Trening, Livsstil, Diett

Da jeg møtte kjæresten min i 2014 hadde han akkurat gjennomgått en vektreduksjon, han hadde jobbet beinhardt med trening og kosthold og gått ned rundt 25 kg.

Ivan hadde det veldig bra og var full av selvtillit, dessverre ble "lykken" kortvarig da han begynte å streve med vektoppgang kort tid etter vi møttes. Det ble en anstrengt periode og jeg merket hvor mye dette plaget Ivan.

Jeg har bevitnet at det å gå ned i vekt ikke alltid er like lett. Du kan trene som en gal og spise riktig, men noen ganger er ikke det nok. Jeg har sett en sprudlende kjæreste som likte å shoppe klær og være sosial bli introvert og tilbaketrukken. Det har vært skikkelig vondt å se en du er så sinnsykt glad i bli så annerledes. Det har aldri handlet om stå på viljen og at motivasjonen til tider har stått stille er fullt forståelig!

Etter mange forsøk som ikke har gått veien har min kreative og dyktige samboer startet et prosjekt. Han har begynte å videologge om livsstilsendringen sin. Der viser han både gode og dårlige sider ved vektreduksjonen, han er ærlig og utfordrer seg selv på mange punkter.

Formålet med vloggen er å motivere andre, men også ha en "minnebok" å se tilbake på når målet er nådd.

Anbefaler alle å ta en liten titt!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 87 lesere

Likes

Comments

Nå har vi passert 5 november. Det vil si det er litt over én måned siden 5 oktober. Den dagen var det mammas bursdag og den dagen drakk hun den aller siste kaffekoppen med sin mamma.

Min mormor.

Hvert år den 5 oktober vil vi huske at det var den dagen livet ble brått snudd på hodet. Ett hei, ett hade, tyve minutter senere- lyden av ambulansen.

Mamma sa <<jeg bare visste det var mormor.>> Det var mormor. Hun hadde falt om i blokka der hun bodde. Det var stefaren min som dro ned for å hjelpe henne, hun var bevisst på det tidspunktet. Hun kunne snakke og hun husket hva som hadde skjedd, men Arild merket fort at noe var alvorlig galt.

Slag, hjerneblødning, lammelse ble det kjapt konstantert.

Det var lillesøster som ringte meg. Jeg skjønte det var alvor da mamma ikke klarte å si det. Mye var fortsatt uvisst. Jeg trodde du skulle klare deg mormor. 


Den første dagen gikk bra. Jeg vet nå at det ikke hadde gått ordentlig opp for meg, jeg forstod ikke alvoret. Dagen etter dro jeg til barndomsstedet mitt Gjøvik.

Virkeligheten, brutaliteten, livet slo meg hardt i trynet. Jeg så mormor ligge der. Jeg så hele familien min rundt henne. Jeg så kjærlighet.

Samme dag som mormor falt om bladde hun om i kalenderen sin, uvitende om hva dagen skulle bringe. Eller visste hun det?

I dag lever min kjære mormor i ly av englevinger.

Vi savner henne hver eneste dag. Tiden har stått stille, men samtidig har den gått. Vi har levd videre, men det føles ikke sånn. Ting føles tungt og tomt.

Heldigvis har jeg mange gode minner. Da vi ryddet ut leiligheten til mormor fikk vi barnebarna velge med oss noen personlige eiendeler.

Mormor, det var så vondt å ta med alle gavene jeg har kjøpt til deg på mine reiser igjennom årene. De skulle jo ikke stå i min hylle. Jeg vet hvor glad du var i å få souvernier fra verden rundt. Nå står de hjemme hos meg. Det føles så feil.

Jeg savner deg.

Her var egentlig innlegget slutt, men før jeg rakk å poste det skjedde det igjen noe vondt og hjerteskjærende. Mormor, nå vet jeg at du og pusekatten vår sitter i himmelen og ser ned på oss. Dere ble begge syke, nesten samtidig. Er det mulig? To store tap på én måned? Men nå har dere hverandre, det er den eneste trøsten akkurat nå.

Jeg vil aldri glemme dere.


  • 184 lesere

Likes

Comments

/sponset behandling.

Jeg elsker å prøve nye ting med håret mitt og i ett helt år har jeg vært så heldig at jeg har fått de fineste frisyrene. Det er takket være KAN frisører avdeling Vika og den alltid supre frisøren min, Erika!

I løpet av et år har vi gått fra kalde til varme toner flere ganger, vi har klippet bob, satt på hair extentions, klippet det kort igjen og omvendt. I går gikk jeg fra en kobberfarget frisyre til en grå/kald bayalage.

Haha, jeg har virkelig gitt frisøren min noen store prosjekter, men hva gjør vel det når hun utfører hver fornyelse med glans! Nevnte jeg at Erika er super??


Gårsdagens behandling ser dere under, det er enda kaldere i virkeligheten. Jeg digger det!


Tusen takk nok en gang for god behandling og toppers resultat. Nå er årets julesveis i boks! For å opprettholde den kalde gråe hårfargen bruker jeg blåsjampo.

KAN frisører Vika er en fantastisk frisørsalong, innredningen er lys og trendy. Salongen ligger i 2. Etasje i House of Oslo.

Det var skikkelig godt å sitte i frisørstolen og bli freshet opp. Det gjorde veldig godt for selvfølelsen nå. 

  • 116 lesere

Likes

Comments

Det går mot en hvitkledd, god, sårbar og stemningsfylt høytid, jula.

Men før julen kommer er det en annen liten "høytid" Halloween. Det er ikke sånn at jeg gjør så mye ut av denne dagen, men for meg har det vært en tradisjon å sy eget kostyme, og hvem er bedre å ha med på sylaget enn en mormor?! I år har jeg ikke det.

Men det jeg har er flere år med minner, erfaringer og kunnskap som jeg har fått av min mormor. Jeg har lært å sy, strikke, hekle og lage tyllskjørt.

I år har jeg gått med gråten i halsen rundt i butikkene, spurt om hjelp- men ikke din. Jeg tror du ville vært enig med dama i butikken. For var det noe du kunne mormor så var det håndarbeid. Og det viste du oss alle med å sy bunad til store og små, tusen takk!

I år må jeg gjøre det alene, men mormor- du er i tankene mine. Tusen takk for all erfaring, tusen takk for at du lærte meg å lage tyllskjørt et par år tilbake. Det gjør det hele mye enklere i år.

Jeg skulle så gjerne delt dette prosjektet med deg, bedt om råd, sett øynene dine når du ser meg i kostymet for første gang.

Jeg skulle så gjerne.


  • 202 lesere

Likes

Comments

Det var vår, blomstene i den frodige hagen hadde begynt å blomstre. Spesielt likte jeg de gule. De luktet så godt og de fikk meg til å smile. Det lå kanskje i blomstens navn, fagerfredløshet.

Huset var stort og hvitt, på den ene siden bodde oldemor, på den andre siden bodde mormor. Tallet på huset var16, dette var min mor og onkels barndomshjem. En gang i tiden bodde det både en oldefar og en morfar der også, men det var lenge siden.

Vi gikk alltid innom oldemor først. I døren møtte vi en smilende dame med hvitt krøllet hår og en pen bluse. Hos oldemor fikk vi alltid krokan- is. Dette var til barnas store begeistring.

Ved å gå igjennom oldemors soverom tok vi "snarveien" inn til mormor.

Jeg kan ennå huske hvordan det så ut, hvordan det luktet, det var så mye spennende å se på hos oldemor og mormor. Alle skattene skulle tas på og utforskes.

Det var spesielt en skatt som var ekstra spesiell, det var hemmeligheten.

Et sort, firkantet skrin, med rosemalte blomster og rød fløyel inni. <<mormor, skal vi se i hemmeligheten i dag også?>> sier ei oppglødd lita jente. Mormor gikk inn i TV- stua, skrinet var nemlig godt plassert i en benk.

<<Ti, sier mormor med stor begeistring. Hva har vi her Jeanette?>> jo, det var hemmeligheten og den var fylt med godteri. Både pastiller og kjærlighet på pinne, ja og garantert noe annet godt også.

Vår hemmelighet.

  • 205 lesere

Likes

Comments

Psykisk helse


En novellesamling der Marie Hofsløkken og Liv Christin Markussen byr på sterke historier og opplevelser fra egne liv.


<< Gi aldri opp håpet, gi aldri opp deg selv. Selv den beste kriger har arr.>>

Jeg ønsker å dele denne boka med dere fordi jeg tror at dette er en bok alle kan ha nytte av på hver sin måte. Kanskje du føler deg alene og ikke vet hvilken retning du skal gå? Eller kanskje du har en venn som er glad i å lese og samtidig går igjennom en tøff periode?

Dette er en utmerket julegave til deg selv eller en du er glad i. Link legges til nederst i innlegget.


For meg har Liv vært en unik trøst og støtte i vanskelige tider. Liv har vanvittig mye livserfaring som har gjort at hun kan være en god hjelper for andre mennesker. Det vet jeg at Marie har også. Jeg har aldri møtt Marie, men etter å ha lest noen av hennes ord forstår jeg mer.

Disse damene deler en unik gave. Jeg anser meg selv som både alternativ og åpen for det spirituelle, jeg tror på det som ikke alltid kan forklares og jeg tror på at noen mennesker kan se, høre eller sanse det vi andre ikke kan.

Jeg som nylig har mistet mormor finner mye trøst i andres ord. I det jeg leser boka får jeg en ro, det er som om jeg forstår mer. Jeg føler meg ikke så ensom. Denne boka kom til meg på et perfekt tidspunkt. Kapitlene er sterke, de etterlater mange inntrykk og tanker.

<< Livet er ikke for pyser. >>


Nei, livet er ikke for pyser. For noen mennesker kan livet bestå av en rekke utfordringer. Kanskje har man blitt rammet av en fysisk sykdom, eller like gjerne en psykisk eller kanskje man er en pårørende for vedkommende.

Personer kan lide av ensomhet, savn, kjærlighetssorg, traumer, bitterhet for det som var, men ikke lenger er. Kanskje man bærer på vonde og ødeleggende minner fra barndommen. Skilsmisse, tap av jobb, hus, dårlig økonomi- ja, det finnes så mangt hva et menneske kan gå igjennom. Noen opplever mange utfordringer, andre få.

Men for de som har opplevd tap eller tragedie så finnes det hjelp. Og av et åpent samfunn bidras det til å dele erfaringer. Enten det er igjennom en bok, en blogg, samtaler eller annen måte for kommunikasjon.

Jeg beundrer de som tørr å være åpne, jeg er stolt av de som har historier og er villige til å fortelle de videre.

Forfatterne av boka har en egen blogg

Og hvis dere ønsker å bestille <<Glimt fra livet>> så trykker dere på linken under.

Bestill boken her

Jeg er superstolt av dere Marie og Liv Christin.

Foto er lånt fra deres hjemmeside.


<<Kjære mødre og fedre; takk for livet.

Kjære alle som har vært innom livene våre, takk for all lærdom på godt og på vondt.

Kjære livet; takk for visdom, takk for at vi overlevde. Kjære livsledsagere; takk for tålmodighet, kjærlighet og livsglede, takk for at dere er til.>>

Marie og Liv.

  • 214 lesere

Likes

Comments


Da var det dagen, dagen vi skal ta et siste farvel med mormor. I dag skal vi høre på presten minne hennes liv, vi skal høre på salmer og sang. Jeg gruer meg. En av sangene som skal fremføres er "Eg ser."

Sorgen må man gå igjennom på egenhånd, jeg vet det. Ingen kan helbrede deg, det må du gjøre sjøl. Brutalt og sant. 


Eg ser at du er trøtt

Men eg kan ikkje gå alle skritta for deg

Du må gå de sjøl

Men eg vil gå de med deg

Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt

Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg

Du må grina de sjøl

Men eg vil grina med deg

Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp

Men eg kan ikkje leva livet for deg

Du må leva det sjøl

Men eg vil leva med deg

Eg vil leva med deg

Eg ser at du er redd

Men eg kan ikkje gå i døden for deg

Du må smaka han sjøl

Men eg gjer død til liv for deg

Eg gjer død til liv for deg

Eg har gjort død til liv for deg

~ Bjørn Eidsvåg


Hvil i fred kjære mormor. 

  • 379 lesere

Likes

Comments

Psykisk helse

Jeg sitter på toget til Ullevål, jeg er på vei til et sted som kan hjelpe meg. Ja, særlig tenker jeg. Dette er for dypt til å fikses, jeg orker ikke prate. I dag vil jeg være stum.


Jeg vil ikke gråte, men det er for sent. 

Jeg sitter ofte på både tog og trikk og ser på andre mennesker. Ser de meg? Jeg undrer over hvilken skjebne de har. Hvordan har de det innvendig. 
Jeg tyder kroppsspråk og smil, øyne og latter, men et smil kan være en skjerm- en skjerm for at ingen skal se hva som egentlig bor inni deg nå. 

Hat, sorg, redsel. 

Jeg er ulik meg selv for tiden, jeg smiler ikke. Ikke en gang for å glede andre. 

I dag vil jeg ikke at du skal se meg.
  • 360 lesere

Likes

Comments

Tiden står stille. Klokken på veggen har stoppet, jeg orker ikke skifte batteri i den. Rotet ligger bredt ut over hele leiligheten, jeg orker ikke rydde. Katten vil kose, jeg klarer knapt å ta på henne.

Men jeg elsker katten min, æresord.

Lydene er så høye. Støyet rundt meg føles uutholdelig. Hodepine. Bankene stygg smerte. Verden lever fremdeles, jeg gjør det jeg også, men det føles ikke sånn.

Folk ringer meg, jeg klarer ikke å ta opp røret i frykt om at kun et "hei" får meg til å knekke sammen. Venner tekster meg på Facebook, de er der sier de. Jeg vet det. Men jeg skyver folk unna, jeg vil ikke, men jeg må. Jeg klarer ikke si alt til alle. Jeg orker ikke repetere følelsene mine. Unnskyld.

I sted skulle jeg finne fjernkontrollen til tv-en. Jeg fant den for faen meg ikke. Jeg begynte å gråte. Et halvt sekund etter fant jeg den. Fint. Det minste får meg i ubalanse.

Faen.

Nå er jeg tom for medisiner, det er akkurat som om jeg våkner til på nytt. Den litt rolige følelsen er borte. Jeg likte bedre den sløve delen av meg, selv om jeg vet at det ikke var en varig og god metode.

Men det er vel lov til å ta seg en liten pause er det ikke?

Veien videre, hva skjer nå? Begravelsen er på fredag. Å herregud som jeg gruer meg. Den eneste ordentlige trøsten jeg har nå er at mormor er på et godt sted.

Jeg tror det finnes noe etter døden. Jeg må tro på det, eller så er alt forgjeves. Jeg anser ikke meg selv som kristen, men jeg tror på noe. Jeg tror på noe noe fint.

Jeg tror på at oldemor, oldefar og mormor holder hverandre i hånden og ser ned på oss akkurat nå.


  • 313 lesere

Likes

Comments

Kjære gode mormor, sov godt.

Jeg håper oldemor og oldemor stod ved himmelporten og omfavnet deg. Det verst tenkelige skjedde, du ble brått tatt i fra oss. En hel uke kjempet du. Vi satt ved din side- natt og dag.

Du ga oss masse tid til å si farvel. Det var godt å holde deg i hånda, jeg vet du visste vi var der. Jeg snakket mye om barndommen, jeg ba en bønn for deg, jeg tilga og fortalte deg hvor unik du var for meg.

Stillhet.

Plutselig en dag ringte mamma, du hadde sovnet rolig inn. Du var klar. Det var ikke vi.

Vi ble egoistiske, vi ville ha deg så mye lenger i livene våres, men vi visste vi måtte ta farvel.

Gråtkvalt gikk jeg i fra deg. Du sa vagt ja da jeg spurte om du visste hvor glad jeg var i deg, det ja'et betydde alt for meg. 

Faens død. Den skremmer meg mest av alt. Mormor du var jo frisk, hva er meningen med dette???

Den siste tiden har mildt sagt vært forjævlig. Ikke bare for meg, men for resten av familien. Mine tanker streifer alle mulige kroker og kriker. Jeg tenker på mamma, lillesøster, onkel, Henriette og andre involverte. Samtidig står jeg fast i noe jeg aldri har kjent på før- jeg er lost. Det er kaos i hodet mitt.

Krig.

Jeg velger å være åpen om dette. Jeg har desperat møtt opp på legevakt 3 ganger den siste uka. To ganger på Gjøvik og en gang på Sørumsand (senest i går) jeg har i tillegg ringt Ullevål sykehus og ytra min situasjon. Skreket <<hjelp meg!>> Jeg er på et sted i livet hvor jeg ikke er i stand til å komme opp igjen alene. Jeg ønsket en frivillig innleggelse, men da må man tydeligvis stå klar med kniven i hånda. Jeg har indre sår som ingen ser- jeg trenger hjelp. Istedenfor fikk jeg 20 mg vival pr dag for 7 dager, jeg har aldri brukt medisiner før så jeg endte opp sløv og neddopet. Jeg føler meg livredd og nummen. Dødsfallet av mormor og synet av min sørgende familie var bare toppet av alt. Et triggerpunkt. Jeg tenker på dere hele tiden. Synene har festet seg i meg. Lukten og lydene på sykehuset. Ansiktet til mormor.

Hvor i helvete er helsevesenet når man trenger det?????

Jeg føler meg svikta og ikke tatt på alvor.

Sorg utarter seg forskjellig fra person til person, men jeg har i tillegg psykiske lidelser som gjør at alt av traumer, redsel, sinne og tristhet slår meg helt ut. Jeg hater livet og det jeg er fanget i.

Nedenfor legger jeg ved en sann, sterk og ærlig video om hvordan det er å være meg. Hvorfor jeg ikke er som alle andre.

Jeg vet du var så stolt av meg på grunn av bloggen og åpenheten, jeg ønsket så inderlig at du skulle få se meg mestre livet. Jeg vil aldri slutte å snakke til deg mormor. Hver kveld skal jeg ønske deg god natt.

Du vil aldri forsvinne helt.

  • 329 lesere

Likes

Comments