Personlig, Jobb

Jeg visste egentlig hva det var jeg savnet med jobben som journalist, men etter en uke tilbake i nyhetsredaksjonen har jeg fått det bekreftet. Jeg savnet adrenalinet og trykket. Jeg savnet høy puls og tanker som "hvordan i all verden skal jeg få til dette?". Jeg savnet følelsen av å få en oppgave som virker uoverkommelig, kombinert med stoltheten i magen når det endelige resultatet faktisk blir bra.

La meg gi deg et eksempel. Klokken ni tirsdag morgen satt jeg med musikken i øra, og hodet langt nede i noen gamle avisklipp jeg leser i forbindelse med en sak. Kaffen var varm, og dagen så vidt begynt. Kort fortalt: Hvilepuls. 

Plutselig står nyhetssjefen over meg. 

- Nordea har kuttet renten, sier hun. 

Siden tankene mine befinner seg i en snøstorm fra 1967, er alt jeg klarer å presse frem et "Hæ?".

- Vi må kaste oss rundt. Avisen trenger oppslag (forsidesak) til i morgen. Noe sånt som: "Rentekrigen". Kan du fikse det?

Kan jeg fikse det? Svarer selvfølgelig: Klart jeg kan. Samtidig som hodet hyler "renter", "fastrentelån" - GUD HJELPE MEG; HVA BETYR DET?

Dagen ble lang. Men det er slike dager som er grunnen til at jeg elsker jobben som journalist. Grunnen til at jeg er journalist. Det å kunne gå "all in" for å lære seg noe man egentlig ikke har peiling på, for så å skrive om det etterpå. Det å snakke med eksperter, og det å kunne stille de åpenbare spørsmålene og de dumme spørsmål (for stol på meg - det blir mange av dem). Og ikke minst det å kunne formidle det man selv har lært, til leserne. For er det en ting jeg har lært i denne jobben, så er det: Forstår du ikke selv det du skriver om, er det ingen andre som vil forstå det heller.

Det finnes mange flere eksempler som dette. Det finnes også eksempler der saken ikke går i boks, for sånt skjer. Det er en del av utfordringen. Og det er utfordringen jeg liker. 

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Reise, Personlig

Jeg kan ikke tro at det har gått to måneder siden jeg halvt i svime forlot kontorlokalet i Akersgaten med en tanke i hodet: Hva har jeg gjort? Jeg hadde sagt opp en jobb med trygg inntekt og gode fremtidsmuligheter. Fulgt hjertet, selv om fornuften strittet i mot, og sluttet. For hva? To måneder på eventyr og en mindre trygg jobbsituasjon i en bransje preget av oppsigelser og kutt. Galskap, sa noen. Er du sikker på dette? spurte andre.

Ja, jeg var livredd. Virkelig vettskremt. Men samtidig har jeg aldri vært sikrere på en avgjørelse i mitt liv. Magefølelsen sa at jeg hadde valgt det riktige. Og den skal man høre på.

Fra den dagen av, og to måneder frem i tid, hadde jeg karantene. En slags påtvungen pause, om du vil. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var litt tullete i starten. Samtidig som jeg forsto. For det meste tenkte jeg ikke på prinsippene. I stedet bekymret jeg meg for min egen situasjon. Hvordan skulle jeg klare meg økonomisk? Hva skulle jeg ta meg til? Kom jeg til å kjede meg?

La meg si det sånn: Jeg har ikke kjedet meg. I stedet har jeg reist, møtt mennesker fra hele verden og studert et nytt språk. Hvorfor? Fordi jeg kunne. Fordi jeg ville.

Da jeg innså at to måneder var gått, at jeg måtte pakke kofferten og reise hjem fra Berlin, var det nesten så jeg ba om to måneder til. Pausen jeg trodde skulle bli uutholdelig lang, var plutselig blitt for kort. Det har fått meg til å tenke. Og som overskriften sier mener jeg virkelig at alle burde ta seg en karantene i blant. En pause fra det nære og det vanlige. Et pust i bakken for å bli kjent med deg selv, og hva som er viktig for deg, på nytt. For det er lett å glemme når ballen begynner å rulle og ting skjer fort. Det skjedde med meg.

De siste to månedene står igjen som de beste, mest lærerike og givende jeg kan huske. Jeg har funnet en livsglød, en motivasjon og en energi som jeg bare kunne drømme om for en stund siden. Alt føles plutselig lekende lett. Nå gleder jeg meg bare til å begynne å jobbe igjen, Til å kalle meg journalist (selv om jeg egentlig aldri sluttet). Og til å følge drømmen jeg alltid hadde. Som selv om jeg hadde glemt den, ikke hadde glemt meg.

Likes

Comments

Berlin 2016, Reise

Nå skal jeg fortelle om en komisk kveld på byen som beskriver hvordan utelivet i Berlin kan være.

Vi har vært ganske mye ute de siste ukene. Prøvd oss på forskjellige områder, og drukket på alt fra fancy cocktailbarer til undergrunnsklubber. Det var derimot et sted vi ikke hadde prøvd enda, men som vi var blitt fortalt at vi ikke kunne forlate Berlin uten å oppleve.

Derfor satte vi kursen mot Berghain på lørdag. En av Europas, ja kanskje verdens, mest kjente klubber. Beryktet for sine ville fester, dunkende elektromusikk og skremmende dørvakter.

Vi fikk dessverre bare oppleve sistnevnte.

Historien begynner slik. Vi ankom Berghain i tretiden. Ingen går ut før det. Berghain er oppe fra fredag kveld til mandag morgen. Er du av den ivrige typen, kan du feste i mer enn 48 timer. Det første jeg tenkte da vi ankom klubben, som ligger i en gammel fabrikk og ser ut som en festning (se over), var at køen var for lang. Dette gidder vi ikke, tenkte jeg, før jeg oppdaget min roomie hoppende av glede ved siden av meg. Køen var kortere enn forventet, jublet han. Mellom 30 til 45 minutter, kanskje. Jeg stirret vantro på ham. 45 minutter i kø? For en godt vant London-jente, som pleier å smette forbi køen sammen med venninnegjengen og en promotør, hørtes det latterlig ut. Likevel stilte jeg meg pent opp.

Vi ble sluset gjennom et køsystem som minner om sikkerhetskontrollen på Gardemoen. Eller det du må gjennom om du skal ta den mest populære karusellen på Tusenfryd. Som kuer i en flokk tråkket vi oss gjennom en labyrint av stålgjerder frem mot en dør milevis unna. Hvorfor velger folk å stå slik å fryse frivillig? Trust me, det lurte jeg på også.

Da vi til slutt skimtet døren og jeg så vakten for første gang var det like før jeg skrek. Jeg klarte heldigvis å bite det i meg, men mannen foran meg kunne gitt en hver mareritt. Han var på størrelse med Harry Potters venn Gygrid og hadde et ansikt som sjørøverne fra Pirates of the Caribbean. Og da tenker jeg IKKE på Johnny Depp. Mannen fremfor meg hadde et spindelvev tatovert over det ene øyet, dype arr i pannen og utallige ringer i både nese og ører. Han sto bredbent med hendene plantet i siden. Her var det han som bestemte.

Dørvakten. Vokteren av den hellige festningen bak ham.

Jeg tviler ikke på at han og de andre dørvaktene i Berlin tar jobben sin seriøst. Litt for seriøst kanskje. Det finnes nemlig ingen logikk rundt dette med hvem som kommer inn, og hvem som blir sent hjem. I stedet minner systemet om en pekelek for barn. Du vet den der man hytter finger mot de objektene i bildeboka som man liker best.

Den jakken likte jeg ikke. Du kommer ikke inn i kveld.

Ring i nesa. Kult. Stig på da vel.

Og sånn fortsetter det.

Vi kom ikke inn. Gudene vet hvorfor. Jeg holdt pusten da spindelvevmannen satte øynene i meg. Det varte ikke lenge. Kanskje så han at jeg var utlending. Eller at jeg ikke er en hipster, selv om hadde lagd den typiske dotten-på-hodet-sveisen for anledningen. Alt jeg vet er at det ikke funket. Noe var galt med meg og de andre jeg var sammen med. Derfor ble vi forvist fra borgen med stygge blikk og en pekefinger.

Konklusjon? Det er ikke kult å bruke en lørdagskveld på å stå i kø. Men ellers smiler livet

Likes

Comments

Berlin 2016, Reise

Nå er det litt over en uke siden jeg kom til Berlin. Litt over en uke siden jeg begynte å lære tysk og bega meg ut på eventyr i en ny by.Dette er fem ting denne uken har lært meg:

1. Det er utrolig givende å lære språk, men også ekstremt frustrerende. Når jeg ser sammenhenger, gjenkjenner setninger og ord på butikken eller knekker en ”språkkode” bobler det inni meg. Samtidig blir jeg noen ganger så sint at jeg vil kaste tyskboken gjennom klasserommet. Spesielt vanskelig er det å lære grammatikk. Akkusativ, vet du for eksempel hva det er? Nettopp. Altså må man først hente frem gamle norskkunnskaper, for så å oversette og modifisere de norske reglene til tysk. For alle som kjenner det tyske språket: Ukens hodebry er bruk av artiklene ”der”, ”das” og ”die”. Detfinnes nemlig ingen regler for når du skal bruke hvilke. Derfor: Det må pugges.

2. Berlinere er mer reserverte enn londonerne, virker det som. Folk holder seg til sitt, går stillere i dørene og ser heller ned enn opp. Nå tenker jeg på dem du møter i det offentlige rom. På trikken og t-banen er det ingen som prater sammen, spør hvordan sidemannen har det eller utveksler et høflig hei.

3. Berlin er en enorm by. Jeg trodde London var stort. Det er det også, men Berlin virker større. Kanskje fordi man hele tiden snakker om øst og vest. Om skillet mellom de to sidene som fortsatt eksisterer.

4. Den beste måten å møte mennesker du ellers aldri ville ha truffet på, er ved å studerer språk. I klassen min er det 15 elever med 14 forskjellige nasjonaliteter (ironisk nok er vi to fra Norge). Mine beste venner i klassen er fra Israel, Portugal, Russland og Frankrike. Det er spennende. Jeg har aldri kjent noen fra de landene før. Spesielt hun fra Israel er interessant å snakke med. Hun har et ganske annet syn på Gaza-Israel problematikken enn mange fra vesten. Som Hani sier: ”Det er en håndfull mennesker som skapte den konflikten og som sørger for at den vedvarer. Vi andre, vi unge fra Israel og Gaza, ønsker bare å leve i fred med hverandre. Gå på stranden, feste i helgene og leve normale liv. Slik som du”. Til sommeren har hun invitert meg på strandfest i Tel Aviv. Kanskje jeg drar?

5. Sist men ikke minst – Berlin har lært meg å like sushi. Det er jeg evig takknemlig for. Hvordan har jeg klart å leve uten?

Likes

Comments

Berlin 2016, Restaurant-tips, Reise

Jeg har aldri spist sushi før og likt det, så litt komisk er det at min første restaurantanbefaling på bloggen er av en Sushi-restaurant. En venn av meg insisterte på å ta meg med hitt da jeg fortalte at jeg ikke spiser sushi. Han var overbevist om at hvis jeg spiste her, ville det revolusjonere måten jeg ser på denne populære matretten på. Jammen fikk han rett også.

Pris: Billig! vi bestilte alt for mye mat (som du kan se fra bildet) og betalte rundt 300 kroner til sammen. Drinkene koster 4,50 og vin+øl rundt 3,50. Se menyen her

Atmosfære: Lunt og intimt med tente lys og mørk innredning. Typisk asiatisk med observante servitører og rolig musikk.

Sted: Ligger midt i Kreuzberg, omgitt av andre restauranter og barer. Oranienstr 191, Berlin 10999. Ta undergrunden til Kottbusser Tor.

Terningkast: 6 (men husk at jeg ikke har så mye sushi-erfaring og sammenligne med, hehe.

Likes

Comments

Berlin 2016, Reise

Det fasinerer meg hvor mye i livet som kan forandres på, hvis man bare vil. Etter å ha skrevet forrige innlegg bestemte jeg meg for å ordne opp i situasjonen min. Jeg er ikke i Berlin for å ha det kjipt. Eller for å bruke tid på mennesker som ikke gjør meg glad.

Det var på tide å brette opp armene.

Det viktigste var å finne et nytt sted å bo. Svaret ble Airbnb. Jeg oppdaget at mange av leilighetene der er priset høyt. En natt koster rundt 3-400 kroner. Ganget med en måned ble summene svimlende. Det var da tanken slo meg. Hvor mange av disse leilighetene fylles opp i februar? Kanskje bookes noen netter av væroptimistiske turister, men hvilke utleier vil ikke heller ha en fast sum for å huse noen i en måned? Det var verdt forsøket. Og tror du ikke jeg fikk napp? Opptil flere. Men den som fanget interessen min var denne:

Horger: ”Jeg leier ikke ut rommet i leiligheten ofte, men fikk vondt da jeg leste om situasjonen du er i. Kan vi møtes til lunsj? Har vi god kjemi, ser jeg ikke bort i fra at du kan flytte inn her”.

Litt smånervøs møtte jeg Horger til lunsj. En høy, henslengt 36 årig berliner med kraftige briller, skinnjakke og kortklipt hår. Maten smakte fortreffelig og stemningen var likeså. Har du kjent følelsen av å øyeblikkelig stole på en person? Sånn var det med Horger. Kjæreste har han også. Så det blir ikke noe stress med det.

Room mates? Ja, takk.

Et døgn etter at vi møttes ligger jeg på en dobbeltseng i leiligheten hans. Rosetter snirkler seg langs taket to meter over meg. Våger jeg å stikke føttene ut fra dyna og ned på det kalde parkettgulvet, knirker det. Nitti kvadratmeter med sjel, sjarm og historie. Perfekt. Området utenfor døren heter Kreuzberg. Det er Berlins hippeste, får jeg høre. Litt som Grünerløkka i Oslo, bare større og bedre. Lydene av utesteder, restauranter og barer fyller gatene mens dunsten av indisk krydder blander seg med den fra gatebodene som tilbyr overstekte bratwurst.

Før jeg krasjet på sengen her, delte jeg og Horger et par gjenglemte øl fra festen forrige helg. Vi pratet om krig, fred og offentlig transport mens jeg lagde kylling og salat. Det kom aldri en kommentar om at kjøkkenet ikke kan brukes. I stedet fikk jeg høre at jeg bare må føle meg som hjemme. Vil du bruke nespresso-maskinen? Feel free!

Og det er akkurat det jeg gjør. Føler meg hjemme.

Lykke er når man møter åpenhjertige og varme mennesker i en kald, ensom situasjon. Når man blir påminnet om at det finnes venner i alle verdens hjørner. For det gjør det.

Litt bilder fra de første dagene.

1+3: Fra rom 203 på Goethe Institute. Mitt klasserom og mine morsomme, sprøe og kreative medelever. Mer om dem senere.

Nest siste bilde er av Hani, min israelske venninne. Hun fortjener et eget innlegg. Så det kommer.

Også er det Kaffee Mitten. Om man kan kalle noe et stamsted etter to dager, vil jeg si at dette er vårt. Her gjør vi lekser, spiser og drikker kaffe før skolen.

Likes

Comments

Berlin 2016, Reise

Klokken er 05.50. Det er nøyaktig 24 timer siden jeg reiste fra Norge. Disse ordene beskriver det siste døgnet.

SPENNING. Det å vende ansiktet mot Oslo lufthavn før klokken seks på morgenen, vinkende ha det til babyen sin (jepp, det er leiligheten) med en enveisbillett i hånden, var spennende. Nesten på grensen til overrumplende. Det å lande i Berlin og kjøre gjennom byen for første gang, like så. Tusenvis av tanker for gjennom hodet mitt mens regnet pisket mot bussruten. Her var det ikke særlig fint? Litt getto kanskje? Men vent.. Her var det bedre. Det så ut som en koselig kafe. Den må jeg prøve en dag. Og den som ligger på hjørnet der kanskje... og slik fortsatte tankerekken frem til jeg sto på Alexsanderplatz midt i sentrum og så meg rundt etter skolen.

FRUSTRASJON. Du kan ikke bare løfte armen og vinke etter en taxi i Berlin. Det er ikke som i London eller New York. Du må faktisk oppsøke en taxiholdeplass. Det fant jeg ut etter tjue minutters febrilsk vandring i regnet med en søkkvåt, tung koffert. Og taxisjaførene her smiler ikke varmt til deg og spør ”How are you love?”. Faktisk sier de ingen ting. Det er forresten noe som har slått meg i dag. Mennesker som jobber i servicebransjen her er ikke særlig... serviceinnstilte. I hvert fall ikke de jeg har møtt så langt.

OVERRASKELSE. Jeg ble overrasket da jeg oppdaget at det fortsatt finnes mennesker i 2016 som ikke har hørt om wifi. Og som i tillegg ikke vil at du skal lage mat tre ganger om dagen. Det virket unødvendig, syntes Anna, den eldre damen som jeg er innlosjert hos. Jeg vet ikke hva slags vertsfamilie jeg hadde sett for meg, men en nærmere 80 år gamle healer som driver med alternativ medisin, gror luktende medisiner i alle vinduskarmer og mener hun kan finne ut om det er noe galt med meg ved hjelp av små maskiner som tikker konstant, var ikke et av alternativene. Anna er snill og har åpnet hjemmet sitt for meg, men i dag har jeg innsett hvor viktig det er å dele bolig med noen som i hvert fall har et par ting til felles med deg.

TOLERANSE. Anna fortalte meg at mennesker født i stjernetegnet fisken er tolerante mennesker. Vi marsbarn er ofte åpne for andres synspunkter, levemåter og meninger. Der jeg satt med et stort maleri av jesusbarnet i krybben over hodet mens en 80-åring holdt meg i hånden, følte jeg meg ganske tolerant.

GLEDE. Små ting har gjort meg glad. Som da jeg oppdaget det glutenfrie favorittknekkebrødet mitt i den lokale matbutikken. Og da jeg fant ut at Tyskland har en egen matvarekjede for økologisk mat som ikke ruinerer deg. Jeg ble også glad da Starbucks-kafeen på hjørnet hadde hørt om Wifi og lot meg bruke det gratis, og da guttene jeg matchet med på Tinder var interessert i å føre en samtale som ikke startet med den sjarmerende åpningsreplikken ”Netflix og chill?”.

SAVN. Sammenligning er en farlig hobby jeg legger til meg når jeg reiser. I Berlin har den gitt meg hjemlengsel. Jeg savner leiligheten, sengen og den hvite Telenor-boksen min. Kall meg materialistisk, men sånn er det. Savn kommer når man er usikker, utilpass og ikke har det bra. Det vet jeg. Og selv om 25 dager virker lenge nå, kommer oppholdet til å bli bedre.

Har ikke rukket å ta noen egne bilder enda, så lånte dise fra denne siden,

Likes

Comments

Berlin 2016, Personlig

Det ligger en koffert midt på gulvet. Et par sko oppe på spisebordet. Et annet under den ene kjøkkenstolen. Alt er kaos og leiligheten er snudd på hodet. Jeg prøver å pakke, men innser at kun de tre ytterjakkene jeg vil ha med meg får plass i kofferten. Drar dem ut igjen og begynner i stedet med treningsklærne. Heller ikke det går særlig bra, da jeg har lagt frem ti overdeler, tre par sko og to tights. Realistisk? Ikke akkurat.

I dag har jeg lært at jeg suger til å pakke. Og at det er umulig å pakke til en måned i en koffert. Jeg har også innsett at jeg er ekstremt flink til å utsette planlegging, rydding og pakking til siste liten.

MEN nå er reisen i hvert fall i gang. Om mindre enn 24 timer sitter jeg på flyet til Berlin. Jeg har kun en billett. En one way ticket. På tirsdag begynner skolen. Og innen helgen håper jeg å være godt kjent i byen. I hvert fall i nabolaget der jeg skal bo. 

Planen er å dele mange tips, anbefalninger og bilder fra turen. Så hvis du vil vite mer om den tyske storbyen, stay tuned. 

Likes

Comments

Berlin 2016, Reise

På lørdag fikk jeg en mail. I den sto det at jeg har fått vertsfamilie i Berlin. Ikke så mye mer enn det, men det var oppgitt et navn og en kontaktadresse. Anna het hun, og jeg sendte en mail. Fortalt hvem jeg var og spurte om det jeg lurer aller mest på: Hvem er hun?

Ikke lenge etterpå fikk jeg svar. Hun virket hyggelig. Skrev noen setninger på god engelsk og sa hun gledet seg til jeg kom. Anna bor alene i sørøst Berlin, ikke så langt fra de mest kjente shopping-gatene. Jeg vet ikke hvor gammel hun er, men på Facebook-profilen sin ser hun som en godt voksen dame. Krøllete hår og et vennlig smil. Det er ingen andre studenter som skal bo hos henne. Bare jeg.

Nå kjenner jeg meg klar for å dra. Det er en uke igjen.​ Jeg gleder meg. Skikkelig. Nytt land, nye eventyr. Og Berlin da? Som jeg har hørt så mye positivt om siden jeg bestemte meg for å reise ditt. 

Nå gjenstår egentlig bare å pakke. 

Men hvordan pakker man egentlig for en måned i KUN en koffert?

Likes

Comments

Reise, Personlig, Bali 2016

Ute er det iskaldt. Snø på bakken og minusgrader i luften. For en uke siden, på akkurat dette tidspunktet, var temperaturen en ganske annen.

Alt var perfekt på Bali, ikke bare været. Menneskene, lydene, luktene og de ukjente aromaene som fylte nattetimene. Jeg hadde virkelig en helt fantastisk reise og her jeg sitter ønsker jeg meg bare tilbake. For det som i utgangspunktet bare skulle være en ferietur, endte opp med å bli noe ganske annet for meg. Reisen forandret meg.

På Bali innså jeg at jeg har grodd fast i et mønster. Et mønster hvor jobb, trening, mat og hverdagssysler opptok det meste av tiden min. Et liv hvor rutiner ble så viktig for meg at om jeg endte opp med å miste en time søvn en natt, ble jeg stresset. Eller hvis uken inneholdt fire treningsøkter i stedet for fem. Da jeg reiste til Bali hadde jeg tre par shorts og fire treningstopper i kofferten. Jeg endte opp med ikke å bruke noen av dem. I stedet oppdaget jeg at det er greit å spise hva man vil, akkurat når man har lyst. At kroppen takler en øl eller fem hver dag i to uker, uten å ta skade av det.

Misforstå meg rett, jeg visste alt dette. Jeg hadde bare glemt det. Så lett er det å la rutiner og vaner overta for spontanitet og glede. Så lett er det å la tvangstanker om hva man burde og skulle gjøre styre hverdagen.

Men slik vil jeg ikke ha det lenger.

Derfor spiste jeg pannekaker med syltetøy til frokost første dag hjemme fra ferie. Og på trening fulgte jeg ikke den vanlige planen, men hadde det litt gøy i stede. Jeg har også bestemt meg for å reise mer. Til steder jeg aldri har vært og som ligger langt borte. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke har behov for det. Det å reise, backpacke eller leve et halvår på budsjett var liksom aldri meg. Men det har forandret seg. Derfor ser jeg på 2016 og 2017 med nye øyene. To år av muligheter, hvor noen planer alt er lagt, mens andre er under utvikling. Jeg drømmer om Australia, New Zealand og Asia. Om opplevelser sammen med min reisevenninne Mathilde og alle de andre vi måtte møte på veien. Om friheten, spontaniteten og mulighetene.

Jeg smiler fortsatt når jeg tenker på Bali. Og på effekten den reisen har hatt på meg. Jeg tenker på kveldene da vi lå i bassenget til solen sto opp. På dagene da det smakte bedre med en øl til frokost enn nykvernet kaffe. På båtturer, surfebrett og solbrun hud. På det å ikke savne hverdagen, for første gang på så lenge jeg kan huske. På det å ikke stresse eller strebe etter perfeksjon. For perfeksjonen kom av seg selv ute på den øya. Uten at jeg måtte løfte en finger for det.

Likes

Comments