Utdanning. Jobb. Førerkort.
Tre ganske så utpregede ord som gjelder meg akkurat nå.

Jeg har snart førerkortet, det har jeg før sommeren i år. Da har jeg all verdens muligheter foran meg, som jeg kan utføre whenever I want too. Det bor ubegrenset med muligheter i meg, og jeg er så klare for å bruke av de.

Men så var det nettopp det. Det å faktisk bruke disse mulighetene. Det er det begrenset med folk som vil la meg gjøre. Jeg kunne godt tenkt meg en utdannelse, jeg lærer ting fort, husker det jeg må huske. Så det er klart - jeg vil. Og det er nå jeg er ung. Såklart, jeg har kroppen min. Jeg har litt mindre energi enn "normalt".Jeg har også talen min. Men nettopp disse tre nevnte, er noe som vil sette en stopper for meg hva gjelder både utdanning og jobb.

Alle forstår meg. Jeg prater bare litt lavt og snøvler når jeg prater, men alt er mulig å trene opp. Det ser kanskje ut som om jeg er svak og er på vei til å tryne når jeg går, men ingen av delene stemmer. Nummer en; jeg er overfølsom på innsiden(og utsiden) av kroppen, og det gjør at jeg for eksempel kan kjenne om muskelen er på vei til å "slippe taket" før det faktisk skjer. Jeg kjenner også på beinet om jeg må plassere det annerledes fordi muskelen ikke "vil stå sånn". Jeg kjenner det. Dårlig balanse har jeg heller ikke, selvom det dog ser sånn ut. Men da må du ikke glemme ting nummer to; jeg har gått slik jeg går i snart 9 år, jeg. Dette kan jeg. Så hvis det ser ut som om jeg er på vei til å tryne, tar du igjen feil. I know how to work this body.

Jeg føler det setter en stopper for meg. At verden ikke vil la meg få vise at jeg kan jeg og. At folk tenker det er dårlig service for kunden, nettopp fordi jeg prater lavt og kanskje snøvler innimellom. At jeg ikke får lov.

Jeg er en kreativ sjel, har fantasi og er ei veldig blid og glad jente. Jeg er en det stråler glede og varme av, omsorgsfull og åpen, lett å bli kjent med og prate meg. Og jeg er sta, jeg har en vilje av stål, og jeg er en som jobber for å alltid gjøre og fremstå som mitt beste.

Kreativ. Blid. Glad.

Jeg tenker faktisk på å bli frisør. Det er en utdannelse på seks måneder via Adam og Eva frisørskole. Mine kreative og løsningsorienterte evner vil virkelig få sitt utspring. Og jeg som er så glad i å møte nye folk, vise de gleden min, og at jeg er noe annet enn hva man først tror jeg er. Prate med de. Føre en koselig samtale. Jeg er ikke sjenert, og er generelt enkel å prate med. Aldri pinlig stillhet. Jeg har også en "ting" for at ting skal se bra ut, og gjør alltid noe ut av enten klær eller hår og sminke, skal jeg ut ett sted. Så jeg har det jo! Jeg har det i meg!

Men jeg føler ikke at verden er klar for meg, ikke klar for å ta meg imot slik jeg er. Jeg er også fæl til å tro at alle tenker det verste om meg, og det setter jo sin stopper det og. Jeg klarer alle mål jeg setter meg, jeg kommer til å klare både utdannelse og jobb, men veien dit tror jeg vil bli vanskelig. Nettopp fordi jeg tror folk vil se på meg som ikke brukbar grunnet både stemme og kropp. Det gjør de vel kanskje også.

Jeg føler ikke at det er en sjanse å ta, da jeg vet jeg vil klare det. Men det at alle tenker meg "ned" og anser meg som en som ikke klarer ting, ikke kan gi god kundeservice - det stopper meg.

Eller skal jeg være den "første" til å motbevise alle?

Skal jeg?

Tør jeg?

Er verden klar for å satse på meg?

Likes

Comments

Ah, nå er jeg så glad ❤ Jeg hadde en dobbel kjøretime i dag, og jeg tok meg selv i å tenke; jeg vet jeg må bruke den tiden som trengs, men nå må jeg snart få noe ut av det. Og så skjønner du, SÅ!

Så kom lure spørsmålet. "Hva synes du om kjøringen din nå?" Det gikk faktisk noen sekunder før jeg svarte på den, da jeg tenkte meg godt om før jeg svarte. "Nei, jeg vet ikke jeg, jeg synes egentlig jeg klarer alt ganske bra nå!" Og kjørelæreren var enig! Så nå den uken her, får jeg faktisk vite når oppkjøringen er. Og den skulle jeg få før påske!

Har forbikjøring 9. Mars, glattkjøring 27. Mars, og langkjøring skal vi ta litt nærmere oppkjøring, så den vet jeg ikke helt når blir enda. Så nå er denne jenta fornøyd! Det eneste kjørelæreren hadde å "ta" meg på i dag, var at jeg ikke var like observant i starten av timen, men der hentet jeg meg inn og ble bedre på utover i timen. Jeg kjørte også i mørket i dag, og det har jeg vel nesten ikke gjort i Oslo før.

Nå skal jeg bare inn på statens vegvesen sine sider for å dobbeltsjekke alt, og så skal jeg SLAPPE AV. Det synes jeg at jeg fortjener nå, jeg har jobbet så hardt for dette, har ønsket det så sterkt, så dette synes jeg at jeg fortjener ❤


Likes

Comments

I dag fikk jeg en god "nyhet", og denne har jeg ventet på i over ETT ÅR. Nå nærmer det seg, nemlig! Jeg skal ha forbikjøring den 9. Mars, og etter det skal vi se på glattkjøring - OG DET ER JO NOE AV DET SISTE MAN GJØR FØR OPPKJØRING! Så nå nærmer det seg ❤ Let me take you down memorylane;

Februar 2016
Dette var måneden jeg startet! Jeg startet hos Pers Trafikkskole, kjørelæreren min var Joachim. Super kjørelærer, morsom også, så han gjorde at jeg gledet meg til å lære mer. Hahaha, kan tro vi hadde det moro når han etterhvert fant ut at jeg ikke er så dum som det høres ut som jeg er når jeg prater, så da fikk jeg det nye kallenavnet "ulven med fåreklær" 😊 Men denne kjøringen var for å få førerkortet på mopedbil, selvom jeg jo kjørte vanlig bil under opplæringen. "Dessverre" bestemte jeg meg etterhvert for å bytte over til bil, og da kunne ikke han lenger kjøre med meg, da man må ha spesialisert seg innenfor det for å kunne kjøre med en spesialutstyrt. Men starten på læringen var hvert fall fantastisk, så det skal han ha, han vet hvordan han skal ta vare på elevene sine 😊 Det var forresten han som sa jeg har blitt truffet av flere tonn under trafikkulykken min i 2008, så det er ingenting jeg har "funnet på".

Er litt usikker på de forskjellige tidsrommene, men jeg tror jeg "sluttet" på Pers i mai eller tidlig juni 2016, også var det samtidig litt ferie her og der, så jeg startet vel ikke ordentlig på bil før i august/september.

Det første som da slår meg, var at denne bilen var STOR! Den var en sånn diger ford s-max eller hva nå enn den het. Det var så store blindsoner i den, og den var rett og slett litt stor å kjøre. Under denne tiden(og også på Pers) kjørte jeg med høyre fots gass(selvom jeg husker at Joachim kjeftet på meg en gang, fordi jeg brukte venstre beinet en gang, haha!), og både høyre arm og bein er litt treigere enn normalen, så det var vel ikke det enkleste jeg hadde gjort. Venstre side gjør ting av seg selv, mens høyre side er jeg nødt til å gi beskjed om at den må gjøre noe, den gjør det ikke av seg selv.

Dessverre hadde ikke jeg og den nye kjørelæreren så veldig god kjemi. Han satt rett og slett å sukket høyt over kjøringen min, og visste ikke hva konstruktiv kritikk var. Det gjorde etterhvert at jeg ikke gledet meg til kjøringen, det ble liksom ett ork å skulle jobbe og trene med noe jeg ikke fikk noe igjen for. Dyrt var det og, nesten 2500 kroner for en dobbelttime. Jeg vil nesten si jeg ble litt "deprimert" av det, da dette minnet meg så på "du er syk og klarer ingenting" som jeg har fått høre utallige ganger.

MEN SÅ! Så var det tid for Sunnaas sykehus. Egentlig mitt største mareritt. Mistolk meg rett. Sunnaas er FANTASTISKE! Men grunnen til at jeg skulle dit, var jeg ikke så begeistret for.

Førerkortvurdering. Greit, bare heng meg med en gang. Jeg hadde fått godkjent helseattest fra fastlegen min, men den hadde fylkeslegen snust opp, og når legen da har nevnt hva jeg har vært igjennom, ville fylkeslegen ha meg inn dit. FML. Yup. Fuck my life. Det er nå eller aldri. Absolutt alt jeg hadde sto på spill. Det å få førerkortet vil gi meg en ny start på så mange måter, jeg er ikke lenger avhengig av folk. Per nå er jeg avhengig av at noen kjører meg til trening, butikken, legen - ALT. Så absolutt alt sto på spill. Selvfølelsen, selvtilliten, vennskap, kanskje en jobb - alt sto på spill. Også ble jeg selvfølgelig syk når jeg var der. JADA. Jeg har notorisk uflaks. Hele følelsesbarometeret løp løpskt, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg gikk til rommet gråtende. Dette betyr så mye for meg, jeg gir det absolutt alt jeg har, alle følelser, gleder - jeg gir det alt. Jeg vil dette så sterkt.

Så kommer dagen. Jeg skulle kjøre sammen med ergoterapeuten(mulig det var fysio) og en kjørelærer. Nå eller aldri. Og jeg klarte det, gitt! Du kan lese mer om det her.

Men så var det han teite kjørelæreren da, dette ville jeg ikke lenger. Ikke med han. Men det er dessverre ikke så mange kjøreskoler som driver med denne type opplæring, så valgene mine var veldig begrenset. ABC trafikkskole i Oslo hadde den type opplæring(det er bare snakk om venstrefots gass og rattkule med forskjellige funksjoner), - and guess what. Kjørelæreren min der er faktisk ho jeg kjørte med når jeg ble testet på Sunnaas! Det var også her jeg startet ordentlig med å kjøre med venstre fots gass, og herregud så enkelt det er! Så lett! Selvfølelsen og selvtilliten min steg til himmels igjen, dette begynte jeg faktisk å bli flink til! Etter første time sa ho at vi var på trinn tre, og vi startet vel ordentlig nå i januar. Jeg har hatt så mye stopp, ferier og pauser i opplæringen min, så det er først nå jeg har fått repetert det og gjort det hyppig, fått noe igjen for det.

Jeg har da spurt litt nå og da om når hun tenker at det var glattkjøring og sånt, men ho kunne ikke si så mye. Så jeg la det ifra meg, og tok heller time for time. Og i dag fikk jeg høre det. Jeg skal ha forbikjøring den 9. Mars, og etter det er det tid for glattkjøring! ENDELIIIIIIIIIIIIG!!!!!!!!

Nå har jeg drevet med dette av og på i ett år, så det synes jeg var velfortjent 😊 Som sagt, kjøringen har vært veldig av og på, så det er først nå som jeg har kjørt regelmessig at jeg har lært ordentlig, fått repetert det. Fått gledet meg til det. Og ettersom jeg har fått repetert det så ofte som jeg har fra nå i januar av, nærmer jeg meg slutten! Det tok meg over ett år, men shit same.

Tror nok neppe jeg kommer til å dele når jeg får oppkjøringen, men du skal nok ikke se bort i fra at hele verden kommer til å få vite det den dagen jeg har klart oppkjøringen og har førerkortet ❤


Likes

Comments

Jeg er så sliten om dagen. Ikke sliten som i fysisk sliten etter en treningsøkt, men psykisk sliten. Jeg får ikke tatt innover det som skjer meg om dagene, da dagene bare løper. Til uken har jeg noe som skjer hver eneste dag. Kjøretimer mandag, personlig trener både tirsdag og onsdag, kjøretimer torsdag, helsesøster med Storm på fredag. I tillegg har jeg bursdag på onsdag, også skal det liksom feires i helgen. Nei, det virker kanskje ikke som det er så mye, men det krever at jeg er hver eneste dag. I tillegg skal sikkert Ole jobbe en dag eller to, tre, fire og sikkert fem også, og da bare baller det på seg. Storm er tidenes pappadalt, så han er ikke enkel å være med da, selvom jeg løser det etter en liten stund.

Det som er det "verste", er at det gjør meg ingenting. Jeg er ikke sliten når jeg gjør disse tingene, gleder meg til kjøretimer og treningstimer. Men det å vite at jeg skal det, det å vite at jeg må være på, det å vite at jeg ikke får den tiden jeg trenger til å slappe av, ta ting innover meg - det gjør meg bare trist.

Jeg aner ikke hvorfor. Setter jeg ett forventningspress til meg selv? Hvorfor tenker jeg sånn på alt dette jeg skal? Kjøretimer og treningstimer er jo bare positivt for meg! Jeg vil nok tro det er fordi jeg må være på. Jeg må liksom være "klar" hele tiden. Jeg får aldri senket skuldrene mine, og de kan være jævlig tunge til tider. Tyngre enn jeg noen ganger klarer å bære. Ikke minst, det at det hele tiden suser noe rundt i hodet på meg, gjør jo at jeg føler jeg ikke har tiden til å være der ordentlig for Storm. Jeg lar Ole ta alt, da jeg trenger å konsentrere meg om å bare puste til tider. Det gjør jo noe med forholdet til meg og Storm også, det at jeg vet det vil bli vanskelig å være alene med han, fordi han er så knyttet til Ole. Enda jeg klarer det, jeg vet det. Men hodet mitt surrer stadig med ett eller annet rart noe, og forteller meg tidvis ting jeg ikke trenger å høre.

AV. Den balansen mellom å være av, og å være på, den finner jeg ikke. Jeg har heller ikke fått ferie på lenge nå, noe jeg trenger. Bare få oppleve noe annet. Det ser ikke ut til at det vil skje med det første heller, så da er jeg like langt. Har lyst til å gå i hi. Bjørnemagen har jeg, så why not.

Så. Derfor er det ikke så mye blogging om dagene. Og hvis jeg først skriver, finner jeg ut at det er negativt etter en liten stund, og da gir jeg meg. Jeg har rett og slett ikke så mye positivt å si, selvom det meste av det jeg driver med er positivt. Men det kommer så negativt ut fordi slitenheten dominerer oppi hodet mitt, og den vil ikke at jeg skal skrive positivt.

Fuck you brain, fuck you

Likes

Comments

Du dæven, nå er jeg sliten... Har vært på veien fra kl. 13.30 til 19.30! Øya mine gikk nærmest i kryss på slutten der 😂

Greit, jeg kjørte faktisk selv bare i en og en halv time, to kjøretimer. Men så måtte vi jo kjøre fra Raufoss og ned til kjøreskolen i Oslo, og så hadde jeg da to kjøretimer på høy hastighets vei eller hva nå ho kalte det, og så var det fra Oslo og hjem til Fredrikstad. 6 timer kjørende, uten noe særlig lenger pause enn 15 minutter. JEG ER DAUSLITEN. Du synes kanskje det er slitsomt å kjøre langt du også, tenk da hvordan det er for en som har litt mindre energi enn normalt til rådighet!

MEN VET DU HVA? DET GIKK KJEMPE bra! Altså, kjøretimene gikk kjempe bra 😝 Nå er vi der at kjørelæreren egentlig ikke har så mye å si, og da begynner jo jeg å gjøre feil. Når det har vært stille litt for lenge, begynner tankene å surre, og jeg blir rett og slett litt distrahert av mine egne tanker. Derfor synes jeg det er digg å kjøre i Oslo, da det skjer ting du må tenke over konstant, vurdere og ta avgjørelser konstant. Og sånn er det egentlig ikke i Fredrikstad. Så jeg rekker rett og slett ikke å bli så distrahert av meg selv!

I dag skulle vi kjøre på høy hastighets vei, eller hva ho nå sa det het. Jeg er egentlig vant til at det er fartsgrense 40 rundt om i Oslo, noe 60. Men i dag var vi på både riksvei 4 og E6, og der gikk det i både 60, 70 og 80. Dette visste du kanskje ikke; det er ingen høyere fartsgrense enn 80 i Oslo! Jeg foretok felt skifter, og unngikk egentlig det meste av kø, det til tross for at kjøretimen begynte kl. 16.45. Kjørelæreren hadde ikke så mye å si, og da ser jo jeg finale streken langt der fremme.

Jeg holder jevn fart, har hyppig nok bruk av speil, selvom jeg noen ganger ser litt lenge i de. Noe av grunnen til dette er fordi jeg lar meg distrahere hvis bilen bak har sterke lys og er nærme min bil.

Men. Jepp, det er ett men. Det hender at jeg "drar" bilen litt til siden, noe som da betyr at jeg ikke kjører rett frem der jeg skal rett frem, jeg drar bilen litt mot høyre før jeg får rettet den opp. Etter hver kjøretime starter tidenes evaluerings prosess, og jeg gjennomgår absolutt alt jeg har kjørt. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde dette, da jeg blir skikkelig sliten av det, og jeg trenger rett og slett en liten pause etter seks timers kjøring, ass. Så nå har jeg da prøvd å skrive ut litt tanker rundt det, så får jeg se om det hjelper!

Jeg prater og spør om alt mulig rart, og i dag var det to episoder jeg merket meg. Den ene var når jeg nærmet meg bilen foran. Jeg er vant til at Ole kjører opp i rumpa til bilen og liksom hinter frempå at hei, nå må du kjøre fortere. Jeg vet jo at dette er feil, men jeg spurte for å bare forsikre meg om det. Skal man "presse" bilen fremover? Nei, nei, nei - det skal man ikke. Så då vett me d! Ikke gjør det, for plutselig kan bilen foran bråbremse, og da sitter du i det. Bare sånn for å påpeke det 😂

Det var også en bil bak meg som blinket seg ut for så å blinke seg inn etter han hadde kjørt forbi meg, og da regnet jo jeg med at han skulle kjøre fortere, så jeg sakket ikke farten. Men den nissen la seg jo inn rett foran meg, og så bremser han. Han gjorde motsatt av det jeg trodde og hadde "forberedt", så kjørelæreren sa til meg at nå måtte jeg bremse. Jeg forklarte for henne hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde, at jeg faktisk trodde han skulle kjøre fortere enn meg fremover, og dette trodde hun også med det første. Men igjen; forvent det uforventede

FOTOBOKS! Det var grunnen til at han bremset - en fotoboks. Som jeg ikke en gang så. Men men! Jeg tror hvert fall jeg har funnet ut av hvorfor jeg "drar" bilen. Jeg gjør ikke dette i starten av timen, men det kommer mot slutten, og da er jo jeg sliten. Der har vi det. Jeg blir sliten, derfor tuller jeg litt mot slutten av timen.

Til uken har jeg to doble, en på mandag, en på torsdag. Så da har jeg hvert fall litt evaluerings tid frem til da!

Ja, jeg vet dette var en usammenhengende og kjedelig tekst, men jeg var bare nødt til å få tømt hodet!

IKKE GLEM AT JEG BLE STOPPET AV POLITIET FORDI DE VILLE GI MEG SKRYT FOR KJØRINGA MI!


Likes

Comments

Det har vært stille fra meg en liten stund nå. Av flere forskjellige grunner, egentlig. Men mest av alt på grunn av min nye... hva skal jeg kalle det? Kan jo ikke si diagnose, det er heller ingen sykdom såvidt meg bekjent. La oss bare kalle det en diagnose. Min nye diagnose. Hahaha, nei, det blir feil det og. WHATEVER.

Hyperestesi.
Den kom til meg i 2013, og jeg har egentlig ikke vært menneskelig etter det. Hva det er? En tilstand av sykelig økt følsomhet med/i kroppen. Jeg fikk ikke vite at jeg hadde det før nå i år. Selvfølgelig, jeg har lurt på hva i alle dager kroppen min driver med når jeg får vondt bare noen poker meg, jeg har lurt på hva som har gitt meg søvnløse netter, hva som har tatt så mye av energien min, og hva det er som gjør at jeg får vondt av absolutt alt jeg foretar meg, på en eller annen måte. Jeg har lurt. Men hva skulle jeg liksom si til legen min? Halla. Du, jeg får vond bare jeg tar på meg skoen min, jeg. Hva er det? Da hadde jeg blitt tatt komisk seriøs, liksom.

Dere husker Helge, ingipingi? Orker ikke forklare. Han er hvert fall fysioterapeut, og underviser blant annet andre i hjernens fysiske funksjoner. Og sikkert ett eller annet annet. Jeg har virkelig vært plaget, og det bare mer og mer med årene. Jeg sender titt og ofte Helge en melding, spør om hva i alle dager det er som feiler meg nå, da.

Denne gangen fikk jeg ikke det svaret jeg ville ha. Vi har sendt litt meldinger frem og tilbake, og jeg har forklart så godt jeg kunne. Har forklart hva det har vært, hvor det har vært, hvordan smerten er, hva det gjør i ettertid, hva det gjør mens det pågår, og mye mer. Vi har ikke kommet frem til noe. Jeg skrev en lang mail til han om hvordan det var og hva det gjorde, men han svarte meg jo aaaldri, så til slutt sendte jeg en melding, og jeg gjentar;

Ettersom du aldri svarer på mailen, får du svare på melding :p Har du lest mailen? Hva er det jeg har? Hvorfor gjør det vondt bare jeg er borti ting, hvorfor får jeg så vondt bare Storm lener seg inntil meg? Bare jeg napper ett øyenbryn, kjennes det jo ut som om jeg drar ut en muskel. Jeg vil si det startet i 2013. Ikke at jeg husker så mye av før, men nå kjenner jeg veldig på smerten innvendig, da altså i musklene eller hva det nå er som gjør vondt.

Svaret lød; Tenker du har en form av hyperæstesi(ikke sikker at man skrive det sånn på norsk) har mange som har skade på det sentrale nervesystemet. Hadde snakket med fastlegen du få time hos nevrolog. Har du det på begge sider? Kan være talsmksk smerte(område i hjernen) da er det evt å behandle med desensibilisering. Helge er tysk, noen ganger henger jeg ikke helt med på hva han sier, men jeg forsto meldingen :p

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Seriøst. SERIØST.

For å forklare det litt enklere; Som jeg skrev, bare du poker meg, får jeg faktisk ganske vondt. Det er også en sånn type smerte som stråler. Så alt jeg foretar meg, gjør vondt. Bh går jeg sjeldent med, nettopp fordi det gjør vondt. Føles ut som om jeg har på meg en tvangstrøye som prøver å skvise ut all lufta av meg. Når jeg spiser og drikker, kjenner jeg hvordan det går nedover i halsen. Greit, akkurat det gjør kanskje ikke vondt, men jeg kjenner det. Det verste med det hele, er jo at jeg aldri får fri. Jeg får aldri fri fra smertene. Nettopp på grunn av trafikkulykken i 2008, og det den gjorde med kroppen og spesielt musklene. De er alltid spente, de jobber hele tiden. Og det kjenner jeg jo. Det kjenner jeg veldig godt. Det blir litt enklere når jeg får botox i musklene, men det varer ikke lenge. Jeg har alltid vondt på en eller annen måte, samme hva jeg foretar meg. Vet du hva ironien i dette er?

Velger jeg å ikke gjøre noe, får jeg bare enda mer vondt. Jeg må ha bevegelse i musklene mine. Det blir bare verre, setter jeg meg ned og gjør ingenting. Så jeg slipper aldri unna. Sånn bare for å gni det inn; for hvert år som går, får jeg jo mer og mer kontakt med musklene, jeg føler mer, kjenner på mer. Derav; får mer vondt. Det er ikke det, jeg tåler å ha vondt. Du vender deg til det. Men det er slitsomt. Og det preger sinnsstemningen så ufattelig mye.

Noen dager er selvfølgelig bedre enn andre, men det er alltid der på en eller annen måte. Hahaha, det er jo ikke noe rart i jeg var så dårlig når jeg gikk gravid med Storm! Men nå vet jeg "heldigvis" grunnen. Det igjen gjør jo at jeg tenker veldig på fremtiden. Skal jeg få flere barn, når jeg blir friskere og kjenner mer i kroppen og derav får mer vondt for hvert år som går? Skal jeg utsette kroppen min for det, etter alt den har vært igjennom hittill? Vil den klare det? Takle det?

Men heldigvis, heldigvis ser det ut til at det finnes medisiner for det. Jeg håper for alt i verden at det vil funke på meg. Nå som jeg driver med førerkortet, kan jeg jo verken ta sovemedisin eller sterke smertestillende, og det har jeg egentlig ett stort behov for. Da får jeg sluppet litt, det blir litt enklere, og jeg slipper å våkne om natten fordi jeg har vondt. Men så kan jeg ikke ta det på grunn av førerkortet. Jeg kan heller ikke ta det når jeg den dagen jeg faktisk har førerkortet.

Tenk deg; stort sett alt jeg gjør har alltid en smerte med seg. Noen ganger er det verre enn andre, enkelte smerter legger jeg ikke lenger så godt merke til. Bare jeg har på meg en stram bukse. Sitter på en stol uten pute. Eller en benk. Bare jeg lener meg inntil for eksempel kanten av en dør. Det er slitsomt.

Så nå om dagen, nå om dagen er det faktisk ganske ille. Jeg har heller ikke fått begynt å trene igjen, da jeg jo har uflaks både her og der, faller og slår skuldra mi, og bare jaaaaaa. SUKK!

Jeg skal fortsatt ikke bruke denne bloggen som ett sted hvor jeg er negativ og trist, men akkurat dette føler jeg heller ikke er noen av delene. Kanskje ikke positivt heller, men du forstår. Akkurat nå kan jeg si at jeg har vondt i ryggen, helene og leggene, liksom. Klarte akkurat å presse fingeren inn mot pcen også - ja, det gjorde vondt. Smertene stråler, så har jeg vondt ett sted i ryggen, stråler smertene utover, og da henger de andre djevlene seg på, og ondskapen sprer seg.

Nå skal ikke jeg gjøre det verre enn det er, og det tenker nok du er ille nok utifra det jeg har skrevet. Men jeg klarer meg, misforstå meg ikke. Det hender bare at det innimellom tar skikkelig tak i meg, røsker og drar, gjør meg trist. Og ja, bare poke meg. Det er ikke sånn at jeg unngår å gjøre ting fordi det gjør vondt, liksom. Hahaha, hvor hadde jeg vært hen i dag da. Kroppen vender seg også til det. De siste par ukene har det bare vært litt ekstra vondt og tungt, men jeg er nok straks tilbake.

Men ja, pappa og Ole - derfor trenger jeg ferie nå. Jeg trenger å få slappe av, ha andre ting å tenke på, oppleve noe annet. Jeg blomstrer alltid etter en liten ferie, now you know why 😊

Likes

Comments

Ettersom plastisk kirurgi er så i vinden både hos Styleconnection/Kristin og Sophie Elise om dagen, tenkte jeg kanskje meningen til "en stygg en som trenger det" kanskje er verdt å bemerke seg. Hvordan det er å lese dette for oss litt mindre pene, hvordan vi liksom lar oss påvirke.

Jeg mener - really? Lar du deg påvirke av dette? Jeg for min del, synes det er fantastisk at vi faktisk har denne muligheten i dag. Det er ikke til å stikke under en stol at hvis du ikke er så "normalt pen", hvis du har diverse skavanker du misliker - hvorfor skal du ikke få lov til å endre på det, uten å bli oppfattet som en som er "påvirket"?

MEN. Dette er ett viktig men. Du skal gjøre det av de rette grunner. Det skal være til nytte for deg, ingen andre. Og hvis du lar seg påvirke av bloggere m.fler, setter jeg heller ett spørsmål til foreldrene dine - ikke bloggerne. Det er foreldrenes ansvar til å go barnet deres den troen de trenger på seg selv, den troen som sier at de er bra nok presis som de er, så hva andre gjør, spiller ingen rolle. Det er foreldrene som legger grunnlaget til selvtilliten til barnet sitt, til selvfølelsen. Til alle verdier barnet ender opp med å ha.

Jeg er kanskje ikke en av de pene i dagens samfunn, jeg har masse arr man virkelig ser, man både ser og hører at jeg har vært ute i stormen ett par ganger før. Jeg har både blitt mobbet, kvestet av flere tonn som da var en bil, opplevd det ene negative etter det andre, fått påkjenning på påkjenning kastet etter meg. Og de treffer meg hardt.

Men lar jeg meg påvirke? Nei. Men du har jo operert den ene puppen din og har planer om å legge inn silikon. Dust. Joda, det har jeg. Men ikke fordi jeg ble påvirket. Jeg vil si at jeg ble informert om mulighetene det er til å gjøre det, men ikke påvirket. Og det er jeg takknemlig for. Jeg er takknemlig for at jeg ble opplyst om at det finnes muligheter til å gjøre noe med det, plages man av ytre diverse. Men jeg lot meg da ikke påvirke fordi "alle andre gjør det", eller fordi det er in. Selvtilliten og selvfølelsen min er skyhøy. Jeg vet min egen verdi meget godt. Alle påkjenninger og traumer jeg har opplevd, har ikke påvirket dette. Hva andre sier og har sagt om meg og til meg gir jeg blanke faen i. Jeg er oppdratt til å vite at jeg er best i verden, og det er jeg. På min måte. Av mine verdier. På mine grunnlag.

Men når jeg sto der naken foran speilet, så på arrene mine, så på bamse magen min, så på den ene puppen som hang mens den andre var fast - hvorfor ikke gjøre noe med det? Jeg lever da med denne kroppen kun én gang, hvorfor skal jeg ikke være fornøyd? Det har ikke noe å gjøre med verken selvtillit eller selvfølelse, det handler rett og slett bare om hva jeg ønsker og ikke.

Du trenger ikke ha dårlig selvtillit for å ville fikse på deg selv. Du trenger ikke å bli påvirket av bloggere for å skulle ville utføre plastisk kirurgi.

Jeg er glad vi er såpass langt fremme i dag, at mulighetene er der. Men som Sophie Elise sier - det hjalp ikke på selvtilliten hennes, det gjorde ikke at hun følte seg noe bedre. Så skal du gjøre ett inngrep - gjør det av de rette grunner. Lar du deg påvirke av bloggere, ville jeg ha pratet med foreldrene dine. Spurt de, rett ut. Vi kan ikke skylde på bloggere fordi de liksom skal stå frem som forbilder. Det er det vi som gjør de til. Forbilder som skal gjøre og si ditt og ikke datt. Det er media som gjør så mye ut av det, og folket følger på. Hver deg selv, ingen andre. Og ikke utfør ett inngrep fordi alle andre gjør det, gjør det fordi du selv vil det, uten påvirkning fra andre. Ta det fra en stygg en.

Om jeg blir å legge inn silikon? Ja. Men ikke før jeg er der jeg vil være kroppslig sett. Bamse magen må bort, bicepsen må inn, vondtene må ut, og innen den tid er det mye som skal skje i livet mitt. Jeg må hvert fall få kontroll på smertene først - etter det kan vi kanskje snakke om det. Og innen den tid kan det også hende at behovet har endret seg, at jeg ikke lenger vil. Men uansett om det blir silikon eller ei - det er mitt valg. Og det valget har jeg da tatt, uten å bli påvirket. Min kropp. Min selvtillit. Mine verdier. Mine grunnlag. Min selvfølelse. Mine behov.

Ingen andres

Likes

Comments

Innimellom synes jeg det er skikkelig kjipt å konstant gå rundt med smerter. Nå er jeg inne i en periode hvor jeg ikke kan ha på meg en bh en gang, det gjør vondt. Det føles seriøst ut som om ett troll har hånda si rundt meg og klemmer på meg. Finner ikke ett bedre eksempel enn ett troll. Eller jo, en tvangstrøye som prøver å mose alle innvollene dine. Perfekt sammenligning.

Det jeg synes er aller verst, er at smertene ikke sitter noe sted. De er liksom all over the place. Og hvis jeg da tar på meg en bh, prøver smertene å gi bhen skylden. Næ næ næ næ næ duuuu har skylda! Grøss. Sånn som i går for eksempel, da satt de seg i beina. Enda jeg ikke en gang gikk eller sto på de. Og i natt satt det seg i ryggen, og gjorde at jeg ikke fikk sove. JUHU! Hvor er neste sted, sier jeg bare... Jo, det sitter i ryggen nå og, litt midt på ved ribbeina.

La være å gjøre noe da. Sorry, da blir det bare verre. Det er så teit! Gjør jeg for mye, gjør det vondt. Gjør jeg ingenting, gjør det vondt. Det gjør mest vondt når jeg ikke gjør noe, det skal sies. Jeg må alltid ha litt bevegelse i musklene.

MEN HELDIGVIS! Heldigvis har kiropraktoren ledig time i dag, så jeg skal dit klokken 13 💙 Etter det har jeg legen klokken 13.40, da skal jeg få han til å henvise meg til en nevrolog grunnet denne hyperestesien, det funker bare ikke for meg å gå rundt med disse smertene i hverdagen.

Joda, jeg har hatt det sånn i 8 år. Men det "fine" med det å bli bedre for vært år som går, er at jeg også får mer følelse i kroppen. Dermed også mer vondt, jo bedre jeg blir.

Det setter en så stor demper på gleden i hverdagen, at jeg ofte trenger en pause jeg ikke får. Dagene mine er fylt med avtaler jeg trenger å være 100% på i, og da trenger jeg all den energien jeg kan få. Men smertene krever masse energi, da kroppen jo konstant jobber mot det vonde. Da funker det hvert fall ikke at jeg får vondt bare jeg lener meg inntil noe. Så jeg håper, håper, håpeeer at legen/nevrologen kommer opp med en løsning som gjør at jeg kan få en bedre hverdag, litt mindre smerter.

Også håper jeg at jeg overlever kiropraktor timen.

Likes

Comments

Jeg pratet med kjørelæreren her om dagen. Kommer du i høy nok fart og deretter bremser hardt nok, kan en tom cola flaske plutselig veie to tonn. Får du da den i nakken - adios amigos.

Jeg var med Ole på jobb her om dagen, han kjører da lastebil for posten. Si en bil veier to tonn - en fullastet lastebil veier 40-50 tonn, om også ikke mer. Da skjønner du vel selv at lastebilen ikke klarer å bremse så fort og hardt som en vanlig bil. Lastebilen har også helt vanvittige mange og store blindsoner. Så kjører vi da i Oslo, og plutselig ser jeg at en liten pygmé av en bil bare "hopper" inn foran lastebilen, den var ikke så langt unna lastebilen heller. Jeg skvatt skikkelig til, og min første reaksjon var at jeg nærmest ropte; AT HAN TØR!

Greit, vi var ikke oppi høye farten da, men fortsatt. Jeg håper du er klar over at hvis lastebilen og også bilen hadde vært oppe i høy nok fart og avstanden de i mellom ikke var så lang - både sjåføren og bilen foran lastebilen hadde blitt most momentant ved en bråbrems. Hva er det folk tenker med når de gjør sånt? Det er ikke en gang snakk om at du vil overleve det, du og den lille pygmé bilen din vil bli most. Ja, greit. Lastebilen er en sinke i trafikken, jeg hadde nok helt sikkert kjørt forbi selv, hadde jeg hatt muligheten. Men jeg hadde ikke hoppet inn rett foran en lastebil, ikke når jeg vet hvilke krefter det er i en sånn en. Tenk deg om; en tom cola flaske kan veie to tonn, ligger den løs i bilen og du bråbremser. Tenk da på meg - jeg ble truffet av en fullastet kassebil i over 30 km/t fra han, usikker på egen fart, men den var ikke høy. Det er rart jeg lever den dag i dag, og det er ikke rart jeg lå tre måneder i koma og de faktisk måtte "åpne" hodeskallen min for å fjerne blodet i hjernen, de måtte også ha halve hodeskallen av en liten stund, da hjernen trengte rom.

Det stoppet ikke der. Vi kommer til ett sted hvor fire felten delte seg i to, og da ser jeg to biler sneie hverandre fordi de skulle bytte felt. Jeg kødder ikke - de sneia hverandre. Jeg ble igjen sjokkert, og jeg må bare si at jeg lurer på hva folk tenker med. Har de virkelig så dårlig tid at de vil ta så store sjanser? Det er jo livsfarlig! Jeg lurer også på om de i det hele tatt har noe å tenke med overhodet. Det er ikke bare deg selv du utsetter for fare, det er andre også.

Jeg vet ikke, kanskje det bare er jeg som er litt ekstra var på det, ettersom det gikk så dårlig med meg i det som i hovedsak ikke var spesielt høy hastighet.

Jeg synes nesten alle som skal få førerkort burde gjennomgå slike tester som jeg gjorde på Sunnaas, da de der tester hvordan du tenker under ulike situasjoner, hvor kjapt du tenker, hvordan du reagerer. Du tenker ikke mye logikk hvis du hiver deg inn foran en lastebil med 10 meters mellomrom, altså. Selvfølgelig, ikke mistolk meg. Er det på E6 og det er flyt i trafikken, er risikoen mindre. Men i tett trafikk og "trangt om plassen" - pass deg. Lastebilen er ett monster i forhold til en liten bil. Merk deg også; det er ikke en gang sikkert den ser deg før du bråbremser, da du og din lille pygmé bil kan ha havnet i blindsonen til lastebilen

Så tenk folkens, tenk. Tenk på hva du utsetter deg selv og den andre sjåføren for, vær så snill. Det er ikke sakte fart som treffer deg.


Likes

Comments

ENDELIG! Endelig har jeg funnet ut av hva som "feiler" meg 😊 Så nå skal jeg bli henvist til en nevrolog, også håper jeg smertene på en eller annen måte kan kureres. Eller i det minste gjøre de enklere å leve med. Hva det er? Oh, I´ll tell!

Hyperestesi heter det. "Hyperestesi, unormalt sterk hudfølsomhet, for eksempel ved berøring." Kilde: Store medisinske leksikon. Jeg har ikke fått lest meg så mye opp på det enda, så jeg kan bare fortelle det jeg vet ut i fra hva fysioterapeuten har fortalt meg. Wikipedia forteller meg at det gjelder dyr også, så jeg skal nok finne litt mer ut av dette. Men per nå, forteller jeg det fysioterapeuten har fortalt meg!

Det sitter ikke bare i huden, det er det første jeg vil si. Det går også på nervene, det går under nevrologi og også symptomer fra nervesystemet. Gidder ikke gå så mye inn på det nå, er ikke der at jeg skjønner det helt enda, da det er så mange rare navn og diagnoser at en blir sprø. Jeg skal heller derimot forklare hva det gjør!

I hverdagen påvirker dette meg veldig. Alt jeg gjør, alt jeg ikke gjør. Stikker du en finger bort i armen min, får jeg faktisk kjempe vondt av det. Smerten stråler også litt utover, men så er det over og borte. Haha, jeg hadde kiropraktor time i dag, og det synes jeg ikke er deilig. Så nevner jeg for han at jeg har hyperestesi, og da sier han til meg; ja, da skjønner jeg hvorfor du ynker deg, det kan umulig være godt. Og det er det heller ikke.

Hvis jeg er hos frisøren og skal farge vipper og bryn, for så deretter å forme de, ber jeg alltid mine siste bønner. Litt drastisk sagt, men det føles jo ut som livet dras ut av meg, når en vippe nappes ut. Smertene strekker seg nemlig lenger ut en fra selve stedet, det er nesten like før jeg kjenner det i tærne, liksom. Og når jeg da for eksempel har fysioterapi eller kiropraktor og de masserer muskelen - skyt meg, drep meg, la meg få slippe. Det varer heldigvis ikke lenge, men det blir ømt, og kroppen beskytter seg automatisk for å slippe å få mer vondt. Den spenner seg. Og da går det egentlig opp i opp. Fysioterapi timer varer lenger enn hos kiropraktor, så fysioterapeuten klarer som regel å angripe området mer sakte og forsiktig slik at jeg ikke spenner meg så mye. Men hos kiropraktoren, en "time" som varer ett kvarter, sverger jeg alltid på at det der skal jeg ikke utsette meg for igjen. Det er jo tortur! Men når jeg våkner på natten fordi jeg har vondt og ikke får sove mer, slik som i natt, er jeg dessverre nødt til å gå dit igjen.

Jeg er veldig forsiktig med hva jeg lener meg inntil, for eksempel. Jeg må lene meg inntil en rett vegg når jeg skal ta på skoene, kan ikke lene meg inntil en dørkarm eller spissen på bordet. Slike ting gjør vondt. Jeg må også tenke litt på hvordan jeg plasserer meg i den elektriske "god stolen" min. Sitter jeg litt feil i den når jeg skal opp og rygg og beina på stolen skal "heises" tilbake, får jeg ganske vondt i skuldrene fordi den legger ett slags press på de.

Hyperestesi er også noe av grunnen til at jeg ser meg veldig mye for, planlegger hvordan jeg skal gå. Jeg velger gjerne trapper, istedenfor å gå i bakke opp eller ned. Det på grunn av at jeg må stabilisere musklene hele tiden når jeg går bakke, og jeg synes ikke det er så greit når musklene gjør noe de ikke vil gjøre og de strekkes. Jeg kjenner dette godt, så da velger jeg alltid trapper, kan jeg det. Det går helt greit å gå bakken nedover, er den ikke for bratt. Jeg utfordrer ikke skjebnen mer enn jeg må, derfor tar jeg som regel trapper. Det hender jeg går i en liten "bakke" på treninga liksom, simpelthen fordi jeg da følger etter personlig trener.

Hva jeg sitter på spiller også en rolle. Jeg setter meg som regel aldri ned, er det ikke noe mykt jeg kan sitte på. Jeg kjenner så godt at både muskler og nerver ikke liker å sitte på tre eller stål stoler. Hva jeg har på meg, spiller også inn en ganske så stor rolle. BH for eksempel, det går jeg nesten aldri med. Det føles som om jeg har på meg en tvangstrøye som prøver å hindre meg i å puste, det er både ubehagelig og vondt etter en liten stund. Så når jeg da måtte ha på støtte bh 24/7 lenge etter brystoperasjonen, kombinerte jeg smertestillende og sovemedisin. Ikke fordi det gjorde spesielt vondt etter brystoperasjonen, men fordi denne støtte bhen gjorde at jeg IKKE fikk sove.

Joda, høy smerteterskel har jeg. Tror faktisk du skal lete lenge etter en som tåler så mye smerte som det jeg gjør. Så både keisersnitt og brystoperasjonen var piece of cake. Ja, men hvorfor klager du sånn på at du har vondt da? Det er vel nettopp det jeg ikke gjør. Merk deg; ja, jeg har skrevet at ting gjør veldig vondt, men jeg har faktisk ikke klaget. Det påvirker meg jo, men kanskje ikke på den måten du tror.

Jeg kan gjøre mye for å forebygge det at jeg får vondt av så godt som alt, som for eksempel ting jeg har skrevet ovenfor. Hvor jeg setter meg, hva jeg lener meg inntil, hva jeg ikke lener meg inntil, hva jeg har på meg av klær, det er ganske mye som kan påvirke smerter og ikke påvirke de. Det å ha vondt krever ganske mye energi, så det er til det beste alt jeg foretar meg, egentlig. Samtidig er jeg også avhengig av å være aktiv, for ting kan gjerne gjøre litt mer vondt, er jeg ikke aktiv.

Merk deg også en ting til; kroppen vender seg til å ha vondt. Så det er ikke sånn at jeg plages noe videre mye av å ha vondt, hender bare jeg en dag kanskje er litt ekstra sliten, har jeg hatt mye vondt. Det varierer også, skjønner du.

De siste par ukene har jeg vært mye plaget, da det er mye som opptar tankene mine, også har jeg ikke helt tiden til å få tenkt de ferdig. Så jeg har hatt noen kiropraktor timer i det siste, selvom jeg hver gang sverger på at det skal jeg aldri utsette meg for igjen 😂 Men må en, så må en!

Likes

Comments