Snapchat
Youtube
Instagram
Blogkeen
Nouw

Hverdag

...er rommet endelig klart! Torsdag morgen kom Adrian, omtrent samtidig som jeg overtok nøklene til kollektivet. Mamma var med ved gjennomgang og vi fikk tillatelse til å både male og henge opp bilder, da rommet var ganske slitt. Vi hadde ikke regnet med å måtte male, men slik ble det altså og vi fikk kastet oss rundt og kjøpt det nødvendige utstyret. Noen timer senere hadde vi malt to strøk, og rommet ble med en gang mye freshere. Da hadde vi fått leveransen på ikeamøbler, og da var det bare å sette igang med montering. Etter to lange dager med maling, montering, snekring, handling og innredning er rommet blitt et lite paradis. Jeg er så fornøyd og føler jeg har utnyttet mine 10kvm maksimalt. Har til og med fått plass til dobbeltseng. Welcome to my crib.

I den grønne bygningen skal jeg bo.

Bor virkelig i det koseligste området. Alt i umiddelbar nærhet, og skikkelig Frognerstil. Plutselig dukker det opp de mest sjarmerende trehus, tett i tett, dekorert med planter og blomster. Det helt nye studentsenteret ligger kun to minutter unna. Der har jeg toppmoderne treningssenter, svømmehall, idrettshall, Norges største aerobic sal og nest største spinningsal i tillegg til gruppetreningssaler. Det tar meg kun fem minutter til det juridiske fakultetet, og jeg har både Kiwi, Rema 1000 og Bunnpris rett rundt hjørnet. Bergen storsenter ligger også bare en 5-minutters spasertur unna. Heldige som vi er har vi til og med hatt fint vær. Nygårdsparken ligger like ved og det tar meg 5 minutter til Torgallmenningen. Beliggenheten kunne ikke vært bedre!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

  • Hverdag

Likes

Comments

Hverdag, Tanker

For to måneder siden kom jeg hjem fra den store reisen, og nå er jeg ute på nye eventyr igjen. Jeg skal nemlig begynne på studier i Bergen, og idag var dagen kommet for å kjøre den lange turen med flyttelasset over til regnbyen. Utrolig nok pøsregnet det i Oslo, mens det var sol i Bergen, byen som har slått alle regnrekorder denne sommeren. Byen viste seg hvertfall fra sin beste side.
Jeg er helt forelsket i området jeg skal bo i. Det minner litt om Frogner stilmessig, i tillegg til at det ligger midt i smørøyet, med alt i umiddelbar nærhet og kort avstand til det juridiske fakultetet. Jeg skal da altså studere juss og starter nå på mandag. Imorgen overtar jeg nøklene til leiligheten og jeg kan ikke vente med å komme igang med innredningen av rommet mitt. Jeg skal bo i kollektiv, så det blir spennende å se hvem jeg skal bo med det neste året.

Det er selvfølgelig knyttet mye spenning til det å flytte hjemmefra. Jeg er veldig hjemmekjær og har et usedvanlig godt forhold til familien min. Savnet etter kjæresten og hunden min vil også bli stort. Men det er en tid for alt. Jeg vil tro det er flere studenter som føler på det samme som meg. Det er altså med blandede følelser jeg nå går inn et nytt kapittel av livet. Jeg vet ikke helt hva jeg kan forvente. De aller fleste er jo veldig fornøyde med Bergen som studentby, så jeg får velge å stole på det. Det som skremmer meg er at jeg snart kommer til å være alene her. Sangen "tenke sjæl" fikk plutselig mer slagkraft. Jeg tror og håper likevel at dette er det riktige valget for meg, det kan kun tiden vise.

På det nederste bildet får dere et lite innblikk i området jeg skal bo i. Skal selvfølgelig vise dere sluttresultatet av rommet mitt også.

Likes

Comments

Backpacking 2017

Da er endelig første del av backpacking-videoen klar. Jeg trodde vi hadde filmet sykt mye, men viser seg at vi har tatt veldig mye bilder og glemt å filme. Er derfor mange steder jeg har veldig lite klipp fra, eller ikke noe i det hele tatt. Vi var jo i Vietnam og Kambodsja nesten 3 uker, men har likevel veldig lite filmmateriale. Bilder derimot, det har jeg nok av. Men nok til en liten video ble det altså likevel, bare trist at jeg får vist så lite. Skulle så gjerne hatt klipp fra alle de spennende tingene vi gjorde, som tunnelene i Ho Chi Mihn, krigsmusem, da vi var på homestay og trasket rundt i en liten landsby, da Adrian holdt en stor edderkopp osv. osv.


Likes

Comments

Backpacking 2017

Og vips, så ble det stille her på bloggen. Idag er det nøyaktig tre uker siden vi kom hjem, og det har vært litt av en tilvenningssak. Fra å ha null bekymringer, null forhold til tid og null forpliktelser, til å komme tilbake til jobb, plikter og hverdagslige gjøremål. Det rare er at det ikke føles som man har vært borte i det hele tatt. Her er alt som det alltid har vært. Jeg har de samme oppgavene på jobben, de samme menneskene i livet mitt og rommet mitt blir fortsatt like fort rotete som da jeg dro. Hadde ting forandret seg mens man var borte hadde man nok opplevd det annerledes, men når alt er som det var da jeg dro, føles det helt surrealistisk at man har vært borte i det hele tatt. Jeg kan se på bilder, men det er vanskelig å forstå at det er meg på bildene. Det virker så fjernt. Det har vært en mental overgang å komme tilbake. Dette var noe jeg hadde drømt om i mange år, noe jeg hadde jobbet målrettet imot over lang tid. Jeg var mange ganger sliten på jobb, men jeg visste at det i sluttenden ville være verdt det. Jeg jobbet stort sett hver dag fra mandag til lørdag, og kombinerte to jobber for å få pengekabalen til å gå opp. Nå som jeg ikke har noe like målrettet å jobbe mot, føles det, hva skal jeg si....litt tomt? Jeg jobber uten mål og mening på en måte. Jeg vet jo at pengene kommer godt med nå som skal starte på studier til høsten. Dessuten står det jo alltid en haug av ting på ønskelisten. Men det er liksom ikke noe konkret, ei heller noen tidsfrist. Mamma kom opp med en ide her igår om å sette av 20% av inntektene mine til en ny reise. Det er for så vidt en god ide, men det blir ikke konkret nok før jeg faktisk har bestilt de billettene.

Nå høres det ut som om det å komme hjem har vært utelukkende negativt. Det er ikke til å legge skjul på at det selvfølgelig er trist at det jeg jobbet så hardt for, det jeg så frem til i så lang tid, nå er over. Men det har seg slik at alt må komme til en ende. En dør må lukkes for at en annen skal kunne åpnes. Dette var kun et lite kapittel av mitt liv, og jeg har mange år igjen til å utforske, oppleve og ta innover meg nye inntrykk. Foran meg venter en spennende tid med studier. Mange sier jo at dette er den morsomste perioden i livet. Jeg har fått oppleve så mye og føler meg priviligert som lever i et land hvor det gjør det mulig for en 20-åring å gjennomføre en sånn reise som jeg har gjort. Jeg jobbet i mindre enn et år for å få råd til en slik reise, og sitter fortsatt igjen med mye penger, til tross for mange uforutsette utgifter på turen. I mange av landene vi har besøkt har vi sett mennesker som gjennom et helt liv med arbeid aldri vil få muligheten til å ta turen utenfor landegrensene engang. Kanskje aldri utenfor hjembyen heller. Vi besøkte en dame som drev et slags senter for barn, hvor de kunne være nettopp barn. Hvor de kunne leke i trygge omgivelser. Eierens største ønske var å ta dem med til sjøen, for det hadde ingen av barna sett. Det setter ting litt i perspektiv, der vi reiste fra det ene stedet til det andre.

Vår siste kveld ble tilbragt i Dubai etter en svært lang reise. Fra fiji dro vi til Hong Kong, en flystrekning på ca 11 timer. Der måtte vi vente på flyplassen i 7 timer, før det bar avgårde til Dubai med mellomlanding i Thailand. Dette tok ytterligere 12 timer. På et døgn krysset vi altså 10 tidssoner. Vi kom fram til Dubai grytidlig på morgenkvisten, og ble slått ut av varmen som møtte oss. Klokka 05 var det allerede 38 grader. Egentlig hadde vi tenkt å bare overnatte på flyplassen, ettersom flyet neste dag gikk grytidlig det også, men mamma unnet oss en siste natt på hotell etter en såpass lang reise. Oppholdet startet riktignok ikke hyggelig, da passene ble gjenglemt i taxien. Tenk det. Vi har klart å holde styr på passene våre i 3mnd, men så glemmer vi det i taxien siste dagen. Ikke hadde vi registreringsnummeret eller noenting heller. Men de ansatte på hotellet var upåklagelige, og forsikret seg om at de skulle få tilbake passene for oss. I mellomtiden fikk vi gå til rommet vårt, så tok de seg av resten. Noen timer senere var passene tilbake igjen, heldigvis. Hotellet hadde heldigvis basseng, noe som kom godt med i 43 grader. I tillegg var luftfuktigheten på mellom 95-100%, noe som gjør at det oppleves mye varmere. Dette fordi at svetten, som er ment å hjelpe mennesket til å holde seg kjølig, ikke fordamper på samme måte når lufta er så fuktig. Det ble dermed mange turer i bassenget. Det verste var å traske rundt i tildekkede klær i varmen. Overraskende nok så jeg mange turister som gikk i både singlet og shorts. Vi bodde like ved Burj Khalifa og Dubai Mall, verdens største kjøpesenter. Vi trasket derfor bort dit og tittet litt. På kvelden dro vi helt øverst i Burj Khalifa, over dobbelt så høyt som Empire State Building. Vi avsluttet dagen med å se på fonteneshowet foran Burj Khalifa, og for en perfekt avslutning! Tenk at vann kan være så vakkert.. Dubai vet virkelig å lage show.

Noe litt morsomt var at vi ikke hadde fått med oss at det var ramadan. Vi stusset over at flere av resturantene hadde frokostmeny, men ikke åpnet før sju på kvelden. Sultne gikk vi rundt og lette etter frokost. Vi fant ingenting, og endte med å måtte kjøpe med oss mat fra en matbutikk. Plutselig går et lys opp for meg, sola går jo ned sju. Og da forsto vi at det selvfølgelig var ramadan. All respekt til de som klarer å ikke drikke noe i den varmen, det må jeg si. Og også til alle norske muslimer som ikke har kunnet spise før langt på kveld når sola har gått ned.

Siste flyturen gikk som en lek. 6 timer føltes lite sammenlignet med de andre flystrekningene vi hadde lagt bak oss. Det var med blandede følelser vi så det norske landskapet komme til syne under oss. Gleden var riktignok stor da vi ble møtt på flyplassen med norske flagg og pepsi max. Pepsi Max´en rundt om i verden smaker rett og slett ikke som den norske. Jeg var oppriktig redd for at jeg hadde "mistet" forholdet mitt til Pepsi Max. Det er liksom noe jeg kan kose med, en glede i hverdagen. Andre har samme forhold til kaffe, røyk, snus, you name it, mens Pepsi Max er min store kjærlighet. Det var godt å kunne klemme rundt nære og kjære, hunden min og sette foten på pedalen i min egen, lille mini cooper, som for så vidt ikke bare er min lenger, da brodern utrolig nok har fått lappen. Ikke minst var det godt med sushi igjen! Vi har vært forsiktige med hva vi har spist på turen, så sushi har vi vært forsiktige med. Dette ble et veldig langt innlegg, men jeg vil avslutte med å takke alle som har fulgt bloggen min og lagt igjen hyggelig kommentarer. Jeg skal prøve å få svart på spørsmålene jeg har fått underveis til uka også. Det er hyggelig å se at så mange har tatt turen innom. Nå er reisen over, men jeg har fortsatt mer materiale på lur. Dere må derfor belage dere på mer updates. Jeg holder på å redigere sammen filmsnutter. De kommer til å komme i flere deler, så får vi se hvor mange det blir.

Likes

Comments

Da har vi hatt en uke på Fiji, og det kommer vel ikke som en overraskelse at vi har levd i paradis? Vi har vært på tre forskjellige øyer, hvorav nummer 1 og 3 ble våres favoritter. Sistnevnte, kalt Beachbomber, var så liten at du gikk rundt hele øye på kun noen minutter. Hele øya var så og si en stor strand, med unntak av noen palmer og resortet. Men det som har tatt oss mest med storm, og gjør at Fiji blir min favorittdestinasjon på denne reisen, er vennligheten og gavmildheten her. Overalt blir vi ønsket velkommen med sang, smil og varme velkomsthilsninger. Vi får hjemmelagde halsbånd laget av blomster. Overalt sier alle "bula!" når de ser deg. (Bula = hei). De snakker med deg, ler med deg, og de har virkelig gjort hele oppholdet til en unik opplevelse. De slipper dermed unna med de stive prisene. Når du forlater stedet samler hele besetningen seg og synger for deg nok en gang. På kveldene har vi hatt coconut bowling og krabberacing. På dagene har vi badet og svømt med Mantarays, som kan bli så store som 9 meter fra "vinge" til vinge og veie så mye som to tonn. Det er så mye kule rytmer, dans og musikk. Det er levende musikk, med gitarspilling - gjerne langs et bål på kveldstid. Det er god mat, det faktum at jeg ble syk er allerede glemt. Ganske spesielt å ligge og fryse i et rom uten aircondition, under dobbelt lag med fleeceteppe, med hettegenser og sokker, i varme Fiji. Adrian sa jeg var glovarm, men det var vanskelig for meg å tro på han der jeg lå og skalv. Vi har bodd veldig fint, på to av stedene hadde vi et privat lite område med utsikt til stranden og med egen hengekøye. På øy nummer to, Barefoot Manta, bodde vi et slags telt (se bilde), hvor doen var under åpen himmel.

Crabracing på den første øya vi besøkte.

Alle bildene er fra første øya. Adrian er mildt sagt blitt brun. Her ble også hele resortet vitne til at Adrian kastet meg ut i badebassenget, mens jeg febrilsk prøvde å slippe unna. Mitt forsøk på å ta hevn gikk ikke like bra..

Utsikt fra senga på den andre øya.

Her kan dere se hva jeg mente med "telt".

Øy nummer to. Her var det strender på begge sider; sunrise Beach og sunset Beach. Navnet på strendene er vel selvforklarende.

Utsikten fra rommet. Bildene over fra øy nummer tre.

Om drøye 11 timer begynner vi den tøffe hjemreisen. Over ti timer på fly fra Fiji til Hong Kong, deretter 3,5 timer til Bangkok og deretter 6,5 timer til Dubai. Der har vi et døgn før vi omsider lander i Oslo. Det kommer til å bli en tøff dag, spesielt siden vi reiser den "vanskelige" veien med tanke på tiden.

Likes

Comments

Backpacking 2017

Jeg har lenge sagt at før jeg dør skal jeg hoppe fallskjerm. 24.Mai skjedde det. Jeg fikk i bursdagsgave av Adrian at det var dagen vi skulle hoppe fallskjerm, men lenge så det ut som det ikke kom til å bli noe av. Vi hadde avtale klokka 9, men ble stadig bedt om å komme tilbake for en oppdatering på hvordan været utviklet seg. Klokken to var siste mulighet og da vi ikke kunne se noen forandringer på været, tenkte vi at det ikke kom til å bli noe av. Men joda, ved drop zone var det strålende vær. Jeg som hele dagen hadde mentalt forberedt meg, men så senket jeg guarden, og fikk meg et reelt slag. Jeg var ikke forberedt på den beskjeden. Hele dagen, og egentlig flere dager i forveien var jeg veldig bekymret og gruet meg. Jeg har ikke høydeskrekk eller noe, men det er bare tanken på å skulle hoppe ut av et fly som fikk hjertet mitt til å banke ekstra fort. Det hjalp ikke akkurat å måtte skrive under på papirer som advarer mot at det er en viss dødsrisiko.
Noe annet som stresset meg var at jeg tilsynelatende var den eneste som virket redd på forhånd. Alle forholdt seg så rolig, mens jeg var på nippen til et nervesammenbrudd. Jeg var like vel fast bestemt på å gjennomføre, frykten skulle ikke få kontrollere meg. Tror det faktisk var konkurranseinstinktet mitt som satte inn, jeg ville rett og slett ikke tape for meg selv, ei heller være dårligere enn de andre.

Alle fikk møte sine instruktører, men min var og gjorde et hopp med gruppa før oss. Jeg måtte derfor vente og ble dermed sistemann i flyet. Det betydde altså at jeg var førstemann ut, noe Adrian fant særdeles komisk i og med at jeg var så redd. Jeg var utrolig redd for å gjøre noe feil, at jeg skulle kløne til hoppet. Det rare var at jeg faktisk ble roligere i flyet. Tro meg, nervene var der fortsatt, jeg måtte sette på et tappert smil, men foreløpig følte jeg at jeg hadde kontroll. Når de åpnet døra derimot, og jeg måtte sitte der en god stund, da banket hjertet som det aldri har gjort før. Plutselig hoppet to kameramenn ut og det er det mest surrealistiske jeg noen gang har sett, der de bare forsvant i lufta, før jeg kom like etter. Bare se på hvor redd jeg ser ut på kanten av flyet rett før vi faller i fritt fall. Å hoppe i fallskjerm er desidert det sykeste vi har gjort. Jeg har aldri opplevd et slik spekter av følelser. Fra redd, til så lykkelig. Man glemmer alt av farer, konsekvenser og risiko i lufta. Ganske ironisk siden man faller i 200 km/t i full fart mot bakken. Jeg har alt på film, laster opp når jeg kommer hjem. Med den mest fantastiske utsikten falt vi nedover i fritt fall i litt under et minutt.

Adrian har alltid hatt lyst til å hoppe fallskjerm, tror han har hatt det som en drøm siden han var 7-8 år. Han var ikke særlig redd i forkant,han virket bare skikkelig glad for at drømmen hans endelig skulle gå i oppfyllelse. Fikk vite i etterkant at han var utrolig redd når vi sirklet rund med flyet 4000 meter over bakken. Han kjente frykten veldig på vei mot døra, men noe annet ville vel vært rart. Bildene nedenfor viser vel alt.

Se på trynet mitt her, hahaha

Tappert smil.

Ganske preget av situasjonen ja. Her gikk det tusen tanker gjennom hodet. "Herregud, hva er det jeg gjør?"

I believe I can fly :)

Sånn så jeg ut langt etter jeg hadde hoppet, på vei tilbake i byen. Jeg ble utrolig sliten etter hoppet. Kroppen har nok vært veldig stresset og i høyspenn hele dagen. Det var en stor påkjenning å måtte vente så lenge, så når hoppet var gjort fikk jeg nok en stressreaksjon.

Her sitter Adrian og tenker på hvorfor han gjør dette, hahaha

Fra Adrian sitt hopp.

Etter dette begynte vi å kjøre mot Haast som ligger på vestkysten. På veien opplevde vi den sykeste stjernehimmelen. Det rare var at det bare var akkurat der, 20 minutter senere kunne vi bare se enkeltstjerner. Men stjernehimmelen var altså ikke sammenlignbar med den i Norge. Den var bombardert med stjerner og man kunne se en hvit, bred striper av stjerner, må vel være Melkeveien? Det var hvertfall helt drøyt, det kan virkelig ikke beskrives. Selv på de mest stjerneklare dager i Norge er det ikke sammenlignbart. Hele himmelen var så full av stjerner, at det var ikke til å tro. Vi hadde riktignok en litt ubehagelig opplevelse, som ikke har noen svar på hva var. Vi hadde parkert bilen, plutselig begynner den å riste, som om noen dyttet på bilen. Vi hadde ikke sett noe når vi svingte over og ble redde for om det kunne være bjørn eller noe. Men det var jo helt mørkt, og ingen av oss turte å sjekke.

Neste dag hadde vi en lang kjørestrekning, men vi stoppet på veien når det var ting vi ville se. Blant annet utsiktspunkter og en stor isbre. På kvelden ankom vi Greymouth, sjekket inn på et hostel hvor de hadde hund, til stor glede for meg. Hostellet het Noah's ark og alle rommene hadde et dyretema. Sovesalen hadde pingvin tema og var innredet med pingvindyner og bilder av pingviner på veggene.

Idag har vi kjørt ytterligere fem timer for å komme frem til Kaikoura. Adrian har stått for mye av kjøringen her i New Zealand, som har vært deilig for meg siden jeg har vært endel sliten de siste dagene. Vi hadde booket oss inn på en tur hvor man får svømme med ville delfiner, men vi var dessverre ikke mange nok til å kunne gjennomføre turen. Vi må derfor ta det imorgen istedenfor. Ulempen er at vi må levere bilen i Christchurch imorgen og står derfor i fare for å få litt dårlig tid, da det er 3-4 timers kjøring. Men dette er noe jeg har ønsket meg i mange, mange år og vi har derfor bestemt at vi tar sjansen. Derfor tok vi heller å tuslet langs odden her, hvor det er masse seler. De er helt ville, noen lå i skyggen langs veien, andre lå og solte seg.

Nyter det lille vi får av sol nå til dags.

Pancakes in the making.

Hostellet vi bor på er utrolig koselig, ikke minst er han som jobber her veldig hyggelig. Vi fikk et privat rom til samme pris det ville ha kostet oss for to senger på sovesal. I utgangspunktet var det jo dyrere, men vi fikk rabatt. Det er utrolig fint innredet og ligger midt i bykjernen. Ikke at byen her så stor men :-)

​De siste bildene her er tatt på stranden i Haast. Glemte å laste de opp, så de kommer på slutten. Blir dermed litt rotete rekkefølge, men det får gå.

Likes

Comments

Backpacking 2017

Hvis noen ikke skjønte det utifra overskriften er vi altså i New Zealand! Det er så vanvittig mye sau her, for ikke å glemme kuer og rådyr.

Turen hit ble noe mer stressende enn planlagt. Vi sto opp 05, flighten vår var tidlig. Alt så bra ut, da vi plutselig får melding om at flyet vårt er forsinket med over fire timer. Det innebar at vi ikke kom til å rekke neste fly fra Auckland til Christchurch. Det ble dermed en del samtaler, både hjem og til flyselskaper. Emirates, som var forsinket, kunne tydeligvis ikke gjøre noe, ikke engang få ombooket oss på et av de mange flyene sine som dro til New Zealand. Alle de dyre ringeminuttene vi hadde brukt var derfor til ingen nytte, vi fikk bare til beskjed om at vi måtte kontakte forsikringsselskapet vårt. Det rare var at forsinkelsen var pågrunn av været, men vi så stadig fly forlate flyplassen. Det var tydeligvis bra nok vær til at flyet vårt kunne stikke av til Sydney (gudene vet hvorfor). En stund senere får vi ny beskjed om at flyet er forsinket fra Sydney, ytterligere en time blir lagt på. Vi blir igjen stressa, skal vi rekke neste fly har vi ikke tid til flere forsinkelser. Og jammen drøyer ikke boardingen, enda en halvtime forsinket. Vel fremme på flyplassen ble det dermed en kamp mot tiden. Selvfølgelig lang kø i tollen også... vi måtte deretter løpe hele veien fra domestic flight til international. Det gikk gratis buss, men vi hadde ikke tid til å vente. Svette og andpustne rakk vi innsjekk med 5-minutters margin. Hadde det ikke vært for at vi løp ut av flyet og hele veien til passkontrollen, og dermed ikke fikk alle passasjerene fra flyet foran oss i køen tror jeg neppe vi hadde rukket det. En positiv hendelse var at vi kom i snakk med en veldig hyggelig lokal mann på flyplassen. Vi snakket i noen minutter, noe som gjorde godt for både meg og Adrian. Når man er stressa blir man ikke nødvendigvis så hyggelige ovenfor hverandre. Samtalen lettet på stemningen og vi innså at vi klarte det - å rekke flyet. Jeg fikk riktignok en sen reaksjon på stresset. Litt før vi skulle lande fikk jeg voldsom hodepine i området over venstre øye og panne. Har aldri opplevd noe lignende, det gjorde så vondt at jeg ble bekymret for om noe var galt, og jeg er ikke av den sorten som mistenker det værste og starter google alle slags mulige symptomer. Har heller aldri hatt hodepine i det området, men det ga seg omsider.

Planen var egentlig å leie bil allerede fra første dagen, men vi ble fint nødt til å finne oss et hostell da vi altså ankom senere enn planlagt. Førsteinntrykket av Christchurch var at det virket veldig dødt. Lite folk og ikke noe liv. Ikke særlig til restauranter, butikker eller noe. Vi måtte gå 1,5km i bitende nattekulde for å få oss noe mat, eneste som holdt åpent i en ålreit prisklasse var McDonalds. Vi var skrubbsultne, ble et stort måltid ja.

Neste dag var det tilbake på flyplassen for å få leid seg bil. Vi har leid en campervan, med dobbelseng, kjøleskap og mulighet til enkel matlagning. Vi hadde håpet på å kunne sove i bilen, men vi har til nå valgt å sove på hostell for å spare batteriet. Det er jo kaldt ute om natten, dermed hadde vi vært nødt til å bruke oppvarmingssystemet til bilen hele natta. Prisen var latterlig billig i motsetning til alt annet i New Zealand. 700kr kostet det oss for en stor, fin bil i 6 dager. Selvfølgelig kommer da drivstoffkostnader i tillegg. Vi er veldig fornøyd med valget om å leie bil. Det gir oss enorm frihet til å bestemme hvor vi vil dra og når vi vil stoppe (som er ganske ofte da det er så mange fine ting å se). Vi dro først til Lake Tepako. Da vi kom var det helt vindstille og vannet speilblankt. Flere bryllupspar var der og tok brudebilder. Fantastisk med de snødekkede fjelltoppene som speilet seg i vannet, og de fine høstfargene på trærne. Fjellene er mye større i virkeligheten enn det som kommer frem på bildene. Her booket vi oss inn på en sovesal. New Zealand er faktisk dyrere enn Australia. Vi måtte punge ut med 35dollar hver. For den prisen fikk vi privat rom i Australia.

Idag dro vi først til Wanaka. Jeg hadde egentlig lyst til å gå en tur som ender med et fantastisk utsiktspunkt. Turen var beregnet å ta 5-6 timer og med begrenset tid ble det derfor bortprioritert. Det andre jeg ville gjøre lå på andre siden av innsjøen og det ble også for langt. Vi måtte derfor finne på noe annet og fant ut at det fantes et kart med "epic picturespoints" for Wanaka. Vi fikk gjort en håndfull av forslagene, før vi måtte skynde oss avgårde for å slippe å kjøre hele veien til Queenstown i mørket. Det er nemlig ikke lyktestolper på de fleste strekningene her. Og solen går ned allerede klokka 17. Vi fant oss et sted å bo og skal snart ta kvelden nå. Det er ti timers tidsforskjell fra Norge, her er det altså på tide å si natta.

Fin tisseutsikt :) her var det ingen andre enn oss på veien.

Bilder fra første dagen. Innsjøen på bildene er Lake Tepako. Lyset forandret seg utrolig mye fra vi kom. Utrolig vakkert å se hvordan vargen forandret seg. Nederste bildet er leiebilen.

Fra idag. Vi har hatt veldig fint vær, men kjørte gjennom lokalt uvær. Se hvor blått vannet er selvom!

Kaffepause i Wanaka (Adrian har ikke lært seg å like kaffe, så det ble kakao på han). Endelig kaldt nok til å kose seg med noe varmt å drikke. Like etter dette bilder ble tatt måtte jeg kle av meg til bare t-skjorten. Til tross for at det er vinter her, varmer solen godt.

Likes

Comments

Backpacking 2017

Har vi ankommet Brisbane:

Utsikten fra hostellet.

Feiret 17.mai med tog, vaffel, pølse, is og jordbær.

Vært på marked.

Vært på gratis båttur.

Og ellers bare tuslet rundt

Å feire 17.mai i utlandet var en ny, spesiell, men ikke minst morsom opplevelse. Ikke bare dukket folk opp i bunad og dress som hjemme, men vi var mange også. Vil tippe vi var i underkant av tusen mennesker. Jeg tørr påstå at feiringen vår kan konkurrere med den som foregikk i Norge. Vi gikk i tog, hvor masse politi ledet an og sperret av trafikkerte gater sånn at vi skulle kunne gå i fred. Det var politibiler, motorsykler og politi på sykkel. Det var norske, tradisjonelle 17.mai-sanger ledet an av høyrøstede stemmer. Vi har spist is, belgisk vaffel og Bratwurst, som vår det nærmeste vi kom henholdsvis vaffel og pølse. Vi har spist pannekaker og eplepai, og blitt så mette som man kan bli i ekte 17.mai ånd. Det føltes nesten som man var hjemme igjen. Gratis milkshakes fikk vi også.

Ellers har ikke de siste dagene vært på så innholdsrike. Vi føler vi har fått sett det meste vi vil av Brisbane, og det har ikke helt vært strandvær heller. Vi er jo vant med godt over 30 varmegrader, og da blir alt under 25 for kaldt til å sole seg. Det har derfor gått mye i Netflix hvor vi har begynt å se på den politiske thrilleren "designated survivor". Internettet på hostellet er ikke så bra, så derfor har bloggingen blitt så som så. Imorgen drar vi til New Zealand hvor det er kaldere. Det er meldt 6 grader, brrr. Jeg har kjøpt uggs hvertfall, utrolig hvor mye du sparer ved å kjøpe det her i Australia.

Likes

Comments

Backpacking 2017

Skrevet igår 1130.
Heisann!
Tenkte det var på tide å gi lyd fra oss. Vi befinner oss for tiden på surfecamp i Coffs, Mojo surfing Spot X hvis noen er interessert. I papirene våre sto det bare at vi skulle møte opp på togstasjonen i Sydney, ikke noe om at turen ville ta hele 9timer. Helt uforberedt møtte vi derfor opp på togstasjonen 0645 og møtte guidene våre. Heldigvis fikk vi litt tid til å kjøpe frokost, men ikke stort mer enn det. Togturen gikk faktisk greit. Vi sov de første timene, spilte Heads Up med guidende og en av de andre deltakerne, samt et spill hvor vi skrev navn på noen lapper og ga dem videre, så måtte man stille spørsmål for å finne ut hvem man var.

Vel fremme ligger campen idyllisk til rett på stranden. Eneste som er dumt er at det ikke er mulighet til å komme seg til noen butikk herifra, og jeg har ikke vært så utrolig begeistret for maten. De har en liten kiosk her, men det er både dyr og har ikke så altfor stort utvalg. Det har likevel gått en del penger der, hehe. Vi trenger dosen vår med snacks og godis.

Ellers så er det utrolig gøy å lære seg å surfe. Man merker progresjon for hver gang, noe som er veldig motiverende. Tiden flyr virkelig i vannet. De to første dagene regnet det. Det var så ubehagelig å måtte ta på seg våte bikinier, våte våtdrakter og når man var ferdig, tørke seg med våte håndkler. Ingenting tørket jo, men idag og de neste dagene er det meldt strålende sol. I skrivende øyeblikk ligger jeg faktisk ute og soler meg. Selvom det er vinter her steker solen virkelig. Selv igår når det regnet ble vi bedt om å bruke solkrem, men hverken jeg eller Adrian fulgte det rådet da, hehe. Vi har 2x2t med surfing hver dag. Jeg har så vondt i kroppen og armene, men alt forsvinner så fort du er i vannet. Mellom timene har vi hatt "kayaking in the creek" og "kenguru golfing". Det er så sprøtt, plutselig ser du bare en kenguru stående midt i veien. På golfbanen var det mange av dem, noen av dem ganske store. Kenguruer kan faktisk bli svææære, større en Adrian som er over 190cm. Iløpet av oppholdet skal vi også på "water rafting", altså rafting i bølgene. Det er bare to steder i Australia som tilbyr det, hvor dette er en av dem. Jeg har dessverre ikke så mange bilder, ettersom vi er mye i vannet. Heldigvis er det fotografer som tar bilder av alle leksjonene våre, så bilder kommer senere når de er gjort tilgjengelig for oss til å laste ned.

Plutselig møtte vi også bergenseren fra hostellet i Sydney her på campen. Han skulle riktignok ikke surfe, men bodde her bare over natten. Men hva er tilfeldighetene for det liksom?

Må også få skryte litt av Adrian, han er virkelig et naturtalent i surfing. Idag var han ute å prøvde seg på "green waves" som er bølger som ikke har kollapset ennå og fått det hvite skummet. Det er altså vanskelige bølger, og jammen mestret ham ikke dem også.

Dette er "surfetegnet" kalt shacko(?). Vet ikke helt hvordan det skrives. Det er hvertfall et internt surfetegn som viser at man har det kult.

Likes

Comments

Backpacking 2017

Heisann!
Da har vi hatt tre hele dager her Sydney, men det skulle egentlig ha vært fire. På et eller annet vis greide vi å ta feil av datoen for avreise til Australia. Da jeg logget inn på reiseappen vår og så at flyet vårt hadde landet, trodde jeg ikke mine egne øyne. Dermed ble det en litt annen start på morgenen enn det vi hadde tenkt oss. 6000kr kostet den feilen oss, men man lærer av sine feil og jeg tror neppe vi noen gang gjør den samme tabben. Litt kjipt var det også at vi allerede hadde betalt for alle nettene våre i Sydney, så det var også unødvendige brukte penger. Menmen, ingen vits i å dvele ved det. Vi fikk tross alt en ekstra dag på Gili, absolutt ikke det værste stedet å være.

Flyturen gikk veldig greit, hvertfall for min del. Jeg sov stort sett hele veien, ettersom vi fløy på natta. Grytidlig landet vi i Sydney, tror klokka bare var seks på morgenen. Allerede fra første stund fikk jeg et positivt inntrykk av Australia. Vanligvis er ikke passkontrollørene så glade av seg, men her ble jeg møtt med et varmt smil og "how was your flight, miss?". Videre måtte vi gjennom grensekontrollen, hvor de til informasjon spilte inn opptak til programmet om nettopp grensekontrollen i Australia. Det er første gangen både jeg og Adrian har hatt ting å deklarere, men det hele gikk veldig lett og greit for seg. Nok en gang en hyggelig opplevelse takket være de ansatte.

Vel fremme på hostellet merket vi fort hva for en backpackerdestinasjon Australia er. Her kryr det av unge mennesker. Også hostellet er veldig stort, kult og fint, hele åtte etasjer. Det er veldig moderne, med 24-timers bemanning, masse PC-er til fri bruk, egen cafe, bar osv. Baren finner du i kjelleretasjen, hvor det hver kveld arrangeres forskjellige temakvelder. Igår var det "wining and dining", med gratis vin, ost og snacks. Idag var det killer pool competition og imorgen er det beer pong championship. Idag hadde man mulighet til å vinne 100$, men ikke minst er det en fin mulighet til å bli kjent med folk. Og selvfølgelig spilles det også musikk hele kvelden. Hostellet har også egen kafé. Ved ankomst får man gratis kaffekuponger og kan velge og vrake i de forskjellige kaffemulighetene. Og apropos kaffe, det er så utrolig mange koselige kafeer her. På hvert eneste hjørne er det en kafé, og de er alle så sjarmerende. Jeg liker at det ikke er kjeder som starbucks som dominerer, her florerer det i forskjellige kafeer som alle har sitt uttrykk.

En annen ting som fort slo oss var prisnivået. Ja, vi visste at Australia var dyrt, men så dyrt? En burger på mcDonalds koster 40-90kr, og det er prisen for kun burgeren. Så når selv McDonalds er dyrt må man trå til og lage litt mat selv. Men for all del, vi klager ikke. Tvert imot følte jeg meg veldig hjemme da vi fant en fresh og stor matbutikk, hvor jeg kunne gå å plukke med meg mat og planlegge middagen akkurat som hjemme. I Asia har det vært så billig å spise ute, at det ikke lønner seg å lage maten selv, men her i Australia har du nesten ikke noe valg. For 300kr hadde vi middag og frokost for to dager, samt snacks og drikke. Pyttipanne til middag, og brød med ost (vi fant Jarlsberg) og skinke, samt juice, til frokost. På hostellet er det et stooort kjøkken, hvor det alltid er folk. Her har du alt du trenger av utstyr til å lage mat, i tillegg til tørrvareskap og kjøleskap å oppbevare maten i.

Hostellet arrangerer også gratis guidede turer, som city walk og Bondi Beach walk. Jeg har sett på et program om livvaktene på Bondi Beach i mange år, så det var klart vi måtte til Bondi. Vi startet i Coggee og endte opp på Bondi. Turen tar noen timer, men i slående natur. Det er jo vinter i Australia nå, så vi får sett de vakre strendene uten alle folkemassene. Det er riktignok ikke noe å klage på, første dagen kjøpte jeg meg en bukse, men det ble etterhvert for varmt på denne turen. Mektige klippeformasjoner og svære bølger som slo innover land var det som møtte oss på turen. Bildene yter ikke virkeligheten verdig. Bølgene var virkelig så utrolig store, så store at jeg nesten begynte å se på surfing som en ekstremsport. De slo innover land med en sånn voldsom kraft, det var virkelig utrolig vakkert.

Ellers har Adrian fått fikset telefonen sin, og pågrunn av noen garanti fikk han det gratis? Deilig med litt hell etter mange uheldige hendelser. Ellers lurer jeg på om jeg skal gå til innkjøp av uggs, både sko, tøfler og votter. Det er mye penger å spare ved å kjøpe det her, du kan faktisk få opptil 80% avslag.

Må bare nevne noe som skjedde dagen vi kom hit. Som sagt kjøpte jeg meg en bukse dagen vi kom, i tillegg til en jakke. Mens jeg ennå var innom butikken gikk jeg selvfølgelig rundt å tittet litt. Hele tre ganger kom det forskjellige folk bort til meg, og begynte å spørre meg om ting. "Unnskyld, har dere denne jakken i en annen størrelse?", "kan du henge tilbake dette for meg?", "hvor finner jeg dette?". De trodde alle at jeg jobbet der, noe jeg fant veldig rart der jeg tuslet rundt uten sminke, i en sliten bukse med kaffeflekker og bustete hår.

Vi hadde også et morsomt møte med en bergenser på hostellet. Adrian hadde fått hjelp av vedkommende til å sette på gassovnen, men de hadde pratet engelsk til hverandre da de ikke visste at begge var fra Norge. Jeg hadde vært på rommet for å hente Pepsi Max, og startet selvfølgelig å prate til Adrian på norsk da jeg kom inn til kjøkkenet. Ansiktsuttrykket til bergenseren da han hørte at vi pratet norsk er uforglemmelig.

Adrian synes jeg så badass ut i all black.

Sorry for veldig rotete rekkefølge på bildene. Bloggappen har ikke vært helt god i det siste, nå driver den å roter med rekkefølgen på bildene.

Likes

Comments