Det verste som eksiterer her i verden er usikkerhet og kroppspress. Jeg har selv opplevd og opplever begge deler. Jeg selv er veldig opp og ned på det, og det varierer veldig fra dag til dag, noen dager er jeg suuuper usikker på meg selv og syns jeg ser helt for jævlig ut, mens andre dager så er alt bra og jeg ser positivt på alt. Dessverre nok så fins det jenter og gutter der ute som har det sånn hver eneste dag, og det er ikke riktig!

Ingen fortjener å sitte og være usikker på seg selv og tenke at dem må fikse på seg selv for og være bra nok for andre. Du er bra nok som du er! Ingen her i verden er perfekte, alle har forskjellig kroppsfigur, forskjellig ansikt osv, det er det som gjør oss så unike! Om du så har litt ekstra fett, kviser,flisete hår, who cares? Altså helt dønn seriøst, jeg har kviser, små pupper, ekstra fett på kroppen osv, men jeg ville ikke forandret på en ting. Kvisene mine kommer fra stress og at jeg er elendig tilå ta av sminken når jeg går med det, puppene er som dem har vært nesten hele livet mitt, og fettet på magen er fra graviditeten. Jeg har ikke giddet å gjøre noe med magen fordi jeg har ikke energi til overs til trening. Silikon i tatti? Nei takk, var en stund jeg var på tanken, men så begynte jeg å tenke; Om jeg ikke er fornøyd med meg selv og kroppen min, hvordan kan det da ha seg at andre er det og faktisk liker den? Dessverre nok så sitter det kun i hodet mitt, for jeg ser egentlig ikke så gale ut. Jeg ser på meg selv på en helt annen måte enn det vennene mine gjør,og det tror jeg faktisk de fleste jenter og gutter gjør. Ingen pupper er for små, ingen mager er for store, ansiktet er unikt for det er det som gjør deg til deg. Kroppen kan du gjøre noe med selv med trening. Ansiktet kan du også gjøre noe med midlertidlig, trengs kun litt sminke, men hvor skjule den du er? Hvorfor skjule det som gjør DEG unik?

For ikke så lenge siden så klarte jeg så vidt å gå ut døren uten sminke. Nå går jeg så og si ikke med sminke med mindre jeg skal på fest, da tar jeg på meg fundation, pudder og maskara. Jeg selv har nå komt til et punkt hvor jeg rett og slett gir en god faen i om jeg går i slaske klær offentlig og uten sminke, folk for mene hva dem vil og tenke hva dem vil. Det er sånne små steg som å gå uten sminke i 1 dag eller 2 også øke det til du blir komfortabel med det og til slutt kanskje ikke tenker over det selv? Det skal så fryktelig lite til for og bli komfortabel med deg selv og utseendet sitt, det er en tøff begynnelse, men det blir alltid bedre etter hvert. Det er en krig, en evig krig i hodet ditt. Hva så om enkelte mennesker syns du ikke ser bra ut? Screw them, det er ikke dem som skal like det, men DU. Det er DU som skal like deg selv og være fornøyd, ingen andre. Og viktigst av alt; man trenger ikke å bruke 30-40 tusen på silikon pupper, restylan osv for å bli fornøyd. Du trenger bare å kjempe den evige kampen som er i hodet ditt og innse det at du er nydelig uansett hva!

Legger ved en sang som faktisk fikk meg til å begynne min evige kamp:

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Jeg skriver dette innlegget i håp om at det kan hjelpe noen som enten er eller som har vært i samme situasjon med og få hjelp.

Året var 2009 og jeg fikk min første kjæreste! Gleden var stor, da jeg sikkert var en av dem få på 15 år som aldri hadde blitt kysset før, noensinne. Jeg var i skyene. Litt løgner her og der for og få vært med han, og jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke fulgte magefølelsen. Dette er sikkert et av tilfellene hvor mange tenker "ung og dum". Men nei, jeg gjorde mitt livs største tabbe, men hva viste vell jeg? Jeg var kun 15 år gammel. Lite viste jeg hva som kom til og skje den helgen, jeg ble voldtatt. Og hadde jeg kunnet skrudd tiden tilbake så hadde jeg gjort det og heller fulgt magefølelsen min, og ikke vært så blind. Den helgen var det som snudde alt på hodet. Jeg gikk fra en positiv jente til en negativ en. I flere år gikk jeg med negative tanker om meg selv. Jeg gikk og fortalte meg selv at det var min feil at jeg ble voldtatt, jeg gikk lenge å sa til meg selv at det var min feil at det skjedd, at jeg ikke var sterk nok til å kkempe imot og at jeg fortjente det. Jeg dro meg selv lengre og lengre ned for hver dag som gikk. Det ene førte til det andre, og i flere år gikk jeg rundt og hatet meg selv og dro meg lengre og lengre ned i kjelleren..


Her er saken og poenget mitt med og dele dette;

DET ER IKKE DIN FEIL!

Det er ikke din feil at noe sånt skjer med en, det er ikke du som velger at noe sånt skal skje deg. Du der ute fortjener overhode ikke at noe sånt skjer med en. Er flere som har sendt meg mail osv, hvor den personen har skrevet at dem føler dem fortjente det, at det var dems feil at det skjedde. Men nei, det er det overhode ikke. Ingen jente eller gutt kan se at noe sånt skal skje med en, det er kun 1 person som vet det, og det er personen som gjør noe sånt mot et annet menneske. Ikke dra deg selv ned i kjelleren, det er ikke verdt det, trust me. Jeg har vært så langt nede i kjelleren som jeg overhode har kunnet komme. Hvor kom jeg med det? Ingen vei...

Jeg var stuck der lenge. Jeg stengte meg inne, søkte ikke hjelp, ingenting. Takk gud for at jeg har gjort det nå, takk gud for at jeg greier og snakke om det og bearbeide det istedenfor at det skal knekke meg. Jeg har full forståelse for hvor vanskelig det er og be om hjelp når en trenger det, men det er det største steget du kan ta når du først er i kjelleren.

Ting blir bedre, men er ikke alltid man greier alt alene, og da er det mye bedre og snakke med om så bare 1 person som du vet er der for deg og støtter. Bare det kan hjelpe mye.

Hadde ikke jeg snakket om det så hadde jeg nok aldri sittet her og sett positivt på livet og for engangs skyld hatt det bra med meg selv og det livet jeg nå har. Mye av grunnen til hvorfor jeg har greid det er pga familien min og mine fantastiske venner som støtter meg uansett hva :)

Dessverre nok så er voldtekt ikke noe man kan glemme eller slenge under en skuff, jeg sitter enda den dag i dag og tenker på det som skjedde, hva jeg kunne gjort annerledes osv. Men hver gang jeg sitter i den boblen så kommer tanken: Hvor hadde jeg vært den dag idag om det ikke hadde skjedd?

Voldtekten har definitivt satt sitt spor i meg, både positivt og negativt. Jeg er sterkere den dag idag en hva jeg var før. Jeg har innsett (etter mange år) at det var ikke min feil, jeg kunne ikke gjort noe annerledes, jeg angrer ikke på at det skjedde, for da hadde jeg ikke vært der jeg er den dag i dag.

Og jeg vet at alle som har opplevd det kan bli like sterk om dere bare snakker om det, bearbeider det, får hjelp til det enten av din nærmeste venn eller profesjonell hjelp. Selv har jeg snakket mest med min aller beste venninne om det, og ord kan ikke beskrive hvor mye hun har hjulpet meg❤

Vis det er noen som trenger en og snakke med om uansett hva det måtte gjelde så stiller jeg gjerne opp. Dere kan enten sende meg en melding her, på facebook (profilbilde av meg med rødt hår, dem andre er hacket eller noe) eller dere kan sende meg en mail ( annavh94@hotmail.com ). Det kan enten være anonymt eller med navn, jeg stiller gjerne opp uansett.



Likes

Comments

Jeg har nå jobbet i butikk i 6mnd cirka og på de månedene så har jeg opplevd mye rart og møtt mange mennesker. Og jeg elsker det! Men, om det er noe som går meg på nervene så er det når voksne mennesker sender barna sine inn på fks en leketøys butikk mens dem går på en annen butikk eller noe. Beklager å si det, men det er faktisk kun "akseptabelt" om barna er rundt 13-15 års alderen. Jeg har ved flere anledninger vært vitne til eller sett at foreldre har sendt inn barn i 4-11 års alderen inn i en butikk, mens dem går og gjør ærender. Beklager og si det, men dette er IKKE okay! Ansatte i en butikk har ingen som helst plikt eller ansvar til og passe på barna deres. Ansatte i en butikk kan ikke styre om barna går fra den butikken og til en annen fks.
Se for dere dette;

Du er ute og handler med barna dine og du plasserer dem på en leketøys butikk (fordi dem er barn og liker leker). Barnet er der i noen minutter, for så og forlate butikken. Dem ansatte står fks med en kunde og ser ikke at barne/a går ut (ikke at det er dems ansvar å passe på heller). Du kommer tilbake for og hente dem, men finner dem ikke. Hva kan da fks skje med barnet ditt?
Her er noen eksempler: Kan ha møtt på en pedofil og blitt kidnappet eller misbrukt. Kan ha blitt påkjørt (om barnet går ut av senteret/butikken og det er en bilvei der). Kan ha gått seg bort og sitter helt fortvilet og redd fordi han/hun ikke finner mammaen/pappaen sin.

Dem tre eksemplene er tre ting en forelder aldri vil at skal skje barna sine. Ta heller barna med deg, vær kjapp, men IKKE etterlatt barnet/barna i en butikk hvor du ikke har kontroll og hvor ansatte ikke hele tiden kan følge med. For ting kan skje, enten du tror det eller ikke, det finnes ingen garanti på at det går bra hver gang. Om du absolutt må gjøre noe du vet barna ikke har tålmodighet til og være med på så ta det enten en annen dag eller bit i det sure eplet og hør på at dem syter i 5 min til du er ferdig :)

Likes

Comments

Jeg har gjort tabber, og tabbet meg ut big time til tider.. Men jeg er et menneske, og alle mennesker gjør feil. Men jeg bare lurer; hva er poenget i og slenge dritt og dra personer enda mer ned enn hva dem er med drittslenging og anonym? Får dere det bedre med og gjøre det? Føles det bra og få en person til og ligge og gråte om nettene? Og alltid dra en person ned i kjelleren når den personen faktisk gjør sitt beste og bruker alle sine krefter på å i det minste få det litt bedre med seg selv, tross tabbene? Hva vinner dere på det? Jeg har opplevd alt for mye dritt i livet mitt, og for Robin sin del så gjør jeg ALT jeg kan for og komme meg opp igjen og komme leg fremover for hans skyld. Er det da gøy å dra meg tilbake igjen? Jeg spør igjen; hva vinner dere på det? Får dere det bedre av det? Hvordan hadde dere følt dere om det hadde vært dere i min stilling? Jeg kan love dere en ting; dere hadde ikke følt dere bra. Ja, jeg har gjort mine tabber, og det er noe jeg må leve med hver eneste dag. Og jeg angrer! Mer enn hva ord kan forklare. Men hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke skru tiden tilbake, jeg kan ikke gjøre noe med det annet enn og beklage. Og det har jeg gjort flere ganger. Så, har dere det bra nå? Jeg hadde ikke hatt det så bra med meg selv hadde jeg vært dere. Men nå er jeg lei. Jeg vil ikke være i kjelleren, selv om dere mener jeg bør det pga vis jeg ikke er det så angrer jeg tydligvis ikke. Men dere vet ikke noe om det.. For hadde dere bare tatt dere tiden til og være voksne nok til og snakke med meg om det istedenfor å slenge meg full i dritt, så hadde dere kanskje skjønt litt mer enn og tro og mene at dere har rett i alt.. Og ja, kanskje jeg skriver at alt er supert osv, but if walls could talk, they would have given you an other story.

Jeg tar en pause fra sosiale medier. Rett og slett fordi jeg trenger og komme meg ovenpå igjen.. Vis dere vil meg noe så kan dere sende meg en SMS..

Likes

Comments

Jeg var dum. Jeg tenkte ikke i det hele tatt.. Det og bli gravid er den største gleden, men kan og bli et mareritt. For 2-3 år siden hadde jeg masse venner og mangen å være med hver eneste dag. Noe jeg trives veldig med! Livet mitt var supert og jeg elsket det (tross depresjonen). Så ble jeg gravid, først så var jeg veldig usikker på hva jeg skulle gjøre siden jeg var ung, ingen utdannelse, ingenting. Men jeg hadde fremdeles venner. Når jeg først bestemte meg for hva jeg skulle gjøre så var det en stooor glede å være gravid, jeg var glad og følte at hullet jeg hadde inni meg etter aborter ble fylt. Men etter en stund så mistet jeg flere og flere venner, hvorfor er enda uvisst, men jeg gjorde det.. Dette var selvfølgelig ikke noe gøy, men skjønte jo det at dem fleste vennene mine likte å reise på byn osv, noe jeg da ikke kunne. Tiden gikk og jeg hadde fremdeles et nettverk rundt meg. Frem til jeg måtte flytte hjem... Da mistet jeg nesten alle, selv om jeg reiste til Bergen og hadde sjangsen til og møte venner, men ingen kunne eller så fant dem på unnskyldninger for og ikke kunne møte meg. Jeg var mer og mer alene. Dem få jeg hadde fortsvant også med tiden, og nå sitter jeg igjen alene med en sønn på over året. Jeg ble mer og mer deprimert igjen pga dette og fordi jeg ikke hadde andre enn familien min og snakke med. Nå bor jeg i Bergen igjen og håpet om at det skulle ordne seg var stort. Men det skjedde ikke. Jeg var fremdeles veldig alene med tanke på nettverket jeg en gang hadde. Dem nærmeste jeg hadde som gravid og som alenemor forsvant helt. Enkelte bare forsvant, men dem fleste dyttet jeg unna ubevist.. Jeg tok mindre og mindre kontakt med folk pga depresjonen og fordi jeg følte jeg ikke kunne være den vennenen dem ønsket (som kunne være med på byn, drikke og møte uten videre og uten planlegging på forhånd). Jeg gjorde sånn at jeg var alene.

Til dere som er gravide eller som har unger: IKKE gjør samme feilen som meg! Ikke dytt folk unna! Ikke glem og ta kontakt med dem! Ta kontakt med dem du har, vær med dem, ha vennskap rundt deg. Vis ikke så står du i fare for og ende opp som meg; Alene. Og tro meg når jeg sier dette: Det vil du ikke. Jeg angrer ikke på at jeg valgte og beholde sønnen min, men jeg angrer på at jeg mistet dem jeg var glad i.. Ta kontakt, hold kontakten, møt dem når du kan, ikke dytt dem unna og ikke kom med unnskyldninger om og ikke være sosial. Alt er bedre enn og bli sittende hjemme og ikke ha noen å snakke med. Alle trenger venner og sosialisering. Jeg vet om flere som har gjort samme tabben som meg og som har endt på samme stadiet som jeg havnet i. Enkelte har til og med endt opp med og ha det verre og som sitter hjemme og gråter og ikke orker noe. En tok til og med og overførte alt til barnefaren for så og ta livet av seg pga depresjon over at hun satt hele tiden hjemme og ikke hadde noen.

Vær så snill, behold de vennene du har, ting blir selvfølgelig vanskelig med unge, men med planlegging så går det seg alltids til! Ikke end opp alene som meg. Det vil du ikke, trust me!

Likes

Comments