Jeg sprekker av stolthet, for nå har lille tatt sine første skritt. Ja jeg får faktisk tårer i øynene når han slipper seg og går mot meg. Stoltere kan man ikke bli! Han har i flere måneder gått rundt bordet og holdt seg til sofaen. Men han har ikke turt å slippe seg helt, han har vært litt redd. Men nå har han turt å slippe seg og går 4-5 skritt før han tar seg imot. Ikke lenge før han fyker rundt her nå <3 når begynnte deres små å gå?

Vi skal vise deg vei, men det er mange stier å velge. Valgene må du ta selv. Noen er lette og noen er vanskelige. Noen valg er små og andre er store, men alle er av betydning. Man må noen ganger gå noen omveier, før man finner ut hva som er riktig. Men husk at alle valg du har gjort har ført deg dit du er i dag

-mamma-

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Du ditt supermenneske! Ja, du som er alenemor. I dag vil jeg rette en stor oppmerksomhet til alle alenemødre der ute! Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for dere. For en jobb dere gjør. Dere er tilstede 24 timer i døgnet, 100%. At dere har ork og pågangsmot? Hvor henter dere all energien fra?

Jeg tenker på alle de gangene jeg spørr: "kan jeg gå på do mens du passer på han litt?" "kan jeg gå å ta meg en dusj?" "Kan jeg dra å trene?" "Passer du på han litt mens jeg rydder på kjøkkenet". Jeg er evig takknemlig for at jeg får gjøre disse tingene uten barn noen ganger. Jeg tenker på dere, som sjeldent får gjort noe helt aleine. Jeg trenger å lufte meg litt, etter en lang dag, bare kunne gå utenfor døra i 30 min uten barn. Bare gå rett ut, uten å planlegge på forhånd, uten og først måtte skifte bleie, kle på 2-3 lag med klær, passe på at lille har spist, for så å gjøre klar seg selv før man kan gå ut døra. Det tar ofte litt tid det! Det får aldri dere alenemødre gjort, bare gå rett ut døra.

Jeg skjønte virkelig ikke hvor stor jobb det er å ha barn før jeg ble mamma selv, man setter livet på vent og man har faktisk ikke veldig mye tid til seg selv lenger. Og det er egentlig helt greit, det er veldig mye koseligere å bruke tid sammen med barnet sitt <3 men det er veldig stor forskjell å være to voksne enn å være en. Det er godt å vite at fra kl 16 får man hjelp til alt!

Alle trenger litt avkobling og litt tid til seg selv. Så du alenemor, i dag skal du faktisk prioritere deg selv litt også!

Likes

Comments

Badet begynner så smått å ta form. Det eneste som gjenstår nå er taklampe. Jeg har virkelig letet en god stund uten hell i å finne noen fine taklamper som er godkjente til bad. Noen som har tips til hvor man kan finne det? Ellers mangler vi å få hengt opp knotter til håndklærne våres, slik at det kan virke litt ryddigere. Ellers er badet til vanlig fylt med 100 ting, alt av klær og stellematte, bleier, kluter, badebalje og badeleker. Aff hvor skal man gjøre av alt? Det blir så fort kaos med så mye ting på et lite bad. Men det må man vel bare regne med når man har små i hus. Man har annet å gjøre enn å gå å rydde hele dagen. Jeg prioriterer mye heller å kose meg med gullet og få med meg alt han styrer på med og alt han lærer seg hver eneste dag. Dessuten er jeg dritt lei av å rydde alt strøkent for at det neste dag er helt kaos igjen! Jeg mister litt motivasjonen og føler jeg kaster bort tiden med å gå rydde hele dagen. Det må jo ryddes, men å ha det strøkent det gidde jeg faktisk ikke å tenke på lenger. Så nå prøver jeg heller å rydde noe, men helst prioritere å kose meg med Lille. Nå sprekker jeg nesten av stolthet for nå har han tatt sine første skritt <3

Likes

Comments

Tenk at det har gått et helt år allerede. Et år siden jeg fikk deg i armene mine for første gang. Et år siden jeg fikk se deg og lære deg å kjenne. ikke visste jeg at jeg skulle få så lite søvn, være så bekymret, være så sliten, få så mye kjærilighet, smile og le så mye. Jeg har aldri følt så sterk kjærlighet før jeg fikk deg i armene mine. Takk for at du beriker livet mitt med å være akkurat deg. Jeg har enda ikke rekt å kjede meg, fordi dagene går i ett fra morgen til kveld, pluss natt. Jeg er sliten, men lykkelig!

På 1 års kontrollen veide lillegull 10.680 gram og var 77,5 cm lang. Han fikk den siste trippel vaksinen sin, stakkar lille, men værst for mammaen egentlig. Ikke gøy å se lille få vondt stakar, men det er jo bare for hans eget beste. Han har vært litt tuslete de siste dagene med feber og mindre matlyst, slapp og sliten. Det eneste positive var at det ble litt ekstra mammakos. Det er ikke mange sekundene denna kålmarken ha ro til å sitte på fanget og kose til vanlig, men de siste dagene etter sprøyta har han liggi lenge på fanget og kosa seg, han sovnet faktisk på brystet mitt i går kveld, jeg kan ikke huske sist han gjorde det. Åååå så koselig. Savner litt den rolige babytiden da, når det gikk an å ligge på fanget å kose, nå går det jo i 100 hele dagen, hehe. Men tenk på alt du har lært deg på et år! Jeg er så takknemlig for at jeg får følge med på utviklingen din og jeg vil helst ikke gå glipp av et sekund. Denne tiden med deg er så verdifull og jeg nyter hver eneste dag!

Han er en aktiv gutt, veldig blid og fornøyd. Han krabber, reiser seg opp, går langs bordet og sofaen. Går stødig når noen går sammen med han. Han vinker, klapper og kan nusse. Han er tålmodig og har god finmotrikk. Han kan si: Hei, hade, borte, titt tei, bø, nei, to, takk, mamma og pappa. Han er veldig glad i mat og spiser alt. Han er flink til å leke alene. Fjernkontrollen, mobiltelefoner og ledninger er det mest spennende å få tak i. Han har fått to fortenner nede, og to hjørnetenner og ei fortann er på vei oppe. Han sovner godt i sengen sin men våkner helst hver natt og vil inn til mamma og pappa.

Gleder meg til fremtiden med deg gutten min <3

Mamma elsker deg!

Likes

Comments

Huset begynner å ta form og det har vært så spennende å se hvordan alt blir til slutt etter utallige timer med planlegging i detaljer, alt i fra malingsfarge på gipsplater, panelplater, lister, kjøkken, hvitevarer, trapp, farge på trappetrinn, gulv, fliser på bad, gang og vaskerom, velge sofa, sofabord, spisestue og stoler, vask, servant, dusj, plassering av spotter, takpunkter, osv. Ja listen er lang.

Ikke alle rommene er ferdig enda, men jeg legger ut noen bilder av rommene som begynner å bli klare. Det gjenstår bare litt småtteri som bilder på veggene og litt interiør. Men det får vente. Jeg lager ikke hull i veggene før jeg er helt sikker på hvilke bilder jeg skal ha fremme og hvor de skal henge! Interiør må også vente, med en liten i hus er det dessverre ikke vits å ha veldig mye fremme. Men litt deilig også. Litt lettere å holde orden.

Fargen vi valgte å gå for på gipsplatene heter kalkgrå. Jeg letet lenge etter en lun og varm gråfarge som ikke skulle være for lys og ikke for mørk. Det var ikke lett å velge i det store fargespekteret men til slutt måtte jeg bare ta et valg og krysse fingrene og håpe på det beste. Og jeg kunne ikke blitt mer fornøyd med fargevalget. Det var helt perfekt og akkurat slik jeg hadde sett for meg.

Panelplatene var ganske greie å plukke ut, det ble ferdigmalte panelplater i fargen, skagen. Den er litt lysere og de to passet veldig godt sammen, varme toner begge to.

Lysekronen over spisestua har jeg siklet på i lang tid, og måtte bare unne meg denne lekkerbisken fra Lene Bjerre. Lekker, ikke sant?

Lysekronen i trappen hadde jeg også sett for meg kom til å passe perfekt i trappoppgangen. Den var på vei ut når jeg skulle handle, så de var helt tomme i Drammen, men fikk sikret meg den siste i Asker. Jeg monterte prismene en av de første kveldene, og det var en kvelds arbeid bare det. Men jeg liker sånn småpirk. Den kom ikke lenger opp enn i en snor rundt trappa og der hang den i ca en måned før vi fikk den opp i taket. Det var en krevende jobb, som mannen fikk ta seg av. Han utsatte og utsatte og kom med uttalelser om at han ikke syns det kom til å bli noe fint! Hehe, tipper det var for å slippe monteringen. Men en vakker dag, bygde han opp stilasje og vips var lekkerbisken oppe! Den blei akkurat som jeg hadde sett for meg. Strålende fornøyd. Heldige meg som har en så flink handymann i hus.

Kjøkkenet er et kjøkken fra norema, og benkeplaten heter delano eik. Alt av hvitevarer er integrerte hvitevarer fra AEG, og komfyren vi endte opp med var en alt for dyr dampovn med alle funksjoner og oppskrifter. Men noe den ikke gjør er å lage maten for oss, hehe så ja det har blitt litt ferdigmat de første ukene, men det må være lov når vi flytter inn i nytt hus med en liten ved siden av som helst vil ha oppmerksomheten hele tiden, mens vi har 100 ting å gjøre. Men skjerpings på matlagingen fremover! Uansett veldig fornøyd med kjøkkenet og hvitevarene vi valgte.

De fleste møblene er fra Bohus, sofaen er en modulsofa som heter more bento. Sofabordet, spisebordet og TV-benken er av samme serie som heter, Viktoria. Igjen veldig fornøyd med valget.

Da jeg kom over de nydelige stolene fra lg, klarte jeg ikke motstå fristelsen, selv om lommeboka fikk svi. Jeg liker ikke å kjøpe noe billigere bare fordi de er billigere og måtte gå å tenke på de andre hele tiden, så det blei 6 av disse herlighetene.

Jeg ser aldri på prisen når jeg velger ut, kun utseende, men da jeg ser på prislappen etterpå er det ofte av de dyreste tingene jeg har falt for :( men man skal jo bli fornøyd. Og nå trenger vi ikke pusse opp eller kjøpe nye møbler på en god stund fremover!

Som sagt, ikke alle rommene er ferdige enda, så resten får dere se senere! Og gjett om jeg gleder meg til våren nå, slik at vi kan starte på uteområdet og nyte den herlige utsikten vi har fått her.

Likes

Comments

Jippi, endelig har jeg fått meg garderoben jeg alltid har ønsket meg. Jeg har alltid ønsket meg en walk-in garderobe med god plass til alle klær og ha god oversikt. Jeg hadde faktisk aldri trodd jeg kom til å få det. Men nå er den min, og jeg er strålende fornøyd.

Øystein ville ha bod i dette rommet, hehe. Det hadde vel kanskje vært praktisk, men happy wife happy life! Det skal sies at han blei veldig fornøyd med resultatet selv. Takker den flinke handy mannen min for byggingen og for at en liten drøm fikk gå i oppfyllelse.

Nå gjenstår bare å fylle inn de siste eskene med klær. Men rommet begynner å bli veldig fullt alt, ops! Neste gang må nok rommet bli dobbelt så stort gutten min!

Likes

Comments

I januar 2015 var jeg høygravid med lillegull og hadde 15 kilo ekstra på magen, og dagene var tunge å komme seg igjennom! I januar 2016 er jeg 20 kilo lettere, og det er så deilig å kunne komme seg lett og raskt opp av senga og ut av bilen. Treningen har blitt lagt litt på hyllen, fordi det går veldig i ett med en liten i hus, så det har ikke blitt så mange treningsturer enda. Men å ha en 1.åring i hus er jo trening i seg selv. Jeg har verken hatt tid eller ork til å prioritere meg selv det siste året.

Men kroppen er fantastisk bygd opp, og jeg har vært utrolig heldig og har latt kroppen få gjøre jobben selv. Nå håper jeg på å komme tilbake til treningen og skjerpe kostholdet, men det er ikke lett med en liten i hus som tapper meg for energi.

Jeg skjønner virkelig ikke hvor andre mødre, og ikke minst alenemødre får all sin energi fra? Skulle gjerne hatt litt mere tid og energi i hverdagen, og ikke minst litt selvpleie. Det er luksus de dagene jeg har nyvasket hår, fresh makeup og barberte legger. Hehe men hva gjør vel det, jeg er ikke 1.prioritert lenger og det er egentlig veldig greit <3

Likes

Comments

Tenk at vi vant, akkurat den premien vi ønsket oss. Den største og beste! Tenk at det var akkurat deg som kom frem, du var den raskeste og mest utholdene av dem alle. Tenk at det ble akkurat deg som vi ønsket oss! Det er så fantastisk. Vi er så takknemlige for at vi fikk deg i livet vårt. Dagene og ukene bare flyr av gårde, og vi rekker ikke å kjede oss et sekund fordi vi har alltid noe å gjøre. Det er så spennende å følge med på deg, alt du lærer deg hver eneste dag. Jeg kan bare sitte og kikke bort på deg og hjerte mitt varmes innvendig. Når du smiler, blir hjerte mitt fylt av kjærlighet. Når du gråter er det godt å kunne trøste deg. Å vite at du føler deg trygg hos meg er den beste følelsen i hele verden. Jeg gleder meg til fremtiden med deg gutten min. Vi har virkelig mye å glede oss til sammen! Det finnes ikke noe som er bedre enn familie! De er der for deg alltid <3

Likes

Comments

En fødsel varer i ca et døgn, mens en graviditet er en reise på hele 283 dager. Selv om en del barn også blir født før termin og en del over termin. Hva slags tanker har du om denne lange reisen? Eller denne store dagen, hvor du skal få møte underverket som har bodd i magen din så lenge? Du har kanskje opplevd denne reisen både 1,2 eller flere ganger, eller du har ikke oppleve det riktig enda, eller er du kanskje på vei? Gruer du deg, eller gleder du deg? tenker du mye på fødselen eller på det å bære frem barnet?

Jeg har alltid gledet meg veldig til å bli gravid og få være med på denne fantastiske reisen, hvor en sædcelle fester seg til et egg og vips er det blitt et menneske. Jeg syntes det er så rart å tenke på. Den lille vokser og spirer i magen din, for hver dag blir den større og sterkere og mer og mer klar for å møte den store verden. Men jeg har alltid gruet meg til å føde. Selv mange år før jeg ble gravid gruet jeg veldig til å føde og tenkte på dette i ny og ne. At jeg aldri ville komme til å klare det, og jeg gruet meg veldig til å ha sterke smerter. Selv under graviditeten gruet jeg meg hver eneste dag til fødsel og kjente en slags angst for å føde.

Jeg gledet meg veldig til å få gravidmage og bare kose meg med den hele tiden. Men det skal sies at det ikke bare var kos. De første ukene var det en kvalme fra morgen til kveld, som aldri ville gi seg. Andre trimester var så herlig å trippe over i. Kvalmen ga seg, magen begynte å titte frem og jeg hadde veldig lite plager. Tredje trimester ble det verste for min del. Magen ble så stor og tung, og med 15 kilo ekstra på magen gikk det veldig ut over ryggen min. Jeg fikk voldsomme smerter midt på ryggen, der man svaier ryggen. Det begynte å verke når jeg satt mer enn 2 minutter. Bekkenet var heller ikke på topp så det var også vondt å gå. Det var vondt å sitte, stå, gå, reise seg opp og veldig tungt. Du vet julemiddagen? det er den følelsen, hele tiden. Hormonene løper løpsk og man kan fort bli såret over små ting men kanskje mest av alt irritere seg over bagateller. Jeg var konstant sliten og veldig glad for at jeg hadde en mann som gjorde mesteparten av det tunge husarbeidet og sto for matlaging. Når man er gravid er det lett for at mannen får gjennomgå selv om han gjør så godt han kan, man kan fort hisse seg opp, bli irritert og plutselig gråte. Stakkars mannfolka, de skjønner vel ingen ting?! Men det er ikke meningen heller. De slipper tross alt billig unna.

En fødsel, må være den største opplevelsen i livet. Tenk på den følelsen og endelig kunne møte barnet ditt for første gang. Hvordan ser h*n ut? hvordan vil det føles? hvordan vil det bli? gruer du deg til smertene? For meg syntes jeg fødselen gikk greit helt fram til jeg var på 8cm, frem til da kunne jeg puste meg imellom riene og ta en og en rie av gangen. Men da de tok vannet følte jeg at fødselen startet for alvor! Det satt igang for fullt og riene gikk i ett. Hvordan skulle jeg holde ut? Men timene fløy avgårde til slutt fikk jeg endelig holde sønnen min i armene. Etter denne lange reisen med en voksende baby i magen som er den mest spennede reisen jeg har fått være med på, men som også førte med seg store smerter dag ut og dag inn fikk jeg deg endelig ut til verden. Tror du ikke at du klarer mer? åjoda, du klarer det! Smertene du har i kroppen kan ikke forestilles men kroppen din vet hva den skal gjøre for å komme seg i gjennom det. Bare heng med i svingene og hold deg fast. Ut kommer det lille mirakelet ditt uansett.

For å være helt ærlig gruer jeg meg mer til neste gaviditet med de plagene som fulgte med hos meg enn til neste fødsel. En fødsel varer som sagt i ca et døgn mens en graviditet varer i ca 9 måneder. Og til deg som er i gang med denne lange slitsomme, men fantastiske reisen, hold ut du får den beste premien som skal være hos deg for bestandig <3

#gravid #mammablogg #mammalivet

Likes

Comments

Permisjon, var ikke det 9 måneder med fri?

Jeg lå der i sykehussengen, vi hadde fått eget familierom etter eget ønske. Vi lå på rad og rekke, jeg, lillemann og pappaen, den ene mer utslitt enn den andre. Jeg klarte ikke å bevege meg ut av sykehussengen og trengte rullestol for å komme meg til toalettet. Etter et besøk på toalettet var jeg svimmel og utslitt, men man kan vel ikke forvente annet med en blodprosent på bare 8,3. Jeg klarte ikke å gå de to første dagene og hadde mer enn nok med å få servert tabletter, mat og drikke i sengen. Heldigvis for meg hadde jeg en mann som hoppet rett inn i papparollen og jeg ble så stolt der jeg lå å kikket bort på han. Skifte bleier, kle av og på og vugge han i søvn. Lillemann gråt og gråt hele natten, en sliten pappa måtte gå og gå for at han ikke skulle skrike. En enda mer sliten mamma lå rett ut og hadde mer enn nok med å ta seg av seg selv, hvordan kunne jeg ta meg av et lite menneske, når jeg ikke klarte å ta meg av meg selv engang? Lillemann klarte ikke å suge pupp og fikk bare en dråpe melk som jeg klemte ut fra brystet. Når jeg tenker tilbake nå, skjønner jeg at lillegull var nok kjempe sulten, stakkar lille. Hvordan kunne vi vite? vårt første døgn hvor to plutselig var blitt til tre.

Etter et par dager la jeg merke til at alle mødrene gikk rundt og trillet på nurkene sine i trallene, bort på stellerommet for å skifte bleier, kle av og på, vaske, amme, ja alt det dagligdagse. Jaja, her lå jeg rett ut, likblek som et slakt. Jeg var fornøyd bare jeg kom meg frem og tilbake til toalettet. Vi hadde ikke kommet igang med ammingen heller. Noe jeg var fast bestemt for å gjøre! Takk og lov for at jeg hadde en fantastisk mann hos meg 24/7 de to første dagene, som kunne stelle og ta seg av sønnen vår og meg. Men den tredje natten måtte vi gi fra oss familierommet, far måtte reise hjem og jeg fikk dele rom med en annen mor og datter. Det var så rart, jeg ville bare være oss, vår lille nye familie? men der måtte jeg ligge med 2 fremmede. Når gutten min endelig sov og jeg kunne slappe helt av, lå den lille jenta og skrek og skrek og skrek. jeg ville ikke at gutten min skulle våkne nå, akkurat når han hadde sovnet. Det ble ikke mye avslapning, men formen begynte å komme seg smått. Jeg kunne gå til stellerommet og få unna de viktigste pliktene. Kvelden kom og det var så rart å ikke ha pappaen der! jeg ville ikke sende han hjem. Jeg gråt og nusset han før han kjørte hjem i måneskinnet. Vi tekstet og jeg sendte han bilder av det lille nurket vårt. Vi var så forelsket! I han og i hverandre. Jeg ville ikke dele rom med de andre, jeg ville bare være sammen med familien min, men da praten begynte å gå kjente jeg hvor deilig det var å prate med ei i samme situasjon som meg, vi skravlet og skravlet om fødselen, om de små og alt det nye og spennende som skjedde. Da morgenen kom, fikk hun klarsignal til å dra hjem. mannen hennes kom, og på en, to, tre var de ute av rommet. Det røsket i hjertet mitt. Jeg ville også hjem! nå med en gang! bort fra dette sykehuset og starte livet som en liten familie hjemme.

Jeg kunne ikke dra hjem, jeg kunne ikke gi mat til mitt eget barn. Jeg trengte hjelp, Ammehjelp. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne få hjelp til å amme hver gang lillemann trengte mat. Jeg hadde masse melk det var ikke det det sto på, men han klarte ikke å suge. Jeg måtte pumpe meg for så å gi han melken. Dette hadde vi gjort noen dager. Det var ikke det jeg trengte å øve på, det klarte jeg, å sette pumpeutstyret på brystene og la det gå sin gang. Jeg trengte å øve på å legge han til, få han til å suge fra puppen! ingen hadde fortalt meg at ammingen var noe vi måtte øve på? jeg trodde det gikk av seg selv, puppen fram, munnen på, men så lett var det ikke! Det må trenes på, både for mor og barn. Man må lære seg noen teknikker. Hvor skulle jeg lære disse? jeg spurte om hjelp og fikk hjelp i ca 10 minutter i løpet av en dag for å prøve å amme, når vi ikke fikk det til, kunne jeg gå å pumpe, og gi han dette slik at han i det minste fikk i seg noe. Jeg skjønte ikke vitsen med å være på sykehuset lenger. Pumpe og gi melk kunne gjøre akkurat på samme måte hjemme. Jeg ville gi han rett fra puppen. Jeg ville hjem! Jeg ville hjem nå! Kan vi ikke bare dra? Sykehuset anbefalte å være et døgn til for å prøve å få til ammingen før vi dro. Vi bestemte oss for å høre på personalet men gjorde en avtale om at de skulle komme inn til meg hver gang nurket skulle ha mat, de skulle hjelpe meg med å amme. Hvorfor gjorde vi ikke denne avtalen med en gang?

Kvelden kom og Øystein måtte dra hjem, jeg hadde ikke fått noen nye gjester på rommet så vi hadde rommet for oss selv. Øystein ble værende til jeg hadde gjort meg klar til å hoppe i sengen. Eller hoppe ble vel å dra det litt langt, krålet meg opp i sengen ble mer riktig å si. Jeg ville ikke at han skulle dra fra oss. Bekkenet verket, og jeg var så sliten. Rett og slett helt tom for energi! Jeg nusset god natt og smilte mens han gikk ut døren, men hjertet mitt gråt, tårene trillet, jeg gråt og gråt. Jeg var der helt alene. jeg skulle ta meg av sønnen min, men klarte enda ikke å ta meg av meg selv. vi sov en times tid begge to, før jeg måtte skifte bleie. Jeg kavet meg opp av sengen som i seg selv ikke var lett, ryggen og bekkenet verket, jeg klarte ikke å stå oppreist. Jeg sto som en krøll og fikk omsider løftet han over i sengen min for å skifte på han. (det var ikke snakk om å gå på noe stellerom for min del). Jeg fikk av bæsjebleia, mens han lå der i sengen min, kjente jeg blodet rant hos meg, jeg måtte kave meg bort til toalettet for å tørke blod som rant nedover beina. Jeg ville ikke gå fra lillemann, men jeg måtte, men var bare borte 30 sekunder, da jeg kom tilbake hadde han tisset utover hele sengen min. Jeg gråt og jeg gråt enda mer, jeg var så sliten, jeg hadde så vondt. Hva skulle jeg gjøre? jeg ringte etter hjelp. Noe jeg burde gjort for lenge siden. Men jeg er ikke av den typen som ber om hjelp. Jeg skal klare det selv. Jeg hadde fått en sønn, det var min oppgave og ta meg av han. Jeg fikk nytt på sengen og barnepleieren tok med lillemann ut og sa hun kunne ha han hos seg slik at jeg fikk sove litt. Jeg sovnet ikke et sekund. jeg bare tenkte, har han det bra der ute? først nå kjente jeg hvor glad jeg var blitt i dette lille mirakelet. Jeg hadde hatt han inne hos meg hele tiden, sett på han mens han sov, vugget han mens han skrek, skiftet bleier og holdt han tett inntil meg. Jeg ville ha han tilbake. Trygt hos meg, så jeg lå bare å ventet til han skulle ha mat. Jeg gledet meg til vi skulle prøve å amme igjen. Vi prøvde i 2 minutter, det gikk ikke, som vanlig. Nei, jeg henter pumpeutstyret sa hun. HVA, tenkte jeg??? skal vi ikke prøve mere, skal jeg pumpe og gi han etterpå? IGJEN? Dette var jo hele vitsen med å bli en natt til på sykehuset. Jeg ville hjem. hjem til gutten min, hos han fikk jeg hjelp og støtte. Mens hun hentet pumpeutstyret prøvde jeg for harde livet, sta som jeg er, amme, amme, amme... Jess han tok noen tak! Se sa jeg, da hun kom tilbake. Se han suger! flott sa hun, så vi fortsatte litt til.... Vi kunne ikke amme enda, men jeg så et lys i tunellen. Jeg kikket på klokka og var glad for hver time som gikk, for så fort det ble morgen skulle jeg få reise hjem.

Nå begynte livet, det virkelige livet. Vi reiste som to og kom hjem som tre. Jeg måtte amme, vi måtte få i han mat. Jeg satte meg til rette, men hva er til rette? jeg fant aldri den gode stillingen. Jeg plasserte meg i 90 grader med en ammepute foran, vi måtte få han til å suge, jeg måtte bruke skjold som jeg ble vist på sykehuset slik at det ble lettere for han å suge. Stakkar lille, det var så tungt for han. Han sugde og sugde og fikk nesten ikke i seg noe. Jeg måtte pumpe meg og Øystein ga han flaske med melken. Vi kom hjem fra sykehuset med influensa begge to. Vi var så utslitte som vi kunne vært. Amme, flaske, repsil, bleie, hostesaft, bæsj, amme, flaske, repsil, ja sånn gikk det første døgnet, der vi lå i senga alle tre. Dagene og nettene gikk i ett. Vi prøvde alltid å suge pupp først, så han fikk øve, men han måtte jo få i seg mat så jeg måtte pumpe meg og Øystein gi flasken. Jeg satt å ammet dag og natt. Jeg var fortsatt likblek men begynte smått og ligne på et menneske igjen. Nå hadde pappaen to uker fødselspermisjon, men 5 av disse var jo allerede gått med til sykehuset. Vi skulle slappe av og nyte tiden. Men tiden var over før vi rakk å blunke. Vi rakk bare å øve på å spise. Jeg ammet og pumpet, Øystein ga flaske og kokte alt av utstyret. Dette tok ca 2 timer hver gang han skulle ha mat. og når vi var ferdig med første runden og klare for å lukke øyelokkene noen minutter var det bare å kaste seg over en ny runde. Godt vi hadde noen bananer på kjøkkenbenken, jeg måtte bare skrelle en i farta og mens jeg gikk fra amming til pumping kastet jeg den ned på høykant. Vi rakk ikke å lage noe mat, vi rakk ingen ting annet enn å mate og skifte bleier. Leilighten ble fullere og fullere for hver dag, klær, og ting fløyt overalt. Melken rant i strie strømmer, og jeg vetet ut store badehånklær til hvert måltid, så skittentøyskurven fylte seg raskt opp. Det begynte å bli vanskelig å finne ledige flekker på gulvet som vi kunne gå på. Men bare jeg fikk kavet meg bort til sofaen og gjort meg klar til amming var det nok, jeg følte meg som en tappekran. Jeg bare satt der dag ut og dag inn. hormonene løp løpsk, smilet og tårene kom om hverandre. Først nå begynte jeg å venne meg til at det ikke bare var meg lengre. det var rart å ikke ha tid til seg selv mer. Men også veldig godt! det er bedre å bruke tiden sin på andre, slik at de har det bra. Det viktigste for meg nå er at lillegull har det bra. Når han har det bra, har jeg det bra. Når han smiler lyser hele hjertet mitt opp og jeg smiler tilbake. Er det ikke rart at et så lite menneske forandrer hele livet ditt? til det bedre! Livet får en mening. Man har endelig noe å stå opp for om morgenen, et smil å komme inn til, man rekker aldri å kjede seg fordi dagene går i ett. Ja, det strøkne huset jeg liker å ha, det kan jeg se lagt etter, etter jeg fikk barn har jeg bare tid til å styre med den lille, dagene går i ett fra morgen til kveld med mating, bleieskift, gulspeskift, melkesøl, trilleturer, og når lillemann sover da kan man slappe av. Nei når lillemann sover er det 100 ting å gjøre som har hopet seg opp de siste dagene.

Etter noen dager hjemme skulle helsesøster komme på hjemmebesøk, vi hadde informert om at vi trengte ammehjelp, vi gledet oss stort til henne skulle komme og håpet at alt skulle gå mye lettere etter hun hadde vært hos oss. Vi fikk dessverre ikke noe ammehjelp, bare en drøss med brosjyrer som vi ikke rakk å se på før etter flere uker. Mammaen min bestilte ammehjelp til meg, hun kom helt fra Oslo og hjem til meg samme kveld, for kun 450kr hjalp hun meg med å slutte med både skjoldene og pumpingen. Hun lærte meg noen grep og lånte meg en ammepute, og plutselig kunne vi amme. Wow, for en dame og for en hjelp vi fikk. Hvorfor fikk vi ikke denne hjelpen på sykehuset? Anbefaler ammehjelpen til alle mødre der ute som sliter med ammingen, sjekk ut facebooksiden til ammekontoret her: https://m.facebook.com/profile.php?id=509493315825753 Hun kom også tilbake dagen etter for å se at alt sto bra til og om ammingen fortsatt gikk bra. Hun gjorde noen små justeringer, slik at det ble enda lettere for oss. Hun sendte også meldinger til meg i etterkant og lurte på hvordan det gikk med ammingen. Tenk at det finnes slike mennesker, som virkelig brenner for det de driver med, og yter så god service! Nå gikk alt så lett. Når ammehjelpen dro var lillegull go og mett, og sov i flere timer i strekk. Vi benyttet også tiden til å sove. Noe det hadde blitt veldig lite av etter lillemann kom til verden. Dagene gikk og alt ble bare lettere og lettere. Hva? nå kunne jeg bare amme 20 minutter av gangen og slippe å sitte med dette døgnet rundt. Siden vi sluttet med å gi flaske fikk han litt mindre mat i starten, siden han var vandt til å få en god del på flaske. Vi måtte derfor på helsestasjonen flere ganger i uken for å se om han la på seg. Men det gikk bare nedover de første dagene, men når han sugde mer og bedre gikk det oppover igjen. Det var godt å se. At vi bare kunne amme og gå opp i vekt av det. Nå ble alt mye lettere. Når han ble mett, sov han også bedre, så når han fikk i seg nok mat og nok søvn fikk vi en drømmebaby. De slitsomme ukene var over, etter ca 6 uker sov lillemann over natten og det var en herlig følelse. Energien begynte å komme tilbake. Jeg hadde ikke sovet en hel natt på flere måneder. Men at et svangerskap på 9 måneder, en fødsel og bli mamma er en tøff påkjenning for kroppen, det er helt sikkert. Alle mødre der ute, dere har gjort og gjør en fantastisk jobb hver eneste dag.

Når jeg hadde permisjon, jo da skulle jeg trene hver eneste dag. Jeg må le, jeg har hverken hatt tid eller energi til å prioritere trening mer enn 3-4 ganger på 6 måneder. Men hva gjør vel det? Jeg har annet å tenke på enn det enda, så lenge lykketrollet har fått mat, tørr bleie, tørre klær, badet og fått sovet det han trenger, er jeg fornøyd og akkurat passe sliten til kvelden kommer. Ammingen tapper meg også for energi, jeg gikk opp 15 kilo under graviditeten, etter to uker var jeg gått ned 12,5 kilo. Men nå har jeg rast ned 20 kilo tilsammen, jeg merker jeg trenger masse påfyll nå som jeg ammer, skulle ønske jeg hadde en kokk på kjøkkenet.

Jeg begynte å storkose meg i den nye tilværelsen, alt begynte å bli lettere. Vi trenger alle mat og søvn for å ha det godt. Jeg begynte å kunne gå litt utenfor døren. Det var godt å se litt sivilisasjon igjen. Jeg kunne etterhvert amme offentlig og vi kunne være borte hele dager uten problemer.

" Å være med deg gutten min, gir meg så mye glede. Å se hva du lærer hver eneste dag, og se deg smile og le. Jeg elsker deg så høyt!" Jeg er så glad for at vi ikke ga opp ammingen men sto på natt og dag for å få det til. Når jeg ser hvor mye du koser deg når du får komme til puppen er alt strevet verdt det! Nå har du blitt 6 måneder allerede. Hvor ble tiden av? Det er veldig spennende at du kan begynne å smake på litt annet enn melk nå, men også litt trist, litt trist å trappe ned nå som vi har blitt så gode på dette! Det er så lettvint, det går så fort, det er så koselig! Det er så godt å ha deg inntil meg og se at du koser deg. Men hver tid har sin sjarm, jeg gleder meg til fremtiden med deg gutten min. Nå har vi fått en ny sjef i huset, og det gjør ingenting!

Å være i permisjon er ikke å ha fri. Det er en 100% stilling som krever mye. Det går i ett fra morgen til kveld, man blir sliten men lykkelig. Jeg ser virkelig opp til alle alenemødre der ute, dere gjør en glimrende jobb. At dere har tid og energi, det skjønner ikke jeg? jeg kjenner hvor godt det er når mannen kommer hjem fra jobb og jeg kan få en liten pause til å ta meg en dusj og gå på do. Og den middagen jeg trodde skulle stå på bordet hver dag han kom hjem fra jobb, ja den venter vi på begge to...

Å bli mamma for første gang, er som at livet snus på hodet og ristes litt, før det snus tilbake igjen. Jeg kunne ikke sett for meg et liv uten deg gutten min! Ikke en dag uten deg! Jeg elsker deg høyere og høyere for hver dag som går! Jeg nyter hvert eneste sekund sammen med deg. En pappa kan ikke engang forestille seg hvordan det er å være en mamma.

Likes

Comments