Før eg fikk barn hata eg å bake, lage mat og slike ting, eg hadde så vidt baka ei kake i mitt liv. Men når man får barn, blir det meir naturlig at man må bake nokken kake inn i mellom til bursdager, foreldremøter, og når man får besøk.

Eg har nok også, etter at vi fekk barn blitt meir opptatt av kva vi faktisk får i oss, og kva maten gjer med kroppen til barna mine og oss voksne. Vi er flinkere å lage til fra bunnen av, og har innsett at det faktisk er minst like enkelt som å kjøpe ferdigposer, ja også smaker det jo masse bedre og da, også får man ikkje i seg all den salten som er i ferdigposer. Aldri meir ferdig kjøpt guacamole, eller tacokrydder, tomatsaus ol slike ting, det er så enkelt å lage sjølv. Ei ferdig deig i ny og ne er greit nok, men på late søndager med god tid er heimelaga pizza perfekt.

PIZZABUNN:

2,5 dl lunkent vann

ca 25 gram fersk gjær eller en halv pose tørrgjær

2 ss olivenolje

ca 1/2 ts havsalt

ca 5-6 dl hvetemel


Bland sammen alt det tørre, og tilsett olivenolje og vann, elt dette i kjøkkenmaskin i 15 min, eller for hånd så lenge du orker. Hold igjen litt av hvetemelet, så kan du justere etterkvert. La deiga heve til dobbel størrelse, eg hever den minst en time. Grunnen til at eg bruker mindre gjør en "vanlig" er fordi gjær ikkje er godt for magen, og deiga smaker bedre .

Ta på det fyllet du sjølv ønsker, idag blei det tomatsaus (vi kjøper tomater på boks eller heile tomater) og svinekjøttdeig, vi hadde og igjen kyllingfilet etter middag igår, skjærte i skiver og tok på med litt tomatsaus og olivenolje i bunnen . Eg er stor fan av å bruke opp all mat. Å kaste mat er forferdelig, for miljøet, lommeboka og etisk sett, så hurra for gjenbruk av mat .

Ha en fin søndagskveld.


Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - klikk her!

  • 18 lesere

Likes

Comments

Lille vakre jenta mi, sov så søtt i senga, lykkelig uvitende om at snart kom livet til å forandre seg. Snart skulle vi reise på sjukehuset, og eg viste at når vi kom heim igjen, så var ho ikkje aleine lenger, snart måtte ho dele oss med lillesøster. Korleis skulle dette gå? Korleis ville den nye kverdagen vår bli? Var vi klare for dette? Det var mange følelser på en og samme gang, når vi reiste heimefra denne dagen, ei veke over termin. Redd for at fødselen skulle bli lang og vanskelig som sist, redd for at eg ikkje skulle bli like glad i babyen som eg var i Nathalie, for korleis skulle det egentlig gå an? Redd for at tida etter fødsel skulle bli slitsomt, med lite søvn og overskudd. Spent på å snart møte lillesøster i magen, glad for at den tunge magen snart var vekke, men samtidig ei sorg for at Nathalie ikkje skulle være aleine lenger.


Eg hadde sjølvsagt ingenting å frykte. Fødselen gikk greit, og smertene fort glømt, for den følelsen når lillesøster kom opp til meg for første gang, er rett og slett ubeskrivelig. Rein følelse av lykke, og stolthet! Lillesøster sov, spiste, og tida etter fødselen var heilt spesiell, ei fantastisk tid. Å gå fra å være en familie på 3 til 4 , har vore ei stor lykke og glede for oss. Eg innsåg fort at det ikkje var synd i Nathalie som fikk ei lillesøster, tvert imot, å få søsken er en stor berikelse. Dei er så glade i kverandre, og lillesøster elsker storesøster, vil være der ho er, kryper så fort ho kan, for å komme inn på rommet til storesøster.

At 1 er som 1 og 2 er som 10, har ikkje stemt i vårt tilfelle. 1 er 1, og 2 er 2 , og gleden fordobla og kjærligheten likeså, for det har ikkje vært vanskelig å være like glad i begge jentene våre <3

  • 24 lesere

Likes

Comments

Hverdag

Hode verker, skuldra er snart ute av ledd, eg vrir meg, ligger på tvers i senga med en liten kropp mot min, som ikkje får til å sove, for 6 natta på rad. Eg holder på å bli sprø. Har dårlig samvittighet for at eg egentlig er skikkelig forbanna på ho, som ikkje kan hjelpe for at ho ikkje er heilt i form. EG VIL BARE FÅ SOVE, vær så snill, eg er desperat. Eg blir monstermamma om natta, når eg i halvsvime ammer minste jenta, og ho vrir seg, skriker, finner ikkje roen, stakkar lille som er så tett i nasa, har vondt i begge øyrene. Legen sa vi ikkje kunne gjøre nokke, utenom å gi paracet og nesedråper. Ho har nettopp fått en paracet, og eg ber til høgre makter om at den snart må fungere.

Eg har amma heile natta, blir gal av å ikkje få senga for meg sjølv. Skal i alle fall ikkje ha fleire unger, det holder med to. Skal bli glad når dei er voksne og klarer seg sjølv. Koffor i all verden vil folk ha unga, sånn egentlig?! Eg tenker stygge tanker, det hjelper, er godt å få det ut. Samboeren og pappaen til jentene våre, snorker seg fornøyd og glad gjennom det heile. Han høres ut som en fornøgd liten motorbåt, og det irriterer meg grenselaust. Eg gir han et spark i leggen, han veit kva det betyr og snur seg på sida, snorkinga gjer seg.

Snart fungerer paracetten, og lille skjønne jenta mi sover søtt. Eg ber om unnskyldning , for tankane mine. Uff, eg som er så heldig og velsigna med to friske jenter og en kjekk mann, verdens beste pappa og kjæreste er han, sjølv om han snorker litt. Vi skal no ha en til, kanskje.. Er jammen ikkje så gale, eg er heldig eg...

Auga mine glir igjen, eg er snart i drømmeland, den deilige stunda då man nesten sover, men ikkje heilt. Då høyrer eg ho, katten. Å i helvette, er det ikkje mulig å få sove her i huset?!! Ho mjauer, klorer på senga, eg veit at ho ikkje gjer seg før eg slippe ho ut. Eg ser ingenting, ikkje nokke ting, men eg står opp, er så og si blind, men eg åpner verandra døra, katten piler ut, og eg går fornøyd mot senga, og kræsj. Eg går rett i kjøkkenet, faen. Det var vondt. Ser. ikkje. en . drit.. Skal ikkje ha fleire katter, i alle fall..



Likes

Comments

Tankespjnn


Eg har alltid elska å skrive. Heilt fra eg var liten . Eg satt på kontoret til mamma og pappa og "skreiv bok". Dei kom ofte inn, ville se kva eg dreiv med. "Kom dokke ut!", var svaret dei fikk. Trur aldri eg skreiv ferdig boka mi, men kanskje en vakker dag..?

Skriving for meg er veldig privat, av en eller anna grunn. Spesielt blogg, då man utleverer seg sjølv i aller høgste grad. Enkelte har ingen sperrer eller grenser for kva dei skriv, og når man skriver om barna sine bør man tenke seg godt om, meiner eg. Er det greit å skrive personlige ting om fireåringen? Elller legge ut bilder av babyen der ho eller han skriker og hyler, snørre renner og bleia er våt? Kor går grensa for kva vi deler, om oss sjølv, familien, og spesielt barna våre. Eg kan spør mi jente på fire år om ho syns det er greit at eg legg ut bilde eller skriv om ho, men ho skjønner ikkje konsekvensene av det.

Mange mamma og pappa bloggere deler mykje , og eg syns det er greit til en viss grad. Samtidig er det en spennande debatt om kor grensa går? Kva vil dei barna som har fått bretta oppveksten sin utover Norges land meine om dette om 15 år? Bare tida vil vise.. Det er og forskjell mellom mine tanker, refleksjoner om mammarollen, utfordringer eg og dei fleste andre møter på, og det å utlevere barna våre på en personlig måte.

Eg syns dette dikte sier mye viktig. Første gang eg hørte det tenkte eg "kva?! Er ikkje barna mine, mine barn?" . Eg blei nesten litt irritert, altså. Alvorlig talt, kven er dei sine då liksom? Eg har gått gravid i 9 måneder, fødd dei, tørka snørr og tårer, bytta hundrevis med bleier , mata og amma. Dei er jo MINE. Ja, sjølvsagt er dei barna mine, men eg eiger dei ikkje, dei er egne individer, med ønsker, lengsler, mål, personligheter, og forutsetninger. Dei må få leve egne liv, og eg kan være her å støtte dei, gi dei kjærlighet, trygghet, men dei tilhører meg ikkje.  

Profeten

Deres barn er ikke deres barn.
De er livets sønner og døtre med egne lengsler.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere?
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de dere ikke?

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker,
for de har egne tanker..
Dere kan gi hus til deres kropper, men ikke deres sjeler..
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som dere ikke kan besøke, selv ikke i deres drømmer?

Dere kan strebe etter å ligne dem, men prøv ikke å få dem til å ligne dere!
For livet går ikke bakover eller dveler ved i går.

Dere er de buer som deres barn blir skutt ut fra som levende piler.
Byeskytteren ser merket på evighetens sti, og han bøyer deg med sin kraft,
så hans piler skal fly langt og fort.
Vær glad over å bøyes i bueskytterens hånd, for slik han elsker pilene som flyr,
elsker han også den trygge buen.

- Kahlil Gibran, Profeten

Likes

Comments