1,5 år. Fy faen så sykt.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 29 lesere

Likes

Comments

Følelser og tanker som flakser rundt inne i hodet skal formes til ord, ord som man selv kan stå for og som gir den rette meningen av det som opprinnelig ligger bak.

 Jeg har fått i oppgave å skrive et brev til en som har skuffet meg. Det er en person jeg bryr meg masse om, ofte tenker på og som jeg skulle ønske jeg hadde bedre kontakt med. Personen har blitt en jeg ikke kjenner igjen, selv om jeg ikke kjenner denne så godt og nært fra før.

Ordene var så store, men handlingene har vært så små. Skulle det ikke bli noe helt annet enn slik det har blitt? Var det ikke akkurat sånn her vi var enige om at det ikke skulle bli? At vi skulle bli så fremmede,, når vi egentlig trenger hverandre?

Kanskje det er jeg som er grunnen til at det er så rart nå? Har jeg gjort noe feil, sagt noe keitete? Det vet jeg ikke. Men jeg håper det endrer seg, for det er ikke slik det er nå jeg vil at det skal være.

Ta meg med videre i livet, la meg være en del av det, hjelp meg å holde minnet friskt. Ikke la meg glemme det tøysete smilet, den hjertelige latteren hennes og hvordan hun luktet. Det er ikke sikkert jeg klarer å ikke glemme, og tanken på at minnet skal bli svakere gir meg vondt i magen og det røsker i hjertet.

  • 144 lesere

Likes

Comments

Faen ass, søstra. Det er tungt om dagen. Akkurat nå er livet et coctail av kaos, på alle kanter, og det er sjeldent jeg tør å ta meg tiden til å en gang tenke på deg. For nå passer det ikke å komme bakpå, jeg må være skjerpet for å få pusla sammen bitene som henger litt løst. Og så, så lover jeg å tenke masse på deg, for selv om jeg ikke har tid til å gå så dypt i savnet og sorgen om dagen betyr det ikke at den er borte.

Jeg kjenner den langt inne i beinmargen og innerst i hjerterota hver eneste dag.

HVER ENESTE DAG.


  • 229 lesere

Likes

Comments

En andre fødselsdag har gått forbi, søstra mi. Tenk at vi har vært uten deg så lenge allerede.

Det gjør vondt å gå inn på denne bloggen nå, jeg befinner meg i et vakuum der jeg ikke føler noe annet enn det som er vondt. og leit Jeg kjenner ikke glede lenger, ting jeg burde glede meg over er bare et slags fyll for å fylle ukene med. Som vatten i ei pute. Det er bare fyll. Verken mer eller mindre.

Det blir kanskje bedre en dag. Og om ikke bedre, så kanskje annerledes.

Og man vil så gjerne være en sånn som aksepterer at livet går videre. Men nå, nå klarer jeg det ikke. Jeg vil at du skal finnes med oss, og jeg vil at du skal finnes med meg videre i livet. 

Det eneste jeg har å klamre meg til er minnene jeg sparer innerst i hjertet mitt,

 og en parfyme som lukter som deg. 

  • 192 lesere

Likes

Comments

​Du vet når du dykker, så blir det litt dypere enn hva du hadde tenkt. Det presset man får i hodet... Det er det presset jeg går rundt med om dagen. Det har vært et vanvittig år. På ALLE mulige måter, sant. Hele skalaen har vi fått med oss. Den bunnløse sorgen, og den totale lykken. Helt kræsj.

Jeg har skrudd av kroppen, og jeg har skrudd av hodet, koblet ut og koblet fra. Det er ikke noe som plager meg, og det er ei heller noe som engasjerer meg. Det er helt tomt, masse ingenting i hodet. 
"Fanget i ingenting" sa mamma til meg, og ja, det er vel det jeg er. Det er ekkelt, og samtidig veldig lett å forholde seg til. Det er derfor det er fint lite skriving her inne om dagen, jeg tenker minst mulig på det som er vondt og leit, og gir alt for å komme igjennom dagene uten å tape for mye energi eller ansikt.

Det må finnes en annen måte å hanskes med dette på, det kan ikke være bra for psyken å sitte inne med så mye usagt. Så nå har jeg bestemt meg, jeg skal snakke med noen istedenfor å bare skrive.

Livredd.

  • 150 lesere

Likes

Comments

Klokken har passert 00.00. Nå er det 19.mars 2016. 1 helt år har gått siden vi snakket sammen. Ikveld kjennes det ut som jeg revner.
Som jeg savner deg.

  • 159 lesere

Likes

Comments

Når man får en sånn beskjed som vi fikk på sykehuset for snart nøyaktig ett år siden, da går teppet ned. Det er tåkete og grått når jeg prøver å tenke tilbake. Vi gikk inn til henne etter den tunge meldingen. Tanken på å måtte skru av maskinen som holdt henne levende og hos oss er uutholdelig. Det fantastiske er at i denne situasjonen fortsetter man fremover selv om alt man vil er å stenge seg inn i et mørkt rom.

Selve "sermonien" kommer jeg ikke til å skrive noe om, den er for oss som var der å ta vare på i minnene våre, og behøver ikke deles med noen andre. Klokken 13.40, søndag 22. mars 2015, tok min søster på seg englevingene hun hadde gjort seg fortjent til her på jorda, og forlot oss i en evig sorg.

Å "pakke sammen" tingene sine på sykehuset for å reise hjem til pappa var uvirkelig, en del av meg ville ikke gi slipp på boblen vi hadde laget, håpet som vi hadde holdt så utrolig hardt fast i var borte og det var bare en horisontløs tomhet overalt. Vi var sammen hele den dagen, vi bare eksisterte.

"Sorgens festdager" var det noen som sa. Det har festet seg i hodet mitt og er en perfekt beskrivelse av dagene frem til begravelsen. Vi var sammen, hele tiden. Samtidig som vi satt inne på hver vår individuelle sorg, var vi også sammen i sorge,n. Tapet var enormt, og tomheten så stor. Det kom blomsterbud på blomsterbud på blomsterbud. Omtanke fra alle kjente og kjære nådde oss i nærmeste familie der vi hadde "base", på det stedet det er best i verden å være når man har det kjipt, hjemme hos mamma. Det er vanskelig å plassere hva som skjedde hvilke dager. Jeg har ikke helt oversikten og dagene flyter over i hverandre, men det var mye forberedelse for gravferd. Vi bestemte oss for å la den bli en siste fest. Oppfordret dem som ville være tilstede å kle seg i fargerike plagg istedenfor tradisjonelt svart, valgte sanger som betydde noe for oss og lette etter tekst til dødsannonse og bårebukett..

Fra oss til deg, englesøstra; "Å ta farvel er nødvendig for å treffes igjen."

  • 153 lesere

Likes

Comments

Jeg innser at jeg har blitt redd for å være alene. Det skremmer meg. Selv om jeg har ungene rundt meg hele dagen, er jeg alltid alene i mitt eget hode. Så jeg gjør ting, hele tiden, for å slippe å tenke på de tingene jeg er redd for å tenke på når jeg er alene. Jeg vasker klær, tar ut av oppvaskmaskin, rer opp sengen, tørker støv, rydder opp leker, lager mat, rydder i kjøleskapet... You name it, jeg gjør ting hele tiden. Og fins det ingenting å gjøre, da lager jeg meg jobb. For stopper jeg opp, da begynner jeg å tenke, og begynner jeg å tenke, ja, da kommer tårene som perler på en snor, og da mister jeg fokus.
​I skrivende stund sitter jeg helt alene i stuen, begge barna sover tungt og samboeren er ute på reise. Nå har jeg tid til å synke sammen i sofaen, tenke på realiteten av min virkelighet og bearbeide sorgen. 

Jeg ser på klokka; 22.17 er den, det er 12, mars. Om 10 dager har vi overlevd det første året. Og det har vært så langt, det har vært det lengste året i mitt 24 år lange liv. Så langt, og så tungt. Tyngre enn hva jeg klarer å formidle her, og tyngre enn jeg vil la meg selv innse. Jeg er på et mission som innebærer å ikke gå helt i grøfta, ikke falle sammen til skyggen av den jeg kan bli om jeg ikke holder det gående. 

Dagene går fort nå, altfor fort. Og med småbarn i hus er det høyst normalt at dagene suser avgårde, men nå henger jeg ikke med på hvilken ukedag det er lenger omtrent. 

  • 154 lesere

Likes

Comments

Jeg husker morningen søndag 22. mars 2015. Vi møttes til frokost, jeg tror de fleste hadde fått sove denne natten. Om ikke så godt, så iallefall noen sammenhengende timer. Og vi hadde fått dusjet. Tidsfordriv, på en måte. For det betød jo ingenting om vi var nydusja eller ei, om vi hadde fått gredd håret og flettet håret, det var jo ingenting som var viktig for dagen. Denne dagen skulle vi få høre resultatet av CT-scanningen.

Inne igjen på sommerfuglrommet. Legen forklarte med nøye utvalgte ord hva de hadde gjort og hva de hadde sett. Hele magen klumpet seg og jeg ville egentlig bare at han skulle "komme til poenget", samtidig som jeg gruet med hver eneste celle i kroppen hver gang han åpnet munnen. 

Hele denne opplevelsen er tåkete for meg. Jeg vet at stemoren min holder meg i høyre hånd, men jeg husker ikke ordene legen valgte da han forklarte for oss at hun vi elsket så høyt ikke var "der" lenger. Og hun kom ikke til å komme tilbake. Jeg sverger at jeg kunne høre alles hjerter knuse på en og samme gang. 

​Alt jeg ville var å komme meg ut av sommerfuglrommet. Jeg fikk ikke puste, jeg måtte ut for å få luft.

  • 204 lesere

Likes

Comments

​Det er jo bare en vanlig dag, sånn egentlig. 22. februar, på lik linje med 22. oktober og 22. juni. 
Bare en dato sammensatt av to nummer. Alikevel sier kroppen ifra hver gang det blir 22. 
"Nå er det 3 mnd. siden, nå er det 7 mnd. siden". Og igår, igår var det 11 mnd. siden. 

11 måneder siden vi måtte la deg gå. Det skjedde jo så fort.




  • 251 lesere

Likes

Comments