Når jeg lukker øynene kjenner jeg smertene nederst i magen ekstra godt. Jeg tar 1000 mg Paracet blandet med 400 mg Ibux 3-4 ganger om dagen. For å dempe smertene.

Når jeg lukker øynene ser jeg formen. Hodet, ryggen, armer og ben. Ser for meg nese.

Når jeg har øynene åpne kjenner jeg smertene i hjertet. Hele tiden.

Ingen snakker om det. Ingen snakker om abort. Spontanabort. Missed abortion. Ingen snakker om det.

Den hemmelige sorgen. Den sorgen jeg skal bære på. Helt alene. Fordi ingen snakker om det.

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

For noen er det å finne tilbake til hverandre vanskelig.

For noen er det umulig.

For noen er det ikke et alternativ.

For meg var det ikke et valg.

Det bare skjedde.

Bruddet vårt var vondt og brutalt, og jeg skulle aldri tilbake. Jeg flyttet ut. Jeg flyttet vekk. Jeg hadde vært i det samme forholdet siden jeg var 15 år, og etter 5 år var det blitt svært destruktivt for oss begge. Utroskapen hans var toppen av kransekaka, og det gav meg en unnskyldning til å endelig rømme.

Komme meg ut og få en ny start. Finne det grønne gresset på den andre siden. Ha tid til å være meg. Uten han.

Jeg festet. Jeg drakk. Jeg festet mer, og jeg drakk mer. Jeg gjorde ting jeg aldri hadde drømt om å gjøre tidligere. Ting jeg ikke kjenner meg igjen i når jeg tenker tilbake på det i dag. Ting jeg skjemmes over. Ting jeg skulle ønske jeg kunne hviske bort. Ting jeg skulle ønske jeg kunne glemme. Og ikke minst skulle jeg ønske at alle andre kunne glemme det.

Vi hadde fortsatt kontakt etter bruddet. Han hadde tross alt måtte ta katten vår, fordi jeg flyttet inn i en leilighet jeg ikke fikk lov til å ha katten. Og dessuten hadde jeg hunden vår. Jeg flyttet også nærmere jobben hans, noe som gjorde at han sov hos meg noen ganger. I julen sov jeg hos han. Og så mistet vi kontakten.

Våren kom, og kontakten ble gjenopprettet. Vi traff hverandre et par ganger og snakket mye sammen over telefon. Kjemien mellom oss hadde alltid vært der, og vi ble svært gode venner. Snakket om løst og fast, og hjalp hverandre ved behov.

Over sommeren skjedde det; han hadde aldri sluttet å elske meg. Og jeg hadde aldri sluttet å elske han.

Men det tok tid. Jeg trengte tid. Jeg trengte tid til å se at han hadde forandret seg, og ikke minst til å fortelle meg selv at jeg er fantastisk uten han - men likevel gjør han at jeg skinner enda litt ekstra. Jeg brukte tid på å ha lange samtaler med meg selv. Å tilgi han var ikke noe som måtte gjøres til han direkte, men jeg måtte tilgi han i hjertet mitt. Jeg måtte tilgi i meg selv.

Og så hoppet jeg i det. Og det er den beste avgjørelsen jeg har tatt. Jeg har hatt et år jeg lærte mye om meg selv, der jeg lærte ting jeg aldri ville vært foruten. Men jeg har også hatt et år uten han, og jeg vet at jeg ikke vil være uten han. Det har jeg prøvd, og det funker ikke.

Jeg kom meg ut. Jeg fikk en ny start for meg selv. Jeg fikk tid til å være meg, uten han. Men gresset var ikke grønnere på den andre siden.

Jeg fikk en ny start for oss.

For jeg vil mye heller jobbe på forholdet vårt, og lære mer om oss.

Jeg vil mye heller reparere det som ikke funker.

Jeg vil mye heller være sammen med han, enn noen andre.

Likes

Comments

I april fikk vi en stor overraskelse. Påskeferien var nettopp startet, og vi hadde hatt en natt på hotell. Tante Rød var en uke forsinket, Vi hadde snakket om å kjøpe en test. "Det hender jo at du er en uke forsinket da, dette har jo skjedd før," sa han. Da butikkene åpnet påskeaften kjøpte vi likevel en test. Jeg tok den med en gang vi kom hjem, selv om det egentlig er best med morgenurin.

Da jeg satte meg toalettet oppdaget jeg rosa utflod. Tenkte for meg selv at det kanskje ikke var noen vits å ta testen likevel, dette kunne jo se ut som begynnelsen på en mens. Likevel åpnet jeg esken, tok ut en blå innpakning og tok ut testen. Tok av plasthetten og holdt den under. Tok plasthetten på igjen, og la den fra meg med skjermen ned i gulvet mens jeg gjorde meg ferdig. Etter noen minutter så jeg på testen. 3+ lyste mot meg.

Jeg begynte å gråte. Stiv av skrekk kom jeg ut fra badet. Hvordan skal vi få til det her? Tusen tanker raste gjennom hodet mitt. Jeg er lærling, vi har gjeld, vi har en bitteliten leilighet, og vi sliter allerede med å få endene til og møtes.

Men abort var aldri noe tema. Dette barnet var vårt, og vi måtte bare få det til å fungere.

Etter påskeferien bestilte vi tidlig ultralyd på en privat klinikk. "Jeg stoler ikke helt på en positiv test," sa han. Men det var en liten klump der inne. Trygg og varm i mammas mage. "For tidlig til å se noe hjerteslag," sa gynekologen, "men du er absolutt gravid. Gratulerer."

To uker senere. "Dette ser ikke bra ut," sa hun mens hun undersøkte meg med innvendig ultralyd. Hun sjekket og gransket, myste mot skjermen sin, forstørret og forminsket igjen. Lyttet. Til slutt målte hun før hun skrudde av utstyret. "Beklager," sa hun, "men fosteret sluttet og utvikle seg i uke 8. Det er ikke noe hjerteaktivitet."

MA. Missed abortion.

Et foster som er dødt i livmoren, men hvor de kliniske tegnene på aborten enda ikke har vist seg. På ultralyd sees et intakt svangerskap, men fosteret lever ikke lenger, det er altså ingen hjerteaksjon. Utstøtningen har ikke kommet ordentlig i gang på dette tidspunkt.

Når kroppen din velger å beholde de døde barnet. Som om kroppen ønsket seg barnet like mye som meg.

Det ble abort med medikament. En tablett ble svelget på legekontoret. To døgn senere skulle det settes fire tabletter vaginalt. Cytotec kalles disse. Livmoren trekker seg sammen og støter ut det som egentlig skulle blitt et lite menneske. I en time ble jeg liggende etterpå, og så startet blødningen.

Smertene som kom opplevde jeg allerede kort tid etter at de vaginale tablettene var satt. Som om noen hadde tent på meg innvendig. En brennende følelse. Blødningen var kraftig, og fryktelig klumpete. Jeg satt på toalettet og gråt, av smerte og sorg, mens han holdt hendene mine og tørket tårene mine. Jeg trodde det aldri skulle ta slutt.

Hvordan jeg kom gjennom det husker jeg nesten ikke lenger. Men jeg hadde aldri klart det alene. Jeg hadde aldri klart det uten han.

Likes

Comments

​Jeg har endelig forstått hvorfor folk holder hender. Jeg har alltid tenkt på det som en eiendommelig handling, som å si "dette er mitt". Men det handler om noe helt annet. Det handler om å holde kontakt. Det handler om å snakke sammen uten å si noe. Det handler om "jeg vil ha deg her sammen med meg" og "ikke gå".

Likes

Comments

​Har du noen gang lurt på hvor ofte du er i noen andres tanker? Jeg er nysgjerrig på om noen tenker på meg når en spesiell sang blir spilt, eller når de kjører gjennom en by de aldri har vært i før. Jeg lurer på hvor mange historier jeg har vært en del av, historier jeg kanskje har glemt... Jeg lurer på om jeg fortsatt eksisterer i tankene til menneskene jeg ikke lenger snakker med. Jeg er nysgjerrig på hvor mange ganger i løpet av en dag jeg er i noens tanker.

Likes

Comments