Depresjon, Hverdagen, Angst, Panikkangst, Sosial angst

Nå sitter jeg i min nye leilighet, med min nye hund. Mye nytt altså! Jeg har vært hos NAV i dag, siden jeg meldte flytting - så måtte jeg bytte NAV kontor. Helt ærlig, så synes jeg det gikk helt forferdelig - og det tror jeg psykologen min også syntes. Jeg prøvde også å søke om bostøtte (noe jeg trenger asap) men fikk beskjed om at jeg kanskje må vente til januar neste år før jeg får svar. Liksom, hallo?! Kjenner jeg ble litt frustrert, vi er ikke alle snyltere - Vi prøver faktisk!

Av og til føler jeg at vi som er psykisk syke blir sett på som navere og som ikke vil noen ting. Jeg gjør mye (for mye sier psykologen) og jeg jobber med meg selv hver dag! Jeg går ofte i behandling, noe som kan av og til ta litt knekken på meg! Jeg har hund, så jeg bruker mye av min tid på henne - noe som er terapi for meg!

Jeg skulle bare ønske at Nav, husbanken og generelt arbeidstrening var lagt opp litt bedre enn det var. Systemet deres er så sinnsykt belastende. En ting er å gå i møte med dem (for det er vanskelig nok!) men når du får beskjed om at du må ordne alt selv, ringe selv og gjøre alt selv (føler jeg like så godt bare kan søke vanlig jobb da) så blir man liksom litt paff. For jeg har jo panikkangst og sosial angst og jeg trenger å finne en liten arbeidstrenings jobb som ikke er så belastende for meg - og der arbeidsgiver har tett kontakt med NAV. Når du får beskjed om å fikse alt selv, så er det sinnsykt vanskelig synes jeg.. Jeg må prøve å legge det litt bak meg, til det kommer opp igjen. Hun på NAV var visst så travel at hun ikke kunne hjelpe meg skikkelig før på nyåret uansett. Kjenner jeg bare blir så frustrert, fordi jeg vil jo jobbe! Men jeg trenger hjelp med å komme igang! Jeg trenger oppfølging og tilrettelegging. Herregud, dette blir bare for dumt!

Føler jeg må sprette vinflasken nå altså.


Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Depresjon, Hverdagen

I går ble det mye gråting. Det har vært en del gråting i det siste - og en stor svart klump i magen. Alt gjør jo så vondt. Etter noen gode samtaler så har jeg klart å legge en liten plan. Jeg har jo fått meg en liten hund (oh glede) og jeg skal på visning på en leilighet som ligger nærme der jeg allerede er. Også skal jeg og psykologen ha møte med NAV denne uken - forhåpentligvis finne en liten jobb til meg. Det blir skummelt, men jeg gleder meg litt og. Sist uke hos psykologen så snakket jeg mye om at alt var så håpløst. Jeg hadde jo "han" og vi hadde jo så mange planer. Jeg hadde startet med BSU, fordi vi skulle jo kjøpe en stor og fin leilighet sammen. Jeg så for meg barn, og vi hadde til og med pratet om navn. Hus - Gifte oss - Barn - Dyr - stor bil - lykke. Trodde jeg.

Men sånn ble det jo ikke i det hele tatt. Jeg følte at når det ble slutt - at alt var bare revet ifra meg. Alle fremtidsplanene er jo blitt ødelagte. Jeg har (hadde) ingenting lengre, og ville ikke leve mer. Nei, det er ikke sånn klisje ting med at jeg vil dø pga en fyr. Jeg var suicidal fra før av, han var den eneste som ga livet mening. Nå er det borte og jeg er på startlinjen - igjen.


Nå skal jeg prøve å gjøre noe med det. Psykologen ga meg en øvelse til neste gang og det var å se for meg ha en liten leilighet (se for meg dekor, duftlys osv) og se for meg ha en liten jobb osv. Det høres jo litt fint ut? Også har jeg jo en liten valp og, hun er god å ha.



Likes

Comments

Depresjon, Om meg

... er faktisk noe av det verste - selv for en (meg) som sliter psykisk fra før av. Altså, jeg ville sagt at hjertesorg ligger langt oppe med angst og depresjon. Jeg trodde jeg hadde alt, og jeg trodde jeg hadde funnet drømmemannen, så ble alt bare ødelagt på 10 minutter. Det ble bare revet ifra meg, som en stor bølge som bare tok alt. Merkelig sammenheng, men hjertesorg makes no sense anyways. I det ene øyeblikket så elsker jeg han, så hater jeg han, så er jeg lettet over å ikke være sammen med han, så blir jeg sint, så utrolig deppa.

Jeg hadde klart 181 dager uten å kutte, men etter bruddet så er jeg tilbake på 0. Jeg har liksom havnet i den samme sirkelen igjen - og nei, jeg sier ikke det er hans skyld jeg kutter igjen. Det eneste er at når vi ble sammen for 1 1/2 år siden så sluttet jeg å kutte for han og jeg skjerpet meg i behandlingen for han. Jeg ville liksom bli frisk, men ikke for min egen del. Plutselig er jeg tilbake på startlinjen og må ta et valg om å bli frisk - men for meg selv?

Det var mye i forholdet som ikke var greit, og jeg ble ofte uretferdig behandlet egentlig. Det er mye jeg enda er litt såret og skuffet over. Likevel, så elsker jeg han så høyt at det er skummelt - hadde jeg gått tilbake til han om han ringte? Jeg vet helt ærlig ikke. Han behandlet meg jo ikke godt?

Noen ganger tror jeg at jeg bare velger feil menn. Liksom, hvorfor kan jeg ikke finne meg en fantastisk fyr som er snill og som kun vil det beste for meg? Kanskje fordi jeg ikke fortjener det? Tenk hvis dette var sjansen jeg fikk? Han var jo mitt alt, han jeg ville gifte meg med, få barn og hunder med. Jeg elsker han så høyt at jeg ser forbi alt det vonde han gjorde. Hadde det vært en venninne, så hadde jeg sagt ifra om at det han gjorde ikke var greit og at hun ikke kunne gå tilbake til han. Likevel, så er det annerledes når det er meg. Jeg vil bare ha HAN.


Hvorfor skal det være så vanskelig? Og hvorfor må DU (kjære fine du) fucke til alt?

Likes

Comments