Livet er fortsatt et styr. Akkurat nå bare svever jeg mellom å føle meg totalt nedbrutt, til å ha det helt ok. Og det er vell ganske vanlig etter et brudd vil jeg tro. Savnet er stort, men det er fortsatt en del av meg som sier at det var til det beste, men hjertet mitt er så sykt uenig. Det å gå fra å ha så mye kontakt, til å ha så lite. Og frykten for å bli glemt er vond.

Men, nå starter jeg i ny jobb, så jeg blir nok relativt opptatt resten av sommeren og egentlig generelt. Håper jeg er flink å tjener masse penger. Så kan jeg leve, kanskje jeg klarer å gi slipp etterhvert også, selv om jeg ikke er sikker på om jeg er helt klar til å gi opp.

Liten side note: Chester Bennington døde idag, det store emohjertet mitt blør. Helt grusomt, musikere faller som fluer om dagen, så det er tydelig at noe må skje.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

Likes

Comments

​Jeg syns det er interessant at det alltid er når man er på sitt verste at ordene kommer lettest. Nå jeg er jeg kanskje på mitt verste, eller i hvertfall et sted i nærheten. Jeg har vært på festival siden vi slo opp, men vi sover fortsatt i samme seng. Jeg sovner til pusten din, å klarer ikke tenke på noe annet enn at jeg har lyst til å krype inntil deg. Jeg er på ingen måte klar til å gi opp, men jeg vet ikke om det er noe jeg burde si, eller om jeg burde la deg gå, uten å si noen ting. Hvis jeg ikke sier noe, føler jeg at det er ting jeg kunne gjort/prøvd for å få det til å fungere mellom oss. Men på en annen side så er det jo et ordtak som heter noe i duren av ​if you love him let him go. 

​Hva søren skal jeg gjøre, jeg vet at livet går videre, men du har tross alt vært en stor del av livet mitt i over to år. Det er ganske lenge. Alt jeg vil er å snakke med deg, men du sover, i vår seng, i vårt hjem. Eller nå er det jo ditt hjem, som jeg bor i, jeg har ikke et hjem. Jeg er en malplasert skygge i din fortid. Du er min fremtid, eller det vil si, jeg trodde du var det. Nå må jeg forestille meg en fremtid uten deg, hvordan blir det?

Jeg sitter igjen med en uggen følelse av at alt er min skyld, selv om jeg vet at disse tingene går begge veier. Denne følelsen av å være totalt unyttig og uverdig kjærlighet stikker. Og det er på ingen måte din skyld, du var god, du var alt jeg trengte, og alt jeg ville ha. Jeg kommer aldri til å finne noen bedre, og det håper jeg egentlig ikke du gjør heller. 

Nå skal jeg snart på en ny festival i Sverige. Hvordan skal jeg komme meg igjennom den uten å gråte foran andre mennesker. Jeg vil ikke dra, eller det vil si jeg vil, men tanken på at jeg skal dra, du skal være her, og når jeg kommer hjem skal jeg flytte ut, gjør meg nummen innvendig, og jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal takle det, eller noe av dette.

Angrer du? Har du det vondt? Hvorfor kan du ikke fortelle meg, eller vise meg hvordan du har det? JEG ER HELT TOTALT ALENE.

Likes

Comments

​Jeg skal ikke klage, livet mitt er ikke kjipt, jeg overlever, men på mange måter stopper det der. Jeg er ikke lykkelig, jeg er ikke tilfreds eller glad eller noe annet jeg godt kunne tenke meg å være. For det første er jeg ferdig på skolen, og har for første gang ikke en plan meg livet. Rett etter dette fikk jeg beskjed om at jobben går konkurs, så da ble jeg brått arbeidsledig. 

Og idag, idag kom smellet over alle smell. Det ble slutt mellom meg og min kjæreste/samboer. Vi har vært sammen i to år, og selv om vi hadde en nedtur for en liten stund siden, kom det som et også som et sjokk. Vi hadde det bra, og nå er det over. Hvor skal jeg bo? Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Jeg er blakk, og singel. Jeg har vondt et sted i hjerte jeg håpet jeg aldri måtte kjenne på igjen, men nå sitter jeg her. I ustand til å kjenne på noen av følelsene, eller gjøre noe med de. Så jeg begraver de, foreløpig, her jeg sitter i min nylige ekskjæreste sin leilighet å føler meg totalt utilpass. 

Hva skjer videre? Hvorfor skriver jeg dette? Ingen leser, og alle har nok med seg selv. Ja, nå ble det fryktelig dystert, men ting er faktisk ganske dystert. Jeg har på mange måter mistet den personen jeg er mest glad i, og jeg vet ikke hvordan vi går videre, og hvordan vi eventuelt kan bygge et vennskap. 

This hurts.

Likes

Comments

​Akkurat nå er jeg i et «hold ut» modus. Jeg vil bare bli ferdig med bachelorgraden min, slik at jeg kan fokusere på meg selv. Jeg er ferdig til sommeren. 

En ting jeg merker er at det stresser meg litt når folk spør hva jeg skal etter studiet, for første gang har jeg ikke det riktige svaret. Jeg vet ikke om jeg vil rett inn i en voksenjobb, for akkurat nå tror jeg ikke jeg er psyken til det. Jeg begynte å slite da jeg startet på høyskole, og vært av og på siden. Men nå trenger jeg tid til å bare være mer, jobbe litt urelevante jobber, reise litt, pleie meg selv, finne ut hvem jeg er og alt det der. Og det svaret er ikke så veldig populært blant de voksne. Det driter jeg egentlig litt i, for å være helt ærlig. For jeg orker ikke å stresse mer. Nå har jeg vært stressa så lenge jeg kan huske, og en kort skoleferie her og der hjelper ikke, spesielt når jeg, som veldig mange andre, bruker feriene på å jobbe litt ekstra. 

Så 21.Mai, da leverer jeg oppgaver min, og da er jeg fri.

Likes

Comments

​Min mor har helt siden jeg var litt fortalt meg at jeg mest sannsynlig kommer til å oppleve krig. Jeg trodde alltid hun var gal, men de siste årene har jeg begynt å lure på om hun faktisk har rett. Det foregår så mye ondt, og helt sikkert en hel del ting vi ikke vet om. I tillegg er Trump president, Putin er gal, vi har FrP i regjering, folk bomber klubber med homofile, og kaster ut bioingeniører fra Norge. Jeg kan ingenting om politikk, men jeg vet at jeg ikke stoler på regjeringen, dog i større grad norsk regjering enn mange andre land, selv om den tilliten også begynner å skralte. 

Jeg er plutselig redd for noe jeg ikke engang tenkte på for fem år siden. Verden forandrer seg. Får en følelse av at vi er en ballong som fylles med mer og mer luft, og til slutt sprekker den. Hvem skal lime sammen ballongen igjen? 

Likes

Comments

​I det siste har jeg tenkt en del på hvor mye selvtilliten min har tapt seg. Nå som jeg ser tilbake på det var mine beste år 2012-2013, jeg var lykkelig, alt falt på plass. Hadde selvfølgelig oppturer og nedturer, men ingenting stort. Nå som jeg ser på det i ettertid har jeg lagt merke til at den midlertidige selvtilliten jeg hadde det tidsrommet kom fra bekreftelse utenifra. Og da er det jo kanskje ikke så rart den forsvinner heller, jeg tror selvtillit er noe man finner i seg selv, og som ikke kommer fra bekreftelse utenifra. Eller, som i mitt tilfelle, stammet fra folk og bekreftelse rundt meg, men senere forsvant. 

Nå sitter jeg egentlig bare å drømmer meg tilbake til den tiden, jeg var så sikker på meg selv, og jeg følte at jeg var viktig og en genuin person. Hvordan finner man selvtilliten sin, hvordan kan man stole på seg selv, og være tilfreds? Jeg vet ikke, men jeg prøver å finne det ut. Selv om jeg har hatt mindre depresjoner siden den tid, og lagt på meg en del kilo, er det ingenting i veien for at jeg skal kunne føle det bra med meg selv. Men alikevell gjør jeg ikke det. Jeg er aldri god nok, ikke på kjærestefronten eller på skolen. Grunnen til at jeg føler det slik er vell fordi jeg vet med meg selv at jeg kan gjøre det bedre, om jeg virkelig vil, så da ser det jo ut til at jeg ikke vil nok da. Trist. 

Jeg velger å tro at mens jeg vokser opp til å bli en uansvarlig voksen, vil ting falle på plass, men jeg tror også det er noe jeg, og alle andre, må jobbe med i oss selv. 

Likes

Comments

I to år har jeg følt at jeg har valgt riktig linje når det gjelder skole, men så kom jeg til tredje året og alt gikk til helvette.
Neida, det var kanskje litt drastisk, men tredje året har blitt forandret til noe jeg har null interesse for, det gjør det både slitsomt og demotiverende. Når 70% av det du har på skolen er samme faglig innhold som det du har hatt før er det ikke veldig morsomt, og dette har fått meg til å få litt avsmak på den bransjen jeg egentlig elsker.

MEN, idag kjente jeg at gnisten kom litt tilbake. Jeg innser at jeg har fått noen kontakt, og kjenner noen folk som jobber med det jeg vil jobbe med, og håper at det resulterer i en jobb. En hører jo stadig skrekkhistorier om folk som ikke får seg jobb etter studiene, og jeg vil ikke bli en av de. For det første har jeg ikke råd til det, og for det andre hadde jeg nok følt at jeg har mislyktes.

Ingenting kommer gratis, det vet jeg jo, men det er fortsatt vanskelig for meg å ta de grepene som trengs for å få til det jeg vil. Jeg kan sikkert skylde på depresjonene mine, og det gjør jeg også til tider, men noen ganger lurer jeg faktisk på om jeg bare er lat. En dag kan jeg føle at sykdommen er tilbake, og neste dag kan jeg tenke at jeg bare hadde en dårlig dag. Det er en slitsom og skummel dans, mellom der jeg vil være, og et sted jeg aldri vil tilbake til.

Jeg liker å tro at jeg har en oversikt over hva jeg må gjøre for å ikke bli psyk igjen, men det er vanskelig å ta de tiltakene, og jeg kjenner at jeg er avhengig av folk rundt meg. At folk tvinger meg med på ting, inviterer meg, for dette er ting jeg ikke alltid orker å gjøre selv lenger. 

Vennene mine er verdens beste, men de har enten psykiske lidelser, er super opptatte hele tiden, eller bare generelt dårlig på å ta initiativ, så da sitter jeg da i den situasjonen at jeg må trosse min egen depresjon, og finne på ting med andre, og kanskje det egentlig er bra ting?

Likes

Comments

​Hva gjør man egentlig etter man har fullført en bachelorgrad? 

Helt siden jeg var seks år, og frem til siste året på videregående, har skolegangen vært staket ut for meg. I tillegg valgte jeg, med litt press fra foreldre, å gå rett på en videre utdanning så fort jeg var ferdig på videregående. Heldigvis for meg visste jeg hva jeg ville studere. Men nå, nå som jeg er på mitt siste skoleår kjenner jeg angsten komme krypende inn, for nå sitter jeg her uten en plan. Det stresser meg. Vil jeg hoppe rett ut i jobb? Får jeg meg i det hele tatt en jobb, i en bransje hvor utdanning betyr nada og nettverk er alt? Hva vil jeg eventuelt studere om jeg fortsetter? Valgte jeg i det hele tatt rett studie til å begynne med? 

Alle disse spørsmålene, og den eneste som sitter med svaret er meg. Ene og alene. Verden virker så stor, og jeg undres over hva jeg har å bidra med i en eventuell jobb. Hva skal liksom skille meg ut fra alle andre? Jeg er jo bare en middels smart jente, med et virrvarr oppi hodet mitt, og ingen plan. 

Likes

Comments

​Hvorfor poster vi egentlig ting på nettet? Er det bekreftelse vi er på jakt etter? Hvorfor bruker vi/jeg så mye energi på sosiale medier, jeg har en mistanke om at jeg er en fisk i verdens største hav, med verdens beste og mest mangfoldige fiskebestand. Ingenting når frem. Det er en så stor kamp om rampelyset at jeg vet ikke hvorfor vi prøver engang. Jeg trenger bekreftelse, men det må da være andre måter jeg kan få det på? Jeg vil ikke være en fisk.

Likes

Comments

​Jeg har et kreativt hode, det vil si på innsiden. På utsiden vil jeg si at hodet mitt ser ut som et helt normalt hode. Det som er kjipt med å ha et kreativt hode, og en hel hau med masse rare tanker og idéer er at det blir veldig slitsomt når jeg ikke har et sted å utfolde meg. Skrive tidvis ned en del ting, skribler litt i notatbøker, men jeg har ingen ordentlig måte uttrykke meg på. Jeg kan verken male, eller lage musikk. Så alt blir innelåst inne i hodet mitt. 

Tror kanskje jeg burde begynne å skrive igjen.

Likes

Comments