Hallais!

Da begynner kroppen endelig å våkne igjen. Lørdag kveld og i går var jeg totalt ubrukelig, og det er kanskje ikke så rart etter nesten 60.000 skritt.

Jeg hadde egentlig et ganske avslappet forhold til konkurransen til tross for at min lengste løpetur var 21.1 km før jeg skulle løpe 42.2 km. Mest sannsynlig fordi jeg ikke hadde noe press på meg, bortsett fra det jeg selv hadde satt, som var å gjennomføre. Og når man har syklet Jotunheimen Rundt tre ganger og i snitt har brukt 16 timer, så vet man at man bare må ta tiden til hjelp.

Thommy og jeg møttes på Rådhusplassen lørdag morgen 08:00. 1t 30min til start. Jeg fikk sove mine nydelige ni timer og var veldig fornøyd med det. Satt og så på showet med rulleski og rullestol før pulje 1 startet. Thommy skulle absolutt varme opp før turen. Idiot. Jeg lot meg ikke lure med, så jeg satt der, stiv som en stokk, mens jeg humret for meg selv. Fin fyr da.

Starten går 09:30. Pulje 2. De første 8-9 kilometerne går fort og praten går lett med Thommy, Jacob og Mario. Vi løper store deler av den første runden samlet. Kroppen føles bra og føler vi gjorde unna først runden i et behagelig tempo. 6.13/km. Vi kunne nok løpt på 5.30 uten problemer, men ingen av oss har løpt så langt tidligere så det var vanskelig å vite hvilke startfart vi skulle ha. Vi løp runden uten noen pauser og ut på andrerunden måtte vi/jeg gå litt i bakkene opp mot Frogner plass, ikke fordi jeg ikke kunne løpt, men i frykt for en kjempesmell. Vi mistet Jacob på brostein etter 25 km og så dessverre ikke mer til han da han måtte gi seg grunnet en leggskade.

Mellom 23-28 km er jeg litt for dårlig til å få i meg mat og det skal jeg få smake litt på nå. På 30 kilometersmerket kommer en sprekk selv Jörgen Brink ville vært stolt av. Får i meg drikke og mat. Det går trått nå, og ned forbi Tjuvholmen og Aker Brygge klarer vi i god show-off-stil og holde beina i gang. Opp til St.Hanshaugen er det mange høydemeter og beina står rett ut. Thommy holder beina i gang til halvveis opp i bakken før han venter på meg. Dette gikk sakte. Over 9 minutter på den kilometeren som ikke kan betegnes som annet enn en kjempesprekk. Jeg må veksle mellom gå og jogg. Vi kommer til toppen sammen og vi slepper opp bra på vei nedover. Nå er det kun 2.5-3.5 km igjen. Vi slipper opp og lar beina gå. Vi passerer mange som går. Inn mot mål de siste kilometerne ligger vi stødig på 5.30-fart når vi snuser på målstreken. Jeg legger meg i front i et bra tempo med Thommy i ryggen. Når vi kommer ned Karl Johan tar Thommy over og setter opp tempo yttligere. Beina står rett ut, men holder ryggen helt til det er 150 meter igjen. Husker ikke så mye av det, men vi kom oss til mål sammen. 4t 42min!

Men herregud for en fantastisk tur. Ikke et eneste gnagsår eller en eneste kranglete kroppsdel i ettertid. Veldig stolt og glad for å gjennomføre etter det mildt sagt Suboptimale oppladningen med brudd i foten. Litt smerter på slutten, men klarte å holde humøret oppe og raggen måtte jo gå.

Dette var absolutt ikke siste gang og jeg må få takk Mario, Jacob og sist men ikke minst, Thommy for en sinnsykt rå tur! Absolutt minner for livet!

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Hallaisen!
Da er arbeidsdagen over og godt er det. Det har vært en lang uke med mye jobb så da er det deilig å avslutte litt tidlig på fredag. I et svakt øyeblikk klarte jeg å la meg overtale til å være med på Skeidar for sengeshopping..... Så nå skal vi til Skeidar for å titte på seng til den nye leiligheten.

For to uker siden så var jeg så vannvittig dum at jeg sendte en melding til min kontakt i Maxim, Thea, for å spørre om hun ikke hadde et ekstra startnummer til meg til Oslo Maraton. Og det hadde hun jo selvfølgelig. Jeg kunne jo ikke si sånn " Okey, ville bare spørre". Vet ikke hva det er med meg og dumme utfordringer, men trigges av mentale kriger og nå er jeg klar for en ny. Foten min begynner endelig å bli bedre, men etter en lang dag med mye jobb merker jeg at foten er litt sigen på slutten av dagen, så hvordan morgendagen blir er jeg fryktelig spent på.

Jeg har hatt fire løpeøkter frem til i dag. 7 km, 17 km, 15km og 5 km. Jeg har en bra motor og bra kondisjon så jeg håper at det kan redde meg litt. Som nevn tidligere er det bare 8 uker siden jeg knakk foten, og jeg har ikke fått trent noe løping før forrige uke.

Heldigvis skal jeg ikke løpe alene, men sammen med Thommy, en gammel barndomskompis av meg. Vi har avtalt at vi kryper sammen til mål om det er det som skal til. Jeg vet at jeg er veldig sterk mentalt så jeg er ikke så redd for at jeg bryter om jeg går på en smell, for den kommer nok på et eller annet tidspunkt uansett.

Nå skal jeg spise litt god mat og kose meg i kveld også går starten 09:30 i morgen tidlig. Om du er gira på å følge med så kan du sjekke ut startnummer: 42956 som er mitt startnummer!

Anbefaler deg forresten å legge meg til på Snapchat, så skal jeg gi deg et snapshow uten sidestykke- Afjaera​!

Ønsk meg lykke til´a!


Likes

Comments

Hallaisen!

To blogginnlegg på under én uke er ikke hverdagskost lenger, men jeg har hatt en meget interessant helg og det er mye som skjer nå.

Først og fremst, jeg tar det jo som en selvfølge at alle som leser bloggen er blant mine FB-venner, har meg på Insta eller snap, og da har dere selvfølgelig fått med dere min nye bolig og at jeg skal selge den jeg bor i akkurat nå. Men til dere sjuke folk som følger meg uten å være venn eller følge meg på noen som helst sosiale medier så kan jo ikke dere vite alt som har skjedd!

Så her kommer først og fremst noen perverse bilder fra den nye leiligheten vi har kjøpt som ligger mellom Tjuvholmen og Solli på beste vestkant.


Såååå! Hva tenker`u? Sylfrekk og matcher en kaptein på A-laget?. Stemmer bra det kamerat.


Sååå, over til boligen vi selger som har siste visning i dag 18:30. Her har du noen sneakies. URL - https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=103341615

Ogsåååå over til hva som faktisk skjedde i helgen. Redbull Sladding og min første løpetur siden jeg knakk foten for 8 uker siden. Vi tar det omvendt rekkefølge bare for å gjøre det litt vanskelig.

Jeg stod opp 05:50 for å møte Thommy, en barndomskompis av meg som endelig har flyttet til Oslo. Vi møttes 07:00 nede på stortorvet å skulle ha en finfin rolig løpetur. Vi løp mot gamlebyen, og oppover mot Ekeberg hvor vi hadde soloppgangen fra Utsikten ved Ekeberg Camping. Nå vi kom oss opp til Ekeberghallen tok vi til høyre mot skulpturparken og ned stien fordi Ekebergrestauranten. Videre ned til gamlebyen igjen, Sørenga, Operaen, havnepromenaden, Aker Brygge, Tjuvholmen og en liten stopp utenfor den nye leiligheten som jeg flytter inn i 28.september som du så bilder av over her. Videre til Solli hvor vi skilte lag og jeg løp hjem til Majorstuen og han tilbake til Sentrum. Gode 16 km. Helt forbanna kokt. Sjukt støl bare et par timer senere. Men det var en sinnsykt deilig start på lørdagen før jeg og Silje satte kursen mot Redbull Sladding.


Så, helgens høydepunkt. Redbull Sladding med Team Renault. Sindre Haugsvær, Brage Vestavik, en fyr til jeg dessverre ikke husker navnet på, og meg. Sindre på CX, Brage, som kanskje ikke såå mange av MINE følgere kjenner til, men han er jo en legende i downhill-miljøet og kjører aktivt på et sinnsykt nivå. Og meg da, på rittfulldemper. Målet var selvfølgelig kun å ha det gøy og forhåpentligvis klare å karre seg videre fra kvalifiseringen. Vi var 86 som startet kvalikken. 32 som skulle videre. Jeg følte jeg kom greit ut, tok hindrene greit, og hadde høy fart der man kunne sykle og slapp å sladde. Overlykkelig når jeg klarte å kvalle meg inn som nummer 13 av 86! Brage vant vel kvalikken og Sindre var 5-6 plasser unna å kvalle seg inn. Ikke så rart på CX muligens. Uansett, her kommer et perverst bilde av A-laget før vi fortsetter.

Så begynte St.Hanshaugen å fylles opp. Musikken ble stadig friskere, stemningen det samme. Startlisten ble snudd på hodet og de som kvallet inn sist skulle starte først så man fikk de beste tilslutt. Ingen fatale kræsjer så langt, så var det min tur da. Jeg måtte jo gutse skulle jeg være med i dette selskapet og kanskje kvalle meg til finalen. (topp 10). Så jeg tok sats på første hinder/hopp. Som vist på bildet her -

Hoppet av, og landet i ubalanse og ble sendt med en salto inn i gjerdet som du kan se i bakgrunn her. Kastet meg på sykkelen og syklet videre. Kom meg til mål, men skjønte at finalen røyk. Skulderen trodde jeg også et sekund hadde røket. Heldigvis kom jeg fra det med kun noen skrubbsår og en ordentlig forslått kropp.

Men sjukt creds til Redbull og Renault-gjengen med Kristin, Jacob og Stine i spissen som ga meg muligheten! Jeg håper eventet kommer tilbake neste år og at enda flere tar turen. Ser forøvrig litt folketomt ut på bildet over da dette var i pausen mellom kvalikk og semi.

Jeg har forøvrig fått sånn semi-bekreftet noe dødsfett for neste år, som jeg ikke vil si noe om før alt er 100%, men forhåpentligvis kan jeg lette litt på sløret om kort tid! legger med et annet fett bilde Ola Morken tok av meg i Shimano-wallriden.

Likes

Comments

Hallais!

Nå er det helg igjen, og godt er det. Har hatt en del flere coachingtimer denne uken da høstsesongen virkelig er i gang igjen. Trives utrolig godt i jobben og kunne virkelig ikke tenkt meg å drive med noe annet!

I ettermiddag stakk jeg til St.Hanshaugen hvor årets Redbull Sladding går av stabelen. Her skal vi sykle over noen sjuke hindre, sladde litt, showe litt, og ha det mildt sagt sjukt fett! Så her må du bare møte opp i St.Hans-parken fra 13:00 og utover i morgen. Jeg fikk en hyggelig invitasjon fra Kristin i Renault og takket selvfølgelig ja. Guttungen i meg var ikke vond å be. Så jeg fikk hentet startnummer 37, litt skuffa. Prøvde å krangle meg til 69. Får heller håpe at jeg kan snike til meg favorittnummeret ved neste anledning. Jeg møtte Jacob og Stine fra Renault, lagde litt show foran kamera, fikk med meg en sjukt fet genser, en sjukt fet t-shirt, en psycho trailercaps, en ordentlig redneck-olavest og en Redbull selvfølgelig.

Jeg fikk testet løypa litt og du kan se en liten snutt på Instagram - Andrefjbratli eventuelt showet på snapchat - Afjaera.

Over til noe annet. 1.September i dag. Icon Livigno Extreme Triathlon går jo av stabelen i dag og det er mildt sagt kjipt å ikke få delta grunnet foten som har vært et problem en stund nå. Jeg prøvde meg på en kort løpetur i går og det funker fortsatt ikke optimalt. Jeg har sett noen videoer fra løypa og de har måtte snu før toppen av Stelvio grunnet 10 cm nysnø. Pr nå er det fjorårets vinner som leder og er vel snart i mål.

Jeg har satt meg noen mål for neste sesong som jeg vil fortelle om litt senere i høst når alle detaljer er spikret, men jeg kan love at det ikke blir Enebakk Rundt som er hovedmålet.. ;)


Nå har jeg nettopp punga ut 198 kroner på smågodt, lagt meg godt tilrette i sofaen og skal nyte en ålreit film før jeg tar kvelden. I dag har hun frøkna hjemme her holdt ut med meg i 3 år, så jeg får gi´a et kyss på kinnet og smekk på lanken som takk. Makan til tålmodig dame skal man lete lenge etter!

Likes

Comments

Hallaisen!

I et svakt øyeblikk i dag morges slo det meg at jeg skulle løpe Oslo Maraton 16.september. Like spontant som da jeg meldte meg på Icon Livigno som går av stabelen førstkommende helg. Foten er fortsatt ikke bra nok til at jeg kan løpe, men jeg har forsøkt meg på noen små joggeseanser på 30 sekunder til 1 minutt. Og forhåpentligvis vil jeg bli helt bra i løpet av en drøy ukes tid.

Nå tenker du kanskje at det er rart at jeg kan være med på Oslo Maraton og ikke kjøre Livigno Extreme, men saken er den at det er en viss forskjell på å løpe 42.2 km helt flatt kontra det å svømme 3.8 km, sykle 195 km over fire fjell på 2000moh for så å løpe 42.2 km i fjellet. Saken er også den at det om det ikke funker å løpe 42 km i den formen jeg er i nå, så er det greit. Da setter jeg meg på t-banen og drar hjem. Om det ikke hadde funket i Italia hadde det ikke vært like lett å bare bryte. Spesielt mtp at jeg hadde dratt med meg to stykker fra Norge, også skulle de ikke engang fått oppleve at jeg kom til mål. Mens Oslo Maraton blir lavere skuldre og tunge ben. Forhåpentligvis klarer jeg å småjogge hvertfall 25-30 km også får jeg heller gå litt om det ikke funker i det hele tatt.

Idéen fikk jeg når Thea fra Maxim sa neste eventet hennes var Oslo Maraton. Jeg vil også være med på ting som er gøy, så nå har jeg tatt første steget. Meldt meg på, så får vi se om jeg klarer steg 2 som er å komme meg til start, og steg 3 som er å gjennomføre.

Uansett blir dette med lave skuldre og uten forhåpninger, litt som Birken var, som ble en god opplevelse for min del!

Btw: For dere som tror jeg er en løpegud så kan jeg fortelle dere at det stemmer ikke, og at bildene under her lyver. Jeg forsøkte meg på en treningshalvmaraton i desember og brukte 2 timer og 27 minutter. Så hvordan dette skal gå kan bli mildt sagt jævlig spennende når jeg skal løpe dobbelt så langt. ​​

PS: Om jeg mot formodning skulle komme til steg 2, så kan det lønne seg å følge med på snapchat - Afjaera.

Foto: Ola Morken

Likes

Comments

Hallais!

På tide med en liten oppdatering og da passer det jo perfekt nå etter Birken 2017. I dag tidlig reiste jeg opp til Rena sammen med Kristin og Christopher.

Jeg var egentlig ikke nervøs i det hele tatt. Jeg hadde ingen forventninger mtp på resultat eller tid da jeg ikke har hatt en eneste hardøkt siden første uken i juli. I 2015 kjørte jeg Birken sist og da var jeg egentlig i bra slag, men startet i Pulje 54. Altså useedet pulje. Den gangen kom jeg inn på 3t 31 minutter. Og var vel egentlig fornøyd med det, da jeg kjørte store deler alene.

Så siden jeg knakk foten så har jeg vært litt spent på hvordan dette skulle gå! Følte meg brukbar på øktene tidligere denne uken, men nesten umulig å si noe om tid eller plassering. Starten gikk 08:55. Pulje 11. Jeg fikk plass helt foran og når det smalt satte jeg fart på asfalten sammen med en noen få andre. Jeg hadde bestemt meg for at jeg får kjøre til jeg sprekker også heller ta den støyten når den måtte komme. Opp til Skramstad var jeg ca 40 sekunder tregere enn i 2015. Opp til Bringbusætra hadde jeg kjørt inn det tapte og klokket inn 3 sekunder raskere enn for to år siden. Beina føles bra og jeg fortsetter å pushe. Vi er en liten gruppe som stadig plukker folk fra lavere og lavere puljer. 10 først, så 9, 8 og helt ned til pulje 7 som startet 20 minutter før oss.

Videre igjennom første terrengparti bruker jeg nesten 30 sekunder kortere tid enn for to år siden. Så kommer det jeg fryktet mest. Gåpartiet. foten er ikke 100% men jeg gjør en mellomting mellom å gå og jogge. Foten blir vondere og vondere og jeg må løsne skoen. Jeg er likevel 8 sekunder raskere i dette partiet sammenlignet med i 2015.

Mellom Kvarstad og Storåsen går det vesentlig raskere enn for to år siden. 5 minutter. på 50 minutter er vesentlig raskere. Rosinbakken går også raskere i år. 30 sekunder. Videre så går turen fra Elgåsen til toppen av Storåsen nesten 3 minutter raskere enn for to år siden. Vi nærmer oss mål og av samtlige deltakere på Strava har kun 53 vært raskere enn meg inn på Skistadion. Videre ned balletbakken er det kun 16 som har vært raskere enn meg som er registrert på Strava.


I mål på 3t 17min og 17 sekunder. I mål med litt kramper og et smil om munnen. 3.17 er i seg selv ikke noen supertid, men kun 6 stk var raskere enn meg i Pulje 11 og jeg vet jeg slapp noen av de i Rosinbakken. Jeg er dog fornøyd da jeg ikke har fått den oppkjøringen jeg hadde håpet på, og bena var overraskende bra. Jeg klarte meg på kun gel fra Maxim og hadde en 0.5-flaske med energidrikke som holdt hele veien i tillegg til at jeg tok noen vannglass på mat/drikkestasjonene. Jeg er helt sikker på at om jeg hadde fått starte med en raskere pulje. Kanskje pulje 4-5-6 så hadde jeg kunne kjørt på 3.05-3.10. Flere ganger underveis syntes jeg det gikk for sakte og at det egentlig var litt for behagelig. Samtidig er jeg usikker på om det ville lønne seg å kjøre alene da det koster forholdsvis mye mer krefter med litt motvind. Alt i alt er jeg strålende fornøyd og håper at seedingen for neste år blir litt bedre enn Pulje 11.

En annen ting som var hyggelig var å møte Thea fra Maxim. Hun er Country Brand Manager og er den som har tatt meg under vingene til Maxim sammen med Pål. De fikser og ordner alt for meg og det setter jeg utrolig pris på! Fulldemperen fra Merida funka dødsbra. Gikk fort på flatene og det var deilig å kunne sitte "avslappet" i utforkjøringene. Spesielt fornøyd med en topp 17 ned ballettbakken, med hjertet i halsen. Sikkert noen flere som var raskere som ikke er på Strava, men det later vi som at ikke skjedde.



Likes

Comments

ENDELIG!


Nå har jeg ventet på denne dama i noen måneder siden jeg fikk gladnyheten. Jeg skulle nemlig få meg ei ny dame i tillegg til hun skreppa som allerede må holde ut med meg. Det har ikke florert av bilder på nettet, da denne er så fersk som den kan få blitt. Noen har sett bilder og bare et fåtall har fått se den med egne øyne, og nå er jeg en av de, og en av de enda færre som faktisk eier en.

La meg beskrive på en ålreit måte. Jonatan, Markedssjef i Merida plukker meg opp hjemme på Majorstuen 08:15. Turen går rett til Lysaker. 08:32 åpnes porten til kjelleren i Merida Norge/Stian Sport sine lokaler. Inn går Jonatan først. I et hav av sykler er det umulig å se hvem som kan være min, men samtidig leter jeg febrilsk. Øynene triller rundt. Lengst inn i bygget. På et perverst sykkelstativ står herligheten. Sjekk snapchat-story for video (Afjaera). Gaffelen er kappet, akkurat som på bestilling i går kveld. Integrert styre/stem. Matt sort. Også til hovedretten. Sram Red E-Tap. Herregud så herlig. Etter noen tøffe uker motivasjonmessig etter bruddet i foten var det akkurat dette jeg trengte.

Sykkelen er også utstyrt med Sram Red HRD Shift-Brake Control disc. Altså skivebremser. Skrur jeg to år tilbake var det nettopp dette jeg skulle prøve ut for første gang. En racer med skivebremser, men grunnet flytting til Malta ble det ikke noe av. Nå er tiden inne, for å prøve ut fremtiden.


Jeg fikk et kort tur i dag tidlig og mitt førsteinntrykk av sykkelen er at den fremstår mer stilren og har en utrolig ryddig cockpit. Integrert styre/stem, og siden gir er elektronisk og trådløst så er det ikke noen irriterende kabler eller vaiere som tar plass eller som tar fokuset bort fra den fantastisk cockpiten. For jeg må innrømme at jeg flere ganger tittet ned på styret, ene og alene fordi det var så sjukt jævla porno. Smilet gikk nesten rundt.

Så til det mange lurer på; Hvordan funker Sram E-tap? Det skal jeg si deg, det funker jævlig bra. Det er litt uvandt siden man girer lettere med venstre hendel, og får å bytte på storeskiva/lilleskiva så må man klemme inn høyre og venstre hendel samtidig for å få den opp/ned. Tyngre giring bak skjer ved å bruke høyre hendel som på Shimano. Jeg har ikke fått justert og kjørt inn alt enda, men gi meg noen uker så skal jeg komme med en god test av sykkelen. Førsteinntrykket er uansett satt. Den er knallstiv, sinnsykt rask og bremsene funker utrolig godt i krappe svinger og der hvor man vil vente lengst mulig med å bremse. Og ikke minst, bakbrems som virkelig tar, i motsetning til alle andre sykler jeg har hatt de siste 10 årene.

En annen gladnyhet. I Morgen drar jeg til Eidfjord sammen med Ola Morken. Vi skal dekke Norseman. Vi har begge fått akkreditering som fotografer/videofotografer. Noe som gjør at vi kan få være med ut på ferja og få et unikt innblikk i stemningen som er minuttene før starten på et av verdens tøffeste Ironman-distanser.


Likes

Comments

Hallaisen!

Det har nå gått nesten 10 dager siden jeg pådro meg brudd i foten og skuffelsen er i ferd med å legge seg. Jeg har vel innsett at det ikke nytter å sippe lenger. Nå er det bare å se fremover!


På onsdag var jeg på bruddkontroll på Oslo Legevaktsenter. Jeg drømte om å kunne få ta av meg gipsen, men det var vel egentlig ikke så realistisk mtp på at jeg hadde jo ikke bare ett brudd, men tre. Kom inn til legen og vi diskuterte litt frem og tilbake. Jeg sa jeg gjerne ville ha den av og heller være forsiktig enn å loffe rundt med gips fordi det er ganske upraktisk. Så vi kom fram til et kompromiss. Gipsen av og jeg får heller være litt forsiktig.
Jeg skal innrømme at jeg har hatt ganske store smerter i foten siden jeg tok den av siden det ikke er noen form for beskyttelse. Jeg går fortsatt med krykker for å avlaste foten, samtidig som jeg prøver å gå litt forsiktig på hælen da dette er minst vondt om jeg skal prøve å gå.

I morgen tidlig tenkte jeg faktisk å se om jeg klarer å få foten inn i sykkelskoen. Om jeg får til det så skal jeg få tatt meg en rolig sykkeltur for å kjenne etter hvordan det føles. Jeg har syklet til/fra jobb med en fot med gips. Jeg prøvde meg nå nettopp med slippers og så lenge jeg ikke legger press på foten så går det greit, dog helt umulig å reise seg. Så det å løpe legger jeg på hylla i hvertfall 4-5 uker til. Jeg får bare føle meg frem, men sånn som det er nå er det helt umulig.


I morgen skal jeg også på foto og video-shoot med Abracadabra! Vi har nå fått inn masse nytt tøy i nettbutikken så sjekk det ut! Vi skal ha med oss Stian Gregersen som er en vannvittig proff fotograf og vi skal ta MYE fete bilder og video. Om du vil få med deg dette "live" så legg meg til på Snapchat - Afjaera. Jeg tar med dronen også skal vi se om vi ikke får til noe med den også. Planen er at jeg for første gang skal holde meg bak kamera også får noen andre ta hovedrollen på sykkelen! Vi trenger forøvrig ei dame til som kan være med oss. Ta kontakt om du kjenner noen!

Og sist, men ikke minst, Malmö. Jeg har en kompis som bor der, Peter og hans fantastiske dame Kathrin, som jeg ble kjent med på en ferie i Tyrkia for nesten 10 år siden skal jeg nå endelig catche opp med. Det er to år siden sist jeg så han og 4 år siden jeg så hun, så det skal bli kult med en helg der neste helg. Da blir det god mat og god drikke og endelig en liten flytur for å få feriefølelsen! Forhåpentligvis er foten litt bedre også, så målet får bli å dra uten krykker, så får vi se om det lar seg gjøre!


Ellers går dagene nå med til Tour de France, og det er jo dritkjedelig fordi det ikke skjer noe som helst! 



Likes

Comments

Hallais!

Vet ikke helt hvor jeg skal starte, for dette er så sykt frustrende, irriterende og ikke minst skuffende. Jeg har nå holdt på dag inn og dag ut i 10 måneder. Fysisk og mentalt forberedt meg på best mulig måte. Siden jeg startet har faktisk gått ned så mye som 12 kg. Har gått fra å være i helt forbanna rævva form til å faktisk føle meg sterkere enn noen gang. Spesielt på sykkel. Jeg har lært meg å svømme og begynner å få taket på løpingen også. Det går ikke fort, men det går fortere enn det har pleid med meg.

Onsdag ettermiddag:Jeg tok med den lille hunden ut på tur, som vanlig. med 250m igjen av turen så er jeg uoppmerksom et lite øyeblikk og tråkker skeivt på et komlokk, før foten sklir videre ned i et hull ved siden av. ca 10-15 cm ned i bakken. Her får jeg all vekten på ytterkanten av foten og hører to ganske klare knekk. Jeg syntes det var jævlig vondt og skjønte at dette ikke var optimalt, men hinket hjem i troen på at jeg bare måtte "gå det av meg" som med det meste annet av sånne skader. Så jeg kommer hjem og skal ta på joggeskoene fordi jeg skal på jobb på Ekeberg. Jeg har ikke sjans til å få på skoen og må bare ringe for å si ifra at dette ikke kommer til å funke og at jeg må få sjekket foten.

Jeg får karret meg på trikken og på vei ned til legesenteret forventer jeg timeslang venting som det alltid er. Det tar ca 1.5 minutt fra jeg trekker kølapp til jeg får forklare hva som har skjedd. Videre blir jeg sendt til et venterom. Her venter jeg i 2-3 minutter før jeg blir ropt opp og inn til en ny lege som kjenner på foten. Røntgen er bestilt og "du kan bare sitte utenfor her til noen roper navnet ditt". 2 minutter går. "Bratli". Røntgen tar 2 minutter. Så jeg spør hvor lenge han antar jeg må vente før jeg får vite svaret. "alt fra 2 minutter til 2 timer". Så jeg forventer at det nå skal bli lang ventetid. 4 minutter senere kommer ei snill dame ut og forteller meg på en god måte at jeg har to brudd i foten og at det må gipses. Så jeg setter meg utenfor venteværelse til bruddskader. Her rekker jeg å skrive kort til min nærmeste og ringe mamma før jeg blir tatt med inn for å gipses. Selve prosessen med gips tar ca 15 minutter. Jeg blir sittende å prate litt med hun og hun forteller at jeg kan ta av gipsen om 1-3 uker avhengig av hvordan det ser ut. Jeg må begynne å belaste foten gradvis, og kan begynne å sykle rolig igjen ca én uke til 10 dager etter at gipsen er av. Løoingen må jeg ta gradvis men sannsynlig er jeg ikke i gang med rolig løping før om 5-7 uker og at jeg kan løpe normalt om 9-11 uker. Kort fortalt. Livigno er om 6 uker. Jeg vil takke de på legevakten for helt utrolig god service og rask hjelp. Alt var unnagjort på drøyt 45 minutter fra jeg trakk kølapp. Setter utrolig pris på så god hjelp og håper andre får like god hjelp som meg!

Nå har jeg allerede vært uten trening siden onsdag kveld og føler meg fullstendig crap. Jeg har innsett at det ikke blir noe Livigno i år ettersom jeg ikke får den nødvendige treningen nå frem mot konkurransen og spesielt nå som jeg skulle trappe opp løpingen. Løpeformen skulle peake uten å bli skadet, men da slapp jeg det.

Så hva skjer fremover?
Ja, det kan du lure på. Vi vet vel omtrent like mye om det. Det eneste jeg vet nå er at jeg skal bli frisk og rask før jeg tar noen forhastet avgjørelse. Jeg har fortsatt lyst til å gjøre Icon Livigno som jeg har fått en slags "kjærlighet" for, selvom jeg aldri har vært der. Om det blir i 2018 eller når det blir vet jeg ikke. Det føles jo ut som at jeg har kastet bort over 500 timer med trening disse månedene selvom jeg vet at jeg ikke har gjort det, føles det sånn nå. Så nå skal jeg ta meg noen fortjente uker med restitusjon og før jeg aner ordet av det er den nye sykkelen min her. Fikk vite tidligere i uken at sykkelen min er rett rundt hjørnet og jeg rakk aldri å legge ut min før den ble solgt så det er jeg fornøyd med!

Det eneste som er sikkert er at jeg kommer til å oppretteholde syklingen igjennom høsten, vinteren og frem til neste sommer. Hvilket nivå det blir på har jeg ikke bestemt meg for, men jeg er alt for glad i å sykle til å legge det helt bort. Jobb er hovedfokus uansett så får vi ta syklingen som det kommer!



Snapchat - Afjaera
Instagram - AndrefjBratli
Strava - André Fjærestrand Bratli

Likes

Comments

Hallaisen!

Nå er det gått noen dager siden jeg kom hjem fra Jotunheimen Rundt. Kroppen begynner å bli bedre, men føler meg fortsatt litt sliten, så jeg skal nok hvile et par dager til.

Mandagen før avreise til Jotunheimen tikket det inn en hyggelig melding på FB. "Du er èn av tre vi har lyst til å bruke som sykkelambassadør i 2017".

Så det var jo flaks! Onsdag morgen syklet jeg ned til Skøyen og der lå det en pakke til meg i resepsjonen

(fortsetter under bildet)

MAXIM NORGE!

Sinnsykt deilig. De leverte altså en stor og fin pakke til meg som jeg tok med meg opp til Jotunheimen Rundt. I løpet av 430 kilometer spiste jeg 12 barer og fikk i meg intet mindre enn 14 gel. På flaskene hadde jeg kun saft/vann. I tillegg fikk jeg i meg ca 6-7 brødskiver i tillegg til laupskaus på Lom og tre vafler på Sognefjellet. Kan med hånda på hjerte si at jeg neppe hadde karret meg til mål uten.

Denne avtalen kommer utrolig godt med, og jeg kjenner jeg blir ganske happy av å tenke på det. Vi nordmenn kjenner jo ekstra godt til Maxim. Mitt første med Maxim var sportsdrikken når jeg spilte fotball for 14-15 år siden. Etter at jeg startet med sykling har jeg titt og ofte brukt produktene og vekslet litt med andre også. Det skal bli spennende å komme i gang med samarbeidet.

Spesielt bra skal det bli å ha Maxim med på laget når jeg drar til Italia og forhåpentligvis skal gjennomføre Icon Livigno Extreme Triathlon. Apropos det så håper og tror jeg at jeg turen i helgen vil hjelpe meg med akkurat det. For en sånn nedtur som jeg hadde i helgen må jeg nok være forberedt på i Livigno også. Men, nå har jeg trent for dette i nesten 9 mnd, og er ready for whatever!


Snapchat - Afjaera
Instagram - AndreFjBratli
Strava - André Fjærestrand Bratli

Likes

Comments

Siden jeg kom i mål i går har jeg stilt meg spørsmålet sikkert 20 ganger. Uten å finne ut av det. For hvor jeg hentet krefter eller vilje fra kan jeg ikke skjønne.


Det hele startet torsdag. Kom til hytta i Borgund. Ca 30 km fra Lærdal. Mutters alene. Egentlig ganske deilig! Fikk bare 3-4 timers søvn og tidlig på morningen dro jeg til Lærdal for å møte Stig og kompisene hans som også skulle sykle.

Vi snakker skit og mildt sagt nervøse. Det regner og er opphold om hverandre. Blir det regn? Snø? Sol? Vind?

Starten går 21:15. Raskeste Pulje.

Gameplan : "Være med teten til det sier stopp".
Gjennomføringskarakter: 6.

Jeg skulle være med teten så lenge så mulig. Det begynte dårlig. Merket fra 10 km at jeg ikke hadde bra ben. Helt merkelig. Du vet følelsen du får rett før du får kramper? Den følelsen fikk jeg etter 15 km.

Vi fortsatte i det flate partiet inn mot bunn av Filefjell. Satt greit med i starten. I et svakt øyeblikk ble jeg liggende litt bak i første gruppa. Splitt. Brukte 2 minutter på å kjøre meg opp igjen og var egentlig ganske kokt så jeg var fornøyd med å ligge på halen i et par minutter før jeg skulle helt frem. Før jeg rakk det: ny splitt. Kommer meg opp igjen og er helt ferdig etter 47 km. Som om rittet skulle hatt målgang etter 50 km. Men da var det fortsatt 380 km igjen.

Jeg ble liggende i 30 minutter ca alene. Det pissregnet. Jeg var iskald på vei opp, og hadde bestemt meg for at dette ikke går med så dårlige ben. Og knær. Vonde knær pga kulden. Ble tatt igjen av den delen av feltet som jeg måtte kjøre meg opp fra i første omgang. Her møtte jeg Anders Gray og Martin (bedre kjent som wattkoden). Pratet mye med disse til vi kom til Fagernes. Etter Fagernes så jeg ikke noe mer til han.

Jeg og Anders kjørte med en gruppe på 10-12 mann opp til Beitostølen. Jeg fikk noe ordentlig godis av Anders som gjorde at jeg kviknet til etter Beito. Anders kvikna også til. Kjørte sammen opp til Valdresflya (200 km). Fortsatt 230 km igjen.

Jeg slet fortsatt med vonde ben, og ikke minst en jævel på ryggen. Knærne mine så ut til å hovne opp litt pga temperaturen over Valdresflya med 3 grader og jeg i kort shorts.

Anders var i dytten og dro hele gjengen til Randsverk. Vi stoppet der for å spise og drikke. Jeg var ganske tydlig på at jeg skulle forsøke å komme meg til Lom før jeg skulle gi meg. Jeg hadde ikke noe som helst krefter. Jeg var helt tom. Ikke følelsesløs, men bare helt knust i hele kroppen. Skuldre, armer, nakke, korsrygg og føtter.

Anders kjørte fra meg etter Randsverk (240 km) og jeg klarte å bite meg fast med den gruppa på 10-12. 20 km før Lom måtte jeg så sinnsykt på do. Jeg slapp gruppa 5-6 ganger, men klarte å støte meg opp igjen. Dette kostet så sinnsykt mye krefter. Jeg klarte å holde meg med et nødskrik til jeg kom til Lom. Her fikk jeg gått på do, spist lapskaus. Ventet egentlig bare på Jørgen Berg (arrangør). Planen var å gi meg her. Jeg var helt på felgen og skjønte ikke hvordan jeg hadde klart å komme meg til Lom en gang. Ikke en eneste jævla gang hadde jeg en bra opplevelse med hodet eller bein.
Jeg begynte å kle av meg her. Iskald etter å ha syklet i regn så og si hele veien. Fikk av meg regnjakka og vesten. Glimtet litt med øynene. Vært våken i over 24 timer nå.

Vendepunktet: Stig kommer til matstasjonen med kompisen sin Trygve. Jeg var fast bestemt på å gi meg. Han skulle videre og etter litt overtalelse så endte jeg med å kle på meg og forsøke litt til. Trygve forsvant tidlig, så Stig og jeg ble syklende sammen til bunn av Sognefjellet.

Her møtte vi også Stian Tveit. Sjukt hyggelig å se deg igjen kompis. Alltid godt humør og smil!

Etter rundt 10 minutter sykling i bakken tar Stig og jeg en pause. Vi stopper. Prater litt og kommer oss videre. Den neste timen blir det mange stopp. Fysisk og psykisk tom for energi. På dette tidspunktet stopper vi igjen. I et siste desperat forsøk på å ikle bryte 17 km før toppen begynner vi å GÅ opp fjellet. Etter 10 minutter skjønner vi ar dette ikke går. Vi diskuterer seriøst å bryte. Jeg mener det ikke er noen skam da vi ikke har forutsetninger for å komme oss igjennom dette. Det er over 130 km igjen. "

HVORDAN FAEN SKAL VI KOMME OSS TIL MÅL, STIG?" - Jeg vet ikke.

Vi bestemmer oss for å sykle litt igjen og heller stoppe veldig ofte. Jeg begynner å kvikne til. Endelig. Etter 14,5 time begynner det å løsne. Følelsen jeg har ventet på. Jeg kjører ifra Stig og Lars-Jørgen fra Kjekkas. Pusher hardt og bra opp til toppen. Her møter jeg Martin igjen. Han frøys like mye som meg å kjørte videre. Jeg tok meg en vaffel og ventet på Stig.

Stig kommer opp. "Jeg står av her. Ikke nubbsjans at jeg skal sykle de siste 80 kilometerne". Jeg hadde kviknet til og nå var det min tur til å jage han. Ikke faen om vi stopper nå, på oppløpssiden. Med "bare" 8 mil igjen. Jeg gir han tre minutter så han kan få i seg to brødskiver. Fyller flaskene med varm solbergtoddy. På toppen var det 1 grad fikk vi høre. Jeg i shorts fortsatt.

Iskald. Så jævlig kald. Aldri i hele mitt liv vært så kald, men kan ikke gi meg nå. Jeg er han som må ta ansvar nå. Få Stig til mål. Det ville vært en sinnsyk lagprestasjon. Vi kommer oss ned fra fjellet. Istapper på fingrene og tærne.

"Legg deg på hjul så skal jeg taue deg til mål".
Stig legger seg på hjul i den jævla motvinden. Beina er bedre og bedre, men knærne blir verre og verre.

Vi stoppet nesten 10 ganger på 40 km. Stig hr problemer med å holde seg våken og faktisk se veien og hjulet mitt. Powergums hjelper. Jeg gir bort mine siste.

Siste bakken 25 km før mål. 8 km lang. Vi blir hentet av en gruppe på 4. Jeg trygler Stig om å bite seg fast her til over toppen for da får vi en gratis reise på hjul de siste 15 kilometerne. Stig biter seg fast og med noen hjelpende hender fra meg klarer han å karre seg over.

De siste 15 km blir det ikke sagt et ord. Jeg er helt tom. Fysisk og mentalt. Ikke noen krefter. Noen steder. 3 km til mål. Jeg har ikke kjørt med briller de første 426 kilometerne, men skal jeg skjule gleden av å komme igjennom dette må de på.

Vi har nå 1 km igjen. Triller et par tårer. Så jævlig stolt. Til mål med ene armen rundt Stig. Herregud for en tur.

Mitt livs verste opplevelse. Så kald, så sliten, så tom. Jeg hadde ALDRI underveis noen tro på at jeg skulle fullføre. Aldri følt meg så dritt.

Utrolig fornøyd med å komme igjennom! Spesiell takk rettes til Stig, Martin, Lars-Jørgen, Jørgen Berg og Anders!

bilder - Ola Morken 

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Vel fremme på hytta som er booket for natten. Dagen i dag ble faktisk overraskende lang da jeg tilfeldigvis møtte på Adrian Aas Stien og Iver Knotten fra Joker. Jeg var på vei til Lærdal og passerte Gol og plutselig kom de meg i møte. Så vi tok en kort prat og det endte med at jeg ble med ned til hotellet deres. De skal kjøre Norgescup denne helgen og det startet allerede i dag. Tour de Hallingdal. Fire dager og fem etapper! Vi ble sittende en drøy times tid på balkongen deres mens vi pratet skit og så TdF.


Jeg har nettopp kommet inn fra en sykkeltur på en times tid. Det har blitt en vanesak å dra opp til Jotunheimen torsdagen, altså dagen i forveien. Det er egentlig ganske godt, for da blir det ikke noe stress i morgen og jeg kan sove en god del på dagtid i morgen. Samtidig som jeg fikk luftet bena litt i dag så rekker jeg en kort rolig tur i morgen tidlig også, før det braker løs på kvelden.


Det er noe spesielt med JR. Litt av grunnen er nok også at dette er et av mine to store mål i år. Som alltid skal jeg man være fornøyd om man fullfører JR, men det føles litt feil å være fornøyd med å «bare» gjennomføre også, samtidig som det ikke er det. i 2014 måtte jeg gi tapt for magiske Sognefjell. i 2015 fikk jeg min revansj. Kom meg igjennom med et nødskrik. Sykkelformen jeg har nå har jeg ikke hatt siden jeg var aktiv, og det føles veldig deilig og det gir meg også selvtillit foran morgendagen. De siste to ukene har jeg brukt på å visualisere morgendagen, men det er egentlig helt bortkastet fordi det kan skje så vannvittig mye iløpet av disse 430 kilometerne. Punktering, regn, minusgrader, motvind, vond kropp, vond mage, osv osv.


Nå skal jeg bruke resten av kvelden til å redigere litt klipp jeg har tatt i dag, og jeg har fått noen fete droneklipp som jeg skal vise dere om jeg kommer meg igjennom JR i morgen. Skal også gyve løs på godteposen jeg handlet på vei opp hit og drikke så mye Pepsi Max at jeg blir dårlig.



Ønsk meg lykke til a!

Likes

Comments

Hallaisen!

Da kan jeg endelig få sprekke bobla!

Jeg har i noen måneder hatt gleden av å vite hvordan min neste sykkel skal se ut. Og i går offentliggjorde Merida Bikes nyheten! Jeg har fått velge meg ut det grommeste av det grommeste Merida har å by på. Valget mitt falt til slutt på en Merida Reacto E-9000! Det eneste som skiller denne fra den Bahrain-Merida kjører på er at min vil ha Sram E-Tap, mens Bahrain kjører med Di2.

Så hva er nytt? Reacto III. 3.gen Reacto. Dette er tredje gang den blir fornyet. Nå er den 5% mer aerodynamisk. Den vil ha integrert stem og styre. Det desidert feteste oppgraderingen er at denne nå vil komme med Sram Red E-tap! Jeg har i år kjørt med den nye mekaniske gruppen til Shimano. Dura Ace 9100. Jeg har vært sinnsykt fornøyd og det har ikke vært en eneste bomgiring eller kjede som har hoppet av. Den har også et helt nytt desigt. Matt sort. Hele sykkelen er gjennomgående sort! Hjulene er 2018-utgaven av de hjulene jeg kjører på nå. Vision Metro 55. Sinnsykt stive, ruller enormt bra og tåler mye juling.

Så nå venter jeg bare som en unge på julaften. Det skal bli dødsfett å få den nye sykkelen! Så nå må du bare vente på at min nåværende Reacto legges ut til grisepris!



Over til noe annet som er veldig hyggelig: Mens jeg var coach i Frognerparken i dag kom det et kjent fjes bort. Ingen ringere enn selveste Jørgen Berg. Sist sett på fiskespa i Kreta. Jørgen er en av hodene bak Jotunheimen Rundt og vi ble kjent etter at jeg syklet JR første gangen i 2014 ( da Jotunheimen vant over meg). Så hadde han fått med seg tvillingene, kone og yngstedatteren. Utrolig koselig! Så vi fikk slått av en prat og stemningen var som vanlig god. Pappa Berg er faktisk så hyggelig at jeg nå skal få tilbringe torsdag-søndag hos han og familien under Jotunheimen Rundt. Jeg gleder meg utrolig, og du skal ikke se bort i fra at det blir en aftermovie fra hele turen!


Likes

Comments

Hallaisen!

Jeg har blitt alt for slapp til å skrive. Det går ofte ukesvis mellom hver gang, men det er nok best sånn. Jeg gidder ikke skrive, bare for å skrive, da blir det brått kjedelig lesing!

Uansett, jeg har fått trent bra i det siste og føler meg fresh om dagen. Bra med overskudd, og det kan jeg trenge nå som Jotunheimen Rundt nærmer seg. Det skal bli et blodslit uten like, uansett hastighet. Det som er noe "dritt" eller "digg" litt avhengig av om man elsker bakker eller ikke er at du får jo ingenting gratis på Jotunheimen Rundt. Det er 430 kilometer med tre sinnsykt tøffe stigninger. Jeg skal ikke si at det bare er å kjøre opp til Hjerkinn for så og surfe nedover Gudbrandsdalen, men det er nok garantert mer kjedelig enn det er slitsomt. Jotunheimen Rundt blir på sin side aldri kjedelig, da det skjer noe i alle timene man sykler. Enten det er flott natur, bratte stigninger, tøffe utforkjøringer eller det å sykle midt på natten.

Sykkelformen min har nok ikke vært så bra som den er nå, på flere år, så det er lovende. Jeg føler også at jeg begynner å få taket på løpingen, sakte men sikkert. Jeg fikk strålende hjelp av Svein Ole på Löplabbet tidligere i måneden som gjorde at jeg endte opp med et par dødsfete og behagelige Hooka Clifton 3, som mest sannsynlig også blir min konkurransesko i Livigno.

Det er kanskje ikke helt tilfedig at innlegget kommer i dag, da jeg blir så jævlig gira av gode prestasjoner. I dag er det Swissman og Christine Lampe er straks i mål. Jeg har fått liveoppdateringer av Stian og Lima, og det er så sinnsykt motiverende å se noen kjempe seg igjennom det samme som jeg skal. Hun har jobba livet av seg i hele dag, og litt senere i kveld går hun i mål etter jævlig mange timer med slit, forhåpentligvis noen gledestårer og champis på toppen. Sykt creds Christine!

I morgen skal familien Nordskar + undertegnede på eventyr. For i morgen et det nemlig Østfold Tri og Jo skal være med. Jeg tar med drone, speilrefleks og gopro for å dokumentere litt! Det skal bli godt å komme seg litt ut av gryta, og for å ikke snakke om å få seg enda litt mer motivasjonboost. Dette er jo bare en smakebit på hva som venter om fem uker, når jeg skal være support for Jo på Norseman, men det blir uansett dødsfett!


I dag fikk jeg en god økt med 3t og 15 min sykkel med overgang til 1 time løp. Jeg er ingen løper, men som tidligere nevnt, det kommer seg. I oktober klarte jeg ikke engang å løpe 2 km sammenhengende i 7.30-fart uten å være helt død. Nå i dag fikk jeg bra fart med kontroll de første 5 km på 5.05-5.10-fart uten å sprenge meg selv helt. Forhåpentligvis kan jeg løpe halvmara i løpet av sommeren på rundt 5.30-fart!



Likes

Comments

Hallaisen!

Etter at det ble enighet om å avslutte Merida TRI Elite-avtalen for meg så har jeg ikke hatt tilgang på noen fysio de siste 6 ukene. Jeg vil presisere at avtalen med Merida Sykler står som avtalt og vi benytter oss av opsjonen på 1+1 og har planene klare for 2018.

Det høres kanskje litt diva ut, men med den belastningen jeg har på kroppen om dagen må den finjusteres nesten ukentlig. Vondter i legger, lår, knær, rygg og nakke. Det har vært en voldsom påkjenning for kroppen. Fra 0-100. Ingen har nok godt av det, men nå har det nå engang blitt sånn, og da må jeg også ta de konsekvensene det fører med seg.

Så nå kan jeg stolt si at jeg er en del av Espen Holm sitt team på Impuls Helse. Og det er ikke tilfeldig at jeg endte opp hos Espen. Han har stålkontroll på idrettsben og spesielt syklister har han en del av i "stallen" sin. Det gir også mening da vi begge har en finger med i spillet til Abracadabra Cyclewear. Jeg og Jo valgte ut Espen som en av de heldige til å bli med i ambassadør-teamet til Abracadabra tidligere i år. (Tøyet ankommer før Jotunheimen rundt, så vær rask)

Siden samlingen med Abracadabra i april har Espen og jeg holdt kontakten! Spesielt moro var det da vi var på denne samlingen og jeg fant ut at Espen aldri hadde hverken sett elg, hester, kuer eller påfugler i hele sitt liv. Espen fikk da et velfortjent kallenavn. Farmen-Espen. Om setningene over er fiktive eller ikke, kan du spekulere i selv, men vi fikk et godt forhold og hadde en dødsfet biltur både til og fra Jotunheimen den helgen.

Det er deilig å få spikret dette da jeg trenger den hjelpen jeg kan få, og når denne typen behandlinger kan være med på å hjelpe meg til toppen av Italia må det gjøres. Spesielt bra er det å vite at Espen har så mye kunnskap om denne typen behandlinger, også vil det bli terpet på noen styrkeøvelser som skal hjelpe meg på svøm/løp. Nå er det under 80 dager igjen til jeg forhåpentligvis nærmer meg slutten på sykkeletappen og skal gyve løs på de siste 42.2 km løping.


Likes

Comments

Hallaisen!

Sjelden har det vært bedre å ligge på sofaen enn nå. Jeg er så sulten at jeg nesten dævver, men er så sliten at jeg ikke orker å fikse noe. Spørs nok om ikke det blir noe take-away levert på døra.

Klokka ringte 06:15. Det var ingen sak for jeg fikk ikke sove lenger enn til 04:45 pga nerver, så da stod jeg opp for å sjekke at alt var i orden og at jeg ikke hadde glemt noe.

Jeg har vært nervøs og spent på denne dagen i et par uker nå. Det har knytt seg i magen hver gang jeg har snakket med noen om det eller hver gang jeg har tenkt på hvor jævlig kaldt det skulle være i vannet. ALLE pratet om at det må være "Norges kaldeste svøm". Jeg som syntes det er lunka i Frognerbadet med våtdrakt liksom.

Timene gikk og jeg fikk satt meg i bilen. Satte på litt "race mode songs" og ble dritgira. At det pissregna gjorde egentlig ingenting da jeg trives i guffent vær, men at det skulle være så kaldt i vannet gruet jeg meg tid. Har fortsatt traumer om den gangen jeg og onkel duppa oss i Mjøsa i Mars for 12 år tilbake. Den gangen var det 6 grader.

Kom frem og tenkte egentlig ikke tanken på å sjekke ut vannet før jeg absolutt måtte uti. Jeg kom meg inn i skiftesonen og fikk sett litt rundt på hva alle andre gjorde og stilte noen dumme spørsmål da jeg aldri har gjort dette før. Ble stående ved siden av ei jente som heller aldri hadde vært med på noe lignende så vi tenkte høyt frem til hva som passet best osv. Hun hadde svømming som "sin greie" og jeg hadde sykling som min. Så vi ga hverandre noen kjappe tips også bar det ut til vannkanten.

" TO MINUTTER TIL START". " Du burde dukke hodet under før vi starter André". "Jeg har aldri svømt i så kaldt vann før, og jeg har drevet med dette i 15 år, du burde grue deg". Jeg ble ikke akkurat heltent av alle de som prøvde å knekke meg mentalt.

Så gikk starten. Jeg var langt fremme og vannet var egentlig ikke så kaldt som jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde jeg skulle fryse ihjel, men det gikk faktisk ganske bra. Jeg hyperventilerte de første 10 minuttene, og ble ganske stresset så jeg svømte for det meste bryst/rygg. Prøvde crawl, men så fort hodet var under vann fikk jeg hint om at det ikke var særlig lurt. Så jeg fortsatte for det meste på bryst/rygg. Så kommer vi ut til øya som var så beryktet. Her var det voldsomt med bølger og smeltevannet fra glomma kom strømmende i mot. 8.5 grad. Jeg mistet følelser i hender og føtter. Antydninger til kramper. Fjeset var blitt helt stivt. Når det gjenstår 600-700 meter prøver jeg meg på litt crawl og finner egentlig flyten ganske bra. Jeg tar igjen 4-5 stykker, men er fortsatt langt bak "feltet". Inn fra svøm på 47 minutter. Noen minutter etter hva jeg hadde håpet, men samtidig har det gått overraskende bra til at jeg aldri har svømt Openwater før.

Inn til T1. (Skiftesone fra svøm til sykkel). Jeg klundrer fryktelig med å få tak i snora og ha nok krefter i klypa til at jeg får dratt av meg våtdrakten. Gradene i vannet har satt sine spor, men jeg får til slutt av meg våtdrakten. På med sykkelsko, her har jeg samme problem. Ikke nok følelser i klypene til at jeg får strammet skoa så jeg må ta håndkle for å få tak. Klundrer litt, men det får bare være. På med hjelm, gel ned i lomma og startnummeret rundt livet.

Dette er min gren. Her er jeg sterk. Målet er å ikke bli tatt igjen av noen samtidig som jeg bør være blant de raskeste. Jeg åpner fryktelig hardt og de første 30 minuttene har jeg tatt igjen 8-9 stykker. Passerer 45 km og merker at tempo er litt høyt. Jeg har nok startet litt hardt. Overtenning. Dette er jo min greie, så jeg må bare pushe som faen. Jeg roer ned litt ut på 2.runden, men pusher bra og kommer inn til T2 (skiftesone for sykkel til løp) som nummer 13. Jeg har passert 19 stykker på sykkel. Jeg har hatt 38.5 km/t i snittfart og har 7.beste sykkeltid! Jeg bruker rett i underkant av to minutter på å få på meg løpesko og div. Etter 150 meter på løp må jeg snu fordi jeg har glemt drikkebelte som er helt nødvendig hvor gels og drikke er.

Jeg er i gang på løp. De første 3-4 kilometerne er blytunge. Passerer 6 kilometer som nummer 16. Allerede blitt passert av tre stykker som jeg tok igjen på sykkel. Beina føles helt okey, men jeg vet jeg ikke har nok lange løpeturer i beina og fortsetter i et ganske rolig løpetempo. Løper 1 km, går 1 minutt, løper 1 km går 1 minutt. Sånn fortsetter det til jeg kommer til kilometer 13. Jeg møter veggen og klarer ikke å løpe mer enn 5-600 meter før jeg må avbryte med litt rolig gange før jeg fortsetter. Jeg blir tatt igjen av ganske mange og det irriterer meg ikke engang, fordi jeg vet jeg er for dårlig til å løpe. Det som irriterer meg er at jeg blir passert av en med 1900 meter igjen til mål. Jeg legger meg i ryggen og må bare være med på fartsøkningen. typ sub 5 min/km fart. Det er alt for fort for meg, men jeg ville prøve. Med 1100 meter igjen må jeg bare la han fortsette.

Kommer til mål etter 5 timer og 46 minutter. 16 minutter lenger tid enn jeg hadde sett for meg på forskudd. Det er de 16 minuttene jeg bruker for mye på løpingen. 2 timer og 16 minutter på løp. Her burde jeg vært på sub 2 timer.

Alt i alt er jeg fornøyd med gjennomføringen. Svømming ble så som så. Jeg har aldri svømt openwater eller i bølger så jeg var fornøyd bare jeg kom meg igjennom. Syklingen var som forventet. Bra, og kanskje litt for hard åpning. Jeg hadde ikke noen mentale eller psykiske utfordringer før det var 7-8 kilometer igjen på løpingen. 

Jeg hadde trodd jeg skulle få mange nedturer i løpet av konkurransen men tror jeg klarte meg bra fordi jeg var veldig forberedt og delte opp konkurransen på denne måten. 

1900m svøm. Første 600m "komme i gang" neste 600m "gjøre jobben" siste 700 " en god avslutning før sykkel". 

90 km sykkel. Første 30 km "Finne flyten". neste 30 km "Teknisk bra sykling med fokus på aero og korteste veien" siste 30 "holde tempo oppe inn til løpingen. 

21.1 km løp. Første 5 km " En kort vanlig jogg" neste 5km " Straks halvveis på løp" Siste 11 km "Fokus på å gjennomføre og være fornøyd med egen innsats"​​
​​​​​

​​ Jeg skal være såpass ærlig og si at jeg er litt skuffa over løpingen. Jeg vet at jeg er svak på løp, men at jeg er blant de 10-12 dårligste på løp er flaut. Og ikke minst irriterende når man er nummer 13 av alle etter syklingen og roter bort 9 plasseringer på løpingen... 

Det er klart at jeg tenker en del nå på at Livigno er dobbelt så langt og sikkert 10x så hardt mtp løypeprofilen og høydemeterne som skal forseres. Jeg er ferdig med å sutte på gårsdagens karamell og nå skal jeg jobbe knallhardt videre for å komme meg igjennom Livigno. Jeg vet at jeg virkelig ikke har mer enn tid av veien og det skal bli jævlig å gjennomføre i Italia. Jeg kan vel konkludere med at det ikke er helt optimalt med kun 10 måneder å gå fra sofagris til verdens tøffeste fulldistanse.

Hovedfokuset nå blir teknikk på svøm og lengre løpøkter.

Her er det noen bilder som er tatt av Ola Morken!

Likes

Comments

Hallais!

Nå ligger jeg planta på sofaen etter en rolig tur på drøyt 35 km helt rolig. Beina virker veldig bra, og det skal bli spennende å se hvordan dette ender. For alt jeg vet kan det hende jeg ikke engang kommer meg igjennom svømmingen?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal se for meg eller hvor mye jeg skal visualisere før start da jeg ikke har peiling på hva det er som venter meg. Det eneste jeg vet er at jeg ikke har dårlig samvittighet for noe som helst. Jeg har virkelig gjort det jeg kan frem til nå. Jeg har skippa to treningsøkter fordi jeg har vært helt død eller syk, ellers har alt gått som planlagt. Det føles litt merkelig å være så skeptisk til denne debuten, da HalvFet og Icon Livigno Extreme er som å sammenligne Askerrunden og Jotunheimen Rundt, men det er noe spesielt når jeg nå hopper, bokstavlig talt ut i noe helt ukjent.

Det som irriterer meg mest er kanskje tanken på å vite at "mitt beste" kanskje ikke er godt nok. Det å vite at jeg faktisk har gjort ALT i min makt for at jeg skal lykkes. Jeg har seriøst jobba rævva av meg på ting jeg ALDRI trodde jeg kunne se lyset i enden på tunnelen av. Svømmingen og løpingen. Jeg har de siste 7-8 årene fortalt meg selv hver gang noen spør om løpetur at "Jeg kan ikke fordi jeg sliter med en vond akilles og vonde legger". For det var jo sannheten når jeg la fotballskoa på hylla. Jeg har dog jobbet knallhardt fysisk og mentalt. Flytta grenser. Usikkerheten er do knyttet til at mitt beste kanskje ikke er godt nok.

Sommerfuglene har flydd løpsk. Sier man det når noe har flydd? Kanskje det heter Flydsk? Samma det vel. Jeg har hatt helt sykt vondt i magen de siste dagene. Jeg har sett for meg alle mulige scenarioer.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å dele noen forhåpninger fra helgen. Jeg drømmer om å svømme de 1900 meterne på 41-42 minutter. Realistisk er nok 45 minutter på en brukbar dag. Jeg drømmer meg langt ned på 2 timer og 20 minutter på 90 km sykling. Jeg skal være fornøyd med 2 timer og 30, og realistisk er nok 2 t 35 -2 t 40. Uten at jeg har NOEN som helst sammenligningsgrunnlag. Halvmaraton. Det blir rene fingeren i været. Jeg DRØMMER om 1.59.59. Realistisk er nok 2.10-2.15.


Mamma og pappa kommer for å se på, og det setter jeg utrolig pris på. Om det skulle være noen fra Oslo som har lyst til å være "Head of Social Media" og vil tilbringe en lørdag med meg så si ifra!

Får jeg med meg noen kan det være verdt å følge med på Snapchat - Afjaera eller AndreFjBratli på Instagram!

Likes

Comments

Hallaisen!

Jeg er jo som dere alle vet påmeldt Livigno Extreme Triatlon. I 2015 var jeg support for Håkon Hovland og det var en sinnsykt fet opplevelse. Håkon suste inn til en sinnsykt rå topp 40 og sort trøye.

Nå har fått grønt lys. I år skal jeg jeg være med en av mine aller beste kompiser til toppen! Jeg skal være med Jo Nordskar til toppen denne gangen. Jeg har hatt noen sykkelturer med han i det siste og kan skrive under på at han er i rute.

Han har med seg noen helt rå mennesker i support-teamet:

Hilde Hoff Nordskar, vært med på Norseman tre ganger og er alltid i sinnsykt form. Gjennomførte Expedition Amundsen tidligere i år og skal være med i årets utgave av Xreid som er et ultraløp på 126 km og har ikke mindre enn 6500 høydemeter.

Gjermund Nordskar, ringrev i alt han gjør. Har også gjennomført Norseman tidligere, og vant siste utgave av Xreid etter å ha løpt i over 23 timer.

André Bratli: Gladgutt.

Det skal bli så sinnsykt fett å få følge Jo. Han er vannvittig dedikert i alt han gjør og har en god plan på hvordan han skal løse sine arbeidsoppgaver om 2 måneder på en best mulig måte. Jeg er helt sikker på at om han treffer med formen skal han være med å kjempe om en topplassering!


Jeg har også i dag fått på plass siste brikken i mitt eget puslespill. En vannvittig god samarbeidspartner som er profesjonell og har masse kunnskap. Han skal hjelpe med meg å yte det siste lille ekstra fremover. Han blir presentert neste uke, så stay tuned!

Likes

Comments

Hallaisen!

Nå er det nesten én måned siden sist. Jeg har tenkt på å skrive noe en god stund nå, men egentlig ikke hatt noe å skrive om. Jeg har vel egentlig ikke all verden å skrive om nå heller, men jeg prøver meg.

På lørdag neste uke, skal jeg prøve meg på min første tri-konkurranse. Jeg lovet meg selv at jeg i utgangspunktet kun skulle kjøre Livigno, men ser at jeg faktisk trenger å vite hvordan man gjennomfører dette praktisk med skiftesoner osv. Så neste helg blir det 1900m svøm, 90 km sykling og halvmaraton (21.1 km) løping.

Det skal bli utrolig spennende! Jeg føler spesielt at sykkelformen er utrolig bra. Terskelintervaller kjøres nå på rundt 380 watt fordelt på mine 79 kg. Jeg må ned enda et par kilo, men det begynner å bli bra fart på sykkel. Det er det absolutt viktigste da sykkeltiden i Livigno blir på rundt 10 timer. Jeg har fått mange timer med Adrian fra Joker. Han begynner å komme i form igjen og det er utrolig inspirerende å få se hvor hardt arbeid som legges ned for å kunne drive med sykling på heltid.

Jeg er veldig spent på hvordan svømmingen skal gå. Ryktes 12-14 grader i vannet. Jeg bader egentlig før det er 22, men ser ut til at jeg må trosse meg selv.



Jeg har jo også kommet godt i gang i den nye jobben. Jeg trives utrolig godt og kunne ikke vært mer fornøyd. Jeg får møte flotte mennesker hver dag, nyte dagene ute samtidig som jeg får gjort ting hjemme når det må gjøres. Jeg får lagt inn en del "smygtrening" med et par kilometer løping hit og dit i jobbsammenheng.

Det er mye å gjøre og det er kult! Hektisk hverdag og dagene flyr avgårde.


I dag var jeg i et møte med Merida angående høsten og neste år. Kontrakten er 1+1. Altså 1 år med opsjon på yttligere ett år og nå har vi spikret at vi fortsetter det gode samarbeidet videre i 2018. i juli kommer min splitter nye Merida Reacto. Jeg skal ikke komme med så mye detaljer da det meste er hemmelig og det ikke vil bli offentligjort bilder av sykkelen før i slutten av juni, men jeg kan avsløre at den kommer med trådløse E-tap! Den ser helt sinnsykt fet ut!


Nå er det også kun 5 uker igjen til et av årets høydepunkter Jotunheimen Rundt. 430 kilometer med 5000 høydemeter. En liten pekefinger til dere som ikke fikk plass på Jotunheimen, husk at det fortsatt er mulig å bli med på "Lille Jotunheimen". Sognefjellsrittet. 130 kilometer i fantastisk løype og natur. Du får også med deg en av Norges vakreste stigninger opp Sognefjellet. Hva med å ta fredag-søndag utenfor Oslo-gryta? Nyte norsk natur og fjelluft? Når du kommer i mål blir det bankett og god stemning. 

Nå skal jeg nyte resten av fredagskvelden med TV og sofa. I morgen venter en tøff overgangsøkt med flere timer sykling med overgang til en lang løpeøkt. Litt spissing nå frem mot neste helg. Jeg har fått lånt meg en temposykkel og har lyst til å gjøre det godt på sykkeldelen neste lørdag. 90 kilometer med halvgamp før jeg tar løpeskoa fatt for å fullføre et halvmaraton til slutt. Det blir en fin test for meg, og jeg får en liten pekepinn på hvordan jeg ligger an.


​​​
De fleste øktene mine ligger på Strava så sjekk gjerne ut - André Fjærestrand Bratli

Ellers er det mye moro også på Afjaera på Snapchat

Og Instagram - AndreFjBratli







Likes

Comments

​Hallaisen! 

Nå er jeg inne i min andre uke i den nye jobben som Markedssjef og Coach for AktivPT. Jeg kunne virkelig ikke bedt om en bedre start. Forrige uke hadde jeg en del coachingtimer og startet så smått med å ta tak i de grunnleggende tingene når det kommer til markedsføring. Planlegge kampanjer, eventer, tilbud osv. Denne uken har jeg hatt enda flere timer og jobbet enda litt til med administrative ting. 

Neste uke ser feks sånn ut: 

Mandag 15.mai

kl 11.00 - Mini Voldsløkka (Sofie er skadet og kan ikke ha timen - tar du den? Du får program hvis du trenger!!)

kl 18.00 - Bootcamp Ekeberg

kl 20.00 - BootCamp Nordstrand


Tirsdag 16.mai

kl 07.00 - Bootcamp bedrift - BAHR - Oppmøte på store parkeringspalssen ved Frogner Badet

kl 08.30 - Skulle vi tatt et møte her - på kafeen på Colosseum (Nord, dr vi møttes første gang)

kl 15.30 - Bedrift Mettrologisk på Blindern

kl 20.00 - Bootcamp Frognerparken




Torsdag 18.mai

kl 06.45 - Bootcamp Frognerparken (Instruktør)

kl 16.00 - Bedrirft Nydalen (Ciaran kan forklare oppmøtested før timen)

kl 18.30 - Bootcamp Tøyen


Fredag 19.mai

Kl 06.45 - BootCamp st.hanshaugen

lø 09.30 - MiniBootCamp Frogner (Her er du med Ciaran)








Likes

Comments