​Min mor har helt siden jeg var litt fortalt meg at jeg mest sannsynlig kommer til å oppleve krig. Jeg trodde alltid hun var gal, men de siste årene har jeg begynt å lure på om hun faktisk har rett. Det foregår så mye ondt, og helt sikkert en hel del ting vi ikke vet om. I tillegg er Trump president, Putin er gal, vi har FrP i regjering, folk bomber klubber med homofile, og kaster ut bioingeniører fra Norge. Jeg kan ingenting om politikk, men jeg vet at jeg ikke stoler på regjeringen, dog i større grad norsk regjering enn mange andre land, selv om den tilliten også begynner å skralte. 

Jeg er plutselig redd for noe jeg ikke engang tenkte på for fem år siden. Verden forandrer seg. Får en følelse av at vi er en ballong som fylles med mer og mer luft, og til slutt sprekker den. Hvem skal lime sammen ballongen igjen? 

Likes

Comments

​I det siste har jeg tenkt en del på hvor mye selvtilliten min har tapt seg. Nå som jeg ser tilbake på det var mine beste år 2012-2013, jeg var lykkelig, alt falt på plass. Hadde selvfølgelig oppturer og nedturer, men ingenting stort. Nå som jeg ser på det i ettertid har jeg lagt merke til at den midlertidige selvtilliten jeg hadde det tidsrommet kom fra bekreftelse utenifra. Og da er det jo kanskje ikke så rart den forsvinner heller, jeg tror selvtillit er noe man finner i seg selv, og som ikke kommer fra bekreftelse utenifra. Eller, som i mitt tilfelle, stammet fra folk og bekreftelse rundt meg, men senere forsvant. 

Nå sitter jeg egentlig bare å drømmer meg tilbake til den tiden, jeg var så sikker på meg selv, og jeg følte at jeg var viktig og en genuin person. Hvordan finner man selvtilliten sin, hvordan kan man stole på seg selv, og være tilfreds? Jeg vet ikke, men jeg prøver å finne det ut. Selv om jeg har hatt mindre depresjoner siden den tid, og lagt på meg en del kilo, er det ingenting i veien for at jeg skal kunne føle det bra med meg selv. Men alikevell gjør jeg ikke det. Jeg er aldri god nok, ikke på kjærestefronten eller på skolen. Grunnen til at jeg føler det slik er vell fordi jeg vet med meg selv at jeg kan gjøre det bedre, om jeg virkelig vil, så da ser det jo ut til at jeg ikke vil nok da. Trist. 

Jeg velger å tro at mens jeg vokser opp til å bli en uansvarlig voksen, vil ting falle på plass, men jeg tror også det er noe jeg, og alle andre, må jobbe med i oss selv. 

Likes

Comments

I to år har jeg følt at jeg har valgt riktig linje når det gjelder skole, men så kom jeg til tredje året og alt gikk til helvette.
Neida, det var kanskje litt drastisk, men tredje året har blitt forandret til noe jeg har null interesse for, det gjør det både slitsomt og demotiverende. Når 70% av det du har på skolen er samme faglig innhold som det du har hatt før er det ikke veldig morsomt, og dette har fått meg til å få litt avsmak på den bransjen jeg egentlig elsker.

MEN, idag kjente jeg at gnisten kom litt tilbake. Jeg innser at jeg har fått noen kontakt, og kjenner noen folk som jobber med det jeg vil jobbe med, og håper at det resulterer i en jobb. En hører jo stadig skrekkhistorier om folk som ikke får seg jobb etter studiene, og jeg vil ikke bli en av de. For det første har jeg ikke råd til det, og for det andre hadde jeg nok følt at jeg har mislyktes.

Ingenting kommer gratis, det vet jeg jo, men det er fortsatt vanskelig for meg å ta de grepene som trengs for å få til det jeg vil. Jeg kan sikkert skylde på depresjonene mine, og det gjør jeg også til tider, men noen ganger lurer jeg faktisk på om jeg bare er lat. En dag kan jeg føle at sykdommen er tilbake, og neste dag kan jeg tenke at jeg bare hadde en dårlig dag. Det er en slitsom og skummel dans, mellom der jeg vil være, og et sted jeg aldri vil tilbake til.

Jeg liker å tro at jeg har en oversikt over hva jeg må gjøre for å ikke bli psyk igjen, men det er vanskelig å ta de tiltakene, og jeg kjenner at jeg er avhengig av folk rundt meg. At folk tvinger meg med på ting, inviterer meg, for dette er ting jeg ikke alltid orker å gjøre selv lenger. 

Vennene mine er verdens beste, men de har enten psykiske lidelser, er super opptatte hele tiden, eller bare generelt dårlig på å ta initiativ, så da sitter jeg da i den situasjonen at jeg må trosse min egen depresjon, og finne på ting med andre, og kanskje det egentlig er bra ting?

Likes

Comments

​Hva gjør man egentlig etter man har fullført en bachelorgrad? 

Helt siden jeg var seks år, og frem til siste året på videregående, har skolegangen vært staket ut for meg. I tillegg valgte jeg, med litt press fra foreldre, å gå rett på en videre utdanning så fort jeg var ferdig på videregående. Heldigvis for meg visste jeg hva jeg ville studere. Men nå, nå som jeg er på mitt siste skoleår kjenner jeg angsten komme krypende inn, for nå sitter jeg her uten en plan. Det stresser meg. Vil jeg hoppe rett ut i jobb? Får jeg meg i det hele tatt en jobb, i en bransje hvor utdanning betyr nada og nettverk er alt? Hva vil jeg eventuelt studere om jeg fortsetter? Valgte jeg i det hele tatt rett studie til å begynne med? 

Alle disse spørsmålene, og den eneste som sitter med svaret er meg. Ene og alene. Verden virker så stor, og jeg undres over hva jeg har å bidra med i en eventuell jobb. Hva skal liksom skille meg ut fra alle andre? Jeg er jo bare en middels smart jente, med et virrvarr oppi hodet mitt, og ingen plan. 

Likes

Comments

​Hvorfor poster vi egentlig ting på nettet? Er det bekreftelse vi er på jakt etter? Hvorfor bruker vi/jeg så mye energi på sosiale medier, jeg har en mistanke om at jeg er en fisk i verdens største hav, med verdens beste og mest mangfoldige fiskebestand. Ingenting når frem. Det er en så stor kamp om rampelyset at jeg vet ikke hvorfor vi prøver engang. Jeg trenger bekreftelse, men det må da være andre måter jeg kan få det på? Jeg vil ikke være en fisk.

Likes

Comments

​Jeg har et kreativt hode, det vil si på innsiden. På utsiden vil jeg si at hodet mitt ser ut som et helt normalt hode. Det som er kjipt med å ha et kreativt hode, og en hel hau med masse rare tanker og idéer er at det blir veldig slitsomt når jeg ikke har et sted å utfolde meg. Skrive tidvis ned en del ting, skribler litt i notatbøker, men jeg har ingen ordentlig måte uttrykke meg på. Jeg kan verken male, eller lage musikk. Så alt blir innelåst inne i hodet mitt. 

Tror kanskje jeg burde begynne å skrive igjen.

Likes

Comments

​Rett etter at jeg opprettet denne bloggen satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Grunnen er fordi jeg virkelig ikke vet hvorfor jeg opprettet den i det hele tatt. Det skal nå sies at jeg har hatt blogg før, og det er noe veldig befriende med å ha ett sted hvor en kan skrive så og si det en vil. Kunne like gjerne skrevet det i en dagbok tenker du. Vell jo, men jeg liker oppmerksomhet. Og jeg liker å dele tankene mine med andre. Trenger ikke engang være tanker, kanskje opplevelser. 

Jeg vet ikke om noen i det hele tatt kommer til å lese dette, men hvis dere har rotet dere inn på denne siden, så velkommen. I mine tidligere bloggdager fikk jeg ofte tilsnakk fordi jeg skrev med absolutt ingen form for filter, og selv om det er fint det, så er det jo ikke opp til meg om alle rundt meg vil dele like mye av sitt liv som det jeg velger å gjøre, så nå skal jeg prøve å bruke det filteret jeg vet jeg har i meg ett eller annet sted. 

Akkurat nå har jeg ikke noe spesielt jeg føler for å si. Kan jo nevne at jeg er blakk, og at jeg snylter på maten til kjæresten min (ja, jeg får dårlig samvittighet av å gjøre det). I tillegg tror jeg kanskje at jeg skal levere en eksamen snart, kanskje. 

Og ja, cerebellum er «lillehjernen» på latinsk. Hvis dere vil vite mer om lillehjernen foreslår jeg at dere googler det.

Likes

Comments