..avhengig av de involverte. Jeg har ofte lange og fine samtaler med en av de jeg er mest glad i, min hverdagshelt og pappa. Han sier mye klokt. En dag gjenfortalte han litt fra et jobbseminar, hvor det blant annet ble snakket om den norske skikken ved å ønske noen en fin dag. Det er en fin skikk, ingen tvil om det. Ønsket er ofte ærlig og meningsfylt, men hvor vidt dagen blir fin eller ikke, starter som oftest med en person - deg selv.

"Gå og lag deg en fin dag!" runger bedre. Det er også ærlig, kanskje mer meningsfylt. Det dukker stadig opp overraskelser, gode og vonde, i løpet av en dag. En må ta stilling til alle. Noen dager er det ingen overraskelser, bare deg og din dag, som du har planlagt, eller bare svever gjennom. Hvordan denne dagen kommer til å være er det du som bestemmer. Dette gjelder også de dagene du må ta stilling til overraskelser i alle farger og fasonger.

Jeg sitter og tenker på hvor fint det er med de overrasklene i fine farver og fasonger. Både å få og gi sånne overraskelser er godt. Jeg vil derfor oppfordre, eller be deg prøve å:

• Få noen du ser eller vet trenger å smile til å le 

• Smil og hils til en tilfeldig på gata. Enkelte bryr seg ikke, men for andre kan det bety mer enn du aner

• Fortelle noen du er glad i hvor fine de er, på innsiden. Hvorfor du mener vedkommende er et bra menneske.

• Gi litt til noen som trenger det. Det behøver ikke være penger. En hyggelig prat, en klem, et måltid, rett og slett bare en venn for en liten stund. Det er godt å bli sett og vite at noen bryr seg.

• Finn noe du liker med din egen personlighet og fortell deg selv det, jeg er sikker på du trenger å høre det. Din mening betyr mer en noen annen.

• Gjør noe du ikke har gjort før. Det kan ha mange utslag, men en ting er sikkert, du vet ikke hvordan det føles før du har prøvd det.

Jeg håper du går og lager den en fin dag, og gjør ditt beste for å hjelpe andre til å ha det også
.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Å være alene. Omgivelsene forsterkes, du tar til deg lukter, lyder, følelser og det du ser på en annen måte.

Å bade i sansene, til tider drukne.

For enkelte er det å være alene ubekvemt, kjedelig. For andre er det å være alene en nødvendighet, en bekvemmelighet de ikke kan være foruten dersom livskvaliteten skal opprettholdes på samme nivå. Behovet kan ofte misforstås. Bli tatt for å være noe det ikke er - noe som er vondt, noe som ikke kan prates om. Enkelte ganger er det vel også sånn, men ikke alltid. Det at noen tilbringer mye tid alene kan være et tegn på behov for å tenke, føle, uten å være bedøvet av omgivelsene.

Telefon, venner, familiemedlemmer, tv - alt kan brukes og misbrukes. Til å døyve det som er vondt, for å la være å kjenne på det som må kjennes på.

Jeg trenger vertfall de timene jeg. Der det er bare meg og en fin låt med mye sjel. Ikke alltid fordi jeg er trist eller betenkt, men fordi jeg trenger å sette av tid til å være med meg selv, prate litt, eller bare kjenne litt.

Likes

Comments

Du som overtenker, analyserer.

Sa jeg noe feil nå? Kunne smilet vært annerledes? Kunne måten jeg lo på vært annerledes? Hva tror de om meg nå? Kunne jeg gjort noe annerledes? Kunne jeg vært annerledes?

Mest sannsynlig, i mange tilfeller, ja. Men du? Sagt er sagt, smilt er smilt, ledd er ledd, gjort er gjort og du er deg, og deg fins det bare en av.

Det kan være fint å tenke seg om, å være etterpåklok. Om det fører til en handling hvor en uheldig situasjon blir bandasjert med kjærlige ord og ærlig anger, men det er sjeldent, at de rundt deg tenker det samme som deg, om de i det hele tatt ofrer det en tanke. Det er de små tingene, de du ofrer tid, energi og livsglede på jeg mener, de vektene du bærer på du kan slippe uten at noen ser stygt på deg. Ikke de store tingene, de feiliene hver og en forstår fortjener ettertanke. Det er forskjell på å overtenke og å ha selvinnsikt.

Hvordan du sa hei uten å smile fordi du har en dårlig dag, hvordan du ikke rakk å hilse tilbake før øyeblikket er forbi - det spiller som oftest ingen rolle.

Det hender at rasjonaliteten tar deg, sier i fra, men ofte skriker irrasjonaliteten høyere.

Tanken slår deg titt og ofte - hvor fint hadde det ikke vært med en tidsmaskin? En av og på knapp, hvor du kunne forlatt kroppen og sett deg selv utenfra, i et annet perspektiv.

Det hadde vært fint det. Men sånn er det jo ikke.
Jeg håper du en dag lærer å senke skuldrene og stole på deg selv og det du har lært. At du lærer mer om forskjellen på selvinnsikt og overtenking. At den rasjonelle siden drukner den irrasjonelle.

Det er lov å feile, det er slik man lærer.

Likes

Comments

Hun stoppet opp, ikke for å snu, ikke for å se segtilbake, men for å puste lettet ut. Endelig var hun fri. Fri fra forpliktelser,fri fra ham og all den dritten som fulgte med. Det var noe som overdøvet bråketfra brannbilen, politibilene og ambulansen. Hun klarte ikke helt å bestemme segfor hva som runget høyest; tanken på at hun endelig var fri fra ham, ellertanken på at hun nå var i ferd med å bli alenemamma.

«Kom da mamma! Du er så treg!». Det kullsvarte,mellomlange håret flagret som silke i den milde sommervinden. Hun snek seg oppbak ham. Han visste godt at hun kom, men latet som om at han ikke kunne sehenne. «Kom frem, kom frem, hvor enn du er..» hvisket hun med en mørk, mystiskstemme, mens hun smilte bredt. Hun grep fatt om ham og løftet han opp. De såhverandre inn i øynene og lo høyt. Han pekte mot vannet og hun nikket vemodig.De trasket stille bort uten å si stort. Han visste at ved vannet ville mortenke. Han likte å sitte ved vannet sammen med mor, studere det iskaldeelvevannet som rant nedover fjellsiden og lytte til brusingen når det rant nedi bekken. Det gav ham ro. En ro han ikke kunne finne noe annet sted. Etter etpar minutter så han spørrende på henne. I håp om og endelig få vite, hvem,hvorfor og hvordan. «Mamma? Hvorfor har jeg ingen pappa?» Det var som om hunikke enset spørsmålet. Det lange mørke håret hang nedover det tankefulleansiktet som et beskyttende skjold. Bekymringsrynkene var dypere nå enn noengang før. Det tok et par minutter før hun snudde seg mot ham. «Det jeg skal fortelledeg nå, snakker vi bare om en gang. Det skal aldri snakkes om igjen, forstårdu?».

Han visste ikke helt hva han skulle si. Det eneste hanvisste sikkert var at roen som fylte han nå, var en ro han aldri ville skulleforsvinne. Den mørke hemmeligheten hadde endelig sett dagens lys. Begge tofølte seg lettet. Det var som om det blytunge ankeret som hadde tynget hjertethennes helt siden den gangen hun holdt ham i armene for første gang, fordufteti løse luften. Hun følte seg friere enn noen gang før. Han flettet fingrenederes sammen. Hun lente seg inntil ham og hvisket forsiktig «takk for at du ermannen i mitt liv, deg vil jeg aldri miste». Han omfavnet henne forsiktig oglente seg på brystet hennes. Hjerterytmen hennes og brusingen av bekken flettetseg sammen og dannet en vakker melodi. Hengebjørken på den andre siden avbekken blomstret for fullt og fuglene kvitret. Dette øyeblikket ville han foralltid minnes med kjærlighet. Aldri før hadde han elsket henne så høyt. De sattder i flere timer. Stille, uten å si et ord til hverandre.

Det første møtet deres var underlig. Han varbehagelig, på en annen måte enn mor. Han fylte det tomrommet som tidligere barebekken kunne fylle. De var som erteris fra første stund. Øyeblikkelig følte hankjærlighet for denne mannen. Denne mannen hun hatet mer enn noe annet. Hankunne ikke forstå hvorfor, men visste at han aldri heller fikk vite. Han haddeslått seg til ro med det. Vissheten om at han bare var der, i live, var nok.Han hadde ikke noe behov for å snakke med henne om det. Han visste at om hunfikk vite om møtet deres ville hun bli gal, flytte bort eller i verste fallnekte ham i og noensinne gå ut alene igjen. Han hadde brutt løftet han såhøytidelig hadde gitt henne ved bekken, men han kunne ikke la være. Han kunneikke gå hele livet uten å vite, uten å kjenne ham. På hjemveien tyngetsamvittigheten tankene mer enn noe annet. Lykken over å ha møtt ham visnet borti skyggen av samvittigheten og han begynte å tenke på hva som ville skjevidere. Hva om hun fant det ut?

Duften av bacon og pannekaker slo ham som en vegg dahan åpnet ytterdøren og gikk inn i gangen. Han smilte og gikk inn på kjøkkenet.Hun kastet et kjapt blikk bort på ham før hun fortsatte med matlagingen ognynnet på en gammel melodi fra The Beatles. Han dro en av kjøkkenstolene borttil stekeovnen og slo seg ned ved siden av henne og sang. Samvittigheten sombare et par minutter tidligere hadde overdøvet alt annet forduftet. «Mamma? Duhar ikke vurdert å bli profesjonell kokk da?» lo han spørrende med munnen fullav mat. «Det er ikke lov å snakke med mat i munnen» svarte hun ertende tilbakeog blunket til ham. «Jeg har invitert naboene over til filmkveld, vil duinvitere Marta også, vennen?». Han svarte ikke, bare så olmt på henne. Hun visstegodt at det var noe på gang mellom dem to, men at han ikke ville hun skullevite det. Etter et par minutter begynte begge to å le. «Jeg tar det som et ja»sa hun fornøyd og begynte å dekke av bordet. Han knipset henne i bakhodet ogsatte tallerkenene i oppvaskmaskinen.

Det kalde desembermørket senket seg giftig rundthenne. Hun kjente på de samme forventningene hun hadde kjent på femten årtidligere. Den eneste forskjellen var at hun ikke var gravid eller stod side omside med ham. Hun stirret bort på den skitne asfalten. Blodpølen var for lengstskylt bort av mange års regn og vind. I timevis stod hun der, helt tom. Angstenfylte brått tomrommet. Uvissheten om han fortsatt var der ute et sted varuutholdelig. Blikket flakket nervøst fra side til side. Hun kunne ikke se ham,men hun enset at han var der. Et sted der ute, stod han og fulgte med henne.Brått la hun på sprang. Bilistene som suset forbi så rart på henne, som om hunvar gal. Et par minutter senere gikk hun inn døren hjemme. «Skulle ikke du påbutikken?». Han så spørrende på henne. Hun svarte ikke. Han ristet på hodet før han fortsatte «om jegfår penger og en liste over hva vi trenger så kan jeg dra dit for deg». Hunristet på hodet og nikket mot døren. Hantok henne i hånden og gikk mot bilen sammen med henne. Kjøreturen på et parminutter virket som flere timer. Hun parkerte ved siden av en gammel, rød stasjonsvognog dro opp håndbrekket. Hun ventet et par minutter med å skru av motoren. Veienhjem virket adskillig kortere og humøret var et helt annet nå. Hun så bort påham og smilte. «Gutten min, hva skulle jeg gjort uten deg?». Han smilte korttil henne før han snudde seg vekk og stirret bekymret ut vinduet.

Hun bråbremset, men det var for sent. To menn løp borttil bilen og ropte til henne at hun skulle ringe etter hjelp, men hun rikketseg ikke. Blodpølen vokste i takt med angsten. Hva hadde hun gjort? Hvordankunne dette skje? Hun tok seg sammen og løp bort og stirret ned på de nestenlivløse kroppene. Ansiktene var nesten ugjenkjennelig under alt blodet. Hunrygget et par meter før hun stoppet opp, som om hun hadde glemt noe. Hun såbedende mot den ene livløse kroppen og tok seg til hjertet. Det kunne ikke væreham. Det kalde desembermørket fylte henne. Uvissheten, redselen, var borte nå. Detvar over. To politimenn kom løpende mot henne. «Frue? Kjenner du disse tomennene?» Hun stirret ned. De lå der, uten tegn til liv.


//novellen er skrevet i forbindelse med eksamen i norsk og har tatt utgangspunkt i et utdrag fra "Venstrehånd over høyre skulder» av Selma Lønning Aarø

Likes

Comments

​Du lener deg frem og titter ned

Logikken, begrensningene, samvittigheten - borte

Fritt fall 

Etterfulgt av høyre rop - verden roper, ser deg 



Likes

Comments

It's like life and death has become synonyms 

I feel asleep when I'm awake

sedated 

Strange vibes of self-destruction and ambitions clashing together

creating an uneasy storm, impossible to sail smoothly

But in the end, all I ended up doing was smelling in the rose garden 

searching for the beautiful way of life

But hey, I can never find you

Like the frisky wind you are transparent, I hear your whispering 

How, when and why

Speak up louder you beautiful way of life, I can't hear you

I can't see you

I can't feel you 

Maybe if you try to sing it, I can hear you



Likes

Comments


Rescue me from this ongoing storm 

It never seems to end

I just think of all the time I spend, fighting to what sometimes seems to be the end 

Please take me on board, your ship of happy thoughts. 


​Flower meadows, bright yellow

Leaves me feeling mellow

Easygoing, loudly, windy roar 

Thank you for taking me on board

Your ship of happy thoughts 


Late night conversations 

It just soothes my soul 

Full on psycho, burnt up inhibitions 

It doesn't matter 

Easygoing, loudly, so proudly 

conducting to self love 

so stoked 






Likes

Comments


Marie har hatt et tøft år. Hun har periodevis vært innesluttet og vanskelig å prate med. De rundt henne plukker opp at noe er galt men mangler håndfaste bevis - så de begynner å spekulere. Spekulasjonen utvikler seg fra å være egne tanker til allmenn folkemunn. Etterhvert bestemmer de bekjente seg i området for å skrive en selvbiografi - om Marie. De er ganske sikker på hva som skjer, selv om Marie selv ikke har bekreftet det. Et par måneder senere er selvbiografien trykket i flere hundre eksemplarer. Marie kommer på butikken et par dager etter publiseringen og ser boken. Hun kjøper den med seg hjem og leser. Hun lærer mye nytt om seg selv hun ikke visste fra før - hunden hun aldri hadde døde, hun har diabetes og datt for et par uker siden ned av fjellet, bare dager etter hun krasjet bilen sin og gjorde det slutt med typen hun aldri hadde. Hun leser videre. Når hun er ferdig med boken sitter hun igjen med en uggen følelse. Noen hun har vist tillit til og vært ærlig med har stukket henne i ryggen. Vært løsmunnet rundt noen de ikke burde nevnt navnet hennes rundt i det store og hele.

Marie er sikker på seg selv og de hun har rundt seg. Hun er også ærlig og direkte, så for henne var det ikke vanskelig å konfrontere vedkommende og forfatterne av boken, men ikke alle har de samme kvalitetene som Marie. Det må du huske neste gang du bestemmer deg for å skrive en selvbiografi om noen andre enn deg selv eller du har noe du bare fortelle om naboen du ikke kjenner (som du forøvrig ikke har fått bekreftet er sant).

Det fins mange der ute som ser ut til å leve livet sitt gjennom andre. De bretter ut detaljert personlig informasjon til mennesker som ikke er noe mer enn bekjente for vedkommende det er snakk om. Det å dele noe personlig er fint og ærlig - når det er ditt privatliv.

Jeg kan med trygghet påstå at jeg ikke er den eneste som har opplevd å bli utlevert, eller å få noen utlevert.

Det er naturlig å være nysgjerrig, det er menneskelig å gjøre feil, det er greit å si noe man ikke mener med et uhell, men det er også naturlig å ha medmenneskelighet. Det er også en god kvalitet å være objektiv, å klare og se to sider av en sak.

Sett deg selv i vedkommendes situasjon. Er det ok at jeg deler dette? Enkelte ting er greit å dele med felles venner du er sikker på de involverte har tillit til. Det er også greit å betro seg til noen man stoler på dersom det er nødvendig for de involvertes helse og sikkerhet, men jeg ber deg bruke skjønn -tenk deg litt om. Hva ville du tenkt dersom noen du var glad i og viste tillit til misbrukte denne tilliten ved å fortelle det til noen som ikke fortjener å høre det?

Jeg vil oppfordre deg som lever livet ditt gjennom andre til å sette deg selv i deres sko - vær objektiv. Tenk før du prater og pass først og fremst på deg selv. 

Jeg vil også oppfordre deg som lytter. Tenk deg om før du forteller det videre. Får du en uggen følelse - hører du en indre stemme som forteller deg at hele situasjonen er feil - si fra! Det værste som kan skje er at du får et stygt blikk eller en vendt rygg mot deg, men det beste som kan skje er at du er med på å skape selvinnsikt og tar del i en viktig læringsprosess. 




Likes

Comments

Følelsene tar overhånd og du vet ikke helt hvordan du skal reagere. Hva er riktig? La meg fortelle deg noe - alt er riktig. Du reagerer som du gjør, fordi du er du. 

Det å regulere følelser er noe man lærer seg når man er barn, men ikke alle har vært like heldig. Hvordan de rundt deg reagerer når du er barn har mye å si for innlæring av denne reguleringen. Dersom denne mangler er det ikke enkelt å lære seg den som voksen. Et atferdsmønster som har pågått over flere år er vanskelig å endre - det tar tid og energi. Det er også krevende når prosessen pågår - særlig for de som ikke har en hånd å holde som forteller deg bakgrunnen for hvordan du takler de overveldende følelsene. 


Jeg vil oppfordre deg som ser noen fyre på alle plugger av en bagatell, begynner å gråte av en spøk eller ler i en ubehagelig situasjon om å tenke deg om før du selv poengterer den "upassende" reaksjonen til vedkommende. Det ligger a​lltid ​noe bak. 

Du mener ikke å gråte, du mener ikke å fyre av all aggresjon du bærer på, du mener ikke å le når du ikke burde - til tider tar bare følelsene overhånd og du har ikke lært deg noen annen måte å reagere på. Det er en form for forsvarsmekanisme - det er din måte å reagere på, og det er helt greit. Du trenger tid til å lære deg noe annet. Det er helt ok - jeg forstår deg. 

Jeg vet du bruker mye tid på å gå gjennom disse situasjonene i ettertid. Jeg vet du bærer på mye dårlig samvittighet - men du? Ikke tenk på det. Du er klar over det selv og prøver. 

Det er lov å være sint, det er lov å gråte, det er lov å le - til tross for at de rundt deg ikke forstår hvorfor, til tross for at du selv ikke alltid forstår. 

Bare du vet hva som foregår i ditt hode - ingen har rett til å fortelle deg at hjernen din skal fungere annerledes bare fordi de mener det. 

Bare vær deg selv du, jeg liker deg som du er. Det fins bare en av deg - det er det som er så fint. 






Likes

Comments