YouTube
Niniil

Jeg tror ikke jeg er alene om å føle meg paranoid og usikker her. Når det gjelder spørsmålet rundt det med sikkerhet. Gud veit godt hvor omdiskutert det er i disse dager. Men jeg har begynt å følt på den tøffe virkeligheten vi alle lever i. For meg som Aspberger ås er det å føle seg trygg blant det viktigste i livet. Det å kunne føle at du har en mening og årsak til å leve. Man søker ofte etter det. Jeg er ganske overbevist om at man ikke trenger å være fysisk død for å være tom. Det er en naturlig følelse når du ikke har noen som helst hensikt med å våkne om morgenen.. Men også om du stadig vekk også føler ett press og stress over jobben,kurset eller skolen du går på. Latterlig? nei gi deg jeg prøver å komme med fakta som stammer fra mine egne levde erfaringer. Det er ikke overdrevent å si at det stilles krav til å leve og bli erkjent som en eksistens. Det at man skal leve opp til verdier og prinsipper og ikke minst regler kan være ett heltidsjobb på toppen av den opprinnelig jobben du har. Ja skole er jobb det og bare ubetalt. Mange av oss bruker lang tid på å sette oss inn i selve begrepet å være en av eller å være iblant noe eller noen. Å skjønne akkurat hva din rolle er og hvor langt du kan strekke den. Den strøste verdien jeg har erfart og som jeg mener er viktig i skole og i arbeidslivet er Trygghet. Før orden og struktur må det være trygghet. En ansatt, en elev, ett barn trenger å vite at man er i gode hender og kan tillate seg å være åpen om akkurat hva som driver han/hun til å fungere optimalt. Jeg har følt på den usikkerheten selv når jeg befinner meg i en situasjon hvor jeg er super redd for å spørre om ting. Bare å kunne mestre å være ærlig uten å føle skam er en livsoppgave som aldri blir ordentlig løst. Det er en utfordring for en arbeidsgiver å kunne lese sin ansatt. problemet er ofte at det stilles så høye krav til at etter ett visst tidsrom er det forventet at man skal kunne det man har lært. Men det for en med aspberger og autisme symptomer så er det en evig kamp.. Det er ikke noe man kan forvente. Og det ligger ikke naturlig å være åpen om det i frykten for skamhet og ydmykelse ved innrømmelse av at man ikke har skjønt det etter så lang tid.. Men tingen er at hvis det kan vises forståelse for det og at denne arbeidsgiveren fortsetter å forklare i en kanskje mer utdypende form vil resultatene være svært fornøyelige. Jeg vet godt at jeg er på mitt beste og jeg jobber intensivt og hardt når jeg vet nøyaktig hva jeg gjør. Jeg elsker å jobbe der hvor jeg er trygg på at jeg gjør ting rikitg så bidrar det til at jeg jobber høyst effektivt og er blidere og mer positivt innstilt.

Jeg vet ikke om dere har tenkt på det? Men Aspbergere legger mye krefter i å forstå de mest simpleste av simple ting. Nesten som at man må analysere gå gjennom og så konludere om nesten hver bidige ting man gjør.. Det rare og nesten fascinerende er at man gjør det veldig ubevisst flesteparten av tiden. Man fatter ikke hvor mye krefter og energi som legges ned i å kunne mestre den ene oppgaven. Om det så bare er å være i en sosial setting. Jeg merker sjøl at det er nervevrakende for meg i sosiale settinger. Jeg legger utrolig mye krefter i bare å være tilstedet og være aktiv. Med riktige folk og i riktig krets er det mindre anstrengende men likevel det tapper krefter. Det er vel ikke så rart at en aspberger da har ett mer introvert behov. Man nesten si det er ett rent innstinkt og trekke seg tilbake og unngå sosial omgang.. Det er mye frykt og angst involvert. Mye av det skyldes at verden vår stiller veldig høye krav til sosial omgang. Og det er virkelig synd fordi det fører til nedsatt arbeidsevne og funksjonalitet.

Så ett tips til dere arbeidsgivere. Vær tålmodig og heller spør en gang ekstra om oppgaven er skjønt og heller ta tid fil å forklare ett hakk mer detaljert om oppgavene og forbentningene dere har. Jeg vet det må være slitsomt å måtte forklare gang på gang. Men premien for det blir en ansatt som står på, er dedikert og høyst effektiv i jobben. For en aspberger er det en driv ett adrenalin kick som gir en sånn følelse av komplett het som mange søker. Vær også obs på atf folk med aspberger oftest også er redd for å utrykke seg selv om man blir gitt friheten til det. Spør en ekstra gang. Vi vil bare føle oss trygge og verdsatt. For viljen er der den er virkelig der. Den er sterk Men hva skal vi gjøre da om vi ikke skjønner hva vi holder på med. Da slutter vi å eksistere. Og det er fælt.

Så i konklusjon ett trygt jobbmiljø er det solide grunnlaget alle trenger.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments


Jeg føler meg genuint redd. Redd for at jeg ikke er god nok og aldri blir det. Føler det tungt å følge ordtaket sånn er det bare. Kravet om at enten følger du tritt med de andre ellers sinker du tilbake og er ikke lenger en del av dette samfunnet. Tro det eller ei det er en frykt som skaper seg mye. Standarder og Krav er der selv om du ikke tror det. Vi må alle leve etter det. Selv om du ikke hevder det er sant så mener jeg ikke å være en sytepave og syns synd på meg selv. Dette er en ren observering over hvor tøft det er når man føler seg så utenfor sosialt som det jeg gjør. Er ikke helt håpløs da. Det er lyspunkter det vil jeg si det er. Men jeg tenker på den store helheten. Verden virker veldig skummel. Jeg føler dernest at jeg er fraværende uten at jeg vil det. Som om jeg går og aldri har ett damn clue på hva jeg holder på med. Selv om jeg gjerne vil ha ett clue. Jeg higer etter å kunne det de andre finner så naturlig og lett. De enkleste av det enkleste av oppgaver. Bare gjør det. Jeg tror at hvis jeg bare kunne gjøre det så hadde jeg vel gjort det. Tro meg jeg higer etter å jobbe meg helt ut. Men hvordan kan jeg gjøre det når jeg ikke har ett eneste clue i hva jeg holder på med. Men samtidig som at det forventes at jeg skal kunne det. Kan jeg ikke så blir man stemplet som dum. Heldigvis at ingen av mine tidligere sjefer aldri har brukt det ordet mot meg. Fint det fins folk som dem. Det skal ikke være himla lett når man må mentalt gå gjennom og analysere for å finne en strategi for å takle den minste lille ting. Det kan virke absurd men for en med aspberger faller ikke alt så naturlig lett og hver dag byr på små og store utfordringer. Jeg frykter å gå i selskaper i frykt for at jeg ikke skal greie å være sosial nok og bruker mye krefter på å gjøre det jeg takler minst. Til slutt kollapser hodet helt og jeg har ikke lenger krefter til å gjøre noenting. Det viser egentlig jo hvor mye man egentlig må ta seg sammen foran andre folk og i jobb situasjon. man bruker langt mere krefter på å opprettholde fasaden til en profesjonell. Men ei er man god til å utrykke akkurat den frustrasjonen fordi du skal jo kunne være i stand til å takle det. takle det gjør det bare gjør det alle de andre er i samme båt som deg. Hvordan kan du da utrykke deg som individ at du faktisk finner det vanskelig. Jeg merket jeg ofte måtte bare akseptere det og rett og slett ikke tvinge meg selv til å være noe jeg ikke var. Jeg holdt meg utenfor samtaler og interaksjon når det ikke falt meg naturlig å gjøre så i en innsats for å berge min styrke. Det er noen ganger for hardt å tvinge seg til å være mer enn det du er.

Jeg måtte nok og jeg må fortsatt akseptere hva jeg kan og ikke kan gjøre og håpe og tro at det vil bli en gjensidig forståelse på de som velger å ikke være sosial hele tiden. Noen ganger er det simpelten ikke så lett selv om vi vil så er redselen for stor. en aksept vi må leve med dessverre. Eller ikke kan da være lyspunkter i det. Jeg oppnådde mer på det sosiale plan når jeg slapp den falske fasaden og bare var meg selv helt ærlig.. De kom til meg til slutt. Å være introvert er ikke nødvendigvis dårlig men heller ett karakteristikk og stereotyp som skiller seg ut og heller utfordrer til å klare seg selv. Ett rotete hodet har jeg men jeg vil ikke bli sett ned på fordi jeg velger å tenke annerledes og ikke være den super sosiale her i verden. Its just not me.

Likes

Comments

Alt virker så lett og så selfølgelig. Hvorfor er det så lett å forvente at man bare kan flyte med strømmen som alle andre. Det gjør meg både glad men også litt forvirret. Men tingen er jeg forstår det ikke. Det er alltid en kamp å holde seg bevisst og tilstedet. Det er kanskje noe man ikke tenker over men det er ett faktum at mange av oss Aspbergere bruker mye krefter bare til å være tilstedet mentalt. Å ikke svinne bort. Holde ett fokus oppe og kunne gjøre det vi er satt til å gjøre-Det tar mye krefter at det ikke er rart at man ikke greier å være helt med noen ganger. man har lagt mye krefter i å bare møte opp og takle å være rundt mange mennesker. En stund tror jeg ikke engang at jeg eksisterte. Følte meg ganske utenfor. Det er liksom hardt nok å prøve å leve og være tilstedet på en vanlig dag men når du er litt trist kan det lett gå rett vest. Jeg har fått høre at jeg Spacer ut og ikke er der.. Unnskyld jeg er bare sliten. Men er det rart når du bruker all din makt på å følge med. Ironisk at jeg prøver å forklare det når det er ett symptom å ikke kunne forklare det. Men det er da dette med å føle at man er fra en annen verden. Er vi på feil planet?. he he nei men det kan føles veldig fremmed. Sannheten er jo at mange sliter med å føle seg annerledes. Vel det er hverdagen og nesten aksepten til en aspberger. Å konstant føle at man ikke passer inn men samtidig prøve å fortelle seg selv at man gjør. At man tilhører og at man har en grunn til å være tilstedet. Man kjenner man svinner hen men enda kjemper vi imot det. Jeg har alltid tenkt at hvis jeg kanskje prøver hardt nok så vil det lønne seg. Strekke seg forbi stereotyper og det som står på papiret. Det er trolig vanskelig å akseptere det verden sier du er. Særlig når du ikke er enig selv. Og enda merker jeg at de stadig vekk har rett. Jeg mister fokus og energien og svinner bort. Det er en ekkel følelse.. Føles som om du kjemper en kamp ingen andre kan se. Hvorfor? Jo fordi du ikke er i stand til å si hvor vondt du har det. Du føler deg byrdet når du gjør det. Den følelsen gjør ofte at man går på automatikk.. Jeg misliker følelsen når jeg ikke kan si at jeg har det vondt eller er forvirret.

Men egentlig er hver dag en kamp og struggle for å ikke miste grep om virkeligheten

Likes

Comments

Jeg er rimelig glad for det forrige innlegget. Sånne negative følelser som det der tar meg lang tid å bearbeide. tro meg har gjort det siden Juli. Jeg virkelig missliker å gå rundt med sånn bitterhet og usunne tanker i hodet. Og for framtidige referanser det der gjaldt ikke noen av mine jobber i Norge men den i USA. Jeg er litt redd over troen på at jkanskje at arbeidstakere i Norge tror jeg mener de har drevet meg til vettet. Å nei da de er faktisk en av de beste jeg har jobbet med. Vent kommer du til å spørre meg nå om det var en referanse til dere. nei vent nå litt. Det er ikke det. Jeg føler ikke for å være nedlatende mot Disney Housing på noen som helst måte. De gjorde jobben sin veldig veldig veldig strukturert og nært innpå radaren. Jeg pushet meg så langt som jeg kunne men du da jeg er kun ett skjørt menneske. Ett skjørt menneske som har gått i stykker veldig veldig veldig mange ganger. Jeg har nok limt meg sammen ganske manger ganger ja. Har en ekstra limtube noen som trengs å limes sammen igjen. Eller skal jeg beholde den selv i tilfelle noen kommer og knuser meg igjen. Det er sånn det er ( jeg hater den replikken og nå brukte jeg den selv) Fy skamme meg. Jeg er sta nok til å ikke ville gi opp selv om andre ber meg om det. Altså det er jo faktorer og folk som egentlig ikke betyr noe i denne settingen. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste sjef medarbeider eller kollega som noensinne har bedt meg om å gi opp. ( vel bortsett fra den som fikk meg kastet ut av attraksjoner og overført til food and beverage) Tusen takk du gjorde det rette selv om du kunne ha fått meg sparket og knust drømmen min. Det er akkurat denne bitterheten jeg snakker om. Jeg vet ikke om det er fordi jeg akkurat har sett mye på Bianca Del rio standup i det siste men jeg blir ofte påvirket og inspiriret av ting jeg ser. Har jeg blitt sær interessert i Bianca Del Rio. Tja hun er da veldig kul da og skulle gjerne lært mer fra hun ja. Det er ikke alltid lett å bare slippe ting. Jeg husket jeg ble fortalt at det er vanlig og jeg vedkjenner aet faktum at Aspbergere reagerer ofte litt sterkere på plutselige forandringer mer enn andre. Det kan være kjempekrise og du blir helt satt ut. I jobblivet måtte jeg legge inn ekstra krefter på bare å roe meg og fundere ut denne nye endringen. De andre tok det som en selvfølge men jeg hadde tusen tanker i hodet. Frykten er jo der. Hvis jeg forteller at jeg blir overveldet av dette er jeg redd jeg skal bli sett på som svakhet og da er jeg ikke lenger god for jobben.

Tenk litt der a. Setter vi så¨store krav at vi blir redd for å si ifra når vi føler oss litt ut av det?

Likes

Comments

Dette innlegget kan inneholde  sterke bilder i seg så vær advart.

Jeg kjenner på livsfrtrykt. Det oppleves for en aspberger nesten hver bidige dag. våkne opp og ikke vite hvordan det skal bli. Om man vil klare en dag til. Frykt og skremsel for verden selv. Har du følt på det før. Jeg har. Og jeg er alltid redd og skremt. Jeg sitter ennå igjen med så mye fortvilelse og fortapthet. Jeg misslykkes så mye at det er noen ganger at man kanskje bare burde gi opp og slutte å prøve. jeg opplevde den følelsen. Jeg er så opprørt over hvor døve enkelte i den verden er, Og det er folk som liksom skal ta vare og beskytte oss. Men de hører ikke. Si meg en ting. Prøvde dere å drive meg til å slutte. Skulle fulgt bedre med. En person bryter sammen foran deg. Kanskje jeg skulle tatt den saksa til strupen likevel. Men gjorde jeg? Nei jeg skrek etter mer hjelp. Kom igjen folkens at en skjærer ett lite kutt i håndleddet for så å angre ett sekund etter er ingen psykopat. Er det så latterlig å tenke at jeg gikk forbi mine ytterste grenser for å be om hjelp. Aner du hvor vanskelig det er for meg å gjøre det.. Jeg ba om hjelp, jeg tryglet om hjelp. Mer og jeg ville vært på mine knær. Prøvde til mine siste krefter å gi alt for jobben. Men det var en håpløs effort. Det hjalp ikke. Jeg hadde aldri noen sjanser. ikke mot noen ikke mot noen odds. Uansett hvor hardt jeg prøvde. Går livredd og frykter samfunnets dom. Det er insane hvordan presset er på den enkelte. Sier bare følg reglene vær sånn. Jeg er så lei av den usynlige mobbingen som skjer. Jeg satte min hele lit til dem og istedet blir jeg fremstilt som en taper og psykopat. Erdet sånn dere ser på Aspbegere og vi som er annerledes. Man føler seg alene fordi man vet at det aldri kommer til å endre seg. ER det noen som aner hvor sliten man blir når du konstant bruker dine krefter på frykt og angst for hver dag. Jeg har blitt sagt at Aspbergere ikke har kontakt med virkeligheten. Ja da ser du vel hvor hardt det er å opprettholde den kontakten uten å miste grepet. Jeg vet det kan høres urettferdig og veldig tatt ut av sammenheng. Nei vent det er ikke det. Som å undertrykke den som ble mobbet er akkurat det jeg snakker om. Og tro meg hører jeg en til si bare ta livet ditt hvis du hater det så mye. Det er aldri og vil aldri være en løsning uansett hvor tøft ting blir for meg. Å la dustene vinne da nei så sta skal jeg være. Heller redd og i live da.  

Likes

Comments

Jeg er så sliten så sliten. føler meg så demotivert som aldri før. i dag er en av de verste dagene. Du greier ikke holde fokuset oppe, In fact jeg tror det er omvendt. Jeg har brukt så mye krefter allerede og i tillegg til å ikke ha sovet ordentlig så er likevel de hverdagslige kravene til stedet. Jeg likte bedre når jeg jobbet i USA For Disney. Iallfall da kunne jeg skyve disse tankene vekk og bare gå på jobb. Det føltes alltid deilig å glemme alt og gi alt i jobben istedet. Jeg vet det er lett å ta for gitt og bli lei. Men helt bakkerst i hodet mitt var det også en dyp glede for å arbeide. fokuset på negativitet fløt bort når jeg konstant måtte fokusere på annet. selv i min fortvilelse og til dels irritasjon på mine omstendigheter så var det en falsk fasade. jeg var glad for å jobbe jeg likte det. Jeg tror jeg likte mer å aldri ha ett ledig sekund. tiden gikk du var stadig vekk i bevegelse og følte du gjorde noe nyttig. jeg likte aldri å stå stille og være uten en oppgave. Jeg var til tider ganske irriterende rastløs. er ganske sikker på at jeg irriterte ett par av mine kollegaer. vel ikke like mye som mine romkamerater da. Og jeg tror jeg unngår det emnet ellers kommer jeg definitivt til å angre på mine ord. ( de er ikke gode) Det er i grunn veldig godt med jobb. Mange tenker kanskje ikke over det men for noen av oss der ute er det akkurat det som gir oss rot til virkeligheten. En betydning av å tilhøre ett sted og bli verdsatt og på mange måter annerkjent. Når jeg sier annerkjent så mener jeg en bekreftelse på at du er i live og at du eksisterer. Tåpelig å si. Nei det vil jeg ikke si. For en som har slitt hele sitt nå 29 årige liv med å finne sin plass så har det en ubeskrivelig verdi når det gjør. En minste lille annerkjennelse er nok noen ganger. Man trenger noen ganger en grunn til å stå opp.

Jobben min var den grunnen.

Men det er ikke lett. For som jeg har nevnt tidligere så er det ikke alltid energien er der selv om din dedikasjon og vilje så gjerne vil.. Du vil men klarer ikke, orker ikke. Jeg fikk lære at jeg har en tendens til å pushe mine grenser langt over det jeg selv tåler. Jeg bare prøver å holde tritt og dermed pusher jeg på. For hvis jeg ikke gjør det er det som om jeg gir en halvhjertet innsats. det for meg blir verre og gir liksom initiativet til å gi opp fullstendig. Tross alt jeg med Aspberger kjemper stadig vekk mot den stereotypen som er stemplet på meg. Jeg finner det ganske nedsettende selv om det er fakta å påpeke at de med aspberger har nedsatt arbeidsevne og ikke vil lykkes på universitet. sa iallfall min rapport. Min evne til å lykkes er definert av noen andre. Er vi da alle dømt til å konstant bekjempe disse stereotypene. Og du lurer på hvorfor jeg pusher meg selv så hardt. Det forventes at jeg skal være akkurat som de andre og gi lik innsats om ikke mer. Jeg har måttet skyve vekk personlige følelser og behov for å holde tritt. Jeg har prøvd å tenke at det er det som forventes av meg. faren ved det er at å ikke kunne vise dine sårbare sider gjør at de blir synligere fordi du har ignorert dem og latt dem bygge seg opp.

Og akkurat nå har jeg aldri kjente mer på den følelsen av å miste kontakt med omverden. Jeg drifter bort. Tro meg jeg lever ikke lenger uten en grunn og uten ett mission. Håper jeg kommer meg inn i arbeidsmarkedet snart.

Likes

Comments

Det er fantastisk når man vet hva man vil bli i livet. Det er virkelig noe å hige etter. Men vet du hva som er da litt kjipt. Det er når man vil bli noe men ikke vet hvordan å komme dit. Hva å gjøre eller hvordan å søke informasjon. " Bare søk på nettet gå til den nettsiden"

Jøss Sherlock hvis det var så enkelt tror du ikke jeg hadde gjort det allerede. Det mange kanskje ikke tenker eller tenker i det sekundet er selve tanken om at hva om du finner det. På mange måter er det skummelt å faktisk finne muligheten. Jeg merket jeg fikk en stor følelse av angst da jeg fikk vite at jeg kunne få en fot innenfor dubbing. At det var mulig for meg å faktisk komme til stemmeprøve hos Nordubb. Det er en tankevekker som ingen annen. En nervøsitet for hva du possibly kan gjøre. Jeg er nærmest redd for hva om jeg faktisk kan. Man blir nærmest redd for å engang prøve. Jeg har ofte tenkt at det blir for mye. Det går ikke dette blir for mye. Jeg føler meg sinnsforvirret og ikke i tråd med meg selv lenger. Jeg er verken frampå enda jeg vet hva jeg vil men er altfor redd til å prøve å bli det.

Burde jeg ikke prøve hardere for å komme inn i dubbing bransjen. Hvis jeg ville kunne jeg ikke ha oppnådd det. Men du skjønner det fins en viss sperre i meg som holder meg tilbake. man ser muligheten men klarer ikke gripe den. Vanligvis ville ikke det vært så vanskelig. Nei der tror jeg du tar feil. Det er det vanskeligste i verden for en med Aspberger. Verden er så fremmed fra mitt synspunkt. Veldig annerledes. Ikke helt til å skjønne egentlig. På mange måter vet jeg svaret men den følelsen av overveldethet kommer innpå meg. Og den følelsen av å vite hvor man kan starte men frykten og angsten for å engang prøve er så stor at det svekker din tillit til deg selv.

Prøver så hardt men det nytter ikke. Jeg tror ikke en som meg kan. Jeg har bare ikke troen på det. Hva kan jeg bidra med hva kan jeg gjøre. Hvvilke muligheter har jeg for å lykkes. I en verden som setter så mye press på oss. Ett samfunn så fokusert på å være normal. Jeg hater det ordet. Jeg misunner de som vet hva de vil og som ikke er redd for å søke etter det og som oppnår det.

Men tenk over en ting. For en Aspberger er ikke det alltid så lett iallfall fra mitt ståsted.

Likes

Comments

Jeg er vel ganske introvert egentlig. Når jeg tenker på det så har det visst alltid vært en del av meg som har søkt ensomhet. Jeg tror på mange måter at det var ett problem fra starten og det er noe som jeg fortsatt strever med egentlig. Jeg vil si det er en blanding av tilbaketrukkethet og frykt for sosial omgang. Jeg føler ofte at jeg kommer til kort og at det kanskje det er bedre å være alene. Men igjen vi som mennesker tror jeg nok søker begge deler. Vi er grådige og vil gjerne ha hele kaka mange ganger. Tingen og selve spørsmålet søker jeg etter å være sosial fordi det er nærmest en forventning som er skapt for oss i dagens samfunn. Er det ikke sånn det alltid har vært. Hva er du liksom hvis du liker å være alene. Er det så fælt. Kan du fortelle meg om det er fælt galt eller syndig. Å være alene har folk som jeg har observert lagt mye frykt og angst i utrykket. mange tror det betyr å bli forlatt og ha ingen. Er du alene er du ingen du har ingen og du vil ikke bli noe heller. Hver gang noen spør meg om jeg skal noe og jeg sier ja så føler jeg alltid at jeg får med hvem. Hvem skal du med hvem blir med deg og hvor mange. Hvem? bare meg har jeg sagt. Og responsen blir da er det ikke kjedelig? Hvorfor er det kjedelig egentlig? Hvorfor kan vi ikke gjøre noenting alene. Gjøre ting som kanskje er forbundet med gruppeaktiviteter. Det er for mye fokus på å være sosial og være med noen. Er det bare meg eller er det faktisk sunt å være litt alene og kose seg. Vite at man kan trives med seg selv og vite at alene kan du ha det gøy. Jeg har fått idømmelser hele mitt liv for det.

En del av Asperger diagnosen er at du har strev med det sosiale og at du ikke helt klarer å sette deg inn i sosiale koder og begreper og sosiale settinger. Hvordan forklarer man det. Det er vanskelig. Du føler bare at du ikke greier, ikke tør og du faller kort i ord. Det er vanskelig å utrykk sosial angst. For noen faller det naturlig å være pratsom engasjerende og alltid kunne bidra i samtalen. men for en med Aspberger er det og kan være det mest vanskeligste i hele verden. En til tids umulig og skremmende oppgave. Selv om du faktisk vil så er det noen ganger ikke så lett. Ikke har jeg noe fornuftig eller relatert å komme med og heller skjønner jeg ikke hva de snakker om. Jeg kan forstå emnet men jeg har ikke helt evnen til å være kjapp i replikken og kunne være engasjert heller. Det er en frustrerende oppgave i en verden som krever at du er sosial og aktiv. hvor du presses mentalt til å være noe du ikke vil være for øyeblikket. Og ikke bare det du føler deg skyldbetynget og blir lei deg. Jeg har vært redd for det sosiale så lenge. Mye begynner å endre seg da. Da jeg kom inn i Disney International program og jobbet i den norske paviljongen merket jeg at det var det folk som var de rette folk å komme i kontakt med. De var veldig innbydende og omtenksomme. Jeg ble ganske godt dratt inn i det sosiale ved at det var folk som faktisk tok initiativet først og nærmest ga meg en liten dytt så jeg hadde sjansen til å oppleve ting maksimalt. Å være inkluderende og kunne se de folk som er sjenerte til å engang prøve. Det er positivt og på en ikke stressende måte som jeg oftest opplever.

Å kunne oppleve og bli forstått at det ikke er noe galt å søke ensomhet. Det er veldig positivt å føle på hvordan du er på egenhånd. Jeg har tatt ferie tur alene til Disneyland Paris av den sole grunnen at jeg ikke vil bli brydd og vil kjøre mitt eget løp og schedule.

Jeg har konkludert at ofte er jeg ikke stand til å ta initiativet først så det er oftest mer bedre at andre folk tar det først. Det er vanskelig å være inkluderende og ville være sosial. men fordi du vil det så gjerne er du også redd for å dumme deg ut og gjøre feil og det har aldri vært lett heller. Tro meg jeg elsker og respekterer alle mine venner og jeg skulle ønske jeg kunne være mer tilstede og jeg håper en dag at jeg blir bedre til å beherske min diagnose bedre.

Men ikke tro at du ikke kan ha det gøy alene for det er fundamentalt i å kunne delta i sosiale situasjoner og det å elske deg selv.

Likes

Comments


Mange ganger i livet oppleves livet for gitt. Å personlig ta ting for gitt siden vi er så vant med våre egne liv. Men nå undrer jeg på om man kanskje og bare kanskje ser på ting litt for lett. Jeg gir kredit til de som faktisk prøver å forstå men som mangler kunnskapen som trengs for å forstå. Likevel så er det likt. Jeg ble fortalt av en som er nær meg at jobblivet opplevdes som en nyere form for Janteloven. Å bli rakket ned og mobbet og fått sine svakheter dømt og forstørret. Ikke tro du er spesiell ikke tro det feiler deg noe, du er ikke noe verdt og det er plenty som kan erstatte deg. Plenty som kan erstatte deg hæ. Mener du ikke oss da. Sorry for at jeg ikke forstår. Beklager at jeg er en av de ikke normale. At jeg viser tegn til autisme og er introvert og ikke tilstedet. Er det sånn vi oppfattes. Sånn er vondt å oppfattes. Det får mange til å tro at vi ikke prøver. At mye av det vi gjør er våre egne egoistiske valg. Men sånn er det ikke. Og vi er iallfall ikke alene med å slite i jobblivet. Du snakker om en type gruppe menneske i den dommen. Vi har alltid strevd med å passe inn og vil alltid måtte streve for å bli akseptert og verdsatt som likeverdige verdier. Det er en kamp vi alle må kjempe. Det er vondt når du bruker så mye krefter på bygge opp nok styrke til selve oppgaven men i enden har du ikke energien til å opprettholde det. Jeg personlig blir redd for å prøve. Det er en del forvirring og det kommer bare ikke naturlig for meg det som er naturlig for andre. Kunsten å kunne følge det første instinktet, ja det skulle jeg ønske. Jeg er omringet av så mange fine og ålreite folk. Folk jeg skulle ønske jeg kunne nå mer ut til og snakke med. Så hvorfor er det så vanskelig tro? Hvorfor kan jeg ikke bare prøve. Hva holder meg tilbake? Du kan gå hele livet å tenke over det men aldri helt finne svaret. Jeg hørte om en lik meg selv som har gått ett halvt liv i smerte og forvirring og utfrysning. Det er vanskelig når verden setter slike strenge krav til hvordan de forventer vi skal være og leve. Personlig kan jeg relatere til følelsen å ikke være god nok. Å konstant kjempe for å holde tritt med resten av verden. Kall meg kynisk men det er tungt noen ganger. Jeg blir sett ned på på grunn av min manglende forståelse og at jeg ikke vet nok. Men selv det å ville vite og søke den kunnskapen som dere sier er så lett å få tak i. Hvem er dere prøver å lure. Ikke prøv å ta den lette utveien ut ved å finne opp ett sorteringsystem som skal definere hva som er normalt og ikke. Jeg liker det ikke. Aspberger er ikke en sykdom det er ikke noe feil egentlig. Å bli født med en annen tankegang og adferd er ikke en fødselsfeil. Hva definerer du med å si at det feiler meg noe. Er denne verden for smart for meg? Kanskje? Men da skal vel ikke det gå ut over meg det. Jeg strever allerede med å bli akseptert og prøve leve i dette strenge regimet. Men en ting er sikkert. Jeg og samt mange andre med denne diagnosen er ikke svake i arbeidsmarkedet. Ting ser bare litt annerledes ut. Det at noen er litt introvert og ikke helt alltid har kontakt med omverden betyr jo ikke at vi ikke har arbeidsevne. Det er mange måter å  utmerke seg på. Å streve i hverdagen fordi man bruker så mye krefter på de simpleste ting. Jeg skjønner godt hvor vondt det er når man føler at verden ikke vil ha deg. Jeg er ikke som resten. Men hva er galt med det. Jeg lever her jeg og så bare se og heller lær. For som jeg prøver hver bidige dag å lære meg inn i din verden kunne ikke du også ta ett steg inni min?

Likes

Comments

Å være normal ja hva er det for noe da? Jeg gikk gjennom livet med det ordet stadig vekk i undring. Det var en som sa hvorfor være normal i en gal verden? Jeg også setter litt spørsmål tegn ved det. Jeg har aldri følt meg normal. Har alltid betvilt og lurt på om det er noe sinnsykt gærnt med meg. Å streve etter å være normal eller alminnelig som man også sier kan være slitsomt. Det er en stor utfordring bare å leve en dag og kunne utføre de gjøremål som er forventet av deg. Hvis man tenker annerledes eller ikke er som resten av flokken. Hva gjør det deg til? Om man er litt gærn og sprø hvorfor blir det sett på som negativt i forhold til hva som er normalt. Noen sa til meg Nora du er ikke normal du er gal. Ja gal kan du si så lett. Men der og da visste jeg ikke bedre. Jeg var forvirret over min egen adferd at jeg kanskje aksepterte det litt for lett. Det skal ikke mye til for å havne utenfor Normalen. Hvis jeg ikke forstår verden som jeg burde og som er forventet er jeg visst ikke en del av den eller?. Man føler nesten at det ikke er verdt noe lenger. Men igjen å streve etter å være noe man ikke er kan føre til ditt endelikt. Jeg kunne se meg selv fra utenfra. Å prøve å glide inn i en samtale var like vanskelig som å bare holde blikk kontakt. Normalt sett så skal du jo være i stand til å kunne være sosial og få deg nye venner. ¨Å være aktiv og sosial er en forventning som preger vårt samfunn veldig tungt. Tung ja det sier jeg fordi jeg har følt på presset av å være i en gruppe og det å prøve å bli en del av en gruppe. Men jeg havnet alltid utenfor da. Ikke nødvendigvis fordi at de ikke ville ha meg. Jeg skjønte bare ikke hvordan jeg skulle gli inn eller hva å si. Uansett hvor mye råd jeg fikk klarte jeg ikke å  finne ut hvordan jeg skulle interagere med andre. Det var ett mysterium jeg aldri klarte å sette meg inn.

Klart jeg har venner men selv da har jeg ikke så mye fatning på grupper. jeg blir lett engstelig sammen med flere enn det jeg blir med en eller to. Presset i en gruppe fører ofte til at det forventes at du bidrar og. Det i seg selv kan være lammende på mange måter. I ditt sinn prøver du å tenke ut hva du muligens kan si og hva ikke å si. I mitt tilfellet var det oftest at jeg ikke forsto noen ting og trakk meg vekk. Folk trodde jeg ikke var interessert i å være en del av en gruppe og at jeg var gal. Men vil du da si at å være introvert er en sinnslidelse. Å være stille av seg og ikke helt muntlig utrykke seg. Kanskje men det er ikke så ille. Det er undervurdert og ikke normalt. Der ja kom det ordet igjen. Vi alle er ikke like sosiale og flinke til å søke det sosiale heller. Jeg har kjent på angsten og frykten for å bli avvist veldig lenge. Det faktum at jeg tilbringte 19 år uten å engang vite at det var en grunn til at jeg var introvert og at jeg ikke trengte å klandre meg selv så mye. Kunne ting blitt gjort annerledes. Jeg føler meg så håpløs. Jeg føler at jeg ikke tilhører denne verden.. Det er en konstant frykt for ensomhet og det slåes ned på hele tiden.

Likes

Comments

Kan du ikke bare være normal

Kan du ikke oppføre deg som ett menneske?

Du er rar du er merkelig

Jeg forstår deg ikke

Hva feiler det deg

Det er så enkelt er du idiot

Jeg svarer simpelten

Definer normal og du gjorde

Mitt svar ble

Jeg er ikke normal

Ja jeg er rar og ett grann merkelig

Jeg forstår ikke deg

Jeg vet hva som feiler meg

Men det er ingen feil

Jeg tenker bare litt annerledes enn deg

Hva er galt med det?

Twitter
@NoraBrmark
niniil_voletta