Vær snill mot deg selv. Du har et liv, en kropp, du skal være du resten av livet. Ta vare på deg selv. Jeg skjønner hvor viktig det er nå. En dag sier det nemlig stopp. Du har ikke mer å gi, all bensinen er brukt opp. Gjerne på feil ting. Bekymringer, stress, prestasjonspress, usunne holdninger og mas.


Jeg var alltid med før. På alt gøy, og også det som ikke var fullt så gøy. En periode hadde jeg dager fra 05.00 til 01.00 på kvelden. Jeg var gørrsliten, men hva ville alle rundt meg si om jeg sluttet på skolen, jobben og det som hørte med? Så jeg fortsatte. Til jeg ble syk. Brått sa det stopp.


Fokuset lå alltid på hvordan jeg skulle få endene til og møtes. Hvordan skulle jeg klare åtte timer skole, for så åtte timer jobb når jeg kom hjem? Og i tillegg ha tid til å være sosial. Vel, det gikk ikke. Jeg er ikke i tvil om at all denne stressen, bekymringene og den dårlige måten jeg behandlet kroppen min på i denne perioden, er noe av grunnen til at jeg sitter her i dag. Syk. Som 20-åring.


Jeg har måtte lære meg å si nei. Jeg har utallige ganger måtte bryte avtaler i siste liten, rett og slett fordi kroppen og hodet sier stopp. Det hater jeg. For det er jo egentlig ikke meg, sant? Jeg sier ikke nei til ting, og jeg avlyser iallfall ikke i siste liten. Nå skjer det. Og det gjør noe med deg som menneske.


Nå prøver jeg og innfinne meg med at jeg ikke er som før. Kan ikke være med på alt. Jeg må si nei til ting jeg ikke vil, for det har jeg ikke energi til overs for. Jeg sier ja til ting jeg vil, som er verdt å bruke energien sin på. Og jeg har vært så forbannet for at det har vært slik. At jeg må prioritere. Fordi jeg til dels har lært, og fortsatt lærer riktige prioriteringer, har jeg med tiden blitt snillere med meg selv. Jeg har faktisk ikke energi til overs for å tenke på alt jeg burde og skulle ha gjort. Jeg har lært å ta en dag og time av gangen. Det har gitt meg vesentlig bedre livskvalitet.


Så mitt budskap; ta vare på deg selv. Ikke straff deg selv for alt du skulle og burde ha gjort, men ikke rakk. Gi deg selv en klapp på skuldra for det du har gjort. Ros deg selv opp i skyene for at du gikk en tur på ti minutter, - ikke straff deg selv for at du ikke klarte å jogge en time. Du kom deg opp og ut, det er en start, sant?


Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

  • 61 lesere

Likes

Comments

Hei og god kveld fra Krokstadelva!

Jeg må takke for den supre responsen på det forrige innlegget mitt. Jeg er helt overveldet. Jeg ser i ettertid at jeg virket noe negativ i vinklingen min, det var ikke meningen. Når man skriver tankene ned som de kommer, kan du fort virke litt uoversiktlig.

En annen ting jeg har tenkt på i det siste, og som jeg på en måte har sett fra "utsiden" nå som jeg har vært syk, er det vanvittig presse som er i samfunnet. Som nå alle vet at eksisterer. Jeg er vel ikke den første som tar opp dette temaet... Kampen om å prestere best i absolutt alt, - jobb, skole, sosialt og utseendemessig, det tar jo helt av! Jeg regner med det er flere enn meg som har sett serien "sykt perfekt"? Jeg får både vondt inni meg, blir irritert og får dårlig samvittighet på en gang. Er det slik ting har blitt? Og hvor ender det om det skal fortsette slik? Hvor har verdien i et sunt sinn og kropp forsvunnet?

Jeg vet at jeg er kanskje i underkant av kroppsfiksert, og derfor ikke er "rette" personen til å uttale meg om saken, men jeg sitter nå her og skriver likevel. Jeg vet ikke med DEG, men jeg driter i om naboen min veier 5 eller 20 kilo for mye. Jeg driter også i om det ene neseboret ditt er litt større enn det andre. Ikke minst driter jeg i om du har små eller store pupper, Kardashian-ass, botox i sinnarynken eller grønt hår. Sånn helt seriøst, hvem orker å bruke tid på og være så fiksert på andre? Eller er det kanskje bare jeg som er selvsentrert?

For det er jo nettopp fordi vi henger oss opp i hvordan andre ser ut, at serier som "sykt perfekt" tar av, og de ungdommene som er med sliter. Hvem gjør deg obs på "mangler" ved deg selv? Deg selv. Fordi DU velger å bry deg om naboen som er fitness-queen og trener syv ganger i uken. Eller instagrammeren med silikonpupper, eller den urovekkende pene venninna de. Du vil ikke være noe dårligere.

Men tro meg, du er ikke dårlig. Er du frisk? Har du helsa i behold? Kan du gjøre som du vil med kroppen din, bruke den til det den er laget for, og det du har lyst til? Uavhengig av for små pupper, rumpe eller grevinneheng,- da har du det egentlig forbanna godt.

Likes

Comments

25. november 2014. Datoen som endret alt. Datoen som fikk meg til å slutte og leve, men kun eksistere. Det er slik det føles. Jeg ble kastet på en ufrivillig karuselltur, bokstavlig talt, som jeg i aller høyeste grad ville vært foruten. Jeg har lært, jeg har ledd, jeg har grått, jeg har vært sint, men størst av alt er redselen. 

Vel, la meg gå tilbake til starten. 25. november 2014. Jeg husker det var en passelig kjølig vinternatt. Jeg lå ved siden av den fantastiske samboeren min, krøllet sammen under den varme dynen. Jeg er en rastløs person, og dette gjelder også om natten. Vel uvitende om hva jeg hadde i vente, snudde jeg meg rundt i håp om å finne en bedre liggestilling. Det skulle jeg aldri ha gjort. Resultatet ble en heftig karuselltur hvor jeg ikke kunne fornemme hva som var hverken opp, ned eller til siden. Du vet den følelsen du får om du har drukket et par glass med vin for mye, og lukker øynene i sengen? Den følelsen ganger hundre opplevde jeg nå. Qluet var at jeg ikke hadde drukket, så hva i alle dager var dette?

Det roet seg ned, jeg sovnet. Når jeg våknet den morgningen tror jeg hjernen min hadde fortrengt den ekle opplevelsen, og jeg stod opp som vanlig. Bang. Jeg deiset rett ned i gulvet. Tyngdekraften var for sterk, og ville rett og slett meie meg ned i gulvet. Det klarte den. Jeg karret meg ut til sofaen, hvor jeg ble liggende et par dager. Å google vel og merke. For hver bidige bevegelse jeg gjorde med hodet, resulterte i denne ufrivillige karusellfølelsen. Benign posisjonell vertigo ble svaret. Forklart på norsk; krystallsyke. Jeg tastet febrilsk på telefonen for å finne en kiropraktor som kunne ta meg inn på dagen. Det fant jeg. En behandlingsrunde med manøveren som kalles “epleys manøver” skulle gjøre susen. Halleluja tenkte jeg. Jeg skal innrømme at behandlingen var fæl, men den gjorde susen, i det minste der og da.

Desember gikk, jeg hanglet. Følte meg nesten som jeg var ombord på en båt med sjø. Men jeg overlevde. Jeg hadde tross alt lest om at man kan oppleve etterdønninger, eller restsymptomer etter krystallsyken, så jeg var sikker på det var det. Det måtte jo være det? 

Januar kom, og jeg var konstant sjøsyk. Dette kan ikke være normalt. En måned med gynging, som bare tiltok i kraft. Kvalme var også en stor del av hverdagen. Og alle som har opplevd kvalme, vet at det er forferdelig. En balanseterapeut ved en privatklinikk i Oslo mente jeg fortsatt hadde krystallsyken. “De fleste merker en endring etter 3-6 behandlinger”. Jeg behandlet, og behandlet. Noen ganger opptil 3 ganger i uken. Hva skjedde så? Jeg ble ikke det granne bedre, ei heller bare verre. Hva gjorde jeg feil? Fulgte jeg ikke restriksjonene jeg fikk nøye nok? Jeg satt når jeg sov, gjorde ingen brå bevegelser med hodet, spiste D-vitamin som en gud. Hvorfor ble jeg ikke bedre? Slik holdt jeg på i nærmere et halvt år. Uten bedring.

Jeg har skjønt det nå, jeg kommer aldri til å få svar på hva som skjedde under denne perioden. Hvorfor jeg ikke ble bedre. Men jeg skulle gjerne visst. For jeg, som sikkert resten av befolkningen hater å leve i uvissheten. 

Det er litt rart det her. Hvordan en simpel dag, time, minutt, kan snu hele livet på hodet. Det er noe som skjer med en, etter lang tid med sykdom. Jeg var ei livlig jente, som var med på det meste. Jeg hadde mange gode venninner, forholdsvis bra karakterer på skolen (dersom du ser vekk i fra 2’eren i politikk....), “psyken” min var bra, og ingenting tilsa at jeg skulle bli syk. Men det ble jeg. Sykdommer bryr seg ikke om etnisitet, sosial status, rikhet eller fattigdom, den tar akkurat det mennesket den vil. 


Hvem er jeg blitt til i dag? Jo, hun som sier nei. Hun som ikke er særlig livlig lenger, og hun som ikke kunne brydd seg mindre om 2’eren hun fikk på vitnemålet i politikk. Det er feil å si at jeg har gitt opp, for da hadde jeg ikke sittet her og skrevet nå, men jeg har vært på randen opp til fler ganger. Maktesløshet over situasjonen man befinner seg i er fæl. Du kan ikke gjøre noen verdens ting, for det er ikke du som bestemmer, til tross for at det er din kropp. Sykdommen kan knekke hvem som helst.

Om jeg spoler litt tilbake i tid, og skal gi et “råd” til fremtidige svimle, ikke gjør som meg. Ikke bruk mangfoldige tusenvis på å dra til hundre forskjellige spesialister. Vet du hva som mest sannsynlig vil skje? Du får hundre forskjellige svar å forholde deg til. Misforstå meg rett, jeg mener ikke at du skal bruke dagen på å stirre i veggen og vente på at alt skal ordne seg selv, bare ikke ta helt av. En periode hadde jeg ikke tellingen på hvor mange forskjellige folk jeg gikk til, eller hvor mange ulike øvelser jeg prøvde. Kiropraktor en gang i uken, balanseterapeut to ganger i uken, fysioterapeut en gang i uken, øre-nese-hals-lege 1 gang i uken, du ser tegningen. For meg har ikke dette ført med seg noe annet enn en stor dose med forvirring og redsel.

Så kan man jo lure på hvorfor jeg er redd. Hva om jeg aldri blir bra? Når blir jeg bra? Vil jeg kunne få et normalt liv? Kommer jeg til å klare og studere? Jobbe? Stifte familie? Hva skjer om jeg går på tur, og kollapser? Hvem kontakter jeg? Kommer jeg til å klare og ringe noen, eller må jeg vente til noen finner meg? Om jeg så klarer å gå tur, blir jeg verre etterpå? Katastrofetanker med store bokstaver. Disse tankene, og tusenvis av andre går på repeat i hjernen. Den fordømte redselen.

Når det kommer til vestibulære sykdommer, vil jeg påstå at det offentlige tilbudet vi pasienter får er mildt sagt bedritent. Og det er kanskje årets underdrivelse. Når du er så svimmel og kvalm at du nesten ikke makter å stå på bena, ja, da er det ingen tvil om at å vente et halvt til ett år på og komme til en offentlig spesialist, er uutholdelig. Om man først er så heldig å komme dit, så er det gjerne satt av minimalt med tid, og utredningen av sykdom blir mager. Så hva er alternativet? Jo, du går privat. Det smerter lommeboken over tid, det er helt klart. Spesielt når man har utgangspunkt som en “fattig student”. Men hva gjør man ikke for å bli frisk? Jeg har prøvd så mangt. Ingenting har hittil funket. 

Hjernen min står gravd fast i feil spor. Jeg ligger, ligger og atter ligger. Det blir litt som å tisse i buksa når det er kaldt. Behagelig, og deilig der og da, men når det fryser igjen, har man egentlig bare laget en dårlig deal for seg selv. For det er jo deg selv det går utover, uansett.

Jeg skal innrømme at jeg er desperat. Desperat etter å bli frisk. Årsaken til hvorfor jeg er syk, spiller egentlig ingen rolle, så lenge jeg blir bedre. Jeg har derfor satt min “lit” til LP-kurs, som jeg snart skal delta på. Lightning Prosess heter det. Det handler blant annet om å snu tankegangen. Restarte hjernen fra skrætsj, og begynne med blanke ark. Begynne med et annet tankemønster, og holdning. Jeg har lest at folk som har ligget i sengen i årevis, har blitt betraktelig mye bedre, eller frisk etter deltagelse på LP-kurs. Men det er en jobb som må gjøres, og det er deg selv som må. Jeg vet ikke hvordan dette blir for meg, men jeg er optimistisk. Jeg fryder meg over å ha noe og se frem til. Denne gangen er jeg skikkelig gira!

Det jeg håper menneskeheten en vakker dag vil forstå, er at man kan ikke skille psyken og det fysiske. Vet du hvorfor? Er du fysisk syk, så blir psyken din påvirket, enten du vil innrømme det eller ei. Jeg sier ikke at alle går i kjelleren, men i en eller annen grad, vil hodet bli påvirket. Si om du ligger med influensa. Irriterer deg deg ikke at du er syk? Kanskje du hangler en stund etterpå, - du blir irritabel og lei. Lei av å føle at kroppen ikke fungerer optimalt. På samme måte blir det om du sliter med psyken. Angst for eksempel. Visste du at symptomene det gir, kan få deg til å tro at du får et hjerteinfarkt? Eller du kan bli kvalm, få hodepine, til og med bli svimmel. Poenget er, man kan ikke skille psyken og kroppen fra hverandre, for de like avhengig av hverandre som bien og blomsten. Om blomstene forsvinner, vil biene bli rammet. Skjønner du hvor jeg vil? Enkel logikk.

Dette var kveldens dagbok fra meg.

Klem

  • 761 lesere

Likes

Comments

Det er merkelig hvordan hjernen vår fungerer. Hvordan kropp og hodet ikke alltid henger sammen. Hvordan hjernen kan fortelle deg en ting, og kroppen en annen. Da blir det kaos. Etter en god stund med kronisk sykdom kan jeg virkelig skrive under på at hodet mitt er fullt av kaos. Kaos som tar fra meg nattesøvnen, lar meg miste matlysten, gir meg skyldfølelse og dårlig samvittighet.

Når jeg ble syk, skjønte jeg sakte men sikkert at dette er som å starte livet på nytt. Du må starte alt fra skrætsj. Bare at du egentlig ikke gjør det. For du har med deg all tidligere bagasje. Noen har lett bagasje, andre tyngre. Når kroppen likevel nullstilles, hvorfor gjør ikke hjernen det samme?

2015 har uten tvil vært det tyngste året i mitt 20 år gamle liv. Nedturer etter nedturer gjør alt tungt. For de av dere som leser dette, og ikke vet hva som feiler meg, - jeg har kronisk svimmelhet. Hverken x antall leger, nevrologer, ØNH-leger og andre spesialister finner ikke ut hva som er feil. Det er frustrerende. Men likevel er hodet mitt det verste. Det samarbeider ikke med kroppen.

Jeg er lei meg for at jeg daglig skuffer de nærmeste rundt meg. Venninner, kjæreste, familie. Avtaler må avlyses, og jeg er ikke lenger "meg". Den gamle meg. Jeg glemmer å ta kontakt med venninner, kjefter på mine foreldre som ikke forstår, og ikke minst samboeren min som må stå på sidelinjen å se hvordan alt river meg i stykker. Hvordan den gamle meg forsvinner inn i sin egen lille boble. Det er ingen god boble.

Tankene mine er i krig med fornuften min. Jeg vet at time etter time, dag etter dag og måned etter måned i sengen ikke gjør meg bedre. Det forteller fornuften meg. Tankene? De sier at det er best å holde seg i ro. Være minst mulig til bry for både meg selv og andre. Tankene mine sier meg at jeg ikke er i stand til å takle denne kampen. Fornuften min sier meg at jeg vil seire. Tankene tar bare så mye større plass enn fornuften. Tankene er der hele tiden, mens fornuften kommer like fort som den forsvinner. Det er tøft.

Alt ovenstående kan vel kalles en blanding av somatisk sykdom, angst, en dråpe depresjon og ikke minst maktesløshet. Slenger du disse komponentene sammen, så er ikke erlik svaret veldig givende. Men jeg har fortsatt et snev av fornuft, og er det en ting til jeg ikke skal minste, så er det fornuften min.

For et surrete innlegg, jeg beklager det.

  • 363 lesere

Likes

Comments

God onsdag alle fine!

Nytt år, nye muligheter, sant? Vel, jeg har allerede falt ut av 50% av nyttårsforsettene mine. Jeg har spist sjokolade, drukket brus og ikke trent. Sånn kan det gikk, si.

Når det er sagt, så er det iallfall en ting jeg har tatt med meg fra 2015, og det er å sette pris på de små tingene. Etter x antall dager i sengen, x antall avtaler som har blitt avlyst, så er det de små tingene jeg sitter igjen med. De fantastiske små tingene. Hverdagslige ting, er blitt til store gleder. Å lage mat, få besøk, få telefoner, gode klemmer, hyggelige sammenkomster når det lar seg gjøre. Livet er pokkern meg skjørt!

Jeg vet hverken hvor eller hva jeg ville med dette innlegget. Det er godt å skrive, - og få satt ord på ting. Jeg håper 2016 har mye bra å by på, både for meg og deg.

Et litt forsinket, men bedre sent enn aldri godt nyttår ønskes til dere alle!

Klem

  • 149 lesere

Likes

Comments

"Du har tatt fra meg så mye, trenger du å ta mer? Du er så altoppslukende, og nærer deg av hver eneste celle i kroppen min. Hvorfor må du være der hele tiden? Kan du ikke forsvinne i bare fem, verdifulle minutter? Så jeg kan kjenne at jeg lever. At jeg lever og ikke bare eksisterer. For nå eksisterer jeg. Jeg vil leve.

I starten gikk det greit, jeg lot som du ikke var tilstede. Det var dumt, for der så du din anledning til å svekke meg enda mer. Jeg burde hørt på deg fra starten. Fra første gang du sa stopp. Men det gjorde jeg ikke. Jeg vil høre på meg selv, og ikke deg.

En gang, før eller siden sa det stopp. Du slo meg hard, rett i magen. I magen, hodet, og hjertet, - alle stedene på en gang. Og Gud, hvor vondt det gjorde. Hvor vondt det var å innse at jeg har latt deg bli meg. Du som aldri var ment til å dukke opp, men likevel kom uten forvarsel.

Du har svekket meg. Ødelagt meg. Tatt gleden i fra meg. Men du skal bort. Det har jeg bestemt meg for. Du skal ikke engang få lov til å eksistere i det livet jeg skal leve. For jeg skal leve. Og jeg skal sørge for at all den smerten du har påført meg, skal du få. Alle de nettene du har holdt meg våken. Alle de gangene du har fått meg til å gråte. Alle de gangene du har gjort meg redd. Alt dette skal jeg feire med å leve som aldri før, når du er borte. Og du skal se på. Du skal få vondt av å vite hvor bra jeg har det. What comes around goes around. Du skal lide, og ikke jeg."

Slik føles det å leve som kronisk syk. I mitt tilfellet; med kronisk svimmelhet. Det er et levende mareritt. Dag ut og dag inn. Men snart, snart er jeg meg igjen. Og jeg gleder meg!


  • 225 lesere

Likes

Comments