Okei, folkens - gutter og jenter, menn og kvinner! Har dere noen gang følt kroppspresset? Det uendelige presset om hvordan du skal se ut, hvordan du burde se ut og hvordan du VIL se ut? Det presset som kan ødelegge en hver dag, et hvert "perfect outfit" og gi oss alle et lite selvtillitknekk?

Vel, det har jeg også og jeg føler virkelig med dere. Jeg vet hvor jævlig det er og hvor hardt det kan gå innpå en. Men helt ærlig folkens, hvem skaper EGENTLIG kroppspresset? Jeg vet jeg kommer til å tråkke folk på tærne her, og unnskyld for det! Men sånn helthelt ærlig fra dyperst inn i ærlighetssjela mi her, så mener jeg ikke at vi kan legge all skyld på det stakkars mennesket som vi sammenligner oss med.

Det jeg mener å si, er at vi sammenligner oss med jenter og gutter vi følger på instagram, på modeller fra plakater, mennesker vi møter på gata, stranda og på treningsenteret og mennesker vi kanskje ser opp til. Mennesker som vi mener har den "perfekte" kroppen som vi så veldig gjerne skulle hatt. Problemet er bare at kroppene vi sammenligner oss med er uoppnåelige - uoppnåelige av 2 grunner:
1. Bildet vi ser er redigert og den kroppen vi sammenligner oss med, er det INGEN som har. Det er IKKE denne type kroppspress jeg vil snakke om her! For det mener jeg også er helt feil.

2. Kroppen er uoppnåelig i den forstand at vi aldri kommer til å kunne bære en annen kropp en vår egen. Så hvorfor gidder vi i det hele tatt å sammenligne oss da?

Så tenker du sikkert, "Ja, det er lett for henne å si. Hun har aldri vært overvektig eller undervektig, og aner ingenting om dette." Men der tar du feil. Jeg har sammenlignet meg gal. Jeg har hatt perioder jeg har droppa å spise, stunder jeg har tatt fingern i halsen (vel og merke uten effekt) og jeg har overtrena. Jeg har grått meg selv i søvn fordi jeg ikke har fått trent en dag og gått i flere dager med dårlig samvittighet fordi jeg har spist godteri eller fastfood. For hvilken sak? Jo, fordi jeg trodde det var veien å gå for å få den "perfekte" kroppen jeg sammenlignet meg selv med, og det at ville gjøre meg LYKKELIG og glad i meg selv.

Vel, vet dere hva? Det funka ikke. Og vet dere hvorfor? Fordi min kropp er unik på samme måte som din kropp er unik. Jeg kan aldri få din kropp, og du kan heller aldri få min. Vi har fått tildelt den kroppen vi har, og vi har fått tildelt det ene livet vi har. Er det virkelig verdt å bruke det ene livet på å hate den kroppen vi har fått? Den kroppen som faktisk bringer deg gjennom livet? Nei, vettuhva, det er det faktisk ikke!

Er det en ting jeg har lært den siste tiden så er det hvor mye tankesett og psyke faktisk har å si. Og det er vanskelig, så veldigveldig vanskelig, å endre dette tankesettet. Endre måten å se sin egen kropp på og måten å se andres kropp på. Men jeg skal love dere en ting, og det er at det er så INNMARI verdt det!

Jeg sammenligner ikke min kropp med andres lengre. Jeg blir ikke lengre nedstemt og lei meg av det. Jeg gruer meg ikke til å gå i bikini. Jeg skjuler ikke kroppen min. Jeg gruer meg ikke til skifte i garderoben. Jeg nekter ikke meg selv mat. Jeg har faktisk ikke trena hardt på mangemange måneder. Men vet dere hva jeg er? Jeg er STOLT av kroppen min. STOLT av hvert strekkmerke jeg har. STOLT av mitt deformerte bryst og utstående ribbein. Og STOLT av kjærlighetshåndtaka mine.

SÅ, hva har forandra seg? Kroppen min er den samme. Jeg vil også påstå at den tilogmed er litt "rundere i kantene" enn tidligere. Kroppspresset i verden har på ingenmåte blitt mindre. Jeg ser bilder og mennesker overalt som tidligere ville ha fått meg usikker og virkelig fått meg til å følt presset.. Allikevel gjør jeg ikke det, hvorfor?

JO - fordi tankesettet mitt er på riktig plass! Og vet dere hva? DET ER SÅ DEILIG og jeg unner virkelig alle samme følelse! Jeg blir ikke lengre misunnelig, sjalu eller irritert når andre legger ut bilder av kroppen sin eller går i klær som for meg er "for utfordrende". Jeg syns det er BRA, og jeg kjenner jeg blir så GLAD. Glad fordi denne personen viser at hun/han er trygg i sin egen kropp og STOLT av den! Og når ble det egentlig feil å være stolt av seg selv?

Jeg har full forståelse at dette ikke er lett å forklare til en 12-åring. En 12-åring vil være som alle andre, hvor ordet "alle andre" egentlig bare er to andre. Men det blir ikke noe lettere å forklare en 12-åring å ikke sammenligne seg selv med andre og om å være glad i sin egen kropp, når verden rundt en gjør det motsatte. Når mødre går på den ene dietten etter den andre og fedre klager over den forhatte ølmagen. Når tanter får fnatt bare man nevner ordet karbohydrat og onkler kaller tanter feite.

Så folkens, kan vi ikke værsåsnill prøve å bli litt snillere mot oss selv og andre? Snillere mot mennesker som faktisk ER trygge i sitt egen skinn og spørre de om råd, istede for å rakke de ned? Prøve å endre tankesettet vårt. Se det positive fremfor det negative. Se på hva kroppen vår faktisk KAN gjøre, istedenfor hva den ikke kan? Se på hvor den tar oss, istedenfor hvordan den tar seg ut? Snakke pent om oss selv, istedenfor stygt? Prate andre opp og ikke ned?

Dette er et tema jeg nesten kunne skrevet bok om. Jeg har så mye å si, så mange meninger og så mange følelser jeg også vil dere skal få kjenne på! Og er det en ting jeg VIRKELIG ønsker så er det at alle skal være glad og komfortabel i sin egen kropp. Det er i alle fall mitt juleønske i år<3

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Nå som jeg har "funnet" bloggen min igjen, fant jeg også igjen en del gamle innlegg som ble skrevet, men aldri postet. Det her er et av de. Det ble skrevet 9 mai i år og for å være helt ærlig så er jeg glad jeg ikke posta det da. For nå skjønner jeg virkelig greia med blogging altså! Akkurat som om man skriver et lite pep-talk brev til seg selv som man kan se tilbake på, og først da ser man hvor langt man faktisk har kommet. Nesten litt som før/etter bilder, bare på en helt annen måte. Og her kommer det:


"Jeg er ei sånn jente som skal ha svar på alt. Er det ikke noe svar så finner jeg meg svar. Sunt? Kanskje ikke, men det er nå sånn jeg er. Etter jeg fjerna den fordømte stanga for 5 måneder siden så følte jeg meg rett og slett høy på livet. Alt var fint, flott og ååh så "perfekt". Etter 3 måneder ca kom smertene tilbake igjen og jeg gikk rett i kjelleren. Hvorfor? Jeg var jo så vant med smerter. Vant med begrensninger og alltid tenke meg om 2 ganger før jeg gjorde noe.

Jeg trodde først det kom av at jeg i 3 måneder hadde gått å tenkt at det skulle være sånn for alltid. At jeg resten av mitt liv ville være "høy på livet" med den fine, flotte og "perfekte" følelsen. Den følelsen som sier at du kan overvinne alt. At ingenting kan dra deg ned og at du aldri igjen vil føle smerte igjen. Så når jeg først fikk vondt igjen så var jeg redd det aldri skulle gå over. At jeg var tilbake igjen til der jeg var før jeg opererte inn stanga og at de 3 åra med den over brystet var til ingen nytte. At det rett og slett var bortkasta. Og det er vel naturlig å tenke sånn, er det ikke?

Den siste tiden har jeg tenkt litt ekstra på det her. Hvorfor jeg lot det gå så inn på meg? Og hvorfor jeg lot det gå så inn på meg når jeg fant det ut for drøye 5 (?) år siden? Jeg var jo fortsatt den samme Mai som jeg alltid hadde vært. Selv om jeg fikk et navn på "problemet" mitt, så skulle det jo ikke forandre noe. Selv om forumet jeg googla meg frem til mente jeg var en mutant og google beskrev meg som "deformert", så var jeg fortsatt den samme. Allikevel så forandra det nok mer enn jeg trudde. Sakte, men sikkert.

Jeg lot på en måte meg selv bli en del av brystet, og ikke brystet en del av meg (om dere skjønner). Jeg brukte så mye tid og energi på å tenke over hvor urettferdig ting var. Tenke over alt jeg ikke kunne gjøre. På alt jeg VIILLE gjøre. Og banne smertene opp og ned og i mente. Tenke på hvordan jeg skulle ønske jeg så ut og sammenligne meg selv med andre. Det ble en evig svart sirkel. På et tidspunkt inni der trudde jeg også at alt ville bli bra om jeg bare var "tynn nok". Akkurat som om det var fettet sin skyld at ribbeina stod ut. Det var jo ikke fett som var der, men ribBEIN. Hvor hjernevaska går det an å bli liksom...

Det jeg mener å si er at jeg la så mye fokus på "problemet" at jeg glemte litt meg selv. Nesten så jeg kunne presentert meg selv som, "Hei! Mai med traktbryst, her." Hvor teit er ikke det? Det definerer ikke meg som person, på samme måte som angst, depresjoner, ME etc ikke definerer andre som personer.

Nei, nå er det slutt altså. Jeg slår opp med alt som heter traktbryst, dårlig selvbilde, usikkerhet og dårlig tankesett."

Likes

Comments

Som sikkert veldig mange har fått med seg så har jeg jobbet litt med Forever Living. Det er vel snaue 2 år siden jeg startet opp og jeg har vokst innmari masse på dette i løpet av den tiden - både personlig og kunnskapssmessig.

Det var en del ting som skjedde fra jul og frem til sommeren i år og jeg var stadig vekk i tenkeboksen på om dette var noe jeg faktisk ville fortsette med. Jeg har en forkjærlighet for aloe vera og er fortsatt den gærne jenta som drikker 96% aloe vera før frokost hver morgen - nettopp fordi jeg kjenner hvor godt kroppen har av det. Allikevel er det veldig vanskelig ( i alle fall for meg) å jobbe med kosttilskudd og den type produkter i og med at sminkekolleksjonen utgikk et par måneder etter jeg ble med. 
Som om ikke hjernen min har nok av å sortere §5-5 i revisorloven, fra §7 i straffeloven og §2-38 i skatterettsloven og samtidig holde styr på en hel andre lover for ikke å glemme alle PLU kodene for frukt og grønt i kassa på Coop, så skulle den også plutselig huske på alle vitaminene og mineralene vi har og hva de ulike er godt for. Og selvfølgelig hva man IKKE skal blande sammen med blant annet legemidler eller ikke ta dersom man har div sykdommer. Dette var ikke særlig lett for en allerede overarbeidet (haha!) hjerne og jeg følte heller ikke at jeg klarte å prestere 110%, noe jeg virkelig hater! Akkurat som om det blir en slags indre uro når jeg ikke føler jeg presterer godt nok..

Også er det jo sånn da, som i alle andre type jobber, at det finnes mange ulike selskaper og bedrifter innenfor de ulike fagfelta. Jeg elsker networkmarketing og den gleden og mestringsfølelsen det ga meg og har ofte tenkt på å "starte opp igjen". Men det har føltes feil.
Den siste tiden har jeg testa ulike produkter og lest om andre MLM selskaper for å se om det kanskje var noe annet som var mer "meg". Og guri land hvor mange ulike selskaper det faktisk finnes - Perfect Home, Mary Kay, Tupperware, Herbalife, Zinzino, Forever Living og Nu Skin er vel kanskje de som lyder mest "kjent", i alle fall i mine ører! Noen med bedre forretningsmodell og flere "goder" enn andre.

Et par av "godene" i Forever, som selvfølgelig kom etter UTROLIG mye jobbing og ståpåvilje, var bilbonuser og en 13.måneds utbetaling kalt "Chairmans bonus". Det selskapet jeg nå har bestemt meg for har ikke denne type "goder", men det er ikke dette jeg velger utifra uansett. Det har heller aldri vært målet mitt. Det jeg ønsker er en liten hobbyinntekt ved siden som jeg trives med og som gir meg energi - i alle fall nå som treningen er lagt på hylla for en periode!

Selskapet jeg har valgt har utrolig gode produkter som jeg har brukt siden før jul og teamet jeg har blitt en del av er et team med stor T. Allerede etter 3 dager føler jeg meg såå velkommen, ikke bare av "uplines", men også av andre kollegaer. Noe som er veldig viktig for meg! Alle hjelper og støtter hverandre #positivevibesalltheway. Samtidig som det ikke er noe jag eller "kjeft" om tiden ikke strekker til hver dag. Alle forstår at skole og annen type jobb kommer først, og det er studenthjertet mitt såå glad for!

For det er jo sånn i livet at man skal finne ut hva som er rett for en selv. Jeg har grua meg lenge til å fortelle det her og til hva andre kommer til å tenke om at jeg nå "bytter" networkmarketing selskap. Allikevel så er det jo sånn i "vanlige" jobber også. Man jobber for eksempel først hos Cubus, men så finner man ut at man heller vil selge interiør og søker jobb hos Skeidar isteden. Og det er det jeg har gjort nå og jeg gleder meg så masse til å fortelle dere mer!

Jeg er i alle fall stolt av meg selv som faktisk prøver ut det jeg har lyst til og som går inn i det med et åpent sinn. Samtidig som jeg er så takknemlig for meldingen jeg fikk av Magdalena og for at hu gir meg en sjangse! Så hvem vet, kanskje jeg om 2 år finner ut at dette ikke er noe for meg allikevel, men da har jeg ihvertfall prøvd!

" Don`t worry about failure. Worry about the chances you miss when you don`t even try."

Mange klemmer fra en overgira og takknemlig Mai!

Likes

Comments

Jeg føler på mange måter at jeg har fylt klagebegeret mitt til randen. At jeg ikke lengre har lov til å klage, fordi det er over. Bøylen er fjernet og jeg skal være glad. Den epoken der i livet er over. Kapitlet er sluttet. Døra er låst og nøkken kasta. Jeg skal bare se frem over jeg. Men hvorfor gjør jeg ikke det da? Hvorfor ligger jeg her under teppet med uvaska hår på 5.dagen og prøver å unngå de mange solstrålene som kommer inn gjennom vinduet?

Nå har jeg syntes synd på meg selv i fire dager. Eller kanskje ikke syntes synd på, men vært forbanna. Jeg har vært så innmari forbanna, trist, frustrert, skuffa, redd, sinna og så veldigveldig lei meg.
Alt gikk liksom så bra, kanskje for bra? Jeg burde vel ha skjønt det. Skjønt at livet ikke ville fortsette å gå på skinner. For sannheten er at de tre månedene her virkelig har gått på skinner. Jeg føler jeg har levd et ubegrensa liv med så uendelig mye energi og glede. Jeg har virkelig følt på den høy på livet følelsen - guri så deilig den er! Jeg har vært så glad, så veldigveldig glad.

Men så ligger jeg her da med et hår som sist ble vaska på onsdag og i en sliten pysj. Prøver å se lyst på det. Det er jo tross alt så alt for mange der ute som kjemper en kamp ingen andre forstår. Hvordan kan jeg da ligge her og syntes så uendelig synd på meg selv? Bare fordi jeg er redd for at ting skal gå tilbake til sånn det var. Ikke til smertene, de klarer jeg. Smerter er ikke farlig. Er det noe jeg har lært på disse årene så er det det. De går over og da er det bare å tørke tårene og smile igjen.

Det som er problemet er psyken - alle tankene og følelsene som følger med. Redselen for at det her skal bli en realitet. En virkelighet jeg skal leve med i 70 år til. En følelse av nederlag. Av at jeg aldri kommer til å strekke helt til. At det alltid vil være ting jeg ikke får gjøre. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan.
Det rare er jo at det er først når man ikke får lov til å gjøre noe, at man virkelig vil gjøre det. Tenk at jeg, jeg som aldri har hatt noe særlig muskler, har gått rundt i 5 år og gleda meg til å ta armhevninger! Armhevninger liksom.. Mitt verste mareritt på barneskolen skulle plutselig bli en av mine drømmer, hvem skulle tru det?

For greia er den at hvis jeg hadde hatt muligheten så skulle jeg ha skjært vekk brystpartiet mitt og satt hodet på navlen. Jeg kunne selvfølgelig sagt at jeg ville ha bytta det bort. Men sannheten er den at det her unner jeg virkelig ikke noen. Ikke Trump engang. Som om jeg noen gang skulle ønske meg brystet til Trump uansett haha!

Det er allikevel viktig å poengtere at jeg på ingen måte skriver dette for få noen til å syntes synd på meg, for det er det virkelig ikke. Er det noe jeg har finni ut på disse fire dagene så er det det. MEN det finnes så mange andre der ute som sliter hver eneste dag. Dag inn og dag ut. Som sliter med ting 100 X større enn det her. Mennesker som har dette som en realitet og som allikevel klarer å se positivt på livet. Det er de menneskene jeg ser opp til! 

De menneskene som kunne tatt offerrollen for mange år siden, men som allikevel kriger.
De som strekker ut en hånd for å hjelpe andre, selv når det er de som trenger det mest.
De menneskene som reiser seg opp gang på gang, og viser hvor sterke de er. 
De som smiler hver dag, selv når de har god grunn til å gjøre det stikk motsatte.
De menneskene som har fått litt mer å stride med her i livet enn oss andre.
De som virkelig får følt på kroppen hvor urettferdig verden er og som allikevel klarer å finne noe positivt.

​Dere er sterke, så uendelig sterke, og jeg heier på dere alle sammen!

Likes

Comments

HeiHei!

Håper alle har hatt en finfin dag i finværet i dag - guri så deilig det er med sol og varme igjen!
I dag har jeg hatt forelesningsfri og startet derfor dagen rolig. Smoothie har lenge vært min favoritt og jeg elsker å prøve meg frem og finne nye gode "oppskrifter" :D Egentlig gjør jeg det meste på slump, men kan prøve å gjengi hva jeg gjorde også kan dere eventuelt bruke det som en mal! Finnes jo ikke noe enklere å lage enn smoothie egentlig, og det passer meg helt perfekt! Haha

  • 3-4 dl soya melk
  • 1 scoop forever ultra vanilje (evnt 1 egg eller annet proteinpulver)
  • 1 scoop argi + (kan sløyfes, men gir en god frisk smak og kroppen mye av det den trenger)
  • skogsbærblanding til ønsket konsistens og smak

Bland alt i en blender og nyyyyyyt! Denne gangen valgte jeg å ha gresk youghert i glasset også, og det skal absolutt brukes igjen!
Supergodt nå når det begynner å bli varmere i været <3

Klem M

Likes

Comments

Ja, jeg blogger.
Eller - vil vel kanskje ikke akkurat kalle det blogging. Heller en form for ord-terapi. En slags måte å få ut hva jeg tenker på. Mine egne tanker og meninger som ofte før bare har blitt skrevet ned og "glemt". Hvis de i det hele tatt har vært så heldige å komme så langt. Som oftest har de nemlig kun forblitt inni hodet mitt. Bortgjemt.

Jeg har faktisk tenkt på dette med blogging veldig lenge. Først mente jeg det bare var tull. Uinteressant vrøvl. En slags måte å få oppmerksomheten på. Og er ikke dette typisk? Dømme før man egentlig vet hva man snakker om? Som om man har en slags rett til å uttale seg om noe som er langt utenfor ens egen forståelse. Eller det som verre er - uttale seg om personer før man i det hele tatt kjenner de.


Kommentarfeltene florerer av dette. Mennesker som vil ytre sin mening. Og jeg er ikke i mot det, for all del! Norge er et fritt land med ytringsfrihet, MEN tenk litt på den personen som sitter på andre siden og tar i mot dette. Tenk litt på alle de andre som er i dette kommentarfeltet. Tenk på menneskene som ser opp til deg. De som imiterer det du gjør, fordi de tror at hvis du gjør det så er det greit.

Jeg snakker for eksempel om bestefedre som kommentere Sophie Elise og "perfekte" mødre som kommenterer Mamma til Michelle. Hvordan tror dere verden blir hvis barna og barnebarna går i deres fotspor, og gjør akkurat det samme? Kanskje ikke mot store offentlige personer over nett, men mot jenter og gutter i sin egen klasse? Er det rart det er så mye mobbing sier nå jeg!

Så jeg ber dere pent - hvis dere absolutt har et behov for å spre gugge over nett, så les dere i alle fall litt opp på hvem dere sprer gugge om. Ingen er perfekte her i verden, men det miste vi kan gjøre er å gå foran som et godt eksempel. Det er bra å ytre sin mening, og det burde barn absolutt lære, uten tvil! MEN det finnes en forskjell her som jeg håper dere alle ser.

Tenk på det sånn da - det du lærer barna dine i dag, kommer barnebarna dine til å takke deg for! :)

Likes

Comments

Som mange vet opererte jeg inn en bøyle i brystet for snaue 3,5 år siden. Det ble ikke helt som jeg hadde trudd, og jeg har hatt mye smerter etter dette. Rett før nyttår ble denne bøylen operert ut igjen, og jeg følte jeg fikk et helt nytt liv! Det føltes ut som om jeg hadde holdt pusten i 3 år og at jeg endelig fikk luft igjen.

I løpet av disse årene har jeg lært å sette pris på små gleder i hverdagen. Gleder som for andre kanskje sier seg selv. Og gleder som for noen kanskje kun er drømmer. Vi er alle forskjellige, med ulike utgangpunkt og ulike utfordringer. Allikevel har disse gledene holdt meg positiv i tider jeg egentlig bare har vilt legge meg ned for å skrike.

Jeg har alltid vært glad i gå tur og det har for meg blitt en type "terapi" de siste årene. God musikk på øra, frisk luft og fin utsikt kan gjøre så mye med kropp og sinn! Etter jeg flyttet til Halden gikk jeg tur nesten hver dag og jeg fant fort en liten runde å gå som passet perfekt for meg på snaue 40 minutter. Hadde jeg en god dag så kunne jeg finne på å gå enda litt lengre, men aldri over 1 time. Målet mitt var å en dag kunne gå til festningen, OG GJETT HVA!?

I dag som været var så fint så tenkte jeg at jeg fikk gå ut å få meg litt luft. En liten tur til utsiktsplassen min hadde vært deilig. Jeg kunne tross alt ikke huske sist jeg var ute å gikk. Det måtte være lenge før jul! Jeg kledde godt på meg og begynte å gå. Først til den utsiktsplassen min over havet. Etter å ha sittet å tenkt der litt, så fant jeg ut at jeg skulle prøve å gå til den andre utsiktsplassen min over byen. Det var jo så fint vær, og kroppen føltes god. Når jeg omsider hadde kommet meg opp dit, så satt jeg meg ned og tittet bort på festningen. Det kunne jo ikke være såå langt?

Etter å ha tenkt frem og tilbake så begynte jeg å gå. For å være ærlig så følte jeg meg litt som en turist der jeg vandret gatelangs. Skal ikke akkurat skryte på meg at jeg har så god stedsans, så det ble en del prøving og feiling med gater. Når jeg omsider fant gangstien opp festningen kjente jeg på kroppen hvor godt den hadde av dette. Jeg følte mestringsfølelse, og på sett og vis at jeg hadde "overvunnet" meg selv.



Turen ble tilslutt på nesten 2 timer. Hadde det ikke vært for at jeg begynte å bli sulten så tror jeg nesten jeg kunne gått enda. Jeg gikk på lykke og glede og kunne gått til verdens ende om så var. Så nå sitter jeg her helt SMERTEFRI i sofaen, med beina godt plantet i sofaen, smoothie i hånda, ansiktsmaske i fjeset og tenker på hvor takknemlig jeg egentlig er.

Hvor takknemlig jeg er som endelig har en kropp som fungerer. Takknemlig for alt jeg har vært gjennom. For leger som vet hva de skal gjøre. For familie og venner som støtter. Takknemlig for landet jeg bor i og alle våres "goder". For alle små gleder i hverdagen. For de gledene som jeg får lov til å oppleve. Og ikke minst for mål jeg knuser!

Nå skal jeg straks begynne på litt skolearbeid sånn at jeg knuser enda flere mål jeg har satt meg, haha!
Håper dere alle har kost dere masse ute i solen idag, og får en fin søndag videre! <3

Likes

Comments

Hei, alle gode mennesker <3

Først vil jeg bare si tusen takk for at akkurat DU gikk inn for å lese dette. For dette er rart, veldig rart! Blogg, jeg?
Jeg som kan telle på 2 hender de få gangene jeg har lest ferdig et helt blogg innlegg.
Jeg som aldri har fulgt en eneste blogger.
Jeg som i alle fall ALDRI skulle begynne min egen blogg, men så sitter jeg her da. Med PCn på fanget og fingre som flyr over tastaturet. For sannheten er den at jeg alltid har likt å skrive. Alltid likt å få tanker ned på papiret (i dette tilfelle skjermen) og lese de svart på hvitt. Alltid likt roen det har gitt meg. Den roen hvor verden rundt en bare forsvinner.

Som liten hadde jeg en liten drøm om å bli forfatter. Jeg skulle skrive krimbøker og jobbe som etterforsker. Denne lille drømmen hang vel litt igjen når jeg skulle søke høyskole og hadde kriminologi på 4.plass. Heldigvis for meg så kom jeg inn på 1.valget mitt. Tror nok det er bedre for meg å kjempe mot tall, enn mot kriminaliteten gitt. Men kanskje det blir en liten kombinasjon? Det hadde jo vært kult!

Uansett - den siste tiden har jeg tenkt. Tenkt på alt jeg vil, men som jeg ikke tørr. Tenkt på alt jeg skulle ønske jeg hadde gjort og på alt jeg drømmer om å gjøre i framtiden. Tenkt på alt som har skjedd opp gjennom. Alt jeg er takknemlig for, og alt jeg gjerne skulle vært foruten. Tenkt på hvordan vi som mennesker blir formet. På hvordan enkelte opplevelser kan forandre oss, og på hvorvidt dette er bra eller dårlig. Tenkt på hvor mye press som faktisk er der ute. På alle de rollene vi har i samfunnet og på alle de forventinger vi skal leve opp til. Tenkt på hvor forskjellige vi alle er og hvor urettferdig allting egentlig er.

For greia er den - vi har så mange roller å fylle. Så mange forventinger å leve opp til og så mange muligheter å velge mellom. Så denne bloggen blir et sted hvor jeg skriver det jeg vil, fritt uten forventinger, hvor den eneste rollen jeg skal fylle er meg. Mai.

Likes

Comments