Header

Hei!

Min beste snack for tiden er peanut butter nice cream. Jeg får ikke nok! Ei heller gjør de jeg har laget dette til. Jeg er en ekte isoman, så da jeg kutter melkeprodukter tenkte jeg at dette kom til å bli et sårt savn i mitt liv. Den gang ei. Nice cream er så ufattelig godt, og kan spises med så utrolig god samvittighet, både for helse, dyr og miljø. Så godt! Så jeg laget en video så dere kan se hvor kjapt og enkelt man kan spise is all day everyday 😃


Ser det godt ut synes dere?

Likes

Comments

Hei pappa. Så ufattelig teit av meg å bruke denne plattformen på å "snakke til deg". Du sitter jo ikke lengre i go'stolen din hjemme i Lyngdal og åpner bloggen min på iPaden din og leser. Eller kanskje du gjør, i en parallel verden, hva vet vel vi. Det føles uansett godt å ha en plass å oppdatere deg, jeg kan ikke forsette å skrive kort til deg og jeg vet ikke hvilke andre plasser jeg kan henvende meg. Å gå på graven og snakke til den nye gravsteinen som nettopp kom på plass med ditt navn gravert inn er ikke et alternativ for meg. Du er ikke der.

Det er to dager til jul og igjen føler jeg at noen har spent meg fast i en berg og dalbane som jeg ikke kan unslippe. Jeg er livredd for berg og dalbaner, og bare tanken på å kjøre i en setter kroppen min i vill panikk. Det samme gjør denne julen. Jeg har lett etter uendelige alternativer for å unnslippe julen, jeg har sett på flybilletter til Spania, California, vurdert å bare være i leiligheten, eller å feire med venner som ikke feirer jul. Igjen klarer jeg ikke bevege meg, jeg er spent fast.

I Stavanger skal mine søstre feire med mamma og alle barna. De kommer til å skape en magisk jul, perfekt ned til detaljene som alltid. Barna kommer til å løpe rundt og være i lykkerus og stemningen kommer til å være varm, full av kjærlighet. Jeg takler ikke tanken på en vakker jul med smil og latter. Så jeg har fortalt de at jeg ikke kommer.

Så har vi huset i Lyngdal, da. Jeg tror at det er eneste stedet jeg kan være. Jeg tror ikke det vil være lettere å sitte alene i Spania. Jeg trenger å se tomrommet du har etterlatt. Jeg kan ikke smile meg gjennom akkurat denne julen. Denne høytiden som betydde så mye for deg. Denne høytiden som du alltid gjorde så spesiell for meg. I forrige uke kjøpte jeg to marsipanstenger på bensinstasjonen, en til meg og en til Lukas. Jeg tenkte å ta den tradisjonen videre. Hver jul kjøpte du to marsipanstenger når vi var rundt og kjørte. En til meg og en til deg. Jeg liker ikke engang marsipan men jeg elsket den ene du kjøpte meg hver jul.

I dag er første dagen jeg gråter på 9 dager. Det har vært fantastisk med en pause. Og etter forrige innlegg har jeg følt meg som et nytt menneske. Som om jeg fikk lov å ta bort noe av min egen sorg når jeg kunne si høylytt at livet er helt forjævlig akkurat nå. Jeg gråter igjen nå, fordi jeg vet at jeg om to dager må feire jul uten deg, og nå går tiden så alt for fort. Jeg er ikke klar. Første jul uten deg for resten av mitt liv. Første julen for Ingrid. Første for Andreas. For mine søstre. For alle oss. Jeg kan faktisk takle min egen sorg, men jeg kan ikke takle alle andres. Det er så vondt å vite at jeg ikke er alene om å ha det vondt, at alle de menneskene jeg er mest glad i i denne verden har samme sorg å bære på som jeg har.

Men, pappa. Du har etterlatt deg en helt magisk familie. Og som jeg nettopp ble påminnet her, så hadde du ønsket for alt i verden at jeg deltok i julen. At jeg var en støtte og en hjelp. Så jeg skal gjøre mitt aller, aller, aller beste. Jeg skal styre berg og dalbanen i retning av ditt hus i julen, så får panikken komme og gå som den vil. Jeg skal være den beste støtten jeg kan.

Og du? Se på døtrene dine da, hvor forbanna skjønne er vi ikke på en skala fra 1-10?

Likes

Comments

For tre måneder siden satt jeg sammen med familien min på rom nummer 306 på Flekkefjord sykehus, og så på pappa som sluttet å puste. Det rommet endret alt. For et par uker siden var jeg tilbake på rom nummer 306. Alene. En lørdagskveld. Jeg trengte å sitte der. Jeg trengte å forstå at pappa ikke var der og ventet på meg.

Det rommet, de fire veggene, endret alt, alle mine følelser, hvordan jeg så på verden og hvordan jeg så på de rundt meg. Jeg stod stille mens jeg febrilsk ønsket å løpe. Ingenting betydde noe mer som ikke han var der. Hvor var han? Jeg ropte etter han. Jeg lette etter han. Jeg savnet han. Han har vært mitt meste stabile holdepunkt gjennom hele livet, og uten han ønsket jeg kun å løpe fra meg selv. Det gikk en stund før jeg innså at hvis jeg mister meg selv oppi dette, så mister jeg alt.

----------------------------------------------------

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, så har flere av dere hjulpet meg mer enn jeg kan beskrive. Én av dere, sendte meg en mail like før pappa ble synlig syk, og skrev meg dette:

"Du kommer til å måtte se din far i situasjoner du aldri hadde ønsket å se din far i, og i situasjoner som han aldri hadde ønsket at sin datter skulle se han i, men oppi all sorg og forvirring, vil du få en indre styrke, og du vil kunne komme til å se noe vakkert i det vonde".

Jeg husker da jeg fikk denne mailen at jeg først ble sint, for hun som sendte meg dette hadde mistet sin pappa til kreft, men hun forstod jo ikke at min pappa ikke hadde sånn kreft. Ikke en sånn farlig en som skulle ta han bort. Min pappa fikser alt han, og siden pappa aldri snakket om døden, og aldri ønsket å høre noen prognoser fra legene, og hadde alt hår i behold til tross utallige cellegifter og strålinger, og til tross for at vi ble servert ordene "uhelbredelig kreft", og "livsforlengende behandling", så var døden aldri et tema for pappa. Dermed var døden ikke et tema for meg heller, og jeg forstod aldri alvoret. Derfor ble jeg så sint når folk skulle komme her og gi meg råd til hvordan jeg skulle takle å miste min pappa. Jeg skulle jo ikke miste min pappa.

Så kom det en natt i sommer. Pappa falt på badet, røk slangen han ikke lenge før hadde måtte få lagt inn i nyrene, og jeg ville kjøre han til sykehuset. Dette var første gang jeg så pappa som en pasient. Han sovnet i bilen som et lite barn, og vel fremme på sykehuset husker jeg pappa gikk foran meg inn på rommet han fikk. Jeg gikk bak og observerte kroppen hans, den som en gang var høy og sterk og rak, den personen som har støttet og hjulpet meg i alt, var nå puslete og tynn og trengte min hjelp. Etter diverse undersøkelser fikk pappa endelig sove, han hadde sovet dårlig i mange dager, så det var en befrielse å høre den sovende pusten hans. Jeg satt ved hans side mens han sov fra 04 til 13.00. Han våknet innimellom kun for å se på meg og si "der e du jo". Jeg svarte han hver gang "jeg er her pappa jeg går ingen plass". Så sovnet han igjen.

Denne natten og dagen på sykehuset, kom disse setningene fra mailen jeg hadde fått tidligere ramlende inn i hodet mitt; "Du kommer til å måtte se din far i situasjoner du aldri hadde ønsket å se din far i, og i situasjoner som han aldri hadde ønsket at sin datter skulle se han i, men oppi all sorg og forvirring, vil du få en indre styrke, og du vil kunne komme til å se noe vakkert i det vonde". Ordene gjentok seg som en plate med hakk i, og plutselig forstod jeg det, og bestemte meg for at dette skal være mitt fokus i tiden som kommer. Jeg skal se etter det vakre i det vonde. For der rett ved siden av meg la pappaen min og sov, han var betrygget over å vite at jeg satt ved hans side, han følte seg trygg, og jeg følte meg som superwoman.

I ukene som fulgte var disse setningene med meg nesten daglig. Når sinne ikke overtok meg fullstendig, så var all fokus på å se det vakre i denne situasjonen, og enn så rart det kan høres ut, så er det utrolig mye vakkert i en så stygg sykdom som kreft. Vi fikk mulighet til å ta farvel. Vi fikk mulighet til å komme sammen som familie og støtte hverandre på en måte vi aldri har hatt behøvd å støtte hverandre før. Vi lærte hverandre å kjenne på en helt ny måte, og vi bygget et bånd ingenting i denne verden kan bryte. Av alle besøkene, alle blomstene, og alle kortene, fikk vi se hvor ekstremt høyt elsket vår pappa var. Vi fikk se hvor ekstremt høyt han elsket oss, og menneskene i livet sitt. Vi fikk se en ubrytelig kjærlighet mellom pappa og Ingrid. Vi fikk fortalt pappa uendelig mange ganger hvor mye han betyr for oss. Og vi fikk bevist for hverandre og oss selv at vi pokker meg er laget av stål alle mann. Jeg fikk stille opp for pappa og gi tilbake for alt han har gjort for meg. Jeg fikk vise han hvilken datter han har oppdratt, en datter som setter alt til side for å hjelpe, en datter han kan være stolt av. Det er vel det vakreste man kan gi en forelder; nemlig å være en god person. Pappa fikk virkelig føle på det å være elsket, av så utallige mange mennesker, og spesielt av sine barn, og sin kone.

----------------------------------------------------

Jeg brukte nesten 4 uker på å skrive forrige innlegg i hodet mitt, og 5 dager på å skrive det på bloggen. Jeg har vært livredd, og jeg gråt i 3 timer i strekk dagen jeg skulle publisere det, etter min familie først hadde lest og godkjent det. Responsen har vært overveldende, og dere hjelper meg mer enn jeg kan beskrive. Jeg verker i hjertet mitt til dere som har e-mailet meg, sendt meg meldinger på Facebook, eller på Snapchat, og fortalt meg at dere nå går gjennom det samme. Så dette innlegget er til dere, for jeg ønsker å gi samme råd som jeg fikk; se etter det vakre i det vonde. For det er mye vakkert i å elske et menneske så høyt at tanken på å miste de ødelegger deg.

Se etter det vakre i det vonde, skriv ned så mange opplevelser og samtaler som overhodet mulig, og ta masse bilder. I noen av mine dagbok poster fra mine siste 18 dager med pappa står det "I dag spiste pappa havregryn med havremelk. Han spiste med teskje i den hvite skåla". I dag vekker en så ubetydelig ting utrolig gode minner. Så skriv ned alt.

Sorg er prisen man betaler for ekte kjærlighet.

Takk for at dere er her ❤


Likes

Comments

Jeg har aldri vært spesielt redd for døden, kanskje fordi jeg ikke har opplevd den på nært hold i voksen alder, og kanskje fordi jeg har levd i en evig tro om at sykdom og død er noe som skjer de rundt meg, men aldri noe som vil ramme meg selv eller vår familie.

Jeg fikk 18 dager sammen med pappa etter jeg kom tilbake igjen til Norge fra USA. Jeg skrev dagbok alle dagene. Jeg tenkte å dele tre av dagene med dere. Mest for å pushe meg selv til å gå gjennom det, men også i håp om at jeg kanskje kan være til hjelp dersom noen av dere må gå gjennom det samme, slik som så mange av dere har vært til hjelp for meg. Mailene dere har sendt, har betydd mye for meg. Takk.


Her er min dagbok.

Dag 4:

Fredag. For en fin dag. Jeg klarer ikke komme over hvor fantastisk hjernen vår er, og hvor utrolig tilpasningsdyktige vi mennesker er. Pappa fikk tømt lungene for vann på Flekkefjord Sykehus, og alle mine søsken kom inn dørene på rommet vårt, nummer 306, bare få minutter før vi fikk klarsignal om å ta med oss pappa hjem igjen. Vi var ute av døra så fort at det må ha fulgt en støvsky etter oss. Jeg ser pappa lyse opp når alle er rundt han. Det er fint å se.

Vel hjemme ville han ikke legge seg i sykesengen, men ville sitte i stolen sin. Der ble han sittende lenge. Våken og klar og fin. Vi jentene spilte litt kort, før vi snakket med pappa, han ville snakke med oss om eiendommene våre, fremtidige planer og slikt. Det gikk fort og greit, og pappa klarte å snakke om dette uten at vi følte han skulle bort fra oss.

Pappa satt oppe lenge denne kvelden. Det føltes nesten som før.

Hjemmesykepleien var her, og var fantastiske. De skal komme to ganger ila natten og skifte på pappa og på sengen hans, så vi slipper. Jeg la meg tidlig men våknet igjen og holdt meg våken for å lytte og høre at det gikk greit med hjemmesykepleien, de var stille og rolige, og pappa holdt seg rolig. De kom på slaget 02 og på slaget 05, og jeg gikk ned og sjekket til pappa etter hvert besøk, han sov som en stein begge gangene.

Jeg er litt følelsesløs, og jeg unngår blikket til pappa litt, selv om jeg er med han hele tiden. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg unngår blikket hans.

Dag 10:

Jeg går litt surr i dagene. Dagene er ikke lengre delt inn i ukedager og helg, men gode dager og mindre gode dager. Eller vonde dager og mindre vonde dager, alt ettersom hvordan du velger å se på det.

I går våknet vi opp og pappa var endret. Ingen av oss vet hva som har skjedd i løpet av natten, eller hva endringen var, men en endring var det. Jeg våknet sent, etter enda en natt uten ro i sinn, og gruet meg til å gå ned til pappa. Jeg gruer meg til det hver morgen. Elaine, som våknet meg, forberedte meg på at pappa hadde hatt en dårlig natt og var ikke så god. Jeg følte meg dårlig for at jeg ikke gikk ned til han etter hvert hjemmesykebesøk som jeg har gjort de andre nettene. Forsiktig gikk jeg ned trappene, rundet hjørnet i gangen og satte føttene mine mot det knirkete gulvet vi har i stuen. Pappa satt oppreist i sykesengen sin i stuen, i en sort singlet og en bokser som ikke lengre sitter stramt. Jeg husker ikke sist han hadde på seg bukse eller genser. Synet som møtte meg gav meg et lite sjokk. Han var så tynn. Hvordan kan han ha blitt så tynn over natten? Pappa har alltid hatt litt ekstra. Jeg har aldri sett på han som tykk, men vi har ofte snakket om at han burde kutte ned på sine elskede Polly peanøtter og at en gåtur i ny og ne ikke hadde skadet. Han har holdt seg på magen og ledd litt og sagt ”mye å ta i mye å ver glad i vett dåkke”. Nå satt pappa i sykesengen sin som en skygge av seg selv. De gode runde kinnene hans er nå innsunkne i det fine ansiktet. Kragebeina er svært markerte, og armene hans kan jeg snart ta rundt med én hånd. Lårene hans er halvert og knærne ser store ut i forhold. Jeg lurer på hvor mye han veier nå. Det kan ikke være mye.

Pappa la seg ned i sengen og jeg satte meg på krakken ved siden av han. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gråte foran han, jeg vil ikke at han skal se seg selv gjennom mine øyer, jeg prøvde med hver celle i min kropp men jeg klarte ikke holde igjen. Jeg gråt så det verket i kroppen min. Pappa tok hånda mi og holdt den og vi sa ingenting, bare gråt.

Ikke lenge etter sa Elaine i en munter tone ”du har så mange som er glad i deg, pappa” og da knakk pappa sammen. Det var som en dominobrikke. Elaine løp bort og holdt rundt han mens han gråt, jeg stod fast uten å kunne bevege meg, Kai brast sammen. Pappa har jo vært så nær sine stebarn, eller bonusbarn som han kaller de, og det gjør meg så stolt å vite at min pappa har vært sånn en god stefar. Han er så livende redd nå. Han sa til oss at han fikk en ro i å vite at vi som søsken står sammen, tar vare på hverandre, og at alt han ønsket var at vi kunne bringe verdiene hans videre.

Igjen klarer jeg ikke beskrive smerten av å se sin egen far svinne bort på den måten vi nå er vitne til, jeg klarer heller ikke helt å forstå hva som egentlig skjer. Hvor tynn skal han bli? Kan han bli enda tynnere enn han er nå? Og hva skjer med stemmen hans, hvorfor er stemmen hans helt annerledes nå enn før?

Etter hvert tok pappa en beroligende, og dermed sluttet han å gråte. Å gå døden så sakte men sikkert i møte er en tortur ingen burde få lov til å verken oppleve eller være vitne til. Døden. Hva er egentlig døden? Jeg liker å tenke på at han alltid vil være her med oss etter kroppen hans forsvinner, men bare å skrive ordene gjør at det verker i hele meg. Brystet mitt er vått av tårer, men det er jeg vant til. Og hvor tar de kroppen hans? Og når? Hvordan skal jeg kunne tillate at noen skal hente pappa sin kropp og ta den med seg og at den skal ligge alene i et mørkt rom i mange dager? Tanken gjør vondere enn noen andre tanker jeg noen gang har hatt eller kunne forestille meg at jeg noen gang skulle måtte ha. Trangen til å bli med han eller holde han fast her er intens.

Vi har besøk hver dag av flere forskjellige mennesker som jeg har møtt og truffet via pappa opp gjennom årene, alle med det samme utrykket av sorg i ansiktet. Huset vårt er fullt av blomster og kondolanser og det gjør meg rasende. Hvorfor i all verden gjelder dette pappa? Det er pappa! Det er han jeg krangler med hver gang jeg ønsker å gjøre noe som er litt utenfor boka, det er han jeg ringer til hver gang jeg har en spennende teori eller tanke, det er han jeg sender meldinger til hver eneste gang jeg har fått tilbake en prøve eller eksamen eller oppgave, hvorpå han alltid svarer ”Kanon Belinda, stolt av deg, GID”. Jeg føler jeg lever i et mareritt som ingen klarer å våkne meg opp fra, og jeg leter desperat etter utveier, men det finnes ingen. Jo én. Døden. Pappaen min, Jan Åge Jakobsen, ligger på dødsleiet mens vi må stå og se på og jeg klarer ikke forstå det. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så tynn. Det er jo pappa. Dette skjer andre, ikke oss.

I går kveld var Belinda hos oss. Pappa er så glad i henne. Det var jo han som presenterte meg for henne da vi var seks år og han hentet meg i seksårsgruppa, hvorpå jeg gråt fordi jeg hatet navnet mitt så fælt. Han presenterte meg for ei lita tulle med langt blondt hår som hadde akkurat samme navn som meg, og vi ble bestevenner på flekken. Pappa har sett henne vokse opp sammen med meg, og det går sjeldent en telefonsamtale uten at han spør hvordan det går med henne.
Belinda, mine søstre og jeg spilte kort og koste oss, ved spisebordet som står like ved siden av sykesengen til pappa. Jeg er glad jeg fikk delt en sånn kveld med henne. Jeg deler alt som skjer med henne, og det er godt at vi kan dele et minne fra denne tiden sammen. Mens vi satt der våknet pappa til, og spurte om Ingrid ville ha en fotmassasje. Altså mannen har ikke krefter til å sitte i sin egen godstol, men kona hans fortjente en fotmassasje mente han, så det fikk hun. Det varte ikke lenge men det var nydelig å se på.

Jeg gav pappa et fotbad og smurte og masserte føttene hans i dag. Han satte så pris på det. Det er av null betydning men jeg er livredd for å glemme et eneste øyeblikk med han, så jeg skriver det ned. Jeg skal gi han fotbehandling hver dag fremover.

Jeg savner å diskutere med han. Jeg savner å le med han. Jeg savner de små teite spøkene med han som han ikke lengre kommer med. Hvor er spøkene hans? I går da vi alle gråt, så mimret vi om barndommen vår da han var alene med oss, og så sa pappa gråtkvalt ”ja mi he ingenting å klage øve, mi klarte åkke fint”, så skøyt jeg inn ”æ vil gjerne legge inn en formell klage på den luggen æ hadde, den va oppklipt å mindre fin, kå tenkte du me pappa?”. Så lo han oppi gråten og sa ”Du e en skøyer, Belinda. Det må du alltid ver”. En skøyer. Han har alltid brukt det ordet om meg. En skøyer.

Jeg savner pappaen min så forferdelig.


Dag 18.

15. September. 2016.

Jeg skjønner ikke helt hva som har hendt denne uken. Hvem er den mannen på sykehuset? Han lignet på pappa innimellom men det kunne ikke vært han? Når kommer pappa hjem? Hvorfor er alle lei seg? Slutt å snakk om begravelse i samme stund som dere snakker om Jan Åge. Det er min far, han kommer snart. Jakka henger i ganga. Tannbørsten står på badet. Stolen står klar. Han kommer snart, bare vent og se.

Det er den ene siden av hjernen min.

En annen side lurer på hvor jeg skal gjøre av alle minnene fra den siste uken. Jeg ønsker ikke å huske det jeg har vært vitne til. Pappa som gråter fordi han ikke vil dra fra oss. Uendelige mengder med besøk som gråter fordi pappa må dra fra oss. Blomster, kort, brev, alle som snakket om døden - alle utenom pappa. Søvnløse netter med bønn til tross for at jeg ikke er religiøs, og intense ønsker om at pappa skal klare å sove og ikke løpe på toalettet hele tiden. Nistirring på pappa sin kropp med ønsker og en rar tro om at jeg kan tenke bort kreften hans. All tiden jeg har brukt på å bli kjent med det nye blikket hans. Det bekymrede, redde blikket hans. Så kom ambulansen, midt i enda en søvnløs natt. Pappa slet med pusten og kastet opp alle piller. De prøvde å sette veneflon her i hjemme i stuen, i sykesengen hans, noen få meter fra her jeg sitter nå, men uten hell. Blodårene hans gjemte seg sa de. Pappa ble satt i rullestol for første gang. Så på en båre. Så inn i ambulansen. Jeg er glad at jeg ikke visste da at han aldri ville komme hjem igjen. Få timer etterpå var jeg tilbake på Lindrende avdeling på Flekkefjord sykehus. Rom nr 306. Der har vi vært før, jeg har sovet på sofaen der før ved siden av pappa. Pappa var sliten og sov. Det var godt å se han sove men umenneskelig vondt å se han tilbake på Lindrende. De ville ikke tappe all vesken i buken hans pga natriummangel, og pga redsel og skjør psyke og et inderlig ønske om å overleve, fikk pappa ekstra beroligende. Legen kom og pappa spør om de har noen plan på videre behandling. Legen blir lei seg og stum. Blikket til pappa da han igjen blir fortalt at det ikke finnes noen plan for videre behandling. Jeg måtte se dette blikket uten å kunne gjøre noe. Pappa sov mellom besøk. Dagene går og jeg ser pappa blir tynnere og tynnere, blekere og blekere, trettere og trettere. Papsen som jeg kjenner han forsvant, og jeg kunne ikke gjøre noe. Måtte bare se på. Hjelpe han opp, hjelpe han å snu seg, gi han vann, jeg kjøpte is som han likte - og spiste - små gleder, men jeg kunne ikke gjøre noe. Så forsvant pappaen min helt og hadde åpen munn og tung pust uten å kunne snakke. To netter satt vi våkne med han, Ingrid og jeg. Uten mat i magen og uten søvn bak oss måtte vi se på han dø. Akseptere det. Det går ikke an å akseptere. Det er barbarisk. Umenneskelig for pappa å oppleve, umenneskelig for en datter å oppleve, umenneskelig for en kone å oppleve. Nettene var så tunge, synet av pappa.. kan jeg noen gang glemme synet av pappa dø? Vi lindret så godt vi kunne. Kysset og klemte, bannet og gråt, holdt fast og snakket rolig. Han kunne høre alt. Han kunne ikke snakke lengre, men nikke. Legene roste oss, sa de kjente kjærligheten i rommet. Jeg kjente bare på redsel. Jeg har aldri vært så redd i mitt liv. Aldri vært så sinna. Aldri trodd at jeg skulle måtte oppleve noe så slemt. Bli tvunget til å se på det på denne måten, delta uten å kunne gjøre noe. Jeg er redd psyken min aldri blir den samme. Jeg har sett for mye.

Det var den andre delen av hjernen min.

Den tredje og siste delen skjønner ingenting. Pappa'n min døde 13:40 den 15.september. Vi hadde 18 dager sammen på dødsleiet. Han ventet til vi alle satt rundt han, kavet litt, prøvde å snu seg på siden, vi sa at han ikke burde ligge på høyre side for der har han nefrostomi i nyren, pappa la seg tilbake på ryggen, pustet én gang, og deretter ikke mer. Jeg fikk panikk, skalv, kastet meg bort til han og ropte "pappa!!! nei pappa!!!!" så høyt og så mange ganger at jeg er redd hele sykehuset hørte meg. Så kom ett åndedrag til, og jeg endret til "unnskyld pappa du må dra nå". Så dro han. Jeg skalv i beina, men så kom en varme i brystet mitt, en ro og en varme. Jeg kysset han og klemte han, så gikk vi ut, de skulle stelle han. Vi gikk alle ut til et lite skur utenfor sykehuset som jeg har brukt til å tenke, med utsikt over fjorden.

Etter litt var pappa ferdig stelt og vi fikk komme inn til han alle sammen. De hadde ryddet rommet, kledd han i sin egen sorte singlet, han er så kjekk i den. Satt på en liten krage så kjeven ble rettet opp og munnen lukket. Øyene var også lukket nå. Han lignet på bestefar plutselig. Han lå med nytt sengetøy, hendene foldet over kulemagen og med en rosa frisk rose i hendene. Til venstre for sengen stod et bord med hvit duk og lys på. De hadde gjort det så vakkert. Synet av min far, min pappa, død.. ord kan ikke beskrive. Tårene gjorde det vanskelig å se men likevel var denne roen over meg. Jeg visste jeg måtte være med han litt alene, og det fikk jeg. Litt senere satt jeg alene med han. Det var en rolig stemning og gjorde godt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der.

15.september 2016 kl 13:40 er dagen pappa sin kropp forlot oss, men likevel klarer jeg ikke akseptere at han er borte.


Hei pappa.

Hadde du kunne snakke til meg nå vet jeg at du hadde spurt meg hvorfor jeg ikke oppdaterer bloggen min. Hvorfor jeg har trukket meg vekk, og du hadde anbefalt meg, og pushet meg til å skrive her, som du gjorde hele det året du var syk. Denne bloggen som du verken forstod, så vitsen med, eller likte da jeg opprettet den i nitten-pil-og-bue, bare barnet. Så det er for deg jeg gjør dette. Fordi du alltid pushet meg, på det forsiktige viset kun du kunne gjøre, med oppmuntring og lovord.

Hei bloggen.

Hei dere fantastiske mennesker som har gitt meg en støtte som har vært uunnværlig i denne tiden. Her er jeg. Enda i Norge. Jeg hadde en liten plan om å dra tilbake til USA like etter begravelsen, men jeg klarte ikke bevege meg. Så jeg utsatte reisen til midten av desember, jeg ville dra før jul, for å unngå høytiden. Så ble det utsatt også, og i stedet sitter jeg her ved spisebordet mitt i min nye leilighet i Kristiansand, med min nye bil parkert utenfor. Jeg er i Norge, og jeg kan ikke dra noen sted før jeg har jobbet meg gjennom alt som må jobbes gjennom etter det vi som familie har opplevd.

Høsten har vært vakker, og uendelig vond. Jeg er takknemlig for at jeg er her, samtidig som jeg hater det. Jeg er takknemlig for at jeg kan dra hjem til pappa sitt hus og treffe Ingrid og Andreas og Malin når enn jeg ønsker. Jeg er takknemlig for at jeg har resten av familien min i nær rekkevidde. Jeg er takknemlig for at jeg har en jobb som tok meg tilbake igjen med åpne armer når jeg var klar. Jeg hadde aldri klart dette uten dere.

I flere uker har jeg tenkt på hvordan jeg kan gå videre her, på denne bloggen som jeg faktisk er utrolig glad i. Hvordan jeg kan gå videre i livet, når livet aldri vil være det samme igjen. Jeg kan ikke gjøre det hvis ikke jeg gir dere en innsikt i hvordan det har vært, og hvordan det er nå. Slik at dere kan forstå med meg. Og så gjør jeg det for pappa. Det siste han hadde ønsket, var at jeg skulle slutte å blogge. Av en eller annen merkelig grunn, så ble han så glad i denne bloggen. Han var min største fan og min største heiagjeng, så dette er for han.

Jeg har det ikke OK enda. Ikke i nærheten engang, for å være ærlig. Jeg sliter med panikkanfall, jeg sliter med aksept, og jeg er lei meg på et nivå jeg ikke ante fantes. Men jeg jobber med det. Jeg står opp hver dag, jeg steller meg, jeg jobber, jeg møter folk, jeg kjører bil, jeg lager mat, jeg reiser litt. Jeg gjør alt som pappa hadde ønsket jeg skulle gjøre, og på et eller annen tidspunkt så tror, og håper jeg, at ting vil føles bedre.

Så mange personer forteller meg at tiden leger alle sår, men til nå har tiden bare gjort ting verre. Sorgen og traumene er verre i dag enn den var for en måned siden, men jeg er fast bestemt på at jeg en dag kan skrive en tekst som dette uten å måtte tørke fossende tårer og ta flere dager med pauser mens jeg skriver. At jeg en gang kan tørre å snakke om pappa uten en redsel for å knekke fullstendig sammen, fordi sorgen er for vond til at jeg tør å føle på den blant andre folk. At jeg en dag kan forstå at han er borte. For det nekter jeg å forstå i dag. Disse ordene ”pappa er borte” er de som knekker meg gang på gang, spesielt nå mens jeg skriver. Det er for grusomt til å kunne være sant, og jeg bruker store deler av tiden på å tenke på pappa i tiden før sykehuset, lure hjernen min litt til å tro at alt er OK. Det er eneste måten jeg kan komme gjennom dagene på. I hverdagen prøver jeg å fungere som et normalt menneske, men det er slitsomt, når så mange tunge minner svirrer i bakhodet 24/7 og trenger gjennom i alle samtaler jeg har med de rundt meg og gjør det vanskelig å fokusere. Julen er allerede her, og jeg hater det. For første gang i mitt liv har jeg ingen julepynt. Jeg har ingen julemusikk, ingen kakao, ingenting. Høytiden som har betydd så mye for meg gjennom hele min barndom og hele mitt voksne liv er blitt mitt største mareritt, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme gjennom ukene som kommer. Jeg har sett på en haug av billetter til land som ikke feirer jul, men jeg tør ikke reise uten følge. Jeg har aldri følt meg mer alene.

Mens jeg venter på å få det bedre, ønsker jeg å opprettholde denne bloggen. Kanskje ikke så ofte som før, men jeg ønsker å dele litt, både tanker, tips og triks. Jeg lager mye mat, og kanskje det hadde vært hyggelig å vise litt oppskrifter. Jeg jobber enda for OPI så jeg har lyst å vise dere de fine produktene våre. Jeg hører enda på musikk, så jeg har lyst å dele dette med dere. I tillegg holder jeg på å ta opp en liten interesse for foto og video, så kanskje dette er noe jeg kan vise dere, etter hvert.

Så hei. Her er jeg 😊 Er dere her enda?

Likes

Comments

Takk for at du alltid var så tilstede.

Takk for at du støtta mæ i mine valg og min livsstil, og fikk mæ te å føle mæ unik hver gang æ følte mæ annerledes.

Takk for at du va min største heiagjeng, og for at det sjeldent gikk en samtale uten at du avslutta an med å si "stolt a dæ vettu”.

Takk for at du leste alle mine oppgave, tekste og lytta te mine teorie om verden.

Takk for du at lærte mæ å være organisert og ha ting på line.

Takk for at du valgte Ingrid, takk for at dåkke gav oss Andreas.

Takk for æ sitte igjen med så mange gode minne at det kunne blitt skreve bok om.

Takk for at du viste åkke alle åssen et forhold ska vær, takk for at du va så kjærlig, sånn en pusekatt, samtidig som du va handy, handla røde rose, kom med kjærlige ord, stilte med hammer og sag, va ikkje redd for vaskefilla, å lot aldri Ingrid stå aleine på kjøkkenet når dåkke samla den hæren a ein familie mi e t middag.

Takk for den teite humoren din, som va så tørrr at d va umulig å ikkje le.

Takk for at du alltid he vært så interessert i mine venne, å vist mæ viktigheten av å bevare dype vennskap.

Og aller mest, takk for ditt åpne sinn, din varme og din godhet. Æ savne dæ så veldig.

Bildet er tatt 2.september 2016. For tre uker siden.

Jeg er hjemme i Lyngdal og må bruke litt tid på å fornøyde de siste ukene. De siste 14 månedene. Tapet.
Underveis skiver jeg mye, og jeg ønsker å dele det en dag, pappa var et magisk menneske, og han satte så pris på mine tekster. Jeg må bare forstå først hva som har skjedd.

Ønsker også å vise dere pappa
sin favorittsang. En sang som gikk på repeat den siste uken med pappa. En sang som ble sunget av min beste venninne i begravelsen til pappa. En sang som beskriver alt. Evig Eies kan høres her.

Takk for alle gode ord og all omtanke.



Likes

Comments

Unnkyld. Til familiemedlemmer jeg enda ikke har møtt, venner jeg enda ikke har prioritert, samarbeidspartnere som ikke får svar, mail som ikke åpnes, Facebookmeldinger som ikke leses, tekstmeldinger som bare blir liggende, telefonsamtaler som ikke blir besvart og Snap som ikke røres. Jeg er veldig lei meg for det. Jeg kom til Norge for over en måned siden med en vill energi og et brennende ønske om en super sosial sommer, fyllt til randen med jobb og gode minner før jeg fløy over dammen igjen tilbake til den Amerikanske drømmen. Vel hjemme i huset hos pappa sprettet vi champagnen for gode nyheter fra Sykehuset og alt lå til rette for en flott sommer.

Gode nyheter kan fort endres, spesielt når det gjelder kreft. Min far har kreft. Pappa har kreft. Og bare det å skrive ordene gjør at kroppen min rister og jeg kjenner det velkjente panikkanfallet komme snikende. Jeg er for lengst vant til å tørke tårer fra haken, og jeg prøver ikke lengre å holde noe inne. Vi er en veldig sammensveiset familie. Kanskje enda tettere etter jeg flyttet til USA, og pappa har vært oppskriften på en god far. Han har kjørt og han har hentet, han har smurt nister, bygget hytter, mekket på mopeder, kjøpt bind og tamponger til oss jenter, laget middager, holdt hus og hjem ryddig og rent, og da jeg var bare 8 år fant han den mest magiske stemor vi jentene kunne fått. En real bonusmamma. Jeg husker veldig lite før Ingrid. Hun har alltid vært der, og behandlet meg som sin egen. Nå har pappa kreft, og Ingrid er superwoman. Jeg har i alle år sagt at pappa & Ingrid er mitt favoritt par. Det er de som har gjort at jeg har tro på ekte kjærlighet, dyp kjærlighet. Du trenger ikke mer enn få minutter sammen med pappa & Ingrid før du ser hva jeg snakker om. Det er noe av det vakreste jeg har vært vitne til. De to er ett, og det er så fint, og det har alltid gitt meg håp. Som voksen har vi blitt veldig gode venner, oss tre. Vi snakker mye sammen, har hatt gode dype og lange samtaler over et glass vin eller to, og jeg har gang på gang foretrukket et kveld hjemme hos de fremover en eller annen fest.

Å ha en pappa som er syk er det vondeste jeg har opplevd, og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal takle det. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke klarer å være sosial. Jeg er redd for å gå på butikken, i fare for å møte en gammel bekjent som skal stille spørsmålet "javel, hvordan går det?!" - for hva faen skal jeg svare? Skal jeg bryte sammen der på Kiwi uten noen som kan holde meg oppe? Skal jeg gå på vinkvelder der humøret er på topp og svare på spørsmål om hvor fantastisk California er når jeg helt ærlig ikke kunne brydd meg mindre om solskinn og palmer i disse dager? Og hvordan forklarer jeg til mine venner at jeg ikke orker å treffe de fordi jeg ikke orker å snakke om dette? Hvordan beklager jeg til samarbeidspartnere som venter på blogginnlegg og Instagramposter at jeg ikke har orket å ofre de en tanke? Unnskyld, til dere alle som føler dere oversett og utelukket. Pappa er syk, og akkurat nå er det alt som betyr noe for meg. Pappa skal leve lenge, det er vi fast bestemt på, men det han går gjennom nå er ikke OK, og det er veldig vondt å se på.

Jeg har funnet ut at det å jobbe har hjulpet på panikkanfallene, selv om de kommer mens jeg er på jobb, så går de fortere over. Jeg jobber dagtid med OPI, og har fått en ekstra jobb på kveldstid i hjemmesykepleien sammen med mamma. Det er en vakker jobb. Jeg kjører hjem til eldre, syke og trengende, og hjelper de med hva enn de måtte trenge, og det gir meg en vanvittig glede. Denne jobben har hjulpet meg mye i denne sorgen, men jeg vet også at det er mye følelser som bare blir pushet til side, som jeg kjenner på på dager som dette. I dag er det søndag og jeg jobber ikke dobbelt. I dag har jeg kun 8 kontra vanlige 13 timer hvor jeg blir tvunget til å tenke på noe annet mesteparten av tiden, noe som gir meg alt for mange timer til rådighet til å tenke og gruble og kjenne på panikk og sorg. Kreft. For et ekkelt ord det ordet der er. "Kreft". "Spredning". Jeg skulle ønske jeg kunne slette de ordene fra mitt vokabular.

Oppi all kaos har jeg et lite knippe av mennesker som kjenner meg inn ut. Jeg har min familie og vi er her for hverandre hver dag. Jeg bor hos mamma og jobber sammen med henne som gir meg muligheten til å le hver dag, mamma er et av de mest fantastiske menneskene jeg vet om, og jeg er så glad for å være her. Jeg har en mann som har holdt meg oppe når jeg har falt ned og jeg har mine aller nærmeste som ikke lar meg slippe unna noe som helst. Jeg er så glad for dere alle, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere. Og til dere andre; unnskyld. Av hele mitt hjerte; unnskyld. Jeg kommer sterkere tilbake, men akkurat nå så må jeg holde meg tett til familien. Jeg håper på forståelse. 






Likes

Comments

Ok, så det er faktisk ganske deilig å være hjemme igjen i Norge. Jeg har vært i Lyngdal, Kristiansand, Norefjell, er nå i Stavanger og skal til Oslo neste uke.

Som dere kanskje fikk med dere på Snapchat, så var jeg i helgen på Norefjell Ski & Spa. Jeg har vært der før, på Womens Weekend, og jeg elsker Norefjell, det er et ekstremt vakkert hotell langt oppe i skogen, like ved en vakker innsjø, i de mest magiske naturomgivelsene. Kunne jeg bosatt meg på Norefjell så hadde jeg gjort det. Uten å nøle. Like vakkert på vinteren som på sommeren, og jeg kan tenke meg at høsten der er ganske så magisk også.

I helgen arrangerte Norefjell Trenings Weekend, og dette gav mersmak. De hadde samlet forsjkellige instruktører, som blant annet Henriette Lien på Yoga, Yngvar Andersen og Kjetil André Aamodt på bootcamp og løping. Det var fullsatt program fra 06:00-19:00, og man velger selv hva man ønsker å være med på. Eksempelvis kunne du starte dagen med lett løping eller intervall trening ute i naturen, hvor du lærer løpeteknikker og får motivasjon. Deretter kunne du rekke en time yoga før frokosten ble servert 08. Lørdagen hadde vi også noen gode timer med pause i hotellets velvære avdeling 💛

Frokost, lunsj og den 3-retters middagen de serverte fortjener faktisk et kapittel for seg selv, for bedre mat er det veldig veldig lenge siden jeg har smakt, og det var null problem for kokkene å diske opp veganske retter til meg. Maten var insane god.

Og for å fortelle hvor idyll det var, så kan jeg si at da jeg holdt på å pakke ut og rigge meg til på hotellrommet, hadde jeg verandadøren åpen siden det føltes som syden, og mens jeg dillet og dullet hørte jeg en liten lyd, tittet mot verandadøren, og der stod det en REV, som lurte på om den kunne komme inn. Den stod der med en søt liten revelabb på dørstokken og tittet på meg som om den spurte "får jeg lov å komme inn?". Før den forsiktig rygget tilbake og tuslet videre. Så utrolig skjønn!



Åh, som jeg lengter tilbake.

Dersom noen av dere kunne tenkt dere en slik helg, så kan jeg fortelle at neste Trenings weekend med Yngvar Andersen er 21.-23. oktober, men før den tid har de en Runners weekend den fra 16.-18. august, og så en Yoga weekend med Vibeke Klemetsen 14.oktober. Den runners weekend kunne jeg virkelig tenkt meg å deltatt på, men jeg reiser tilbake til USA de dagene så rekker faktisk ikke.

Det var sånn et flott opplegg, og du bør absolutt ikke være topptrent for å delta på dette, du deltar for å få motivasjon til å bli bedre, og ikke minst for å lære! Jeg tror spekteret på de som deltok gikk fra topptrent til mindre trent, og det virket som om alle koste seg verre!

Hvis dette frister for deg så finner du all info på norefjellskiogspa.no :)


#ad

Likes

Comments

Som jeg har nevnt flere ganger før, så har det beste ved å flytte til California for min del vært å bli kjent med alle småbyene langs solkysten, og litt innover i landet. Det å møte innbarka amerikanere og se og føle på deres kultur, mat og livsstil er helt magisk for meg.

20 minutter fra San Marcos, byen jeg bor i, ligger Temecula, en helt nydelig liten by. Isabelle og jeg tok en søndag der for et par uker siden, og nå sitter jeg og går gjennom bildene. Det er sånn en utrolig søt liten autentisk by, som minner mer om en western film enn det jeg før forbant med California.


 
Et lite innblikk i Temecula 🌸 Jeg elsker den byen, den er liten, lokal, autentisk, varm og vakker, og jeg føler jeg vandrer rundt på et levende filmsett.

Nå er jeg tilbake i Norge, og det er ganske så vakkert her også. Det var veldig vemodig å dra fra California, og litt rart de første dagene å være tilbake her. Re entry shock, heter det. Nå begynner det å løsne og jeg koser meg veldig med familien. Jeg har bare rukket å treffe noen få av de da, og listen er lang, så er bare å henge i 😄

Takk for alle spørsmålene på videobloggen, jeg skal finne gode ordentlige svar til alle spm :) Vil dere ha skriftlig svar, eller svar i ny videoblogg?

Likes

Comments


Can you believe it - jeg har endelig summa meg til å lage en video. På min siste dag i California før sommerferie i Norge. Her tar jeg opp de mest spurte spørsmålene jeg har fått angående mitt opphold her i USA, og dersom dere lurer på noe mer så lover jeg å svare alle som stiller spørsmål i kommentarfeltet her 😄

Nå sitter jeg i sofaen her i leiligheten vår i San Marcos sammen med familien til Bergitte som er på besøk. Det er ikke ofte jeg møter andre familier som er like bra som min egen, men hennes familie.... god damn sier jeg bare, de er så magiske! Så her koser jeg meg glugg! En perfekt siste kveld i Cali for denne gang. I morgen (i dag for dere) flyr jeg til Norge, og gleder meg til å klemme på mine egne 💗

Likes

Comments

Det er en magisk følelse å la bloggen være i fred. Å sitte på stranden mens du venter på solnedgangen og se hvaler hoppe og leke seg i vannet, å følge de i leken sin til de er borte og ute av synet, uten ta måtte ta opp kamera. Å finne bortgjemte utsiktsposter med nye mennesker, hvor du kan sitte i stillhet og se bølgene slå mot klippene mens du spiser en boks med mango, uten å ta frem kamera. Å kjøre langs kysten og kjenne på gleden av å være på et sted man har drømt om hele livet, uten å ta opp kamera eller allerede der og da prøve å tenke over hvordan du skal formidle denne magien videre til andre. For første gang på veldig, veldig mange år, har jeg null behov for å vise ovenfor andre hvor bra jeg har det. For første gang på veldig, veldig mange år finnes jeg ikke ensom. Det er en magisk følelse, det.

Om litt over en uke drar jeg hjem til Norge, og jeg gruer meg noe veldig. Dette kan høres grusomt ut, men det er ikke ment sånn. Jeg bare føler jeg er inne i en god groove her nede, jeg vokser, jeg utvikler meg og jeg lærer så vanvittig mye. Jeg er et helt annet menneske enn det som dro fra Norge for snart et år siden, så jeg har ikke lyst å avbryte denne grooven ved å dra hjem, jeg har lyst å bli værende og forsette å lære og utvikle meg. Jeg har møtt mennesker som møter meg på det aller innerste, jeg har studert fag som har bekreftet mine rare teorier om verden, og jeg begynner å finne meg selv i voksen alder, og det er ganske kult skal jeg være ærlig. Jeg har det bra. Sånn skikkelig innmari bra, sånn helt innerst vet dere. Det har gått i opp og nedturer, men jeg har det veldig bra.

Akkurat nå sitter jeg på biblioteket, jeg har akkurat printet min "Final Position Paper" for et fag som har tatt livet av meg dette semesteret. Jeg har hatt to eksamener, to presentasjoner, en haug av oppgaver, og jeg har to eksamener til før jeg setter meg på flyet med retning Norge. Tenk så heldig jeg er, dere. Jeg har flyttet til California, jeg har blitt kjent med nye mennesker i voksen alder, jeg er akkurat der jeg ønsket å være i min alder, og jeg føler ikke lengre på at jeg ikke nødvendigvis er der som samfunnet mener jeg bør være, med hus, mann og barn. Jeg er akkurat der jeg alltid har ønsket å være, det bare tok litt tid å komme seg hit. Og det fine med å reise hjem til Norge igjen, er at jeg skal tilbake hit igjen til høsten.

Så for dere som enda sitter med en liten følelse i magen som sier at dere burde gjøre det samme, så har jeg bare én ting å si: gjør det. Det er så sykt verdt det.

Likes

Comments

Instagram@belindajakobsen