I raised my arms, shouted, dared to call myself a feminist. The next morning I woke up with pine needles in my crotch, a fully grown jungle under my arms and an unrestrainable urge to blash in your man’s balls. There are few words with as many negative connotations as the word feminist. You like your husband, great. You have a job, good for you. You have never been harassed, you do not need feminism. Selfish and naive, maybe. Or an underlying fear. A fear of a stamp, provoked by misunderstandings, prejudices and a fear of powerful women, that is not approved by society. Or is it the fear of falling short for the word’s accompanied expectations. But I do not blame you. The word is heavy with baggage. The whole tone around the word feminism is an accusation.

We live in the delusion that we, with birth, were given a list with achievements we have to accomplish before we can even dear to feel valuable. A list of perfectionism. In order to squeeze into the muffin form of expectations that tags along the label society has given us, the label that we accept. Have you ever tried to bake muffins, most likely, you're after all a woman, it is a checkpoint on you scheme towards dignity. Inappropriate, I am sorry. Anyways, not to spill the dough outside the liner is close to impossible. We are born into a supposed appearance, an already established reality where we eventually lose who we want to be in favor of how someone think we should be. And all we are left with is the fear for someone to declare that we are raising our hands wrong.

Nobody will cheat on the skinny girl and you have no right to take up the energy in the room without a big, but obviously not too big butt. Conclusion; These abs you strive so hard to achieve, clearly has to be something you want for yourself. Or? Have you ever sacrificed a single thought to the ground of the values you so blindly cling to and the aims you so badly stive for. The society's standard demands for the right woman is so molded into our culture that we adapt to it without even asking ourselves why. We live under an assumption that women's dignity lies in their beauty. But who am I to talk anyways, I am not skinny enough to raise my voice.

These expectations apply not only to women's appearance. We make checklists for the girls who is trying to fight the checklists and we have unwritten rules for everyone. We dedicate our whole life trying to check of the list we got handed out and the only thing we are lift with is a sense of inferiority and a fear of wrongdoing. You call yourself a feminist, well sorry high heels, you do not meet the requirements. And we usually end up not even trying.

Roxane Gay wrote a book "Bad Feminist" where she addresses the theme "and". Women are not one-dimensional, we are complex figures. But we are expected to be consistent in our values without a hint of uncertainty. But believe it or not, you did not issue a rulebook either with your birth certificate or when chose to call yourself a feminist. Gay mentions that she, no matter how intense, down to the core, it insults her, she listens to the gangsterrap, full steam, on her way to work. «Shake your camel until it hurts" is shockingly catchy. She walks in high heels, her favorite color is pink AND she speak of herself as a feminist.

You can call yourself a feminist and still take your husband’s name when you marry, you can choose to be home with your kids, but you are entitled the opportunity to choose. You should not feel obligated to make yourself financially dependent simply because society tells you to. We act as if "and" is not an option. You do not have the right be both smart and pretty. Try to explain to someone, your love for dressing up regardless mans opinions on the matter. I challenge you.

Here is an eye opener for you, nothing will change if we do not even dare to try. When we constantly judge each other and turn trying into an audition, we do not achieve much. Rappers will not find a stand-in for their brutally sexist poetry until we switch channels when the songs comes on the radio. Our workplaces do not raise women to leadership positions, this is mainly for you mediocre white men out there, uncritically granted with unrestricted trust, before we demand it. Woman’s magazines loaded with articles about how to reach our level of perfection is going to get published until we stop buying them. They respond to our inferiority and lack of confidence. It opens up an opportunity for them to sell. They are the result of a culture that tells women how to be women. We rely on the small brave actions that ultimately will affect the world we live in. Judging people for «trying wrong» is not going to lead us anywhere.

A couple of days ago I read a heading «brought her sagging boobs to the beach." This was a magazine by and for women. When did this shallow, poor, pathetic way of talking about our fellow-woman become a norm and when on earth did this become something to call journalism? The slut-shaming has to end. As an alternative to slaying each other down with judgement just to achieve a moment of self-esteem, we need to talk each other up. Do you find it difficult to raise your hands, it's easier if someone gives you a push. It is time to precess the list of expectations down the shredder. I'm tired of being talked over, we all deserve the self-confidence of the bolding white guys, let us all help each other to come closer. Feminism does not belong to our history class. Up-to-date has shown us nothing else. It is time to move by the chalkboard-version of women. Our grandmother confronted, with courageous steps, the underlying prejudice that denied them the rights of an equal life, and the best thing we can do to continue beyond the path they have steered clear is to stand together. The baggage will be easier to carry if we leave the checklist we have on each other behind. We should not ignore the fact that the greatest heroine among us might be using eyeliner.

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - klikk her!

Likes

Comments

Brusautomat, psykolog, har aldri helt klart å finne riktig yrkestittel. Noen kaller det visst også serviceyrket. Uansett hva du velger å kalle det, det er ikke for hvem som helst. Joda, de fleste kan lære seg å lage kaffe og bære tallerkner. Kunsten å opprettholde et noen lunde reelt smil samtidig som du motstår fristelsen for å drysse en liten finish av tyrihjelm over noens salat, derimot. Var det en liten rynke av skepsis du fikk i pannen din der, forutsigbart nok. Her har du en aldri så liten go’dag så får vi se hvor smale av skepsis øynene dine er i etterkant og se at jeg har overbevist deg.


Første gjest åpner døra med et smil, ser på menyen, bestemmer seg, bestiller og setter seg. De første timene går forbi enkelt og greit uten noe spesielt spetakkel, i det minste hvis du ser bort fra damene som bestiller høy, flat dobbel latte midt i rushet. Det trigger frem en utilfreds lyd i både melkesteameren og resten av køen. Men smilet, det er fortsatt intakt.


10:00. Et par ørepropper med uggs og forlengede øyevipper tropper opp foran kassa. «soya-latte.»

«Vil du ta med deg kaffen din eller sitter du her med den? Unnskyld, sitter du her? *Kremt* Too go?»

Stillhet. Rettet mot meg, for telefonsamtalen blir stadig mer høylytt.

«Venninna di synes mest sannsynlig hvem som klina i helgen og hvordan dietten din går er like spennende om tre minutter, etter at du har bestilt. I det minste er hun et par hakk mer interessert enn meg og resten av caféen. Ikke at det skal så veldig mye til.»

Øyekontakt oppnådd.

«Så da blir det too go da eller?»

Du er ikke vant til at brus-automaten stiller oppfølgingsspørsmål, forståelig nok, du skal få den. Vil like vel gjerne informere deg om at tyrihjelmen i dette øyeblikk var farlig nær å, på magisk vis, blande seg inn med kanelen på toppen av soya-latten din.


11:00. Far og sønn. Så hyggelig. Pappaperm gjort riktig.

«For en søt liten gutt, skal jeg lage kakaoen litt mindre varm til deg og med litt ekstra krem kanskje? Nei, for guds skyld, nei. Ikke la han bære den bort til bordet! Det går så fint vet du, jeg skal bare hente moppen så skal jeg lage en ny en til deg, ikke noe å tenke på, det skjer rett som det er.»

Det er i dette øyeblikket det er på tide for deg å vurder realiteten i smilet mitt, tyde ironien i stemmen min og les mellom linjene.

«Tusen takk for besøket, ikke bekymr deg for kakaoen» så lenge du tar med deg pappapermen din et annet sted neste gang.


12:00. Det er lunsjtid for barselgruppa. «Unnskyld meg, jeg skal bare snike meg innimellom disse fem barnevognene her så jeg kan servere de fire tallerknene jeg har i hånden til det bordet borti hjørnet der, ikke tenk på meg. Ikke at jeg på noe som helst nivå var noe som falt dere inn å tenke på i utgangspunktet.» Det ekstreme nivået av Tetris disse barselgruppene klarer å oppnå med barnevognene og kafébordene er alltid like fascinerende. Jeg prøver å overse den noe intense skrikingen fra sofakroken mens det stadig går mer opp for meg hvorfor Kina i lang tid brukte barnegråt som torturmetode og vurderer å nevne at det ikke nødvendigvis bare var kakaoen som gjorde moppen jeg brukte tidligere i dag svart og at de kanskje derfor ikke burde la ungen slikke gulvet, samtidig som jeg prøver så godt jeg kan å unngå å tråkke på en av de, i frykt for en drastisk økning i frekvensnivået i rommet.


13:00. Venninnelusj. Rosanyansen i leppestiften er mer eller mindre det som skiller dem. «Hvorfor har du melk i kakene dine?»

«Joda kjære, jeg har også sett Netflix’ mat-dokumentarer. Så i det, alt for hyppige, tilfellet at du og hun venninna di også er en av de som står her med en intens frykt for å rote til paleo dietten deres og våkne opp med spener og horn i morgen tidlig, så har jeg en vannstasjon borte ved døra der. Og i dette øyeblikket smalner smilet en smule for å unngå et mulig uheldig tilfelle av synlig fråde.


Til tider er det faktisk godt å kunne lene seg på inntrykket av at jeg, idet jeg steller meg bak kassen, forvandles om til en brusautomat. Utvalget er utstilt rett foran deg. Du kan velge nr. 13, 20, 40. Opp til deg, men noe utover det kan jeg ikke hjelpe deg meg. Jeg gir katta i om du har lyst på bløtkake, jeg har ikke bløtkake. Og selv om jeg er en ganske high tech utgave av en automat, har jeg mine begrensninger. Det skal et par oppdateringer til før jeg klarer å slenge sammen en bløtkake på fem minutter mens jeg ekspederer resten av køen som kanskje at på til gjerne skulle hatt eplekake, kransekake og ei enkel litta pavlova, men for all del jeg skal ta det opp videre i systemet. I mellomtiden får du ta til takke med en av de 20 andre søtsakene jeg har å tilby.

«Ha en god dag videre». Stort smil, hverdagshelt som jeg er.


15:00. «Det vanlige.»

Stillhet. Kunsten å skille de 60 platinablonde tuppene med ettervekst, støvletter og mulberry-skjerf som kommer inn daglig var ikke lista opp som kvalifiksjonskrav da jeg søkte på denne stillingen. «Men for guds skyld jente, en dobbel latte og en kyllingbaguett, jeg bestiller det samme hver gang jeg er her.» Jeg vurderte å fortelle deg at du hadde ansiktet fullt av pesto i det du gikk ut døra, men jeg regnet med at du ville finne det ut før eller siden uansett.


16:00. «En soya-latte er du grei». Morroklumpen blunker for å understreke at han egentlig vil ha en Cappuchino, noe alle selvfølgelig vet og slenger en krone i tipsskålen «ikke bruk alt på en gang». Jeg er fullt klar over situasjonen nå. Første dag på jobb, riktignok, ikke like morsomt. Det ble en soya-latte på deg.


Resten av dagen går mer eller mindre med til å unnskylde ting jeg ikke gjorde galt, prøve å ha riktig reaksjon på historier om barnebarn og sykdomsløp mens hovedfokuset mitt er rettet mot de syv kaffekoppene jeg har i hånden og helst vil unngå å miste. Før jeg til slutt, etter ca fem «Vi er stengt nå, så jeg må dessverre be dere om å gå», låser døren, bukker til mitt fiktive publikum for nok en eksepsjonell opptreden, vasker ned caféen, løper ut for så å løpe (du skremmer meg om du ikke også er forsinket 05:00) inn igjen neste morgen. «en gang til! En gang til!»


Rynken mellom øynene er borte, i dag er dagen å sette pris på en hverdagshelt.

Likes

Comments

Jeg hevet armene og stemmen min, våget å kalle meg en feminist. Neste morgen våknet jeg med einer i skrittet, amazonas under armene og en uhemmelig trang til å knuse ballene på mannen din. Det er få ord med like mange negative kunjunksjoner som feminismen. Du liker mannen din, du har aldri blitt trakkasert, du har en jobb, du trenger ikke feminisme. Egoistisk og naivt, kanskje. Eller en underliggende frykt. En frykt for et stempel som, fremprovosert av feiloppfatninger, fordommer og en frykt for kraftfulle kvinner, ikke er godkjent av samfunnet. Eller er det frykten for å ikke leve opp til forventningene som følger med dette ordet. Men jeg klandrer deg ikke. Ordet er tungt med baggage. Hele tonen rundt ordet feminisme er en accusation.


Vi lever i en slags vrangforestilling av at vi, med fødselen, fikk utdelt en liste vi må fylle ut for å få love til å i det hele tatt føle oss verdifulle. En liste mot perfeksjonisme. For å kunne skvise oss inn i muffinsformen av forventninger som følger med stempelet samfunnet har satt på oss, og som vi godtar. Jeg vet ikke om du noen gang har prøvd å lage muffins, mest sannsynlig, du er jo tross alt en kvinne, det er et pungt mot verdighet, var dette upassende, beklager. Det er ekstremt vanskelig å ikke søle på utsiden av formen. Vi blir født inn i en opptreden, en tilgjort realitet der vi til slutt mister hvem vi vil være til fordel for hvordan noen mener vi burde være. Vi ender opp med å være redde for å reise hendene vår i frykt for at noen skal si at vi gjør det feil.


Ingen er utro mot tynne jenter og uten en stor, men ikke for stor rumpe har du ingen rett til å ta opp energien i rommet. Konklusjon; disse magemusklene du strever etter må vel være noe du ønsker for deg selv. Eller? Jeg har en følelse av at de færreste i det hele tatt har offret hvor ønskene de har for livet sitt og verdiene de sitter med kommer fra eneste tanke. Problemet er at samfunnets standard for hvordan en kvinne skal være er så støpt inn i kulturen vår at vi adapterer dem uten engang å spørre oss selv hvorfor. Vi lever under en assumtion av at kvinners verdighet ligger i skjønnheten deres. Men hvem er egentlig jeg til å snakke uansett, jeg er ikke tynn nok til å heve stemmen min.


Disse forventningene gjelder ikke bare kvinners utseende. Vi lager checklister for jenter som prøver å kjempe mot checklister og vi har uskrevne oppskrifter for det meste. Strevet etter å kunne krysse av en liste samfunnet rundt oss ønsker for oss opptar hele livet vårt og det eneste vi sitter igjen med er en følelse av mindreverdighet. Kaller du deg selv feminist, vel beklager, du fyller ikke ut kravene. Du går i høye heler. Det eneste vi sitter igjen med er en frykt for å tråkke feil og vi ender som regel opp med å ikke engang prøve.


Roxane Gay skrev en boken «bad feminist» hvor hun tar opp det alt for lite omtalte temaet «og». Kvinner er ikke endimensjonale, vi er komplekse figurer. Men vi er forventet å være konsekvente i våre verdier og hvert snev av usikkerhet er uakseptabelt. Men tro det eller ei, du fikk ikke utdelt en regelbok hverken med fødselsattesten din eller i det du valgte å kalle deg selv feminist. Gay nevner blant annet at hun, selv hvor intenst, langt inn i margen, det fornærmer henne, hører hun på gangsterrap på full guffe på vei til jobb fordi «shake your camel until it hurts» er skremmende catchy. Hun går i høye heler, sminker seg og yndlingsfargen hennes er rosa men hun kaller seg selv en feminist.


Du kan kalle deg selv en feminist og fortsatt ta navnet til mannen din når du gifter deg, du kan velge å være hjemme og oppdra barna dine, men du skal ha muligheten til å velge. Du skal ikke trenge å gjøre deg selv økonomisk avhengig bare fordi samfunnet forteller deg at dette er det riktige. Vi lever som om «og» ikke er et alternativ, du kan ikke være både smart og pen. Prøv å forklare noen at du liker å pynte deg uavhengig av hva menn måtte mene. Det er ekstremt vanskelig, jeg utfordrer deg.


Sannheten er at ingenting endres hvis ikke vi engang våger å prøve. Og når vi konstant dømmer hverandre og gjør det å prøve til en skremmende arena, kommer vi oss ikke særlig mye lengre. Rappere vil ikke legg den brutalt sexistiske stilen på hylla før vi bytter kanal når den kommer på radioen. Kontorer vil ikke ta opp kvinner i lederstillinger, denne går i hovedsak ut til dere hvite middelaldrende hvite menn som ukritisk blir tillegnet ubegrenst tillitt, før vi setter foten ned og krever flere kvinner i lederstillinger i arbeidsplassene våre. Kvinneblader med spalter som forteller oss hvordan vi blir vakre og hvilke klær vi må ha i høst vil ikke slutte å publiseres før vi slutter å kjøpe dem. De responderer til vår mindreverdighetskomplekser og mangel på selvtillitt, fordi det åpner opp en mulighet for dem til å selge. De er et resultat av en kultur som forteller kvinner hvordan de skal se ut hvordan de skal oppføre seg og hvilke verdier de skal ha. Vi er avhengig av små modige handlinger av som til slutt vil påvirke verden vi lever i. Dette er ikke noe vi oppnår ved å slå ned på folk fordi de prøver feil.


For et par dager siden leste jeg overskriften «Tok med seg hengepuppene sine på stranda» Dette var et magasin av og for kvinner. Når ble en så shallow, fattige, patetiske måte å prate om våre medkvinner en norm og ikke minst, når ble dette noe vi kaller journalistikk? Vi må slutte å slutshame hverandre og dømme hverandre for en hver minste ting. Det er på tide å stå sammen heller enn å tråkke på hverandre bare for å oppnå et øyeblikks selvtillitt. Har du litt vanskelig for å reise hendene over hodet ditt, er det lettere hvis noen hjelper deg med det. Det er på tide å legge lista med forventninger og checkpoints på hylla. Jeg er lei av å bli snakket over, vi fortjener alle selvtillitten til hvite tynnhårede menn. Den siste tidene har vist oss at feminisme ikke hører til historietimene. Det er på tide å komme oss forbi calkboard-bildet vi har av kvinner. Formødrene våre konfronterte, med modige skritt, underliggende fordommer som nektet dem rettighetene til et likestillt liv, og det beste vi kan gjøre for å fortsette bortover stien de har brøytet vei til er å stå sammen. Baggasjen blir lettere å bære hvis vi legger bort checklisten vi har for hverandre. Du skal ikke se bort ifra at den største heltinnen blant oss bruker eyeliner.

Likes

Comments

I Leberstraße 1 spiser vi frokostpannekakene våre med rock-honney fra Nepal. Vi kunne like gjerne byttet ut appelsinjuicen med absinthe.

Likes

Comments

Angel lagde pannekaker til frokost. Det var en god dag.

Likes

Comments

The big Lebowski er ikke det samme i edru tilstand.

Likes

Comments

I bunn og grunn er det å bo i et guttekollektiv noe jeg trives ganske godt med. Selvfølgelig, oppvasken kunne vært tømt oftere og vinduet i det minste åpnet på gløtt før hele kjøkkenet er neddampet av weed, men dette er til syvende og sist ganske overlevbart med tanke på at jeg til gjengjeld alltid har øl og pizza, som tilsynelatende kontinuerlig fylles på av seg selv, for hånden. Samt en og annen halvnaken type spradene rundt. Det er først når jeg sitter på do og er, boom, tom for tamponger at jeg spør meg selv hva jeg gjør her.

Likes

Comments

Siri, er Pretzel avhengighetsskapende?

Likes

Comments

Du vet alle de spanske sangene du hørte på «Hits for kids» da du var 7, «Quiero desnudarte a besos despacito for meg kan dette være ren porno men jeg synger med forde og later som jeg har shakira´s hoftebevegelser»? For meg har disse sangene vært forbeholdt baderoms-speilet. Helt til jeg i dag måtte sette de ut den virkelige verden på Spanjolsk bursdagsfest med en intensjon om å motbevise fordommene deres om at jeg, og resten av det skandinaviske folk, er blasse stokker. Jeg sier ikke at jeg klarte det, men hey, ti poeng for forsøket eller hva?


Jeg mener ikke å prøve å forklare min mangel på suksess bort, men. en; oksygenmangel. Overivrig, tettpakket dansegulv og frykt for naboklager skaper ventilasjonsproblemer.

To; som den stolte nordmannen jeg er trengte kroppen min, jeg kom ut av tellingen etter fire, øl for å få selvtilliten opp på et nivå der jeg over hode vurderer å late som jeg kan sangene og vet hvordan jeg bruker hofta, armene og bena samtidig. Innen jeg har nådd dette stadiet av beruset er reaksjonsevnen min passe svekket. Jeg mener ikke å ro meg selv i land meg en unnskyldning. Men, spanjoler har høye hæler og skarpe albuer.

Likes

Comments

​ Hver morgen tilbyr jeg spanjolen i kollektivet kaffe, ikke fordi jeg prøver å være snill, men i tilfelle han en dag merker at jeg står opp hver natt for å stjele en eller to av de svenske havrekjeksene hans.

Likes

Comments