Header

Playing all hard to get og alt det der gikk jeg å la meg for å ikke virke desperat. Det er jo det som er protokollen ikke sant? Uansett jeg lå i senga og vridde meg og snudde meg, men jeg kunne jo på liv og død ikke ta opp telefonen å svare på den siste meldingen. Før jeg visste ordet av det hørte jeg fulgekvittring og det var lyst ute, ikke nok med det var det kun en time til alarmen ringte så jeg bestemte meg for å stå opp. Okey, nå er det ca seks timer siden jeg fikk meldingen, da må det være innafor å svare tenkte jeg. ”Hei. Sorry jeg sovna i går”, så begynte jeg på morgenstellet og reiste inn tidlig til jobb. Jeg sjekket messenger 10 ganger i minuttet for å se om han hadde vært aktiv. Nå var det sju timer siden sist. Åtte timer. Ni timer. Ti timer. Han må jo ha dødd. Jeg skulle bare svart. Jeg la fra meg jeansen jeg holdt på å brette og begynte å hyperventilere nok en gang bak kassedisken. Panikken bare steg og jeg husker jeg tenkte ut enhver senario som finnes. Jeg svarte ikke så han fant en annen å prate med. Mulig en å tilbringe natten med. Kanskje han snublet på badet og slo hodet i vasken og døde. Helst den siste. Jeg kan leve med at han døde. ”Unnskyld, hvor kan jeg finne Dr. Demin buksene”?. Demin. Demin. DEMIN? Selv om mitt alter ego helst ville gå berserk på denne 15 år gamle jenta som for femte gang denne måneden er inne å spør etter Dr.Demin, trengte jeg jobben min og smilte bredt og svarte; ”Jo, du de ligger på bordet ved inngangen der”. For femte gang. Og for femte gang fant jeg samme buksa, som hun igjen prøvde. For femte gang. Og for femte jævla gang kjøper hun ikke denne buksa. Samme rutinen som sist, smilte jeg pent og brettet denne buksa og la den tilbake igjen. Resten av dagen gikk egentlig ganske fort, det var en del å gjøre og Prince Charming hadde jeg gitt opp for lenge siden. På vei hjem kjøpte jeg meg en kebab som jeg skulle sluke sammen med en del episoder av Two and a half Men. Stappmett og full i kebabsaus satt jeg i sofaen og glodde på TV-skjermen. Jake og Eldrige laget en ny versjon av Jackass kalt Dumbass og jeg lo som jeg gren. Kastet et kort blikk på telefonen, der det var ingen varsler utenom et par tyrkiske friere på Instagram. Han ene hadde bilde av seg selv med en Ferrari, et svakt øyeblikk tenkte jeg ”hvorfor ikke”, men fornuften slo til. Det er tross alt en sjanse for at jeg blir en dungeonwife eller blir lurt inn i en terrororganisasjon. Ja, jeg var virkelig så ensom. TV-en sto på og jeg så meg rundt i leiligheten, det var ikke en dritt å gjøre. Ikke en eneste sjel å snakke med. Før jeg falt i depresjon gikk jeg nok en gang innpå Tinder-appen. Må da finnes flere ensomme sjeler der ute. Etter en kort halvtime med sveiping og et par match ga jeg opp og gikk i senga. Hadde enda ikke hørt noe fra drømmemannen så jeg bestemte meg for å legge meg. Til tross for at jeg hadde vært våken i latterlig mange timer, fikk jeg altså ikke sove. Lysvåken. Sto opp igjen og laget meg en kopp te og fant fram boka jeg holdt på å lese. Så febrilsk på telefonen i håp om at jeg hadde fått en melding, men nei. Ingenting og han hadde ikke vært pålogget på over et døgn. Håpet på at jeg fikk invitasjon til begravelse i hvert fall.

Jeg våknet av alarmen som ringte å bestemte meg for å slumre den bitte litt. Det var så godt å endelig få sove. Etter at den ringte andre gang hadde jeg allerede bestemt meg for å droppe å sminke meg i dag. Jeg strakk meg å bare nøt de siste minuttene jeg hadde før jeg måtte opp. Jeg tok opp telefonen og. HERREGUD! Jeg hadde en tapt FaceTime samtale og melding fra you know who. Stakkaren hadde jo bare vært på jobb og ikke fått svart meg. Derfor bestemte han seg for å ringe tre om morgningen. Douchebag. Trodde han virkelig at jeg skulle bare sitte oppe døgnet rundt å vente på ann? Selv om det var det jeg hadde gjort dagen før. Stolt og fornærmet hoppet jeg opp, pusset tennene og sprang ut dørene. Det var en helt vanlig dag på jobb, men istedenfor min vanlige rutine på hjemveien med fastfood og komiserier dro jeg innom en venninne. Vi satt godt plantet i sofaen med hvert vårt glass vin og snakket om vårt miserable liv. Mange på vår alder hadde allerede giftet seg, fått barn og her satt vi. Ikke i stand til å ta vare på en gullfisk en gang. Vi lo og skålte og istedenfor å grine over bleieskift bestemte vi oss for å ta oss en tur på byen og ble møtt med Beyonce med Single Ladies. O du Beyonce, den effekten du har på oss single damer. Jeg danset så det verket i beina og lo så jeg gråt. Etter hvert begynte kroppen å kjenne at det var på tide å dra hjemover. Leiligheten var bare en kort spasertur så jeg gikk hjem. Allerede halvveis på turen innså jeg at jeg hadde kost meg litt for mye så jeg satte meg ned på et trappetrinn og følte meg superpatetisk. Nok en gang skulle jeg hjem til tom leilighet og bare tanken gjorde vondt i magen. Jeg hatet livet mitt akkurat nå. Mest sannsynlig hadde jeg blåst mine sjanser hos drømmemannen i tillegg. Jeg rykket til for jeg ble vettskremt av et begredelig klynking i bakgrunnen. Først tenkte jeg det var en voldtektsmann, men hvorfor skulle han klynke? Ironien om han hadde blitt voldtatt selv. Jeg gikk sakte inn i den smale bakgården, vettskremt av tanken på at noe skulle bare hoppe fram. Det gjorde det. Jeg hylte så høyt jeg sprakk mine egne trommehinner. Det var en kattunge. Jeg prøvde å se etter om noen lette etter den, men hvem faen skulle ha lett etter katten fire på morgningen? Vel pusen, du skal hjem med meg.

Å Gud. Hva hadde jeg gjort? Er det mulig! Jeg våknet til en pelsdott som lå å på ansiktet mitt. Søtt lite vesen for å nevne det men, for Jehovas vitner hva hadde jeg gjort? En eller annen plass i byen var det en liten jente som savnet katten sin. Kanskje en gammel dame? Hva om denne gamle dama dør av hjertesorg for jeg var full og stjal katten hennes for jeg er livredd for å være alene. Jeg måtte finne eieren. Jeg la meg tilbake så fort jeg reiste meg for jeg trodde faktisk jeg skulle dø av hodepinen. Katten måtte vente. Gamle dama også. Jeg hadde heldigvis fri denne dagen, jeg tok et par bilder av katten og printet ut noen ark og hang dem opp i nabolaget i håp om at ingen noen gang skulle finne dette dyret. For de som lurer var katten i gode hender. Den fikk masse mat og kos i to dager, rett og slett fordi jeg var for bakfull for å gjøre det lille ekstra for å finne eieren. Dessuten vi hadde blitt beste venner. Nok en fredagskveld sto for tur, og ettersom jeg enda ikke hadde svart drømmemannen skulle jeg finne han på byen i kveld. Tok en siste titt på meg selv i speilet og var rimelig fornøyd med det jeg så. Sjekket at katten hadde det den trengte og gikk ut dørene. Satte meg i taxien og fikk plutselig en dårlig magefølelse på at jeg kanskje hadde glemt å låse døra. Selvfølgelig hadde jeg det og tenkte ikke mer på det.

Tenkte ikke mer på det før jeg panisk prøvde å låse opp den ulåste døra. Skjønte ingenting da døra plutselig gikk opp selv og jeg kunne ikke bare se en, men to versjoner av eksen. Jeg slo ut armene, full som jeg var og ropte ”POWER OF THE FORCE”. Dyttet unna disse to tidligere elskerne og tisset med døra åpen. Så slo det meg. HVA. GJØR. HAN. HER. Jeg dro på meg buksa igjen og marsjerte rett ut og satte i gang; ”Hvordan våger du å bare vandre inn her når jeg ikke er til stedet? Har ikke du gjort nok skade? Hva er det du vil? Jeg hater deg! Du har ødelagt alt, jeg håper jeg aldri ser deg igjen”! Kastet rundt på sko og vesker og alt annet jeg kom over i håp om å få dette menneske ut. ” DU HAR KATTEN MIN FOR HELVETE”! Åja. Katten ja. Javel. Tusener av katter og jeg tar katten hans. Dette kan umulig være sant. ”Døra var åpen, jeg var redd noe hadde skjedd så jeg ventet til du kom hjem”.
”Du vet akkurat hva du skal si du, ikke sant”? Han så dumt på meg. Nok en gang sto jeg foran han som et patetisk vrak. Jeg datt sammen på gulvet og brast ut i gråt. Slo vekk hånda hans i det han skulle til å ta på meg. ”Ta den jævla katten å gå. Ta med deg alt og forsvinn ut av livet mitt”.
Det høres kanskje ut som om jeg utførte en eksorsisme og jagde demoner ut av leiligheten, men det føltes sånn. Det var godt å se han gå. Det var en lettelse. Jeg kastet et blikk bort på matskålen til katten og kattematen. Plukket det opp, gikk inn på soverommet og plukket med meg hettegenseren og gikk ut på verandaen. ”Ta med deg dette også”! Det fløy kattemat, skåler og katteleker over alt. Jeg kunne se han skrike noen gloser tilbake men jeg hørte aldri hva det var. Til slutt, kastet jeg genseren. Vi. Er. Over.

-A

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Hei på dere kjære lesere! Hvordan har dere det idag?
Selv kan jeg ikke skjønne og begripe hvor det har blitt av all energien min! Forrige uke var jeg i tipp topp form og klar for alt, nå er jeg bare totalt ufokusert og utmattet. Jeg vasket hele soverommet i går og i natt har jeg klart å legge ut små Kleenex bomber over det hele. Sitter i skrivende stund å venter på menn i hvite frakker som skal sette soverommet i karantene. I følge Google har jeg Bronkitt og hjernesvulst, men nå har det gått for lang tid til å gjøre noe med det så jeg får håpe på det beste. Det er også en mulighet for at jeg kan få et mentalt sammenbrudd om fluen i stua ikke slutter å penetrere øregangen min med de forbanna propellvingene. Hvordan dette dyret presterer å fly inn gjennom døra i løpet av 0,0001 sekund men ikke finner veien ut gjennom et stort åpent vindu blir jeg aldri klok på.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg er over gjennomsnittet glad i å skrive. Den siste tiden har jeg lagt ut små deler av historien jeg holder på med ute her på bloggen. Du kan lese HER og HER. Historien om Aillin som tester ut singellivet etter et langt forhold. Vil også fortelle dere at historien er i utgangspunktet fiksjon, men noen elementer er faktisk sanne historier!
Og jaaaaa, jeg skal få kroppen i gir å legge ut et nytt avsnitt om Aillin og Prince Charming...... IKVELD så stay tuned my love ones.

Etter å ha fått ut stringtrusen som jeg brukte som hårstrikk (i hele dag....) ut av håret skal jeg bare samle meg selv en times tid i sofaen med en kopp te. Jeg har lagt min elsk på Pukka sine teer. Så mange forskjellige smaker og så fantastisk god. Absolutt verdt å prøve. Den jeg drikker nå er med sitron, ingefær og honning. Nam!

Dere får vente i spenning til i kveld fininger, vi blogges vi<3

-A

Likes

Comments

Hellåååå fininger!! Håper dere har hatt en super helg, til dere som var på Palmesus; hodepinen er så verdt det! Grunnet sykdom ble det ikke palmesus på meg denne gang, isteden for ble det en rolig helg hjemme hos mammsen og venninnekos på kaien. Det var herlig å se familie å venner igjen! Til tross for at jeg klarte å pådra meg pesten har jeg klart å vaske klær og soverom og nå skal jeg bare ligge i senga resten av dagen med en kopp te og serietitting. Så vil jeg også nevne at mens jeg var hjemme i Haugesund klarte fikk jeg og mamma klemt inn en liten shoppingtur der jeg kapret noen godbiter som jeg gleder meg ihjel til å vise på bloggen!

Jeg har blitt inspirert av flere bloggere til dette innlegget og synes det var litt morsomt, derfor tenkte jeg å lage et jeg også. Here it goes :

Min første bh...
Flaueste jeg har vært med på i hele mitt liv. Var vel i 6.klasse og mamma hadde mast seg ihjel om at det var på tide. Jeg var i total fornektelse, dette var flaut og teit. Etter at flere av mine venninner begynte med bh fikk mamma sitt. Vi dro av gårde og mine 2 første bh'er var 75A med Kermit the frog og Snoopy. Hahaha, Kermit.

Mitt første kyss...
Haha, herlighet! Desverre så var ikke dette noen romantisk og søt historie men det er det det er. Var vel 14 år og skulle på min første date ever. Han var 16 år og litt i det særeste laget. Vi var først på Dolly Dimples, senere gikk vi en tur. Før jeg visste ordet av det møtte ansiktet hans mitt og det var så mye spytt og tunge at jeg bokstavligtalt brakk meg. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt! Husker jeg sendte melding til venninnen min og spurte om det var sånn det skulle være. HAHA. En liten time etterpå spurte han om jeg ville være kjæresten hans. Jeg hadde vært med gutten i underkant av to timer så jeg svarte nei. Totalt sjokket og sønderknust satt denne gutten igjen på benken mens jeg satte på sprang hjem igjen. 418 LANGE meldinger senere måtte jeg bytte telefonnummer og slette han fra MSN. Omg.

Mitt første møte med alkohol...
Fikk jo ofte lurt til oss en slurk eller to som 14-15-åringer. Men første gangen jeg var ordentlig full var vel når jeg var 16. Mener det var i sammenheng med bestevenninnen min sin bursdag. Det eskalerte fort fra å være en rolig kveld med pizza til at vi whippet hode av oss til "I whip my hair" og veltet noen sofaer og lysestaker. Tror det var en episode en av oss nesten brakk nakken. Husker jeg kom hjem den kvelden og var livredd for å sove for jeg trodde jeg skulle dø.

Min første ekstrajobb...
Var som oppvaskehjelp på et hotell når jeg var 15. Ikke det mest glamorøse jeg har vært borti, men var en jobb. Her var jeg lenge, før jeg da ble servitør og bartender tilslutt.

Mitt første kjæledyr..
Vi har både hatt hunder og undulater hjemme, men første dyret jeg eide alene var en løvehodekanin som jeg kalte Perry. Grein meg ihjel når jeg skulle flytte å måtte gi han vekk.

Første gang jeg fikk mensen...
Jeg fikk mensen ganske tidlig, slutten av 6.klasse om jeg husker riktig. Husker jeg var hjemme, satte meg på do og fikk se criminal minds episoden i underbuksa. Jeg fikk totalt panikk, samtidig som jeg var så flau. Det var ikke så mye så jeg prøvde å ignorere det til neste episode. Så husker jeg at jeg gikk å satt meg i stua til mamma og strigråt over hele situasjonen. Mensen var så ikke greit!

Første gang jeg tok tatovering...
Jeg hadde hatt et elsk/hat forhold til tatoveringer da jeg er livredd nåler. I nesten 2 år bestilte jeg time og avlyste time i siste liten for jeg var så redd. Haha. Så tok H å bestilte time til meg hos sin tatovør og det var no way back. Jeg sov ikke i 2 uker fordi jeg var så nervøs, sa ikke et eneste ord på nesten hele bilturen bort. Når tiden var inne satt jeg der og holdt pusten, så fort jeg visste ordet av det var vi ferdig. Første jeg sa var; " Harregud det er jo verre å vokse seg".

-A

Likes

Comments

Hei kjære gode lesere.
Den siste tiden har jeg hatt så mye på hjertet, jeg har bare brukt tiden på stokke ordene i riktig rekkefølge for å få formulert meg godt nok. Bloggverdenen er skummel. Fæl. Selv toppbloggere kan til tider føle seg utrolig små i denne verden, det er jeg ganske sikker på. Noen lesere ser på livet til en bloggen som rosenrødt og alt er bare på skyene. Vi blir sponset klokker,klær, turer, negler, frisørtimer. Altså listen er lang. Vi sitter bak en skjerm og deler bilder av hva vi spiser og hva vi gjør og får betalt latterlige summer. Blogging har mange fordeler men, hva med den mørke siden med det hele? Drittkommentarer? Utestengning? Folk du ikke har snakket med på evigheter vil plutselig være vennen din. Rykter. Altså, lista er dessverre lang nok her også.

Vi bloggere har ikke mulighet til å ta oss fri i noen dager for da er vi plutselig dårlige bloggere. Vi blir spyttet på. Stalket. Folk tar snikbilder av oss. Totalt fremmede slenger dritt etter deg på gaten og på bloggen din. Vi blir truet. Sett dumt på, og kritisert. Jeg så en dokumentar en gang der en svensk blogger kom hjem til en blodig dør og et grisehode liggende på dørmatten sin. Virkelig, tok du deg all den tiden og råd til å gjøre dette bare fordi? Bildene våre blir tatt og det blir laget falske facebookprofiler/instagramprofiler og det som er. Vi er enten for tykke og blir oppfordret til å sulte oss ihjel. Eller så er vi for tynne og må ta oss en burger.
Vi har bloggere som kjemper mot kroppspress, kjemper for det naturlige, kjemper for å være glad i seg selv. Oppfordrer folk til å tenke på hva de legger ut og ikke for JA, vi har fått tildelt en stor mulighet til å påvirke andre. Bloggen inneholder et inspirerende innlegg og noen mennesker har bare denne fantastiske evnen til å snu på det hele og dermed blir dette snudd om til at hun angriper andre som har utført plastiske operasjoner, når poenget med det hele var at hun oppfordret kun folk til å passe på hva de delte på sosiale medier. Oppfordret folk til å ta vare på seg selv og være glad i seg selv. Så ser vi det fra et annet perspektiv. Bloggere som får masse hat for å utført plastiske operasjoner. De legger seg flat og deler med verden at de muligens angrer på operasjonene sine. At det gjorde ikke ting bedre for selvbilde. Legger ut en tårevåt og ærlig post for å få dere til å forstå, men hvordan ender det? Jo, det ender med at hun spiller et offer og ønsker sympati. Skjønner dere hva jeg mener? Hva om denne personen var virkelig lei seg? Hva vet vi om det tok all energi og krefter og faktisk dele dette med verden?

Vi har flere. Det er bloggere veldig personlige, deler gjerne sin sivilstatus og har bilder av kjæresten på bloggen. Dette synes jeg personlig er utrolig koselig, i hvert fall jeg føler jeg "kjenner" bloggeren bedre. Om da denne bloggeren på liv og død da skulle ta bilde med enn annen mann eller dame enn sin utkårede er man automatisk utro. Det er automatisk slutt. Så har vi jo tilfeller der bloggere ikke deler poster sammen med kjæresten sin så begynner folk og spekulere på om det er slutt og ikke og før man vet ord av det blir du ringt opp av pressen for å høre om forholdet ditt når kjæresten din sitter ved siden av deg. Haha. Av og til ender et samliv og kjærester går hvert til sitt, for en blogger også. Du skriver et innlegg for å så komme deg videre. Så er det da noen som absolutt ikke klarer å holde seg selv i nakkeskinnet og skriver uttaleser som f.eks "ja, men du var ikke bra nok uansett". "H*n var dritt uansett". Det finnes også tilfeller der bloggere har kommet seg videre og blitt forelsket på ny, men så skal folk kommentere på at det er for tidlig. Har man respekt for eksen og går man ikke rett på neste med en gang. For å understreke et poeng, har det blitt slutt er det fordi det ikke fungerte, har man respekt for eksen som ønsker man den personen det beste uansett hva den andre velger å gjøre. Når vi er inne på emnet, fortell meg hvor lang tid det burde gå mellom et brudd og et nytt forhold? Er det ikke opp til en hver enkelt å kjenne etter om man er klar for noe nytt og ikke? Livet er uforutsigbart og plutselig treffer man den rette. Tenk hvis man treffer på den rette også unngår man den personen fordi en kommenterer på at det er for tidlig for deg? Skal man minste sin sjanse til noe bra fordi en random mener det er for tidlig for deg å gå inn i et nytt forhold? Deretter prøver man å herde seg selv ved å stenge kommentarfeltet for å ikke bli minnet på det, men her kommenteres det i andre poster og på andre sosiale medier. Da nytter det plutselig ikke å stenge det kommentarfeltet heller. Du blir minnet på det, igjen og igjen og igjen. Det er som om de river opp stingene og strør salt i såret.

Vi er automatisk teite om vi deler for mye, men også teite om vi deler for lite. Mammabloggere deler de rutinene som fungerer for henne/de og deres barn, ikke for at du skal sitte i din egen lille boble og dømme dem som forelder. Jeg har flere venninner som er mor og blogger. Hardtarbeidende og sterke jenter. Tro meg de får gjennomgå, om ikke hver dag men i hvert fall ofte får de kommentarer på at slik skal det ikke være, du er vel litt ung til å være mor, du må gjøre sånn og ikke sånn.  Vet du hva? Bullshit. Bullshit. Bullshit. Ja. Vi aller fleste tar med glede imot råd og hjelp, men hvem ga deg prisen som "mom of the year" for å dømme andre og stille spørsmål på hvordan andre oppdrar sitt barn? Det er ikke sikkert det du gjør fungerer for noen andre. En hver forelder kjenner sitt eget barn best og finner ut hva som funker og ikke. En annen ting som irriterer meg også er, noen foreldre har mulighet til å kjøpe rådyre designerklær til babyene sine. Andre har ikke. Hvorfor skal du da skrive side opp og side ned om hvor feil du synes det er å kjøpe designerklær? De må da få lov å kle på barnet i det de selv vil inntil barnet kan bestemme selv! Hva vet du om de kanskje har fått disse klærne i gave? Poenget med det hele var antrekket til dette barnet, overskriften sa aldri "suck it youre a bad mom because your child doesn´t have designerclothes". Samme andre veien, " du tjener så bra, hvorfor har ikke barna merkeklær"?. Hva om man rett og slett gir blanke faen i merkeklær? Hva om man har andre prioriteringer? Og til slutt. En forelders værste mareritt. Du deler bilder av barne ditt og hverdagen din og noen skriver at ditt barn er stygt. Jeg har ikke barn, men den følelsen jeg sitter med når jeg leser slike kommentarer kan ikke sammenlignes med hva disse foreldrene føler. Hvordan kan du ha hjertet til å skrive noe sånt? Jeg får flashback av noen av kommentarene jeg har lest og får frysninger nedover hele ryggen. Er det bare for å såre? Er det fordi du kjeder deg?

Paradisebloggere er ikke ekte bloggere fordi gudene vet hva. De har en blogg har de ikke? Hva kjennetegner en ekte blogger og ikke, i følge deg? Så har vi bloggere som er heldig og har gjort bloggen stor og lever av den. De bruker utallige timer på bilder og på å skrive et innlegg og drar samboer/ektefeller, familie og venner til vanvidd for å få blogget, for vi kan jo ikke la være å blogge for da er man en dårlig blogger, ikke sant?. For så at noen skal kommentere at det ikke er en "ekte jobb". Det er ikke en ekte jobb fordi man ikke jobber 08.00 til 16.00 hver dag? Vi betaler skatt, gjør vi ikke? Vi har en lønningsdato, har vi ikke? Vi får huslån, billån og det som er gjør vi ikke? Vi har en arbeidskontrakt. Det vil si at du mobber vårt yrke. Vi bloggere, vi er bare mennesker. Vi blir slitne. Vi blir glad. Vi har drittdager. Vi har bra dager. Vi blir lei oss. Vi er sårbare. Noen dager ser vi oss i speilet og tenker "herlighet hvordan er det jeg ser ut" men likevel poserer vi og tar bilder for DERE. For som nevnt tidligere, vi kan jo ikke på liv og død la være å blogge. Tenkt deg da hvordan dagen blir når 1000, kanskje 10 000 skal kommentere hvordan du ser ut opp på at du i tillegg ikke følte deg bra idag? Så kan du tenke deg hvordan det er når du selv føler deg skamfresh og ekstra fin. Kanskje du har nye klær? Ny frisyre? Kanskje bare denne dagen samarbeidet hud, hår og sminke og du følte deg kjempe bra, men så kommer det. Du er stygg. Du er for tynn. Du er for tjukk. Så typen din med en annen dame i helgen. Du er dum. Gå å dø. Du har dårlig bilsete. Bæresele er ikke bra for barnet. Gir du babymat fra butikken, vi lager organisk non-gluten, non-calori super tiny human mat fra Sibir til barnet vårt. Du er en dårlig mor for du slappet av denne lørdagen. Barnet ditt er stygt. Du deler din meining og ditt syn på ting, så tar du feil. Tar jeg feil fordi jeg ikke tenker hvordan du tenker?

Dette er bare en kort oppsummering om hva vi gjennomgår på daglig basis. Med det har jeg ikke nevnt klager på at bloggen inneholder for mange annonser. Klager på friluftsbloggere som har feil tursko. Hestebloggere som har feil hestesko på hesten. Gamle griser tilbyr deg tusener for at du skal sende brukt undertøy til dem, eller for å lukte på tærne dine. Og jeg med hånda på hjertet skjønner det ikke. Hvorfor gidder du? Hvorfor gidder du å bruke tiden din på å skrive dritt? Så må det da finnes samfunn for deg hvor det er akseptert at du spør noen om brukt undertøy og svette tær. Vi kan spore IP-adresser, vi vet jo akkurat hvem du er så er jo ikke vits å skrive anonym heller. Vi ser jo at du tagger venninna de i kommentarfeltet og skriver "ahahaha hva faen skjer med den rumpa"?. Vi ser alt, men blir oppfordret til å glemme det. Glemme at noen bryter ned selvtilliten vår. Skremmer oss. Vi har alle noe vi kjemper for og jeg tror at kampen mot nettroll er den viktigste. For disse personene angriper ikke bare bloggere, men også andre mennesker og hver gang er det samme svaret; "hev deg over det", "bare glem det". Prøver du å stå opp for deg selv og forsvare deg, så provoserer du de til å skrive enda mer. Hva skal man gjøre? Problemet med nettmobbere er at det blir bare skjøvet under teppe og "glemt". I verste fall blir det brukt som underholdning i diverse kommentarfelt. Men vet dere hva? Nei, jeg kommer ikke til å glemme det. Jeg kommer aldri til å glemme at jeg ble kalt feit. En mor kommer aldri til å glemme at ungen hennes ble kalt stygg og at hun gjør en dårlig jobb. Den jenta som gjorde en god gjerning kommer aldri til å glemme at du kalte henne oppmerksomhetssyk kommer kanskje aldri til å tørr å gjøre det igjen på grunn av at du ikke holdt kjeft. Den personen som endelig fant motet til å dele selv hva de mente, kommer nok aldri til å snakke og stå opp for seg selv igjen. For de er redde. Redde for hat. Den jenta du kalte feit har blitt innlagt med Anoreksi og kjemper for livet. Det er en sjanse for at hun aldri kommer til å ha et normalt liv igjen. Den gutten du sa var verdiløs og skulle dø....Familien og vennene hans savner han så utrolig mye akkurat i dette sekund. På grunn av en setning. For det er ikke mer som skal til. En kommentar.

Heldigvis så finnes kun et fåtall av disse personene. Dette priser jeg alle høyere makter for, hver eneste ene positive kommentar treffer i hjertet og varmer hele kroppen. Jeg snakker på vegne av alle bloggere der ute at alle våre fans, dere er verdens beste mennesker! Dere er vår inspirasjon, motivasjon og lykkepille i hverdagen. Vi digger dere!! Lots of love. 

-A

Likes

Comments

Hei fininger!
Håper dere har hatt en kjempebra helg, det har hvertfall jeg! Som jeg nevnte tidligere skulle vi i diamantbryllupsfeiring på fredag til besteforeldrene til H. Vi hadde lenge fundert over på hva vi skulle gi i bryllupsgave da de har ALT. Jeg aner ikke hvor mange punkt vi gikk over før jeg spurte beste venninnen min om hun hadde noen ideer. FOTOBOK. Hun sa jeg kunne gjenskape bryllupsbildene deres, og det ble en kjempestor suksess! Måtte felle en tåre og to over dette nydelige paret. Igjen gratulerer så mye til dere!

På lørdag reiste jeg til min venninne Malin. Til en hver bloggers store mareritt glemte jeg kameraet!Men men, uansett kvelden startet med noe godt i glasset på oss begge to før vi dro av gårde til en sommerfest. Vi møtte på en herlig gjeng på takterrassen med nydelig vær. Vi fant ut at vi skulle avslutte festlighetene på byen, hvor Malin presterte å lene seg mot et stearinlys og svi det som var av kjole og hår. Heldigvis så gikk det bra, bortsett fra at vi gikk gjennom Oslos gater og luktet popcorn.

Søndagsmorgenen våknet vi litt slitne men ellers bra i formen, bestilte oss mat og så på den nyeste episoden av Skam. For dere som følger med på skam, trenger jeg ikke å uttale meg om episoden. OMG, sier jeg bare. Vi slappet av en god time før vi ordnet oss og gikk ned til Aker Brygge hvor vi skulle kose oss før jeg skulle hjemover. Mens vi sitter i solsteken (etter å ha byttet bord først en gang) åpner himmelen deg og det detter ned! Det regnet så fantastisk mye. Så vi byttet bord igjen, men så dere. Det begynner å blåse så alt av menyer, hår, kjole og forrett flyter utover hele uteplassen. Det var ikke aktuelt å bytte bord igjen så vi bestemte oss heller for å dra hjem igjen til Malin. Til tross for mye regn og vind fikk vi øye på ei som solgte Crepès. Jeg som er så svak for desserter klarte ikke å dy meg så til tross for st vi skulle unngå regnværet endte det med at vi sto å ventet på hver sin Crepè med Nutella, jordbær og Oreo i regnværet. Herlighet så godt. Absolutt verdt å bli våte og miste bussen for!
Sliten og trett satte jeg meg på toget med musikk i ørene på vei hjem igjen. Blir ikke lenge til neste gang! Den gang med kamera.

Før jeg avslutter innlegget vil jeg minne dere på at dere har enda mulighet til å få 15% rabatt på Daniel Wellington sin aller nyeste kolleksjon Classic Petite. I tillegg til alt annet på Daniel Wellington med rabattkoden "aldinapervanic" HER .

Jeg håper alle har hatt en fin start på uken, og ønsker alle en kjempebra mandag videre! Vi snakkes vi.

-A

Likes

Comments

Forandringens fryder. Personlig synes jeg at headeren er i det kjedeligste laget, men det var på tide med en liten freshen up på bloggen. Ser for meg at dette blir en midlertidig løsning til jeg kommer opp med noe annet. Om du selv, eller du kanskje kjenner noen som er veldig flinke til å lage headere feel free til å kontakte meg.

Vet ikke med dere men det føles ut som om denne dagen har vart i en evighet, jeg har vært så trøtt og sløv idag at det nesten er flaut. Det var så utrolig godt å komme hjem og jeg har sittet som støpt i sofaen siden kl. 17.00, har enda ikke mannet meg opp til å finne utav hva budbilen kom med på døra ikveld. Haha. Mulig det er noe med været? Det er så trist og grått og som tidenes frysepinne synes jeg faktisk det var litt kjølig idag selv om gradestokken viste 17 grader. Uff nei, nok syting nå! Om ikke alt for lenge skal jeg lage middag, ta meg en lang varm dusj og sette på en film. Apropos film, for et par kvelder tilbake så jeg Mary Shelley´s Frankenstein. Mary Shelley er kjent for sine historiske romaner og gotiske fortellinger, hun er mest kjent for sin skrekkroman Frankenstein som er blitt filmatisert. Filmen handler om en vitenskapsmann som har et sterkt ønske om å skape et nytt og bedre menneske. Han lykkes med å skape et liv, men det er et monster. Monsteret blir ofte feilaktig kalt for Frankenstein og har blitt en utbredt figur i en mengde filmer og historier. Uansett, ikke en film for de med svake hjerter, men absolutt en spennende og ikke minst rørende film!

I morgen er jeg så heldig at jeg får feire diamantbryllupsdag. Tenk dere det, 60 år som mann og kone. Det er det ikke alle som får oppleve dessverre. Eneste som er finere enn ung kjærlighet er gammel kjærlighet. Jeg blir så rørt og varm i hjertet av å se disse gamle menneskene som tar så godt vare på hverandre og er så lykkelige. Sola skinner for dere to imorgen altså.

Dere må nyte denne torsdagskvelden, fulle eller ei. Kos dere ihjel! Ta vare på hverandre, spre glede og igjen have a blast!

-A

Likes

Comments

God morgen herlige flotte mennesker!
Har du noen gang hatt så hastverk og vært så stressa at du hiver på deg en splitter ny truse og glemmer å fjerne den plastikkgreia som ligger klistret inni? Well, nice to meet you🙋🏼 Hele gårsdagen gikk jeg å irriterte meg over noe som gnagde nedi der. Uansett hva jeg gjorde så var det vondt og ubehagelig og jeg holdt på å gå på veggen. Ja, jeg kunne bare gått på et toalett for å se hva det var men toalettbesøk eksisterer ikke i en travel hverdag. Når jeg da endelig får satt meg på do og fikk se denne klistrelappen..... Jeg har ikke kommentar på det en gang. Please learn from my mistakes, ta deg den ekstra titten nedi underbuksa.

Uansett, livet går videre. Hvordan har dere hatt det de siste dagene? Jeg har vært veldig produktiv den siste tiden og brukt hvert ledige minutt på å svare bloggrelaterte mailer og planlegge bloggen framover. Gleder meg virkelig til å dele med dere!

Nå skal jeg dobbeltsjekke og trippelsjekke undertøyet mitt for klistrelapper for jeg starter dagen. Ønsker alle sammen en superbra torsdag. Snart helg dere!!

-A

Likes

Comments

Jeg slo opp øynene. Plukket fordøyd middag ut av håret og døde inn i meg. Okey. Så eksen dukka opp. Okey, så han skremte vekk den latterlig deilige daten min. Okey, jeg fikk en bitchfit og kjeftet et menneske huden full. Men hvorfor. Hvorfor måtte jeg ødelegge skoene mine. Semsket skinn. De måtte være semsket skinn. Du lurer på hva som hendte med eksen? La oss si det sånn at jeg fikk markert mitt territorium.

Jeg fant ut at jeg kunne leve med at jeg kastet opp. På eksen. På et utested. Shit happens. Ingen visste hvem jeg var der uansett. Eller, de vet det gjerne nå. Faen.
Det jeg ikke kunne leve med at jeg ikke husket en eneste dritt etter det. Dette hadde aldri hendt meg før. Mens jeg lå i senga og konstaterte livet mitt hørte jeg det var liv på kjøkkenet. Kom meg opp og dro på meg morgenkåpa til venninna mi og trasket ned trappa. For å si det sånn. Fem fine frøkner var ikke lenger fine. Jeg ble møtt med tidenes latterkrampe, så da gjensto det kun en ting. Finne ut hva jeg hadde gjort.
Here it goes. Eksen min gikk beserk og helte ølglasset sitt over meg. Forståelsesfullt. Jeg hadde da reist meg opp og gått på toalettet, sklidd og landa på gulvet. På herretoalettet. Heldigvis var det en sjarmør som fikk vasket meg og gjort meg presentabel igjen før han fulgte meg til sitt eget bord. Det var ingen ledige stoler så han tilbydde meg fanget sitt. Ifølge sikre kilder satt vi der rundt tjue minutt før kavaleren min hoppet opp av stolen i full panikk og pakket med seg kompisene sine og stormet ut døra. Hvorfor? Jo. Jeg. Tisset. På. Meg. I fanget hans. Og hvem var denne sjarmøren spør du? Yes, selveste Prince Charming. Lang historie kort, jeg takket for meg, pakket kofferten min og kunne ikke komme meg fort nok hjem.

Det er et rart fenomen det der når du er vandt til å bo med noen. Jeg tok meg selv i å rope; ”Jeg er hjemme”, i det jeg åpnet døra. Jeg kjente et stikk i hjertet. Jeg bor jo ikke med noen lengre. Kofferten ble igjen i gangen og la meg i senga. Under dyna finner jeg hettegenseren igjen. Den jævla hettegenseren. Hvordan kunne han gjøre dette mot meg. Hvordan kunne han bare over natten slutte å elske meg. Om han ikke hadde gjort det slutt hadde ingenting av dette skjedd. Jeg begravde ansiktet mitt i hettegenseren og håpet på å drukne i mine egne tårer.

Jeg bråvåknet, klam og dehydrert på et og samme punkt. Slengte hettegenseren på gulvet sammen med resten av klærne mine og gikk inn i dusjen. Mens jeg sto i dusjen slo det meg. Jeg har ikke sjekka telefonen. Sprang klissbløt og naken ut i gangen og fisket fram telefonen ut av veska. Tom for strøm. Låsen på kofferten demonstrerer så jeg rev hele greia fra hverandre, fant laderen og ventet. Naken. Ventet. Ventet. Ventet. Bannlyste Steve Jobs og Apple for at dette tok så, DER! Slo inn pin-koden. Tolv tapte anrop. Det var greit det var kun venninnene mine fra natten før. Går innpå Facebook. Sjekket at jeg på liv og død ikke var tagget i noe. Hallelujah. Ingenting. Ingenting utenom det normale. Jeg kunne høre et gospelkor synge Ave Maria i bakgrunnen av glede. I det jeg la fra meg telefonen vibrerte den. Ny meldingsforespørsel. Hvem er du? Jeg hylte. Kastet telefonen ifra meg og låste meg inn på badet som om den skulle ha prøvd å myrde meg. Hvordan kunne han finne meg? Jeg var ikke sterk nok til å gå innpå å lese meldingen. Jeg turte ikke. Satt splitter naken og bløt med shampo i håret og hyperventilerte i to minutter før jeg kom meg opp og dusjet ferdig. Til slutt fikk jeg mannet meg opp til å gå ut i stua. Hva det nå enn var kunne det ikke være verre enn det som skjedde kvelden før. Lette fram telefonen som lå bak sofaen. Like hel. Gikk innpå meldingen og forberedte meg på det verste. ”Hei. Du skylder meg en ny bukse”. Var det dette jeg nesten besvimte av på badet? Jeg døde nesten din oppblåste perfektskapte idiot. Jeg kunne blitt blind av all shampoen i øynene på grunn av dette?! Trakk pusten, skrev tilbake at jeg beklaget oppførselen min og at han skulle selvfølgelig få en ny bukse. Kjente en kribling i magen jeg ikke hadde kjent på lenge. For en mann tenkte jeg. Han sendte meg en venneforespørsel som jeg godtok. Du gjettet riktig, jeg stalket han helt tilbake til 2006 før jeg presterte å like en gammel status. Klabbet meg så hardt på frontallappen at forfedrene mine kjente det. Ailin, du kan bare ikke slutte å drite deg ut! I det jeg tenkte ut mulige måter på å forsvinne fra jordas overflate får jeg tilsendt en screenshot av statusen jeg likte. ”Jøss, 2006 bare. Trodde du skulle bla lengre”. ”Jeg måtte jo forsikre meg om at du ikke var seriemorder, hehe”. Hehe. HE-HE? Jeg fant ut i det sekundet at jeg hadde mistet grepet. Første jeg skulle i morgen var til bokhandleren til selvhjelp avdelingen og finne en bok med bilder om hvordan man skal flørte. Jesus. Jeg så på klokka og fant ut jeg hadde 3 timer igjen å sove før jeg måtte komme meg på jobb. La telefonen til ladning på nattbordet og slo av lyset. Det lyste på telefonen og jeg kunne se en varsling fra messenger. Pulsen steg. Jeg ble varm. ”Men du? Når skal vi møtes igjen?”

-A

Likes

Comments

Annonse

Oh happy day! Idag startet jeg dagen med budbil på døra med leveranse fra Daniel Wellington. Trippet av glede før jeg i det hele tatt rakk å åpne esken. Bare eskene er jo til å dø for! I mars lanserte en helt ny kolleksjon og helt ærlig den ene kolleksjonen er finere enn den andre. Jeg bare elsker den klokkereima! Gud så fin!

Den nye kolleksjonen kalles "Classic Petite" og består av klokkene jeg har i både rosègull og sølv, med hvitt og sort ur. Dette er også Daniel Wellington sin første variant på 32mm. Altså hakket mindre enn de klokkene vi er allerede så godt kjent med. Er du like frelst som meg av disse klokkene kan jeg meddele at fra idag til 31 juli kan du få 15% rabatt HELE nettbutikken til Daniel Wellington ved bruk av "aldinapervanic". Koden fungerer på den nye kolleksjonen samt alle andre klokker og armbånd.

Jeg gleder meg ihjel til å ta i bruk klokkene, kommer til å bli en ekstra fin detalj på antrekkene framover.

FÅ 15% RABATT MED KODEN "aldinapervanic" HER

Likes

Comments