Det er noe jeg har tenkt en del på i det siste. Jeg har nå vært i et forhold med to diabetikere, altså diabetes 1. Dessverre gikk det riktig galt med en av dem, som ikke lenger er her med oss i dag.

Det kan ikke være lett å være ung å leve med diabetes har jeg skjønt. Kanskje det er flaut, noe begge de to har fortalt meg at de syntes. De er lei av å passe på blodsukkeret hele tiden, og det forstår jeg, men det er såå viktig! Helt ærlig, så syntes jeg det ikke er noe å være flau over, men jeg forstår godt at det er slitsomt.

Det jeg syns er rart, er at det er så som har kunnskap om det, når det er så mange som har det! Jeg mener at man burde hatt noen som holdt foredrag om diabetes og epilepsi på skolen, slik at folk forstår dem bedre.
Flere ganger, altså mange ganger, har jeg opplevd at folk har kommentert "er han full?", "han ruser seg", osv.
Når noen får føling eller anfall så kan det se sånn ut ja. Men folk må tenke litt lenger enn å dømme folk ved første sekund. Jeg skjønner også at det er lett å tenke sånn, nettopp fordi vi som ikke har diabetes ikke har nok kunnskap. Hva skal man gjøre i en sånn situasjon der man ser noen med føling/anfall?

Jeg husker første gangen jeg opplevde en person med føling/hypoglykemi. Han lå nede og ristet, og det skummet ut av munnen hans. Han bet seg også i tungen, så det rant en del blod. Jeg fikk helt panikk, ble stiv, fordi jeg ante virkelig ikke hva jeg skulle gjøre. Hvorfor hadde jeg ikke lært om dette før? Det gikk heldigvis bra den gangen.

Nå har jeg levd med diabetikere i tilsammen snart 6 år, så jeg merker om blodsukkeret er på vei ned, og vet hva jeg skal gjøre om noen får føling/hypoglykemi. Likevel er jeg ganske sikker på at flertallet hadde vært usikre på hva dem skal gjøre.

- Om en diabetiker begynner å bli sløv, trøtt, snakke langsomt og virke "brisne/fulle" har de lavt blodsukker, og må få i seg noe å spise/drikke.

- Om en diabetiker har føling/hypoglykemi (anfall) kan man prøve å legge noe søtt i munnen/under leppen som syltetøy. Hjelper ikke det kan man ringe ambulanse. Det er ikke alltid så lett, i og med at de kan riste/bli aggressive, så da kan det være lurt å ringe etter hjelp om man ikke klarer det selv.

Det er i korte trekk hva man skal gjøre, men likevel syntes jeg virkelig man burde få mer kunnskap om det allerede på skolen. En dag med foredrag i kinoen for eksempel, hadde nok hjulpet mange!

En siste ting; kjære dere som lever med diabetes, ikke vær flau eller skam dere, og for all del ikke fortreng det, fordi dere er unike!

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Da var ventetiden endelig over. Min fine sønn, William Alexander, kom til verden 24 september, klokken 03.12. 💙

Fødselen:

Vi dro til Skien sykehus for å sette i gang fødselen 23 september klokken 09.30.

Klokken 10.30:
Først satt dem inn en modnings"ballong" slik at livmorhalsen skulle bli moden. Merket kraftigere kynnere etter et par timer.

Ca klokken 21.00:
Ballongen falt ut, noe som betyr at livmorhalsen var blitt moden. Og 30 minutter etter tok dem vannet mitt. Jeg hadde masse fostervann. Da startet riene med ganske kort mellomrom. Og ja, det var vondt. Kastet opp et par ganger..

Ca klokken 22.30:
Jeg ble sendt inn på fødestuen, der jeg fikk lystgass, men syns helt ærlig ikke det hjalp så mye på smertene.

Ca klokken 00.00 (husker ikke helt):
Kom en lege å satt epidural på meg. Noe jeg hadde tryglet om en stund i smertene stund, hehe. Den hjalp veldig på riene, og jeg ble småtrøtt. Men ja, det var fortsatt vondt. Da lå vi å ventet på at jeg skulle få større åpning. Dem satt drypp på meg for å fremkalle enda mer rier. Og det gjorde susen.

Ca klokken 02.40:
Jordmor sa at jeg hadde fått åpning på 9 cm, og begynte å gjøre seg klar for pressetiden. Jeg kjente jeg ble nervøs da ja, hehe.

Klokken 02.55:
Presseriene startet, og da gikk det unna. 15 minutter med pressing da riene kom, og plutselig var lille William ute, klokken 03.12. Den følelsen da jeg hørte den lille barnegråten er ubeskrivelig. Og så godt å få han ut. Tårene begynte å trille med en gang, og jeg så ned på verdens fineste gutt. Han ble lagt til brystet mitt med en gang, og tårene våres rant. Da han kom på brystet mitt lå han helt stille å kikket rundt seg og søkte etter pupp med en gang.
Ord kan ikke beskrive den fantastiske følelsen.


Far klipper navlestrengen.

Han lå på brystet mitt mens jeg ble sydd. Merket ikke stort til det egentlig. Jeg revna ikke, heldigvis, fikk bare et par rift.

Selv om jeg hadde så vondt under riene og fødsel, var smerten glemt i sekundet han var ute. Og ja, det er vondt, men det var likevel ikke sååå vondt som jeg trodde det skulle bli. Alt er verdt det til slutt! :)

William Alexander veide 3910 gram og var 52 cm lang. En ganske stor baby 😄

Dessverre var føttene hans ganske bøyd på grunn av dårlig plass i livmoren, så han har fått gips på begge beina sine. Stakar liten. :(
Men det ordner seg heldigvis. Han må ha gips i minst 7 uker for å rette det opp igjen. Det blir litt vanskeligere med stell og vask, men heller det enn å være klumpfot :)

Fine lille gutten min ❤️ selv med gips, hihi. Helt perfekt er du. Mamma og pappa elsker deg ❤️

Fødselen var fantastisk!

Likes

Comments

Bilder fra babyshower, stjelt bilder fra Celeste Ross som arrangerte det for meg. ((http://vsco.co/celesteross/images/1 ).

Igjen, jeg er så heldig. Utrolig fine gaver!

Likes

Comments

I går skulle jeg ut å spise med to venninner. Trodde jeg.
Da jeg kom ned til venninnen min, og åpnet døren, sto det en stor fantastisk gjeng og ropte "surprise (!!)".
Jeg ble egentlig helt stum og satt ut, tenk at så mange samlet seg for å ha babyshower for meg. Fantastisk! Jeg skalv, ble kjempevarm og fikk klump i halsen.

Kvelden var kjempefin, med god mat, morsomme leker og ikke minst UTROLIG fine gaver! 😍
Det kunne ikke blitt bedre.

Så herlige venninner og familie jeg har. Jeg er heldig.

Legger ut bildedryss av gavene senere 💙

Likes

Comments

Heihei!

Etter det forrige innlegget jeg la ut har jeg fått så mange fine meldinger, tusen takk for det! Evig takknemlig ❤️
Men alle de historiene jeg har fått fra andre som har hatt det slik, eller som er i en slik situasjon selv nå, betyr utrolig mye for meg. Det at folk tør å åpne seg, selvom det er "anonymt". Jeg får vondt av å tenke på alle som har gått igjennom det, og de som lever i det nå. Ønsker dere alt godt, og takk for deres historier. 

Og takk for delinger!

Dere som leser det forrige innlegget, og kanskje kjenner dere igjen og lurer på om det et greit å spørre meg om noe, må ikke være redd for det. (e-post og navn i bio)

I morgen reiser jeg hjem til familien min for å feire jul!
Ønsker alle en fin jul, og godt nyttår! 🎅🏼❤️

Likes

Comments

Jeg skriver ikke dette innlegget for sympati, men for at skoler osv. burde ta mer tak i mobbing.

Her en min historie fra folkehøgskolen.

Den 16 august 2014 reiste jeg på Hurdal Verk Folkehøgskole med sommerfugler i magen. Jeg gledet meg til et år med nye opplevelser, venner og glede. Men slik ble det altså ikke.

I de to første månedene var jeg ei blid jente som deltok på alt. Jeg var lykkelig, fikk nye venner, alt så fint og flott ut.

Etter litt over én måned gikk jeg inn i et "forhold" med en av elevene. Han virket sjarmerende, morsom og trivelig. Det endret seg fort. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at alt han sa var løgn. Han var en lystløgner. (Blandt annet at han hadde en sønn, hadde synget i sølvguttene, hadde lappen, osv osv osv).

Han begynte å true penger ut av meg slik at jeg ikke hadde råd til å betale skolen. Blandt annet sesongkort i alpinbakken og PlayStation4 måtte jeg "legge ut" for. Jeg måtte kjøpe eller lage mat til han utenom fellesmåltidene. Mange ganger fikk jeg rykende varm pizza slengt i fjeset, bokstavlig talt, fordi han synes det var gøy, eller for å tøffe seg. Dette gjorde han også i matsalen så alle kunne se det. Kommentarer som "ikke spis denne, da blir du feit." var én av mange kommentarer han slengte til meg i matsalen. (Jeg var 1.79 høy og veide 50 kg.) Jeg så at folk reagerte, men ingen sa noe. Jeg ble kastet ut av vinduet fra 2 etasje, bare fordi han syns det var gøy. Slike ting måtte jeg leve med hver dag. Stadig fikk jeg høre at ingen likte meg, jeg trengte silikonpupper, jeg var stygg, osv. (Dette sa han også høyt så mange hørte det.)

Han tvang meg til å være med han hele tiden, selvom han bare skulle sitte stille og spille FIFA, sove, spille "futsal", osv. Hvis jeg var med noen andre fikk jeg sure meldinger, han spilte på samvittigheten min, pluss trusler. Av den grunn var det mange fellesaktiviteter jeg ikke fikk deltatt på.

Det kunne ta opp til én uke før jeg så mobilen min, fordi han tok den og gjemte den vekk. Sa også ifra til ansatte om dette, men de bare lo av det. 

Det jeg mener med at han truet meg var at han enten skulle barbere av meg håret, kaste meg ut av vinduet, drepe meg, osv. (Ja, en gang tok han faktisk barbermaskinen og barberte litt av håret mitt.)

Dette her er bare noen få av mange ting jeg gikk igjennom. Jeg ble undertrykt og mobbet, både fysisk og psykisk. Hver dag.


(Her hadde han holdt meg fast, puttet fingeren langt oppe i nesa mi og fylt øyet mitt med flytende, surt godteri.)


En dag ble jeg innkalt til møte med lærerne. De hadde fått høre av andre elever hva de hadde observert. De merket også at jeg var helt annerledes. Da fortalte jeg dem alt, hva han hadde gjort og at jeg trengte hjelp. De fortalte meg at han hadde grunnlag på utvisning.. (!!) De tok en prat med han, sendte han hjem i ÉN UKE (!) da han også innen den uka måtte betale gjelden sin til skolen.

Da han kom tilbake til skolen, og gjelden hans var betalt, gjorde ikke lærerne noe mer med det. De bare så på at jeg gråt, og sakte men sikkert forsvant. Hvorfor utviste de han ikke? De sa jo at han kunne bli utvist?

Det eneste jeg fikk var samtale med lærerne en gang hver andre uke for å høre hvordan det gikk. (Ja, det var fint å ha noen å snakke med, setter pris på de lærerne som gjorde det, men det var ikke nok "avbrekk" med én time hver andre uke.)

Mot slutten av året var jeg utslitt. Han hadde slitt meg ut både psykisk og fysisk. Jeg ville bare dø. Jeg hadde det helt forferdelig.

Hvorfor jeg ikke gikk i fra han er det sikkert mange som lurer på. Jeg turte ikke. Han truet med å drepe meg, eller ta sitt eget liv, og masse annet som å spre ut rykter til elever og lærere. Vi gikk på samme skole, så jeg kom meg uansett ikke "vekk" fra han. Jeg var for redd. Det eneste jeg klamret meg fast til var de gangene han faktisk var snill. (Vanskelig å forklare.)

Siste skoledag var siste dag jeg så han. Kan ikke skjønne at skolen kunne gå å se på dette, og la han fullføre hele skoleåret.

Jeg har nå betalt langt over 100.000 kr på et skoleår som var et mareritt. Enda så har jeg gjeld og psykologregninger.

Nå er jeg psykisk ødelagt, sliter med angst og diverse.

Jeg var fangen til en psykopat, og skolen visste det.

Likes

Comments