Det første året som forelder er en ufattelig stor omveltning for veldig mange, for meg selv inkludert. Jeg gikk inn i en tilværelse jeg hadde tilnærmet lik null erfaring med, kun idealer og en håndfull med forklaringer på hvordan ting kom til å bli.

Gjennom de snart ti månedene jeg nå har vært mamma, har jeg fått masse råd fra forskjellige personer rundt meg når det kommer til hva jeg skal gjøre når for eksempel ungen griner.
«Du må ikke ta han opp. Han gjør det bare på trass.», «Det feiler han ingen ting. La han grine litt.», «Han blir bare vanskelig å ha med å gjøre om du skal ta han opp hver gang han griner» osv. Vet du hva? Jeg tar han faktisk opp, jeg. Uansett hvor ofte han måtte grine eller om han akkurat har fått mat, blitt kost og lekt med, blitt skiftet på.. Det spiller ingen rolle. Å ta opp en unge som gråter handler på ingen måte om å gi ungen en belønning. Det handler om å gi respons til et lite barn som gjør alt det kan for å kommunisere med deg på sin måte. Jeg har aldri hørt om en liten baby som gråter kun fordi han/hun vet at mamma eller pappa kommer til å ta han/henne opp. Når de begynner å prate og kan kommunisere på en annen måte, så er det muligens noe annet. Men når gråting er den eneste formen de kan kommunisere og uttrykke noe på, så har ikke jeg hjerte til å overse det i hvertfall. For meg handler det faktisk om å gi sønnen min den tryggheten han trenger,

Det jeg har hørt er at dersom man velger å overse barnet når det gråter fordi det skal "lære seg noe", skaper det en utrygghet. Ja, barn som ofte ligger og gråter for seg selv vil til slutt gi opp, men hva sitter den igjen med? En følelse av å bli neglisjert og lite verdt. Dette kan også være med og bidra til at barnet får nedsatt selvtillit og blir utrygg. Den gamle oppdragelsen er for meg helt fjern. Man kan aldri skjemme bort et barn ved å gi respons når det gråter eller sier ifra om noe!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments



Jeg er i det stadiet i livet hvor jeg er på utkikk etter nye utfordringer i karrieren min. Jeg har nå jobbet som frilansjournalist i noen år og har rett og slett sett meg litt lei. Jeg ser derfor etter en jobb som kan løfte meg opp av "sitte hjemme og jobbe med en ny café au lait foran meg hver andre time"-moduset og inn i "møte opp hver dag kl. 08.00 og drikke kald, gammel kaffe fra en ti år gammel trakter"-type jobb. 

Behagelig å jobbe hjemme da, tenker du. Og ja, det er det. Men jeg kan love deg at det er stusselig i lengden. I tillegg har du alle burde-burde innen kategorien husarbeid hengende over deg som en regntung sky. Jeg vil klatre i karrierestigen, få mer kunnskap om de tingene jeg virkelig interesserer meg for: digital markedsføring, sosiale medier, tekstarbeid og en generell god brukeropplevelse av et gitt innhold. Så nå sitter jeg her da, med en halvskrevet søknad adressert til Drømmejobben med stor D. 

Nå går jeg all in! Om ikke denne går i boks så skal jeg i hvertfall gjøre mitt for at jeg ender opp med en jobb hvor jeg får utnyttet mine kunnskaper og ferdigheter til det fulle. 

Hva jobber du med? Og er det din Drømmejobb?

createSummaryAndThumb("summary-7276523932528574686","http://www.chahauge.blogspot.se/2015/10/make-things-happen.html");

Likes

Comments

God kveld !

I dag tidlig bestemte jeg meg for å lage noen rundstykker jeg som lagde mye før jeg ble gravid med E. De er supergode og passer perfekt til både frokost, lunsj og kveldsmat. I tillegg inneholder den veldig få ingredienser som vi ofte har i både skap og kjøleskap. 


OPPSKRIFT 8-10 Rundstykker

4 egg
250 g havregryn (lettkokte)
1 stor boks mager Cottage Cheese
1 ts bakepulver

Sett ovnen på 180 grader på over og under-varme. Bland alt sammen sammen med en håndmikser og form til mellomstore boller. Jeg brukte en våt skje til å forme de så runde som mulig.
Legg de på stekebrett og ha over f.eks linfrø, solsikkekjerner, chiafrø eller liknende - om du ønsker det.

Stek de i 40-45 minutter midt i ovnen. 

De er nydelige med brunost og syltetøy, men også med ost og skinke, philadelphia eller peanøttsmør. Mmm..

Bon appetit!




createSummaryAndThumb("summary-6637811271462986277","http://www.chahauge.blogspot.se/2015/10/cottage-cheese-rundstykker.html");

Likes

Comments

Den siste tiden har jeg følt mer og mer på at permisjonen nærmer seg slutten. Sambo tar over stafettpinnen og skal være hjemme med E i 10 uker, noe som vil si at jeg må begynne å sette meg inn i jobbmodus.

Jeg sto opp med vekkerklokken, også kalt E, lagde meg en kopp nytraktet kaffe, dusjet og skiftet, spiste frokost, gjorde E klar for trilletur og slang både ungen og ponchoen over skulderen for å hente vogna i bilen. Bestemte meg for å trille til kaféen jeg ofte jobbet på før permisjonen- for å forhåpentligvis få jobbet litt. Det viste seg å skulle bli lettere sagt enn gjort med en unge som jeg er sikker på at har en innebygd antenne for når mor skal konsentrere seg om noe annet enn han.




Jeg fikk vel unnagjort 20 minutters verdt av jobb før E ville opp og se hva jeg drev med. Jaja, i hvertfall så fikk jeg gjort litt grovarbeid og satt opp en liste over saker jeg kunne tenke meg å skrive om. 

Tenkte jeg skulle dele en oppskrift på gode, sunne rundstykker med dere litt senere i dag. Jeg har fått helt dilla !



createSummaryAndThumb("summary-3363258989493930144","http://www.chahauge.blogspot.se/2015/10/im-very-busy.html");

Likes

Comments

Jeg hadde store planer om å bli gravid, det kan jeg garantere deg. Jeg hadde tidenes største forestilling om hvordan det kom til å bli, hvordan M (les: samboeren min) kom til å feire de to strekene, hvor bra forholdet vårt kom til å bli. Hvor nydelig ungen kom til å være og hvem av oss vedkommende kom til å likne på, hvordan permisjonstiden min skulle være. Jeg hadde alt planlagt inne i mitt eget hode. Alt kom til å bli så perfekt den dagen tissepinnen (les: graviditetstesten) lyste mot meg med to streker.

Men det skulle ikke skje så fort…

Faen.


Jeg sto på badet med tidenes sovesveis som et resultat av en søvnløs natt. I speilet tittet en fortvilet jente med to trøtte og sjokkerte øyne direkte på meg. Hvordan kunne dette skje? Jeg gikk jo på p-piller! Samtidig, innerst inne, var jeg jo ikke over-sjokkert. Cerazette (les: pillemerket) hadde jo gitt meg en vanvittig uregelmessig menssyklus, så tanken på en mulig graviditet hadde jo slått meg en eller 20 ganger. Men fortsatt…

Jeg satte meg på dolokket. Sjokkert, kvalm, usikker, glad, redd og trist var synonymene som raste gjennom kroppen min på én og samme tid. Hva nå?

Jeg husker jeg gikk inn på soverommet igjen for å fortelle M om den nylige oppdagelsen.

— Jeg er gravid. Jeg så på han og søkte etter en reaksjon i ansiktet hans. En del av meg ønsket at han skulle bli sinna. Kanskje til og med litt forbanna. Men alt jeg fikk som svar, etter en liten pause, var:

— Ja.. Da skal vi bli foreldre da.

Jeg så på han med vantro øyne- og med en blanding av skuffelse og panikk. Jeg gikk ut, satte meg i sofaen og trakk beina godt oppunder meg. Tårene begynte og renne. Hvordan skulle vi klare dette? M kom ut og spurte hvorfor jeg gråt. Nei, hvorfor gråt jeg? Jeg hadde jo hele tiden villet dette, men bare ikke enda. Han ga meg en stor klem og sa: — Det skjedde jo før vi hadde tenkt at det skulle skje, babe, men vi skal klare det sammen.

Joda, dette skulle vi klare…

createSummaryAndThumb("summary-2109999723623571274","http://www.chahauge.blogspot.se/2015/09/usikker-sikkerhet.html");


createSummaryAndThumb("summary-3207508966703043677","http://www.chahauge.blogspot.se/2016/01/blabla.html");

Likes

Comments