Jeg ser nå at jeg ikke har gitt lyd fra meg siden Kambodsja. Kambodsja er land nummer 3 på lista, 3 av 7. Nå sitter jeg på Maldivene, land nummer 7 av 7! Har altså hoppet over Vietnam, Laos og Thailand. Jeg har gitt opp å prøve å ta igjen det tapte, og når jeg for noen dager siden satt meg ned for å skrive Vietnaminnlegget spurte noen om jeg ville være med å fore haier. Min online dagbok ble nedprioritert og haiene ble gode og mette.

I en siste krampetrekning fra blogger-Catrine: her har dere noen bilder av paradis på jord, Maldivene!

Så ærre heimatte

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 12 lesere

Likes

Comments

Kambodja

... 27 timer senere.

Og vi er landet i Bangkok.

Tiden i Bangkok var mer ett mellomstopp. Vi hadde kun 1 hel dag her, og på tross av vår ambisiøse forsøk på å stappe alt av "what to do in Bangkok" på en dag, måtte vi være realistiske. Så vi sparer at av templer og elvemarkeder til neste gang vi kommer hit.  For etter å ha raidet hele indokina skal vi tilbake til Bangkok i litt flere dager. På tross av dårlig tid rakk vi både shopping, massasje og selvsagt; skybar!

Etter Bangkok satte vi turen mot indokinas fattigste land; Kambodsja.

Etter en litt shabby og forvirrende grenseovergang, hvor vi bokstavelig talt gikk oss vill mellom Thailand og Kambodsja, kom vi oss omsider frem til Siem Reap. Kjent for templer og pubstreets.

Som alle andre turister i dette landet var vi jo nødt til å leke tempelrunners i tempelbyen Ankor. Byen er det største religiøse monumentet i hele verden og er blitt selve symbolet på Kambodsja som i 1992 ble satt på UNESCO'S liste over verdens kulturarv.

(Funfact nr 1: det er ikke lov til å bygge høyere enn templene i Siem Reap. Derfor finner du ikke en eneste skyskraper i byen.)

Det var kanskje ikke den beste dagen og gå i templer når temperaturen bikket godt over 30. I respekt for kulturen var vi nødt til å dekke til knær og skuldre, så der stod vi i hver vår elefantbukse og kokte mens vi gjorde våre beste forsøk på å ta bra bilder av templene uten hundretusenvis av turister. Selvom det var flott å se var det ikke helt "Lara Croft:Tomb Raider" -spenning.

(Funfact nr 2: filmen Lara Croft med Angelina Jolie ble spilt inn i disse templene, og er kanskje den eneste grunnen til at vi i det hele tatt visste hva angkor var).

På jakt etter det perfekte insta-solnedgang-i-ankor-bilde var vi nødt til å gå opp på ett fjell og vente i 3 timer (grunnet begrenset med plass) i solsteika. Resultatet ble ganske antiklimaks når vi skjønte at skyene ødela utsikten... jaja, var kos og henge med noen munker da.

Litt utenfor Siem Reap ligger det en såkalt "floating village". Her bor innbyggerne i flytende hus, og ror båt til skole/jobb/butikk osv. . (Som også er flytende - så det er sagt) Små barn som selv rodde i båter hjem fra skoler og en liten guttunge som manøvrerte noe som lignet mer enn vaksebalje enn noe båt fra hus til hus.

Vi var også så heldige og fikk besøke ett slags barnehjem for barn opp til 16 - 17 års alderen. Barnehjem er kanskje feil ord og bruke, de fleste  (ikke alle) hadde foreldre som bodde i en landsby utenfor byen men det blir for lang skolevei så i tiden de går på skole bor de på dette hjemmet.

Etter å ha lekt med dem noen timer fikk vi spørsmål om vi hadde lyst til bli med og hjelpe til med å bygge hus. "Mother" (rektoren/sjefen for hjemmet) hadde nemlig skrapet sammen nok penger til bygge ett nytt hus for barnene på en annen eiendom litt utenfor byen. Alltids søkende etter nye opplevelser var det klart at vi skulle være med! Så 5 av oss ble med barnene ut på byggeplassen. Turen ut dit var nesten det morsomste. Vi ble stuet sammen med ca 12 - 15 barn på ett slags lasteplan bak på en kombinasjon av en moped/traktor og en longtailbåt. Selv på den egentlig utrygge lasteplanet på de egentlig utrygge kambodsjianske veiene kunne man ikke annet enn å nyte det. Spesielt når ett av de minste barna sovnet på fanget mitt...  :'-)

På byggeplassen ble vi møtt av håndtverkere som ikke var forberedt på at disse fem bleike backpackerne skulle jobbe. Redningen vår ble en 17 år gammel student som heldigvis kunne engelsk. Han ble vår kontaktperson/oversetter. Arbeidsoppgavene var for eksempel å bære murstein og skuffe sand. Alle hjalp til, store som små. Mellom slagene badet barna i en liten pytt utenfor eiendommen, og på tross av solsteiken var det igrunn ganske idyllisk.

Når longtailtraktorpeden (...) satte seg så grundig fast i gjørma at den ikke rikket seg av flekken tilbød noen av de eldste tenåringene å kjøre oss hjem på moped. Så i ekte Kambodsja-stil satt vi tre stk på hver moped (sorry mamma) og kruset ut på veien.

Vi tenkte kanskje at Kambodsja var landet for morsomme fremkomstmidler, siden vi skulle kjøre jeeps ut til en landsby. Skuffende nok var jeepene egentlig bare små biler og jeg hadde nok valgt longtailtraktorpeden anyday. Landsbyen var kul da. Vi så hvordan de lagde tradisjonelle kambodsjianske kaker og flettet kurver. I tillegg fikk vi igjen leke med barnene, så vi lærte dem flere norske/danske leker.

Kambodsjianske barn er kanskje de søteste jeg noen gang har sett, og deler av meg har lyst til å ta med meg en i kofferten. Ikke alle deler min begeistring, for landsbybesøket ble kortet ned da flere heller foretrakk en ettermiddag ved bassenget. Stakkars oss, må leke med barn liksom.... En av ulempene ved å dra med en større gruppe.

Men de fikk viljen sin og resten av dagen ble tilbragt på hotellet. Benyttet muligheten og brukte noen cent på å klippe oss og ta manikyr før hele gjengen dro ut i pub street.

Uten noe planlagt gikk siste dagen i Siem Reap til å ta igjen litt søvn, få føttene våre spist opp av doktorfisk og ta mislykket henna (ihvertfall i mit tilfelle).

Next stop -> Phnom Penh. Kjent for sweatshops og killing fields.

Personlig hadde jeg mer sansen for Siem Reap enn Pnom Penh. Kanskje var Siem Reap litt mer egnet for backpackerne, eller kanskje det var det at vi fikk en guide som ikke pratet engelsk. Pnom Penh virker mer som enn industriell by. Det er mest kjent for "killing fields". Så etter enn litt forvirrende tour ved "the Royal palace" dro vi og lærte litt om Kambodsjas mørke og ganske ukjente fortid.

(Warning: ikke for sarte sjeler)

Uten å gå all-in-historietime her kan jeg nevne litt om Kambodsjas historie. I 1975 kom en mann med navn Saloth Sar, også kjent som Pol Pot til makten. Han var lederen for Khmer Rouge-styret. Dette regimet er spesielt husket for massemordene av befolkningen, der kroppene ble dumpet i såkalte "killing fields". Uten noen sikre tall er det antatt at ca 2 millioner mennesker av 8 millioner ble drept i tiden mellom 1975 og 1979. Det er 1/4 del av befolkningen. Det er en større andel en Hitler gjorde under 2.vk. Hensikten var å utrydde alle fiender av revolusjonen. I tillegg til henrettelsene og torturen døde flere av sult, tvangsarbeid og selvmord. Pol Pot ønsket å skape ett samfunn uten individer. Alle skulle jobbe med jordbruk og ris og ingen skulle ha egen inntekt eller eiendom. Alle med høyere utdanning ble drept, leger, lærere, advokater, professorer osv.. bare det å ha briller var ett tegn på intellekt og du ble drept. Utlendinger og handikappede ble drept. Byfolk ble drept. Ble du tatt i å være religiøs ble du drept, sovnet du på jobb ble du drept, sørget du over drepte familiemedlemmer ble du drept, hviste du noen form for kritikk overfor Khmer Rouge-styret ble du drept. Selv med så mange drap syntes regimet at kuler var for verdifulle. Derfor ble mennesker drept primitive redskaper som øks, stokker og stein. De skar over strupen på mennesker med palmetrærblader, begravde folk levende og slengte små barn inn i trær. Ueffektivt og grusomt. I konsentrasjonsleirene ble det spilt høy musikk så de andre fangene ikke skulle skjønne hva som foregikk. Når kroppene ble dumpet i gravene ble det spredd ett middel på dem som skulle dempe lukten og gjøre ferdig jobben på de menneskene som fortsatt var i live.

Med fuglekvitter og søte innsjøer må jeg nesten beundre denne parken. Jeg kan nesten se meg selv gå kveldstur her. Men idyllen varer ikke lenge når vi skjønner at under oss ligger flere tusenvis av lik begravd eller dumpet i sjøen.

Men ikke alle ble drept med en gang. Når Khmer Rouge erobret Pnom Penh, tok de over ett skolebygg innrømme i byen og gjorde det om til ett torturfengsel, Tuol Sleng eller S21 som der også er kjent som. Her satt det hele familier, både barn og voksne. Folk som ble mistenkt i å samarbeide med CIA ble torturert intil de innrømte det. Fåtall av disse hadde engang hørt om CIA.

Av de 20 000 som ble plassert i dette fengselet er det bare 7 som overlevde. 7...! Og vi fikk møte to av dem. To gamle søte menn som overlevde på grunn av tilfeldigheter. En overlevde fordi han klarte å imponere vaktene med maleriene sine og en fordi de tilfeldigvis trengte en mekaniker. Begge mistet hele familien sin.

Det ble plutselig ganske stille blant gruppen som vanligvis var så høylytte.

Det er vanskelig å forestille seg at noe sånt kunne skje i "moderne" tid mens verden bare stod og så på. Man skulle tro at verden hadde lært etter andre verdenskrig, men på disse 4 årene rakk Khmer Rouge-styret å drepe enn større andel av befolkningen sin enn Hitler. Allikevel har det i stor grad blitt glemt i historiebøkene. Kanskje det er fordi verden skammer seg? Fordi vi lot det samme skje igjen? USA støttet tross alt Pol Pot-styret. Eller Partiet for Demokratisk Kampuchea. som det også ble kalt. Under den kalde krigen var USAs tankegang at "alle som er imot Sovjetunionen er med oss". Når det gikk rykter om at det befant seg nordvietnamesiske styrker i Kambodsja slapp USA så mye som 500 000 bomber over det lille landet, uten å tenke på skaden på de sivile. Dette var guiden vår vitne til da han bare var liten gutt.

Det triste er at Kambodsja fortsatt sliter etter dette. Det er nesten ingen gamle mennesker i landet, alle ble drept på 70-tallet, og landet er fortsatt preget av fattigdom. Pol Pot døde en fredelig død av alderdom i fengsel på slutten av 90-tallet. I motsetning til veldig mange andre.

bildene er av faktiske fanger i Tuol Sleng.

Ferdig med historietimen. Men jeg vedder på at dersom du fortsatt henger med nå kan du endel mer om Kambodsjas historie enn folk flest. Så du har i det mindste fått litt ut av bablingen min.

Da har vi unnagjort Kambodsja, next stop -> Vietnam!

- catrine ❤

Likes

Comments

(litt hopping frem og tilbake i innleggene men so be it - har aldri sagt jeg er god til å blogge)

De siste ti dagene har vi tilbragt i Tanzania på safari! Sør Afrika var helt fantastisk, men kjentes ikke helt ut som Afrika. Mer som ett vestlig, moderne og velutviklet land med noen mindre utviklede områder. Tanzania derimot, det er ordentlig Afrika!

Første stopp i Tanzania var Moshi ved Kilimanjaro. Selv fra flyet kunne vi se Afrikas største fjell strekke seg mot himmelen og trenge seg gjennom skyene. I Moshi møtte vi Gladysadventure som skulle ta oss videre gjennom savannene i Tanzania. Det var også her vi hadde vår første og siste natt på hostell. Resten av tiden skulle vi bo i telt!

Etter introduksjon i Moshi pakket vi safarijeepene og dro til startpunktet; Mto wa Mbu. Her hadde vi en walking tour med turens første kvinnelige guide. Vi lærte om risdyrking, husbygging, banantrær og hvordan skrelle mandler.

i tillegg fikk vi smake bananøl av en av de lokale. Vi fikk ett stort glass på deling mellom 18 stk (takk gud for idoform), og fikk beskjed om at når vi drakk den opp måtte vi kjøpe mer. Det var ikke noe problem, for ølet smakte en blanding av varm øl uten kullsyre og gamle bananer. Men selv om vi kun drakk opp 1/5 av hele glasset satte vi stor pris på innsatsen fra de lokale.

Tiden for safari er så kommet. Vi besøkte både Serengeti (NB!  Løvenes konge skal være inspirert av denne nasjonalparken), og Ngongorokrateret. Jeg kunne skrevet ett milelangt innlegg om hvor gøy det var, men det orker verken jeg å skrive eller dere å lese, så her er bare bildene:

In Africa, traffic-rules are irelephant . Pun intended

SIMBA! Var tett på løvene at man nærmest kan strekke ut hånden og klappe den. Prøvde ikke da ..

Klumsete, allikevel så elegant!

kattejakt i Serengeti

Hadde ett litt for nært møte med en hyene på vei til doen i mørket.. Men litt ville dyr rundt teltene må man bare regne med.

Fikk sett alle de fem store: Løve, leopard, elefant, bøffel og nesehorn. Nesehornet er såpass sjeldent at det så vi bare på langt hold. Har derfor kun bilder av grønt landskap med to svarte prikker på. Så også både giraff, sebra, geopard, gnu, flodhest og alle andre dyr du finner i løvenes konge. De fem store heter de fem store fordi de er de sterkeste dyrene på savannen. Så selvom giraffen er høyest og geoparden er raskest fikk de ikke plass på lista.
Safari var virkelig FETT. Hvis man er litt glad i å se dyr da. Det var nok av de som ble lei av å se sebraer for tjuetusende gang. Vi derimot var like begeistret for å se sebra siste som første gang. Det er ganske fascinerende å se ville dyr i sitt naturlige habitat, og ikke stua inn i små inngjerdede områder i dyreparker. Det blir nok lenge til noen ser meg i en dyrepark for å si det sånn. Tror det blir veldig skuffende å se en stakkars løve fanget inne i ett bur etter å ha sett to løveunger genuint leke sammen i gresset..

Nok om det.

I tillegg til løvenes konge land er også Tanzania kjent for stammefolkene sine. Vi fikk besøke flere masai stammer der masaiene tok bilde av oss med sine nokiatelefoner, fordi var så vandt til at vi tok bilde av dem - så de trodde det var normen! Ganske morsomt igrunn. Vi fikk til og med lov til å bli med en hatsabestamme på pil&bue jakt. En utrolig kul opplevelse å prøve å holde følge med hatsabene og være helt stille når de nærmet seg ett bytte. Etter noen timers jakt flekket de opp ett bål og kastet fuglene på bålet. Vi også selv prøve å skyte med pil&bue, på blink vel og merke. Noe ingen av oss fikk til. Selv femåringen var bedre enn oss.

Masaistammene var utrolig fascinerende og se og høre om. De bor i hus av leire og bruker geiter og kuer som penger.

Hatsabestammen som vi måtte opp klokken 5 for å møte. Det var nok en av de mest minnerike opplevelsene jeg har hatt.

Da har vi unnagjort løvenes konge-land og setter snuta østover. Ses i Bangkok. (etter 27 timer på reisefot vel og merke).

-Catrine

  • 49 lesere

Likes

Comments

Sør Afrika

Nå begynner tiden i Sør Afrika og nærme seg slutten. For nesten 3 uker siden møtte jeg den gruppen jeg skal reise med de neste månedene. Vi består av 5 nordmenn og 13 dansker, og på tross av språkforskjellen kommer alle veldig godt overens. Selv om det oppstår mye misforståelser, da "morgenmat" = "frokost", og "frokost" = "lunsj". Bortsett fra det, alt bra!

De siste ukene har vi opplevd utrolig mye og jeg har sett helt annerledes sider av Sør Afrika enn det jeg gjorde under det frivillige arbeidet i Cape Town. Jeg må neste dele opp Sør Afrika i to deler, da det kanskje er ett av de mest opplevelsesrike landene jeg har vært i til nå.

Du kan ikke dra til Cape Town uten og besøke "Cape of good hope". Afrikas sørligste punkt var egentlig ikke noe stort annet enn ett skilt og mange turister, men litt bortenfor gikk vi opp til ett lyshus og fikk en fantastisk utsikt over det atlantiske hav til høyre og det indiske hav til venstre. (Rettelse: det indiske hav og atlantiske hav møtes ikke på Cape of good hope, men heller lenger øst. Alt du vet er feil). Så nesten helt til Antarktis.

Måtte også hilse på pingvinene da selvsagt. Er jo turister.

Etter forrige ganske interessante tur opp Table Mountain måtte jeg nesten gå opp igjen for å få noen bedre minner fra ett av verdens sju naturlige undere. Med mer tid og mindre tåke levde Table Mountain opp til forventningene, for å si det mildt.

Så var det tid for å krysse av skydive fra bucketlista.

Vi sto opp klokken halv fem for å kjøre til MotherCity Skydive. Etter 1t kjøretur var vi fremme og etter litt papirarbeid var vi klare for å hoppe. Jeg var nr 9. Noe som passet meg perfekt, for da var jeg midterste av alle.
En etter en så vi de andre hoppe ut av flyet. I motsetning til hva som er typisk meg var jeg faktisk ikke nervøs før flydøren åpnet seg. Da kvakk jeg i noen sekunder, men det var egentlig ikke tid til å tenke over det faktum at jeg skulle, helt frivillig, kaste meg utfor ett fly flere tusen meter over bakken. Alt gikk veldig fort, og suget i magen gikk overanskende fort over. En del av meg ble litt irritert når han åpnet fallskjermen, selvom utsikten var fin. En utrolig kul opplevelse, som enhver adrenalinjunkie (les: meg) bør gjøre i løpet av livet sitt.

Mandag dro vi på "bicycle tour" i townshipen. Selv hadde jeg veldig blandede følelser rundt dette. Jeg syntes det var bra at resten av gruppen også fikk se townshipen fra innsiden. Men den det å ha en guidet tur på sykkel gjennom en fattig township som om det var en turistattraksjon føltes helt feil. Når vi så stoppet opp på ett barnehjem i fem minutter så alle kunne rekke og ta en selfie med ett barn ble jeg både oppgitt og frustrert. Kanskje det et fordi jeg jobbet på skolen i Du Noon, og faktisk ble kjent med barna at jeg syntes dette ble helt feil. Det var ikke noe rom for å leke med barna, eller faktisk gjøre noe som helst for dem. Hele opplegget var lagt opp til at alle skulle kunne ta en selfie med ett "fattig barn i Afrika". Jeg vet at jeg hadde blitt forbannet hvis noen hadde kommet inn på Wings of Hope, tatt ett bilde med ett barn, for så å bare forsvinne. Uten engang å kunne navnet på barnet.

Fattigdom er faktisk ikke en turistattraksjon.

(Har ikke noe bilder fra denne dagen, litt i protest, litt av latskap)


Avsluttet dagen veldig fint, da en stor del av gruppen hadde lyst til å bli med opp på Lionshead for å se solnedgangen. Hadde allerede vært der, men turen er så fin at det gjorde meg ingenting å gjennomføre den igjen.

Så var det tid for å forlate Cape Town. Etter 4 uker der var det litt vemodig, men kanskje på tide å se andre deler av Sør Afrika. Vi satte så turen mot Hermanus, som skulle være mellomstoppet før Knysna. På veien stoppet vi blant annet for å smake vin (igjen, blir aldri lei). På hostellet i Hermanus lagde vi for første gang vår egen mat, som overraskende var utrolig oppfriskende etter så lang tid med kun restaurantmat, man blir faktisk lek av endeløse menyer også.


I Knysna var det tid for å krysse enda en ting av bucketlista. Sharkcagediving! Jeg hadde ett lite håp om å bli kvitt haiskrekken min, men når du stod, mer eller mindre fanget og klaustrofobisk i ett lite spinkelt jernbur med tre store hvithaier svømmende rundt deg, blir du ikke akkurat kvitt skrekken.

Gøy var det da.

Har kommet ganske langt siden jeg var redd for hai i bassenget i Spania da... Hehe...

Enda flere adrenalinfylte dager, blant annet med "kloofing" / "canyoning". Som består av klippehopping, rappellering, zipline og fossefall.

Og enda ett bucketliste punkt: hoppe i strikk. Og ikke hvor som helst. Men fra verdens høyeste bungeejump fra bru.. 216 meter høyt. 176 meter fall..

Adrenalinkick til tusen. Noe av det beste var egentlig stemningen på toppen. De hadde så høy musikk at man egentlig ikke klarte å tenke og bli nervøs. Eller.. Det er ljug,, tisset nesten på meg..



- Catrine 🌍🌍

Likes

Comments

SAVE er en frivillig organisasjon som startet opp i 2006, med hensikt å støtte fattige lokalsamfunn. Flere lokale skoler sliter med å skape effektive og konsiste programmer fordi de mangler ressurser, fundering og riktig ferdighetsnivå. Nå har SAVE ekspandert fra å kun assistere utdanningsinstitusjoner rundt om i Afrika, til å også støtte "wildlife conservation projects", skoler for utviklingshemmede, IT-skoler, surfeprosjekter o.l

Tanken bak organisasjonen er ikke nødvendigvis å direkte hjelpe mennesker ut av fattigdom, men heller å støtte lokalsamfunn med utdannelse, ressurser, sportsutvikling og ferdigheter som kan hjelpe dem med å selv heve seg over fattigdomssirkelen. Det er en non-profit organization; som betyr at den eneste økonomiske støtten de får er gjennom de frivillige og sponsorer.

Gjennom SAVE har jeg blitt plassert på skolen "Wings of Hope". Dette er en barneskole for barn fra 0 til 6 år. Skolen ligger i Du Noon, en township i Cape Town, Sør Afrika. En township er ett "underutviklet urbant område, som under apartheid var reservert for fargede". Områdene er fortsatt ekstremt preget av fattigdom, og majoriteten som bor der er fargede. Ett av se største problemene er at svært få innbyggere faktisk eier eiendommen de bor på, og husene er bygd ulovlig. "Byen" er derfor ikke regulert av staten, noe som har resultert i mangel på ting som kloakk, elektrisitet, veier og rent vann. Som i stor grad går utover livskvaliteten til innbyggerne.

Skolesystemet i Sør-Afrika går fra 1 til 13nde klasse, og alle Sør Afrikanere har rett til grunnskole. Men i townshipene dropper majoriteten ut innen 9ende klasse, altså når de er 14/15 år. Det er også i denne alderen mange av dem blir rekruttert inn i lokale gjenger. Heldigvis har det blitt gjort tiltak for å forhindre dette, blant annet ved gratis skoler og institusjoner, og ved hjelp av frivillige organisasjoner som SAVE volunteering.

Ok, nok fakta nå. Dersom dere fortsatt er med meg så langt, her er ett bilde av noen søte unger (også meg da) :

Som sagt er Wings of Hope en skole for barn fra 0 til 6 år. Den er styrt av den dedikerte og omsorgsfulle Mkulu og hennes sønner. Ett av problemene ved skolene i townshipene, er at de ikke ønsker ta imot barn fra andre afrikanske land enn Sør-Afrika, mens i realiteten er det mange forskjellige etnisiteter som har bosatt seg her. Mkulu derimot, tar imot barn uavhengig av deres bakgrunn. Noe som fører til at vi har veldig mange barn men begrenset med plass og ressurser, men vi bruker er vi har, og på en eller annen måte fungerer det.

Mkulu i den hvite kjolen. Barna har ekstremt respekt for rektoren sin, og hun kan virke litt skremmende - men har ett hjerte av gull.

Klassen min, 5 åringene, består av 37stk. Alle er på forskjellige nivåer både når det gjelder engelsk, tallforståelse og ordforståelse. Deres morsmål er Xhosa, ett vanskelig og innviklet språk som inneholder både klikkelyder og s versjoner som jeg aldri har hørt før og ihvertfall ikke har sjans til å uttale selv. Barna syntes det er fantastisk gøy når jeg prøver å uttale navnene deres på Xhosa og feiler totalt på klikkelydene, eller innimellom slår til og roper "Tula" / "mamela" / "hlala". ( Quiet / listen / sit). Da ler de av meg og roper "Lunga + ett eller annet + Xhosa", som visstnok betyr "White woman speaks Xhosa".
Men skjønne er de.

Dette er klassen min, 5 åringene og Belinda, læreren. Eller "missy" som de kaller henne. Meg kaller de "Titcha Cat". Det er ca 40 barn i klassen og egentlig ikke nok plass ved bordene til alle. Men vi får det til å funke. Skolen består av containere gjort om til klasserom. Noen klasserom har simple bordvifter, men aircondition kan en se langt etter så det blir ekstremt varmt i klasseromme. Heldigvis har de en vannpost utenfor som de kan ta fritt av.

Sålangt har jobben min vært å støtte som lærer, komme med ideer til hvordan man kan lære dem basiske kunnskapsferdigheter, på en gøyal måte. Vi prøver å forberede timer som utfordrer dem uten å demotivere dem, og som kan holde fokuset så lenge som mulig. Lettere sagt enn gjort. Men selvom dette er vanskelig med 37 barn, er det lite som varmer mer enn å se lykken og stoltheten i øynene på en femåring som endelig fikk til det regnestykket som de jobbet så hardt med.

Er utrolig heldig som har fått være med å gjøre en forskjell med dette prosjektet. Det er noe helt annet å sitte trygt hjemme i sofaen å høre om de fattige barna i Afrika og tenke at det er synd på dem enn å faktisk møte disse barna og se selv hvordan det er. Får fattigdom det ser vi. Veien inn til skolen er ulikt noe jeg har sett før. En hel by av falleferdige skur og vite at elevene bor der, for så å møte dem like smilende og like glad hver eneste dag er ganske spesielt.


- Titcha cat

  • 72 lesere

Likes

Comments

Første uken i Cape Town


2 overraskende smude flyturer senere, og jeg sitter litt utenfor hjertet av Cape Town. Som vanlig; litt småforvirra, litt fjern, men veldig spent.


Sett rent bort ifra at jeg klappet en hund med lopper, ikke har riktig adapter til Sør Afrikanske stikkontakter og holdt på å ta ut 17 000 norske kontanter i USD, så har jeg det fint. Fikk til og med 3 seter for meg selv på første flytur. Om det ikke er å ha gullhår i rumpa så vet ikke jeg.


Tiden før prosjektet begynte gikk mest ut på å bli kjent med området, traske rundt og gå seg litt vill. På hostellet serverte de tradisjonell sør-afrikansk "braai", også kalt bbq. Men det var ikke så mye bbq som bare noen kjøttstykker med litt ris. Men tradisjonelt var det sikkert. Hostellet består hovedsakelig av skandinavere, men det er strengt forbudt å prate på sitt eget språk da "dette er ett ENGELSKTALENDE frivillig prosjekt, og man skal inkludere alle". Gjør man det blir man straffet med pushups. Noe som i utgangspunktet er bra, men det er noe merkelig i det å prate gebrokkent engelsk med to stykker fra østlandet. Blir sterk da.


Som ekte turister var vi jo nødt til å gå opp Table Mountain, for å se solnedgangen. Vel, også som ekte turister var vi ikke kjent med landet, og var ikke forberedt på den Sør Afrikanske vindstormen som ventet oss når vi nærmet oss toppen. Selvom vi fra starten visste at gondolene ikke gikk pågrunn av vinden hadde vi kommet så langt at det føltes forseint å snu. Det vi ikke hadde tenkt over derimot, var at det blir både kaldt OG mørkt etter at solen går ned. Hjelper ikke at annenhver vi møtte sa at gondolene hadde åpnet igjen og annenhver sa at de hadde stengt. Utallige trappetrinn, sirener og snille Sør Afrikanere senere og vi satt trygt plassert inn i en Cable Cart og så solnedgangen.



Selv med denne erfaringen i bakhodet, bestemmte vi oss for å prøve igjen på Lionshead. Så vi kitet opp med masse klær og hodelykter og satte turen mot løvehodet. Denne turen ble betydelig mye mer vellykket og vi ble vitner til en ubeskrivelig solnedgang på den ene siden og en fantastisk fullmåne på den andre siden, sittende så langt sør som det går ann å komme. (Ja, bortsett fra Antarktisk - tells ikke)



Resten av fritiden har gått til å utforske markeder, gått på kunstmuseumer og lete etter fargerike gater.


  • 77 lesere

Likes

Comments

Sør Afrika

3 ting jeg har lært sålangt om Sør-Afrika;

1. Det finnes i utgangspunktet ingen trafikkregler i Sør-Afrika. Men dersom du er så heldig og finner ett trafikklys som er grønt må du løpe, for det grønne lyset varer i eksakt 4 sekunder.

2. Sør-Afrikanske servitører klarer ikke å dele regningen på flere personer. Noe som er ekstremt upraktisk når man sitter der, 9 mennesker som har bestilt 9 forskjellige hovedretter, 9 forskjellige sideretter og 9 forskjellige drikker. Vipps er heller ikke spesielt mye brukt her. På toppen av dette kan du ikke regne med at servitørene regner ut hva slags sum du skal ha tilbake dersom du ikke har det eksakte tallet. Det må du gjøre selv.

3. Selvom trafikklyset aldri varer i mer enn 4 sekunder, har afrikanere sjelden dårlig tid. Konseptet rundt det med tid er faktisk temmelig diffust, og dersom du for eksempel skal møte noen kl 18 "african time" , bør du ikke regne med å se dem før klokken 18:45 tidligst. Kl 18 "african time" betyr derfor egentlig bare etter klokken 18 en gang.

Likes

Comments

Jeg skal prøve..



.. prøve å ikke skrive hvor kleint det å blogge i hvert eneste innlegg.


Selv om det er det. Blogging er narsissistisk, kleint og ment for enten unge mødre, glamourmodeller, motestudenter, fruene til fotballspillere/piloter/komikere, og (ex)paradise hotell deltakere. Underskrivende er altså foreløbig ingen av delene.

But for real, en blogg på internettet som folk faktisk kan følge med på, er kanskje en altfor stor forpliktelse for en aldri har holdt en dagbok gående i mer enn en uke. Når det er sagt er det heller ikke gitt at jeg kommer til å oppdatere hver dag, eller i det hele tatt jevnlig for den saks skyld. Men forhåpentligvis vil jeg klare å skrape sammen nok innhold mellom hver gang jeg har tilgang på wifi at jeg kan oppdatere de der hjemme med litt bilder, og nå som jeg har blitt stolt eier av en GoPro, kanskje noen filmsnutter innimellom.

Det blir nok det det går i. Bilder. Mer kan jeg ikke love, men mer trengs vel ikke heller? Er uansett ikke noe gøy å høre på meg bable.


  • 93 lesere

Likes

Comments

1. Jeg blogger ikke

- jeg bare oppdaterer de der hjemme uten å bruke en formue på mobilregning.


2. Jeg skal på ei liten svipptur ut i verden i ca akkurat 105 dager.

- føler derfor at jeg kan rettferdiggjøre "bloggen"


3. Jeg skal til Sør Afrika, Tanzania, Thailand, Kambodsja, Vietnam, Laos og Maldivene (..yep, MALDIVENE :))

- prøver desperat å overbevise meg selv om at blogg ikke er en så dårlig ide.


4. Tross min fjerne fortid som rosablogger (les; 13 år), har jeg alltid syntes blogg var kleint og narsissistisk.

- "Jaja, we get it, du er for "kul" til å blogge"



  • 93 lesere

Likes

Comments