Jeg føler på mange måter at jeg har fylt klagebegeret mitt til randen. At jeg ikke lengre har lov til å klage, fordi det er over. Bøylen er fjernet og jeg skal være glad. Den epoken der i livet er over. Kapitlet er sluttet. Døra er låst og nøkken kasta. Jeg skal bare se frem over jeg. Men hvorfor gjør jeg ikke det da? Hvorfor ligger jeg her under teppet med uvaska hår på 5.dagen og prøver å unngå de mange solstrålene som kommer inn gjennom vinduet?

Nå har jeg syntes synd på meg selv i fire dager. Eller kanskje ikke syntes synd på, men vært forbanna. Jeg har vært så innmari forbanna, trist, frustrert, skuffa, redd, sinna og så veldigveldig lei meg.
Alt gikk liksom så bra, kanskje for bra? Jeg burde vel ha skjønt det. Skjønt at livet ikke ville fortsette å gå på skinner. For sannheten er at de tre månedene her virkelig har gått på skinner. Jeg føler jeg har levd et ubegrensa liv med så uendelig mye energi og glede. Jeg har virkelig følt på den høy på livet følelsen - guri så deilig den er! Jeg har vært så glad, så veldigveldig glad.

Men så ligger jeg her da med et hår som sist ble vaska på onsdag og i en sliten pysj. Prøver å se lyst på det. Det er jo tross alt så alt for mange der ute som kjemper en kamp ingen andre forstår. Hvordan kan jeg da ligge her og syntes så uendelig synd på meg selv? Bare fordi jeg er redd for at ting skal gå tilbake til sånn det var. Ikke til smertene, de klarer jeg. Smerter er ikke farlig. Er det noe jeg har lært på disse årene så er det det. De går over og da er det bare å tørke tårene og smile igjen.

Det som er problemet er psyken - alle tankene og følelsene som følger med. Redselen for at det her skal bli en realitet. En virkelighet jeg skal leve med i 70 år til. En følelse av nederlag. Av at jeg aldri kommer til å strekke helt til. At det alltid vil være ting jeg ikke får gjøre. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke kan.
Det rare er jo at det er først når man ikke får lov til å gjøre noe, at man virkelig vil gjøre det. Tenk at jeg, jeg som aldri har hatt noe særlig muskler, har gått rundt i 5 år og gleda meg til å ta armhevninger! Armhevninger liksom.. Mitt verste mareritt på barneskolen skulle plutselig bli en av mine drømmer, hvem skulle tru det?

For greia er den at hvis jeg hadde hatt muligheten så skulle jeg ha skjært vekk brystpartiet mitt og satt hodet på navlen. Jeg kunne selvfølgelig sagt at jeg ville ha bytta det bort. Men sannheten er den at det her unner jeg virkelig ikke noen. Ikke Trump engang. Som om jeg noen gang skulle ønske meg brystet til Trump uansett haha!

Det er allikevel viktig å poengtere at jeg på ingen måte skriver dette for få noen til å syntes synd på meg, for det er det virkelig ikke. Er det noe jeg har finni ut på disse fire dagene så er det det. MEN det finnes så mange andre der ute som sliter hver eneste dag. Dag inn og dag ut. Som sliter med ting 100 X større enn det her. Mennesker som har dette som en realitet og som allikevel klarer å se positivt på livet. Det er de menneskene jeg ser opp til! 

De menneskene som kunne tatt offerrollen for mange år siden, men som allikevel kriger.
De som strekker ut en hånd for å hjelpe andre, selv når det er de som trenger det mest.
De menneskene som reiser seg opp gang på gang, og viser hvor sterke de er. 
De som smiler hver dag, selv når de har god grunn til å gjøre det stikk motsatte.
De menneskene som har fått litt mer å stride med her i livet enn oss andre.
De som virkelig får følt på kroppen hvor urettferdig verden er og som allikevel klarer å finne noe positivt.

​Dere er sterke, så uendelig sterke, og jeg heier på dere alle sammen!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

HeiHei!

Håper alle har hatt en finfin dag i finværet i dag - guri så deilig det er med sol og varme igjen!
I dag har jeg hatt forelesningsfri og startet derfor dagen rolig. Smoothie har lenge vært min favoritt og jeg elsker å prøve meg frem og finne nye gode "oppskrifter" :D Egentlig gjør jeg det meste på slump, men kan prøve å gjengi hva jeg gjorde også kan dere eventuelt bruke det som en mal! Finnes jo ikke noe enklere å lage enn smoothie egentlig, og det passer meg helt perfekt! Haha

  • 3-4 dl soya melk
  • 1 scoop forever ultra vanilje (evnt 1 egg eller annet proteinpulver)
  • 1 scoop argi + (kan sløyfes, men gir en god frisk smak og kroppen mye av det den trenger)
  • skogsbærblanding til ønsket konsistens og smak

Bland alt i en blender og nyyyyyyt! Denne gangen valgte jeg å ha gresk youghert i glasset også, og det skal absolutt brukes igjen!
Supergodt nå når det begynner å bli varmere i været <3

Klem M

Likes

Comments

Ja, jeg blogger.
Eller - vil vel kanskje ikke akkurat kalle det blogging. Heller en form for ord-terapi. En slags måte å få ut hva jeg tenker på. Mine egne tanker og meninger som ofte før bare har blitt skrevet ned og "glemt". Hvis de i det hele tatt har vært så heldige å komme så langt. Som oftest har de nemlig kun forblitt inni hodet mitt. Bortgjemt.

Jeg har faktisk tenkt på dette med blogging veldig lenge. Først mente jeg det bare var tull. Uinteressant vrøvl. En slags måte å få oppmerksomheten på. Og er ikke dette typisk? Dømme før man egentlig vet hva man snakker om? Som om man har en slags rett til å uttale seg om noe som er langt utenfor ens egen forståelse. Eller det som verre er - uttale seg om personer før man i det hele tatt kjenner de.


Kommentarfeltene florerer av dette. Mennesker som vil ytre sin mening. Og jeg er ikke i mot det, for all del! Norge er et fritt land med ytringsfrihet, MEN tenk litt på den personen som sitter på andre siden og tar i mot dette. Tenk litt på alle de andre som er i dette kommentarfeltet. Tenk på menneskene som ser opp til deg. De som imiterer det du gjør, fordi de tror at hvis du gjør det så er det greit.

Jeg snakker for eksempel om bestefedre som kommentere Sophie Elise og "perfekte" mødre som kommenterer Mamma til Michelle. Hvordan tror dere verden blir hvis barna og barnebarna går i deres fotspor, og gjør akkurat det samme? Kanskje ikke mot store offentlige personer over nett, men mot jenter og gutter i sin egen klasse? Er det rart det er så mye mobbing sier nå jeg!

Så jeg ber dere pent - hvis dere absolutt har et behov for å spre gugge over nett, så les dere i alle fall litt opp på hvem dere sprer gugge om. Ingen er perfekte her i verden, men det miste vi kan gjøre er å gå foran som et godt eksempel. Det er bra å ytre sin mening, og det burde barn absolutt lære, uten tvil! MEN det finnes en forskjell her som jeg håper dere alle ser.

Tenk på det sånn da - det du lærer barna dine i dag, kommer barnebarna dine til å takke deg for! :)

Likes

Comments

Som mange vet opererte jeg inn en bøyle i brystet for snaue 3,5 år siden. Det ble ikke helt som jeg hadde trudd, og jeg har hatt mye smerter etter dette. Rett før nyttår ble denne bøylen operert ut igjen, og jeg følte jeg fikk et helt nytt liv! Det føltes ut som om jeg hadde holdt pusten i 3 år og at jeg endelig fikk luft igjen.

I løpet av disse årene har jeg lært å sette pris på små gleder i hverdagen. Gleder som for andre kanskje sier seg selv. Og gleder som for noen kanskje kun er drømmer. Vi er alle forskjellige, med ulike utgangpunkt og ulike utfordringer. Allikevel har disse gledene holdt meg positiv i tider jeg egentlig bare har vilt legge meg ned for å skrike.

Jeg har alltid vært glad i gå tur og det har for meg blitt en type "terapi" de siste årene. God musikk på øra, frisk luft og fin utsikt kan gjøre så mye med kropp og sinn! Etter jeg flyttet til Halden gikk jeg tur nesten hver dag og jeg fant fort en liten runde å gå som passet perfekt for meg på snaue 40 minutter. Hadde jeg en god dag så kunne jeg finne på å gå enda litt lengre, men aldri over 1 time. Målet mitt var å en dag kunne gå til festningen, OG GJETT HVA!?

I dag som været var så fint så tenkte jeg at jeg fikk gå ut å få meg litt luft. En liten tur til utsiktsplassen min hadde vært deilig. Jeg kunne tross alt ikke huske sist jeg var ute å gikk. Det måtte være lenge før jul! Jeg kledde godt på meg og begynte å gå. Først til den utsiktsplassen min over havet. Etter å ha sittet å tenkt der litt, så fant jeg ut at jeg skulle prøve å gå til den andre utsiktsplassen min over byen. Det var jo så fint vær, og kroppen føltes god. Når jeg omsider hadde kommet meg opp dit, så satt jeg meg ned og tittet bort på festningen. Det kunne jo ikke være såå langt?

Etter å ha tenkt frem og tilbake så begynte jeg å gå. For å være ærlig så følte jeg meg litt som en turist der jeg vandret gatelangs. Skal ikke akkurat skryte på meg at jeg har så god stedsans, så det ble en del prøving og feiling med gater. Når jeg omsider fant gangstien opp festningen kjente jeg på kroppen hvor godt den hadde av dette. Jeg følte mestringsfølelse, og på sett og vis at jeg hadde "overvunnet" meg selv.



Turen ble tilslutt på nesten 2 timer. Hadde det ikke vært for at jeg begynte å bli sulten så tror jeg nesten jeg kunne gått enda. Jeg gikk på lykke og glede og kunne gått til verdens ende om så var. Så nå sitter jeg her helt SMERTEFRI i sofaen, med beina godt plantet i sofaen, smoothie i hånda, ansiktsmaske i fjeset og tenker på hvor takknemlig jeg egentlig er.

Hvor takknemlig jeg er som endelig har en kropp som fungerer. Takknemlig for alt jeg har vært gjennom. For leger som vet hva de skal gjøre. For familie og venner som støtter. Takknemlig for landet jeg bor i og alle våres "goder". For alle små gleder i hverdagen. For de gledene som jeg får lov til å oppleve. Og ikke minst for mål jeg knuser!

Nå skal jeg straks begynne på litt skolearbeid sånn at jeg knuser enda flere mål jeg har satt meg, haha!
Håper dere alle har kost dere masse ute i solen idag, og får en fin søndag videre! <3

Likes

Comments

Hei, alle gode mennesker <3

Først vil jeg bare si tusen takk for at akkurat DU gikk inn for å lese dette. For dette er rart, veldig rart! Blogg, jeg?
Jeg som kan telle på 2 hender de få gangene jeg har lest ferdig et helt blogg innlegg.
Jeg som aldri har fulgt en eneste blogger.
Jeg som i alle fall ALDRI skulle begynne min egen blogg, men så sitter jeg her da. Med PCn på fanget og fingre som flyr over tastaturet. For sannheten er den at jeg alltid har likt å skrive. Alltid likt å få tanker ned på papiret (i dette tilfelle skjermen) og lese de svart på hvitt. Alltid likt roen det har gitt meg. Den roen hvor verden rundt en bare forsvinner.

Som liten hadde jeg en liten drøm om å bli forfatter. Jeg skulle skrive krimbøker og jobbe som etterforsker. Denne lille drømmen hang vel litt igjen når jeg skulle søke høyskole og hadde kriminologi på 4.plass. Heldigvis for meg så kom jeg inn på 1.valget mitt. Tror nok det er bedre for meg å kjempe mot tall, enn mot kriminaliteten gitt. Men kanskje det blir en liten kombinasjon? Det hadde jo vært kult!

Uansett - den siste tiden har jeg tenkt. Tenkt på alt jeg vil, men som jeg ikke tørr. Tenkt på alt jeg skulle ønske jeg hadde gjort og på alt jeg drømmer om å gjøre i framtiden. Tenkt på alt som har skjedd opp gjennom. Alt jeg er takknemlig for, og alt jeg gjerne skulle vært foruten. Tenkt på hvordan vi som mennesker blir formet. På hvordan enkelte opplevelser kan forandre oss, og på hvorvidt dette er bra eller dårlig. Tenkt på hvor mye press som faktisk er der ute. På alle de rollene vi har i samfunnet og på alle de forventinger vi skal leve opp til. Tenkt på hvor forskjellige vi alle er og hvor urettferdig allting egentlig er.

For greia er den - vi har så mange roller å fylle. Så mange forventinger å leve opp til og så mange muligheter å velge mellom. Så denne bloggen blir et sted hvor jeg skriver det jeg vil, fritt uten forventinger, hvor den eneste rollen jeg skal fylle er meg. Mai.

Likes

Comments