Kjære bloggen! Livet er slettes ikke bra om dagen, og jeg kan ikke huske hva bra er lenger, jeg har aldri slitt så mye før, som jeg gjør nå.


En hendelse for ca 2 uker siden gjorde at jeg falt sammen, å ble sendt til Ahus. Jeg finner ikke lenger glede i livet mitt, det er ingenting som er på plass, og jeg er hjelPløs. Jeg har heller ingen sted å bo, angsten tar meg til jeg får krampe, og jeg vet ikke lenger hva jeg har å leve for, og hva som er vitsen. Jeg er innlagt, innlagt fordi jeg vil dø, fordi jeg er alene her i verden, å dø skal alle en dag, men jeg har bestandig leVd i god viten om at jeg ikke skal leve lenge.


Klarer ingenting, husker ingenting og fokuserer ikke. Mat går sjeldent ned, og kroppen min er sliten! Hodet mitt er være. Jeg vet ikke om jeg kommer til å blogge mer, ikke at noen bryr seg uansett. Cheryo

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

  • 15 Lesere

Likes

Comments

Foran alle, så er jeg hun sterke, hun som stortsett er blid og positiv. Men det er så mye som ingen vet, og helt alene, så oser det av negativitet. Det med at jeg ikke føler meg bra nok, at jeg kunne gjort bedre, eller noe annerledes. Faktum er at jeg er vann til å ha det kjipt, å leve med de tankene og følelsene. Så når jeg først har det bra, da får jeg så dårlig samvittighet, fordi jeg føler at jeg ikke fortjener det. Det er så uvant, det er så rart.. Og jeg ser jo selv hva jeg skriver, jeg hører tankene mine surre, og det er jo helt patetisk. Men det er sånn det er.

Sommerfuglene i magen, jeg føler på en måte at de ikke hører hjemme der de er. Det minner veldig om flaggermusene som jeg er vann til ( angst relatert) og noen ganger skremmer det meg litt. Det er deilig, men det er på andre måter også ubehagelig, fordi det er ukjent.

Jeg er vann til å konstant være redd, og når jeg ligger i armene hans, så føler jeg meg plutselig trygg. Å vipps, så befinner jeg meg i en annen verden, det er så fantastisk der å da! Men jeg får etterhvert panikk, hodet mitt forteller meg at jeg ikke hører hjemme der, at det ikke er noen fremtid for meg. Fordi, ingen vil vel ha en som meg?!

Alt er veldig nytt. Dette handler selvfølgelig ikke bare om en gutt, det handler om hele fortiden min. Jeg er vann til at mine støttespillere faller vekk, en etter en. Enten fordi jeg selv pusher de, eller fordi de går lei?! jeg vet ikke. Men det er så slitsomt.
Han dukket opp som en reddende engel, når jeg hadde nådd bunn, når jeg ikke hadde en eneste en. når alle andre forsvant, og ikke ville ha mer med meg å gjøre.

Men hodet mitt forteller at tiden er inne for å avslutte vårt lille eventyr, som såvidt har vart 3 uker. Fordi jeg begynner å bli glad i han, fordi jeg VET hvor vondt det er når noen igjen tar farvel å går sin vei. For jeg vet faktisk ikke hvor mye mer hjertet mitt tåler.
Og for hver person som går ut døren, for hver gang, så kommer de mørke tankene, de som forteller meg at livet ikke lenger er verdt å leve. Og innerst innerst dypt inne, så vet jeg at jeg ikke kommer til å være lenge på denne jorda. Du vet, sånne ting man bare VET at kommer til å skje en dag? sånn er det.

jeg vet mye, jeg kan mye og jeg er en smart jente. Jeg tenker realistisk og jeg vet hva som er logisk å ikke. Jeg vet at ting kan ordne seg, jeg vet at ting kan endres, og forbedres. Det er bare det at følelser noen ganger tar overhånd. Og for hver gang jeg kjenner på ensomheten, når en person igjen blir borte fra livet mitt, da kjenner jeg på alle de andre gangene dette har skjedd tidligere. Det blir dobbelt så vondt, jeg føler meg ubrukelig og redd. Jeg er bestandig redd for hva andre skulle mene om meg feks.

Jeg tør aldri snakke med noen, men jeg tør å skrive det. Det har hjulpet meg mye. Amen for det.













  • 52 Lesere

Likes

Comments

For noen mnd siden, så opprettet jeg en ny blogg, en blogg svært få skulle vite om, og som jeg selv skulle dele "diskret" innlegg, feks via instagram. Altså denne bloggen, en dagbok på nett som jeg selv kunne dele litt frustrasjoner på. Lite visste jeg at jeg i dag skulle ved et uhell klare å dele et innlegg på FACEBOOK av alle ting. For siden jeg koblet bloggen til noe som heter "bloggkeen" så deles visst innleggene automatisk på facebook.. Herrejesus, jeg tror den linken lå ute i 10 minutter. Nå sitter jeg med hjertet i halsen, dette ble alt for personlig, føler jeg blottla meg nå.. Slettet heldigvis innlegget og håper det blir glemt veeeldig fort.. Facebook blir altfor personlig. jeg håper så få som mulig leste det innlegget.. Herregud herregud herregud

  • 62 Lesere

Likes

Comments

Det var overskriften jeg våknet opp til i dag tidlig. jeg visste selvsagt at den kom til å dukke opp. Jeg stilte gladlig opp for tv2 på intervju, da jeg syns dette er et viktig tema. Desverre så var det ikke mye av samtalen som ble lagt ut på nettsiden, og derfor vil jeg utdype meg litt mer her.

Beklager på forhånd, med tanke på ordbruk. Dette er et provoserende tema.

Det hele startet med at en jente kontaktet meg på facebook, der hun la ved bilde og link til en app som heter "Discord" hvor hun fortalte at det lå bilder av meg der. Som mange vet er dette opprinnelig en app for "geeks", data nerder, som snakker om spill og diverse.

Min første tanke var at jeg ble redd for at det lå helt nakne bilder av meg der, for hva vet vel jeg ? jeg som alle andre jenter har da sendt naken bilde til en kjæreste opp igjennom årene, og det er ikke enhver eks kjæreste jeg har på godsiden den dag i dag. Jeg klikket meg ivrig inn, og "heldgvis" var dette kun bilder fra min instagram, som jeg selv har valgt å dele for hele verden. Men, det at noen hadde etterspurt helt nakne bilder av meg, som de skulle runke til, var en motbydelig tanke. Vi som driver med trening tenker kanskje ikke like godt over et rumpebilde, eller bikinibilde som vi deler i det offentlige. Men jeg fikk meg en tankevekker nå, for å si det på den måten. Min tanke i at jeg deler et bilde på sosiale media, er at jeg er stolt over å ha kommet så langt innenfor trening, at ved å legge det ut så beviser jeg også for meg selv at jeg har troen, og at jeg er modig som tør.
Men skal vi jenter virkelig ikke kunne dele et bilde av oss selv i bikini, etter vi har vært på ferie? skal vi ikke kunne gjøre det, fordi at da blir bildet tatt, delt og runket til av kåte data nerder som mangler sosiale antenner? nei vet du hva!

Skal vi ta oss friheten til å lage et hemmelig forum, og dele alle dick pics vi ufrivillig får tilsendt da?! For det at gutter også sender nakenbilder, det er det ingen som tenker over. Og da føler jeg det litt som at det er i nærhet til kvinnediskriminering. Hvertfall sånn sett ut ifra kommentarfeltene til diverse intervjuer av de stakkars jentene dette har gått utover.

Da tv2 la ut link til intervjuet på facebook siden sin så jeg også at det var en del spydige kommentarer, jeg leste maks 2 stk, før jeg skjønte at jeg ikke gidder å kaste meg ut i havet av diskusjoner, og sjikanering . En av de jeg leste stod det noe som at dette måtte jeg forventet selv, og at det var vel fortjent. I en annen så stod det at " selvfølgelig er det en perfekt som må komme ut med dette for å få sympati, eller vekke medieoppsikt".

Jeg er såppas oppegående, jeg er ikke født bak en låve. Det er så mange mennesker der ute, som lever av kommentarfelter, som de kan kverulere og være så frekke de bare vil i, uten å få konsekvenser. Jaja, litt av en hobby tenker jeg da. Jeg hadde aldri tatt meg nær, til en kommentar som kommer fra en som ikke kjenner meg, men jeg vet at jeg hadde latt meg provosere av enkelte, og lett kunne kastet meg ut i en helvetes diskusjon. Spesielt når dette handler om noe jeg ønsker å sette i større lys der ute, noe jeg brenner for og syns er svært urettferdig. Desverre, eller ikke? så er jeg en jente med sterke meninger. Det var dette jeg ville frem med i intervjuet, men som ikke ble lagt ved, det ble kanskje litt for mye?!

" La oss bare være enig i en ting. selvfølgelig er dette motbydelige datanerder som står bak, for hadde det vært Prince Charming, hadde ikke han trengt et bilde for å fått seg en runk akkurat"

vell, i dette forumet tror jeg det kun sitter data nerder, gutter i alderen 13-40? år, som ikke er sosiale. Som sitter på kontorstolen, spiller World of worldcraft, mens de spiser potetgull og plukker ut Lo fra navelen sin. Og istedenfor å komme seg ut i det sosiale liv, så bruker de tiden sin til å hacke jenter, etterspørre nakenbilder og runke til disse. Ikke bare runker de til jentene som faktisk har en dildo i musa, men de som står i bikini, altså! De går sikker på NAV, blitt for tjukke til å komme seg opp av stolen, og for fattige til å bruke penger på luksus porno, om det er noe som i det heletatt heter det. Vel, hvis du eller noen føler seg truffet av det jeg skriver nå, og som har delt et bilde, eller har noe med denne appen og gjøre, så oppfordrer jeg deg til å stå frem, for før eller siden skal vi klare å oppklare denne saken, og hvem som står bak.

For å være ærlig, så er det ikke så viktig for meg at disse bildene av meg ble delt, for det er ikke mitt såreste punkt, det er ikke det mest intime ved min kropp, og det er ikke det værste. Jeg sitter igjen med stor empati, og tenker mye på de andre jentene det ble delt langt mer intime bilder av, jeg syns det er utrolig synd. At en du stoler sånn på, tar steget og deler "deg" med hele verden, som at det ikke skulle vært en big deal. Flere av disse jentene kommer til å ha sosial angst fremover, og det er ingen god følelse. Og disse netttrollene som kommenterer alle intervjuer vedrørende Appen Discord, og jentene som har delt bilder av seg selv, dere har ingenting å si, for vi alle har delt et intimt bilde en eller annen gang, og for dere å sitte der å trykke aktivt på tastaturet, for å kverulere, og sjikanere de som er utsatt, dere driter dere selv på leggen. :))

Det er hvertfall litt av min mening ang saken. Og jeg håper at flere står frem, og står opp for seg selv. jeg håper at politiet innser at dette er noe som kan gå utover fremtiden til disse ungjentene, jeg håper de innser at dette er langt mer alvorlig enn det de tror. Politianmeldelser tikker inn, og jeg håper ikke de bare blir lagt i en bunke, og sett på som en "død sak". De har heldigvis funnet en av

Jeg har ikke enda forstått hvordan jeg kan få bilder midt i teksten? men jeg legger bilder nederst i innlegget.
les hele saken her : http://www.tv2.no/nyheter/8899987/

#tv2
#discord






var foresten riktig heldig med bildet. Ettersom jeg var syk hah.. Snakkes!




  • 207 Lesere

Likes

Comments

Jeg har alltid vært en jente med mange ambisjoner, men jeg har titt og ofte blitt dratt ned og drømmene mine har stadig blitt tråkket på. Livet mitt har definitivt ikke vært en dans på roser, og jeg er det man kan kalle et "løvetannbarn" . Jeg har møtt mye motgang, og jeg har fightet mange kamper, jeg har tapt noen, men også vunnet. De siste 4 årene har nok vært de tøffeste, jeg mistet håpet, og jeg ga opp. Jeg mistet lyst og mot, jeg sluttet å bry meg. Det er nok det dummeste jeg har gjort, og for det har jeg fått betale. Jeg har vært en skuffelse, både for meg selv og for andre. Når andre hadde troen på meg, hadde jeg allerede mistet den. Men, jeg har hatt en lang og bra periode nå, og jeg er klar for en ny "epoke" i livet mitt! :D

" Dont make a permanent decision for a Temporary emotion"


Jeg har lenge følt at jeg står fast, jeg står fast med de samme menneskene, de samme fryktene og den samme "meg". Står fast i lille Årnes, en liten bygd med få innbyggere, en liten bygd hvor alle vet hvem som er hvem, hvor alle vet dine svake punkter, og hvor alle dømmer deg for den du var på ungdomsskolen. Dette har gitt meg en slags angst, en sosial angst. Fordi jeg alltid er redd for å treffe på mennesker som dømmer meg, fordi alle vet alt her.

Jeg trenger å forme meg selv som person, jeg trenger å lære å kjenne meg selv på nytt. Jeg trenger å utfordre meg selv, utforske verden og bli kjent med nye mennesker som ikke vet alt om meg.

Jeg har lenge ønsket, tenkt og drømt om å flytte et stykke unna. Utlandet hadde jo vært supert, men det har jeg testet før, og nå skal jo sant sies at ikke alt er like lett i utlandet. Det kan være en plan på sikt, men i starten ser jeg for meg et par timer hjemmefra! Fredrikstad har alltid vært en drømme destinasjon, jeg elsker stedet, byen og menneskene.  Har også sett meg ut et par jobber i utlandet jeg vurderer å søke på.

Men frem til da så er det mye som må planlegges, tilrettelegges og mennesker jeg må snakke med. Planen i første omgang er ikke at jeg skal bo der for alltid, men det får jo tiden bare vise. Jeg vil i første omgang utvide nettverket mitt, starte i en jobb på et sted jeg trives, og på et sted jeg kan bli kjent med nye mennesker. Jeg vil bo i egen leilighet, jeg vil være uavhengig av andre rundt meg, for jeg trenger å vokse opp SKIKKELIG. Jeg trenger rett å slett å flytte et stykke unna for å virkelig konsentrere meg om de viktige tingene her i livet.!  Jeg trenger og bevise for menneskene jeg elsker, at jeg klarer å oppnå noe, stå på egne ben.

For at jeg skal overvinne angsten min, for at jeg skal bli mer voksen og uavhengig, for at jeg skal komme meg ut i arbeidslivet, og for at jeg skal klare å utfordre meg selv sosialt og psykisk, så er det dette som trengs. Det er jeg helt overbevist om. Dette er målet mitt fremover, og jeg håper jeg når det målet på kort tid. For det er mye jeg må ta tak i .

Peace (;




  • 110 Lesere

Likes

Comments

Jeg har gruet meg til denne dagen, jeg gruer meg alltid til den 18 hver mnd, mellom kl 04 og 05. Men denne dagen har jeg gruet meg mest av alt til, for nå er det nøyaktig et år siden, et år siden jeg mistet Svogern min. En av to personer, som jeg verdsatt høyst her i verden. Nettverket vårt har ikke vært så utbredt, ikke det største man får tak i liksom, men for meg var det nok. Så lenge jeg hadde mine tantebarn, svoger og søsteren min, så hadde jeg egentlig det jeg trengte, mitt andre hjem og mitt trygghetssted. etter 14 år hos mamma, var dette PRIMA, alfa omega for meg. Så dum var jeg altså, dum nok til å tro at det skulle vare. Ingen glede, trygghet eller personer blir i livet mitt for alltid, noe må bestandig røskes vekk.

"Hjertet mitt ble knust i tusen biter, Noen er på plass igjen, andre er på vei, mens noen vil aldri finne veien tilbake"

Jeg trodde egentlig ingen av oss noengang skulle komme oss videre, den veien så så fryktelig lang ut, og tristheten føltes ikke overvinnelig, tårene trillet, og sinnet herdet i hodet mitt. Av å til tillot jeg meg selv å tenke at det heller skulle vært jeg, jeg som fikk kreft, fordi jeg fortjente det mer, fordi JEG hadde så lite, fordi HAN hadde alt, og alle hadde han.
Hvem tenker vel ikke sånn, han var høyt elsket av alle og han trengte ikke prøve engang.

Jeg bare er veldig lei, lei dette sinnet, sinnet på kreften, sinnet på sykehuset. Dette kunne vært unngått! Og dette blir vel både jeg, og flere påmint når vi ser barna uten sin far spesielt, eller når høytidene nærmer seg, bursdager og spesielle anledninger. Det vil alltid være et tomrom der, alltid.
Kreften er ikke ferdig med vår familie enda, Og nok en fantastisk mann venter, venter på døden. Nok en av de beste menneskene jeg/vi vet om, det er bare forferdelig, jævla urettferdig. Jeg håper meg, og min familie kan få litt pause nå, jeg håper vi kan få glede, og lykkelige hendelser i livet vårt fremover. Vi har kriget nok, og vi er klare for vår medalje.

cuz Im fucking fedup by this Shit.

#fuckcancer




  • 121 Lesere

Likes

Comments

Det jeg forbinder setningen "alkohol missbruk" med, er en som drikker dager av gangen, hver dag og flere ganger om dagen, en som bruker alkohol som en slags "ascape" fra det virkelige liv, og som sjeldent går edru. Jeg har lang erfaring med denne type mennesker, og stikkordet der er *mamma. Det skal jeg ikke gå lenger inn på, det er trossalt et tema jeg gir blanke F i nå. MEN!! Da jeg først begynte i mine "yngre" år, å drikke, var jeg svært redd for at jeg skulle bli en missbruker selv, eller at det var sant, dette her med at alkoholisme kunne være arvelig, og for noen er det kanskje det, det ligger vel litt i livsstilen, egenskaper og personlighet som foreldre overfører til sine avkom, Men jeg har alltid vært forsiktig, og da jeg var i mitt 3 års lange forhold for inntil 4 år siden, så drakk vi svært sjeldent, det var liksom mer inn med filmkveld og godis.

I starten begynte det som en slags trøst for kjærlighetssorgen jeg gikk igjennom på daværende tidspunkt, det å skulle være singel igjen, og nylig innflyttet i en leilighet alene, var da ganske tøft. på den andre siden var det også litt spennende, spennende å bli kjent med gutter på en annen måte enn da jeg kun var 16 år. Jeg fikk en ny venne gjeng, dette var jo selvfølgelig de som festet hver helg, og for meg var jo dette perfekt.

Jeg utviklet etterhvert angsten jeg slet med fra før, enda mer, det føltes til slutt uovervinnelig, og til tider som verdens undergang. Det å tilpasse seg en ny hverdag som kun innebar meg og mitt var en tung overgang. Hver dag skulle jeg være redd, og hver dag turte jeg nesten ikke gå på butikken. Det jeg turte derimot, var å drikke meg til mot så fort helgen kom, jeg ble liksom plutselig så sosial, og mer meg selv ( litt vel mye til tider kanskje) Det var min midlertidlige løsning på angsten. Min lille Pause fra hverdagen, av å til kunne jeg ta to dager i samme slengen.
Det er ganske kjipt å skrive, men sånn er det faktisk på nåværende tidspunkt. Jeg er ute hver helg stortsett, en dag i uken, og jeg drikker meg i det minste brisen, helst litt mer. det er min rømningsvei. Nei, jeg er ikke ute for å få meg et ligg, treffe gutter eller lage kvalme. Jeg tar meg rett å slett en ferie, en ferie til "tankeløse land" et sted hvor angst ikke finnes, et sted man ikke er redd for det offentlige, et sted man ikke er redd for å snakke med bekjente, eller totalt fremmede folk. Dagen derpå derimot, er vel den værste, det at jeg har danset på en scene? ikke noe problem, får ikke fylleangst av det egentlig, jeg får mer fylleangst dersom jeg har snakket lenge med fremmede folk, jeg skulle bare så gjerne forstå hvordan denne hjernen fungerer, skulle så gjerne fått fikset på den, sånn at jeg også kan regnes som "normal" og ikke spesiell på hverken den ene eller den andre måten.

Forskjellen fra nå, og for 4 år siden, er at angsten er i periodevis, og ikke konstant. Jeg har blitt flinkere sosialt, og psykisk. Noen egenskaper har blitt bedre, og andre jobber jeg fortsatt med. Men " frihelgen" er der fortsatt. Amen for det.​​

Så, konklusjonen er altså at  jeg missbruker alkohol en dag i uken, men er ikke det vanlig da, tenker du kanskje? . selvfølgelig, men jeg drikker for å unngå noe, ikke for å feste i bunn å grunn ;)).

Kommer jeg til å slekte på min mor? Definitivt ikke! Jeg syns jo ikke alkohol smaker godt engang.

Godt nyttår <3










  • 145 Lesere

Likes

Comments

I går blogget jeg for første gang på en god stund, og det var en relativt god følelse jeg satt igjen med etterpå, selvom jeg ikke skal legge skjul på at tankene svirret rundt reaksjonene det ville medføre, reaksjonene på at jeg, JEG åpnet meg litt. De som kjenner meg, vet at jeg er en jente med hardt skall, Celina ja? Nei, hun er jo bare tøff, kul og hvertfall ikke sårbar. Damn, så måtte jeg skuffe atter en gang. Jeg skal heretter sette mer fokus på å være mer genuin, jeg må være meg selv. Jeg må slutte å legge skjul på egne følelser, jeg må slutte å ta et skritt frem og to tilbake! Vi er bare omgitt av en verden som skal virke så "perfekt", som setter fokus på kun de perfekte menneskene og livene demmes. Men vi alle vet jo innerst inne hva som er realistisk og ikke, truth to be told så har faktisk alle sine "dårlige egenskaper", uten at de trenger og være så unaturlige.

Heretter skal jeg trosse mine opplærte normer gjennom oppveksten. Jeg skal være meg, jeg skal mindcontrolle meg selv, jeg skal lære meg å vise følelser og jeg skal si til meg selv at det er OK og være lei seg. Jeg er ikke en mindreverdig person av den grunn.

Jeg har mange dårlige egenskaper, og det er sikkert mange jeg aldri blir kvitt, men det er mye jeg kan bli bedre på, man kan alltid bli bedre. Mitt hovedproblem har alltid vært følelser, det at jeg stenger de inne helt til det renner over, og renner det over? ja, da er det ikke hyggelig å være verken meg selv, eller en venn på avstand.

Jeg har vært singel i 4 år nå, nøyaktig 4 år omtrent. Jeg har trivdes, men også til tider savnet å ha en trygghetsperson i livet. Jeg har møtt både 1, 2 og 3 kjekkaser, men som følge av mine "programfeil" som jeg så fint kaller det, så jager jeg de bort så fort følelser kommer i bildet. følelser er farlig det, ikke bare vonde følelser, men gode også, haha.

Ja, nå trodde du kanskje at den listen over "dårlige egenskaper" var fullkommen. Da må du nok tro om igjen. Det skal jeg skrive mer om senere, om jeg føler for å blogge mer.


Kiss Kiss




  • 172 Lesere

Likes

Comments

Så er det jul igjen, den må jo komme hvert år! Og jo nærmere julaften nærmer seg, jo mer kjenner jeg på følelsene julen alltid bringer med seg for min del. Teit, teit at jeg skal leve sånn i fortiden, skal man ikke liksom "embrace" fremtiden, lage egne tradisjoner og slikt?. Jeg har vel en form for programfeil, her går det liksom litt i bakvendt land.
Julen skal handle om familie, tradisjoner og hygge. Vel, jeg kan vel si at jeg ikke har så mye erfaringer med jula som dreier seg om de tre tingene der. Og for meg så har familien minket med hvert år. I fjor var vel den fineste julen jeg hadde, det var min svoger sin siste jul før han gikk bort, og det å kunne tilbringe den med han, se gleden i hans øyne, se gleden som ga han mer energi til å "være der", det var rørende! Etter han døde har mye forandret seg, mye?! jeg mener jo ALT. Familien sitt forhold til hverandre, tradisjoner, væremåter, sammenkomster, å liste opp alt ville tatt flere dager.

Julaften for meg har alltid vært noe dritt, julen er bare simpelten ikke for alle. Jeg har ikke tålmodighet til å skrive hele regla om igjen, men stikkordene er * fulle mennesker, slåssing, krangling. Det har vært min jul i mange år. Etterfulgt av julaftener jeg har tilbringt på ungdomshjemmet, eller alene. Jupp, jeg hater definitivt jula, og det er jo i bunn og grunn ganske synd, men sånn er det altså noen ganger.

Så poenget da, er at hvert år, når julen nærmer seg. SÅ strømmer disse følelsene på, lettere sagt angsten. Den samme angsten jeg hadde hver gang mamma åpnet en ny flaske med øl, eller tok et glass rødvin. Den uvisstheten, usikkerheten og redselen for hva som kom til å skje neste. Om vi rakk å åpne pakkene eller ikke, før helvete brakte løs. Jeg håper at nå i nyere tid, hvor vi med god hjelp fra sosiale medier har fått et innblikk på hvordan julen skal være for de små, så de slipper å gå igjennom det samme som meg og mine søsken. For det er veldig synd å misslike julen.

Hver jul får jeg denne "indre uroen", den gjør ganske mye med meg, også med de rundt meg. Jeg skyver de jeg er glad i, ubevisst unna meg, trekker meg tilbake. Sitter på rommet, trener for hardt, setter tlf i flymodus, starter en krangel. Take your pick! systemfeil, trenger en omprogrammering her i topplokket. Julen gjør meg ensom, men hvilken rett har jeg til å sitte med den følelsen sånn som jeg holder på. haha.


Sånn, det var godt å skrive det.

God jul




Bilde fra 1 juledag i fjor. <3

  • 194 Lesere

Likes

Comments