Skrevet i : Hverdag

Når det gikk opp for meg at jeg skulle bli mor så slo det meg fort at jeg mest sannsynlig aldri kom til å ta en høyere utdanning, ikke fordi jeg ikke ville det, men fordi det ville bli vanskelig å få det til. Når jeg ble alenemor slo jeg tanken enda lenger fra meg, jeg ville vel aldri klare å fullføre studier samtidig som jeg hadde barn helt på egenhånd. I tillegg manglet jeg en karakter fra videregående som jeg også måtte melde meg opp til som privatist. Veien føltes så lang og vanskelig at selv om jeg fortalte venner og familie at joda, jeg skulle selvfølgelig studere en dag, så var jeg egentlig ikke helt overbevist selv. Jeg måtte jo ha en jobb ved siden av, jeg bor en halvtime fra Bergen sentrum og jeg kunne da hvert fall ikke få et sosialt nettverk i studietiden.

Jeg kom over et bilde på instagram der det stod "Hva er det beste som har skjedd deg i 2016?" For min del så startet det egentlig i desember 2015. Det var da jeg tok den privatisteksamenen og fikk karakter i det faget jeg manglet. Endelig kunne jeg faktisk søke høyere utdanning. Jeg tok sjansen og søkte, selv om jeg egentlig ikke visste om jeg ville komme inn på noe jeg ville studere eller om jeg i det hele tatt ville takke ja til en eventuell studieplass. Samtidig tenkte jeg at hvis jeg skulle takket ja, og senere hadde droppet ut, hvordan ville jeg da følt meg? Hva ville de rundt meg tenke? Det føltes tryggere å bare jobbe fordi jeg da hvert fall ikke ville skuffe noen og skuffe meg selv.

Men så sitter jeg her da, siste dagen av 2016 og har fullført det første semesteret av en bachelorgrad i sosiologi på det samfunnsvitenskapelige fakultetet på universitetet i Bergen. Mens jeg er alenemor annenhver uke, mens jeg trener og spiller håndballkamper i helgene, mens jeg nå jobber nesten daglig i barnehage, mens jeg har fått nye bekjentskaper og gode venner fra studiet.


Det beste som har skjedd meg i 2016 er nettopp det. At jeg på en eller annen måte klarer å sjonglere alle disse tingene. Jeg kommer nok til kort på de forskjellige områdene i tide og utide, men det går fremover og selv om det fortsatt er en lang vei igjen til sommer 2019, så er det akkurat det som er det beste som har skjedd meg i 2016: at jeg vet at jeg kan få til nøyaktig det jeg vil få til!

Godt nyttår!

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, Matheo Heinz

Når vi var i Florø så feiret vi bursdagen til Matheo på søndagen før vi skulle kjøre hjemover. Det var tross alt bare dagen før, så det var innafor. Superkoselig å kunne feire med familien der også.

Dagen etter, på selve bursdagen dro vi en tur i studioet til tante Heid. Der tok vi så masse fine bilder - de er ikke ferdig enda, men årets bursdagsbilde er, og i år ble det slik:

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Siden pappa solgte huset i Florø har det blitt en liten tradisjon at jeg og Matheo har reist dit en helg hver sommer. Jeg skulle vel helst ønske at det ble oftere og lengre enn tre små dager i løpet av et år, men det er ikke alltid like lett å få til. Derfor er den helgen i løpet av sommerferien en av de fineste helgene i løpet av året. Det er ikke alt jeg ser for meg at jeg skal rekke, som jeg faktisk rekker. I år var faktisk første gangen jeg ikke rakk å dra innom graven til min mor. Vi gjorde derimot mye annet og hadde selvfølgelig en super helg i verdens fineste hjemby.

Det er alltid deilig å være hjemme, selv om det føles merkelig å være i Florø uten å faktisk være hjemme, i huset. Jeg har alltid hatt en liten drøm om å flytte hjem igjen en gang, så vi får se hva som skjer. Vi er heldig som har familie og gode venner hjemme, sånn at vi fortsatt kan dra og overnatte ❤

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Årene går og tiden flyr avgårde. Enda en fødselsdag vi skulle feiret deg og ropt hurra med ballonger, konfetti, klemmer og presanger. Det er noe rart med det, men du føles ikke så langt unna nå som du gjorde før Matheo ble født. Han vinker til stjernene på en skyfri himmel om kvelden og sier at "mommo laller der oppe med stjernene og flyene og månen", han sa en annen gang at "mommo ikke være redd fordi det er fint der, det er ikke farlig." Det er klart at han er for liten til å forstå og at han ikke aner hvem mommo er, men når han blir større så vil han det og da skal jeg fortelle og se i album med han. Album som du ordnet for oss alle barna, ordentlige album, ikke digitale - men fremkalling, liming, skrive med penn. De albumene vi har bladd i tusenvis av ganger. Jeg husker ikke så mye av tiden sammen med deg, mye av det har jeg blitt fortalt, mye har jeg helt sikkert diktet opp etter å ha sett i album i fjorten år.

Vi fikk kun ti år sammen, men den dagen du dro husker jeg godt. Det sjokket når man finner ut at noen man regner med skal være der alltid plutselig er borte, når man innser at ingen er udødelig. Jeg husker at jeg tenkte at når DU bare kan dø sånn uten videre, så kan jo alle det. Og hvorfor har vi egentlig leger? De funket jo ikke, legen skal jo gjøre deg frisk. Hvorfor kunne de ikke gjøre min mamma frisk? Siste gangen jeg besøkte deg på sykehuset husker jeg godt. Dagen jeg skulle se deg etter at du var dratt, husker jeg aller mest. En tiåring som er i en alder mellom å være for liten til å forstå og for stor til å kunne glemme. Du var kald på hendene, men jeg husker jeg syns du var så fredfull og pen. Jeg husker jeg tenkte at det ikke var så gale, det gjorde ikke så vondt - for det så ut som at sengen var god og at du lå godt. Dessuten hadde du jo teppe på deg, så jeg visste at du ikke frøs selv om huden var kald. Noen år senere skulle jeg selv bli mamma og jeg husker hvor rart det var å bare si ordet "mamma", et ord jeg ikke hadde brukt på ti år. Jeg kunne vel ikke bli mamma? Det var jo du som var mamma. Matheo ble født en uke etter din fødselsdag, selvfølgelig skulle jeg ønske du fikk være med på det. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg kunne ringt deg når jeg ikke visste hvordan man snyter en nyfødt full i snørr eller hva som skulle til for å få slutt på mageknip og utslett. Det manglet en mamma gjennom tenårene, det manglet en gjest i dåpen og det mangler en gjest i alle bursdagene hans.

nyfødtfotografering 27.07.13

1 års fotografering 18.07.14

2 års fotografering 18.07.15


I dag skulle vi feiret deg og klemt på deg, i dag skulle du fått verdens beste Matheo-kos og jeg skulle ønske du fikk være her til å kunne være mormor. Jeg tror du hadde likt han og jeg vet at han hadde elsket deg. Gratulerer med dagen, mamma.

Likes

Comments

Skrevet i : Matheo Heinz, Hverdag, Trening

Nå på torsdag tok jeg med meg Matheo for å gå opp på Kolbeinsvarden, som er et lite fjell her på Askøy. Jeg visste det ville ta tid og jeg var ikke helt sikker på om han ville orke å gå helt opp på toppen, men vi var nesten helt oppe og han gikk hele veien selv! Han klagde ikke en eneste gang, vel.. utenom da vi gikk over broen til trollet og mamma ikke ville synge Bukkene bruse av full hals når det kom masse forbipasserende. Vi letet etter trollet og Matheo var overbevist om at det var trollet som hadde malt de røde "T" bokstavene på stien. Haha!


​Verdens flinkeste (nesten) treåring! 💙

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, Matheo Heinz

Forrige helg dro vi en spontan tur til Karmøy for å besøke Espen, vi var for så vidt heldige med været og koste oss med både campingliv og en liten tur på Åkrasanden. Det er så fint der når været er fint!

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Juni er en måned som alltid(!) bare flyr avgårde også er det plutselig blitt juli. Skjønner ikke hvor dagene ble av, men da er det koselig å ha noen bilder å se tilbake på. Jeg var både syk med streptokokker, vi feiret pappa og stesøsteren min sin bursdag, lillestesøsteren min kom hjem fra utvekslingsåret sitt i L.A og lille gullet til besteveninnen min ble født 10.juni. Egentlig var hele juni en fantastisk fin måned, håper juli leverer og topper alt.

Likes

Comments

Skrevet i : Foto, Matheo Heinz

Jeg merket etter 17. Mai at jeg nesten ikke tok noen bilder av Matheo i bunaden sin på selve dagen og syns selvfølgelig at det var veldig leit. Samtidig så var det vel nettopp fordi det ikke var så mye å ta bilder av. Vi feiret som sagt i Bergen og med så masse mennesker og så mye som skjedde så var ikke akkurat fokuset på å fotografere så mye. Matheo satt stort sett bare i vognen sin og etter hvert så sovnet han til og med sittende midt på festplassen blant den enorme folkemengden. Jeg skal aldri mer feire nasjonaldagen i selve sentrum, jeg fikk absolutt ikke 17.Mai stemningen - og den har jeg hatt hvert eneste år! Jeg gleder meg til neste år; da skal jeg til Oslo og feire sammen med Pernille og Leif (de bare vet ikke om det enda, så jeg håper de er hjemme! haha) Jeg har ikke Matheo neste år, da skal han være med pappaen sin, så jeg gleder meg til å få en skikkelig nasjonaldag med alt det innebærer av is, leker på skolen og hurra-meg-rundt når han er 4 år (hjelp, fire?!) Forhåpentligvis blir det i Florø ❤


​Siden vi ikke fikk foreviggjort bunaden på ordentlig måte så var Matheo i studioet til grandtante Heid Helen Solstrand. Hun har tatt masse bilder av han helt siden han var 10 dager gammel, disse skal jeg legge ut et lite knippe av etter hvert. Hun driver Heids Foto, du finner det på facebook om du søker og er superdyktig! Alt jeg har lært om fotografering og redigering, innstillinger og lys kommer fra henne. Trykk HER for å komme direkte inn på facebooksiden hennes 👏😄

Likes

Comments