Header


Boudhanath er en diger stupa, som utgjør hjertet av det buddhistiske samfunnet i Kathmandu. Jeg har sett bilder av Boudha før, men da jeg besøkte stedet i går ble jeg overrasket over hvor stort det var. Dette er en av de største stupaene i Nepal.

Jeg møtte norske Aksel, eller Sangye Dorje, som er Lama og har bodd i Nepal i mange år. Han tok seg tid til å lære meg litt om buddhisme og meditasjon, og viste meg rundt på området. Veldig snilt å ta en noob under vingene på den måten, haha, og jeg lærte naturligvis mye mer om stedet på den måten enn om jeg skulle trasket rundt der på egenhånd!


↑ Helt normalt, bare ei litta demon.

Jeg digget atmosfæren i Boudha-området, og som dere ser var det et veldig fotogent sted! Hvis jeg har tid en dag, vil jeg gjerne gå rundt stupaen 108 ganger.

Da jeg kom tilbake til gjestehuset på kvelden, fikk jeg middag av Pradeep. Han er newar, og newarenes kultur og religion er gjerne preget av en sammenfletting av buddhisme og hinduisme. På spørsmålet om hvorvidt han var hinduist eller buddhist, fikk jeg svaret "I don't know, fifty / fifty!" Jeg fikk også vite at han helst ville blitt monk, men måtte gi opp den drømmen og gifte seg for to år siden, på grunn av "family pressure." Den er kjip!


Likes

Comments


I dag (som brått ble i går, fordi det tok en evighet å laste opp bilder, så jeg fikk ikke lagt ut dette innlegget som planlagt) fikk jeg endelig besøkt kunstutstillingen om trafficking som jeg nevnte tidligere. I Nepal er 15 000 jenter offer for trafficking hvert år, og antallet har økt med 40 % etter jordskjelvet i 2015. Menneskehandel er virkelig noe av det jævligste verden har å by på. Her er litt bakgrunnsinfo tatt fra deres facebookside :


"Sita is 15 years old, displaced and vulnerable. She is from a small village in Nepal that was not only devastated by the 2015 earthquake but also targeted by human traffickers who supplies a network of brothels across South Asia. Hers is a story like many young girls and women who become victims of trafficking to feed large markets of sex trade in the region. It is estimated that 15,000 Nepali girls are victims of sex trafficking each year.

Debbie is also a 15-year-old, who wakes up at 5:00 a.m. to begin working the streets of Oakland. By 5:30, she is turning tricks or meeting Johns through the Internet. She works until 2:30 a.m. the next morning. Debbie is one of tens of thousands of young American girls and boys who have been abducted or lured into sex slavery.

According to the Federal Bureau of Investigation, more than 100,000 children are sold for sex in the United States each year. They range in age from 9 years to 19; the average age of child sex workers in Oakland, California is 12 years. Human sex trafficking has become the fastest growing business of organized crime and the third-largest criminal enterprise in the world.

Stories like those of Sita and Debbie are told in “The True Stories Project” exhibition as a means to create awareness and impair the abuse. This form of exploitation and abuse continues, partially, because it remains veiled. By exposing it to the light of public awareness, such abuse can be seen as the vicious and ugly thing that it is. Only by bringing gender based objectification, mythology and exploitation to the surface and out of the shadows can we facilitate its demise."



↑ Noe jeg ikke var klar over før jeg dro på denne utstillingen, er at heksetro fortsatt lever i beste velgående noen steder i Nepal. De som blir beskylt for å være hekser er gjerne fattige enker fra lave kaster. Disse to bildene er fra en festival hvor det er vanlig å slå og torturere "hekser," for å selv oppnå spirituell helbredelse.


Likes

Comments


Sånn her ser det ut når jeg breier meg ut for å jobbe med feltarbeidet på takterrassen. Det er ingen andre som bruker den til noe annet enn å spise frokost, så her får jeg jobbet i fred - med wifi. Jeg føler meg litt som en liten maskot eller et hotellspøkelse siden jeg er den eneste som bor på gjestehuset over lengre tid, da de andre gjestene er bor her gjerne bare et i par dager.

Bortsett fra besøket mitt i Pashupatinath har det ikke skjedd så veldig mye spennende de siste dagene. Jeg har skrevet en del, gått gjennom intervjuene jeg har gjort til nå for å tilpasse intervjuguiden, og sendt e-mailer. Kjedelig, men definitivt nødvendig. I går møtte jeg faktisk ei annen norsk jente som også er her for å gjøre feltarbeid til sin master. Ganske tilfeldig!

Jeg vil ikke si så mye om hva masteroppgaven min går ut på, annet enn at den handler om hvordan vannsituasjonen i byen påvirker kvinnene her. Har man penger kan man bare kjøpe vann såklart - men for å sette ting i perspektiv så koster en stor flaske med vann ca. 1 norsk krone, og de fleste velger heller å stå i kø i 2-3 timer om dagen for å få vann gratis.

Har forhåpentligvis noe litt mer spennende å melde snart. Snakkes!


Likes

Comments

Ville du besøkt et tempel hvis du visste at luften du pustet inn der, mest sannsynlig innehold røyk og aske fra kremerte mennesker?

I dag dro jeg til Pashupatinath tempel, som jeg egentlig skulle i går. Jeg ble dårlig og måtte utsette - og det er jeg faktisk ganske så fornøyd med i dag. I dag var nemlig den føste mandagen av måneden Sawan (i følge hinduistisk kalender). Hele Sawan er dedikert til guden Shiva, og det er sagt at å tilbe Shiva under denne måneden er 108 ganger mer lykkebringende enn når man tilber ham ellers i året. Kvinner faster og utøver puja (et rituale med en mindre ofring) hver mandag under denne måneden, for å få et lykkelig ekteskap - enten med håp om å finne den perfekte mannen i sitt liv, eller til ære for mannen hun allerede er gift med.

Sawan Somwar (mandag i Sawan-måneden) er derfor viktig og hellig for mange hinduister, og spesielt i Pashupatinath - som er et tempel for nettopp Shiva. Mens solen gikk ned fant fler og fler mennesker veien til tempelet, for å delta på ettermiddagens aarti-seremoni.

Pashupatinath er også stedet hvor hinduister blir kremert. Det var ganske mange kremasjoner akkurat i dag, og flere døde kropper innhyllet i oransje svøper lå spredt over området. Dette har jeg opplevd før, i Varanasi i India, men jeg synes det ga mer inntrykk her - antakelig fordi det var så mange, og flere av de døde ikke hadde ansiktet tildekket. Men for alt jeg vet er dette tilfeldig og helt vanlig også i Varanasi.

Én ting er iallefall sikkert, og det er at ritualene rundt og synet på døden er helt annerledes her enn hjemme i Norge. Her er det ingenting som kan beskrives som sterilt, alt er veldig "in your face" og "hands on". Hundre, kanskje tusenvis, av mennesker sitter og lovsynger Shiva, blandt lik og kremasjonsbål.

Etterhvert som det ble mørkere begynte lyn å flerre opp himmelen, og ga kvelden et enda mer spesielt preg.


I respekt for både de pårørende og de døde ville jeg ikke ta nærbilde av noen av likene, men hvis dere ser nøye på bildet over, er den ene døde personen omringet av folk som tar bilde av ham med hver sin mobil.


Denne mannen er en sadhu, en person som har oppgitt all materiell streben, for å lettere kunne kontrollere alle sine sanser og bli ett med gud. Dette anses som en av veiene til å oppnå nirvana. Mange sadhus tilber Shiva og anser ham som den viktigste (eller eneste) av de hindusitiske gudene. Derfor er mange av dem å finne ved Pashupatinath.

Noen ser på sadhus som ærverdige religiøse menn, andre ser på dem som glorifiserte tiggere. Sadhus kommer gjerne fra lavere kaster, og ber alltid om penger fra turister som vil ta bilde av / med dem (og er ikke sen med å forhandle for å få en best mulig pris). Å posere for turister blir nå ansett som deres "main business". Dette er med på å ødelegge deres rykte som hellige menn, fordi mange synes det motstrider deres mål om å frasi seg alt som er verdslig, inkludert penger.

(Jeg ga forresten også denne fyren penger for å ta bilde av ham og snakke med ham om hvordan det er å være sadhu. Tilsvarende ca. 2 norske kroner, og han virket fornøyd med det. Ikke alle sadhus spør om penger, men jeg møtte ingen som ikke gjorde det. )



Jeg merker at jeg kunne skrevet veldig mye mer om besøket mitt til dette tempelet, men det får isåfall bli en annen gang :) Jeg håper jeg får tid til å dra hit igjen, litt tidligere på dagen så jeg får bedre lys til å ta bilder. Ville du besøkt Pashupatinath dersom du befant deg i Nepal?


Likes

Comments

Det krydde av syklister ute i dag pga en eller annen "charity cycling challenge". Hater når man har planlagt å møte noen på et bestemt sted, også bare:


Lørdag er fridag for alle i Nepal (søndag derimot er en helt vanlig arbeidsdag). I tillegg til at det er lørdag har jeg skjønt at det er noe ekstra spesielt som foregår i dag, da det har vært mye mer aktivitet i templene. Folk brenner røkelse, legger ut offergaver og ber overalt. Jeg fant også en geit med avkappet hode, som skulle ofres og - ADVARSEL - dette innlegget inneholder et par bilder av denne geiten.

Men jeg vet altså desverre ikke nøyaktig hvaslags helligdag det er.

↑ Ser litt skeptiske ut her, men de ville veldig gjerne bli tatt bilde av!

↑ En ung gutt inspiserer den døde geita jeg nevnte tidligere.

↑ Disse mennene var tydelig i festhumør, og spurte om jeg kunne ta bilde av dem mens de poserte med geitehodet. 👍😃

Kompisen deres syntes visst at det var helt innafor å gi meg et klaps på rumpa også. Han gjorde det på en veldig sneaky måte, så første gang det skjedde trodde jeg det var et uhell. Andre gangen skjønte jeg at det ikke var det. Tredje gang han prøvde seg, dæljet jeg til ham med paraplyen min. Da ga han seg, heldigvis.


Ellers har det vært en veldig bra dag jobbmessig, og jeg har fått gjort flere intervjuer. Utover det har jeg ikke så mye mer å melde... I morgen blir en spennende dag da, med besøk til Nepals helligste tempel.

Likes

Comments

I går hadde jeg ikke noe spesielt å gjøre, så jeg bestemte meg for å dra til området Thamel, turistsentrum i Kathmandu-dalen. Thamel er definitivt et sted det er helt ok å dra til alene. Det føltes egentlig litt merkelig - plutselig krydde det av turister og folk som snakket engelsk. Man får inntrykk av at hele Thamel er laget av souvernirbutikker, klemt sammen, oppå hverandre og inn i hverandre. Altså, det bare tyter ut turist-stæsj OVERALT. Alle sjalene er såklart 100% CASHMERE!!!1!!1! (skulle ønske jeg visste hvordan man kvalitetssjekker dette haha). Dessuten var det mange butikker med fjellutstyr til de som skal gå i Himalaya-fjellene, med kjente merker som feks The North Face. Selgerne var sykt pågående, og ikke ville ta nei for et svar. Jeg er glad for at det ikke er sånn i Patan.

Områder som Thamel (som minte meg om blant annet turist-gata Khao San road i Bangkok) har såklart noen positive sider også. Er man lenge på reise så er det alltid greit å av og til finne mat og fasiliterer som er mer lik de man finner hjemme. Thamel hadde også noen utrolig kule cafeer og barer. Lett tilgjengelig alko tiltrekker sikkert også en del turister. En fellesnevner for Khao San og Thamel er at begge startet som skikkelig hippie-områder - personlig synes jeg det definitivt hadde vært kulere hvis det var sånn fortsatt. Når det er sagt får du fortsatt tak i de standard hemp-klærne og det finnes salonger hvor man kan ta dreadlocks overalt :P Men den autentiske hippie-følelsen er borte for lengst.

Jeg hadde selvfølgelig dratt med meg kameraet mitt uten minnekort igjen (...), og denne gangen bestemte jeg meg for å bare kjøpe et ekstra. Dette minnekortet og en iskaffe viste seg å bli det eneste jeg kjøpte på denne turen.

Litt trøtt, haha... Får virkelig ikke sove om dagen, aner ikke hvorfor.
((Har glemt selfiestangen min i Oslo :( Av en eller annen grunn synes jeg ikke det er kleint å ta selfier offentlig, men jeg synes det er dritflaut å spørre random folk jeg ikke kjenner om de kan ta bilde av meg.))

↑ Helt trygt, seff


Likes

Comments

I går sendte Manzita meg denne selfien av oss. Er vi ikke søte?


Som nevnt tidligere så er Manzita ei skikkelig kul jente, og hun har en egen tørr humor og direkte måte å snakke på. En gang vi var ute og gikk, og hun holdt på å tråkke rett i en diger ruke av en type bæsj jeg aldri hadde sett før. Så jeg roper "WATCH OUT!!! For that - ew! - whatever that is!" Hvorpå hun stopper og ser alvorlig på meg og bare

"Helen, that would be shit."

TAKK, JEG SER SÅPPAS DA! (Det viste seg å være fra bøffel btw)

Siden hun er så direkte og i tillegg er fra en lite konservativ familie, føler jeg at jeg kan snakke med henne om det meste. For eksempel mensen. Dette er faktisk ikke en selvfølge - i Nepal er mensen tabu å snakke om. Og da mener jeg ikke at det er flaut eller ekkelt, som da man gikk på barneskolen - det er tabu. Ordentlig på ordentlig. Hvis du ikke har hørt om det før, så er chhaupadi en tradisjon i Nepal som tilsier at jenter / kvinner som menstruerer ikke får ta del i noen typer hverdagsaktiviterer, eller omgås familien sin. Dette kan gå så langt at de ikke engang får oppholde seg i sitt eget hjem, og må bo alene i små skjul eller hytter i skogen.

Grunnlaget for denne tradisjonen er ganske enkelt overtro - kvinner som mentruerer blir nemlig ansett som urene eller direkte giftige. Rører hun ved en blomst, vil den visne. Rører hun ved et tre, vil det aldri bære frukt igjen. Drikker hun melk, vil kua den kommer fra aldri kunne gi melk igjen. Leser hun en bok, vil gudinnen for kunnskap og utdanning, Saraswati, fordømme henne. Er hun nær en mann, vil han bli syk.

Hvis du vil lære mer om chhaupadi, kan du sjekke ut dette prosjektet, hvor Nepalske jenter tar bilder av ting som påvirker dem på forskjellige måter når de har mensen.

Så tenker du kanskje at chhaupadi hører fortiden til; og ja, denne praksisen har blitt nasjonalt bannlyst i Nepal. Det ble den i 2005. 2005!!!! Og fortsatt har den ikke dødd ut. Manzita fortalte om en venninne som alltid blir stengt inne på rommet sitt når hun har mensen, og ikke engang får se på sin egen fars ansikt.

Under jordskjelvet i 2015 mistet mange mennesker hjemmene sine, og ble nødt til å flytte inn i midlertidige flyktningleire. I minst en av disse ble det oppdaget at menstruerende kvinner ble forvist til egne telt. Du kan jo tenke deg - de aller fleste hadde IKKE tilgang på tamponger, bind, kluter eller håndkler til å vaske seg, eller klesskift. De måtte rett og slett sitte nedblødde i teltet. Først når det var mørkt og ingen kunne se dem, da kunne de gå ut og vaske seg i elven. De få som var så heldige at de hadde tøystykker de kunne bruke som bind, kunne også vaske disse.

Åja, og en siste ting - denne elven som de var så heldige å kunne vaske seg selv og hygieneartiklene sine i, er selvfølgelig den samme elven alle i flyktingleiren brukte som toalett.


Jeg er så glad for denne muligheten til å lære mer om hvordan det er å være kvinne eller jente i Nepal - både gjennom feltarbeidet mitt og vennskapet mitt med Manzita. Om noen dager håper jeg å kunne gå på en kunstutstilling som skal opplyse om temaet trafficking. Menneskehandel er et digert problem i Nepal, og spesielt mange jenter ble kidnappet mens de var sårbare og hjemløse, og kanskje nylig foreldreløse, etter jordskjelvet. Disse jentene blir først og fremst solgt til bordeller i Sørøst-Asia.


GIRLS JUST
WANNA HAVE
FUN
DAMENTAL
HUMAN RIGHTS


Likes

Comments

Altså, ææææh... Jeg har så mange bilder allerede at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Og jeg skal være her i en måned til!!! Derfor tenkte jeg å bare lage et innlegg med informasjon og bilder fra Patan, byen jeg bor i.


Hva er forskjellen på Kathmandu-dalen, Kathmandu, og Patan?

Kathmandu-dalen (geografisk en bolle-formet dal omringet av fjell, som befinner seg 1425 moh på det laveste) er Nepals økonomiske, politiske og kulturelle hovedsete, og det mest folkerike og utviklede området i landet. I Kathmandu-dalen ligger det tre byer; Kathmandu, Patan og Bhaktapur. Byen Kathmandu er hovedstaden i Nepal. Patan er den tredje største byen i Nepal (etter Kathmandu og Pokhara). Den ligger altså også i Kathmandu-dalen, og rett sør for hovedstaden. I dag har de to byene nærmest vokst sammen, og det er kun 2-3 km fra Kathmandu Durbar Square (i Kathmandus gamleby) til Patan Durbar Square (i Patans sentrum). Bagmati-elven deler Kathmandu og Patan fra hverandre i nord og vest.

↑ Patan Durbar Square i Patan sentrum er et historisk område og UNESCO World Heritage Site - som selvfølgelig betyr at turister må betale for å komme inn (80 norske kroner). Jeg kan virkelig ikke nærme meg området engang uten at en uniformert vakt spretter frem som troll i eske og sier strengt ifra at jeg må ha billett. Heldigvis har jeg fått en utvidet billett siden jeg skal være her så lenge, ellers hadde det blitt dyrt - jeg bor 2 minutter unna, og er der flere ganger om dagen. Billett kjøper man i den boden til høyre i bildet.

Da jeg tok dette bildet kom det en fyr bort til meg og sa "yes, amachanseebel, amachanseebel!" Jeg bare nikket og smilte, og det tok flere minutter før det gikk opp for meg at han sa emergency bell.

Patan er av mange betraktet som den eldste og vakreste blant byene i Nepal, og er mest kjent for sin kulturelle arv og sin lange tradisjon innenfor kunst og kunsthåndverk. Jeg har hørt mange omtale Patan som "city of fine arts". Jeg er fortsatt helt satt ut av alle detaljene jeg finner på arkitekturen rundt omkring, spesielt med tanke på at dette er midt i sentrum!


I Patan er Newar-folket den største folkegruppen. Historisk sett er det de som grunnla sivilisasjonen i Kathmandu-dalen, - og er altså fortsatt i flertall noen steder i dette området - men utgjør bare 5% av den totale befolkningen i Nepal. De har også sitt eget språk, Newari (eller Nepal Bhasa). På Newari heter Patan Yala; som jeg synes er festling fordi YALA (you always live again) regnes som motparten til YOLO (you only live once), og passer mye bedre inn i hinduistisk religion og tankesett. Newar-folket anses som sterkt viet til religionen sin, og jeg har allerede rukket å høre kommentarer som at de drar til templer 360 dager i året for å tilbe gudene sine.

↑ Det er stillaser og byggearbeid som foregår overalt - akkurat som i Oslo, haha... men her er det pga jordskjelvet i 2015, som ødela store deler av byen.

↑ Det KRYR av løshunder her, som er helt ok+ for meg som elsker hunder.
Usikker på hva som skjer med akkurat denne, da:(


Hva synes du om Patan? Virker det som en kaotisk, forurenset og rasert by, eller ser du sjarmen?


Likes

Comments

↑ Haha, sjekk han bak meg synes jeg er rar som går rundt og tar selfie midt på gata.

I dag har jeg møtt min andre oversetter, Anjan. Han virket like hyggelig og hjelpsom som alle andre jeg har vært så heldig å møte på turen min så langt, og hadde et fantastisk smittende, genuint smil. Vi ble sittende lenge og snakke, blant annet om religion. Jeg er selv veldig interessert i å lære om hinduisme og buddhisme, som er de største religionene i Nepal, og Anjan syntes det var minst like interessant å høre om min mangel på religion. Jeg har møtt mange på reisene mine som blir sjokkert over at jeg ikke er religiøs, og prøver egnetlig å unngå temaet på grunn av dette. Anjan derimot, hadde allerede møtt mange agnostikere og ateister før, så han var mer nysgjerrig enn sjokkert. "Men hva gjør du hvis du er i en situasjon hvor du holder på å dø?" spurte han. "Hvem vender du deg til for hjelp?" Jeg går ut fra at det bare er to helt forskjellige måter å se verden på; hvis jeg hadde holdt på å dø så er nok ikke Gud det første jeg hadde tenkt på, det er liksom en selvfølge for meg at situasjonen nok hadde måttet gå sin gang uten guddommelig inngripen.

Vi snakket også om at begge har bakgrunn som turist-guide, bare at Anjan jobbet med dette for mange år siden, da han var tenåring. Den gang hadde han bare vandret rundt med turistene og funnet opp fortellinger på stående fot, siden han ikke hadde noen anelse om historien som egentlig lå bak. "Det var før internett og guide-bøker... Nå har turistene som oftest lest seg opp på forhånd, og er ikke like lette å lure."

* * *

Etterpå gikk jeg ut for å spise på egenhånd. Jeg dro tilbake til en restaurant jeg hadde vært på før - den er skikkelig mørk, men dødskul! Man sitter på puter på en forhøyning av gulvet, med lave bord. Alle bordene har hver sin "bås," med vindu som går skrått ned mot Patan Durbar Square.

Å spise alene på restaurant er noe jeg ble vant til på alenereisen min til Marokko, og de siste dagene har jeg kost meg gløgg ihjel med dette. Jeg hadde ikke trengt å spise alene hvis jeg ikke ville, med tanke på alle de hyggelige folkene jeg har møtt. Men jeg har lyst - det liksom noe helt annet enn å spise alene hjemme i leiligheten med tv-serier i bakgrunnen. Jeg sitter helt i min egen verden og kan nyte maten uten noen distraksjoner. Og fy søren, så god mat! Og såklart latterlig billig.

Jeg merker at Nepal er et mye mer chill land å reise i enn feks India og Sri Lanka. Det er ingen som maser, ingen slibrige kommentarer, ingen som vil ta bilde av deg bare fordi du er hvit. Allikevel får jeg såklart et og annet rart blikk - ja, fordi jeg er hvit (les: bleikfeit), men mest fordi jeg reiser alene som jente. Så det er nok ikke til å unngå at jeg får noen ekstra-ekstra rare blikk fordi jeg er en hvit jente som ikke bare reiser alene, men spiser helt alene på restaurant. Kanskje det ikke er så merkelig - folk hadde vel sett rart på meg hvis jeg hadde spist alene på restaurant i Oslo også; spesielt hvis jeg ikke hadde hatt med laptop og mobil som sosial krykke. Dere vet: "I saw a guy today at Starbucks. He had no smartphone, tablet or laptop. He just sat there drinking his coffee. Like a psychopath."



↑ Verdens beste vegetariske MoMos!!! Yummm

↑ Utsikten fra restauranten

I morgen skal jeg ha mitt første intervju til feltarbeidet mitt. Det blir spennende! Wish me luckkkkk


Likes

Comments

I dag tok Manzita meg med til Hanuman-dhoka Durbar Square (også kjent som bare Kathmandu Durbar Square), som ligger i nærheten av der hun bor. Hvis du lurer på hva et Durbar Square er, så er det et slags torg; "Durbar Square er det generiske navnet som brukes til å beskrive torg og områder omkring de gamle kongelige palassene i Nepal. De består av templer, avguder, åpne domstoler, vannfontener, etc. Før sammenslåingen av landet besto Nepal av små kongeriker, og Durbar-torg er de mest fremtredende restene av de gamle kongedømmene i Nepal."

Denne guden ble såklart min favoritt, fordi han er den mest groteske.
Kal Bhairav står for absolutt ødeleggelse. Han har en krone bestående av menneskelige hodeskaller,
​og smykkene hans er levende slanger.
​Med sine seks armer bærer han macheter, avskårne hoder, tigerskinn og huden til flådde mennesker.


Jeg synes det er helt utrolig hvor godt bevarte disse bygningene er, med alle sine detaljer i stein og tre. Noen av de eldste er fra 1500-tallet! Da er det også ekstra trist å tenke på at mange av templene, som de har vært så forsiktige med i alle år, ble lagt i grus under jordskjelvet i 2015. Mange av Nepals nasjonalskatter forsvant på et par døgn. Heldigvis er det fortsatt mye å se, og arbeid med gjenoppbygging er i gang overalt. Allikevel kan det jo aldri bli helt det samme igjen.


Likes

Comments