When a single mom goes out on a date with somebody new
It always winds up feeling more like a job interview
My momma used to wonder if she'd ever meet someone
Who wouldn't find out about me and then turn around and run

I met the man I call my dad when I was five years old
He took my mom out to a movie and for once I got to go
A few months later I remember lying there in bed
I overheard him pop the question and prayed that she'd say yes

And then all of a sudden
Oh, it seemed so strange to me
How we went from something's missing
To a family
Lookin' back all I can say
About all the things he did for me
Is I hope I'm at least half the dad
That he didn't have to be

I met the girl that's now my wife about three years ago
We had the perfect marriage but we wanted somethin' more
Now here I stand surrounded by our family and friends
Crowded 'round the nursery window as they bring the baby in

And now all of a sudden
It seemed so strange to me
How we've gone from something's missing
To a family
Lookin' through the glass I think about the man
That's standin' next to me
And I hope I'm at least half the dad
That he didn't have to be

Lookin' back all I can say
About all the things he did for me
Is I hope I'm at least half the dad
That he didn't have to be

Yeah, I hope I'm at least half the dad
That he didn't have to be
Because he didn't have to be
You know he didn't have to be

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 250 lesere

Likes

Comments

Timen i barnehagen gikk supert og vi gleder oss allerede til i morgen. Etter barnehagen gikk vi en lang tur og hilste på mormor og hoppet litt på trampolina. Før vi gikk en lang tur langs skogen og jordene. stillheten og roren er helt magisk ingen biler ingen støy bare oss to og naturen. Det er de stundene vi kan slappe av, lille Lucas sovna fort i vogna mens vi gikk og hørte med lyden av vinden som suste i kronet. En herlig start på dagen! Nå skal han sove videre i vogna og jeg skal nyte de få minuttene til med stillhet.

  • 725 lesere

Likes

Comments

Sommeren har løpt så fort, nå nærmer første August like rundt hjørne. Vi kunne ikke vært mer spent, lille Lucas Matheo forstår jo ikke enda hva det vil si og begynne i barnehage. Men han gir utrykk for at det blir gøy, hver gang vi snakker om det gaper han JAAAA, så nå teller vi de få dagene som er igjen. Min lille store gutt blir 2 år og 4 mnd 13 Agust og går da i barnehage. Helt uvirkelig, jeg skulle så gjerne hatt han hjemme til han begynte på skolen men han er nok ikke like enig i det. Han elsker og leke med barn, han elsker og være sosial og lære nye ting. Jeg tror han kommer til og stor trives og at det blir verst for meg. Nå ligger han i sengen sin og sover lur, som vi egentlig hadde sluttet med. Han sovner alt for tidlig på kvelden til at han kan slutte og sove enda og det er helt greit. Når han våkner skal vi ut og leke litt før vi skal lage middag og nyte de siste "fri" dagene våre hjemme.

Stor fine gutten min 💙

  • 738 lesere

Likes

Comments

Nå har vi hatt noe knall fine dager med fint vær, storkost ute og lekt masse. Fått tatt masse fine nye bilder av L Matheo og kunne ikke vært mer fornøyd. Dagen har løpt fra oss, og utviklingen også. Det kommer nye ord hver eneste dag, han har også blitt kjempe flink til og gå på do og sier mange nye ord hver eneste dag😃  Denne mnd har vi kjøpt masse nye møbler til leiligheten og det begynner og bli ganske ferdig nå er det rommet til Lucas som skal oppgraderes til et gutterom. Han elsker biler, lastebiler, traktorer og gravemaskiner så dette kan bli gøy 😊  Nå sover han søtt i sengen sin og sovna for over to timer siden etter en lang dag ute. Nå skal jeg slappe av før jeg også skal ta kvelden!


Likes

Comments

Det er kaldt ute og det snør, jeg sitter i vinduet og ser ut og tenker på fremtiden og fortiden. Jeg tenker på at jeg har vært igjennom, jeg tenker på alt jeg skal igjennom. Jeg er så vanvittig stolt av hva jeg har klart, men hva har jeg egentlig klart? Jeg kom meg igjennom et tøft svangerskap og en tøff barsel tid som er mye lenger enn alle andre sin. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg blir så lei meg, når andre skrykter av sin barseltid om kafe besøkene med babyen på 2 uker liggende i vognen og bare sover etter at hun har ammet han i en halvtime. Misforstå meg rett, det er kjempe koselig for henne men ikke for meg. Nyfødt tiden her var preget av små øyeblikk jeg måtte nyte fordi jeg viste ikke om det var det siste. Den lille gangen jeg fikk trille han i vognen ned for og sjekke hode, det var hans første trilletur i en sykehus gang. Jeg følte alt var urettferdig, men det var jo ikke noen sin feil at dette skjedde meg. Alle syntes synd på meg, men jeg lukket det ute. redselen ble til et sinne et hat over de som fikk forsto meg. Jeg skammer meg over at jeg ikke kunne være glad på andre sine vegne, men i den boblen der man ikke vet om døden er rundt neste sekund tar redselen over. Jeg viste hvor fort ting kunne snu, hvor fort det kunne gå fra kos til kaos og maskiner som ulte, metningsfall og pustestopp. Er tiden inne for og legge alt bak seg? Er det nå jeg skal legge lokk på den vonde tiden, og se fremover? Er marerittet over, skal han bli hos meg for alltid nå, har vi vært igjennom nok vondt? Vil han puste for egen maskin resten av sitt liv, vil vi ikke få noen tilbakefall? Jeg har så mye spørsmål, alt for mange til og legge lokket på fortiden enda. Det synker sakte men sikkert inn at marerittet er over, samtidig som det nettopp har gått opp for meg hva som egentlig har skjedd. En vond fortid, en vond historie - må bety en god fremtid.

Her er et av mine store øyeblikk, da jeg fikk bade han uten pustehjelp for første gang nesten 1 mnd gammel. Mens andre sikkert satt i barseltreff på kafe satt jeg og var livredd over hva fremtiden ville bringe, vi opplevde aldri barseltiden utenfor sykehuset. Men jeg lærte meg hvor viktig det er og sette pris på de små øyeblikkene, bare det og få mate, bade og skifte bleie. Ikke minst gi masse kjærlighet og trygghet. Når man er så nær på og miste det viktigste i live sitt, er det lett og hate de som ikke forstår. Det var aldri meningen og ikke glede meg på andre sine vegne, jeg hadde bare nok med mitt for en stund.

Likes

Comments

Kjære deg, vi knyttet et sterkt bånd veldig fort. Etter første gang jeg fikk holde deg, ville jeg ikke slippe deg. Jeg husker lyden av din pustehjelp - det var bare susingen og oss to. Jeg satt med deg på brystet i 16t i strekk, ryggen var vond, jeg burde nok spist og drukket, men alt glemte jeg i vår lille boble. Tiden på sykehuset var en fin tid, jeg ble kjent med deg og lærte masse. Vi hadde både oppturer og nedturer, men de små tingene som alle tar for gitt var mine høydepunkter. Det å kunne gi deg mat, det var et av de største øyeblikkene i mitt liv. Det å kunne holde deg uten maskiner ... Alt var så spesielt, som i en drøm. Mamma sitter nå med tårer i øyene, lillevenn, for den tiden gikk så alt for fort, tiden løp fra oss. Jeg kunne så inderlig ønske jeg kunne koset mer med deg, nå er du for travel og skal bare leke. Jeg har vært for redd for å miste deg til å nye tiden fult ut. Du ga meg en fantastisk opplevelse, men du ga meg også så mye redsel. Jeg husker så godt jeg sang for deg sangen "Det vakreste jeg vet", en sang som betyr så uendelig mye for meg nå. Nå skal vi se fremover, lillevenn, og mamma skal bearbeide det vonde og finne tilbake lyspunktene i hvor vakker tid vi hadde sammen da det bare var deg og meg og verden rundt ikke eksisterte. Da vi kom hjem, ble jeg for redd til å nyte tiden og brukte all min energi på å fortrenge alt, på å sørge for at du pustet. Nå skal jeg prøve så godt jeg kan å nyte tiden mer, for du blir så alt for fort stor!

Likes

Comments

1. Lucas Matheo er født 9 uker før tiden og veide bare 1445 gram på det miste 1300.
Nå er han snart 2 år og vipper på 10 kg, og blitt en lang og tynn perfekt gutt.
2. Lucas Matheo fikk sin første tann 6 mars 2015.
Og etter det har de kommet på løpende bånd uten plager, så brått ser vi en ny tann.
3. Lucas Matheo begynte og åle seg fremover 7 mars 2015 og begynte og krabbe 18 april 2015.
Helt ut av det blå begynte Lucas og åle seg fremover på kjøkkengulvet til mormoren sin. Den 18 april tok Lucas steget med og begynne og krabbe for fult, noen dager etter 1 års dagen sin.
5. Lucas Matheo begynte og gå 14 Juli rett etter vi hadde kommet hjem fra spania.
Lucas begynte og gå helt brått en dag løp han bortover gulvet, men falt masse i fler uker. jeg satt med hjerte i halsen hver gang, var så redd for hvordan han skulle falle. Men jeg husker det godt, jeg var så glad! Lucas skulle egentlig blitt 1 år i juni så korrigert var han 1 år og 1 mnd når han begynte og gå men fra fødsel var han 1 år og 3 mnd. Og vi som hadde fått beskjed om at han nok ikke begynte og gå før han var rundt 2! Du overrasker helt tiden skatt!

noen dager etter han hadde lært seg og gå, løp han rundt på lekeland så stolt av seg selv!

Likes

Comments

Jeg våkner kaldsvett, mitt på natten livredd og i sjokk. Jeg står opp, løper inn til deg, men du ligger jo og sover så fredfull. Jeg går og tar meg litt kaldt vann før jeg går og legger meg igjen, men for ikke sove. Jeg er forsatt i sjokk. Marerittene er blitt så mange, men denne gangen var det så alt for sterkt. Jeg drømte at du sluttet og puste lillevenn, jeg drømte at du tok ditt siste åndedrag. Dette er ikke første gang, og ganske sikker på at det er langt ifra siste. Jeg har begynt og være ærlig med meg selv, begynt og forstå at det er lov og være lei seg. Nå er det snart 2 år siden du kom til verden, det er først nå sjokket har lagt seg. Det er først nå jeg tenker på hva som kunne gått galt. Jeg er livredd, jeg er så redd at jeg knapt tørr og sove. Mine tanker er alltid på deg, jeg er så glad du er her, og så glad du er frisk. Men alt dette har skapt så vonde minner for mammaen din, hun er så alt for redd for og miste deg. Hun er så alt for redd.. Mobilen ringer mitt på natten, jeg spretter opp. Lyden når jeg sov var klar og sterk jeg hørte lyden av metningens alarmen som går. Jeg åpner øynene og ser vi er hjemme, og puster lettet ut, jeg må jeg sjekke deg en ekstra gang før jeg legger meg igjen. Først nå i senere tid har jeg forstått at du er sterk gutten min, men mammaen din har en stor skrekk inni seg, som ingen forstår. Kanskje jeg er dårlig på og forklare, men det er vondt og snakke om. Når jeg kommer i en ubehagelig situasjon der noen spør meg hvordan fødselen gikk, vil jeg bare si bra og ferdig med det. Tema er så vondt, så sårt. Jeg tenker ikke bare på det negative, som alle tror. Men jeg var der når det sto på som verst, jeg var en del av det og vet hvor vondt det var og er. Frykten for at du skulle dø fra meg, eller jeg fra deg. Jeg er livredd for og være borte fra deg, selvom jeg er kjempe sliten noen ganger og trenger og sove. Jeg burde kanskje innse at du har blitt stor. Du klarte deg tross alt, som alle sier burde jeg være lykkelig over det, og det er jeg! Men de ser ikke min angst for døden eller mine mareritt. Når ingen forstår, hvorfor skal jeg da fortelle? Hvorfor skal jeg rive opp såret når ingen kan lege det godt nok? Det er ingen skam, det er lov og være redd, jeg er kun redd for og miste det mest verdifulle jeg har. 

traumene og angsten - alle lukker øynene ingen forstår, ingen forstår fordi han lever jo.

Likes

Comments

Noen herlige tilbakeblikk av verdens fineste lille modell, før han lærte seg og gå. I sin herlige lillelam dress og lillelam lue. Tiden har gått så alt for fort fra oss, tenk at dette er i fjor, tenk at dette var før han lærte og gå, rett før han ble et år. Godt med bilder og se tilbake på.

Les også "Lillelam ull"

  • 1369 lesere

Likes

Comments

Jeg husker det som det var i går, natt til 29 april 2014. En natt med en mareritt som var sant, jeg så deg i drømmen min, du var sliten, maskinene dine pep i et kjør, og du var ikke sterk nok til og klare dette alene. Du orket ikke puste lenger, du trengte hjelp. Jeg brå våknet, og var så glad fordi det bare var en drøm. Jeg løp til deg med en gang jeg hadde stått opp. Jeg kjente det i luften, jeg viste det var dårlig nyheter. Mitt mareritt var sannheten, der lå du med oksygen maske, og bodyen jeg viste du hadde på deg. Alt stemte, drømmen min var som et kamra på din vegg, jeg så alt, jeg viste hvem som hadde vært hos deg den natten, jeg viste hva de hadde gjort. Den natten forsto jeg at du og jeg, vi er en. Du var sliten, hadde vært så flink så lenge. Jeg klemte deg en ekstra gang, de klarte det igjen. Når ting bare hadde gått oppover, måtte vi så klart ned i en mørk gang før det kunne gå oppover igjen. Mamma er så stolt av deg min lille kriger, vi klarte dette sammen med hjelp av mange flinke sykpleiere, med hjelp av fantastiske maskiner som kunne hjelpe deg. Det er en ære og si at denne lille krigeren har jeg skapt, den lillegutten som virkelig hadde viljen til og kjempe, den lille gutten som skrek i sengen sin som en liten spurv, så liten men så sterk vilje. Jeg håper jeg slipper og sann drømme igjen, hvertfall slike mareritt.

Den alt for store bodyen er str 44 og passet til han var hvertfall 5mnd. Den som aldri så han på ekte, kan ikke en gang forestille seg hvor liten han faktisk var. Her ligger han med oksygen og sonde (hadde også måler av puls på seg)

Likes

Comments