Da jeg kom halvveis ned i rødvinsflaska og hodet hadde svelget alle mine tanker forsto jeg at behovet for å utrykke mine følelser er så intense. Jeg har et behov for utrykkelse, for å dele, for å la dere kjenne på alle sider av det å være menneskelig. På godt og vondt. Jeg vil ta dere med på en reise, og jeg håper dere vil være med meg.

Jeg lar fingrene gli over tastaturet. Fack, jeg mister balansen. Jeg tviholder på følelsen av at jeg vet hvor mine følelser vil. Hvor mine tanker vandrer. Hvor min utrykkelse deles. Hvor jeg skal. Hvor er jeg?

For selv om jeg sitter hjemme. Selvom kroppen min er hjemme. Er hodet et helt annet sted. Det vandret for lenge siden.

Jeg maler. To svarte streker på et ark. En sirkel. Fargen svart. Jeg lar penselen gli ned i det rene vannglasset. Vannet skifter farge. Det blir grått. Jeg lager storm i et vannglass. Det var så fredelig. Så rent. Så vakkert. Så enkelt. Det var. Fargen fortsetter å bre seg i vannet. Jeg dytter borti penselen. Med sirkelbevegelser blander vannet seg. Fargen er mørkere nå. Vakrere. Ikke rent. Ikke fredelig. Vakkert. Akkurat som kunst. Kunst skapes av det mørke. Det mørke i oss. Mennesker. Du og jeg. Vi. Sammen skaper vi. Kunst.


Likes

Comments