Alle er vi født forskjellige, vi er ulike individer, har forskjellige følelser, oppvekst og opphav. Og for alle opplever vi verden og livet ulikt. Min glede kan være en annen sin byrde. Jeg kan elske å være alene, mens for andre er det rene marerittet.
Det jeg mener er, altså hva er lykke for andre? hvorfor er jeg så "miserable" når andre er så happy ? er den verdenen jeg lever i en realitet, eller har jeg skikkelige vrangsforestillinger? Har vi ikke fokuset helt feil steder?!

kanskje vi ble skapt for å lage en slik balanse, at hvis noen skal kunne være så lykkelig, så må det være noen som ikke er det. Kanskje jeg er en grunn til at andre setter mer pris på livet, nettopp fordi jeg ikke gjør det? og fordi de innser hva de har, etter de har sett på alt det JEG ikke har?
for om alle var like, og følte det samme, hva hadde da vært definisjonen i lykke?!hmm..




Men, en ting skal sies, jeg tenker konstant på det jeg ikke har, fordi nåtidens bilde av en jentes liv på 24 ser helt annerledes ut enn det mitt liv gjør. Befolkningen har blitt helt besatt av * magasin bilder* . Livet skal være som en film, perfekt, med perfekte "feil". Det irriterer meg at jeg og til tider tenker sånn. Som da jeg tok silikon, fordi jenter måtte ha pupper, jeg følte meg ikke penere eller mer sexy fordet. Men jeg følte at jeg måtte det, fordi " the world told me who to be".

Jeg er så besatt av hva andre mener lykke er, at jeg har glemt å kjenne etter selv. Jeg er depremert, og det er flaut. Fordi alt som ikke handler om lykke, er tabu å snakke om. Men, nå skal jeg slutte å tenke på hva alle andre mener.

Men innerst innerst inne, så er mitt høyeste ønske å være glad og ha det bra. Å burde ikke det være nok?! Jeg vil smile ektefølt, ha et tak over hode, føle stabilitet å ha mat på bordet. Til helvete med falske vipper, store fine hus, perfekte familier, store biler, kule klær, idylliske hytter/ ferieturer, shitload of money. Jeg vil bare være glad jeg. :)

Jeg eier ingenting, jeg er ganske alene i denne store verdenen jeg, men det eneste jeg kan ønske meg, er å sette pris på livet jeg har blitt tildelt.

#amen

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

  • 29 Lesere

Likes

Comments

​Hver dag så blir jeg inspirert, inspirert, sjalu og tankefull, av å se menneskene rundt meg, du veit, de som fungerer som normalt, har en 8-4 jobb, kommer hjem , lager middag og tar seg av unger. Tenk at de alle klarer å fungere normalt, å ha et "A4" liv, det virker så enkelt for dem. Og for meg så er det så vanskelig, til å med en tur på butikken er fryktelig slitsomt. Jeg misunner dem, jeg vil være sånn jeg også. 

Onkel feks, han er et forbilde for MANGE, bygd opp firmaet sitt fra han var ganske ung, til nå, og det har blitt kjempe stort og ressursrikt. Han jobber ikke bare fra 8-4, han jobber nesten 24/7, og han trives faktisk, han liker det han driver med, å selvom han jobber så mye, så er han opptatt av å ta vare på alle rundt seg, han skal hjelpe alle med alt, og det er sjeldent man ser han slappe av. Han har energien, og lysten også, det er bare så kult å se. Jeg vil også være den personen! 

Mange tror jeg er lat, men langt derifra. Har lite lyst til å kun være hjemme hele dagen, ha et lite nettverk og ingenting å gå til på dagtid. Jeg skulle ønske at det var annerledes! Å ikke minst ha en god økonomi, og en god livskvalitet, mye som henger sammen for å ha det selvsagt. 

Det er de små tingene i livet man skal sette pris på, man skal ikke ta alt for gitt! Du er heldig bare du har en jobb, mange venner og en god familie. :D 

  • 23 Lesere

Likes

Comments

Iblant så tror jeg hvertfall det!

Humøret mitt er svingende, dagene er ustabile og følelsene inni meg er så heavy, enten om de er glad eller trist.

en dag kan jeg ha det bra, og neste dag så er det helvete igjen. Det går egentlig mest i skyldfølelse, en følelse som minner meg på at jeg stadig er i veien for andre, og at jeg er til bry for de rundt meg. En følelse av at jeg egentlig ikke hører til i denne verdenen som forventer så mye av lille meg. Jeg føler at jeg ikke strekker til, men jeg kjenner også på at jeg prøver, men for hver gang jeg prøver og igjen feiler da føler jeg meg mer verdiløs enn jeg gjorde fra starten.

Jeg har så mye tanker i det lille hodet mitt, "tjukk i huet" ordtaket blir nesten realitet etter en dag med så mye tenking. Jeg føler at hodet mitt eksploderer noen ganger. av å til tenker jeg så mye at jeg ikke klarer å fokusere i en så enkel samtale som "været" emnet. Jeg kan tenke mens jeg ser på tv, mens jeg leser en bok, mens jeg snakker med noen og mens jeg sover, det stopper ALDRI! Det er slitsomt, og i periodene med angst, hvor det i tilegg blir fysiske smerter, så er det ikke rart at jeg føler jeg ikke klarer å leve lenger.

det er ikke mange som kan forstå, de fleste ser jo ikke min sykdom, det er ikke synlig, og til å med leger velger å ikke tro meg i blant, det er vondt å føle seg uforstått, utelatt og at mange velger å ikke tro meg.

Jeg kan ha det veldig bra på gode dager, og medisinene mine gjør delvis jobben sin, og ting litt bedre, men det vil aldri bli helt bra, jeg vet, fordi jeg har prøvd. Men igjen, jeg er kjempe glad for de få gode dagene jeg får, å kjenne på litt glede er godt, å de dagene jeg ikke tenker negativt gjør meg veldig godt, det gir meg livsglede.

Hilsen sytende klagende kjærring.

  • 23 Lesere

Likes

Comments

Dagen i går startet med angst, urolighet i magen, flaggermusene som dannet den klumpen i magen, det føltes ut som det aldri ville komme til en slutt. Mye pga lite søvn, og den kjærlighetssorgen tror jeg. Heldigvis hadde dama til onkel fri i går, og trykket lettet etterhvert som vi snakket om alt å ingenting. Så fant jeg å min bestevenninne ut at vi måtte gjøre noe spontant og gærent, derfor dro vi inn til Oslo, og tok piercring i puppene. En god type smerte, også ble det kjempe stilig. Etterpå tok vi en middag med ei venninne til, etter det så var angsten vekk, det var deilig!

Å være psykisk syk syns jeg er flaut, fordi det er svært få som kan forstå, eller som i det heletatt prøver å forstå. Angst kan være så vondt at man har lyst å hoppe utenfor et stup, eller ta livet sitt. Det er få ord som trøster når det står på, det eneste som hjelper er å ikke være helt alene, syns jeg. I går var angsten heldigvis mild!

I dag har jeg drukket 5 kopper kaffe, men sovet veldig godt, men kaffen gir meg små angst når jeg drikker for mye, haha.. Merkelig hvordan det fungerer i blant. Nå skal jeg ut å sjekke kostymer til halloween, det gleder jeg meg til. Håper helgen blir like morsom som jeg håper på. Å etter den, da er det ikke drikking før julebord, heldigvis lenge til.

Shallabajs!
  • 29 Lesere

Likes

Comments

Nå har jeg ikke blogget på en stund, mye har skjedd på bare et par mnd. Har blant annet da vært innlagt i over 2 mnd, samt flyttet, eller bor litt her å der vil jeg si. Det tærer litt på å ikke være selvstendig, men både psykologer og familie sier seg enig i at jeg ikke skal være alene helt enda! Selv kjenner jeg meg veldig klar for det på gode dager, men det kommer en tid for det også.

Jeg har drevet med en fyr i omlag et år nå, samt vært sammen siden juni, på fredag tok det slutt, noe det har gjort ofte. Det er et forhold som ikke har gjort meg noe godt, uten å svartlegge personen. Det har ikke vært bra, langt derifra. Men vi har hatt det fantastisk når vi har hatt det bra, men det å blande to personer som sliter psykisk, var ikke akkurat en kjempe god ide. Nå vil jeg se fremover, komme meg videre og bli sterkere. Jeg elsker jo denne personen, og det gjør ting så vanskelig, vil jeg klare å ikke gå tilbake til han? jeg håper det. For jeg å kjærlighetssorg, funker så dårlig.

etterhvert begynner jeg å tenke at jeg kan ha det vondt i et forhold, så lenge vi kan ha det litt godt, så lenge jeg kan få kjærlighet og nærhet i blant. Det er en dum tankegang, i know. Men jeg er svak. Jeg har ikke kjent sånne følelser på 6 år, det er vanskelig å bare kaste bort. Smålig frustrert å kjærlighetssorg, men jeg skal komme meg igjennom dette også !


Jeg har dessuten også vært så heldig å akkurat blitt påspandert Syden tur, onkel tok meg med til huset sitt i spania, han handlet ting til meg, og ikke fikk jeg betale for maten selv engang, haha. han er gal, men fy søren så snill, og det var virkelig terapi for sjelen! Det gjorde meg så godt. Blir satt ut de gangene noen ofrer så mye av tiden sin på meg, rørt <3

  • 33 Lesere

Likes

Comments

Foran alle, så er jeg hun sterke, hun som stortsett er blid og positiv. Men det er så mye som ingen vet, og helt alene, så oser det av negativitet. Det med at jeg ikke føler meg bra nok, at jeg kunne gjort bedre, eller noe annerledes. Faktum er at jeg er vann til å ha det kjipt, å leve med de tankene og følelsene. Så når jeg først har det bra, da får jeg så dårlig samvittighet, fordi jeg føler at jeg ikke fortjener det. Det er så uvant, det er så rart.. Og jeg ser jo selv hva jeg skriver, jeg hører tankene mine surre, og det er jo helt patetisk. Men det er sånn det er.

Sommerfuglene i magen, jeg føler på en måte at de ikke hører hjemme der de er. Det minner veldig om flaggermusene som jeg er vann til ( angst relatert) og noen ganger skremmer det meg litt. Det er deilig, men det er på andre måter også ubehagelig, fordi det er ukjent.

Jeg er vann til å konstant være redd, og når jeg ligger i armene hans, så føler jeg meg plutselig trygg. Å vipps, så befinner jeg meg i en annen verden, det er så fantastisk der å da! Men jeg får etterhvert panikk, hodet mitt forteller meg at jeg ikke hører hjemme der, at det ikke er noen fremtid for meg. Fordi, ingen vil vel ha en som meg?!

Alt er veldig nytt. Dette handler selvfølgelig ikke bare om en gutt, det handler om hele fortiden min. Jeg er vann til at mine støttespillere faller vekk, en etter en. Enten fordi jeg selv pusher de, eller fordi de går lei?! jeg vet ikke. Men det er så slitsomt.
Han dukket opp som en reddende engel, når jeg hadde nådd bunn, når jeg ikke hadde en eneste en. når alle andre forsvant, og ikke ville ha mer med meg å gjøre.

Men hodet mitt forteller at tiden er inne for å avslutte vårt lille eventyr, som såvidt har vart 3 uker. Fordi jeg begynner å bli glad i han, fordi jeg VET hvor vondt det er når noen igjen tar farvel å går sin vei. For jeg vet faktisk ikke hvor mye mer hjertet mitt tåler.
Og for hver person som går ut døren, for hver gang, så kommer de mørke tankene, de som forteller meg at livet ikke lenger er verdt å leve. Og innerst innerst dypt inne, så vet jeg at jeg ikke kommer til å være lenge på denne jorda. Du vet, sånne ting man bare VET at kommer til å skje en dag? sånn er det.

jeg vet mye, jeg kan mye og jeg er en smart jente. Jeg tenker realistisk og jeg vet hva som er logisk å ikke. Jeg vet at ting kan ordne seg, jeg vet at ting kan endres, og forbedres. Det er bare det at følelser noen ganger tar overhånd. Og for hver gang jeg kjenner på ensomheten, når en person igjen blir borte fra livet mitt, da kjenner jeg på alle de andre gangene dette har skjedd tidligere. Det blir dobbelt så vondt, jeg føler meg ubrukelig og redd. Jeg er bestandig redd for hva andre skulle mene om meg feks.

Jeg tør aldri snakke med noen, men jeg tør å skrive det. Det har hjulpet meg mye. Amen for det.













  • 85 Lesere

Likes

Comments

Jeg har alltid vært en jente med mange ambisjoner, men jeg har titt og ofte blitt dratt ned og drømmene mine har stadig blitt tråkket på. Livet mitt har definitivt ikke vært en dans på roser, og jeg er det man kan kalle et "løvetannbarn" . Jeg har møtt mye motgang, og jeg har fightet mange kamper, jeg har tapt noen, men også vunnet. De siste 4 årene har nok vært de tøffeste, jeg mistet håpet, og jeg ga opp. Jeg mistet lyst og mot, jeg sluttet å bry meg. Det er nok det dummeste jeg har gjort, og for det har jeg fått betale. Jeg har vært en skuffelse, både for meg selv og for andre. Når andre hadde troen på meg, hadde jeg allerede mistet den. Men, jeg har hatt en lang og bra periode nå, og jeg er klar for en ny "epoke" i livet mitt! :D

" Dont make a permanent decision for a Temporary emotion"


Jeg har lenge følt at jeg står fast, jeg står fast med de samme menneskene, de samme fryktene og den samme "meg". Står fast i lille Årnes, en liten bygd med få innbyggere, en liten bygd hvor alle vet hvem som er hvem, hvor alle vet dine svake punkter, og hvor alle dømmer deg for den du var på ungdomsskolen. Dette har gitt meg en slags angst, en sosial angst. Fordi jeg alltid er redd for å treffe på mennesker som dømmer meg, fordi alle vet alt her.

Jeg trenger å forme meg selv som person, jeg trenger å lære å kjenne meg selv på nytt. Jeg trenger å utfordre meg selv, utforske verden og bli kjent med nye mennesker som ikke vet alt om meg.

Jeg har lenge ønsket, tenkt og drømt om å flytte et stykke unna. Utlandet hadde jo vært supert, men det har jeg testet før, og nå skal jo sant sies at ikke alt er like lett i utlandet. Det kan være en plan på sikt, men i starten ser jeg for meg et par timer hjemmefra! Fredrikstad har alltid vært en drømme destinasjon, jeg elsker stedet, byen og menneskene.  Har også sett meg ut et par jobber i utlandet jeg vurderer å søke på.

Men frem til da så er det mye som må planlegges, tilrettelegges og mennesker jeg må snakke med. Planen i første omgang er ikke at jeg skal bo der for alltid, men det får jo tiden bare vise. Jeg vil i første omgang utvide nettverket mitt, starte i en jobb på et sted jeg trives, og på et sted jeg kan bli kjent med nye mennesker. Jeg vil bo i egen leilighet, jeg vil være uavhengig av andre rundt meg, for jeg trenger å vokse opp SKIKKELIG. Jeg trenger rett å slett å flytte et stykke unna for å virkelig konsentrere meg om de viktige tingene her i livet.!  Jeg trenger og bevise for menneskene jeg elsker, at jeg klarer å oppnå noe, stå på egne ben.

For at jeg skal overvinne angsten min, for at jeg skal bli mer voksen og uavhengig, for at jeg skal komme meg ut i arbeidslivet, og for at jeg skal klare å utfordre meg selv sosialt og psykisk, så er det dette som trengs. Det er jeg helt overbevist om. Dette er målet mitt fremover, og jeg håper jeg når det målet på kort tid. For det er mye jeg må ta tak i .

Peace (;




  • 141 Lesere

Likes

Comments

Jeg har gruet meg til denne dagen, jeg gruer meg alltid til den 18 hver mnd, mellom kl 04 og 05. Men denne dagen har jeg gruet meg mest av alt til, for nå er det nøyaktig et år siden, et år siden jeg mistet Svogern min. En av to personer, som jeg verdsatt høyst her i verden. Nettverket vårt har ikke vært så utbredt, ikke det største man får tak i liksom, men for meg var det nok. Så lenge jeg hadde mine tantebarn, svoger og søsteren min, så hadde jeg egentlig det jeg trengte, mitt andre hjem og mitt trygghetssted. etter 14 år hos mamma, var dette PRIMA, alfa omega for meg. Så dum var jeg altså, dum nok til å tro at det skulle vare. Ingen glede, trygghet eller personer blir i livet mitt for alltid, noe må bestandig røskes vekk.

"Hjertet mitt ble knust i tusen biter, Noen er på plass igjen, andre er på vei, mens noen vil aldri finne veien tilbake"

Jeg trodde egentlig ingen av oss noengang skulle komme oss videre, den veien så så fryktelig lang ut, og tristheten føltes ikke overvinnelig, tårene trillet, og sinnet herdet i hodet mitt. Av å til tillot jeg meg selv å tenke at det heller skulle vært jeg, jeg som fikk kreft, fordi jeg fortjente det mer, fordi JEG hadde så lite, fordi HAN hadde alt, og alle hadde han.
Hvem tenker vel ikke sånn, han var høyt elsket av alle og han trengte ikke prøve engang.

Jeg bare er veldig lei, lei dette sinnet, sinnet på kreften, sinnet på sykehuset. Dette kunne vært unngått! Og dette blir vel både jeg, og flere påmint når vi ser barna uten sin far spesielt, eller når høytidene nærmer seg, bursdager og spesielle anledninger. Det vil alltid være et tomrom der, alltid.
Kreften er ikke ferdig med vår familie enda, Og nok en fantastisk mann venter, venter på døden. Nok en av de beste menneskene jeg/vi vet om, det er bare forferdelig, jævla urettferdig. Jeg håper meg, og min familie kan få litt pause nå, jeg håper vi kan få glede, og lykkelige hendelser i livet vårt fremover. Vi har kriget nok, og vi er klare for vår medalje.

cuz Im fucking fedup by this Shit.

#fuckcancer




  • 152 Lesere

Likes

Comments

Det jeg forbinder setningen "alkohol missbruk" med, er en som drikker dager av gangen, hver dag og flere ganger om dagen, en som bruker alkohol som en slags "ascape" fra det virkelige liv, og som sjeldent går edru. Jeg har lang erfaring med denne type mennesker, og stikkordet der er *mamma. Det skal jeg ikke gå lenger inn på, det er trossalt et tema jeg gir blanke F i nå. MEN!! Da jeg først begynte i mine "yngre" år, å drikke, var jeg svært redd for at jeg skulle bli en missbruker selv, eller at det var sant, dette her med at alkoholisme kunne være arvelig, og for noen er det kanskje det, det ligger vel litt i livsstilen, egenskaper og personlighet som foreldre overfører til sine avkom, Men jeg har alltid vært forsiktig, og da jeg var i mitt 3 års lange forhold for inntil 4 år siden, så drakk vi svært sjeldent, det var liksom mer inn med filmkveld og godis.

I starten begynte det som en slags trøst for kjærlighetssorgen jeg gikk igjennom på daværende tidspunkt, det å skulle være singel igjen, og nylig innflyttet i en leilighet alene, var da ganske tøft. på den andre siden var det også litt spennende, spennende å bli kjent med gutter på en annen måte enn da jeg kun var 16 år. Jeg fikk en ny venne gjeng, dette var jo selvfølgelig de som festet hver helg, og for meg var jo dette perfekt.

Jeg utviklet etterhvert angsten jeg slet med fra før, enda mer, det føltes til slutt uovervinnelig, og til tider som verdens undergang. Det å tilpasse seg en ny hverdag som kun innebar meg og mitt var en tung overgang. Hver dag skulle jeg være redd, og hver dag turte jeg nesten ikke gå på butikken. Det jeg turte derimot, var å drikke meg til mot så fort helgen kom, jeg ble liksom plutselig så sosial, og mer meg selv ( litt vel mye til tider kanskje) Det var min midlertidlige løsning på angsten. Min lille Pause fra hverdagen, av å til kunne jeg ta to dager i samme slengen.
Det er ganske kjipt å skrive, men sånn er det faktisk på nåværende tidspunkt. Jeg er ute hver helg stortsett, en dag i uken, og jeg drikker meg i det minste brisen, helst litt mer. det er min rømningsvei. Nei, jeg er ikke ute for å få meg et ligg, treffe gutter eller lage kvalme. Jeg tar meg rett å slett en ferie, en ferie til "tankeløse land" et sted hvor angst ikke finnes, et sted man ikke er redd for det offentlige, et sted man ikke er redd for å snakke med bekjente, eller totalt fremmede folk. Dagen derpå derimot, er vel den værste, det at jeg har danset på en scene? ikke noe problem, får ikke fylleangst av det egentlig, jeg får mer fylleangst dersom jeg har snakket lenge med fremmede folk, jeg skulle bare så gjerne forstå hvordan denne hjernen fungerer, skulle så gjerne fått fikset på den, sånn at jeg også kan regnes som "normal" og ikke spesiell på hverken den ene eller den andre måten.

Forskjellen fra nå, og for 4 år siden, er at angsten er i periodevis, og ikke konstant. Jeg har blitt flinkere sosialt, og psykisk. Noen egenskaper har blitt bedre, og andre jobber jeg fortsatt med. Men " frihelgen" er der fortsatt. Amen for det.​​

Så, konklusjonen er altså at  jeg missbruker alkohol en dag i uken, men er ikke det vanlig da, tenker du kanskje? . selvfølgelig, men jeg drikker for å unngå noe, ikke for å feste i bunn å grunn ;)).

Kommer jeg til å slekte på min mor? Definitivt ikke! Jeg syns jo ikke alkohol smaker godt engang.

Godt nyttår <3










  • 175 Lesere

Likes

Comments

I går blogget jeg for første gang på en god stund, og det var en relativt god følelse jeg satt igjen med etterpå, selvom jeg ikke skal legge skjul på at tankene svirret rundt reaksjonene det ville medføre, reaksjonene på at jeg, JEG åpnet meg litt. De som kjenner meg, vet at jeg er en jente med hardt skall, Celina ja? Nei, hun er jo bare tøff, kul og hvertfall ikke sårbar. Damn, så måtte jeg skuffe atter en gang. Jeg skal heretter sette mer fokus på å være mer genuin, jeg må være meg selv. Jeg må slutte å legge skjul på egne følelser, jeg må slutte å ta et skritt frem og to tilbake! Vi er bare omgitt av en verden som skal virke så "perfekt", som setter fokus på kun de perfekte menneskene og livene demmes. Men vi alle vet jo innerst inne hva som er realistisk og ikke, truth to be told så har faktisk alle sine "dårlige egenskaper", uten at de trenger og være så unaturlige.

Heretter skal jeg trosse mine opplærte normer gjennom oppveksten. Jeg skal være meg, jeg skal mindcontrolle meg selv, jeg skal lære meg å vise følelser og jeg skal si til meg selv at det er OK og være lei seg. Jeg er ikke en mindreverdig person av den grunn.

Jeg har mange dårlige egenskaper, og det er sikkert mange jeg aldri blir kvitt, men det er mye jeg kan bli bedre på, man kan alltid bli bedre. Mitt hovedproblem har alltid vært følelser, det at jeg stenger de inne helt til det renner over, og renner det over? ja, da er det ikke hyggelig å være verken meg selv, eller en venn på avstand.

Jeg har vært singel i 4 år nå, nøyaktig 4 år omtrent. Jeg har trivdes, men også til tider savnet å ha en trygghetsperson i livet. Jeg har møtt både 1, 2 og 3 kjekkaser, men som følge av mine "programfeil" som jeg så fint kaller det, så jager jeg de bort så fort følelser kommer i bildet. følelser er farlig det, ikke bare vonde følelser, men gode også, haha.

Ja, nå trodde du kanskje at den listen over "dårlige egenskaper" var fullkommen. Da må du nok tro om igjen. Det skal jeg skrive mer om senere, om jeg føler for å blogge mer.


Kiss Kiss




  • 202 Lesere

Likes

Comments