe taket" før det faktisk skjer. Jeg kjenner også på beinet om jeg må plassere det annerledes fordi muskelen ikke "vil stå sånn". Jeg kjenner det. Dårlig balanse har jeg heller ikke, selvom det dog ser sånn ut. Men da må du ikke glemme ting nummer to; jeg har gått slik jeg går i snart 9 år, jeg. Dette kan jeg. Så hvis det ser ut som om jeg er på vei til å tryne, tar du igjen feil. I know how to work this body.

Jeg føler det setter en stopper for meg. At verden ikke vil la meg få vise at jeg kan jeg og. At folk tenker det er dårlig service for kunden, nettopp fordi jeg prater lavt og kanskje snøvler innimellom. At jeg ikke får lov.

Jeg er en kreativ sjel, har fantasi og er ei veldig blid og glad jente. Jeg er en det stråler glede og varme av, omsorgsfull og åpen, lett å bli kjent med og prate meg. Og jeg er sta, jeg har en vilje av stål, og jeg er en som jobber for å alltid gjøre og fremstå som mitt beste.

Kreativ. Blid. Glad.

Jeg tenker faktisk på å bli frisør. Det er en utdannelse på seks måneder via Adam og Eva frisørskole. Mine kreative og løsningsorienterte evner vil virkelig få sitt utspring. Og jeg som er så glad i å møte nye folk, vise de gleden min, og at jeg er noe annet enn hva man først tror jeg er. Prate med de. Føre en koselig samtale. Jeg er ikke sjenert, og er generelt enkel å prate med. Aldri pinlig stillhet. Jeg har også en "ting" for at ting skal se bra ut, og gjør alltid noe ut av enten klær eller hår og sminke, skal jeg ut ett sted. Så jeg har det jo! Jeg har det i meg!

Men jeg føler ikke at verden er klar for meg, ikke klar for å ta meg imot slik jeg er. Jeg er også fæl til å tro at alle tenker det verste om meg, og det setter jo sin stopper det og. Jeg klarer alle mål jeg setter meg, jeg kommer til å klare både utdannelse og jobb, men veien dit tror jeg vil bli vanskelig. Nettopp fordi jeg tror folk vil se på meg som ikke brukbar grunnet både stemme og kropp. Det gjør de vel kanskje også.

Jeg føler ikke at det er en sjanse å ta, da jeg vet jeg vil klare det. Men det at alle tenker meg "ned" og anser meg som en som ikke klarer ting, ikke kan gi god kundeservice - det stopper meg.

Eller skal jeg være den "første" til å motbevise alle?

Skal jeg?

Tør jeg?

Er verden klar for å satse på meg?

Likes

Comments

Ah, nå er jeg så glad ❤ Jeg hadde en dobbel kjøretime i dag, og jeg tok meg selv i å tenke; jeg vet jeg må bruke den tiden som trengs, men nå må jeg snart få noe ut av det. Og så skjønner du, SÅ!

Så kom lure spørsmålet. "Hva synes du om kjøringen din nå?" Det gikk faktisk noen sekunder før jeg svarte på den, da jeg tenkte meg godt om før jeg svarte. "Nei, jeg vet ikke jeg, jeg synes egentlig jeg klarer alt ganske bra nå!" Og kjørelæreren var enig! Så nå den uken her, får jeg faktisk vite når oppkjøringen er. Og den skulle jeg få før påske!

Har forbikjøring 9. Mars, glattkjøring 27. Mars, og langkjøring skal vi ta litt nærmere oppkjøring, så den vet jeg ikke helt når blir enda. Så nå er denne jenta fornøyd! Det eneste kjørelæreren hadde å "ta" meg på i dag, var at jeg ikke var like observant i starten av timen, men der hentet jeg meg inn og ble bedre på utover i timen. Jeg kjørte også i mørket i dag, og det har jeg vel nesten ikke gjort i Oslo før.

Nå skal jeg bare inn på statens vegvesen sine sider for å dobbeltsjekke alt, og så skal jeg SLAPPE AV. Det synes jeg at jeg fortjener nå, jeg har jobbet så hardt for dette, har ønsket det så sterkt, så dette synes jeg at jeg fortjener ❤


Likes

Comments

I dag fikk jeg en god "nyhet", og denne har jeg ventet på i over ETT ÅR. Nå nærmer det seg, nemlig! Jeg skal ha forbikjøring den 9. Mars, og etter det skal vi se på glattkjøring - OG DET ER JO NOE AV DET SISTE MAN GJØR FØR OPPKJØRING! Så nå nærmer det seg ❤ Let me take you down memorylane;

Februar 2016
Dette var måneden jeg startet! Jeg startet hos Pers Trafikkskole, kjørelæreren min var Joachim. Super kjørelærer, morsom også, så han gjorde at jeg gledet meg til å lære mer. Hahaha, kan tro vi hadde det moro når han etterhvert fant ut at jeg ikke er så dum som det høres ut som jeg er når jeg prater, så da fikk jeg det nye kallenavnet "ulven med fåreklær" 😊 Men denne kjøringen var for å få førerkortet på mopedbil, selvom jeg jo kjørte vanlig bil under opplæringen. "Dessverre" bestemte jeg meg etterhvert for å bytte over til bil, og da kunne ikke han lenger kjøre med meg, da man må ha spesialisert seg innenfor det for å kunne kjøre med en spesialutstyrt. Men starten på læringen var hvert fall fantastisk, så det skal han ha, han vet hvordan han skal ta vare på elevene sine 😊 Det var forresten han som sa jeg har blitt truffet av flere tonn under trafikkulykken min i 2008, så det er ingenting jeg har "funnet på".

Er litt usikker på de forskjellige tidsrommene, men jeg tror jeg "sluttet" på Pers i mai eller tidlig juni 2016, også var det samtidig litt ferie her og der, så jeg startet vel ikke ordentlig på bil før i august/september.

Det første som da slår meg, var at denne bilen var STOR! Den var en sånn diger ford s-max eller hva nå enn den het. Det var så store blindsoner i den, og den var rett og slett litt stor å kjøre. Under denne tiden(og også på Pers) kjørte jeg med høyre fots gass(selvom jeg husker at Joachim kjeftet på meg en gang, fordi jeg brukte venstre beinet en gang, haha!), og både høyre arm og bein er litt treigere enn normalen, så det var vel ikke det enkleste jeg hadde gjort. Venstre side gjør ting av seg selv, mens høyre side er jeg nødt til å gi beskjed om at den må gjøre noe, den gjør det ikke av seg selv.

Dessverre hadde ikke jeg og den nye kjørelæreren så veldig god kjemi. Han satt rett og slett å sukket høyt over kjøringen min, og visste ikke hva konstruktiv kritikk var. Det gjorde etterhvert at jeg ikke gledet meg til kjøringen, det ble liksom ett ork å skulle jobbe og trene med noe jeg ikke fikk noe igjen for. Dyrt var det og, nesten 2500 kroner for en dobbelttime. Jeg vil nesten si jeg ble litt "deprimert" av det, da dette minnet meg så på "du er syk og klarer ingenting" som jeg har fått høre utallige ganger.

MEN SÅ! Så var det tid for Sunnaas sykehus. Egentlig mitt største mareritt. Mistolk meg rett. Sunnaas er FANTASTISKE! Men grunnen til at jeg skulle dit, var jeg ikke så begeistret for.

Førerkortvurdering. Greit, bare heng meg med en gang. Jeg hadde fått godkjent helseattest fra fastlegen min, men den hadde fylkeslegen snust opp, og når legen da har nevnt hva jeg har vært igjennom, ville fylkeslegen ha meg inn dit. FML. Yup. Fuck my life. Det er nå eller aldri. Absolutt alt jeg hadde sto på spill. Det å få førerkortet vil gi meg en ny start på så mange måter, jeg er ikke lenger avhengig av folk. Per nå er jeg avhengig av at noen kjører meg til trening, butikken, legen - ALT. Så absolutt alt sto på spill. Selvfølelsen, selvtilliten, vennskap, kanskje en jobb - alt sto på spill. Også ble jeg selvfølgelig syk når jeg var der. JADA. Jeg har notorisk uflaks. Hele følelsesbarometeret løp løpskt, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg gikk til rommet gråtende. Dette betyr så mye for meg, jeg gir det absolutt alt jeg har, alle følelser, gleder - jeg gir det alt. Jeg vil dette så sterkt.

Så kommer dagen. Jeg skulle kjøre sammen med ergoterapeuten(mulig det var fysio) og en kjørelærer. Nå eller aldri. Og jeg klarte det, gitt! Du kan lese mer om det her.

Men så var det han teite kjørelæreren da, dette ville jeg ikke lenger. Ikke med han. Men det er dessverre ikke så mange kjøreskoler som driver med denne type opplæring, så valgene mine var veldig begrenset. ABC trafikkskole i Oslo hadde den type opplæring(det er bare snakk om venstrefots gass og rattkule med forskjellige funksjoner), - and guess what. Kjørelæreren min der er faktisk ho jeg kjørte med når jeg ble testet på Sunnaas! Det var også her jeg startet ordentlig med å kjøre med venstre fots gass, og herregud så enkelt det er! Så lett! Selvfølelsen og selvtilliten min steg til himmels igjen, dette begynte jeg faktisk å bli flink til! Etter første time sa ho at vi var på trinn tre, og vi startet vel ordentlig nå i januar. Jeg har hatt så mye stopp, ferier og pauser i opplæringen min, så det er først nå jeg har fått repetert det og gjort det hyppig, fått noe igjen for det.

Jeg har da spurt litt nå og da om når hun tenker at det var glattkjøring og sånt, men ho kunne ikke si så mye. Så jeg la det ifra meg, og tok heller time for time. Og i dag fikk jeg høre det. Jeg skal ha forbikjøring den 9. Mars, og etter det er det tid for glattkjøring! ENDELIIIIIIIIIIIIG!!!!!!!!

Nå har jeg drevet med dette av og på i ett år, så det synes jeg var velfortjent 😊 Som sagt, kjøringen har vært veldig av og på, så det er først nå som jeg har kjørt regelmessig at jeg har lært ordentlig, fått repetert det. Fått gledet meg til det. Og ettersom jeg har fått repetert det så ofte som jeg har fra nå i januar av, nærmer jeg meg slutten! Det tok meg over ett år, men shit same.

Tror nok neppe jeg kommer til å dele når jeg får oppkjøringen, men du skal nok ikke se bort i fra at hele verden kommer til å få vite det den dagen jeg har klart oppkjøringen og har førerkortet ❤


Likes

Comments

Jeg er så sliten om dagen. Ikke sliten som i fysisk sliten etter en treningsøkt, men psykisk sliten. Jeg får ikke tatt innover det som skjer meg om dagene, da dagene bare løper. Til uken har jeg noe som skjer hver eneste dag. Kjøretimer mandag, personlig trener både tirsdag og onsdag, kjøretimer torsdag, helsesøster med Storm på fredag. I tillegg har jeg bursdag på onsdag, også skal det liksom feires i helgen. Nei, det virker kanskje ikke som det er så mye, men det krever at jeg er hver eneste dag. I tillegg skal sikkert Ole jobbe en dag eller to, tre, fire og sikkert fem også, og da bare baller det på seg. Storm er tidenes pappadalt, så han er ikke enkel å være med da, selvom jeg løser det etter en liten stund.

Det som er det "verste", er at det gjør meg ingenting. Jeg er ikke sliten når jeg gjør disse tingene, gleder meg til kjøretimer og treningstimer. Men det å vite at jeg skal det, det å vite at jeg må være på, det å vite at jeg ikke får den tiden jeg trenger til å slappe av, ta ting innover meg - det gjør meg bare trist.

Jeg aner ikke hvorfor. Setter jeg ett forventningspress til meg selv? Hvorfor tenker jeg sånn på alt dette jeg skal? Kjøretimer og treningstimer er jo bare positivt for meg! Jeg vil nok tro det er fordi jeg må være på. Jeg må liksom være "klar" hele tiden. Jeg får aldri senket skuldrene mine, og de kan være jævlig tunge til tider. Tyngre enn jeg noen ganger klarer å bære. Ikke minst, det at det hele tiden suser noe rundt i hodet på meg, gjør jo at jeg føler jeg ikke har tiden til å være der ordentlig for Storm. Jeg lar Ole ta alt, da jeg trenger å konsentrere meg om å bare puste til tider. Det gjør jo noe med forholdet til meg og Storm også, det at jeg vet det vil bli vanskelig å være alene med han, fordi han er så knyttet til Ole. Enda jeg klarer det, jeg vet det. Men hodet mitt surrer stadig med ett eller annet rart noe, og forteller meg tidvis ting jeg ikke trenger å høre.

AV. Den balansen mellom å være av, og å være på, den finner jeg ikke. Jeg har heller ikke fått ferie på lenge nå, noe jeg trenger. Bare få oppleve noe annet. Det ser ikke ut til at det vil skje med det første heller, så da er jeg like langt. Har lyst til å gå i hi. Bjørnemagen har jeg, så why not.

Så. Derfor er det ikke så mye blogging om dagene. Og hvis jeg først skriver, finner jeg ut at det er negativt etter en liten stund, og da gir jeg meg. Jeg har rett og slett ikke så mye positivt å si, selvom det meste av det jeg driver med er positivt. Men det kommer så negativt ut fordi slitenheten dominerer oppi hodet mitt, og den vil ikke at jeg skal skrive positivt.

Fuck you brain, fuck you

Likes

Comments