heihei!

Et lite sinna-innlegg her, nå som jeg kjenner frustrasjonen bobler litt.

Da jeg fikk sønnen min ble jeg invitert til en "ammehjelpen"-gruppe på Facebook. Jeg hadde ingen problem med å amme, men ble med i den likevel i tilfelle jeg fikk noe trøbbel. Det jeg reagerer veldig på er at det er såå mange som legger ut bilde av at dem ammer, hvor de ammer, hvor søtt barnet er når det dier, skriver historier om hvor bra det går å amme, osv.
SERIØST? Hvor desperate er ikke folk etter likes og ros?? Skal det bli konkurranse om hvem som ammer best? Hvem barn som er søtest? Hvem som ammer på tøffest sted? Hvem barn som går finest opp i vekt?
Jeg kjenner jeg blir så frustrert over hvordan sosiale medier tar fullstendig over på mange områder. Hvorfor ikke nyte øyeblikket mens du ammer, og ikke dra frem mobilen og må vise til hele gruppen på mange tusen medlemmer at du gjør det?

Det å amme er jo verdens mest naturlige ting, og man trenger ikke noe klapp på skulderen for å klare det! Det finnes faktisk folk som strever med å amme også. De føler seg kanskje ekstra mislykket, eller ikke føler seg bra nok, når alle legger ut hvor fantastisk det går. Jeg trodde det var en HJELPE-gruppe for dem som strever, og ikke en SKRYTE-gruppe!?

Det er en annen ting også. Det er mange som også legger ut at barna skriker etter pupp, eller drar frem puppen selv da de er så mye som 2-3 år gamle. HVORFOR??? HVORFOR må folk legge ut sånt? Det er kanskje ikke gøy for det barnet som vokser opp og finner seg selv på sosiale medier, som vi som foreldre har lagt ut!

Dette gjelder sikkert så mye annet enn amme-grupper også, og jeg syns det er forferdelig hvordan "likes" tar fullstendig over i hodene til mange mennesker. ALLE babyer er fine. ALLE, uansett alder er fine på sin måte! Selvfølgelig har man ekstra godt øye til sitt eget barn, det sier seg selv. Men ingen barn er bedre enn andre. Det burde IKKE være konkurranse om hvem barn som er finest!!!!

​Takk for meg. 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - klikk her!

Likes

Comments

Heiho!

Dagene mine denne uken er å ligge på sofaen og helbrede meg selv. Men helt seriøst, jeg er HEKTA på Keeping up with the Kardashians. Hadde aldri trodd jeg skulle bli det, har alltid sveipet over det når det har gått på TV, men nå ser jeg sesong etter sesong på sumo.

Har egentlig aldri tenkt så mye på den familien, men når man får innblikk i familien slik som i denne serien, blir man jo nesten glad i dem. Ting går liksom ikke alltid på skinner selv om man er berømt, og har faktisk respekt for Kardashian-familien etter denne serien her.

Likes

Comments

Okei, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si engang, men føler jeg må legge igjen noen ord her angående min neseoperasjon.

Helt siden barneskolen har jeg hatet, virkelig hatet nesen min. Jeg fikk fullstendig angst da kamera dukket opp, og jeg måtte passe på å ikke bli fotografert i profil. Slik har jeg hatt det helt til nå, gjennom ungdomsskolen, videregående og folkehøgskole.

Til og med når jeg var i sosiale sammenhenger tenkte jeg hele tiden over hvilken vinkel folk så meg fra. Til og med for familie, min beste venninne og kjærester. Det har vært et stort kompleks som faktisk har ødelagt mye for hverdagen min. For dere andre, som kanskje ikke engang har tenkt over det, mener jeg bare skulle sluttet å tenke på det, men nei, jeg klarte ikke.
Medelever kommenterte det flere ganger, at nesen min var stor. Barn spurte alltid hvorfor jeg hadde stor nese, og hver gang det ble kommentert sank selvtilliten min til bunns. Ja, jeg smilte og lo, men jeg gråt på innsiden.

Helt til i år holdt jeg det skjult for familien min at dette var et så stort kompleks for meg. Å gjett om jeg fikk høre det, det var jeg også forberedt på. Mange i familien min støtter ikke valget mitt, noe som jeg skjønner godt, men samtidig gjorde det så vondt inni meg, så jeg valgte å gjøre det likevel.
Og nei, det er ikke fordi jeg har blitt påvirket av bloggere/sosiale medier, men det har med selvbildet mitt å gjøre siden jeg var ei lita jente. Men så klart var det lettere å gjennomføre nå som det har blitt mer "vanlig". Det skal jeg ikke legge skjul på.

Så, etter krangler og tårer med familie, og endelig turte å fortelle komplekset til de nærmeste venninnene, så la jeg meg under kniven.

Det var egentlig det jeg ville si, og jeg skjønner at mange er fullstendig i mot det, og det respekterer jeg godt. Samtidig håper jeg dere også vil respektere meg.

- klemz 🖤

Likes

Comments

Det er noe jeg har tenkt en del på i det siste. Jeg har nå vært i et forhold med to diabetikere, altså diabetes 1. Dessverre gikk det riktig galt med en av dem, som ikke lenger er her med oss i dag.

Det kan ikke være lett å være ung å leve med diabetes har jeg skjønt. Kanskje det er flaut, noe begge de to har fortalt meg at de syntes. De er lei av å passe på blodsukkeret hele tiden, og det forstår jeg, men det er såå viktig! Helt ærlig, så syntes jeg det ikke er noe å være flau over, men jeg forstår godt at det er slitsomt.

Det jeg syns er rart, er at det er så som har kunnskap om det, når det er så mange som har det! Jeg mener at man burde hatt noen som holdt foredrag om diabetes og epilepsi på skolen, slik at folk forstår dem bedre.
Flere ganger, altså mange ganger, har jeg opplevd at folk har kommentert "er han full?", "han ruser seg", osv.
Når noen får føling eller anfall så kan det se sånn ut ja. Men folk må tenke litt lenger enn å dømme folk ved første sekund. Jeg skjønner også at det er lett å tenke sånn, nettopp fordi vi som ikke har diabetes ikke har nok kunnskap. Hva skal man gjøre i en sånn situasjon der man ser noen med føling/anfall?

Jeg husker første gangen jeg opplevde en person med føling/hypoglykemi. Han lå nede og ristet, og det skummet ut av munnen hans. Han bet seg også i tungen, så det rant en del blod. Jeg fikk helt panikk, ble stiv, fordi jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Hvorfor hadde jeg ikke lært om dette før? Det gikk heldigvis bra den gangen.

Nå har jeg levd med diabetikere i tilsammen snart 6 år, så jeg merker om blodsukkeret er på vei ned, og vet hva jeg skal gjøre om noen får føling/hypoglykemi. Likevel er jeg ganske sikker på at flertallet hadde vært usikre på hva dem skal gjøre.

- Om en diabetiker begynner å bli sløv, trøtt, snakke langsomt og virke "brisne/fulle" har de lavt blodsukker, og må få i seg noe å spise/drikke.

- Om en diabetiker har føling/hypoglykemi (anfall) kan man prøve å legge noe søtt i munnen/under leppen som syltetøy. Hjelper ikke det kan man ringe ambulanse. Det er ikke alltid så lett, i og med at de kan riste/bli aggressive, så da kan det være lurt å ringe etter hjelp om man ikke klarer det selv.

Det er i korte trekk hva man skal gjøre, men likevel syntes jeg virkelig man burde få mer kunnskap om det allerede på skolen. En dag med foredrag i kinoen for eksempel, hadde nok hjulpet mange!

En siste ting; kjære dere som lever med diabetes, ikke vær flau eller skam dere, og for all del ikke fortreng det, fordi dere er unike!

Likes

Comments

Etter lesing på lesing er jeg endelig ferdig med eksamen i biologi 2. Det er så godt å være ferdig, særlig når man kommer ut med en 5'r i muntlig. Det hadde jeg faktisk aldri trodd, men det lønner seg å lese i hvert fall. Jeg er ikke typen som er god til å forklare ting, eller prate for meg i det hele tatt, men klarte det likevel. Det er også takket være sensor og eksaminatoren som gjorde opplevelsen bedre, og førte en samtale gjennom hele eksamen. Det fikk meg til å slappe mer av. En klapp på skulderen til dem.

Nå har jeg egentlig sommerferie da, uten lesing, bare fri. Har ikke andre planer enn en tur til Kristiansand i juli med mamma, lillesøster og sønnen min. Det ser jeg frem til!

Venter også spent på svar om jeg kommer inn på skole i Lillehammer. Om jeg ikke gjør det kan det hende jeg ender opp i Alta. Så jeg krysser fingrene!

Håper alle får en fin sommer!

Likes

Comments

Nå som William snart er 4 måneder gammel, har hårtapet satt i gang merker jeg. Håret mitt er så tynt nå, at jeg nesten bare vil klippe det av (bare nesten, hehe).
Neida, men seriøst, når jeg dusjer, eller drar fingrene gjennom håret, sitter jeg igjen med 10-15 hårstrå mellom fingrene, hver gang jeg gjør det. Jeg kan bare dra ut hår, og det stopper aldri. Jeg prøver jo å la vær, men gulvet hjemme er fult av hår. Jeg røyter sinnsykt mye. Det er hår OVERALT. Og ikke nok med det, men det er så tørt at jeg kan høre det knitrer i håret mitt.

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til 6-12 måneder har gått, da håret mitt blir tilbake til "normalt".

Kanskje jeg burde ta en tur til frisøren snart og finne en ny frisyre, selv om jeg egentlig ikke vil i det heeele tatt, nå som jeg ENDELIG hadde fått litt lengde på håret! 😫

Jeg bruker frisør shampoo og balsam + hårkur, men det hjelper faktisk ikke denne gangen .. #hjelp

Slang med et bilde fra nyttårsaften, eneste gangen William har sovet borte faktisk, hehe. ✌🏼

Likes

Comments

På julaften ble William 3 måneder gammel, men selv om han er så liten, syntes han det var veldig gøy.

Vi feiret julaften i Ørje hos familien til samboeren min. Det var superkoselig 🤗

Håper dere også har hatt en fin jul! :)

Likes

Comments

Mye av tiden blir tilbrakt hjemme i leiligheten, med en baby i hus. Føler meg utrolig usosial egentlig. Heldigvis er julen rundt hjørnet, og vi skal feire jul både på julaften og late som det også er litt julaften enda 1.juledag.
Vi reiser til familien til samboeren min i Ørje på julaften, og feirer hos min familie 1. juledag.
Da får jeg jammen meg sosialisert meg da i hvert fall, hehe.

Gleder meg så til jul, det er den beste tiden på året. Så mye god mat, glade barn og gleden av å gi til dem man er glad i.

Savner tiden da jeg var barn, da det kriblet i kroppen hele desember, og spenningen var på topp. Savner den ordentlige julestemningen, da det kile i magen. Savner da jeg så på julemorgen med god frokost og godteri.
Jeg har ikke den samme sterke følelsen nå, men prøver å lure den frem. Nå må jeg tenke på å lage tradisjoner for William også, slik at han opplever julen like bra som jeg gjorde da jeg var liten.

Nå er stuen pyntet opp i leiligheten, og mamma har kommet med gavekalender (er jo mammas lille jente enda, heheh).

Stuen blir så koselig med julestemning <3

Likes

Comments

Det er rart å tenke på at William er 3 mnd på julaften. Tiden går så fort! Kunne ønske jeg kunne stoppe tiden, men samtidig er deg gøy å se hva han lærer for hver dag.

Dessverre må han begynne med skinner fra 14 desember, til han er 5 måneder gammel. Sykt kjipt, men bedre å være sikker på at foten vokser som den skal.

Lille gutt har begynt å le, og det er sååå koselig å høre på. Det er så gøy å se hvordan han vokser for hver dag. 😍

Julehandelen er godt i gang, mangler bare et par gaver. Første gangen jeg har vært litt tidlig ute! Som regel pleier jeg å være ferdig på lille julaften, haha.

Jeg føler selv at jeg fortsatt lever i en egen boble her hjemme med baby i hus. Jeg er ikke så flink til å sosialisere meg lenger. MEN må vel snart komme meg ut i verden igjen.

Nå leser jeg til eksamen jeg aldri besto på videregående. BIOLOGI. Og det suger. Men får bite tennene sammen slik at jeg kan få meg utdanning.
Planen er å bli sosionom, så kanskje vi flytter til Sarpsborg i et par år. Jeg skal i hvert fall være ferdig før William begynner på skole. Så nå har jeg en tidsfrist. 👊🏼🎓

Likes

Comments

ENDELIG er tiden over med gips for lille William. Tror det var veeeldig deilig å få strekt ut føttene sine ordentlig nå. Han er veldig fornøyd ser det ut som.

Og HURRA for at det ser ut som har slipper skinner også, etter gips i bare seks uker! Vi skal på kontroll til torsdagen for å se hvordan føttene hans holder seg.

Nå er det kun tøying som står på listen. Vi må tøye føttene hans i 15 sekunder x 3, 3 ganger daglig. Det syns han ikke er såå gøy, men for å slippe at han må tilbake til gips eller skinner så er det verdt det. ☺️

Idag er han blitt seks uker gammel. Tiden flyr veldig fort! Han er mye sterkere i nakken allerede, og han virker mye mer "med". 👏🏼 For min del kunne tiden stoppet nå, lille babyen vokser i fra meg. Hehe.

Likes

Comments