Dagen idag har vært over alle forventninger. Igår fikk jeg beskjed av forstanderen på skolen at jeg skulle ta dagen av. Det gjorde jeg så også, endelig få sove ut litt.

I natt snakket jeg også med min roomie fra sist år, det var mega deilig å bare få snakke ut om alt fra himmel til jord. Hun er en virkelig god venninne som jeg kan snakke med alt om. Hun forstod min situasjon og sa hun støtter meg i alle valg jeg tar. Om jeg velger å stoppe på højskolen eller ikke. Det får vi bare vente å se på. For jeg er bare med 90% sikkerhet sikker på at jeg kommer til å stoppe på højskolen om 5 uker. Sædis kommer også til højskolen for å besøke meg i Mai, selvfølgelig kommer jeg til å ta tilbake til højskolen med gjevne mellomrom for å besøke alle jeg har blitt så glad i, alle mine nye venner. Venner for livet!

Vi har også en forstander som fyller år idag, ikke bare bare å bli 60-år gammel. Forstanderen på skolen har på en måte blitt min "far" imens jeg har vært på højskolen. Jeg hat fått en klem når jeg trenger det, en rolig prat når det er noe som plager meg. Smil i gangene, han er en virkelig hjertelig person som vil at alle skal ha det godt.

Vi har også handlet inn alt til festen på fredag idag. Alt av dekorasjon er kjøpt inn. Tidligere idag dro Cecilie, Anna, Kolfinna og jeg ut av skolen for å finne all dekorasjon til 60-90 tallsfesten vi skal ha på fredag. Jeg gleder meg mega mye til vi er ferdig med alle forberedelsene til festen og kan fokuserer på oss selv. Alt hva vi skal ha på, sminke og hår. Derfor prøvde vi dag å rette håret til Jom, noe som vi igjen skal gjøre til festen på fredag. Gud, han ser helt vild ut med den sveisen.

  • 9 Lesere

Likes

Comments

Idag er en av de dagene som føles tyngre enn andre. En av de dagene hvor ingenting er som det skal. Hvor alt blir røre oppi hodet. Jeg våknet idag, og følte meg klar, gikk til svømming som alternativ trening, fullførte en ok økt. Det er jeg stolt over. Siden alt gjør vondt i skulder og kne, må jeg ta til takke med noe av det som gjør mindre vondt. Nemlig svømming.

Svømming er en sport jeg har holdt på med når jeg var yngre, en sport jeg generelt er ganske glad i. Men hva kan vel måle seg med håndball. Akkurat nå, ingenting. Håndball er fortsatt i hodet mitt, jeg får det ikke ut, selvom det kanskje er det beste for meg nå. Jeg må få det inn i hodet mitt at jeg er ferdig som spiller. Håndballskoene er lagt på hylla, og jeg får heller spille litt innimellom hvis jeg får til etter operasjon. Men en ting jeg vet med 100% sikkerhet er at jeg stadig skal gå videre med håndball, men utenfor banen. Jeg vil bli trener. Jeg vil fortsette som dommer. Dette er en ambisjon jeg har hatt i lang tid, det å kunne håndball også fra sidelinjen. Selv har jeg vært dommer siden jeg var 13, og det fyller glede og hjelpe sporten i vekst. Jeg skal hjelpe til i håndballmiljøet, lære andre den erfaringen jeg har hatt og vise mine kunnskaper innenfor idretten. Det er helt sikkert.

Jeg vet godt med meg selv at jeg har høye ambisjoner rundt ting jeg gjør. Derfor blir også nederlaget stort når noe drastisk skjer. Jeg vet godt jeg ikke er den sterkeste mentalt. Etter en telefonsamtale med mine foreldre tidligere idag fikk de meg på tankene at det er i motbakke man blir sterkere. At når jeg er ferdig med det tunge jeg går igjennom nå kommer jeg sterkere ut av det. En erfaring rikere. Jeg må plotte inn flere positive tanker i hodet når jeg har dårlige dager. Tenke at jeg bare blir sterkere av dette. Og det er akkurat det jeg skal gjøre, for å nå så langt inn i mitt siste semester på IHÅ, og forhåpentligvis ikke måtte stoppe i altfor lang tid før.

  • 10 Lesere

Likes

Comments

Var Danmark det beste valget for meg? Var det det jeg ville?

Det er et spørsmål jeg har fundert mye over de siste par ukene. Ukene etter jeg fikk beskjed om at jeg må operere min skulder, og aldri kan spille håndball igjen etter. Det er en vanskelig beskjed å få, ihvertfall når det er grunnen til at jeg tok den lange veien til Danmark for å bo her. Men svaret mitt er stadig JA,  med store bokstaver. Ja, Danmark var det beste valget for meg og det jeg ville over alt her i verden, når jeg tok avsted i august 2016. 

Alt hva jeg har fått oppleve siden august er helt ubeskrivelig. Alle jeg har blitt kjent med, tilværelsen av å bo i et annet land. Det å gjøre det jeg elsker hver eneste dag. Men det tok desverre en brå slutt. Jeg kan ikke lenger spille håndball hver eneste dag, jeg måtte stoppe i min klubb og også håndball akademi som jeg hadde hatt siden august. Skulderen stopper meg i å gjøre det jeg elsker, og også masse utover det. Jeg kan ikke gå 100% inn for noen idrett, jeg får ikke gjort det jeg vil i gymmet heller.

Det har vært vanskelig å takle sannheten om at jeg ikke kan spille håndballen igjen. Mentalt er det veldig hardt, men også fysisk. For jeg får ikke gjort det vanlige man skal kunne gjøre. Og det er ikke bare skulderen som stopper meg, men også kneet mitt. Et kne som er operert to gange. Så per dags dato er jeg i tilværelsen med et totalt ødelagt kne og en dårlig skulder. 

Det eneste som holder meg tilbake er det sosiale. Jeg vil ikke forlate det sosiale rundt skolen, det å være en elev på IHÅ. IHÅ tilværelsen utenfor idretten er helt fantastisk. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Det er det store spørsmålet som går igjen i hodet mitt nå for tiden. 

Men jeg har en god familie derhjemme i Norge, som støtter meg igjennom alt. Det er vanskelig å bare kunne snakke med de igjennom telefon, for de kan heller ikke gjøre noe annet enn å støtte meg. 

  • 14 Lesere

Likes

Comments