​Hei, jeg har valgt å bytte plattform til blogg.no :) les bloggen min på bipolarjulie.blogg.no

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

  • 279 lesere

Likes

Comments

Tusen takk for alle kommentarer og tilbakemeldinger jeg har fått etter jeg posta innlegget i går. Jeg blir helt rørt! Var veldig usikker på om jeg skulle poste det i det hele tatt, men med så mange fine tilbakemeldinger er jeg veldig glad for at jeg gjorde det! Ikke minst så mange som har vært inne å lest, hadde trodd at det kanskje var rundt 100 stk som ville ta seg tiden til å lese, så at over 1000 personer har lest innlegget er nesten uvirkelig.

Flere som lurer på hvordan det går med meg nå, det går kjempe fint med meg og jeg merker ikke noe til sykdommen! Jeg går på medisiner for å være stabil og for å ikke bli syk. Dere må å huske at alle er litt bipolare, alle har to poler; en glad side og en trist side. Det er bare at hos meg så er begge sider mye mer ekstreme enn det de er hos deg når jeg blir syk!

Takk igjen for fine tilbakemeldinger :)

  • 824 lesere

Likes

Comments

Det hele startet når jeg hadde bestemt meg for å starte på BI, rett etter videregående. Dette visste jeg allerede i 1.klasse på videregående at jeg skulle, jeg visste ikke hvilken linje eller hva jeg skulle studere. Jeg visste bare at jeg skulle starte på BI, fordi det var kult! Jeg kom inn på studiet økonomi og forretningsjus, var veldig fornøyd med det og jeg hadde lagt planer om å ta master etter bacheloren og bli sivil økonom. Jeg hadde det supert på det studiet, fikk meg gode venninner som jeg var med, og alt virket egentlig helt perfekt.

Men etter 3 måneder så plutselig, mens jeg sitter i forelesning merker jeg at jeg blir veldig kvalm, og det ender opp med at jeg må løpe ut av forelesningen og på do for å kaste opp. Jeg tenkte ikke så særlig mye mer på det da, enn at jeg hadde omgangssyke. Men når jeg etter en uke var kvalm konstant hele tiden, så skjønte jeg at det var noe galt. Så jeg tenker med en gang at jeg kanskje er gravid, og kjøper dermed en graviditetstest. Men den var negativ, takk og pris for det. Men det fikk meg jo virkelig ikke til å skjønne noe som helst, hvorfor var jeg konstant kvalm omtrent hele tiden, jeg var ikke gravid, jeg hadde ikke omgangssyke, så hva var egentlig dette?

Det viste seg å være angst kvalme, og det ble bare verre og verre. Det tok ikke mer enn to uker etter første gang jeg ble kvalm at det ble veldig vanskelig for meg å dra hjemmefra og komme meg på skolen. Hver eneste morgen som jeg skulle i forelesning brakk jeg meg og kastet opp flere ganger fordi jeg gruet meg ekstremt mye til å dra på skolen. Noe som egentlig i ettertid virker litt rart, fordi jeg hadde det jo fint på skolen og jeg hadde venner der. Forelesningene startet ganske tidlig, så jeg måtte som regel dra hjemmefra rundt 06.30 hver dag. Så det ente jo opp at mamma måtte stå opp like tidlig som meg hver dag, for å roe meg ned og snakke til meg og overbevise meg om at jeg må på skolen, hver dag.

Etter hvert så kom jeg meg nesten ikke på skolen, ikke ut døra en gang heller egentlig. Jeg ble liggende i senga i mørket og være deprimert. Jeg syntes det var helt forferdelig å dra ut, bare det å dra i butikken var nesten umulig for meg. Jeg merket at jeg gruet meg ekstremt mye selv om jeg bare skulle hente posten. Jeg hadde selvfølgelig dager som jeg klarte å komme meg på skolen, og dager som jeg tvingte meg selv til det fordi det var noe viktig som skulle skje på skolen den dagen. Men det var ikke gøy og jeg kastet opp masse.

Etter hvert så finner jeg ut at jeg må dra til legen, prøve å få noe medisiner for å bli litt gladere og bli kvitt angst kvalmen og depresjonen. Så jeg får med meg mamma til legen og får utskrevet en resept på såkalt ”lykkepiller”. Skjønner ikke helt hvorfor det kalles ”lykkepiller”, for man blir langt i fra lykkelig. Man blir helt ”flat”, jeg ble verken lei meg og deppa men heller ikke glad. Jeg bare mistet alle følelser og ble ikke glad eller nedenfor av noen ting. Men det fikk meg i hvert fall på skolen så jeg fikk gjennomført eksamener for det semesteret.

I januar trur jeg det var, så var jeg tom for ”lykkepillene”, så jeg sluttet bare med de. Jeg følte meg mye bedre og tenkte at jeg ikke fikk bruk for de. Alt var helt supert og jeg var kjempe glad. Det føltes ut som om jeg aldri har hatt det bedre enn det jeg hadde det akkurat da. Alt var fint og perfekt, og jeg hadde masse ekstra energi til å drive med forskjellige prosjekter osv. Så dette tenkte jeg at var toppen, nå var livet helt herlig!

Lite visste jeg da at jeg hadde ikke blitt ”normal” igjen, jeg hadde bare gått fra å være deprimert til å bli noe som heter manisk. Det helt motsatte av å være deprimert rett og slett.

”Mani er en sykelig sinnstilstand med meget høyt stemningsnivå og energinivå, som oftest kommer i perioder som varer i uker eller måneder. Den maniske kan bruke penger som han/hun ikke har, kjøpe dyre ting og inngå kontrakter og avtaler som er urealistiske. Mange setter i gang med en rekke prosjekter som vanskelig lar seg gjennomføre. De føler seg uovervinnelige og hemningsløse. Ofte kan maniske personer være irritable ved motgang, og noen ganger aggressive. Noen kan være veldig seksuelt pågående og aktive, og skaffe seg mange partnere (promiskuitet). De sover ofte lite, gjerne 3-4 timer i døgnet. Vedkommende skjønner ofte ikke selv at han/hun er syk.” (wikipedia)

Dette var starten på en periode i livet mitt som var langt verre enn det å være deprimert. Det sier egentlig litt med tanke på hvor forferdelig jeg hadde det den perioden jeg var deprimert. Fordi når jeg var manisk så var jeg virkelig ikke meg selv, i det hele tatt. Når jeg ser tilbake på den tiden blir jeg skremt over hvordan jeg oppførte meg og ting jeg gjorde. Jeg kjenner ikke igjen meg selv, og det var akkurat som om en annen person hadde tatt over kroppen min og styrte meg.

Det som ofte skjer når man er manisk er at hjernen går på så høyt gir at det er vanskelig å huske tilbake på hva man faktisk gjorde. Så det er veldig mye av den perioden jeg var manisk jeg faktisk ikke husker. Det har og skjedd at venninner i etterkant har fortalt meg om ting jeg har gjort, som jeg ikke kan huske i det hele tatt, det er bare svart. Men jeg tenkte allikevel at jeg skal skrive litt om det jeg husker og det jeg har blitt fortalt at skjedde.

Det første som jeg kanskje kan si litt om er hvordan jeg oppførte meg med gutter og rent seksuelt. Jeg møtte en haug av ukjente gutter fra blant annet tinder, som jeg hadde sex med og så kvittet meg med. Jeg klarer ikke en gang å huske alle sånn ordentlig, men jeg regner med at på de månedene som jeg var manisk hadde jeg sex med rundt 30 gutter, og det er ekstremt mye på 9 måneder.

En annen ting var at jeg var ekstremt flink til å ”vise meg frem” på sosiale medier, jeg la ut masse rare bilder og videoer på Snapchat, Instagram og Facebook. Det var så mye rart at det startet å gå en haug av rykter om meg. Folk jeg ikke kjente la meg til på sosiale medier fordi de hadde hørt mye rart om hva jeg la ut. Jeg ble et mobbeoffer, folk kommenterte ting jeg da trudde var hyggelig, for å mobbe meg. Det hente flere ganger at jeg startet å snakke med noen jeg ikke visste hvem var i det hele tatt, men de hadde hørt masse rykter om meg. Det gikk rykter om meg over alt, og nesten alle visste hvem jeg var.

Jeg bestemte meg og for i denne perioden at jeg skulle starte et enkeltmannsforetak, gjennom Forever Living og selge produkter over nett til familie og venner. Dette var bare ett av prosjektene jeg startet på denne tiden, jeg trudde selvfølgelig at jeg skulle bli rik på dette, noe jeg langt i fra ble. For det første var det ganske dyre produkter som viste seg vanskelig å selge. Men med den selvtilliten jeg hadde da, så spammet jeg ned alle Facebook venner jeg hadde og alle grupper jeg var medlem i. Det var ikke bare sånn at jeg sendte en melding til alle Facebook vennene mine heller, jeg sendte nye meldinger om forskjellige produkter mange ganger til alle sammen, og folk ble rett og slett drit irriterte.

Den andre tingen jeg startet med var at jeg tenkte at jeg kunne bli modell. Jeg vil nok si at jeg var ganske langt unna å se ut som en modell for å si det sånn. Men man får jo en ekstrem høy selvtillit når man er manisk, så jeg trudde at jeg kunne gjøre det kjempe bra som modell. Så jeg tok kontakt med forskjellige fotografer og dro på 6 photoshoots trur jeg det var. Det var jo ganske gøy egentlig, men jeg tok blant annet noen litt avkledde bilder, som jeg selvfølgelig posta. Dette ble da et nytt moment i mobbingen mot meg, for jeg så jo virkelig ikke så bra ut som jeg trudde. Ikke nok med det, jeg bestemte meg for at jeg kunne starte å designe hjemmesider i samme periode. Så jeg startet å lage noen hjemmesider da, vil ikke si at de ble så veldig vellykket akkurat da men.

Så må jeg vel nesten si litt om økonomien min på den tiden, jeg hadde jo rett og slett ikke forståelse for penger. Det første dumme jeg gjorde var at jeg tømte BSU kontoen min, som var 45.000,- som jeg brukte opp på et par uker. Ikke nok med det så tok jeg opp et forbrukslån på 10.000,-. Jeg brukte opp kredittkortet på 15.000,- og ikke minst jeg bestilte masse på faktura som jeg ikke klarte å betale for, så jeg fikk jo masse inkasso regninger. Jeg skjønte omtrent ikke forskjellen på om jeg hadde brukt 100,- eller 10.000,-. Jeg trur jeg hadde mye mer penger jeg hadde og brukte derfor ekstremt mye mer penger enn det jeg hadde råd til.

Ikke minst så elsket jeg å lage drama. Jeg lagde ekstremt mye unødvendig drama med flere venninner og gutter. Jeg ble sur og irritert for ingenting og oppsøkte krangler. Det var nesten som om jeg kjeda meg litt med mindre det var noen form for drama som skjedde rundt meg. Noe av det verste var vel egentlig det at jeg ikke helt skjønte at jeg var grunnen til alt drama. Jeg kunne si til en venninne at jeg var så lei av at en annen venninne lagde så mye drama for tiden, mens det egentlig var jeg som lagde alt dramaet som skjedde rundt meg da. Så etter hvert så hadde jeg vel nesten ingen venner igjen på den tiden.

Skolen det andre semesteret gikk jo heller ikke bra, fordi jeg gadd ikke bruke tid på skole. Jeg trudde jo at jeg var verdens beste i alt, så da tenkte jeg og at jeg ikke trengte å gå i forelesninger for å gjøre det bra på skolen. Jeg fikk jo heller ikke med meg innleveringer eller arbeidskrav vi skulle gjøre i det forskjellige fagene. Så det tok ikke veldig lang tid før jeg mistet de venninnene som jeg hadde fått på skolen. Alle eksamener som var det semesteret strøyk jeg på, så jeg gjorde det faktisk bedre når jeg var deprimert enn når jeg var manisk.

Jobben gikk jo heller ikke bra, jeg tulla mye på jobb. Klarte ofte ikke å møte opp tidsnok og det skjedde flere ganger at jeg glemte at jeg skulle jobbe. Jeg var ikke spesielt hyggelig med kunder og kollegaer heller, fordi i min verden var jeg bedre enn alle andre og ingen kunne måle seg med meg. Jeg sluttet å hjelpe kollegaer med å ta vakter, fordi jeg var dritt lei av å jobbe og fant på flere ganger at jeg var syk så jeg skulle slippe å jobbe. Så det ente jo med at jeg til slutt fikk sparken fra jobben.

Det gikk ikke så veldig bra når jeg skulle kjøre bil heller, fordi jeg var som sagt den beste og bedre enn alle andre sjåfører rundt meg. Jeg gadd ikke å høre på ting som fartsgrenser og kjørte ofte alt for fort. Jeg var virkelig ikke en trygg sjåfør på den tiden i det hele tatt. Så det endte jo til slutt med at jeg mistet lappen, en uke etter jeg hadde mistet jobben. Så da satt jeg der uten jobb, venner eller lappen da.

Det skjedde nok hundre andre ting mens jeg var manisk, men ikke noe som jeg kommer på nå i farten. Men jeg hadde jo rett og slett ødelagt livet mitt denne perioden. Jeg hadde masse rykter på meg og ble mobbet av flere personer. Jeg hadde mistet alle venner jeg hadde, økonomien var helt på kjøret, jeg hadde ikke lappen lenger og skolen gikk dårlig. Jeg trur de fleste rundt meg skjønte at det var noe galt. Foreldrene mine hadde ringt til fastlegen min og sagt at ting ikke var som det skulle, men når jeg dro til fastlegen så nektet jeg for alt så hun skjønte ikke at jeg var syk. Jeg skjønte ikke det selv heller, jeg trudde virkelig ikke at jeg var syk fordi alt føltes på en måte så bra selv om hele livet mitt egentlig gikk super dårlig.

I september så hadde det gått for langt og jeg dro til fastlegen sammen med mamma og pappa. Hun fikk meg da innlagt på akutt psykiatrisk på AHUS på dagen, og jeg ble kjørt dit rett etterpå av mamma og pappa. Jeg skulle nok ha vært der lenge før, med tanke på at jeg hadde vært manisk i 9 måneder, men takk og pris for at jeg til slutt endte opp der.

Jeg husker at det første jeg gjorde når jeg kom til psykiatrien var å ringe rundt og forklare situasjonen og unnskylde meg til de rundt meg. De fleste godtok det og ønsket meg god bedring, men det var jo selvfølgelig noen som ikke godtok det i det hele tatt. Men det hjalp ekstremt mye å vite at jeg hadde støtte fra noen venner, sånn at det ikke var sånn at når jeg etter hvert ble skrevet ut var helt aleine.

Det å komme til psykiatrien var egentlig en ganske bra opplevelse for min del, jeg har hørt om folk som ikke har det samme positive inntrykket som jeg har da. Psykiatrien og de som jobbet der reddet meg virkelig. Men ikke misforstå meg helt, for oppholdet der var langt i fra en dans på roser, hørt at jeg faktisk hadde det strengere enn de har det i de fleste fengsler.

Jeg fikk en del vedtak på meg med en gang, for det første så var jeg skjermet, noe som i teorien betyr at jeg ikke kan være noen andre steder enn på rommet mitt. Så fikk jeg et internett og mobil vedtak, som betydde at jeg ikke kunne bruke mobil eller være på internett. Men jeg er veldig glad for at jeg ikke fikk noe besøks vedtak, jeg fikk lov å ha besøk av mamma, pappa og Helle. Jeg hadde faktisk besøk hver eneste dag, vi delte opp alle dagene i uka på de 3 slik at jeg fikk minst et besøk hver dag.

Jeg hadde og god kontakt med de ansatte som jobbet der. Likte jo selvfølgelig noen bedre enn andre og et par stk jeg virkelig ikke likte. Men alt i alt så var det veldig snille og hyggelige ansatte på den avdelingen jeg var på. Det gjorde det jo selvfølgelig litt lettere, fordi jeg følte jeg stolte på de ansatte og at jeg kunne snakke med de om det meste.

Det var ikke så veldig mye aktiviteter eller ting jeg kunne gjøre der. Så det eneste jeg gjorde var å lese bøker og fargelegge i sånne tegnebøker for voksne. Det blir ganske kjedelig etterhvert og bare gjøre det, men jeg skjønte at jeg trengte ro og hvile for å kunne bli frisk igjen fortest mulig, så jeg godtok det. Når jeg kjedet meg såpass mye ble det jo litt ekstra stas når jeg fikk besøk og. Etter hvert fikk jeg til og med lov til å gå turer med mamma, pappa eller Helle.

Jeg fikk meg faktisk en venninne på psykiatrien, jeg trur ikke hun ville likt hvis jeg sa hva hun het men jeg kan jo allikevel fortelle litt om henne da. Henne er litt eldre enn meg, 15 år eldre faktisk. Men allikevel så passet vi sykt bra sammen, vi hadde samme sykdom og er veldig like. Hun hadde jo hatt sykdommen i flere år og hadde mye mer erfaring enn det jeg hadde. Så det var veldig greit å snakke med en som visste hva det gikk ut på, jeg hadde ikke hørt om sykdommen en gang før jeg fikk den selv. Vi fikk jo egentlig ikke lov å snakke sammen der inne, men vi klarte alltid å lure oss til å snakke sammen og vi ble veldig godt kjent. Vi har fortsatt kontakt i dag og møtes veldig ofte, så jeg fikk meg rett og slett en venninne for livet og det er jeg super glad for!

Jeg har forresten ikke fortalt enda hvilken sykdom jeg har eller noe om sykdommen. Jeg ble diagnostisert med sykdommen Bipolar 1. ”Bipolar lidelse er en psykisk sykdom hvor symptomene består av perioder med unormal oppstemthet (mani eller hypomani) og perioder med depresjon. I mellom sykdomsperiodene kan det være lange perioder uten plager. Bipolare lidelser inndeles i type I og type II. Ved bipolar type I har pasienten minst en gang i livet har hatt en manisk episode, i tillegg til depresjon. Ved bipolar type II har pasienten depresjoner og hypomanier, men ingen maniske episoder. Det er depresjonene som er en store belastningen ved type II-lidelsen.” Jeg har jo som dere nå vet hatt den ene depressive perioden og en manisk periode.

Jeg trur egentlig ikke jeg har så veldig mye mer å si om oppholdet på psykiatrien. Jeg ble utskrevet i november etter å ha vært der i 2 mnd. Som var mye fortere enn de trudde jeg skulle bli utskrevet. Når jeg ble innlagt mente jeg å huske at de sa at de trudde jeg kanskje kom til å være der i 4 mnd. Men med riktige medisiner og de riktige vedtakene ble jeg friskere fortere enn det som egentlig var planlagt, så det var jo veldig positivt egentlig.

Etter jeg ble skrevet ut hadde jeg en litt lang periode hvor jeg var litt små depressiv. Jeg vil ikke si at jeg var i nærheten av å være så depressiv som det jeg var første gang. Men det var litt sånn fordi jeg tenkte over alt negative ting som skjedde når jeg var manisk, jeg hadde ikke noe å gjøre og hadde heller egentlig ingen å være med. Siden jeg ikke gikk på skole lenger, hadde ingen jobb og ikke hadde fått tilbake ordentlig kontakt med noen venner så var jeg egentlig aleine hele tiden uten noe å gjøre og da blir man automatisk litt depressiv.

Jeg husker veldig godt første gang jeg ble ordentlig invitert ut med venninner og ting begynte å snu litt for meg. Det var på 17.mai, da var jeg invitert til champagne frokost hos en venninne. Jeg husker at jeg gruet meg ekstremt mye til dette egentlig, fordi jeg hadde ikke vært med noen av de vennene på lenge og jeg var veldig usikker på hvordan ting kom til å gå. Men det gikk egentlig over all forventning og det gikk kjempe bra. Så etter det så gikk egentlig alt i en positiv retning.


Fra da og til nå har jeg faktisk vært helt frisk og ikke merket noe til sykdommen. Jeg har endelig fått tilbake lappen igjen. Jeg har tatt opp et fag fra videregående for å få litt bedre snitt. Jeg har fått meg jobb som det går kjempe bra i. Jeg har og fått tilbake venner igjen. Når alt var på det værste kunne jeg nok aldri tru at ting skulle gå så bra igjen som det det gjør nå. Jeg har virkelig lært mye av både det og være manisk og depressiv og jeg føler meg mye bedre nå. Jeg går og på medisiner for å forhindre at jeg skal bli syk igjen.

  • 1789 lesere

Likes

Comments

  • 1916 lesere

Likes

Comments

Noe jeg absolutt anbefaler er tegne bøker for voksne! Det er morsomt å drive med og det senker stress nivået :)


Jeg bruker både tusjer og farge blyanter, det gir litt forskjellig utrykk og jeg syntes begge deler er veldig fint!

Her har jeg brukt tusjer

Her har jeg brukt farge blyanter

  • 1937 lesere

Likes

Comments

En ting som ofte er altfor viktig for folk i dagens samfunn er å være perfekt i alt de driver med. Jeg hadde en ekstrem trang til å være perfekt og best i alt jeg gjør. Jeg har lenge gått rundt å trodd at jeg må være best for å være bra. Jeg følte meg veldig mislykket når jeg ikke klarte å være best i alt. Det er dessverre nesten umulig å være perfekt i alt man gjør.

Etter en lang periode med denne trangen for å være perfekt har jeg funnet ut at jeg trenger ikke være best eller perfekt i alt. Jeg er meg selv og det er bra nok.

Den trangen man ofte har for å være best og perfekt er som regel ikke veldig positivt. Det er dessverre dette som gjør at man kan slite litt psykisk.

Til alle der ute: DERE ER BRA NOK SOM DERE ER! :)

  • 2013 lesere

Likes

Comments

Noe av det jeg syntes har vært det vanskeligste med å få diagnosen bipolar 1 er spørsmålene om det går bra med meg, selvfølgelig går det bra med meg jeg er jo ikke syk nå. Jeg føler og at venner og familie ser på meg anderledes enn de gjorde før jeg ble syk. Jeg har en bipolar lidelse men nå som jeg er frisk og stabil er jeg akkurat som en vanlig 20 år gammel jente. Jeg er ikke en porselensdukke dere må passe på at ikke knuser, jeg kan bli behandlet på samme måte som før uten å bli syk igjen!

Jeg har en usynlig sykdom, jeg må ta medisiner i en periode nå i starten for å holde meg frisk. Det beyr ikke at jeg ikke lenger er den samme som jeg har vært før. Jeg har nok kanskje vokst og blitt litt mer voksen av å ha sykdommen, så jeg har kanskje forandret meg, men det er personligheten min som forandres - det er ikke sykdommen.

Jeg har en bipolar lidelse, men det er ikke sykdommen min som definerer hvem jeg er. Jeg er meg selv, ikke sykdommen min.

Til alle andre der ute som sliter psykisk, uansett om dere har fått en diagnose, er depressiv eller sliter med mani;
IKKE GLEM AT DERE ER DERE SELV - IKKE SYKDOMMEN! 😊

  • 2042 lesere

Likes

Comments

Vinteren og høsten er ofte en mental mørketid hvor ganske mange sliter med depresjon og angst. Det er mørkere ute og det blir kaldere, da er det ofte det enkleste å holde seg hjemme. Det er som regel da depresjonen og angsten kommer krypende, når man blir værende hjemme og etterlatt til seg selv og tankene.

Når man først er hjemme tenkte jeg å gi noen tips som jeg syntes hjelper meg når jeg er alene hjemme.

Sånn ser nattbordet mitt ut, og et av de beste tipsene som har hjulpet meg når jeg føler at jeg er på vei nedover er å lese en god bok! Har også hjulpet å se på gode serier eller filmer, ofte når man sliter litt og føler at ting ikke er perfekt er det lettere å lese bøker for eksempel. fordi tankene glir mer over til å konsentrere seg om en historie i stedet for å bare ha katastrofe tanker om seg selv.

Vekkerklokka er og viktig hvertfall for meg som verken studerer eller jobber nå, da kan det ofte bli sånn at man helst vil sove til langt på dag og får lite ut av dagen. Selvom man ikke skal noe spesielt er det ofte enklere å prøve å komme seg opp til delvis normal tid og prøve å få noe ut av dagen!

Når man har det ekstra tungt er det ofte vanskelig å gjøre disse tingene. Når jeg hadde min depresjon i fjor orket jeg ikke lese bøker eller følge med på serier. Det angrer jeg på nå i etterkant, hvis jeg kanskje hadde bare brukt litt tid hver dag på å lese eller følge med på annet en mitt liv og mine katastrofe tanker kunne jeg kanskje ha kommet meg uten bruk av antidepressiva.

En annen ting som har gitt meg en indre ro er å ha gode dufter rundt seg! Har både hatt forskjellige duftlys og nå har jeg denne duften kjøpt på kremmerhuset!

En ting som har vært fryktelig viktig for meg nå i etterkant er å ha orden rundt meg, ha det så ryddig som mulig. Jeg merker med en gang hvis det er rot rundt meg når jeg skal legge meg, da får jeg nemlig ikke sove. Tankekjør er noe som er en ganske vanlig bivirkning når man har en bipolar diagnose og jeg har funnet ut fine måter å komme seg gjennom det når man skal legge seg!

Det som jeg har funnet ut er det absolutt to viktigste tingene er å ha det ryddig på rommet og ha en god duft. Hvis det ikke hjelper fungerer det og med rolig musikk eller å tenke på pusten. Puste helt ned til magen for å roe sinnet og få tankene over på noe annet.

Håper at tipsene hjelper noen der ute, som kanskje sliter med det samme som jeg har gjort.

Likes

Comments

Jeg er heldig som ikke lenger sliter med angst, depresjon og panikk! Men for et år siden var jeg der, og det er mange som sliter med dette og kanskje er alene i jula!

Likes

Comments

For et par uker siden fant jeg et superfint bilde på Dorothea som jeg kjøpte. En fantstisk fin tekst, alle burde tenke sånn på vanskelige dager. Uansett om man er syk eller ikke!

I dag er det 1.desember og bare 23 dager til julaften! Bare det er en motivasjon i seg selv! Er så super glad i å være med familien på julaften med god mat og gaver!

Det er heller ikke lenge til nyttårsaften, nytt år og nye muligheter! 🎉

Likes

Comments