Jeg har prøvd å skrive flere innlegg, som oppsummerer hva jeg går igjennom nå. Men jeg klarer verken å skrive ett innlegg, poste en status på facebook, eller å bare i det hele tatt være. Vi får se om dette innlegget postes eller ei.

Smertene har tatt seg betraktelig mye mer opp "siden sist", og jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre. Jeg gråter hver eneste dag, jeg har så vondt. Smerten sitter ingen plass, men likevel gnager og spiser den på alt jeg har innvendig. Og utvendig. Jeg fikk en hastetime hos legen på fredag, vi tok blodprøver, men alt så fint ut. Smertene har bare tatt seg mer opp etter dette, og jeg kommer meg nesten ikke fremover. Jeg klarer heller ikke å nyse. Altså, jeg klarer ikke å gjøre eller foreta meg noe uten at det gjør vondt 💔

Hva er dette? Hva er det som skjer? Hva vil det? Hva tar det? Hva.. hva.. hva er det? Jeg gledet meg til 17. Mai tog i morgen, men jeg har måtte trekke meg, jeg klarer ikke. Jeg har måtte fryse abonnementet på treningen i ett år, da det føles som om noen dreper meg. Bokstavelig talt. Alt revner. Faen i meg bokstavelig talt det og. Jeg var hos en kirurg i dag, skulle høre om jeg kan ta silikon i den vekt/form størrelsen jeg er i nå. Det kan jeg, vi har planlagt 300 gram(eller hva faen det heter) i hvert bryst, dråpe formet proteser. Vil du ha det så fort som mulig, sa han. Hell yes, holdt jeg på å svare. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg svarte heller at jeg ikke tror det er så lurt nå, fordi nervesystemet tuller med kroppen min, gir meg smerter jeg ikke har kjent likheten til før. Jeg vil ikke utsette denne kroppen for noe mer nå. Men jeg trengte en annen opplevelse, bare få koblet litt ut. Prate, kjenne på hva det vil si å leve, få en bekreftelse på at jeg og kroppen min hadde taklet dette, at jeg er der jeg må være. Jeg orker ikke spise, ikke drikke, jeg kan ikke en gang trekke pusten dypt, jeg kan ikke en gang sitte i sofaen, ligge i sengen, få en liten hundelabb i fanget, alt gjør vondt. Og jeg knuses.

Det verste jeg dessverre ser komme imot meg nå, er at oppkjøringen må utsettes enda en gang til. Det orker jeg ikke, den trenger jeg nå. Den må jeg ha. Nå.

Jeg stoppes jo. Jeg nektes. Av kroppen. Kroppen min er ett monster jeg ikke aner hvor henter styrken sin ifra, den holder seg oppe samme hva. Jeg klarer meg alltid. Men akkurat nå, trenger jeg at den ikke gjør dette. Jeg trenger å falle samme, jeg trenger å smadres, så vi finner ut av hva det er. En gang for alle. At jeg får hjelp som hjelper meg, en gang for alle.

Jeg klarer å ha Storm, jeg har jo "bare vondt". Oh, you should only know. Men det er så slitsomt, det tærer på alt jeg har, og jeg er så lei av å gråte av noe jeg ikke vet hva er. Jeg er så lei av å holde pusten fordi jeg har vondt. Av noe jeg ikke får beskrevet. Forklart. Storm er faktisk heller ikke snill mot meg, så jeg får det verste av alt akkurat nå. Han biter meg, han slår meg, og jeg kjenner det så grådig godt. Men han er også den snilleste, han kommer bort og gir meg en klem, gråter jeg fordi jeg har vondt. Legger en hånd på meg, ser på meg med kjærlighet i øynene, jeg bryr meg, mamma, jeg elsker deg ❤ Jeg har ikke ord for hvor mye trøst det er i han, både det å se på han, være nær han, få en klem av han.

Men nå må du gi deg, kjære kropp. Nå må jeg få lov til å sove, jeg må få lov til å sitte, jeg må få lov til å gå, jeg må få lov til å stå, jeg må få lov til å spise, jeg må få lov til å drikke. Jeg må få lov til det nå. Uten at du skal banke, svi, vri og brenne. Vær så snill.

Jeg kunne ha forklart det her på ett mye nøye og nyansert plan. Men jeg orker ikke.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Pappa lurte på hva det var, der jeg kom haltende ut fra torvbyen mens jeg hylgråt. Jeg har så vondt, fikk jeg etterhvert frem.

Jeg vet bare ikke. Jeg vet bare ikke hva som skjer med kroppen min nå. Hvorfor den prøver å ta livet av meg. Det er sånn det føles. Den prøver å ta livet av meg. Det er en vanskelig situasjon å sette seg inn i, det vet jeg. Vanskelig å forstå seg på hvordan akkurat det kan gjøre vondt, hvorfor det gjør vondt, hva en kan gjøre. Jeg vet ikke selv. Det eneste jeg vet, er at jeg er fryktelig nedstemt, trist og lei.

Situasjonen som skjedde, var at jeg hadde vært å handlet. Tre flasker iste, to ferdigretter, to yogh,urt, litt hundegodis, og en smarties. Hadde vært innom apoteket også. Stoppet også innom bik bok, kjøpe meg to gensere som var store. Så går jeg ut derfra, finner ut at jeg vil innom urban, og da skjer det. Smertene skjøt fart fra helvete, og ALT gjorde vondt. Det å gå, holde posene, se, puste - være. Alt. Jeg holdt gråten inne frem til jeg kom meg til døren. Jeg hadde forresten kjent små antydninger til smertene fra jeg gikk fra frisøren, men jeg visste ikke at det skulle slå så hardt til.

Jeg hev etter pusten, hulket mens jeg gråt, kom meg så vidt fremover. Jeg som var så fornøyd med nye hårfargen og sveisen. Det virker som om livet tar igjen, patetisk nok.

Det har vært slik i noen dager nå, jeg har aldri hatt det så vondt i nyere tid. Det gjør vondt å gå, sitte, stå, spise, drikke, ligge, ha på bh, ha på hårbånd, ha på stramme klær som egentlig ikke er stramme - absolutt alt jeg foretar meg gjør vondt. Hva er det som skjer? Er det nervene? Nervesystemet? Hvorfor skal absolutt alt gi meg en type smerte? Hvorfor får jeg vondt bare du rører meg? Jeg trenger den klemmen hvor du forteller meg at dette kommer til å gå bra, jeg trenger den klemmen uten at det gjør vondt. Jeg vil ikke dø, men det føles det ut som om jeg holder på å gjøre.

Hvis jeg faktisk legger meg ned for å dø, funker ikke det, da det gjør vondt. Jeg... jeg bare vet ikke hva jeg skal si. Hva jeg skal gjøre. Jeg tåler å ha vondt, men jeg liker ikke den sinnsstemningen det setter meg i. Jeg vil ikke være trist og lei hele livet. Det må gi seg. Jeg må bli... jeg vet ikke..

Jeg vil fullføre førerkortet, min store drøm. Jeg trenger det for å komme meg rundt, kanskje få venner, kanskje få den klemmen og få høre det at dette kommer til å gå bra. Vil det det? Vil det gå bra?

Det jeg har markert over her, jeg hylgråt mens jeg skrev det. Jeg er redd. Fortvilet. Trist. Jeg vet ikke hva som skjer. Jeg vet ikke hvorfor jeg bryter ut i gråt. Bare la meg få fullføre førerkortet, kjære kroppen min. Du kan få ta meg etter det, men ikke nå. Vær så snill. Bare la meg få fullføre førerkortet, la meg få ta det. Bare gi meg pause frem til det, and then I´m all yours.

Eller bare gi meg klemmen, fortell meg at det vil gå bra

Likes

Comments

UPDATE MEDISIN!

Ja, jeg er fullt klar over at medisinen har sluttet å funke, jeg trodde bare ikke at jeg skulle gå så ned for telling som jeg gjorde.

Du skjønner. Jeg har merket at kroppen har begynt å føle litt mer på ting som i starten ikke gjorde vondt når jeg begynte på medisinen, nå har ting faktisk begynt å gjøre vondt. Det at jeg bare er nær ting, lener meg inntil en dør, Storm lener seg på meg - det gjør faktisk vondt igjen. Jeg har egentlig vært litt lei meg for dette, jeg orker ikke å leve med at alt jeg gjør og foretar meg skal gjøre vondt. Kroppen sliter seg jo ut fordi den kjemper imot smerten, og det trenger jeg ikke. Tenk deg selv - en person poker deg. Ingenting å bry seg om for deg, men kjempe vondt for meg.

Det er også en type smerte som brenner, og jeg har ikke vondt bare der du da eventuelt poker meg, eller der jeg lener meg inntil noe. Det sprer seg utover ett ganske stort område, og kroppen får jo fullstendig panikk. Poker du meg eller slår jeg meg hardt nok, kan det faktisk ende opp med at hele kroppen tar fyr. Smerten brenner, og det er helt ulevelig når det først skjer. Og det gjør det ofte. Daglig.

Jeg orker det bare ikke. Jeg trenger den friheten fra smertene jeg fikk i starten når jeg gikk på medisinene. Planen er egentlig at jeg skal doble morgen dosen min(ja, har hørt med fastlegen), men akkurat nå orker jeg ikke. Jeg har mistet troen på det. Så vi får se.

Tilbake til det som gjorde at jeg gikk ned for telling(ikke bokstavelig talt). Jeg sto på kjøkkenet. Skulle ta imot en plastbolle Ole kastet litt for fort til meg som ikke var forberedt, så bollen traff høyre håndledd. Herregud. Jeg trodde en eller annen prøvde å drepe meg, det var det kroppen skrek til meg. Jeg HYLTE ut og brast i hylgråt, fy faen, så vondt! Det varte lenge, og jeg gikk rundt her og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Ole var helt "få se få se få se er den brukket få se unnskyld unnskyld" Jeg klarte ikke å snakke eller noe, så jeg grep mot kniven, noe som tilsa at han burde gå vekk fra meg. And so he did! Det gav seg heldigvis etterhvert, og da ble jeg så sliten.

Du vet, jeg kan ikke en gang ha på meg bh, det gjør vondt og tar nesten bokstavelig talt luften ut av meg. Så jeg trenger at jeg finner en løsning på dette nå, da jeg ikke orker å ha det slik. Jeg må få slappe av, koble ut, bare leve litt, uten å bekymre meg for hva som kan gjøre vondt og ikke. #sukk

Likes

Comments

Da tenkte jeg det passer seg med en liten update på hvilke ord Storm sier nå for tiden :)

Tittei - den føler jeg han har lært mye av i barnehagen!
Borte - har han vel lært i sammenheng med tittei :)
Reva - har han lært fra meg etter jeg roper på henne, også Storm sin yndlings hund :)
Mamma - er vel ikke vanskelig å forstå seg på :) Sier mer ma ma, enn mamma, men noen ganger slår han til!
Pappa - han sier dette oftere enn mamma, da dette ordet også er enklere :)
Bø - er det vel Ole som har lært han mest!
Ja - han sier det nok ikke som i at han mener ja, men heller i at han hermer etter oss
Nei - dette ordet vet han betydningen av, men bruker det ikke på samme måte.
Se - har han vel lært mest fordi vi ber han se på ting og dyr, så han peker og sier se selv :)

Hahaha, så var det det å huske disse ordene og da... Barnehagen sier hvertfall at han ligger akkurat der han skal være for alderen sin :)


Likes

Comments

Vet du hva ulempen med å ha hyperestesi er? Nevropatisk smerte, selvom akkurat det jeg nå skal nevne ikke er smerte? Det å barbere seg er rene torturen 😂

Ikke som i at det gjør vondt, men som i at jeg er overfølsom på både innsiden og utsiden av kroppen, og når jeg da barberer meg og håret vokser ut igjen... HERREGUD, JEG HOLDER PÅ Å KLØ MEG I HJEL! Jeg kjenner altså bokstavelig talt at håret vokser, og jeg tror ikke du er klar over hvor frustrerende det er 😂 Når man mister en hjernecelle blir jo en annen sterkere, og da kan jeg vel konstantere med at den hjernecellen som styrer hårveksten, den har blitt sterkere! Håret gror jo så fort at jeg må barbere meg hver dag, ellers blir jeg gal. Det klør noe så inni skogen!

Du kan lese litt mer om nevropatisk smerte her , men jeg kommer heller til å skrive mer om det i ett annet innlegg, hvordan dette påvirker meg. Er ikke fullt så våken akkurat nå! Så det får bli med dette nå :)

Likes

Comments

Hva er det du får ut av det? Til deg, du som bestemmer at IS krigerne dine skal bombe ett folksomt sted. Til deg, du som seksuelt forgriper deg på barn. Til deg, du som forgriper deg på den unge jenta, men som dog er over den seksuelle lavalderen. Til deg, du som forgriper deg på den unge gutten deg, selvom det er det samme her - over den seksuelle lavalderen. Eller rett under. Til deg, du som velger å slå ett nyfødt barn fordi den skriker. Du gir faen i om den kanskje er sulten, trøtt eller bare nærhet - den irriterer deg. Du slår den til døde. Til deg, du som slår barna dine. Til deg, du som gir barna dine omsorgssvikt. Til deg, du som mobber både den jente og den gutten uten å egentlig vite hvem det er. Til deg, du som bestemmer deg for å bombe ett sted i Stockholm.

Hva tenker du med? Hva tenker du ikke med? Er det penger? Er det pikken din som tenker? Er det hjertet ditt som ikke føler eller har omsorg for noen? Prøver du å statuere ett eksempel ved å drepe noen?

Det er så mye, mye mer enn hva jeg klarer å fortelle. Jeg kunne ha sagt hva feiler det deg så mye jeg ville, i hovedsak betyr det ikke noe. Det feiler ikke disse personene noe. Det er sånn de er. Og det er jeg som faktisk er hjerneskadet her, ikke de, så langt vi vet. Jeg får grøsninger når jeg tenker på dette. Spesielt de som slår små spedbarn. Jeg klarer ikke tenke på det, jeg får vondt i hele meg. Også skjer det hver jævla dag.

Tenk deg da! Den lille nyfødte babyen, som bare trenger kjærlighet, nærhet, omsorg og mat. Den du må passe veldig på at ikke må slå hodet eller kroppen sin, fordi den er så skjør, nyfødt og ikke tåler dette.

Den gråter kanskje litt fordi den er trøtt og vil ha puppen din, eller fordi du som mor kanskje tenker på noe trist, kanskje fordi den har bæsj i bleia, kanskje fordi den er sulten. Også slår du den. Hold kjeft. Den gråter, får vondt og blir redd. Den vet jo ikke hva livet er, og så er det dette du gir den? Faktisk kan du gå så langt som å gi den flere slag, faktisk så mange at den etterhvert dør. Det er tunge ord jeg skriver nå. Jeg skriver det du ikke tør å tenke, men som vi vet skjer. Jeg klarer ikke å tenke på det mer enn jeg må. Jeg vil ikke, jeg orker ikke. Det gjør vondt.

Så så jeg på nyhetene nå. IS var ute av ett eller annet sted, Mosul eller hva det het der. Bombe her, skyte noen der. Det skjer hver eneste dag. Det skjedde her 22. Juli 2011. Jeg tror ikke denne verdenen vil bli overbefolket, da det for meg virker som om det dør fler enn det fødes hver dag. På grunn av krig. Terror. Drap. Av en eller annen grunn verden ikke skjønner seg på. Er det penger? Er det makt? Hvilken makt får du av å drepe folk du trenger at adlyder deg? Hva vil du? Vil du drepe for å statuere ett eksempel? Ikke kødd med meg, liksom? Give me all your money? Hva får du ut av å drepe ett familiemedlem? En familie? Vil du skape frykt?

Også har du de som blir slått helseløse av mammaen og pappaen sin. De som blir seksuelt misbrukt av ett familiemedlem. De som blir seksuelt misbrukt i ett barnehjem av en barneverns ansatt. De som blir seksuelt misbrukt av en "snill mann i gata" når du bare er en liten jente som ikke burde vite hva sex eller seksuelle tilnærmelser er selv. Jeg kjenner disse, de som har opplevd akkurat det jeg nå nettopp har skrevet. De står meg i umiddelbar nærhet, uten at jeg vil gå mer inn på det, av hensyn til de berørte. Jeg bare... jeg vet ikke hva jeg skal si. Verden er jævlig.

Og du. Som både utfører seksuelle overgrep og voldtar. Altså - ja, jeg vet hva det vil si å være kåt. Ja, jeg vet hva det vil si å ha lyst på en annen. Men ikke på barn. Ikke på folk som ikke vil. Kan du fortelle meg hva du tenker med, du som gjør dette? Du som forgriper deg på både unge jenter og unge gutter? Kan du fortelle meg hva du tenker med? Jeg skal ikke dømme deg, jeg vil bare vite hva du tenker når du gjør slike ting, hva som går igjennom hodet ditt, når du vet det er ulovlig? Har virkelig penisen din sitt eget hodet som tar over tenkingen når du blir kåt? Eller du, kjære kvinne, som får en gutt til å gjøre noe med deg som han ikke vil? Hva tenker du med? Deg er det enda vanskeligere å forstå seg på, spesielt for meg. Vi er jo jenter begge to, og jeg kunne aldri ha gjort det. Det er ulovlig, og akkurat de hjernecellene som forstår seg på rettferdighet, ulovligheter, omsorg og kjærlighet - de hjernecellene har jeg igjen. Det har ikke du.

Jeg kunne ha skrevet mye mer. Verden er i bunn og grunn ett jævlig sted jeg blir mer og mer redd for å være i. Men jeg kan jo ikke gå å være redd for å gå ut døra, for å reise ett sted, for å dra ut med venner på byen, for å få barn. Jeg kan jo ikke det.

Så. Jeg har ikke noe poeng med dette innlegget, annet enn at jeg ikke forstår. Jeg vil gjerne prøve å forstå, sette meg inn i situasjonen, forstå hva de nevnte tenker. Men jeg tror ikke jeg hadde klart det, ikke når jeg ikke hadde klart å gjøre slikt selv.

Likes

Comments

... but I can´t have both

Var ute å øvelseskjørte med pappa i dag, nest siste øvelseskjøring. Kjørte da i Torsnes som er ganske likt Hvaler, masse svinger og smale veier. På ett sted hørte jeg meg selv si; møter jeg en lastebil her, er det ingen av oss som kommer oss noen vei! Møtte faktisk på en buss, men akkurat der var veien bred nok.

Etterhvert endte jeg opp ved riksveien igjen, og kjørte den tilbake. Langs veien var kirken hvor mamma er gravlagt, så da tenkte jeg at nå, nå må jeg stikke innom. Blinklyset slutta å funke underveis også, så det var greit med en liten pit stop for å fikse den.

Jeg gikk opp til mamma. Fast bestemt på å ikke tråkke på noen graver på veien, heldigvis fant jeg veien på første forsøk! Jeg synes det blir så teit å skulle stå å snakke til en stein med ett lik under, det er jo bokstavelig talt det du gjør. Det er jo ikke noe igjen av mamma der, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg føler derfor ingen tilknytning til graven hennes, så jeg er ikke der så ofte. Og det tenker jeg er greit. Man sørger og ter seg forskjellig, this is my way. Men akkurat i dag, akkurat i dag passet det at jeg strakk på beina der.

Jeg sto der litt. Hva skal jeg si? Hva skal jeg ikke si? Så sa jeg; jeg vet ikke om du vet det, men jeg driver å tar lappen nå. Jeg vet ikke om du hadde likt det, men jeg er i allefall snart ferdig. Dette betyr så mye for meg, så kan du hjelpe meg med å klare oppkjøringa til uka? Jeg sa ikke så mye mer enn akkurat det. Jo, en ting til sa jeg, uten at jeg fikk respons. Kan du vær så snill å gi meg ett tegn på om du liker det eller ikke? Ikke det at jeg trodde jeg ville få noe tegn med det første, men det er da lov å håpe på det overnaturlige.

Jeg var der ikke så lenge før jeg turet ned mot bilen igjen. Da var det ett eller annet i meg som sa at jeg skulle si dette; jeg trenger dette like mye som jeg trenger at du er i live

Da kjente jeg tårene presse på. Men jeg gikk tilbake til bilen, med tanken om at mamma bare vil meg mitt beste. I det jeg setter meg i bilen, sier jeg til pappa at ja, du er en helt som har stilt så mye opp, så ikke tro jeg glemmer det hvis jeg på noen måte hyller mamma litt ekstra på enten blogg eller facebook. Han forsto det, og sa til meg at det er ikke bare jeg som savner mamma, han gjør også det. Ikke av den grunn fordi de har vært kjærester for mange år siden, men fordi hun er en del av meg, og har vært det i mine da 22 år. Så klart vet jeg egentlig det, jeg vet jeg ikke er alene om å savne henne. Men jeg tror det er veldig vanskelig å sette seg inn i situasjonen min, jeg tror generelt det er vanskelig å sette seg inn i situasjoner der unge jenter mister mammaen sin alt for tidlig. Folk sørger forskjellig. Og for meg er dette ett ganske kompleks tema. Jeg ble påkjørt når jeg var 17 år. Måtte lære meg å gå, spise, snakke, slutte med bleie, bruke hjernen - alt på nytt i en alder av 17 år. Mamma, sammen med kompetente personer, lærte meg dette. Jeg fikk det jo ikke til ordentlig grunnet skadene i hjernen, så mye måtte tilpasses. Og selvom jeg vet mamma og pappa byttet på å være der, er det mamma jeg husker mest. Den mammarollen spiller inn. You´d go through hell for your child. Selvfølgelig var hun min største trygghet. Så hopper vi fem år frem i tid. 22 år gammel, men bare brukt min "nye hjerne" i fem år. Jeg trasset og kranglet med Harry som bare pokker i årene før dette, jeg var jo bare ungen til tider. Også får jeg telefonen. Jeg drar ned til Tyrkia. Hun dør. Omsorgspersonen min. Mammaen min. Mammaen til barnet på fem år som ikke husker fortiden sin, men som har en 22 år gammel kropp. Hva gjør du da? Når læremesteren din dør før du rekker å starte livet?

Litt sånn er det. Ting har ikke blitt enklere etter dette, jeg har vært så avhengig av andre. Jeg tror nesten jeg holdt på å dø av sorg på ett punkt der. Jeg hadde Milo og Zalo liggende rundt meg der jeg lå å gråt i sengen, men jeg ville jo ikke ha de. Jeg ville ha mammaen min. Omsorgspersonen min. Hun som har lært meg hva kjærlighet er og hvordan man viser det. Faen, dette innlegget var tungt å skrive. Har brutt ut i gråte maraton tre ganger.

Jeg trenger å klare dette, oppkjøringen, like mye som jeg trenger at mamma er i live. Men jeg kan bare få en av de, og da vet vi hvilken.

Førerkortet ville spille en stor rolle for fremtiden min. Jeg kan komme meg rundt og klare ting selv, kanskje jeg kan få flere venner jeg kan henge med å kjøre til, jeg er jo så utadvendt og blid. For det skal sies, det er kun Storm, Ole og pappa jeg ser. Og Karoline en gang i blant. Nå skal Ole flytte også, så klart vil det sikkert bli ensomt. Så førerkortet vil gi meg så mye, det vil gi meg den friheten jeg trenger. Følelsen av mestring. Å klare noe. Være en del av noe.

Så jeg må klare dette. Jeg må få det til på første forsøk. Nå kom maraton nummer fire. Jeg antar du forstår hvor mye dette betyr for meg. Jeg må klare det, jeg må det

For deg mamma, for deg


Likes

Comments

Aner ikke hva jeg gjør feil, men det virker som om kroppen min skriker til meg; TA HINTET, BITCH!

Ellers takk.

Du skjønner, de medisinene jeg har brukt i tre uker nå, de har omtrent sluttet å funke. Ting som ikke skal gjøre vondt, gjør vondt igjen. Så nå må jeg faktisk doble morgen dosen min, se om det funker bedre da(jeg tar en tablett morgen, en ettermiddag, en kveld. Nå skal jeg ta to på morgenen). Men det som er enda mer frustrerende; det er rød trekant på disse medisinene, og på legetimen jeg har i dag, spør jeg da om jeg kan bruke de mens jeg kjører. Nei, sier han. Han virket litt stressa i dag, jeg kom 20 minutter for sent inn. Så sier jeg da at nevrologen sa jeg kunne det, og nevrologen er jo ett hode høyere på legestigen enn hva han er. Jeg fikk ikke noe godt svar tilbake.

Jeg kom egentlig bare for å ta en celleprøve i dag, og det var vel egentlig ganske keitete.. Selve prøven gjorde ikke vondt å ta, men det monsteret av noe utstyr han måtte stikke inn i meg for å "komme frem" med denne lille pinnen sin, DET var ubehagelig. I tillegg kjente han litt på livmoren min på utsiden, og det var jo bare vondt. Fikk lyst til å bare "DUDE! DU VET JEG HAR ENDRET SENSABILITET, DON´T DO THAT!!!", men jeg kunne jo ikke det, haha.

Så kommer vi da inn igjen, og jeg fisker litt rundt i havet etter hva han mente om at jeg ikke fikk kjøre bil med medisinene. Jeg nevner også at de har sluttet å funke, og at jeg måtte vite om jeg kunne gå på de da jeg har oppkjøring neste uke. Vet du hva han da sier? Du dobler morgendosen din, men det gjør du etter oppkjøringen til uken. Altså, hva gir du meg? Først sier han at jeg ikke kan kjøre når jeg går på de, så sier nevrologen at jeg kan, så sier jeg også at de har sluttet å funke, og da nevner han at jeg skal doble dosen ETTER OPPKJØRING? Er du like forvirra som meg? Det skal sies at han var stressa og forsinka, så jeg tror det ligger noe der. Men det er da lite vits i å forvirre meg! Men jeg får høre på nevrologen, hun sa jeg kunne når jeg spurte, selvom det var rød trekant medisin. Kanskje det var det fastlegen misforsto? At han bare hørte rød trekant i sitt stressa moment? Ich wies nicht.

Men det stopper ikke der....... Jeg har hatt tett nese og vond hals i syv uker nå. Først var det forkjølelse, men den gav seg liksom aldri. Så fikk Storm øyekatarr, så Ole, så meg. Den har aldri gått bort hos meg, jeg er rød innpå øyet, våkner med sammenklistret øyne hver morgen, og jeg bare; skal en forkjølelse vare så lenge?

Nei, sa han, det kan nok være allergi. Allergi? På hva da? Min første tanke var hundene, og da ble jeg litt redd, Milo har vært hos meg i seks år nå snart, liksom. Neida. Pollen. POLLEN! Jeg som aldri har reagert eller vært allergisk mot noe i mine 26 år, men nå kom det. Pollen. Fuck you, pollen, fuck you. Enkelt og greit. Jeg håper det ikke er det, men vi får se. Bare det gjør meg frisk og jeg slipper å våkne med åndenød hver natt, skal jeg bruke den medisinen og nesesprayen, så får vi se.

Det stopper ikke der heller. Jeg har mye vann i kroppen, så nå har jeg begynt på vanndrivende også. Da flyr jeg jo på do hele tiden, men shit happens. Bare jeg blir frisk snart, så skal jeg med glede putte i meg alt dette.

Hahaha, nok klaging. Ser ikke så mørkt på det, sånn egentlig. Skulle bare ønske jeg slapp å få dette rett før oppkjøring! Føler liksom at livet sier at jeg må ta hintet, but what is there to do?

FRA NEGATIVT TIL POSITIVT! Denne helgen skal jeg kjøre lørdag og søndag, og så er jeg ferdig! FERDIG! Da slipper jeg denne dårlige samvittigheten jeg får når jeg spør om pappa kan øvelseskjøre med meg, for nå har jeg straks F Ø R E R K O R T E T! Jeg har en dobbel kjøretime til uka, og så har jeg oppkjøring. Jeg tror jeg kommer til å velge å ikke kjøre de dagene mellom der, da jeg trenger tid til å ta innover meg det jeg har og skal kjøre den uken her. Når jeg nå da skal kjøre lørdag og søndag, vil jeg ha kjørt fem dager den uken her, og det føler jeg holder. Ikke tror jeg pappa gidder mer heller, da han mener jeg kjører bra nå, men lørdag og søndag skal jeg få tvingt frem.

Om jeg gruer meg til oppkjøring? Nope! På kjøretimen som var i går, fikk jeg rettet litt opp i etterkontrollen, så nå er jeg trygg igjen. Selvom lukeparkeringen gikk litt dritt. Håper også øynene mine er bedre, da jeg har planer om å sminke meg og se bra ut den dagen, og da ser det jo litt loco ut med betente øyne. Men me får sjå!


Likes

Comments

Det føltes som om jeg forrige uke sa det var seks uker til oppkjøring, mens det nå faktisk bare er en uke. EN UKE. Ikke på dagen, men det skjer til neste uke. Det er så forferdelig mye som behøver at jeg skal klare det, og nei, jeg er egentlig ikke nervøs. Jeg vet jeg vil klare det.

Sånn helt frem til jeg i går faktisk ikke så to biler fra høyre der jeg har vikeplikt, og vikepliktsbrudd er stryk. You feel me? Alt annet klarte jeg bra, men så hadde jeg disse idiotiske bilene fra høyre som jeg ikke etterkontrollerte. FML. Det skal sies at jeg hadde kjørt i rundt en time da, så litt sliten var jeg nok, men det gjør det ikke greit selvom.

Ufattelig at slike små ting kan påvirke så enormt. Det var som jeg og pappa var enig om, jeg klarte bremsingen før rundkjøringer mye bedre, gasset på riktig tidspunkt, holdt min side bra - også tuller jeg det til når jeg blir sliten. Altså - hva skjer? Vikeplikt for høyre er jo regel nummer en. Etterkontroll er regel nummer to. Greit, jeg gjorde ikke noe annet "feil", jeg kjørte bra. Men disse to bilene jeg hadde vikeplikt for, jeg burde ha etterkontrollert. De var ikke der når jeg først så dit, da vurderte jeg det dit hen at jeg kunne kjøre, selvom den ene var på vei dit slik at jeg kunne fått vikeplikt. Men jeg etterkontrollerte ikke, og disse nissene hadde tydeligvis større fart enn hva jeg trodde, så brått så jeg de begge to i høyre vindu. Heldigvis stoppet de begge, så det ble ikke noen farlige situasjoner. Pappa sa heller ikke så mye der og da.

DRITT VIKEPLIKT

I dag skal jeg være nazi på vikeplikt, etterkontrollere alt, få pappa til å minne meg på etterkontroll. Den uka her skal jeg kjøre fem dager, hvorav en av de er dobbel kjøretime. Jeg kjørte i går, skal kjøre i dag, kjøretime i morgen, fri på fredag, så kjøre lørdag og søndag. Til uken skal jeg ikke kjøre så mye, bare en dobbel kjøretime, og så er det oppkjøring. Jeg velger å gjøre det slik at de dagene jeg har fri før oppkjøring, skal jeg heller lese litt og ta innover meg det jeg har kjørt den uka her, slik at det sitter friskt i minnet. Jeg tror ikke det hadde funket å kjøre hver dag frem til det, da jeg blir gørr sliten av det, og jeg må være opplagt og PÅ under oppkjøring. Så da må jeg få slappet av og ta innover meg det jeg har lært og kjørt.

Så det er det livet mitt handler om nå; Kjøring, kjøring, kjøring. Og litt mer kjøring. Jeg er nesten ikke på pcen, og det som er min guilty pleasure når jeg ikke kjører eller tenker på kjøring eller har Storm, er paradise hotel. Enkelt og greit. Da får jeg liksom roet ned hodet mitt, og kan sove etter det. Latterlig konsept, men underholdning, det er det.

Så får vi se, kanskje jeg kommer med noe mer meningsfylt etterhvert. 🚙


Likes

Comments

Det er så mye som kranser rundt om i hodet mitt nå, så jeg fant ut at psykolog var det beste, samme nå hvor enn mye jeg ikke er noe glad i å prate så mye. Så jeg sendte en psykolog jeg har gått til tidligere enn mail, og timen var i går!

En av tingene vi pratet om, var dette tullet mellom meg og Ole. Her har det vært slutt siden desember 2015, og vi har kranglet og diskutert sånn omtrent daglig siden da. Jeg trodde vi var på vei tilbake desember i fjor, da dette med tanten min skjedde, og da stilte han og pappa virkelig opp. Men så fikk jeg tenkt meg om i rundt ei måned, og kom frem til at slike alvorlige øyeblikk, de kan da ikke avgjøre om vi skal være kjærester, bare være kjærester når det skjer noe alvorlig. Det skjedde på en litt feil måte, men jeg fikk forklart at dette ikke gikk for meg.

Kranglingen startet igjen, og vi er like skyldige begge to. Foran Storm også. Jeg prøvde å få frem til psykologen at jeg bare vil Storm sitt beste, og at jeg syntes denne kranglingen var urettferdig ovenfor han. Da nevner jeg også at jeg da ikke visste om det var riktig å skulle innlede ett forhold til en ny, men at jeg samtidig savnet en å være glad i som er glad i meg tilbake, en jeg kunne være forelsket i, en å være intim med, jeg savnet rett og slett bare en kjæreste. Men jeg la igjen trykk på at jeg bare ville Storm sitt beste, ha en blid og glad gutt, og at jeg da ikke visste om det var riktig. Og da sier han noe til meg som jeg egentlig ikke har tenkt så mye over; du tror ikke at Storm vil ha det bra hvis du har det bra, da?

Og da forsto jeg at jo, det er greit. Jeg kan få meg kjæreste, en å være glad og lykkelig med, uten at det nødvendigvis behøver å være Ole. MERK; jeg har ingen i kikkerten eller noen jeg eventuelt skulle ha innledet ett forhold til nå, det vil jeg ikke før jeg er der jeg vil være hva gjelder trening og kropp, er mer fornøyd med meg selv. just so you know

Men så er det så rart. Jeg hadde jo håpet det skulle funke sånn innerst inne. Alle ønsker kan ikke innfris, jeg forstår det. Jeg skulle bare ønske jeg ikke ble en slik jeg ikke ville være. En som får barn med en, men finner seg en annen. Og kanskje også en annen etter det igjen. You know the drill. Jeg synes det blir feil, men så har det skjedd her og, gitt.

Jaja, jeg kommer vel bedre ut av det tankemessig. Sånn til neste år, kanskje!


Likes

Comments