Header

Unnkyld. Til familiemedlemmer jeg enda ikke har møtt, venner jeg enda ikke har prioritert, samarbeidspartnere som ikke får svar, mail som ikke åpnes, Facebookmeldinger som ikke leses, tekstmeldinger som bare blir liggende, telefonsamtaler som ikke blir besvart og Snap som ikke røres. Jeg er veldig lei meg for det. Jeg kom til Norge for over en måned siden med en vill energi og et brennende ønske om en super sosial sommer, fyllt til randen med jobb og gode minner før jeg fløy over dammen igjen tilbake til den Amerikanske drømmen. Vel hjemme i huset hos pappa sprettet vi champagnen for gode nyheter fra Sykehuset og alt lå til rette for en flott sommer.

Gode nyheter kan fort endres, spesielt når det gjelder kreft. Min far har kreft. Pappa har kreft. Og bare det å skrive ordene gjør at kroppen min rister og jeg kjenner det velkjente panikkanfallet komme snikende. Jeg er for lengst vant til å tørke tårer fra haken, og jeg prøver ikke lengre å holde noe inne. Vi er en veldig sammensveiset familie. Kanskje enda tettere etter jeg flyttet til USA, og pappa har vært oppskriften på en god far. Han har kjørt og han har hentet, han har smurt nister, bygget hytter, mekket på mopeder, kjøpt bind og tamponger til oss jenter, laget middager, holdt hus og hjem ryddig og rent, og da jeg var bare 8 år fant han den mest magiske stemor vi jentene kunne fått. En real bonusmamma. Jeg husker veldig lite før Ingrid. Hun har alltid vært der, og behandlet meg som sin egen. Nå har pappa kreft, og Ingrid er superwoman. Jeg har i alle år sagt at pappa & Ingrid er mitt favoritt par. Det er de som har gjort at jeg har tro på ekte kjærlighet, dyp kjærlighet. Du trenger ikke mer enn få minutter sammen med pappa & Ingrid før du ser hva jeg snakker om. Det er noe av det vakreste jeg har vært vitne til. De to er ett, og det er så fint, og det har alltid gitt meg håp. Som voksen har vi blitt veldig gode venner, oss tre. Vi snakker mye sammen, har hatt gode dype og lange samtaler over et glass vin eller to, og jeg har gang på gang foretrukket et kveld hjemme hos de fremover en eller annen fest.

Å ha en pappa som er syk er det vondeste jeg har opplevd, og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg skal takle det. Det eneste jeg vet, er at jeg ikke klarer å være sosial. Jeg er redd for å gå på butikken, i fare for å møte en gammel bekjent som skal stille spørsmålet "javel, hvordan går det?!" - for hva faen skal jeg svare? Skal jeg bryte sammen der på Kiwi uten noen som kan holde meg oppe? Skal jeg gå på vinkvelder der humøret er på topp og svare på spørsmål om hvor fantastisk California er når jeg helt ærlig ikke kunne brydd meg mindre om solskinn og palmer i disse dager? Og hvordan forklarer jeg til mine venner at jeg ikke orker å treffe de fordi jeg ikke orker å snakke om dette? Hvordan beklager jeg til samarbeidspartnere som venter på blogginnlegg og Instagramposter at jeg ikke har orket å ofre de en tanke? Unnskyld, til dere alle som føler dere oversett og utelukket. Pappa er syk, og akkurat nå er det alt som betyr noe for meg. Pappa skal leve lenge, det er vi fast bestemt på, men det han går gjennom nå er ikke OK, og det er veldig vondt å se på.

Jeg har funnet ut at det å jobbe har hjulpet på panikkanfallene, selv om de kommer mens jeg er på jobb, så går de fortere over. Jeg jobber dagtid med OPI, og har fått en ekstra jobb på kveldstid i hjemmesykepleien sammen med mamma. Det er en vakker jobb. Jeg kjører hjem til eldre, syke og trengende, og hjelper de med hva enn de måtte trenge, og det gir meg en vanvittig glede. Denne jobben har hjulpet meg mye i denne sorgen, men jeg vet også at det er mye følelser som bare blir pushet til side, som jeg kjenner på på dager som dette. I dag er det søndag og jeg jobber ikke dobbelt. I dag har jeg kun 8 kontra vanlige 13 timer hvor jeg blir tvunget til å tenke på noe annet mesteparten av tiden, noe som gir meg alt for mange timer til rådighet til å tenke og gruble og kjenne på panikk og sorg. Kreft. For et ekkelt ord det ordet der er. "Kreft". "Spredning". Jeg skulle ønske jeg kunne slette de ordene fra mitt vokabular.

Oppi all kaos har jeg et lite knippe av mennesker som kjenner meg inn ut. Jeg har min familie og vi er her for hverandre hver dag. Jeg bor hos mamma og jobber sammen med henne som gir meg muligheten til å le hver dag, mamma er et av de mest fantastiske menneskene jeg vet om, og jeg er så glad for å være her. Jeg har en mann som har holdt meg oppe når jeg har falt ned og jeg har mine aller nærmeste som ikke lar meg slippe unna noe som helst. Jeg er så glad for dere alle, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dere. Og til dere andre; unnskyld. Av hele mitt hjerte; unnskyld. Jeg kommer sterkere tilbake, men akkurat nå så må jeg holde meg tett til familien. Jeg håper på forståelse. 






Likes

Comments

Ok, så det er faktisk ganske deilig å være hjemme igjen i Norge. Jeg har vært i Lyngdal, Kristiansand, Norefjell, er nå i Stavanger og skal til Oslo neste uke.

Som dere kanskje fikk med dere på Snapchat, så var jeg i helgen på Norefjell Ski & Spa. Jeg har vært der før, på Womens Weekend, og jeg elsker Norefjell, det er et ekstremt vakkert hotell langt oppe i skogen, like ved en vakker innsjø, i de mest magiske naturomgivelsene. Kunne jeg bosatt meg på Norefjell så hadde jeg gjort det. Uten å nøle. Like vakkert på vinteren som på sommeren, og jeg kan tenke meg at høsten der er ganske så magisk også.

I helgen arrangerte Norefjell Trenings Weekend, og dette gav mersmak. De hadde samlet forsjkellige instruktører, som blant annet Henriette Lien på Yoga, Yngvar Andersen og Kjetil André Aamodt på bootcamp og løping. Det var fullsatt program fra 06:00-19:00, og man velger selv hva man ønsker å være med på. Eksempelvis kunne du starte dagen med lett løping eller intervall trening ute i naturen, hvor du lærer løpeteknikker og får motivasjon. Deretter kunne du rekke en time yoga før frokosten ble servert 08. Lørdagen hadde vi også noen gode timer med pause i hotellets velvære avdeling 💛

Frokost, lunsj og den 3-retters middagen de serverte fortjener faktisk et kapittel for seg selv, for bedre mat er det veldig veldig lenge siden jeg har smakt, og det var null problem for kokkene å diske opp veganske retter til meg. Maten var insane god.

Og for å fortelle hvor idyll det var, så kan jeg si at da jeg holdt på å pakke ut og rigge meg til på hotellrommet, hadde jeg verandadøren åpen siden det føltes som syden, og mens jeg dillet og dullet hørte jeg en liten lyd, tittet mot verandadøren, og der stod det en REV, som lurte på om den kunne komme inn. Den stod der med en søt liten revelabb på dørstokken og tittet på meg som om den spurte "får jeg lov å komme inn?". Før den forsiktig rygget tilbake og tuslet videre. Så utrolig skjønn!



Åh, som jeg lengter tilbake.

Dersom noen av dere kunne tenkt dere en slik helg, så kan jeg fortelle at neste Trenings weekend med Yngvar Andersen er 21.-23. oktober, men før den tid har de en Runners weekend den fra 16.-18. august, og så en Yoga weekend med Vibeke Klemetsen 14.oktober. Den runners weekend kunne jeg virkelig tenkt meg å deltatt på, men jeg reiser tilbake til USA de dagene så rekker faktisk ikke.

Det var sånn et flott opplegg, og du bør absolutt ikke være topptrent for å delta på dette, du deltar for å få motivasjon til å bli bedre, og ikke minst for å lære! Jeg tror spekteret på de som deltok gikk fra topptrent til mindre trent, og det virket som om alle koste seg verre!

Hvis dette frister for deg så finner du all info på norefjellskiogspa.no :)


#ad

Likes

Comments

Som jeg har nevnt flere ganger før, så har det beste ved å flytte til California for min del vært å bli kjent med alle småbyene langs solkysten, og litt innover i landet. Det å møte innbarka amerikanere og se og føle på deres kultur, mat og livsstil er helt magisk for meg.

20 minutter fra San Marcos, byen jeg bor i, ligger Temecula, en helt nydelig liten by. Isabelle og jeg tok en søndag der for et par uker siden, og nå sitter jeg og går gjennom bildene. Det er sånn en utrolig søt liten autentisk by, som minner mer om en western film enn det jeg før forbant med California.


 
Et lite innblikk i Temecula 🌸 Jeg elsker den byen, den er liten, lokal, autentisk, varm og vakker, og jeg føler jeg vandrer rundt på et levende filmsett.

Nå er jeg tilbake i Norge, og det er ganske så vakkert her også. Det var veldig vemodig å dra fra California, og litt rart de første dagene å være tilbake her. Re entry shock, heter det. Nå begynner det å løsne og jeg koser meg veldig med familien. Jeg har bare rukket å treffe noen få av de da, og listen er lang, så er bare å henge i 😄

Takk for alle spørsmålene på videobloggen, jeg skal finne gode ordentlige svar til alle spm :) Vil dere ha skriftlig svar, eller svar i ny videoblogg?

Likes

Comments


Can you believe it - jeg har endelig summa meg til å lage en video. På min siste dag i California før sommerferie i Norge. Her tar jeg opp de mest spurte spørsmålene jeg har fått angående mitt opphold her i USA, og dersom dere lurer på noe mer så lover jeg å svare alle som stiller spørsmål i kommentarfeltet her 😄

Nå sitter jeg i sofaen her i leiligheten vår i San Marcos sammen med familien til Bergitte som er på besøk. Det er ikke ofte jeg møter andre familier som er like bra som min egen, men hennes familie.... god damn sier jeg bare, de er så magiske! Så her koser jeg meg glugg! En perfekt siste kveld i Cali for denne gang. I morgen (i dag for dere) flyr jeg til Norge, og gleder meg til å klemme på mine egne 💗

Likes

Comments

Det er en magisk følelse å la bloggen være i fred. Å sitte på stranden mens du venter på solnedgangen og se hvaler hoppe og leke seg i vannet, å følge de i leken sin til de er borte og ute av synet, uten ta måtte ta opp kamera. Å finne bortgjemte utsiktsposter med nye mennesker, hvor du kan sitte i stillhet og se bølgene slå mot klippene mens du spiser en boks med mango, uten å ta frem kamera. Å kjøre langs kysten og kjenne på gleden av å være på et sted man har drømt om hele livet, uten å ta opp kamera eller allerede der og da prøve å tenke over hvordan du skal formidle denne magien videre til andre. For første gang på veldig, veldig mange år, har jeg null behov for å vise ovenfor andre hvor bra jeg har det. For første gang på veldig, veldig mange år finnes jeg ikke ensom. Det er en magisk følelse, det.

Om litt over en uke drar jeg hjem til Norge, og jeg gruer meg noe veldig. Dette kan høres grusomt ut, men det er ikke ment sånn. Jeg bare føler jeg er inne i en god groove her nede, jeg vokser, jeg utvikler meg og jeg lærer så vanvittig mye. Jeg er et helt annet menneske enn det som dro fra Norge for snart et år siden, så jeg har ikke lyst å avbryte denne grooven ved å dra hjem, jeg har lyst å bli værende og forsette å lære og utvikle meg. Jeg har møtt mennesker som møter meg på det aller innerste, jeg har studert fag som har bekreftet mine rare teorier om verden, og jeg begynner å finne meg selv i voksen alder, og det er ganske kult skal jeg være ærlig. Jeg har det bra. Sånn skikkelig innmari bra, sånn helt innerst vet dere. Det har gått i opp og nedturer, men jeg har det veldig bra.

Akkurat nå sitter jeg på biblioteket, jeg har akkurat printet min "Final Position Paper" for et fag som har tatt livet av meg dette semesteret. Jeg har hatt to eksamener, to presentasjoner, en haug av oppgaver, og jeg har to eksamener til før jeg setter meg på flyet med retning Norge. Tenk så heldig jeg er, dere. Jeg har flyttet til California, jeg har blitt kjent med nye mennesker i voksen alder, jeg er akkurat der jeg ønsket å være i min alder, og jeg føler ikke lengre på at jeg ikke nødvendigvis er der som samfunnet mener jeg bør være, med hus, mann og barn. Jeg er akkurat der jeg alltid har ønsket å være, det bare tok litt tid å komme seg hit. Og det fine med å reise hjem til Norge igjen, er at jeg skal tilbake hit igjen til høsten.

Så for dere som enda sitter med en liten følelse i magen som sier at dere burde gjøre det samme, så har jeg bare én ting å si: gjør det. Det er så sykt verdt det.

Likes

Comments

På søndag, i går altså, var Isabelle og jeg på Moonlight State Beach i Encinitas. Jeg aner ikke hvorfor, men jeg er aaaaldri på stranden, kanskje siden vi har basseng hjemme? Siden jeg flyttet hit i fjor sommer var dette kun min andre strand-dag, og det er jo helt insane! Jeg vil virkelig dra oftere på stranden, for det gir meg følelsen av å dra på Sydentur haha. Så utrolig digg det er å legge vekk mac og jobb og skole og bare nyte strand og sjø og palmer og gode samtaler. Vi lå bare i noen få timer, for jeg er litt redd for solen nå som jeg bor her og er i den hele tiden, men det var noen magisk deilige timer.

California er så vakkert nå også, for det har regnet litt i det siste, så alt som bruker å være tørt og brunt er nå vakkert og grønt, så jeg blir helt satt ut av å spasere rundt. Etter stranden satte vi oss på en lokal kafé og drakk fersk vannmelon juice, cappuchino laget på mandelmelk og inspirerte hverandre til å bli den beste versjonen av oss selv. Hva mer kan man egentlig be om på en søndag? 🌟


Det er så gøy å tusle rundt med Isabelle for hun sier hele tiden "gi meg kameraet ditt" åsså tar hun en haug av bilder så jeg har noe å poste til dere. Noe som er GULL for en blogger. Så tusen takk Isabelle for at du alltid knipser!!

Nå virker søndagen som et fjernt minne, jeg sitter på skolen begravd i oppgaver som suger ut sjela mi, men det er bare å holde ut haha!

Forresten, jeg får så mye spørsmål fra dere ang USA, skole, visum, opphold, bo, og alt dette, så jeg skal prøve å forte meg litt med å lage et Q&A innlegg hvor dere alle kan spørre spørsmål i ett innlegg, så skal jeg svare der. For jeg har faktisk ikke mulighet til å svare på alle mailene jeg får :( Unnskyld! Jeg bare får så himla mange. Så er det ok at vi tar alt her?

Likes

Comments

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; å flytte fra 8000 mil fra kjente og kjære er ikke alltid like gøy. Man mister hele støtteapparatet sitt, og på tunge dager kan man ikke løpe til verken kjæresten, foreldre eller søsken, man må liksom finne styrke inni seg selv, og noen ganger er det litt tungt. Man (eller hvertfall jeg) går gjennom en personlig reise her nede, hjernen er i sjette gir 24/7, skolen er tung og krever mye, du endrer deg på det indre plan og jeg går og gleder meg til å dra hjem mens jeg gruer meg om hverandre. For ingen der hjemme forstår. De ser bilder av basseng og palmer, men ingen forstår den indre reisen. Så du holder den for deg selv.

Men, så møter man plutselig på mennesker som er på akkurat samme reise, som forstår akkurat de tingene du har hatt problemer med å sette ord på selv, og som gjør at du plutselig ikke er alene i det hele tatt. Jeg møtte mitt menneske i høst, hun heter Isabelle og hun har gjort hverdagen min her nede så ekstremt mye bedre. Hun blir kjent med de innerste krokene i hjernen min og forstår alt, samtidig som hun fungerer som 10 kopper kaffe og gir meg energi herfra til hulesten. Nå var det lenge siden vi hadde sett hverandre, så fredag tok vi begge to helt fri, kjørte inn til LA, spiste lunsj på Urth på Melrose, tuslet rundt i gatene i West Hollywood, og kjørte så til Burbank for å se innspillingen av Young & Hungy på CBS. Det var kult, men varte veldig lenge, så halveis inni løyv vi til vaktene og sa at vi hadde et tog å rekke downtown, vi ble dermed fulgt ut av en vakt som har jobbet hos CBS og Warner Bros. i 17 år, og gav oss moro inside information. Hun begynte å jobbe på FRIENDS, men sluttet i protest i sesong 7 fordi hun ikke orket å jobbe med et så grusomt menneske som Jennifer Aniston. Gjennom 17 år og X antall kjendiser, er visstnok Aniston det verste mennesket de hadde vært borti. Uff! Jeg vil ikke si mer for å ikke ødelegge dersom dere elsker henne som jeg gjør.

Etter vi kom oss ut fra CBS, kjørte vi tilbake til Weho og tok en øl på vakre The Mondrian hvor vi møtte en fra Australia som hadde en kenguru som kjæledyr som het Bruce. Only in LA haha. Fredag ble jeg minnet på hvorfor jeg bor her, og hvor heldig jeg er, og fredag går rett inn i minneboken. Takk Isabelle ✨

🌟🌟🌟

Likes

Comments

Denne uka har vært røff. Jeg har hatt så mye å gjøre at jeg ikke har visst hvordan jeg skal få nok timer i døgnet, og jeg har gått med konstant dårlig samvittighet ovenfor skole, jobb 1, jobb 2, mine venner og min familie. Men sånn har vel alle det litt innimellom regner jeg med? Å gå på skole i voksen alder er hvertfall ingen spøk, hjernen min er full, men jeg elsker det. Jeg lærer så mye her nede at jeg nesten blir litt innesluttet, for det er ikke alle som bryr seg like mye ethocentrism og reailty control som jeg gjør, så jeg går bare rundt og kverner og tenker, og vurderer å starte opp en klubb som heter "The fucked up world we live in", sånn at vi kan komme sammen oss likesinnede og bare snakke sammen to dager i uken haha.

Når jeg kverner så mye som jeg gjør, så holder jeg meg også unna bloggen. Kanskje jeg undervurderer dere, men jeg føler bare ikke dere hadde likt hadde jeg gått i dybden med mine tanker om hvordan vi som menneskehet endte opp her vi er i dag. Jeg tror ikke dere er interresert i å få høre om hvordan jeg ser nåtidens mennesker i Allegory of the Cave skrevet av Plato, hvordan William Sumner kunne vite hvor sperret vi ville være til våre egne kulturer den dag i dag, grunner til at man ikke skal stole på insitusjoner og organisjoner og hvordan vi ødelegger oss selv og platen vår uten å vite det. Hvordan reality control og double think har blitt utøvd på oss mennesker i flere hundre år og fått oss mennesker til å både støtte samt betale for ting vi egentlig som empatiske mennesker aldri ville støttet naturlig, og hvordan vi alle er en gjeng med hjernevaskede marionetter. Vi betaler for vår egne seige død, og vi gjør det med et smil.

Så, istedet holder jeg meg unna, snakker lungene mine tomme til de nydelige menneskene jeg på et merkelig vis har vært så utrolig heldig å ha i livet mitt som ikke bare er besatt av samme tema, men som kan så mye mer enn meg, og som lærer meg, og jeg elsker det.

Nå har jeg sittet og stirret på disse ordene i flere minutt, og istedet for å fortsette, så avlutter jeg, og sier at jeg er straks tilbake med litt mer bloggvennlig innhold. Og hvis noen av dere forstår og interesserer dere for samme tema, please si fra så vi kan starte en klubb ok?

*Sett inn passende bilde av meg som filosoferer i en solnedgang*

Likes

Comments

Internettet vårt hjemme har ikke fungert på et par dager. Jeg vet ikke om det har vært en velsignelse eller en forbannelse.

Uansett. Skal jeg si dere noe som er skikkelig forbaska hvis dere tenker på punkt nr 15 i forrige innlegg? Jeg har jo nettopp blitt så veldig glad i å være ute i naturen, sant? Jeg trasker rundt i denne vakre California naturen, opp i fjellene og på stier og mellom busker og berg ut mot havet, og i dag var intet unntak. Etter å ha kranglet med internettet nok en gang tidligere i dag, kastet jeg til slutt inn håndkledet, og tok med meg Anette for å traske en deilig tur. Vi gikk på en vanlig sti som mange her bruker, før jeg skulle ta henne med over et lite fjell i noen smalere stier uten mennesker for så å komme ned til en innsjø. Nesten på toppen hører jeg plutselig at noe freser mot meg fra en busk, og et par meter foran meg ser jeg en illsint klapperslange. EN KLAPPERSLANGE DERE! Jeg har psykisk forberedt meg på dette, siden jeg har sett skilt med "warning, rattlesnakes" overalt her nede, og visste at jeg måtte forholde meg rolig rolig, bare bare forsiktig snu eller gå forbi med respekt.

Jah. Tror dere jeg forholdt meg rolig eller? Nei. Jeg løp! Vi løp! Og vi advarte alle vi møtte på vår vei. De bare takket pent og hyggelig for informasjonen og trasket videre. Hva er galt med folk?! Er ikke klapperslanger himla farlige? De er hvertfall grusomt skumle, det kan jeg hilse dere å si.

Det blir en stund til neste gang jeg leker Mowgli.​​

Da vi endelig var tilbake på trygg og kjent grunn, ble turen koselig igjen. For å komme hjem må vi gjennom stien dere ser under på bildet her, og sikkert har sett mang en gang før her på bloggen eller på snapchat, og det er så vakkert der. Det er mange frukttrær langs veien, appelsiner, dragefrukt, sitroner, lemons, og sånne små babyappelsiner vet dere, de søte som man skal spise med skall på. De måtte vi gå på slang på i dag og spise et par. De er så gode!

Hele veien gikk vi bare og tittet og sa "tenk at vi bor her". Det er virkelig uvirkelig og skremmende vakkert, og jeg kan ikke få anbefalt nok å reise ned hit, unngå alle turiststedene og få sett hva California virkelig har å by på, for det er så innmari mye mer enn Hollywood og og alt det man ser på Keeping Up With The Kardashians.

Jeg hadde ikke med meg verken telefon eller kamera på turen i dag, men Anette knipset dette bildet av meg.


Elsker hvor slank man ser ut når man er opp ned. Kanskje dette er et triks jeg burde begynne med på date. 

Likes

Comments

Min aller heiteste venninne, Victoria, postet spørsmål og svar på bloggen hennes som jeg synes var så gøy å lese, så derfor kopierer jeg fra henne! Det har ramlet inn litt nye lesere den siste tiden, så tenkte dette kunne være gøy?

1. How tall are you? 178 cm. Er altså ganske høy, og elsker det.

2. Favorite tv-show? Å herregud. The X Files er jo all time favorite siden jeg var liten. Så kommer Californication. Nå for tiden ser jeg på Criminal Minds, noe jeg virkelig ikke har godt av. En fyr spurte meg ut på date for noen dager siden, og la i samme sleng til at han elsket å massere, hvorpå jeg svarer "I literally just saw an episode of Criminal Minds where this dude massages young girls to soften their skin so he could skin them alive. Please don't ever talk to me again. I mean it."

3. How old are you? 29. For alltid.

4. Astrological sign? Vannmann, men med flest planeter i Fiskens tegn. Ja, det går.

5. Any pircings? Jeg har en bar i venstre øre, en ring oppe i høyre øre, to vanlige hull i ørene og... ikke døm meg; piercing i navlen. Jeg er den eneste igjen på jordkloden som enda syns at navlepiercing er dritfint.

6. Favorite quote? “Those Who Can Make You Believe Absurdities, Can Make You Commit Atrocities” - Voltaire.

7. Favorite color? Sort og hvitt.

8. How much time do you need to get ready? Å herregud jeg er så kjapp. 8 minutt? Skal jeg ut trenger jeg kanskje... 11.

9. Which places/countries do you wanna go to? Hawaii! Det er min neste reise tror jeg.

10. Favorite jewelry? En gang.. og dette kan høres creepy ut, men en gang så låste en fyr seg inn i leiligheten min for å legge igjen bursdagsgave til meg mens jeg var ute på middag. Et armbånd. Jeg elsker det og går med det hele tiden, selv om det er flere år siden. Jeg synes det var så skjønt gjort. Pluss et smykke jeg har fått av mine søstre 💗

11. Call or text? Facetime.

12. Eye color? Blå.

13. How many pillows do you have in your bed? 5. Noe jeg synes er lite, men husk nå at jeg flyttet til USA uten noe som helst. Hjemme hadde jeg 11.

14. Do you want kids? Veldig gjerne og absolutt ikke. Jeg vil ha barn i mitt liv, men de behøver ikke nødvendigvis komme fra min vagina.


​15. Tell something people probably do not know about you?
Jeg er livredd. For alt. Mørke, fart, drapsmenn, slanger, edderkopper, spøkelser, gud, kjærlighet, avstand, intimitet, alt. I tillegg elsker jeg alle filmer og serier som inneholder alt dette, og dermed sover jeg svært dårlig, og alt for lite.

16. The beach or the pool? Basseng. Basseng er LIVET, og det har det alltid vært, men nå begynner jeg å elske stranden også. Kan jeg bare komme over den troen jeg har om at haier kan fly og møte deg bare du nærmer deg en strand, så kanskje jeg begynner å henge ut mer på stranden. Jeg bor jo tross alt i California.


17. What do you usually use your money on? Mat! Elsker mat. Jeg har alltid sagt at mitt mål i livet er å tjene nok penger til at jeg kan handle all maten jeg vil alltid, og invitere alle jeg kjenner på middager daglig. Jeg elsker all mat som er vegansk og organisk, og skulle ønske jeg kunne handle alt jeg spiste på lokale Farmers Markeds.

Likes

Comments