Jeg skriver dette innlegget i håp om at det kan hjelpe noen som enten er eller som har vært i samme situasjon med og få hjelp.

Året var 2009 og jeg fikk min første kjæreste! Gleden var stor, da jeg sikkert var eneste på 15 år som aldri hadde blitt kysset før, noensinne. Jeg var i skyene. Litt løgner her og der for og få vært med han, og jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke fulgte magefølelsen. Dette er sikkert et av tilfellene hvor mange tenker "ung og dum". Men nei, jeg gjorde mitt livs største tabbe, men hva viste vell jeg? Jeg var kun 15 år gammel. Lite viste jeg hva som kom til og skje den helgen, og hadde jeg kunnet skrudd tiden tilbake så hadde jeg gjort det og heller fulgt magefølelsen min, og ikke vært så blind. Den helgen var det som snudde alt på hodet. Jeg gikk fra en positiv jente til en negativ en. I flere år gikk jeg med negative tanker om meg selv. Jeg gikk og fortalte meg selv at det var min feil at det skjedde, at jeg fortjente det. Jeg dro meg selv lengre og lengre ned for hver dag som gikk. Det ene førte til det andre, og i flere år gikk jeg rundt og hatet meg selv og dro meg lengre og lengre ned i kjelleren..


Her er saken og poenget mitt med og dele dette;

DET ER IKKE DIN FEIL!

Det er ikke din feil at noe sånt skjer med en, det er ikke du som velger at noe sånt skal skje deg. Du der ute fortjener overhode ikke at noe sånt skjer med en. Er flere som har sendt meg mail osv, hvor den personen har skrevet at dem føler dem fortjente det, at det var dems feil at det skjedde. Men nei, det er det overhode ikke. Ingen jente eller gutt kan se at noe sånt skal skje med en, det er kun 1 person som vet det, og det er personen som gjør noe sånt mot et annen menneske. Ikke dra deg selv ned i kjelleren, det er ikke verdt det, trust me. Jeg har vært så langt nede i kjelleren som jeg overhode har kunnet komme. Hvor kom jeg med det? Ingen vei...

Jeg var stuck der lenge. Jeg stengte meg inne, søkte ikke hjelp, ingenting. Takk gud for at jeg har gjort det nå, takk gud for at jeg greier og snakke om det og bearbeide det istedenfor at det skal knekke meg. Jeg har full forståelse for hvor vanskelig det er og be om hjelp når en trenger det, men det er det største steget du kan ta når du først er i kjelleren.

Ting blir bedre, men er ikke alltid man greier alt alene, og da er det mye bedre og snakke med om så bare 1 person som du vet er der for deg og støtter. Bare det kan hjelpe mye.

Hadde ikke jeg snakket om det så hadde jeg nok aldri sittet her og sett positivt på livet og for engangs skyld hatt det bra med meg selv og det livet jeg nå har. Mye av grunnen til hvorfor jeg har greid det er pga familien min og mine fantastiske venner som støtter meg uansett hva :)

Vis det er noen som trenger en og snakke med om uansett hva det måtte gjelde så stiller jeg gjerne opp. Dere kan enten sende meg en melding her, på facebook (profilbilde av meg med rødt hår, dem andre er hacket eller noe) eller dere kan sende meg en mail ( annavh94@hotmail.com ). Det kan enten være anonymt eller med navn, jeg stiller gjerne opp uansett.



Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 108 lesere

Likes

Comments

Jeg har gjort tabber, og tabbet meg ut big time til tider.. Men jeg er et menneske, og alle mennesker gjør feil. Men jeg bare lurer; hva er poenget i og slenge dritt og dra personer enda mer ned enn hva dem er med drittslenging og anonym? Får dere det bedre med og gjøre det? Føles det bra og få en person til og ligge og gråte om nettene? Og alltid dra en person ned i kjelleren når den personen faktisk gjør sitt beste og bruker alle sine krefter på å i det minste få det litt bedre med seg selv, tross tabbene? Hva vinner dere på det? Jeg har opplevd alt for mye dritt i livet mitt, og for Robin sin del så gjør jeg ALT jeg kan for og komme meg opp igjen og komme leg fremover for hans skyld. Er det da gøy å dra meg tilbake igjen? Jeg spør igjen; hva vinner dere på det? Får dere det bedre av det? Hvordan hadde dere følt dere om det hadde vært dere i min stilling? Jeg kan love dere en ting; dere hadde ikke følt dere bra. Ja, jeg har gjort mine tabber, og det er noe jeg må leve med hver eneste dag. Og jeg angrer! Mer enn hva ord kan forklare. Men hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke skru tiden tilbake, jeg kan ikke gjøre noe med det annet enn og beklage. Og det har jeg gjort flere ganger. Så, har dere det bra nå? Jeg hadde ikke hatt det så bra med meg selv hadde jeg vært dere. Men nå er jeg lei. Jeg vil ikke være i kjelleren, selv om dere mener jeg bør det pga vis jeg ikke er det så angrer jeg tydligvis ikke. Men dere vet ikke noe om det.. For hadde dere bare tatt dere tiden til og være voksne nok til og snakke med meg om det istedenfor å slenge meg full i dritt, så hadde dere kanskje skjønt litt mer enn og tro og mene at dere har rett i alt.. Og ja, kanskje jeg skriver at alt er supert osv, but if walls could talk, they would have given you an other story.

Jeg tar en pause fra sosiale medier. Rett og slett fordi jeg trenger og komme meg ovenpå igjen.. Vis dere vil meg noe så kan dere sende meg en SMS..

  • 146 lesere

Likes

Comments

Jeg var dum. Jeg tenkte ikke i det hele tatt.. Det og bli gravid er den største gleden, men kan og bli et mareritt. For 2-3 år siden hadde jeg masse venner og mangen å være med hver eneste dag. Noe jeg trives veldig med! Livet mitt var supert og jeg elsket det (tross depresjonen). Så ble jeg gravid, først så var jeg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre siden jeg var ung, ingen utdannelse, ingenting. Men jeg hadde fremdeles venner. Når jeg først bestemte meg for hva jeg skulle gjøre så var det en stooor glede å være gravid, jeg var glad og følte at hullet jeg hadde inni meg etter aborter ble fylt. Men etter en stund så mistet jeg flere og flere venner, hvorfor er enda uvisst, men jeg gjorde det.. Dette var selvfølgelig ikke noe gøy, men skjønte jo det at dem fleste vennene mine likte å reise på byn osv, noe jeg da ikke kunne. Tiden gikk og jeg hadde fremdeles et nettverk rundt meg. Frem til jeg måtte flytte hjem... Da mistet jeg nesten alle, selv om jeg reiste til Bergen og hadde sjangsen til og møte venner, men ingen kunne eller så fant dem på unnskyldninger for og ikke kunne møte meg. Jeg var mer og mer alene. Dem få jeg hadde fortsvant også med tiden, og nå sitter jeg igjen alene med en sønn på over året. Jeg ble mer og mer deprimert igjen pga dette og fordi jeg ikke hadde andre enn familien min og snakke med. Nå bor jeg i Bergen igjen og håpet om at det skulle ordne seg var stort. Men det skjedde ikke. Jeg var fremdeles veldig alene med tanke på nettverket jeg en gang hadde. Dem nærmeste jeg hadde som gravid og som alenemor forsvant helt. Enkelte bare forsvant, men dem fleste dyttet jeg unna ubevist.. Jeg tok mindre og mindre kontakt med folk pga depresjonen og fordi jeg følte jeg ikke kunne være den vennenen dem ønsket (som kunne være med på byn, drikke og møte uten videre og uten planlegging på forhånd). Jeg gjorde sånn at jeg var alene.

Til dere som er gravide eller som har unger: IKKE gjør samme feilen som meg! Ikke dytt folk unna! Ikke glem og ta kontakt med dem! Ta kontakt med dem du har, vær med dem, ha vennskap rundt deg. Vis ikke så står du i fare for og ende opp som meg; Alene. Og tro meg når jeg sier dette: Det vil du ikke. Jeg angrer ikke på at jeg valgte og beholde sønnen min, men jeg angrer på at jeg mistet dem jeg var glad i.. Ta kontakt, hold kontakten, møt dem når du kan, ikke dytt dem unna og ikke kom med unnskyldninger om og ikke være sosial. Alt er bedre enn og bli sittende hjemme og ikke ha noen å snakke med. Alle trenger venner og sosialisering. Jeg vet om flere som har gjort samme tabben som meg og som har endt på samme stadiet som jeg havnet i. Enkelte har til og med endt opp med og ha det verre og som sitter hjemme og gråter og ikke orker noe. En tok til og med og overførte alt til barnefaren for så og ta livet av seg pga depresjon over at hun satt hele tiden hjemme og ikke hadde noen.

Vær så snill, behold de vennene du har, ting blir selvfølgelig vanskelig med unge, men med planlegging så går det seg alltids til! Ikke end opp alene som meg. Det vil du ikke, trust me!

  • 186 lesere

Likes

Comments

Hei! Beklager så mye for fraværet her på bloggen, vet det er mange som har spurt hvor jeg er, hva som skjer i livet mitt og hvordan det går, og det skal jeg svare på nå.

Hvor jeg har vært:
Jeg har for det meste vært hjemme med Robin siden vi har vært syke på tur, også har jeg vært en del hos familien til Kristian :) Derfor har det ikke vært så mye som har skjedd som jeg har og skrive om..

Hva som skjer i livet mitt:
I livet mitt skjer det ikke så veldig mye annet enn det vanlige: Robin, venner og kjæresten, men det er egentlig helt OK! Med tanke på at det kun er 2 UKER (!!!!) til Robin blir 1 år, og kun et par måneder til han skal begynne i barnehage (August) og jeg da skal sette i gang med noe (har enda ikke helt klart hva jeg skal ta meg til med enda) :) Så her er det mye planlegging og mye tanker som skjer 😁

Hvordan det går:
Den verste og viktigste delen av alle spørsmålene.. Jeg vil være 100% ærlig, men akuratt nå er det tøft å være det.. Jeg har det ikke gale, men det kunne garantert vært bedre! Dere vet, når det er mye nytt som skjer og en helt ny epoke i livet så er det som regel alltid litt negative tanker som følger med.. Vell, det er snart 1 år siden livet mitt fikk en ny vendig, og tankene er her enda.. Hvorfor det vet jeg ærlig talt ikke, kanskje pga ting jeg har fått høre som enda henger igjen? Jeg vet ikke.. Eneste jeg vet er at det enda er noen kvelder hvor jeg gråter meg selv i søvne, dager hvor jeg er ekstra sliten osv.. Hvilke tanker tenker dere kanskje? Dem er fremdeles dem samme gamle: Er jeg en bra nok mor? Hva om jeg mislykker totalt som mor for Robin? Er jeg bra nok for Kristian? Hva kan jeg gjøre bedre? Hva bør jeg forandre på? Hva om, hvorfor det, hva hvis osv... Er så mange, men om jeg er bra nok mor for Robin og om jeg fortjener/ er bra nok for Kristian er dem som surrer mest oppi hodet mitt.. Jeg prøver så hardt og tenkte positivt ( you know: positive mind, positive life. Eller hva det er), men som vanlig er det enklere noen dager enn andre dager.. Men nok om det! Utenom det har jeg det bra, jeg har et tak over hodet, jeg har gode venner, mat i kjøleskapet, en sønn og en fantastisk fyr! :)

Hvordan har dere det? :) Noe dere vil jeg skal skrive om? :) Trenger tips vis det skal komme flere innlegg :)

  • 271 lesere

Likes

Comments