Ren mat, oppskrifter

Ren mat

Ren mat er ikke bare, bare. Da jeg la over til det kostholdet som jeg kaller Ren mat, trodde jeg det skulle være enkelt. Og det var i stor grad enkelt, fordi jeg alltid har vært opptatt av å lage maten selv, fra bunnen av.

Men en ting var en utfordring. Og det var mat på farten. Vi nordmenn (og folk flest i vår del av verden), har et forferdelig forhold til hva som duger som mat når vi står på farten. Vi tenker at bare fordi vi er på vei fra A til B er pølser, hambrugere og friterte produkter helt "innafor". Og vi som mener noe annet blir mødt med skikkelig ekle baguetter i plastposer eller salater som har sett sine bedre dager, det er til å brekke seg over.

Nå har jeg funnet en løsning som er ren, sunn og som til og med barna setter pris på. Og det er veldig enkelt. Alt du behøver er et glass med tett lokk. Nå i syltesesongen finner du slike glass mange steder.

Sånn gjør du det:

Start med yoghut (jeg liker Tine fyldig fordi den er laktoseredusert og rik på probiotika som er viktig for tarmen og immunforsvaret).

Fyll på like mye havregryn uten gluten (det finner du i flere vanlige matbutikker, den på helsekosten er dyr).

Fyll på like mye blåbær, eller andre bær du liker, men husk at blåbær og bringebær er de som er mest rike på antioksydanter. Veldig mye bær scorer høyt på giftstoffer fra sprøyting under produksjon, men nå kan du finne økologiske blåbær frosne fra Eldorado i en del matbutikker.

Hvis du vil gjøre dette ekstra sundt kan du ha oppi Chiafrø, malte linfrø, cocosa eller annen helsekost som passer med din matfilosofi.

Hakk nøtter og legg på toppen om du liker det litt crunchy, selv foretrekker jeg valnøtter fordi de er veldig sunne, barna foretrekker caschew nøtter.

Hvis du føler deg "litt gal", kan du søte dette med noen rosiner eller litt honning av god kvalitet, kjøp gjerne lokal honning, den er ofte av bedre kvalitet enn industrihonningen. Husk å kjøpe økologiske rosiner, rosiner er også en "værsting" når det gjelder sprøytemidler.

Rør rundt og la blandingen stå noen timer, gjerne over natten i kjøleskap. Dette blir en ganske tykk grøt som er lett å spise, vil du ha den mer flytende han du helle på litt h-melk til slutt.

Hvis du skal på en lengre biltur, kan du gjerne lage dette rett før du reiser og ta det med, det at du bruker frosne bær gjør at det holder seg kaldt og fresht lenge uten kjøleboks/kjøleelement. Når bærene har tinet er det klart til å spise.

For meg har dette blitt et supert måltid jeg stadig putter i veska, på dager jeg ikke rekker frokost, på bilturer eller på div familieturer i skog og mark, eller på idrettsarenaer eller som et mellommåltid om jeg skal direkte i et møte etter jobb. Karbohydratinnholdet blir litt høyt, men dette er langsomme karbohydrater som er bra for deg i små mengder.

Dette metter godt, er proppet med råvarer som er godt for meg og smaker som dessert :) Husk å ta med en skje da, putt helst en ordentlig skje i en liten boks, sånn at du ikke trenger plastbestikk som skader både deg og miljøet.

Kos deg og nyt at du tar vare på kroppen din :)

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Fredagsjournalen

Fredagsjournalen

Fredagsjournalen er en invitasjon til deg om å delta på verdens eldste terapiteknikk, og den er helt gratis og den starter i dag. Oppgaven er å skrive dagbok hvor du svarer på ukens spørsmål. Du vil også kunne lese mitt dagboksnotat (litt redigert for å ivareta menneskene rundt meg). Lurer du mer på hva Fredagsjournalen er, scroll til nederst i teksten, der har jeg skrevet litt om prosessen.

Dagens spørsmål: Hvem er jeg?

Jeg er meg, jeg har alltid vært meg. Samtidig, når jeg ser tilbake på livet kan det virke som om jeg har vært mange forskjellige meg, opp i gjennom tidene. Jeg var for eksempel en annen da jeg var liten, enn jeg var som tenåring. Jeg var en annen før jeg fikk barn enn det jeg var etterpå, og nå som jeg er en kvinne midt i livet, er jeg en helt annen enn det igjen. Så hvem er da jeg? Dette vesenet som bor inne i denne kroppen. En kropp i forandring. Kjenner jeg egentlig meg selv? Og kan jeg stole på meg selv? Er jeg konstant, eller er jeg i forandring? Hvordan kan jeg vite hvem som er meg??

Det å bli kjent med meg selv, er jo egentlig et livslangt prosjekt, fordi jeg hele tiden er i forandring. Mine interesser forandrer seg, mine ønsker, drømmer, mål, og ikke minst mine troer og verdier, i tillegg vokser jeg og blir smartere og klokere hver eneste dag. Så da er det vel ikke så lett å kjenne meg selv er det vel?

Rent fysisk, kan jeg jo godt redegjøre for hvem jeg er. Jeg heter Cecilie Hunvik, jeg er norsk, jeg er gift, jeg har tre barn, en hund og en hytte på fjellet, og min største lidenskap er å kjøre slalom, også er jeg mer enn gjennomsnitlig samfunnsengasjert (enda jeg ikke kan fordra å lese eller se nyheter :), jeg liker yoga og liker ikke å se på tv.

Men det sier jo fryktelig lite om den jeg egentlig er, der inne. Og det er jo det som egentlig er interessant.

Der inne er jeg liten, jeg er redd, jeg er rådvill og jeg føler meg alene, ofte. Andre dager, der inne, er jeg sterk, modig, rask og løsningsorientert og veldig sosial. Der inne er jeg et resultat av alt jeg har opplevd, på både godt og vondt. Og her, midt i livet, tar jeg meg i å ønske meg tilbake. Til den jeg var når jeg var liten. Den opprinnelige meg. Den jeg var før livet begynte å pågå. Den undrende, den åpne, den glade, den trygge. Det er henne jeg leter etter. Det er henne jeg vil tilbake til. For henne kjenner jeg godt, jeg vet hvem hun er, hva som bor i henne og hvor hun er på vei, henne stoler jeg på, for jeg vet at hun er ekte, hun har ikke blitt preget av livet ennå. Hun har barnets mot og velsignede naivitet, men hun er også trassig og hun er tro med sine overbevisninger, og lytter først og fremst til seg selv. Og jeg lurer på om det er mulig? Kan jeg finne henne igjen? Gjøre henne trygg, ta vare på henne og si at: "Det gikk jo bra. Du klarte deg." Jeg tror at det er mulig. Jeg vet det er mulig. Og det er det jeg vil. Her jeg sitter med et ansikt som begynner å preges av tyngdekraften, klok av skade og rik av erfaring, er det henne jeg vil hente fram, henne jeg vil være, så lenge jeg lever. Det er hun jeg er, henne vil jeg at vare på, og henne er jeg stolt av.

Så tilbake til dagens spørsmål: Hvem er du?

Fredagsjournalen er en invitasjon til deg som bloggleser til å løfte din egen hverdag gjennom å forstår deg selv bedre, få innsikt i dine innerste tanker og prosesser og til å sette ord på hvem du er og hva slags liv du egentlig ønsker deg. Hver fredag vil jeg stille deg et spørsmål som en invitasjon til at du skal svare deg selv på spørsmålet. Gjerne gjennom dagbokskriving (derav navnet Fredagsjournalen). Dette med å skrive dagbok er nesten glemt som en terapeutisk teknikk, fordi vi i dag har så mange nyttige terapiformer. Men verdien i å ha den nære, ærlige samtalen med deg selv, er høy. Du vil forså deg selv bedre og leve mer og mer i tråd med deg selv ettersom du følger fredagsjournalen. Ukens spørsmål vil komme hver fredag og invitasjonen består i at du selv i løpet av helgen setter av tid til å skrive svaret i din egen personlige dagbok, enten det er en fysisk, vakker bok, eller en notatfunksjon på din telefon/nettbrett/pc. Det viktige og terapeutiske er at du setter av litt tid hver helg til refleksjon og ettertanke, din stilletid, kanskje med en god kopp te og et kjærledyr som på bildet, ute i naturen eller et annet favorittsted. Du vil bli overrasket over hvilke tanker og svar som kommer til deg når du begynner å skrive. Kommer du med langt ut i jorunalforløpet gjør det ingenting, gå til mappen i bloggen som heter Fredagsjournalen, der ligger de alle som perler på en snor, slik at du kan begynne på begynnelsen og jobbe deg fremover i eget tempo. Ettersom du jobber med Fredagsjournalen vil du også oppleve at de spørsmålene som stilles blir med deg den uken som kommer. Og litt etter litt, vil du oppleve at du åpner deg mer, blir mer harmonisk, er mer ærlig med deg selv og andre og lever mer i tråd med din hensikt og den du virkelig er, der inne. Fredagsjournalen kan føles fremmed til å begynne med, kanskje er det lenge siden du har skrevet en hel tekst for hånd, og kanskje er det fremmed å skulle sette ned på papir dine innerste tanker. Stol likevel på prosessen, journalføring er verdens eldste terapiteknikk, den er gratis og den fungerer, og ikke minst, du opplever å ha kontroll på din egen prosess og bevege deg i det tempo som passer for deg. Jeg håper du vil bli med på det eventyret som Fredagsjournalen tilbyr deg å være med på. Selv vil jeg dele min egen journal så godt jeg kan, selv om jeg må redigere litt for å ivareta mine nærmeste, men du, i din journal gjør godt i å ikke redigere i det hele tatt, men tvert imot være ærligere enn du noen gang har vært. Er du redd for å skrive ned noe andre kan finne? Jeg hadde en kunde en gang som opprettet en egen hotmail adresse for å føre journal i. Den hadde et eget passord og hun logget seg inn hver gang hun hadde noe på hjertet, også sendte hun mailer til seg selv til den mailboksen hun skrev i. På den måten lagret alle mailene seg i kronologisk rekkefølge i innboksen og det var bare hun som hadde tilgang. Jeg håper selvfølgelig at du har mennesker rundt deg som respekterer ditt privatliv, slik at du er komfortabel med å skrive for hånd i en vakker bok, men om det ikke er tilfellet, la ikke det stoppe deg, velg i så fall en passordbeskyttet mailboks eller noe annet som gjør at du tør å være ærlig. Jeg håper du er fristet til å bli med og at Fredagsjournalen vil bevege livet ditt, husk: Du kan når du vil :) Lykke til :)

Likes

Comments

Selvutvikling

Hvis du kunne åpne en helt ny dør, en dør inn til et helt annet liv, ville du gjort det?

Veslemøy Brekke gjorde det. Hun levde i en hverdag hun ikke trivdes i og turte å ta grep, og hun gjennomførte.

Det er noe usedvanlig imponerende med det, synes jeg. For det høres så fristende ut, å bare åpne den døren, å stå opp i morgen og bare leve i en bedre og rikere verden.

Så hvorfor gjør vi ikke bare det da? Som regel fordi vi er redde, fordi vi tror vi mangler det som skal til, eller fordi vi ikke er villige til å gjøre innsatsen.

Og er ikke det egentlig litt trist? Å våkne dag etter dag, til en hverdag vi skulle ønske var annerledes, bare fordi vi ikke er villige til å endre våre vaner og tankemønstre?

Det synes ihvertfall jeg. Og det var derfor jeg spurte om å få intervjue Veslemøy. Hun har nemlig klart det. Hun sto opp en dag, så seg i speilet og gjorde jobben, fryktløst og uten å gi seg. Hun gjorde det riktig nok ikke alene. Hun hadde en dyktig coach ved sin side (meg :), en inspirerende PT, og en kjendis, og den viktigste av alle, Pippi Langstrømpe. Prosessen har vært lang, utfordringene har vært der, særlig når hun måtte jobbe med de indre prosessene, fristelsene har vært der også, og prøvd å lokke henne tilbake til gamle vaner. Men Veslemøy viste seg å være en stayer. Og for det beundrer jeg henne oppriktig.

Har du lyst til å gjøre en 360, en helomvending, sånn som Veslemøy? Da bør du se dette intervjuet hvor hun forteller om sin vei til et bedre liv, hun gir råd, motiverer og deler personlige historier, også får du en oppskrift på slutten. Jeg synes du skal se intervjuet nå med det samme, og del det gjerne, du kan se det her:

Likes

Comments

SE HVA DU FIKK MEG TIL Å GJØRE!

Tirsdagsbloggen handler som alltid om inspirasjon fra en bok. Akkurat nå leser jeg boken Piken på toget. For all del, ikke kjøp den boken hvis du har mye å gjøre, det krever enorm selvkontroll hver gang du må legge den fra deg :)

Boken starter med to vers, den siste setningen i andre vers er: Se hva du fikk meg til å gjøre! Og når boken handler om et mord, så kan du sikkert tenke deg resten.

Det er en kjempeskummel setning synes jeg, denne: Se hva du fikk meg til å gjøre! Et tankevekkende og skremmende utsagn. For det dreier seg om skyld, plassering av skyld og fraskriving av skyld.

Hvem sin skyld er det egentlig, når vi gjør noe galt, er det deg, er det de andre, eller er det et uheldig samarbeid?

Det kan nok være forskjellig fra gang til gang. Kanskje er ikke det gale så galt, du kan ha blitt forstyrret og smurt syltetøy på skiva isteden for leverpostei. Men det er fortsatt ikke den som forstyrret deg sin skyld, det var like fullt du som tillot deg å miste fokus.

Noen ganger går ting galt, og det er kanskje ikke din skyld i det hele tatt, men da var du mest sannsynlig ikke aktivt delaktig i det som skjedde heller.

Hvorfor er den så skummel da, denne setningen: Se hva du fikk meg til å gjøre!

Fordi den forteller om en person som ikke tar ansvar for egne handlinger. En person som ikke tar ansvar for seg selv og som ikke ser sin involvering i situasjoner, er noe av det skumleste jeg vet. 

Blant annet er det et av psykopatens favorittvåpen. Alt er alle andre sin skyld. Psykopaten er dog for smart til å si dette rett ut. Psykopaten vil isteden mest sannsynlig bare få deg til å føle det veldig, veldig sterkt, antyde det, eller få andre til å si det. Og det blir ofte fremstilt på en lys måte med en mørk og ubehagelig undertone som er veldig ødeleggende for den som utsettes for det over tid. Når du er alene med psykopaten derimot, kan du få passet ditt påskrevet og skyld vil bli behørlig plassert.

Denne setningen brukes også ofte av mennesker som strever med at de er voldelige. Og selv om jeg ikke er ferdig meg boken jeg leser, antar jeg at morderen i boken vil hevde at drapet er offeret sin feil, offeret drev gjerningspersonen til mord, og kan derfor skylde seg selv og morderen mener et sted inni seg å være et offer selv, fordi hun/han ble drevet til å drepe den andre. Og da blir setningen skikkelig skummel! Se hva du fikk meg til å gjøre! Menn og kvinner som strever med vold, hevder nettopp dette, hvis den andre bare hadde gitt seg, hvis den andre bare hadde hørt, hvis den andre bare ikke hadde sagt/gjort sånn, så ville jeg ikke blitt så sint og jeg hadde ikke behøvd å slå. Det er farlig ansvarsfraskrivelse det!

En annen kanskje vanligere og ikke fullt så farlig variant, er folk som i hverdagen skylder på andre for større eller mindre hverdagshendelser. Det gjelder kanskje ting som ikke er så farlig, som at vi smører feil mat, tar på tøfler istedenfor sko og setter søppla i kjøleskapet (ja jeg kjenner en som har gjort det :) Men det er likevel et farlig mønster. De rundt den som holder på sånn lærer seg kanskje å bare ikke bry seg, trekker på skuldrene og tenker sånn er hun/han. Men det er en farlig setning likevel, farlig for den som ytrer den.

Stadig i mitt terapirom treffer jeg kunder som ikke har klart å ta ansvar for eget liv og egne handlinger, og som strever med å se sin egen rolle i hverdagen. Dette er mennesker som har fått vokse opp med å plassere skyld på andre og som har fått lov til det av de rundt seg. Disse menneskene har også ofte mange mennesker rundt seg som de ber om tjenester av, disse menneskene vil i voksen alder med stor sannsynlighet oppleve en stor utilfredshet med eget liv, føle seg maktesløs, føle anger, oppleve angst, føle seg utilstrekkelig, føle seg uselvstendig, føle sinne, føle seg fanget, føle at livet har passert, eller ende som bitre grinebitere.

Så når alt dette er sagt, er det kanskje ikke så rart at den skremmer meg, denne setningen:

SE HVA DU FIKK MEG TIL Å GJØRE!

Har du et sånt menneske i dine omgivelser, kan det være lurt å ta noen grep. Er du rundt et slikt menneske med psykopatiske eller voldelige trekk, er det bare en ting å gjøre, ta kontakt med en støttegruppe og legg beina på nakken.

Har du et sånt menneske i dine omgivelser som misbruker setningen til hverdagsbruk, er der fortsatt håp, men det vil være en lang vei å gå. Den det gjelder trenger hjelp til å få forandre sine mønstre, sine troer, verdier og virkelighetsperspektiv.

Er du selv en person som bruker setningen, kan du velge å ta action selv.

Om du er en psykopat har du ikke lest helt hit, du har bestemt deg for at jeg er en idiot etter første avsnitt :) 

Men om du strever med voldelige tendenser, er mitt beste råd at du lærer deg å fjerne deg fra situasjonen, hver gang sinnet kommer krypende og at du melder deg på et kurs i sinnemestring.

Er du en som misbruker setningen til hverdags, starter det som med den som strever med vold. Når du kjenner at du nærmer deg en situasjon hvor du får lyst til å klandre andre, fjern deg fra situasjonen og spør deg selv: Hva bidro jeg med her og hvordan kan jeg snu situasjonen? Det neste du bør gjøre er å begynne å jobbe aktivt med hvem du er, hvem du vil være og hvordan du egentlig vil leve, og på hvilken måte du kan begynne å ta ansvar for din egen situasjon.

Hva med de som bruker setningen i retrospekt da? Ja de har også en jobb å gjøre. Her mener jeg de som ser tilbake på livet og klandrer andre for at livet ble som det ble. "Foreldrene mine støttet ikke talentet mitt." "Læreren på skolen hjalp meg ikke." "Jeg hadde dårlige venner/ingen venner." "Ingen brydde seg om meg." "Jeg ble holdt utenfor/mobbet." "Kona mi var utro/elsket meg ikke."

Dette er alle sammen forferdelige situasjoner. Alle setningene ovenfor føles forferdelig for den det gjelder og har min oppriktige sympati, det som har skjedd er vondt og er man uskyldig i det som skjedde er det om mulig enda værre.

Samtidig er det bare en vei ut av det for den det gjelder. Å kappe alle bånd til det. Som voksen kan du oppfinne deg selv på nytt. Det var leit det som skjedde, uten tvil, du skulle ikke ha behøvd å oppleve det. Men faktum er at de andre involverte har antageligvis bevegd seg videre og bryr seg kanskje ikke lenger. Den som sitter igjen med det, er du. Derfor er det bare du som kan gi slipp på det. Jeg vet det føles urettferdig, at du har blitt påført alt dette, også er det du som sitter igjen med opprydningen i tillegg. Men det gjør det ikke mindre sant. Vil du gi slipp, er det du som må gjøre det. Vil du ha det bedre, er det du som må gjøre jobben. Å holde fast på det skader bare deg selv, og ikke de andre involverte. Gi deg selv en gave; la dagen i dag være dagen da du redefinerer deg selv og spør deg selv: På hvilken måte vil jeg gi slipp? Hvem vil jeg være og hvilke grep vil jeg gjøre for å skape den hverdagen jeg fortjener?

Er du forelder til små eller store barn? Skriv deg denne setningen bak øret og vær på vakt når du hører den fra dine barn. Pass i så fall på å ta tak i det hvis barna skylder på andre uten å ta sin del av ansvaret. Det er en veldig viktig del av foreldrerollen, som det er viktig at du husker på.

Og kanskje er du ingen av typene jeg har beskrevet ovenfor og i så fall er du den heldige :) Det jeg håper på, er at vi alle kan møte hver dag som en ny mulighet. En ny gave. En ny anledning til å ta ansvar og lage det livet vi vil ha, til å glede, begeistre og gjøre en forskjell til det bedre, for oss selv og for samfunnet.

Ta ansvar for ditt eget liv, ta ansvar for dine egne handlniger og ta ansvar for din egen lykke :)

Så snille du, som har kommet til slutten i denne teksten, la oss alle sammen ta på oss sjarmørsmilene i dag og gå ut og dekorere verden med smil :) :) :)

  • 73 lesere

Likes

Comments

Foreldre i Se og Hør alderen

Jeg har barn i alderen 6-12 år, tre stykker. Du kan tro jeghar nok å gjøre J

Hver alder har sin sjarm heter det, og det er det mye sannhet i.

Jeg elsker å være mor, alt med det. Jeg har hele livet kjentpå en mangeltilstand, en veldig ubehagelig mangeltilstand. Og i hele mitt livhar jeg satt ord på det og sagt at: Det er som om noen mangler.

Da jeg var liten, trodde jeg at jeg manglet den rette vennen og lagde meg en fantasi-venn.

Jeg mente også at voksenpersonene i livet mitt ikke ga megdet jeg behøvde, at det var derfor jeg levde i denne mangeltilstanden. Men det var ikke nødvendigvis sant.

Da jeg var ungdom, gjorde jeg som alle andre og søkte det jeg manglet i forelskelser.

Da jeg møtte mannen min, hadde jeg alt jeg kunne ønske meg iverden, men likevel levde jeg med denne stadige mangeltilstanden. Den slet på meg og plagde meg, og den frustrerte meg, fordi jeg ikke forsto hvem det var som manglet.

Helt til jeg hadde fått alle mine tre barn. Da blemangelfølelsen borte. Jeg hadde alt jeg trengte i verden, og siden har jeg aldri kjent på mangel igjen. Det er den største gave på jord.

Det betyr ikke at enhver dag er et perfekt maskineri som går på skinner og alt vi synger og smiler oss igjennom alle dager. Tvert i mot, vi er en ganske vill gjeng som jeg med rette kaller Sirkus Hunvik, oss kan du høre og se på lang avstand, og ikke alltid på en positiv måte er jeg redd. Det skyldes antagelig min litt ”frie barneoppdragelse” og det jeg kaller å lytte til barna og ta deres råd, som mine venner kaller å være inkonsekvent J

Jeg kaller disse årene Galskapens år, rett og slett fordi jeg bruker tid på aktiviteter og konflikter som overgår alle mine fantasier J Ikke i mine villeste drømmer ante jeg hvor mye tid jeg skulle bruke på å diskutere urimeligheter som hvem som satt foran sist og hvorfor jeg aldri klarer å huske at et av barnamine ikke liker gulrot. Eller hvor mye klær og sengetøy som må vaskes innen alle barna er ”tørre” 24 timer i døgnet, hadde det vært opp til meg, kunne de gått med bleier til konfirmasjonsalder alle tre J For ikke snakke om hvor lang tid det kan ta å forlate huset i samlet flokk, jeg mener, alt de behøver å gjøre er å ta på jakke og sko, men det er ikke heltsånn de ser det….. J

Mine barn er nå i det jeg kaller for Se og Hør alderen. Og det har tro det eller ei, ingen referanse til mitt tidligere utsagn om at alle kan se og høre oss J

Det har å gjøre med hvor viktig det er at vi som voksne ser og hører barna. Når de er i alderen 0-6, er vi som foreldre veldig aktive. Vi hjelper barna med det meste egentlig, det er det dagene går med til, knyte sko, smøre matbokser, tørke tårer, være gode forbilder.

Når barna er i alderen 7-14 år, vil de være selvstendige. De vil gjøre selv, og de bør gjøre selv. Man skulle da tro at det ville frigjøreen del tid for oss som foreldre. Men det gjør det ikke.

I denne alderen er det helt avgjørende at vi som foreldrebruker tiden til å se og lytte til barna.

Det er helt avgjørende. Det er i denne alderen at barna legger grunnlaget for hvem de vil være som ”små voksne”, altså i årene 14-21. Legger du et godt grunnlag i denne fasen, vil du med stor sannsynlighet oppleve å ha trygge barn som liker å være sammen med deg og som kommer seg igjennom løsrivningsårene 14-21 på en god måte. For det er jo denne fasen vi somforeldre frykter mer enn noe annet, i det vi hører barnets første livsrop etter fødselen.

Det er så enkelt å feie bort barna i alderen 7-14, for deklarer seg jo egentlig selv, og det er ikke alle som protesterer heller, når vi avviser de i vår travelhet fordi vi har flere, kanskje yngre barn, eller fordi vi endelig har tid til å klatre på karrierestigen igjen.

Men det er viktig, veldig viktig, at du husker på, 7-14 er se og hør alderen, sørg for at du ser barnet ditt, ordentlig. Sørg for at dere er i øyehøyde når dere snakker sammen og at du ser på barnet. Se på det de lager og gjør, ofte viser mange nye talenter seg i denne alderen, talenter du ikke visste om, og som kan bli en givende yrkesvei, dersom barnet oppmuntres.

Sørg for at du lytter, mange historier er unødvendig lange i denne alderen, det kan ta et kvarter å forklare hvorfor matboksen ligger igjenpå skolen, og det kan gjøre at dere kommer for sent på trening, men ta deg tid til å lytte likevel, det forteller barnet ditt at hun/han er viktig, at du bryrdeg, og at du forstår. Uansett hva som skjer og hva du enn selv mener, si at du forstår, anerkjennelse er helt avgjørende i denne alderen.

Om du gjør en god jobb i Se og Hør alderen, vil du ha glede av et samhold med barna dine resten av livet, som andre foreldre vil bli grønne av misunnelse for J

I går publiserte jeg og Marianne Behn et YouTube program i vår nye programserie. Gårsdagens program handler om nettopp alderen 7-14 år. Vi forteller historier fra egne liv og du får lære en terapeutisk teknikk og vi gjør en meditasjon. Hvis du vil (og det håper vi at du gjør) kan du seprogrammet her, og del gjerne: https://www.youtube.com/watch?v=TZmJ7zJtev8

  • 45 lesere

Likes

Comments

Selvutvikling

Det er aldri for sent å ha en god barndom

Det er aldri for sent å ha en god barndom er det noe somheter. Selv er jeg noe usikker på om det er helt sant. Det kommer nok litt an på barndommen oginnsatsevnen. Som terapeut ser og hører jeg om mye vond barndom. En skadetbarndom er noe vi tar med oss igjennom livet, og det påvirker den det gjelder iveldig stor grad, hver eneste dag. Det er fordi vi er så påvirkelige som barn.En vond barndom preger mye av hvem vi blir som voksne. Det på virker hvordan viser på oss selv, hvordan vi ser på andre, kjærlighetsevnen, det påvirkerlivsvalgene våre og våre troer og verdier og flere andre områder av livet og mye mer.

Heldigvis ser jeg stor innsatsvilje blant de som kommer tilmeg som terapeut/coach og det er godt å se fremskrittene i hver og en. Minerfaring er at samtale hjelper lite. De aller fleste har snakket om barndommensin, både med venner og familie eller andre behandlere. Hvis samtale hadde værttil nytte, ville ikke disse menneskene endt opp på mitt kontor, da hadde dehatt det bra for lenge siden. Samtale hjelper jo litt i et ”der og da”perspektiv, og det kan hjelpe den det gjelder å få et overblikk og etperspektiv og ofte føler vi at samtale er lindrende og velgjørende. Men det gjør sjelden noe med minnet, smerten og frykten.

Konfrontasjon/samtale for å oppklare og forløse kan hjelpe noe, i noen tilfeller, men de allerfleste opplever bare å møte uforstand eller konflikt hos den de konfronterer ogdet kan i verste fall gjøre opplevelsen verre.

Det jeg ser hjelper er forskjellige praktiske øvelser,gjerne kombinert med terapeutisk berøring eller massasje.

Når jeg selv jobber med fortiden, er min favorittøvelse envidereføring av yogaøvelsen Krigerposisjonen. Når jeg står i krigerposisjon,skuer jeg for mitt indre øye inn i fremtiden. Jeg sørger for å bygge meg enfin, forlokkende fremtid og så ser jeg for meg at jeg haler den inn i nåtid,slik at den er her hvor jeg er nå. Så snur jeg meg motsatt vei (fortsatt ikrigerposisjon) og skuer inn i fortiden. Her ser jeg for meg at jeg skuer inn ifortiden, jeg beveger meg mentalt tilbake på min tidslinje og knipser vekk altog alle som jeg ikke synes jeg vil ha der. Så ser jeg for meg at jeg rydder ogvasker og når fortiden min ser ut akkurat sånn som jeg vil at den skal gjøre,ser jeg meg fornøyd rundt, roser meg selv for en jobb vel utført, rister littpå meg, og vender tilbake til dagen J

Andre øvelser som fungerer godt på fortid er:

Ballongøvelsen: La en gassballong symbolisere det du vil gislipp på, slipp ballongen og nyt følelsen, mens du ser på den helt til den harforsvunnet.

Såpebobleøvelsen: Legg deg ned, lukk øynene og ser for degat du putter alt du vil gi slipp på inn i vakre såpebobler, observersåpeboblene mens de flyt ut i horisonten og blir borte for evig, nyt denbarnlige gleden som barn ofte føler når de leker med såpebobler.

Kappe bånd: Se for deg at du kapper alle typer bånd mellomdeg og hendelsene eller deg og de menneskene du vil gi slipp på, husk at detfinnes mange forskjellige typer bånd, emosjonelle bånd, samvittighetsbånd, båndav tvang, bånd av vane, fysiske bånd, bånd av avhengighet osv.

Yoga: Selv synes jeg at en daglig yogapraktisering er detaller beste, husk at det er de dagene du ikke ”vil” trene som er de viktigsteog at det er de øvelsene du ikke ”vil” gjøre som er de avgjørende. Yoga er etfantastisk verktøy for deg som vil jobbe med egne prosesser.

Husk at det å jobbe med en vond fortid er noe du bør gjøremens du er i et coach/terapiforløp, om du ikke har jobbet aktivt med fortidendin tidligere, kan du oppleve mye tunge følelser og prosesser, og da er det braå ha en profesjonell ved din side. Når jeg jobber med kunder og fortid, brukerjeg mye tidslinjearbeid, men det er for profesjonelle og ikke noe jeg vil lærebort her :)

Parallelt med barndomsarbeid kan det være nyttig å lese LouiseHay, Lev livet. Jeg må si det er mye i bøkene til Louise Hay jeg ikke er heltenig i, men i denne boken har hun flere bra øvelser for deg som strever med envanskelig barndom, hun har også mange bra affirmasjoner som egner seg godt i enslik prosess. Boken åpner også opp for å jobbe med deg som kalles "Indre Barn" arbeid, noe som er veldig nyttig når vi jobber med å heale barndommen.

I forrige ukes program "av Marianne og Cecilie", snakker jeg ogmin venninne Marianne Behn om nettopp barndom og deler historier fra vår egenbarndom, jeg deler også enda en øvelse som ikke står her, og Marianne gjør enmeditasjon, du kan se det her:

https://www.youtube.com/watch?v=q7lh1EEseK4

Likes

Comments

Selvutvikling
Jeg har aldri møtt en fremmed!
Smak på den setningen, hva betyr det egentlig?
Jeg har aldri møtt en fremmed!
Jeg har en helt fantastisk venn. En raus, snill og veldig åpen mann som jeg har kjent i mange år, og denne setningen er hans leveregel.
Stadig kan han si til meg; "Ja, du vet jo det Cecilie, at jeg har aldri møtt en fremmed." Så ler han dypt og kan fortelle en eller annen fantastisk historie om hva han har opplevd den dagen bare ved å snakke interessert med et menneske han aldri har møtt før.
Jeg blir like imponert hver eneste gang over hva han kan oppleve med nye mennesker, han lærer utrolig mye, får inspirasjon, blir vist ting og ofte får han til og med små gaver eller opplever at kelnere i restauranter sier at maten er på huset.
Og hver gang spør jeg: "Ed (for det heter han), hvordan får du til dette?" Og så ler han som alltid og svarer nok en gang, "Nei, det er jo fordi jeg aldri har møtt en fremmed det."
Og jeg tenker: For en fantastisk egenskap. Tenk så fint det er, å kunne øve seg på å behanle alle man møter som en venn, enten man har sett dem før eller ikke.
Å møte alle med ekte, positiv interesse, være oppriktig, stille de rette spørsmålene, tørre å være en venn og strekke ut en hånd. Til alle!
Jeg synes det er fantastisk, og jeg øver på det hele tiden, og det er derfor jeg vil dele det med dere også. Jeg vil invitere dere alle til å spre ordet, øv deg på det og nyt det, prøv å tenke det selv:
"Jeg har aldri møtt en fremmed."
Og opplev hvordan dørene åpner seg for deg og hvordan du vil bli invitert til å både leke og lære. Og jeg håper du vil ta stafettpinnen og føre denne leveregelen videre. Hvor harmonisk ville det vært, om vi alle levde etter denne regelen:
"Jeg har aldri møtt en fremmed!" Herlig!!
Jeg vil også invitere dere til å prøve å lære dette til barna deres, når det gjelder det å nærme seg andre barn(ikke vokse, da lærer vi dem jo det motsatte). Men hvilket barn vil ikke ha stor fordel av å utvide vennekretsen?
Barn har veldig lett for å holde seg innen en trygg klikk og aldri tørre eller ville bevege seg utenfor denne. Men de har veldig godt av det.
De bygger større nettverk og lærer mye og blir sosialt mye tryggere og de gir så mye tilbake til de som de strekker ut en hånd til.
Og ville det ikke gjort underverker for den sosiale miksen i skole og barnehage? Det er jeg sikker på, vi ville fått gladere, mer tilpasningsdyktige barn.
Og jeg vet, at det dessverre på alle skoler i Norge er barn som går alene i friminuttene og ikke tør å ta kontakt med andre barn. Men tenk om...tenk om et annet barn hadde lært om dette hjemme og gikk bort til dette barnet og inviterte til lek? Eller om barnet selv fikk øve opp motet til å tørre.
Kanskje etter å ha snakket med en forelder eller lærer om det og kanskje til og med øvd inn noen setninger og forlag til lek. Og kanskje han eller hun kunne begynne med noe enkelt.
For eksempel å se seg om etter et annet barn som var alene, for det er veldig ofte tilfellet i en skolegård, at flere barn går alene og ikke finner hverandre, eller ikke tør å ta kontakt med hverandre.
Men hva om de hadde lært av en voksen å gjøre akkurat dette, å tenke: Jeg har aldri møtt en fremmed. Jeg tror de flest barn i en slik situasjon ville få en positiv opplevelse. Og da ville ikke det andre barnet være en fremmed lenger, det ville være en venn..
Jeg håper at du vil være min venn og at vi sammen kan gå ut og få mange andre venner...

Likes

Comments

YouTube
Cecilie Hunvik