Enda et år er snart forbi. Et år fylt av oppturer og nedturer, men aller best huskes heldigvis oppturene. Det var flest av hverdagene dette året også og vi sitter igjen med utrolig mange fine hverdagsminner. Det har skjedd store og små ting.

Den største forandringen i 2017 for barna var nok flyttingen. Det var en stor overgang å flytte i nytt hus i ei ny bygd og begynne i ny barnehage. Heldigvis fant vi oss raskt til rette og alle sammen trives og har fått mange nye venner og bekjentskaper. Simone har fått dyrket interessen for hest og riding og Nathaniel stortrives med å bo på bygda.

For oss voksne var det innsamlingsaksjonen som Ingvill satte i gang for å sende Kai-Even til Moskva for HSCT behandling mot MS. Og det gjennomførte hun med glans! 25.02.2018 reiser Kai-Even og pappaen til Moskva. Det er nesten litt for spennende men også veldig godt å tenke på at han snart får en mulighet til å stoppe sykdommen. Alternativet er å fortsette å bli dårligere, så dette er bare noe han og vi må gjennom. Vi kjenner og vet om mange som har gått gjennom behandlingen og de aller fleste har oppnådd gode resultater og noen har til og med blitt bedre enn forventet. Vi krysser fingrene for at Kai-Even neste nyttårsaften er i god form og kan se tilbake på 2018 som det beste året i sitt liv!

For meg har 2018 vært en enorm opptur. Helsen blir bedre og bedre og jeg har til og med klart å begynne så smått å jobbe. Fortsatt svinger formen mye og til tider er jeg kjempe sliten, men sammenlignet med de siste 4 årene så har 2017 vært det desidert beste. 2018 kan jo bare bli enda bedre!

Vi ønsker 2018 hjertelig velkommen! Første del blir preget av stamcelletransplantasjonen Kai-Even skal gjennom og opptrening etter den. Deretter har vi planer om å endelig få leve livet slik vi selv vil uten at sykdom skal styre over oss. Mitt personlige mål er å klare å jobbe enda mer. Aller helst 100%. Da hadde jeg virkelig følt at kreften og etterdønningene av 2,5 års kreftbehandling slipper taket. Uansett er jeg fornøyd med å ha en kropp som er kreftfri og på vei oppover!

Godt nyttår alle sammen!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments


Her kjører vi en rolig og avslappet siste innspurt før jul. I morgen tar vi juleferie etter jobb og barnehage og det skal bli deilig! Alle gleder seg til ferie og fri. Vi skal kose oss max og nyte å være sammen med familie og venner.

Nå har jeg satt meg ned med strikketøyet mitt. Ja, dere leste riktig. Jeg har begynt å strikke. Det er mange som er overrasket siden jeg har prøvd å strikke flere ganger før men aldri hatt ro i kroppen til å sitte og lære meg å strikke. Men nå liker jeg det. Det er så mange rundt meg som strikker så jeg tenkte at jeg skulle gjøre et forsøk. Jeg merker at det er godt å ha noe å gjøre mens jeg slapper av, og jeg har til og med klart å hvile litt mer etter at jeg begynte å strikke. Det ble plutselig fokus på noe annet enn alt jeg skulle ha gjort som jeg ikke klarer. Så alt i alt er strikking veldig kjekt og positivt på mange måter. Det blir Nathaniel som får en genser. Han ble den heldige utvalgte siden han er minst og da går det fortest å strikke til han. Men nå når jeg syns det er så kjekt så blir det nok en genser på Simone også.

Jeg håper at dere klarer å slappe av mellom julehandel, nissefester, julebord, avslutninger og alt annet som hører advent til. Vi har valgt å ikke stresse i år. Det føles veldig bra! Det er første jula siden Nathaniel ble født at jeg er i noenlunde god form og det hadde vært veldig dumt å ødelegge den formen med stress.

På julaften får vi besøk av svigers og en av onklene til barna. Vi håper at nissen tar seg en tur i år også! Selv om Simone har gjennomskuet at nissen bare er en utkledt person så er det likevel veldig spennende når han kommer!

Nyt siste dagene før jul og kos dere sammen. Jul blir det uansett!

Camilla

Likes

Comments

Det nærmer seg julaften med stormskritt og vi nyter adventstiden til det fulle. Vi har fått med oss julekonsert, tenning av julegrana, baking og ekstra mye tid til kos sammen. Julegavene var vi tidlig ferdige med så vi har faktisk ikke satt en eneste fot innom kjøpesenteret i hele desember. Det er faktisk utrolig deilig! Jeg liker egentlig å gå i butikker i desember for det er så mye fin julepynt og julestemning, men de siste årene har det krevd så utrolig mye energi å spasere rundt på et kjøpesenter i julestria med ekstra mye folk og støy. Derfor bestemte jeg meg for at i denne førjulstida skulle vi ha alt klart og ikke stresse med noe. Jammen funket det og det føles herlig å ikke bruke seg opp rett før jul!

Vi har bakt litt men ikke mye. Det går lite julekaker her i hus. Men julemenn og Sarah Bernard er i boks. Det blir nok pepperkaker og pepperkakehus også iløpet av uka.

Forrige uke var Simone syk så da koste vi oss med å bake lussekatter sammen. Jeg er veldig svak for safran enten det er i bakverk eller middager så lussekatter måtte vi ha!

Nå gleder vi oss alle sammen til vi kan ta juleferie på fredag. Julaften blir feiret hjemme etter Simone sitt ønske. Farmor, Farfar og onkel kommer for å feire sammen med oss og kanskje kommer Nissen også...? Vi har i allefall tenkt å sette ut grøt til han i tilfelle han kommer forbi.

Det er kjekt at barna kommer med egne ønsker til hvordan vi skal feire jul. At de deltar i å lage egne tradisjoner er utrolig koselig. Jeg skjønner godt at de vil feire hjemme. Jeg husker jo selv hvor koselig det var å gjøre de samme tingene hvert år og legge seg glad og fornøyd i sengen min på julekvelden. Selv har jeg alltid vært hjemmekjær og det ser jeg at barna også er.

Vi gleder oss til julaften og resten av juleferien! Håper dere har en like fin førjulstid som oss!

Camilla

Likes

Comments


For en glede og en entusiasme da barna oppdaget at det var klart for å bake julemenn, eller "julemanna" som vi sier. De bakte og bakte og stod på. Det eneste jeg fikk gjøre var å kjevle ut deigen for de innimellom.

I år prøvde vi en annen oppskrift enn den vi har pleid å bruke og de var kjempegode! Det beste av alt er at de er laktosefrie så da trenger ikke jeg å tenke på det. Vi er mange i familien og omgangskretsen som har laktoseintoleranse så det meste vi lager er laktosefritt.



Neste bakeprosjekt blir nok pepperkaker. Det er favoritten til begge barna og så lukter det jo helt fantastisk! Vi bruker å lage et par store figurer som kan henge til pynt og spre deilig pepperkakeduft i huset hele desember. I år blir første gang vi lager hjemmelaget pepperkakedeig sammen med de to små. De siste årene har vi tatt en god del snarveier og brukt ferdig deig, men nå har jeg endelig nok energi til å gjøre "det lille ekstra" og lage deigen selv.


Ha en fin dag!

Camilla

//RekLAME//

Likes

Comments


Innimellom så slår det meg at jeg er utrolig heldig som er her i dag. Jeg får oppleve å se barna mine vokse opp, være tilstede for de og veilede de så godt jeg kan på stien gjennom livet.

I dag er en slik dag der jeg er ekstra takknemlig for å ha overlevd kreften. Ofte kan jeg sukke og stønne inni meg og irritere meg grønn over alt jeg ikke får til lenger og være sur fordi at kroppen ikke fungerer slik som før. Kanskje blir den aldri som før igjen. Det er mange små ting (eller senskader om man skal kalle det det), som plager meg. Noen dager i stor grad mens andre dager merker jeg mindre til det, men plagene er alltid til stede. I dag er jeg faktisk takknemlig for å kunne kjenne på disse plagene. I dag fikk jeg vite at en av de jeg ble kjent med under behandlingen har fått tilbakefall for andre gang. Det unner jeg ingen! Denne personen er heldigvis utrolig sterk både fysisk og psykisk. Måten tilbakefallene blir taklet på er helt utrolig. Jeg bøyer meg i støvet for de som fortsatt har det gode humøret og stå-på-viljen sin etter så mange harde slag og sender gode klemmer!

Det er så altfor mange av de jeg har blitt kjent med siden jeg ble syk som ikke er her i dag. Det er like trist hver gang jeg får høre om enda et fantastisk menneske som har gått bort på grunn av kreft. Spesielt tungt syns jeg det er når det er unge mennesker det er snakk om. Det er bare så meningsløst at noen må kjempe så hardt og så lenge uten å bli frisk. Tankene mine går ofte til alle de andre jeg ble kjent med underveis i kreftbehandlingen. Noen, spesielt en person, har jeg god kontakt med i dag. Hun har faktisk blitt en av mine beste venner. Vi fant hverandre på kjøkkenet på avdeling for blodsykdommer på St. Olavs og hadde akkurat like sprø galgenhumor begge to. At vi ikke bor mer enn en time fra hverandre er jo bare helt fantastisk! Hun har blitt som en tante for de to søte små også og de gleder seg like mye som meg til hver gang vi skal møtes.

De første dagene jeg var innlagt på avdeling for blodsykdommer var jeg litt usikker på om jeg skulle orke å bli kjent med de andre på avdelingen. Jeg var redd for at jeg ikke skulle takle det om noen døde av kreften. Redd for å treffe noen som så helt svart på situasjonen og dro meg med ned i mørket. Redd for å høre om tilbakefall, bivirkninger av cellegiftbehandling, og i det hele tatt bekymret jeg meg for det meste. Det var så viktig for meg å ha en positiv innstilling til sykdommen og behandlingen at jeg nesten isolerte meg for å ikke se noe negativt. Det er jeg veldig glad for den dag i dag at jeg ikke gjorde. Absolutt alle jeg traff var helt fantastiske og vi koste oss masse sammen. Vi lo og sbakket om alt mulig, både kreft og andre dagligdagse ting.

Da jeg selv ble syk var det mange som var usikre på hvordan de skulle forholde seg til meg. De var redde for å si noe galt, spørre om feil ting og noen turte ikke å ta kontakt den første tiden. Det er jo en måte å beskytte seg selv på fra vonde opplevelser, og akkurat det samme som jeg gjorde den første tiden på sykehuset. Det er jo helt feil måte å tenke på. Den som blir syk er jo akkurat den samme personen som før og det å ha mennesker rundt seg å snakke med, gråte med, spille spill sammen med, gå en tur med, spise sammen med osv, gjør jo bare godt! Det er lett å fokusere kun på den store elefanten som heter kreft og glemme at dyrepasseren fortsatt er den samme personen som for ei uke siden. Det gjør godt å snakke om vanlige ting også og kreftpasienter elsker å høre om alt som skjer i livet til de rundt seg. Man blir jo på en måte satt på sidelinja i livet for en periode når man får en kreftdiagnose, og da er det godt å få litt avbrekk fra alt som har med sykdom å gjøre og heller høre om livet hjemme.

Jeg er iallefall evig takknemlig for at jeg overlevde både kreften og kreftbehandlingen. Ikke minst er jeg utrolig glad for at minsten også overlevde både cellegift og andre sterke medisiner mens han lå i magen. Jeg er utrolig takknemlig for at han er frisk og rask og ikke har fått noen varige mén av å bli født prematurt på grunn av min kreftsykdom.

Alt i alt er jeg evig takknemlig for å være i live og ha så mange fine mennesker rundt meg!


Camilla

//Annonse//

Likes

Comments

Det skjer litt mer enn sykdom her i hjemme altså. Hverdagene ruller og går og vi henger med. Jeg har fått ladet meg et par dager, og det kjenner jeg at var veldig godt og muligens litt lurt også. Kai-Even kom med en kraftig anbefaling om et par rolige dager med mye soving og egenpleie. Nå er jeg glad for at jeg hørte på han, for barna hadde fri i dag siden barnehagen er stengt, og vi har hatt en veldig fin dag sammen. Egentlig hadde Simone lyst til å bake enten lussekatter eller julemenn i dag, men det hadde vi ikke ingredienser til så det lovde jeg at vi skal gjøre en annen dag. Det er aldri for tidlig å bake til jul! Ikke at vi baker så veldig mye til jul egentlig. Mamma bruker å lage litt julekaker til oss, deriblant krumkaker, som er barnas favoritt. Vi baker julemenn og Sarah Bernard. Jeg er ikke så veldig glad i å bake dessverre, men kanskje vi skal avansere med en eller to sorter til i år. De får sikkert bein å gå på uansett. Jeg har faktisk hatt lyst til å bake "danske brunkager" helt siden jeg så de på et matprogram i julen for 4 år siden. Da gikk jeg på steroider og hadde en enorm matlyst og satt og siklet over alle matprogrammene jeg kom over i et forsøk på å tilfredsstille mathungeren uten å spise alt jeg kom over. Hver eneste førjul siden da har jeg tenkt på å bake de, men ikke hatt energi. I år må vi bare prøve!



I dag latet vi oss lenge på sofaen alle tre og koste oss med film, supermario og ostesmørbrød. Barna lekte fint sammen og bygde hele Lilleputthammer i duplo, før vi tok oss en liten tur ut. Det er grått og vått vær ute, men det er så deilig med en forfriskende tur før man går inn og varmer seg. Det er lenge siden vi har gått tur sammen nå, så det var veldig stas for oss alle. Simone syklet mens Nathaniel og jeg gikk. Vi stoppet for å se på fugler, elver, sølepytter og sjøen. Barna syns det er litt rart at det er små og store øyer ute på sjøen og lurer på hvorfor ikke alt bare kan henge sammen så man kan gå over alt. Vi fant ut at det kanskje var litt spennende at ikke alt henger sammen, så vi må bruke båt for å komme til de små og store øyene.

Det er så herlig med slike tankefulle små som undrer seg over alt mulig!



I morgen er det fredag og endelig helg. Det er en stund siden formen til alle sammen har vært fin, så nå skal vi kose oss. Alle sammen er fortsatt litt forkjølet, men vi krysser fingrene for at vi er ferdige med feber og dårlig form dette året.

Nyt kvelden og start fredagen med et stort smil!

Camilla

Likes

Comments

Te av ingefær og sitron er mitt beste tips mot sår hals


Tenk at det skulle gå nesten en hel måned siden sist jeg publiserte noe. Det er en god stund! Det var absolutt ikke intensjonen min å drøye det så lenge, men nå ble det nå en gang slik. Jeg har rett og slett vært sliten med stor S. Jeg har fokusert på å komme meg gjennom dagene på en noenlunde grei måte. Det går jo for en periode, men nå kjenner jeg at kroppen snart er tom. Det er ingen god følelse. Det er veldig vanskelig å føle at man ikke strekker til på noen områder i livet. Selv om jeg vet at dette er enda en periode jeg bare må komme meg gjennom så må jeg innrømme at det er litt tungt til tider.

Den siste tiden har jeg vært veldig forkjølet og da blir formen deretter. Det hjelper ikke på når forkjølelsen varer lenge og resten av familien også har vært og forsåvidt er forkjølet. Nathaniel har vært en del hjemme fra barnehagen og Kai-Even har vært ganske dårlig. Han blir jo hakket dårligere enn resten av oss og fungerer absolutt ikke i det hele tatt når han får feber. Heldigvis er han bedre nå og ferdig med atter en kur med antibiotika. Jeg tror den mannen går på antibiotika oftere enn han går uten for tiden. Simone er også forkjølet men har ikke vært så mye hjemme fra barnehagen. Hun er slik som jeg var som liten og helt til jeg fikk kreft. Man merker nesten ikke at hun er syk før hun er veldig dårlig, så når hun er hjemme på grunn av feber og sykdom så koser hun seg og leker veldig mye. Når Nathaniel er hjemme på grunn av feber eller sykdom så ligger han strak ut på sofaen og orker lite.

Ellers så skjer det jo ganske mye spennende også i livet. Det er bare litt over 3 måneder til Kai-Even reiser til Moskva for å ta HCST i kampen mot MS. Vi grugleder oss, men dette er den beste sjansen han har så da må han bare gjøre det. Nå prøver han iallefall å stoppe sykdommen. Alternativet er å fortsette å bli gradvis dårligere og slik nedoverbakken har vært de siste årene så skjønner jeg godt at han ikke vil sitte og vente på å bli verre! Det blir en spennende og utfordrende tid.

For min del har hverdagene fått en stor endring den siste tiden. Nesten litt for mye nå når jeg har vært syk og hatt en syk gjeng her hjemme. Jeg har fått startet prosessen med å komme tilbake i jobb. Det er veldig spennende og det gir meg utrolig mye glede å få være ute blant andre og gjøre noe meningsfyllt. Det hele kom jo litt brått på men det føles godt og jeg kastet meg ut i det. Det som blir spennende fremover, blir å se hvor mye jeg klarer å jobbe. Foreløpig er det ikke mye jeg jobber og likevel føles det som om kroppen snart sier stopp. Det er veldig dumt at det ikke er på grunn av jobben, men på grunn av hele livet. Det er skikkelig frustrerende at en dum og langvarig forkjølelse skal ha så stor innvirkning på min yteevne både på jobb og privat. Pluss på syke barn og en syk mann og alle hverdagslige gjøremål så blir det plutselig veldig mye på en gang. Jeg har måttet sove og hvile veldig mye den siste tiden og det går utover alt som "skulle vært gjort". Det er kanskje enkelt å lese dette og tenke at jeg bare kan la ting ligge for "det stikker jo ikke av", men så enkelt er det ikke. Alt som ikke blir gjort når det skulle vært gjort, blir bare utsatt. Det må gjøres uansett.

For bare kort tid siden var dette ting som endelig var blitt overkommelig igjen og vi begynte å få huset på stell, rutinene fungerte og jeg hadde energi til å trene litt. Nå går alle aktiviteter jeg gjør på bekostning av noe annet og det er det vanskelig å akseptere. Jeg vil så veldig gjerne klare å fortsette å jobbe for jeg føler meg mer som "mitt gamle jeg" igjen når jeg er på jobb og jeg blir en lykkeligere person rett og slett. Alle rundt meg merker det også. Man trenger noe fast å gå til. Iallefall så trenger jeg det. Man får brukt hodet på en helt annen måte enn å gå rundt seg selv og man får mange nye inntrykk og ikke minst sosial omgang med andre. Nå håper jeg at forkjølelsen snart jages bort og at formen stiger igjen så dagene blir litt enklere å komme seg gjennom. Jeg trenger en kropp som fungerer litt bedre enn det den gjør akkurat nå. Jeg trenger å klare å gå en tur hver dag og trene litt for å få kroppen opp og gå igjen. Den var på god vei til å komme i skikkelig form igjen før jeg ble forkjølet og det føltes så utrolig godt. Jeg kunne føle at kroppen ble sterkere for hver eneste dag og energien steg og steg.

Nå strekker jeg ikke til hjemme, på jobb, sammen med barna, som samboer, som venn...ikke som noe. Avtaler avlyses over en lav skog og jeg sovner med en gang jeg setter eller legger meg på sofaen eller i sengen. Det føles som å trø i en søkkemyr der beina synker dypere for hvert skritt og det er mer og mer jeg må gi avkall på.

Jeg har verdens mest fantastiske familie og venner som fortsatt orker å avtale noe som helst med meg. Dere er vrikelig verdt å ta vare på! Etter 4 år med dårlig form og 1000vis av avlyste avtaler og nei-er når dere inviterer meg med på noe, eller for såvidt når jeg selv har invitert dere og må avlyse for n-te så er dere fortsatt her. Dere betyr utrolig mye alle som en!

Livet er slitsomt nå, men absolutt bedre enn for ett år siden, for ikke å snakke om for 2, 3 og 4 år siden. Det går absolutt oppover, men i slike perioder der kroppen sier stopp så blir jeg litt irritert og lei av min egen kropp. Hodet er det nemlig ingenting i veien med, bortsett fra at det jobber litt treigere enn før. Haha!

Nå skal forkjølelsen jages på alle sammen og kroppen skal få hoppe på "komme i form prosjektet" sitt igjen. Det ble en liten utblåsning i dette innlegget, men av og til må det ut. Det er lov å være lei innimellom selv om jeg egentlig setter stor pris på å bare være i live og fortsatt kunne være her for mine to søte små hjerteknusere.

"Sammen er vi sterke" - eller noe sånt, må jo være livsmottoet vårt. Når ting er på sitt tyngste så tenker jeg ofte på en setning som jeg fikk høre fra en sykepleier den første tiden jeg var syk. Jeg husker dessverre ikke hvem det var som sa det, men "IT WILL PASS", og det er sant. Det går over og en ny dag kommer. Da er man ett skritt nærmere å bli bedre. Disse tre ordene har hjulpet meg utrolig mye de siste årene. Man kan jo selvfølgelig velge å være negativ og tenke at ting kanskje ikke går over, men slik er ikke jeg. Man må se positivt på situasjonen. Det er lov å dykke ned og være trist, lei, oppgitt, sint, irritert og alt. Det er lov å føle alt man vil, men å riste av seg alt det negative og fokusere på det positive er så utrolig viktig! Hver eneste dag skjer det noe positivt. En bitteliten ting om ikke annet. For min del er jo barna det mest positive i livet mitt. Det går jo ikke an å ikke bli glad av å være sammen med de!

Nå har jeg fått ristet av meg det meste av frustrasjonen som har bygget seg opp inne i meg den siste tiden ,så nå føler jeg meg mye bedre. Det er viktig å finne en måte å få utløp for sine følelser på. Det gjelder egentlig for alle tenker jeg. For min del hjelper det å skrive. Andre tar seg en joggetur, noen snakker om det som plager de, noen slår ut frustrasjonen på en boksesekk...Det finnes sikkert like mange metoder som det finnes mennesker. Bruk din metode og rist av deg det negative og la det positive ta over. Tro meg - det føles utrolig godt etterpå!



Ha en finfin dag med masse positivitet!

Camilla

Likes

Comments

Det merkes godt at høsten er kommet. Kveldene blir lengre og det er koselig å tenne stearinlys og spille brettspill. I natt skal vi få sterk storm og få høre og kjenne hvordan en ordentlig høststorm føles igjen. Det er i grunnen ganske koselig med slikt vær selv om høsten også er fantastisk og magisk i solskinn, med et fargespekter uten sidestykke.

Sist helg var vi nede ved sjøen og koste oss. Der er det gapahuk, bålplass, flott fjøre, ruiner fra 2. Verdenskrig og et flott lekeområde i skogen. Vi hadde ikke med oss mat denne gangen, men det er flott å lage mat og spise der nede. Barna elsker å være der og utfolde seg med klatring i trær og nett, huske litt og utforske ruinene fra krigen. Krabbejakt i fjøra og insektjakt på land er også en sikker vinner!


Denne helgen har vi tatt det rolig siden både Kai-Even og Nathaniel er syke. Vi trodde at Nathaniel var blitt frisk men han fikk feber igjen i kveld. Det har blitt mye Nintendo Wii spilling. Barna elsker å spille Supermario Bros og Mariocart (vi voksne også!). Det er skikkelig gøy at de spiller det samme spillet som jeg likte så godt da jeg var liten. Jeg var riktignok noen år eldre da vi fikk Nintendo. Det er utrolig hvor fort disse små lærer! 

Nå skal hodet mitt finne puta så jeg er klar for en ny dag og ei ny uke. Om Kai-Even ikke er frisk til i morgen så må jeg være hjemme med minsten. Jeg har spist masse frukt og grønt, drukket vitaminene mine og satser stort på at jeg slipper unna å bli syk. Det er jo litt nytt for meg at "alle andre" blir syke mens jeg er frisk. Haha! Man må bare sette pris på det man kan her i livet!

Ha en fin kveld!

Camilla

Likes

Comments


Fredag den 13 startet med brask og bram for min del og lever absolutt opp til ryktet sitt. Jeg tror egentlig ikke på at fredag den 13 er en ulykkesdag, men man kan virkelig begynne å lure!

I går kveld var en helt vanlig kveld her i huset. Barna la seg og vi voksne gjorde litt husarbeid før Kai-Even kikket litt TV og jeg la meg i badekaret.

Jeg våknet klokken 04.00 av at Kai-Even lå og vridde seg i sengen. Han stønnet og akket og uffet seg. Først ble jeg litt irritert og ba han slutte, siden Simone hadde kommet inn i løpet av natten og lagt seg mellom oss. Så skjønte jeg at han var dårlig. Han sa at kroppen ikke virket og at han ikke følte seg bra. En liten sjekk av tempen viste feber på over 40 grader. Med forrige feberrunde og påfølgende sykehusopphold friskt i minne så kom jeg meg raskt inn på kjøkkenet for å hente Paracet. Og har du sett slikt - for en gangs skyld var vi helt tom for Paracet. Det bruker vi å passe på å alltid ha, men denne gangen var det helt fritt. Han fikk Ibux, men den tar ikke feberen like godt. Iallefall ikke på Kai-Even.

Jeg tråkket frem og tilbake og spekulerte på om jeg skulle ringe og vekke svigermor eller tørre å vente litt. Tempen sank kun til 39,5 så Kai-Even var fortsatt ganske dårlig. Han virker ikke i det hele tatt når han har feber.
Lykken var stor da jeg fikk øye på naboen mens jeg slapp ut kattene. Hun hadde Paracet. Tenk så flaks å møte noen ute på bygda før det engang har blitt morgen! Hun var virkelig på rett sted til rett tid!

Kai-Even kom seg litt med Paracet innenbords, og tempen sank iallefall slik at jeg trygt kunne levere barna i barnehagen uten å ringe etter "barnevakt".

Det ble en veldig brå og tidlig start på dagen så det var godt med en dubb etter middag. Og takk og lov for den dubben, for nå ligger minsten her på sofaen og er syk.

Heldigvis blir barna sjelden syke! Der har vi vært veldig heldige! Her blir det en rolig helg med andre ord. Vi satser på at alle er friske og raske igjen snart!



Ønsker dere en fin kveld og ei flott helg!

Camilla

Likes

Comments

Vi er i slutten av september og har fantastisk flott høstvær! I dag har faktisk Simone bada. Det var så varmt og deilig ute. Vi var på besøk hos besteveninnen til Simone og endte opp med å dra ned til vannet. Jentene sprang rundt og koste seg mens vi voksne satt og nytte naturen. Fargespekteret i naturen er helt fantastisk på høsten! Hadde jeg visst at vi skulle ende opp der så skulle jeg tatt med meg kameraet mitt!

Det tok ikke mange minuttene før Simone hadde kastet klærne og stod med vann opp til navlen. Hun elsker å bade og er nok den som er tøffest av oss i familien.

I går var vi på kino og så besøkte vi venner etterpå. Helgene går så altfor fort akkurat som ukedagene. Men jammen er det kjekt å ha energi til å faktisk gjøre noe i helgene uten å slite seg ut! Nathaniel skulle egentlig på hyttetur sammen med Farmor og Farfar men ombestemte seg i siste liten. Han hadde nok hatt det veldig kjekt på tur men vi har kost oss veldig hjemme også!

Nå skal søndagen nytes og vi lader opp til en ny uke.

Ha en fin kveld!

Camilla

Likes

Comments